Svar på Spørsmålsrunden DEL 1

Her kommer første del av svar på spørsmålsrunden. Del 2 kommer litt senere. Takker for så mange fine spørsmål. Håper dere blir fornøyde med svarene. 

smiiiiile

- Hvordan takler kjæresten din situasjonen, slik som den er nå?

Kjæresten min er helten min. Han er helt utrolig. Vi har så mange drømmer og planer og håp sammen, at han er sterk uansett. Jeg er veldig åpen med han om alt, og det hjelper mye. Ærlighet og åpenheten kommer fra Frida. Han ser Frida, ikke sykdommen, og han sier jeg og det livet vi kommer til å få når jeg blir frisk er verdt å kjempe for. Tanken på at det faktisk vil bli sånn, holder oss begge sterke. Men spesielt han. Det å se meg styres og lides av spiseforstyrrelsen er ikke lett for han, men som sagt er vi veldig åpne og ærlige med hverandre. Når vi er sammen snakker vi om drømmen vår. Det livet som venter oss. Dette er veldig tungt for han også, og han har sine metoder for å få utløp for følelser selvfølgelig. Men han står rakrygget der alltid, og det er jeg evig takknemlig for. For meg er det utrolig godt å ha han. Han er min største motivasjon til å bli frisk. Det livet og drømmen vår er grunnen til at jeg fortsatt kjemper. Jeg kjemper for et liv sammen med han.

- Hvordan takler familien din situasjonen, slik som den er nå? 

Familien min kjemper like mye som meg. Det er tungt for dem å se meg  være så syk og preget av spiseforstyrrelsen som nå. Men de har vært gjennom veldig mye forskjellig i løpet av de siste 6 årene, og det har gjort at vi har kommet nærmere hverandre. Vi er åpne og ærlige om alt og lever stort sett på galgenhumor, kjærlighet og hjelpa fra østmarka hele gjengen akkurat nå. Jeg vil spesielt si at min mor er helt utrolig. Hun gir meg all den tryggheten jeg trenger for å kjempe meg igjennom kampene, hun vet alt om hvordan jeg vil ha ting, hun vet hva som er best for meg, hun kjenner sykdommens knep 100%, hun gir meg kjærlighet og omsorg og støtte, hun er utrolig sterk. I tillegg får familien min utrolig mye støtte fra venner og andre folk som er rundt oss. DE er der for meg hele tiden og er sterk som bare det.

- Hva motiverer deg mest til å bli frisk?

Det er et vanskelig spørsmål, fordi det er så mange ting. Det som motiverer meg mest er tanken på følelsen av frihet. I det legger jeg mange ting. Frihet til å ta valg upåvirket av en spiseforstyrrelse, frihet til å føle og kjenne på følelser, og få ut følelser gjennom en ikke-destruktiv/spiseforstyrret handling. Frihet til å gjøre akkurat som jeg vil, Frihet til å leve og kjenne at det er godt å leve. Det igjen innebærer mye. Frihet sammen med min kjære og oppfylle drømmen vår er den største motivasjonen min. I tillegg er det å finne meg selv, utvikle meg og bli til en Frida jeg liker er motivasjon.

Det er så mange ting, men dette er nok det viktigste. Akkurat nå gjør jeg det mye for andres skyld. Jeg kjemper for familien min sin del, og ikke min egen, men jeg vet det vil endre seg når sykdommen blir litt svakere og jeg litt sterkere.

 -Ser du for deg å noen gang bli helt frisk?

Jeg skal bli frisk. Jeg har så mye å bli frisk for. Jeg har drømmer, planer og en kjæreste å dele livet sammen med. Jeg har så mye friskt som venter på meg. Spørsmålet er hvordan bli frisk. utfordringen er veien til å bli frisk. Det er en tøff kamp og krig. Jeg har så vidt startet. Men en dag, skal jeg bli frisk.

- Hvordan ser du for deg et liv uten spiseforstyrrelsen?

Jeg drømmer hver dag om et liv uten spiseforstyrrelsen. Det er motivasjonen min. Følelsen av å være fri, og upreget av en spiseforstyrrelse.

Hvordan livet mitt vil bli, vet jeg ikke, men jeg vet hva drømmen min er. Og det er den jeg kjemper for å oppfylle. Et liv der jeg er fanget i det helvetet jeg er nå, og har vært i de siste 5 årene er ikke et liv. Det er et helvete. Det må vel finnes en himmel der ute også?

 -Hva hjelper deg å holde deg positiv?

Det var et godt spørsmål. Jeg tror nok det må være fordi jeg så sterkt ønsker å bli frisk. Jeg slutter aldri å håpe og jeg tørr å tro på at jeg en dag vil bli frisk. Samtidig har jeg fantastiske mennesker rundt meg som daglig støtter meg og gir meg det jeg trenger av kjærlighet, omsorg og håp. Familien min gir aldri opp. I tillegg er jeg vel en sånn person som prøver å tenke positivt uansett hvordan ståa er.

- Tror du du som frisk kommer du til å tenke på spiseforstyrrelsen som noe som bare ødela deg, eller også var med på å styrke deg også når du ble(blif) tvunget til å være så uendelig sterk på veien mot frisk?

Jeg tenker at jeg selvfølgelig ville hatt et liv uten spiseforstyrrelsen, men sånn er det ikke. Realiteten er at jeg har slitt med spiseforstyrrelsen i snart 6 år. Det har vært utrolig mye vondt og helvete, men jeg har fått mye positivt ut av det også. Jeg har fått et mye nærmere forhold til familien min. Spesielt mamma og pappa. Jeg har lært utrolig mye om kroppen. Jeg har utrolig mye erfaring og har lært utrolig mye om hele mennesket. Jeg har innsett hva som er viktig i livet. Jeg har funnet ut hva jeg skal bli når jeg blir frisk. Jeg har funnet en fantastisk kjæreste som jeg har skapt en framsiktig drøm med. Jeg har funnet ut mye om meg selv. ETC. Det er mye positivt som har kommet ut av dette også, selv om det meste har vært en smertefull tid. Jeg tenker ikke at spiseforstyrrelsen har ødelagt meg. Den har selvfølgelig tatt fra meg mange ting. Som utvikling i alle retninger, ungdomstid, energi, mennesker… i tillegg har den gjort mye vondt med mine kjære, og det er egentlig det verste å tenke på for meg. Jeg har på en måte vært en fange, som de har måttet se på bli plaget og mishandlet av et monster.

Jeg fikk spiseforstyrrelser, og jeg skal nok en dag fortelle min historie. 

-Kjenner du mange som sliter med det samme som deg?(isåfall ser du på det som positivt å dele erfaringer med folk i samme situasjon som deg?)

Jeg kjenner noen som har slitt med det samme ja. I tillegg har jeg en del kontakt med folk som sliter med det samme gjennom bloggen og internett. Jeg tror at når man er i den fasen av spiseforstyrrelsen at man vil bli frisk, er det okei å dele erfaringer med andre likesinnede. Jeg har vertfall funnet utrolig mye positivt med å dele erfaringer med andre som er eller har vært i samme situasjon. Jeg får forståelse, fordi de opplever eller har opplevd det samme. Vi deler erfaringer, viser forståelse og skjønner hverandre. Bare det er utrolig godt. Jeg føler meg ofte alene og ensom mot det store stygge monsteret, og da er det alltid godt med støtte og forståelse fra noen som vet akkurat hvordan det er.

- Hva slags type angst er det du har?

Jeg vet ikke så mye om angsten min, fordi jeg er redd for den. Jeg har angst for angsten. Den er nok sterkt tilknyttet spiseforstyrrelsen. Jeg har mye angst i forhold til forandringer og det å gjøre ting annerledes eller gjøre nye ting. Ellers vet jeg nesten ikke hva jeg skal svare her…

- Kan du beskrive hvordan angsten utarter seg for deg?

Når jeg har angst kjenner jeg først en ekstrem indre uro og rastløshet. Etter hvert blir tankene kaotiske og jeg klarer liksom ikke å forholde meg til noe. Jeg begynner å hyperventilere og blir varm i hele kroppen. Noen ganger er hodet så kaotisk at jeg ”hører” en slags høy brøling, som er uutholdelig.

Hvis jeg ikke får roet meg ned blir jeg ofte så utslitt at jeg enten besvimer eller sovner, men det er mest hvis det er ekstremt. Jeg kan gå med angst en hel dag også. Da er det mer den indre uroen og rastløsheten som plager meg.

- Er bulimien fortsatt et problem, eller er det kun anoreksien som har overtaket nå?

Det er en god stund siden jeg hadde bulimiske tendenser. Det er nok anoreksien som er har overtaket nå ja. Men jeg ser ikke bort i fra at ved senere tidspunkt vil det dukke opp tanker om overspising og oppkast. Det er liksom ikke slik at man har enten anoreksi eller bulimi, så det vil nok variere litt. Akkurat nå kunne jeg aldri ha klart en runde med overspising og oppkast eks.

- Har du noen anelse på hva du ønsker å jobbe med i framtiden?

Jeg skal bli sykepleier. I hovedsak vil jeg jobbe med barn med kreft. Jeg vil også jobbe med premature barn. Jeg har planer om å ta en del videreutdanninger, og når jeg blir litt eldre vil jeg bli jordmor.

- Er du avhengig av noe?

JA! Jeg er avhengig av snus og tyggis. Klarer ikke en dag uten.

- Hvordan er tvangstankene for deg? Opptar de mye av hverdagen? 

Det var et veldig vanskelig spørsmål, fordi tvangstankene er forskjellige ut i fra hvor jeg er, hvilken fase jeg er i, form osv. Jeg får angst og får tanker om at jeg legger på meg og finner aldri ro, hvis jeg trosser tvangstankene. Det kan være alt fra hvordan jeg skal sitte når jeg får mat og i ettertid, klokkeslett, trening etc. De opptar stort sett hele dagen. Jeg har mer tvangsritualer og en rute jeg følger for å komme meg gjennom dagen.

- Når det gikk det opp for deg for første gang at du virkelig var syk?

Det å innse at man er syk, og innse at man trenger hjelp var noe som kom ganske raskt når jeg ble syk. Det å akseptere og godta at man får behandling er mye vanskeligere, så det har gått litt opp og ned. 
~Frida~

Ø K O N O M I - grøss og gru!

Huff, bare ordet gir meg gåsehud og skamfølelser til tusen...

Jeg er vel ikke alene om det? Det finnes tusen grunner til å hate det ordet, og det finnes sikkert enda flere grunner til å elske det. I mitt tilfelle- hater det!

Min grunn er enkel.
Min grunn er spiseforstyrrelse.
Min grunn er skyhøye pengesummer rett i dass(bokstavelig talt).

Av og til dukker jo tanker rundt økonomi opp i hodet mitt. Skamfølelsen prøver å skyve de unna, for det er  for vondt å tenke på hvor mye av konfirmasjonspengene mine, stipendet mitt, sparepengene mine, lønningene til foreldrene mine, sparepengene deres etc(!) som har blitt brukt til å tilfredstille den forhatte sykdommen min.
Jeg tenker på hvor utrolig mye energi og stress som har gått til planlegging, innkjøp, pengestyr, diskusjoner og kaos som bulimien har medført. Huffamei!
Jeg skammer meg, det gjør jeg. Samvittigheten og skammen er så stor at alt som handler om penger og økonomi  er noe jeg har store problemer med å snakke om, forholde meg til, og tenke på.
Hvis noen for eksempel gir meg en gave, graves jeg ned i skam og dårlig samvittighet. Hvordan kan noen gi MEG en gave? Hvordan kan noen bruke penger på meg, jeg fortjener det ikke! Slike tanker dukker opp i hodet mitt.
                                                            
Jeg husker på en gang, Jeg skulle feire 16 årsdagen min. Jeg var midt oppi bulimien, men jeg skulle feire 16 årsdagen min. Pappa hjalp meg med litt med kostnaddene med mat, husleie og diverse, og jeg hadde alt klart. Det skulle bli en fantastisk 16 årsfeiring. Jeg hadde innvitert masse venner, og alle gledet seg.
Kort oppsummert hvordan festen var:
Hele huset ble rassert, bursdagspengene mine bli stjelt, og jeg fikk ikke nyte min egen 16 årsfest, og jeg satt igjen med en erstattningssum på 6000 kr. 
Jeg gråt i timesvis, jeg trodde det var slutten, hvordan skulle JEG som hadde nok å styre med med mitt eget pengestyr og bulimi, få dekt 6000 kr.
Den natta ville jeg bare dø. pappa tok seg av resten. Han kontaktet foreldrene til de som hadde ødelagt ting, han ordnet opp med alt, og dekket resten med sine egne penger. Mens jeg satt å gråt og gråt.
                                                                                                                                     

Siden den bulimien har minket litt de siste månedene, og det brukes relativt mye mindre penger på mat, sitter jeg fortsatt igjen med et ekstremt vanskelig forhold til det med penger. Jeg synes det er kjempe vanskelig.
Men jeg jobber med saken, virkelig!
Siden jeg de to siste årene har brukt penger på SALG, Firstprice, 70% avslag, coop-billigst-produkter, you name it! , så lar jeg meg selv innimellom unne meg å kjøpe ting jeg virkelig har lyst på. Jeg tillater meg selv å bli glad for gaver som kun symboliserer vennlighet og gavmildhet. Jeg prøver å styre unna Salgsvarer. OG jeg prøver å gå inn for å tillate meg å tenke at jeg fortjener det.

Men likevel, det er så vondt å tenke på hvor mye penger..huff..ja...æsj! Og tanken på hvor mye annet jeg kunne brukt de pengene på. Jeg kunne reist jorda rundt to ganger for de pengene. Jeg kunne kjøpt meg merkeklær hver måned, Jeg kunne kjøpt meg de tingene jeg alltid hadde så lyst på de gangene jeg måtte bruke pengene på mat isteden, Jeg kunne dratt på kino alle de gangene vennene mine ville ha meg med, Jeg kunne kjøpt fine gaver til vennene mine uten å gråte meg i senk av abstinenser etter maten jeg ikke kjøpte, Jeg kunne... AHHH, jeg kunne gjort så mye annerledes. Men jeg kan ikke forandre på hvordan ting var.

 Det var bulimien som styrte meg på den tida, og jeg hadde ingen kontroll på penger, hvordan jeg fikk tak i penger, hvordan jeg hver dag gikk i banken å tok ut penger fra sparekontoen min som mine kjære foreldre har spart siden jeg ble født,  hvilke løsninger jeg fant på når jeg var blakk osv.

Det var bulimien. Den gale gale gale bulimien som styrte meg, mens jeg skammet meg og gråt der jeg satt fanget inni meg, mens bulimien styrte alle handlingene.
Det var bulimien. Det var ikke meg. Jeg må bare prøve å akseptere at de handlingene var ikke gjort av meg. Fordi JEG ville aldri i hele verden ha gjort de tingene som jeg gjorde. BULIMIEN SKAL SKAMME SEG!

Men så har det seg sånn, at bulimien er ikke en person.Den er i meg, ergo: jeg skammer meg.

Okei, Pust ut, tørk noen tårer nå Frida... Det skal ordne seg! 


Så ja, jeg gråter, skammer meg, og det gjør vondt inni meg,når jeg hører ordet økonomi.
grunnen fikk dere nettopp forklart av en sliten og lei Frida.

Jeg skal avslutte med et eksempel som fikk meg til å gråte. 
Kjæresten min kom en kveld til meg og gav meg en nydelig gave.
Gaven var dyr, den var personlig, den var valgt av min kjæreste fordi han kjenner meg så godt, og den var perfekt til Frida.

• F " ååååh, så snill du er, men den må jo ha kostet så mye, du..."
• L "Frida, er det noen i hele verden som fortjener å være litt ekslusiv, så er det deg"
• F " gråter"

Jeg og min kjære har store planer om å være litt ekslusiv i fremtiden, og føle at det er fortjent fra min sin side.
JEG har store planer om å kjenne på det å være litt ekslusiv innimellom.
Og jeg har store planer om å jobbe med mitt forvrengte bilde på penger.
Det er en del av det å bli frisk.

Men fortsatt sitter jeg her i dag, blakk, blakk, blakk... Jeg er 17 år, jeg går ikke på skole,er syk. men ingen støtte fra nav, før jeg er 18 år (som er på april).
Så takk gud for at jeg har en familie som forstår, en kjæreste som forstår, og hjelper meg litt med penger fortida. Gud, hva skulle jeg gjort uten dem?

Fler som kjenner seg igjen i dette? (dumt spørsmål) jeg vet mange kjenner seg igjen i dette. 

~Frida~

Erfaringer som psykisk syk kan brukes til noe nyttig også..

Når man har en historie som min, er det mange faktorer som er interessant og lærerikt for lærevillige studenter.
Jeg har møtt utallige sykepleiere, leger, psykologer, miljøterapeuter etc, og de har alle vært forskjellige, behandlet meg forskjellig, hatt ulike mål og gjort ting forskjellig. Med min erfaring har jeg lært hva som er lurt eller hensiktsmessig, eller ikke. Hva som hjelper, og hva som ikke hjelper. Hvordan man ikke skal gjøre ting, og hvordan man absolutt ikke skal gjøre ting. Dette er selvfølgelig veldig forskjellig fra person til person, Altså pasient til pasient. Nettopp fordi det er ulike lidelser, ulike årsaker og grunner, ulike personer og behov etc.

Med relativt grei erfaring innenfor både spiseforstyrrelser, selvskading, deperesjon og diverse "godsaker" blir jeg ofte spurt om å dele historien min, erfaringene og råd til studenter eller fra fagfolk som skriver oppgaver osv.
Det setter jeg egentlig enorm pris på. Jeg får faktisk være med på å hjelpe andre som sliter, ved å dele min historie, slik at de kommende "hjelperne" får tips og råd fra en erfaringsrik frøken.

Jeg sitter gledelig i et auditorium og forteller legestudenter om hvordan de skal ta imot og forholde seg til unge jenter som sliter, eller hvor viktig det er å ta hensyn til hele pasienten. Ved spiseforstyrrelser eks. Hvis man vil hjelpe, behandler man ikke bare de fysiske symptomene med kostliste og veiinger, nei, man finner friske faktorer, man tenker på sosiale og psykiske behov også. Verdiene og meningene til pasienten. Hvis man skal behandle en pasient så bra som mulig, må man se hele mennesket.
Jeg kan ikke telle på mine ti fingrer hvor mange ganger jeg har følt meg som en sykdom. Et objekt. Et prosjekt. Sviktet, fordi jeg og mine verdier og meninger ikke har blitt hørt. Vekt, kropp og sykdom.
Hva med det mennesket som langt der inne er gjemt? Dere tar poenget mitt.

Derfor er det alltid godt for meg å dele erfaringene jeg har gjort meg, med de kommende hjelperne, som igjen skal behandle slike mennesker som eks MEG.
En gang da jeg var 15 år, og fikk et slikt "oppdrag", lovte jeg legestudentene at jeg en dag skulle gi ut en bok. Boka skulle hete "Leksikonet om Anorektikerens triks og knep".  hehe..

Hvorfor tar jeg opp dette? skriver om dette akkurat nå?
Jo, fordi jeg sitter akkurat nå sitter å skribler, tenker, reflekterer og skriver om diverse ting om mine erfaringer og min historie, som en psykolog skal bruke som en del av en hovedoppgave.
Ganske vanskelig å trekke ut viktige poeng, når det er så mange ting som er viktig.
Hovedsaken i oppgaven skal være "relasjon mellom behandler og pasient", så jeg har mye å skrive om.
Jeg synes egentlig det er ganske interessant selv også, og nøste opp litt, tenke litt tilbake og "mimre" over ting som hjalp og personer som hjalp meg. Hva de gjorde og hvorfor det det gjorde hjalp meg osv.
Spennjanes! som vi sier i Trøndelagen.
Jeg vil gjerne være med på å hjelpe kommende behandlere til å feie monstersykdommen av veien, for å si det sånn.


~Frida~

dradd ut av det "firkantede livet" som barn..

 Mange lurer på hva det gjør med en person å bli dradd ut fra normale omgivelser, sosiale forhold, friske aktiviteter, skole, og utvikling, og bli plassert bak låste dører på barnepsykiatrisk avdeling når man er 12 år? Jeg lurte på det en stund jeg også, og jeg finner gradvis svar.

Som de aller fleste av dere har lest, tok mitt liv en vending da jeg var 11-12 år gammel. Da de andre barna begynte å komme i puberteten, mobbet hverandre fordi de var usikre på seg selv, lekte, jaget på det motsatte kjønn, var fri og bekymringsløse og utviklet seg i normale omgivelser og miljø, ble jeg dradd inn i et helt annet miljø. Et miljø der alt handlet om å behandle det syke for å komme tilbake i den friske utviklingen igjen. Et miljø der jeg daglig tilbringte tid med uskyldige barn og ungdom som var blitt psykisk syke og ødelagte av alt fra mobbing, omsorgssvikt, mishandling, overgrep, dårlig selvbilde eller andre faktorer. Jeg så mennesker som lidde av smerte som de ikke visste hvordan de skulle takle, Jeg så mennesker hadde det så vondt at de var syke. Jeg ble en av dem, jeg var en av dem. Jeg fant løsning i mine problemer i anoreksien, og var fastlåst i det.

Jeg var så fanget av en djevelsk sykdom at det ikke fantes noe friskt igjen i meg. Og menneskene rundt meg var like mye offer som meg. Jeg har sett hva mobbing, omsorgsvikt og overgrep ++ kan gjøre med et menneske. Tro meg, det er ikke godt.
Så hva gjør det med en uskyldig jente på 12 år å bli dradd ut fra friskt miljø, og inn i dette miljøet?
Det gjør henne sykere, Det får henne til å oppdage nye metoder for å få utløp for sine vonde følelser.
Selvskading fks. Mine armer er fulle av vonde følelser gjemt i mange arr.

Siden jeg var innelåst fra jeg var 12 år til 15 år, gikk jeg glipp av den viktigste biten av en normal utvikling. Den tiden hvor folk påvirkes av hverandre både positivt og negativt, faller og reiser seg, og til slutt finner seg selv. Noen faller ut av dette miljøet, fordi det er en beintøff tid.
Mobbing, kritisering, seksualitet og forvirring og ikke minst pubertet. Offrene for disse tingene fikk jeg ofte se, men de kom seg tilbake.

Jeg fikk aldri oppleve denne tiden der den viktigste utviklingen skjer. Derfor har jeg gått glipp av mye, mistet mye, og jeg mangler mye.

Men hva sitter jeg igjen med?
Jeg sitter igjen med veldig mye erfaring.
- hvor viktig det er å respektere andre for hva de er og hva de mener, og vise omsorg.
- hvor viktig det er å sette pris på hva man har, og de positive tingene i livet.
- hvor viktig det er å være trygg med seg selv og andre.
- hvor viktig det er å føle tilhørighet, og vite at man er elsket.
- hvor viktig det er å ha drømmer og håp.
- hvor viktig det er å være ærlig med seg selv og akseptere.
- hvor verdigfulle alle mennesker er, fordi vi er forskjellige og unike på vår egen måte.

Ja, dette sitter jeg igjen med, men jeg vet fortsatt ikke hvem jeg er. Jeg bare vet hva som er viktig i livet, og at jeg vil bli en person som virkelig bruker den erfaringen jeg har fått og formidle det til andre.
Mange vil si at jeg har mistet mye, og det har jeg. Men tenk på hva jeg sitter igjen med. Jeg sitter igjen med erfaringer som folk flest ikke får i løpet av livet. Og det er jeg veldig takknemlig for.
Jeg skal bruke historien min til noe, noe stort. Noe som betyr noe for meg.
Et budskap.

Den normale utviklingen jeg har mistet, er selve oppskriften på de flestes liv. Men jeg holder på å finne min egen oppskrift, og jeg vet den fører til noe godt. Den fører til meg selv og drømmene mine.
Så tenk over neste gang du bruker ord som betyr anerledes, fordi det trenger slett ikke å være negativt.
Verden kan være firkantet, men man kan selv velge. Vi har alle rett til å velge.

Min historie, og store spørsmål som krever svar...

Hvorfor fikk jeg spiseforstyrrelser? Det er et svar jeg og mange andre virkelig har lett etter.

For mange var det uforståelig at jeg kunne bli rammet av noe sånt. Rammet? Vel, jeg har forstått at dette er ikke noe man bli ”rammet” av. For meg, slik som jeg husker det, ble jeg aldri rammet av spiseforstyrrelsen. Det var mer en løsning for meg. En løsning på noe ingen forsto. En lang historie med ting som foregikk i mitt indre, uten at det var synlig på meg.

Mange har stilt seg spørsmålet HVORFOR? Jeg kunne ikke gi noen et svar på den tida, men jeg leter. Jeg leter sammen med terapeuten min etter en årsak, og har gjort det lenge. En ting er sikkert, Årsaken er meget komplisert og sammensatt av mange ting. Men jeg leter fortsatt.

Jeg har alltid vært ei jente som var glad, hadde mange venner, var flink på skolen, var aktiv og flink i sport og var flink til å leve hver dag. Løsningen på spørsmålet ligger delvis i dette avsnittet. Flink! Ja, jeg var flink i alt. Grunnen til at jeg var flink i alt, var fordi jeg følte at jeg måtte være flink i alt. Jeg måtte hele tiden fylle opp tiden med å gjøre de tingene jeg var flink i. På innsiden hadde jeg følelser som ingen visste om. På innsiden følte jeg meg tom hvis jeg ikke var flink. Problemet var at jeg aldri følte meg flink nok. Jeg hadde så mange roller å utfylle og være flink i, og forventningene jeg hadde til meg selv var alt for høye.

Så kommer det store spørsmålet. Hvorfor var det slik? Vel, jeg vet ikke, men jeg leter etter svar. Noen svar har dukket opp med årene, og det har mye med min barndom å gjøre. Selv om jeg hadde en barndom som mange kunne drømme om , var det noe i meg som ikke var riktig.

Uansett, da jeg ble 10-11 år begynte utfordringene å komme. Mitt behov for å være flink i alt, gikk ikke alltid som jeg ville. Siden jeg var så flink i alt, var det mange av vennene mine som var misunnelige og prøvde å svekke meg. Behovet mitt for å føle tilhørighet med vennene mine var høyt, Og jeg kom opp i situasjoner og konflikter med vennene mine, som gjorde at tomheten på innsiden ble større. For å være eksakt var tomheten på innsiden dårlig selvbilde. Jeg hadde dårlig selvbilde, og det var den tomheten jeg måtte fylle med å være flink.

Utfordringene gjorde at tomheten ble større, og jeg var ikke flinkest i alt lenger. Tomheten krevde en løsning. Jeg begynte å lete etter feilene ved meg selv. Som 11 åring, fylte jeg tomheten min med å være flink i å gå ned i vekt. Jeg skulle vise ”vennene mine” som sviktet meg at jeg mestre alt. Jeg skulle vise dem at jeg kunne forandre kroppen min, til det perfekte. Jeg skulle bli perfekt!

Som dere skjønner, med disse følelsene gikk dette dårlig. Det eneste jeg ble flink til etter noen uker, var å gå ned i vekt. Og en kontrollfølelse fylte tomheten i meg.

12 år gammel ble jeg lagt inn på barneklinikken på St.olav og var veldig veldig anorektisk. Diagnosen kom! Anoreksi! Dette var uforståelig for mange, hvorfor meg? Jeg som var så livsglad og flink. Vel, de skulle bare ha visst.

Men den jenta som de kjente, var borte. Tomheten var fylt av anoreksi, og jeg var fanget.

De neste tre årene var jeg innlagt. Jeg var fanget i anoreksien. Ingen fikk den lille jenta fram, ingen ting hjalp. I tre år var jeg inn og ut fra barneklinikken og innlagt på Bup lian.

Mine dager var fylt med anorektiske tanker, og den styrte meg. De tre årene jeg var fanget bestod av tvangsforing, sondeernæring, overdoser, kostlister, tvang og mørke. Foreldrene mine fikk mange ganger beskjed om at jeg ikke kom til å overleve, og uansett hva som ble gjort, ville ingen klare å nå jenta deres igjen. Hun var borte! Mamma og pappa og resten av flokken mistet aldri håpet, de kjempet for meg, for den lille jenta som var fanget.

Det som skjedde videre var at jeg ikke lenger fikk tilfredstilt tomheten med anoreksi. Jeg var sulten, både på mat og livet. Nok en løsning på tomheten dukket opp. Bulimi!

Det resulterte at vekta gikk opp, og jeg kom mer og mer tilbake for hver kilo som gikk opp.

I de siste tre årene har jeg bodd hjemme, jeg har fungert bra, men jeg har vært avhengig av bulimien. Bulimien håndterte følelsene mine, slik at jeg kunne leve. Vi oppfylte hverandre.

Men det å leve med bulimi, innebærer en skamfølelse større en fjell, mye penger, ufattelig mange konflikter med mine nærmeste, og vonde følelser. Noen perioder var jeg styrt av monsteret. Tvang, vonde følelser og skam ble for mye. Jeg følte meg fanget igjen.

De siste månedene har jeg søkt etter løsninger på alle de vonde følelsesballene. Og nå lever jeg styrt av anoreksi og bulimi. Jeg begynner å forsvinne igjen, men det er ikke noe jeg ønsker. Disse årene der jeg har vært fanget i spiseforstyrrelsens klør, har vært vonde, og jeg ønsker ikke å ha det slik lenger. Jeg har drømmer, planer, behov for å fylle tomheten inni meg med noe annet enn en spiseforstyrrelse. Jeg vil oppleve, føle og være. Jeg vil være fri!

Jeg vet veien er lang, men jeg vil finne meg selv. For jeg vet ikke hvem jeg er. Jeg var 11-12 år da spiseforstyrrelsen fanget meg, og barndommen min var også fylt av en tomhet. Jeg har aldri visst hvem jeg er. Jeg vil finne det ut. Hvem er jeg, uten en spiseforstyrrelse, uten denne tomheten.

Det er bare en måte å finne meg selv på, og det er en krig. En krig jeg snart skal inn i.

Krigen mellom meg og spiseforstyrrelsen. Jeg vet det finnes to veier ut av denne tilværelsen. Den ene er at spiseforstyrrelsen vinner, og alt dør. Den andre er friheten, der jeg vinner, og gevinsten er livet.

Jeg leter fortsatt etter svar, men mest av alt leter jeg etter meg selv.

~Lea Amalie~