Skole, helg, tanker og ... tanker..

 Jeg sitter på skolen, endelig kom jeg meg hit. Det har vært så mye kluss med tanker, søvn og angst + fysiske plager de siste dagene, at jeg har ikke orket før nå. Men nå er jeg er. Trist å tenke på at dette er den siste dagen. Jeg har ikke akkurat vært her så mye den siste tida, men jeg har likevel vært en del av 1HSA og klassen min. Nå blir det ikke skole på meg før januar neste år.

Ellers sitter jeg å gruer meg skikkelig til helg. Det høres kanskje utrolig rart ut for de fleste. Det å grue seg til helg. Vel, det er ikke selve helgen jeg gruer meg til. Jeg gruer meg til mine tvangsritualer og tvangstanker i forhold til helg. Det innebærer min største frykt akkurat nå. Eller det innebærer anoreksiens største frykt. MAT! jeg har lenge hatt et spisemønster/tvangsritual der helgene har vært bulimiske. Før hadde jeg ikke så sterkt ubehag med det, men nå som anoreksien er så sterk, er helgene virkelig tøffe. Likevel gjennomfører jeg dem nå fordi det er den viktigste grunnen til at jeg fortsatt lever siden kroppen får litt næring og vekta holdes mer stabil. En annen årsak er fordi mamma, pappa og legen min beordrer meg om å holde fast på det, så jeg ikke raser ned i vekt. Og fordi det er en tvangstanke. Det er tøft, men jeg må bare gjøre det. Det er ikke sunt, men det er vel noe av det beste jeg klarer å gjøre for å opprettholde livet mitt for tida.
I helga tror jeg det blir enda mer utfordrende å spise, pga av den uforklarelige lille vektoppgangen jeg har hatt. Anoreksien er sterk nå, som jeg beskrev i mitt lille Anorektiker-pregede innlegg i går.
Men Friske-Frida har snakket med pappan sin, og har funnet ut at helga skal gjennomføres slik som før uansett. Frokost og middag skal spises, uansett ubehag.

Ellers må jeg bare fortelle litt om dette med søvn. Jeg har ikke sovet på 3 døgn nå, og jeg merker ikke at jeg er trøtt i det hele tatt. Det er så rart, for jeg klarer bare ikke å sovne uansett hvor mange sovepiller eller innsovningsteknikker jeg prøver. Siden jeg sliter såppas mye med søvn for tida, har kroppen begynt å si fra. Plutselig sovner jeg bare. Hvor som helst, uten å ha noe som helst kontroll på det. Hehe, som for eksempel forrige helg, sovnet "hodet" før jeg rakk å nå senga mi. Jeg våknet med klær og hele pakka på neste morgen. Jeg snakket med behandleren min om dette, og det er visst ikke bra. Det er jo forståelig, når kroppen får så lite søvn at den plutselig bare sovner av seg selv.
Jeg tror nok det blir godt for kroppen min, å få litt hjelp innen både døgnrytme, spisemønster, følelser og diverse, når jeg blir innlagt i neste uke. Selv om den tanken selvfølgelig er delt, selvfølgelig.

Siden det er helg snart, har jeg planer om å tilbringe fredagskvelden med kjæresten min.
Gleder meg til det.

Hva skal dere gjøre i helga?
~Frida~

no school today..

Gud, noe så flaut! XD 

For å få en liten forståelse av saken, må jeg bare si at jeg ikke har sovet noe som helst i natt. En rastløshet og pirrende angst og tanker angående ALT, ville bare ikke slippe. Angsten var mest på grunn av en fysisk plage som jeg ikke kan kontrollere. Noe som er vanlig når man inntar lite mat og drikke. Ja, vertfall, jeg har ikke kontroll på det, dermed angst...
Jeg klarte ikke bare å ligge i senga og prøve å sove, så jeg begynte å rydde rommet mitt. Jeg holdt på i to timer, så nå er det ganske shiny og fint her altså. Klokka begynte å nærme seg 05, og jeg tenkte " hmm, jaja, jeg kan like godt bare begynne å fikse meg til skolen". Jeg skulle på skolen i dag, MEN jeg måtte bare slappe av litt før jeg gikk på badet og forberedet meg på dagen.
GJETT HVEM SOM SOVNET? 
Huff, jeg brukte hele natten på å slite meg ut, fordi jeg ikke fikk sove. Så sovnet jeg visst likevel.
Ergo, det ble ingen skole på Frida i dag. hihi, flaut!

Jeg kjenner jeg blir litt småirritert på meg selv, fordi dette er jo faktisk siste uken jeg har sammen med klassen min. Neste uke er det jo vinterferie, og uken etter der er det "I...nn..l...e...gg..e..l...s...e".
Jeg kommer virkelig til å savne dem, men de fleste kommer jeg nok til å ha kontakt med senere også.

Vel, et ganske random innlegg, men likevel litt komisk, huff..

Hva har dere gjort i dag? 
~Frida~

JEG ER KONTROLLFREAK... freakin head!

KONTROLLFREAK- PLAN/LISTESKRIVING PÅ GANG


En litt forvirret og tvangspreget Frida sitter på å skriver og stresser frem  planer for helga. Jeg er så stressa og ambivalent, at jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å få til en plan på helga som er best for meg, i fohold til mat, i forhold til å være sosial, i forhold til kjæresten min. Det er så mye jeg må tenke på.
Jeg har fått til en ganske okei plan nå.
I tillegg til mat-tvang-spiseforstyrrelse-ritualer, har jeg også fått plettet inn en kinotur, en kveld med kjæresten min, og en gåtur.
I tillegg har jeg funnet ut alt om hva vi skal ha til middag i helga, skrevet handleliste til pappa, som jeg presenterte for han i sted.

Reaksjon: 

• Pappa- "Frida, det er tirsdag, og helga er ikke før fredag"
• Frida- " Åj, ja, men nå har vi det vertfall klart da, så kan vi handle på torsdag når du henter meg på skolen"
• Pappa- " Frida, hvorfor skriver du handleliste for helga på en tirsdag?"
• Frida- " jeg vet ikke, jeg må være gal eller no... men det vet du jo" 

haha, jeg er vel litt stressa og kontrollfreak, men serriøst. Jeg er avhengig av å ha kontroll på ALT!
Planene hjelper meg til å gjennomføre ukene og helgene, uten stress, angst og bad fealings.
Så det så...

Ellers sitter jeg å funderer på hvordan jeg skal legge opp min siste uke hjemme. Altså vinterferien.
Jeg vil prøve å gjøre noe morsomt, noe jeg liker, og som motiverer meg hver dag.
Jeg skal prøve å få til det beste ut av vinterferien vertfall..
Noen tips til hva jeg kan gjøre? 
ja, jeg må visstnok snart lage meg en plan på den også. XD

konklusjon: Jeg er kontrollfreak, jeg er kontrollfreak, jeg er kontrollfreak og syk...
Akseptert og forstått.

I morgen er  det ny skoledag, jeg gleder meg.. håper virkelig jeg kommer meg ned til bussen, og fra bussen til skolebygningen, og være der hele skoledagen, gå til bussen, og hjem, UTEN Å PÅ NOEN MÅTE KOLLAPSE! isåfall har jeg alltid gullerøtter i veska mi:)
~Frida~

BRADAG..

Bradag, bradag, bra-daaaag!
Endelig!


Har vært på skolen, fått snakket masse med folk, hatt en kjempe fin samtale med læreren min, fått kjøpt bursdagsgave til mitt kjære tantebarn og morsdagsgave til min kjære mor, tatt solarium, hatt besøk av en happy treåring etc.
Frisk-dag med andre ord. Det er så utrolig godt å ha slike dager innimellom. Ingen monstersykdom som kommer å spolerer med løgner og dritt. Altså, det kan ha noe med at jeg følger instruksene dens til punkt og prikke, men likevel. Det er en bradag! Jeg har fått gjort unna viktige ting som har stresset meg i flere dager, og kan endelig senke skuldrene og vente på helg.
PJOOH!

Tenkte å fortsette kvelden med å lage morsdagskort og bursdagskort + avslapping med Tv og pledd.
"Liker" som man sier på Facebook :)

Hva har dere gjort i dag?
~Frida~

zombie i dag..

 Jeg sitter på skolen for første gang siden Fredag. Kroppen min orket ikke i går.
Som jeg har nevnt tidligere, sliter jeg enormt med søvn for tida. Jeg klarer liksom ikke å sovne, jeg tror jeg har litt angst for å bare ligge der i sengen, og ikke vite hva som skjer hvis jeg faller i søvn, og underbevisstheten begynner å samle sammen alle bitene og lage en såkalt "drøm". Jeg vet ikke, men det føles litt sånn, samtidig klarer jeg ikke å bare ligge å skal sove. Treningssak!

I går kveld bestemte jeg meg for at jeg SKULLE på skolen i dag. Jeg kan ikke gro fast hjemme heller. Jeg pakket innpå noen sovepiller, for å være sikker på at jeg sov hele natten, noe som viste seg å være hmm..ikke så lurt! Jeg føler meg som en Zombie nå, med andre ord. Hangover!

Men jeg er på skolen. Zombien sitter ved pulten sin, og kjenner at det smeller for ørene, magen vræler etter mat, men er likevel så kvalm, øynene vil sove, kroppen vil hvile, hodet vil være på plass, men klarer ikke helt å finne fokus.
Jeg vil ikke ha det slik, jeg merker at formen blir dårligere og dårligere for hver dag jeg gir spiseforstyrrelsen makt (det er vel mer den som tar makten). Jeg vil ha energi, være glad, delta aktivt i timene, og være frisk. SÅ STIKK AV, ditt monster!
Nå er det på tide å få hjelp til å ta kontroll snart, kjenner jeg.
Sykdommen har blitt så stor nå, at jeg ikke klarer det lenger.

Springer vi til eller springer vi fra?

Anne Grete Preus

Jeg ønsker jeg visste.

Måtte våren komme snart.

God morgen alle sammen :-)

Jeg vil bare takke alle sammen for mange fine spørsmål på spørsmålsrunden. Svarene kommer i to deler:
Del 1 og Del 2. 
Jeg har ikke sovet så veldig mye i natt, så jeg brukte litt av tiden på å svare på de. Håper dere blir fornøyd.

Jeg valgte å være hjemme fra skolen i dag. Kjenner at kroppen sier i fra om at jeg trenger hvile og søvn, og da må jeg bare lytte til det(flink). 
Sitter  å ser ut vinduet mitt nå, og været er ikke akkurat et fint syn. Jeg ønsker meg vår nå. Ønsker at det tunge vintermørket og kulda skal forsvinne og erstattes med sol, varme, gule knopper på bakken, VÅR.
Mange har hatt en tung januar, så det er godt å tenke på at våren sakte men sikkert nærmer seg.
Tenk det!

Jeg gleder meg til denne skjønne skapningen kommer frem.
I mellomtiden er det bare å holde ut folkens:)

foto: meg

Gleder du deg til vår?

I dag flyr jeg over bølgene

Jeg er... glad!
Ja, det er jeg faktisk. Det er så rart, så uvant, så underlig, så spesielt. OG SÅ GODT!
Jeg vet ikke hvorfor jeg er det, men jeg tror det har en sammenheng med at ting har letnet litt etter jeg feide stresset med karakterer, vurdering og lekser av skuldrene mine. Jeg er fortsatt på skolen, men jeg er det for å være sosial, og nå kan jeg være det. Og vet dere hva? Jeg er det. Jeg er ikke utmattet fordi jeg har brukt halve dagen på å prestere perfekt i skolearbeid, og det kjennes lettende.
Det er mange spørsmål i lufta for tida. Mange spør meg om hvorfor jeg er så mye borte, hvorfor jeg har blitt tynnere, om det går bra osv. Jeg svarer ærlig, jeg orker ikke å gå rundt grauten(som vi sier i Trøndelag).
Jeg føler at jeg kan være akkurat som jeg er nå, på skolen, og likevel bli behandlet som før.
Mange bryr seg, og det merker jeg. Det er godt, jeg kjenner alle støtter meg, og folk  tørr å snakke til meg og sier gode ord og følelser. "Du må bare bli frisk, du har så mye å leve for", "Du er herlig, og du fortjener ikke å ha det vondt", "jeg er der for der, uansett" etc.
Slike ord varmer, og gir meg håp.
Jeg er faktisk en person, og i dag føler jeg meg som en også.
Energien har faktisk vært på topp i dag også.
Energi + godt humør + håp = "frisk-Lea"

Siden det er så sjeldent, siden det er så etterlengtet, siden det er så godt, vil jeg prøve å beskrive følelsen i et lite håpefullt "dikt".

Over bølgene
Tynga, smerten, mørket har tapt
Lyset, håpet, gleden fant veien inn i det mørke dypet i dag.
Lettelsen er stor, jeg flyr litt.
Jeg svever over vannet, 
selv om bølgene er strie og kan lett dra meg under,
Så flyr jeg over bølgene,endelig.
Akkurat nå, i dette øyeblikk,
Er jeg fri..

Følelsen skal herved henges trygt på "Frisk-knaggen".
Til alle krigere, dere kan også fly over bølgene<3
~Lea Amalie~

Bup, Medisin,Sol og endringer + en grei dag

På tross av null søvn i natt, har dagen vært merkelig bra. 
Har ikke vært trøtt i det hele tatt egentlig, noe som bekymrer meg litt, for det kan umulig være normalt. (eller?)
Jeg fikk vertfall raklet meg til skolen og var der frem til lunsjpausen. Alt gikk veldig greit, på tross av angst, tanker og monstere + null søvn. Utrolig nok!

Jeg hadde time på bup kl.14, så jeg unnet meg en liten shoppingrunde først. Fikk kjøpt et par varme sko til mine stakkars frosne føtter + at jeg fikk unnagjort litt innkjøp av mat til helgen. Jeg blir roligere utover uken hvis jeg vet at maten og kontrollen ligger i skuffen min(monstertvangstanke). Jeg fikk også luftet kropp og hode litt med en spasertur med et etterlengtet glimt av sola mens jeg ventet på timen, og det gjorde veldig godt. Herligst var det å se sola igjen, for det er en stund siden sist. Så takk skjønne sol, for at du skinte litt for meg i dag.


Samtalen på bup gikk også ganske greit. En grundig oppsummering av ukas hendelser som monstersykdommen har forsynt meg med var godt å få ut av hodet. Jeg fortalte hele greia med Tirsdagens brølinger, Besøket på Rkfs, utfordringer generelt, den tunge helga, og om mine tunge tanker, tvangstanker og angst.
Det var godt å få det ut, for hele denne suppa av en destruktiv runddans gjør meg både usikker, forvirret og redd. Behandleren min var veldig klar på at spiseforstyrrelsen har blitt mye sterkere, og det medfører alle disse tingene jeg opplever for tida. Det er veldig tungt for meg. Angsten, smerten, følelseskaoset, tankekaoset, tvangstankene og spisemønsteret mitt gjør at det meste av friskhet er minimalt, og det fortsetter og fortsetter i gal retning. Siden jeg ikke har kontroll på handlingene mine og tankene mine, var vi greit enige om at dette var bekymringsfullt. Vi kom fram til en løsning(etter mye ambivalens, Nei fra sykdommen, og angst).
For å lette litt på trykket, og prøve å redusere tvangen og angsten SKAL jeg prøve noen medisiner.
SKUMMELT! kontrolleeeen! (dumme sykdom)
Jeg skal prøve, men jeg må ærlig innrømme at en stor del av meg kjemper i mot. Mr.Monster ønsker ikke å dempes på noen måte. Alternativet var muligens innleggelse og bli tatt fra all kontroll.
Det ønsker jeg ikke, Jeg må bare prøve å svelge de pillene, uten å tenke.
Kanskje vil det hjelpe? Kanskje ikke... Noe må gjøres.
Igjen, Sykdommen ønsker ikke det. Men det var vel ikke noe nytt?

Uansett, formen er relativt bra, humøret er bedre enn forventet, og jeg har det greit(greit er bra).
Kanskje det var sola? Kanskje sola klarte å tenne noen små lys inni meg.

Takk skjønne sol<3
~Lea Amalie~

"pausedag"

Jeg overlevde natten, på tross av den brølende stemmen som plutselig dukket opp i hodet mitt i går kveld. Jeg skjønner ingenting av hva det var, men skremmende var det. Jeg har opplevd lignende tidligere, men aldri så intenst.
Jeg fikk også sovet ordentlig ut i dag, så jeg har vertfall fått en brukbar dose søvn.

Grunnen til at jeg ikke er på skolen i dag, er fordi jeg har søkt om permisjon for 2 termin. Så jeg er offisielt utskrevet fra skolen, men jeg skal likevel delta på undervisningen hver tirsdag, onsdag og fredag, så jeg ikke gror fast her hjemme med sykdommen og tanker. Jeg er veldig fornøyd med den ordningen egentlig, selv om perfeksjonisten i meg er veldig uenig, og foretrekker at toppkarakterene skal fortsette uansett hvor utmattet og dårlig jeg er. Men som man sier, "ta vare på seg selv", ikke sant?

Ellers har jeg brukt formiddagen på å pakke. Jeg skal nemlig "flytte" til pappa for to uker. To uker krever mye utstyr, klær, ting og tang, så det tar sin tid å pakke. Ikke minst å pakke ut. "flyttedagen" er den såkalte stressedagen fra min side, for å si det sånn. Men jeg er nesten ferdig nå, og det er godt.
Jeg "flytter" annenhver uke mellom mamma og pappa, så det er heldigvis ikke så ofte.

Ellers har jeg tenkt å bruke dagen på å få tilbake litt krefter etter gårsdagen. Den var "frisk", men slitsom.

Hva skal dere gjøre i dag?
~Lea Amalie~

BRADAG - solarium, artig tanteunge og brownies

Har hatt en utrolig bra dag i dag. 
Skolen var pyton, men etter skolen spanderte kjæresten min en soltime på meg.
Jeg gikk inn i solariumet, gikk ut svidd.
Neida, men jeg tror jeg fikk litt farge.
Når jeg lå inni solariumet, fikk jeg den følelsen av å ligge på stranda og la sola varme kroppen, springe å  bade innimellom, kos med god drikke, venner, SOMMER<3
Så slo plutselig sola seg av, PANG! tilbake til virkeligheten! TAKK!
Uansett var det veldig deilig å få litt farge, og sommerstemning i ISTIDA!

Resten av kvelden gikk med på et koslig besøk fra min søster, og min høyt elskede tanteunge. Hun er i en alder der alt som kommer ut av andres munn, kommer også ut av hennes i lang tid etterpå.
I dette tilfellet, satt jeg i sofaen med varmeputa under genseren som vanlig,
og hun spurte meg:" Ka e derre,tate?"
trøtt og sliten som jeg var, svarte jeg: "baby".
Min lillegullunge svarte: "kanj æ tan ut?"
Jeg svarte: "nei, ikke enda, æ må varm mæ litt mer på den"
Så løp lillegull inn på kjøkkenet og skrek: " æ får itj ta ut ongen te a tante!"
Mamma kommer løpende inn i stua med forskrekket annsikt: " E DU GRAVID Å NO?"
Dere skjønner greia. Alltid morsomt med en stykk tanteunge i den beste alder:)

Ellers har jeg bakt browines, vaska hele kjøkkenet og ryddet til mamma kommer hjem.
Nå er det på tide å komme seg i seng, for jeg skal nemlig opp kl. 06.00 for å dra på skolen.
Men etter det er det for gudsskyld, herlige HELG!

 plaserer dagens godfølelser i samleboksen inni meg<3 
God natt<3

~Lea Amalie~

monstertrollet vant i dag...

Jeg tapte...
I morges sto jeg opp som vanlig, ordnet meg som vanlig, men følte meg ikke som vanlig.
Jeg visste ikke hva det var, men jeg skjønte fort at noe var galt/annerledes. Jeg tenkte ummidelbart at jeg ikke kunne dra på skolen hvis noe var galt. Kanskje kunne det føre til et slikt angstanfall som jeg hadde sist fredag. Og det vil jeg helst unngå, spesielt på skolen.
Jeg er jo vant til å føle meg dårlig eller at jeg hele tiden er noe som ligger å gnager inni brystet, men akkurat nå er jeg ikke trygg på meg selv. Tidligere hadde jeg kontroll på følelsene, men da var de fint plassert på innsiden i spiseforstyrrelsens klør. Nå vil alt ut, og jeg har ikke kontroll på når.

Så kom tanken om at jeg må være hjemme i dag. Jeg overbeviste meg selv om at å dra på skolen, ville vært både pest og kolera. Tanken var nok, jeg ble hjemme. Dermed, jeg tapte.

Fordi, jeg føler meg bedre nå. Det var bare en forbigående følelse som tilfeldigvis kom i morges. Det var en angstfølelse. Angstfølelsen var knyttet til noe jeg skulle gjøre på skolen i dag. Men jeg valgte å overse hele problemet, sende melding til læreren om at jeg var syk, og leve på enkeltløsninger.

Det jeg skulle ha gjort, var å dratt på skolen, trosset angsten og SAGT I FRA om at jeg ikke var i form til å bli med på denne greia som visstnok var så skummel for meg, deretter vet jeg at jeg ville følt meg bedre. Så jeg tapte... Tapte mot angsten, og for å være helt ærlig. Jeg føler meg som en redd trassunge som det ikke er håp for.
Trassunge fordi jeg var som en trassunge da jeg i morges klarte å overbevise meg selv og mamma om at jeg ikke skulle på skolen i dag.
Lurer på hva det er inni meg som får meg til å være trassunge? Jo, jeg vet det. Jeg aksepterer det ikke.

J***a monstertroll!

Hadde jeg bare sett deg, hadde du bare vært en person.
Jeg ville mørbanka deg. Men du er for feig til å komme ut, du innvanderer MEG, og får meg til å gjøre dine handlinger istede. DU ER TRASSUNGE!
bah...

Vel, nå som jeg er hjemme likevel, kan jeg liksågodt gjøre noe fornuftig. Tv-en er min beste venn:)

~Lea Amalie~

Perfeksjonisme...

Hvorfor klarer jeg ikke å tro på at jeg er bra nok? Hvorfor klarer jeg ikke å tro på at det jeg gjør er bra nok?

Jeg har resultatene i skriftlig form. Det går ikke an å få det til noe bedre. Det finnes ingen karakter 7. Når karakterene mine sier svart på hvitt at jeg gjør det så bra som overhodet mulig, går det ikke an å gjøre det bedre. Hvorfor kan jeg ikke bare forstå det? Dumme perfeksjonisme! Hvor perfekt må det være da? Hva er bedre enn perfekt? Hva er bedre enn karakter 6?

Jeg har akkurat fått tilbake nok en innleveringsprøve. Læreren hadde som vanlig bare positive tilbakemeldinger, og ingenting å sette fingeren på. Dette var en helt klar 6-er, nok en gang.

Det er greit det, jeg synes det er ok å få 6-ere, men jeg burde jo egentlig fly i taket av glede. Jeg får jo bekreftelse på at det jeg gjør er veldig veldig bra nok. 

Hvorfor gjør jeg ikke det? Hvorfor kan ikke jeg kjenne inni meg at dette er kjempe bra, og at jeg er fornøyd. Jeg har all grunn til å være det, men jeg føler det ingen plass i hele kroppen, eller hodet. Kanskje jeg skjønner det etter hvert. Akkurat nå har hodet mitt fått for seg at det ikke skal skjønnes, fordi det skulle vært en 7-er.

~Lea Amalie~

INGEN "frisk-lea" å se idag nei...

Jeg slites i stykker.
bulimien og anoreksien er forferdelig forbanna på hverandre fordi jeg aldri gjør nøyaktig hva jeg blir programmert til å gjøre. I ukedagene er det greit, da gjør jeg bare som anoreksien vil.
I helgene er det et helvete, for da skal bulimien være hovedfokus, men anoreksien bøller med følelsene mine likevel.
Siden anoreksien er så sterk nå, har jeg problemer med å følge de bulimiske tvangstankene i helgene.
Det har jeg virkelig hatt i helga.
Så nå sitter jeg i senga mi, og kjenner at lårene mine eser ut, rompa blir større og vekta går opp, fordi jeg har vært slem pike, mener anoreksien.
Derfor har kvelden vært en utrolig berg og dalbane i forhold til følelser.
Så Jeg har ærlig talt sittet innespærret i det buret, spiseforstyrrelsen plasserte meg i, i hele dag.
Ingen "frisk-lea" å se i dag. INGEN!

Hvor er hun da? kommer hun fram snart? er hun borte?

hmm...slitsomt!

I morgen er det faktisk mandag igjen, noe som betyr skole.
HEHEHE! jeg har ikke vært på skolen siden Tirsdag i forrige uke, og har egentlig ikke vært så mye utenfor husets fire vegger.
Så det vil vise seg hvordan det går.
ÅH, Latterlig hele greia! Jeg er lei, fy FAAN, jeg er lei!

tips?

~Lea Amalie~

Angsstormen...

Ja, angststormen rammet meg i dag. Utrolig nok på møtet med skolen og bup x)


Masse ukjente bevegelser ulmet i meg. 
Mange rare og ubehagelige følelser ballet seg sammen. 
Fortsatt ukjente
De vokste seg store, større enn mitt indre kunne bære.
De gikk i spinn om hverandre og fylte hele meg, jeg forsvant. 
Ballen ville ut, men den fant ingen vei ut. 
Deler av ballen kom seg ut innimellom, og angrep de rundt meg. 
Men den vokste og roterte som en storm,
Stormen var ustyrlig. Jeg var borte, stormen stormet.
Jeg ville gråte, jeg ville hyle, jeg ville slå...
Men jeg var så liten. Jeg var redd for stormen. 
Jeg fikk ikke puste, Stormen holdt alle åndedrag ute. 
Stormen har aldri vært større, og den fortsatte.
Ingenting kunne svekke den. 
Plutselig sa det pang! Stygge ord kom ut, tanker kom ut, sykdom kom ut.
Mens jeg satt fanget i stormen. 


Følelser som lenge har vært skjult, følelser som egentlig skulle blitt sluppet fri, vonde følelser resulterte i et kraftig angstanfall i dag. Jeg har aldri følt meg så maktesløs, så full av kaos og vonde følelser. De har sikkert vært der lenge, og i dag smalt det virkelig.
Det som var litt spesielt var at stormen kom under møtet i dag. Jeg tror alle ble litt sjokkerte. Her var det mye som skulle ut altså.
Jeg tror årsaken til anfallet var en blanding av at jeg lenge har kjent disse ukjente følelsene murre og krible i meg, men har aldri skjønt og akseptert de. Samtidig ble jeg nærmest tilsnakket som om jeg var bare sykdom på møtet i dag. Bare fordi at jeg har gått ned i vekt, betyr det ikke at jeg ikke er der inne. Jeg var utrolig sint, hjelp. I tillegg er jeg veldig sårbar for tida, tåler liksom INGENTING, og nok søvn har jeg heller ikke fått på lenge. Så i dag, smalt det virkelig, og det var helt forferdelig. Jeg har ikke følt lignende storm siden jeg ble tvangsforet. Behandleren min bablet i vei om bekymringer, vekt, mat, vektoppgang, levanger, skole osv. Sykdommen ble til de grader utfordret, og jeg fikk straffen. Jeg gråt omtrent under hele møtet, og gjorde ikke annet enn å kjefte. Stormen var så uforståelig og ukjent. Det var følelser, og ALLE på en gang. Jeg taklet dem ikke. Jeg fikk en del beskjeder om at jeg måtte gå opp i vekt, måtte spise mer, måtte endre tankemønster også. ENDA MER PANG!
Angststormen pågikk i 3 timer. Under hele møtet, under hele handleturen, under hele bilturen hjem, men nå har den begynt å slippe taket litt. Jeg er bare utrolig forvirret og sliten nå. Alt er så uforståelig. Følelser, følelsesballer, storm. HJELP!

Men, vi kom omsider fram til en løsning i forhold til skolen. En løsning jeg tror jeg kan leve med.
Jeg skal ha vanlig undervisning fram til 15.januar, fordi da er første termin ferdig, og jeg har førsteterminkarakterene i boks. Mens jeg venter på plass på Levanger skal jeg være på skolen hver dag som vanlig, men uten vurdering. Så skal jeg begynne på 2.termin etter jul neste år.
Perfeksjonisten kjefter, men jeg gidder ikke å høre på. Jeg vet at dette var riktig valg.
Jeg har slitt utrolig mye og jobbet mye for å oppnå de karakterene jeg har, Og jeg er veldig fornøyd. Jeg har bare 5-ere og 6-ere (ikke for å skryte, men jeg føler de er fortjent).
Hvis jeg hadde valgt å fortsette på skolen med vanlig undervisning fram til jeg får plass på Levanger, ville jeg nok dødd av stress, perfeksjonisttanker og panikk. Det er fordi jeg har ikke sjangs til å "være tilstede" og følge med på skolen for tida. Det er alt for mye som foregår i hodet mitt, og jeg har nok med det.
I tillegg ville jeg ha blitt utslitt, enda mer utslitt.
Men siden vi fant en bra løsning, kjenner jeg at skuldrene mine er litt mer senket. Ingen forventninger, intet press, og det er opp til meg selv hvor mye jeg vil være på skolen og følge undervisningen.
Vi var alle enige om at jeg ikke kunne være hjemme hver dag, mens jeg venter på Levanger.
Det er ikke vanskelig å skjønne hvordan det hadde gått.

Til tross for den enorme stormen, føler jeg meg litt bedre nå. Godt at den endelig slapp taket litt. Når jeg tenker meg om, var det litt godt også, vertfall det å gråte. Jeg klarte selvfølgelig ikke å slippe alt helt løst, men jeg hadde tårer i øynene, og det er minst 3 år siden sist.

HOH, PUUUUUUUUUUUUST! 
nå er det helg!


~Lea Amalie~

Trygg

Min søte og omtenksomme kjæreste ringte meg i kveld, og spurte om jeg ville ha et lite sykebesøk.
Jeg ble så glad, har ikke sett han på mange dager nå. I såfall var det godt å snakke,kose og være sammen igjen.
Han er fortsatt like håpefull som meg, etter å ha tilbringt et år sammen med meg og en stor spiseforstyrrelse.

Det var god stemning i huset, og alt var bare helt greit. Ingen sur/stressa/redd/forbanna mamma, ingen stefar.
Bare jeg(jeg var tilstede),Kjære og mamma. endelig...

Ellers har jeg hatt en veldig bra dag i dag. Jeg har fått gjort nødvendige ting, og det føltes utrolig godt. Jeg har hatt gode samtaler med mamma og mormor og hatt besøk av min verdens beste jente(tanteungen min), som alltid lyser opp rommet uansett hvilket/hva, og søstersen var her selvfølgelig.
Det er lenge siden stemningen i huset har vært slik. Nå er den trygg,rolig,behagelig og gjør det samme med meg.

I morgen skal jeg og foreldrene mine på møte med bup og skole, for å planlegge det neste halvåret.
Jeg er altfor spent og stresset, men jeg håper vi kommer fram til en løsning jeg kan leve med.
vi får se!

Så, takk til alle som har gitt meg en god dag! Den gjorde godt!

varme, kjærlighet og trygghet - Det aller viktigste
~Lea Amalie~

Hallo Januar...

Da var skolen i gang igjen, og det er kanskje like greit. Kan bli litt småforvirra og frustrert av all julematen og hysteriet rundt den. Kan vertfall si at julegrana og julekakene er borte her i hus, og er erstattet med god og frisk frukt, grønnsåpelukt og nyttårsstemning. Det er nemlig ikke bare jeg som får nok av jul. Hehe

Som sagt begynte skolen igjen i dag. Det var utrolig tungt å stå opp så tidlig, men på ett eller annet vis satt jeg på skolebussen ferdigsminket, påkledd og klar kl. halv 8. Første time var stort sett preget av en tilstand der hodet går opp og ned, i takt med øynene, med andre ord trøtt.
Jeg var også på bup i dag. Det er en stund siden sist nå, så det var godt å få "tømt" seg litt. Behandleren min er kjempe flink og jeg er veldig trygg på han. Han er liksom min vandrende trygghet med makt og masse kunnskap + at han aldri gir seg. Til han kan jeg hviske alt som gnager og pirker i meg, slik at han kan tolke, forstå og hjelpe. I dag snakket vi en del om hvordan jula har vært. Jeg fortalte om ambivalensen, nedturene og oppturene. Ja, det er viktig å få med oppturene også. Det er de som må sitte igjen i hodelappen, når jeg tenker på julen 2010. Jeg nådde målet mitt, nemlig å få noen gode følelser.
Ellers regner jeg med at jeg skal på Levanger i februar, noe som føles veldig lettende, men samtidig prøver  Mr.spiseforstyrrelse å forsyne meg med tanker som skal få meg til å ombestemme meg.
Det går ikke. Kanskje av og til, men i lengden er mitt ønske om å bli frisk, mye større en de patetiske løgnene jeg har hørt på i mange år. Jeg vil bli frisk, dermed basta!
Lurer på hvor alle spiseforstyrrelsestroll blir av når de ufrivillig blir sparket ut av disse fine menneskene? Jeg har hørt mange positive ting om Levanger, og jeg håper de klarer å gi min spiseforstyrrelse et kraftig spark også. Jeg skjønner jo at jobben er det jeg som må gjøre, men hallo? det går ikke alene.

Jeg lurer litt på hva jeg skal gjøre med utdanningen min. Det er jo selvfølgelig viktigere at jeg blir bedre nå, men skole er en viktig verdi for meg, og omtrent det eneste som faktisk er positivt i livet mitt akkurat nå.
Jeg merker at skolen sliter meg ut også, men så lenge det ikke er sykt, er jeg fornøyd.
Jeg vurderer å gå ferdig første termin, og heller ta andre termin neste år. Da har jeg ett helt år jeg kan bruke på Nyttårsforsettet mitt. Nemlig "prosjekt-finn-meg-selv-og-bli-frisk".

Tipper jeg skal tilfredstille søvnbehovet mitt nå:-)


~Lea~

juleavsluttning og julegavehandel i morgen

I morgen er den juleavsluttninga med hele skolen som jeg egentlig skulle synge på. Uff, jeg kommer til å sitte der med dårlig samvittighet og angre meg. Samtidig vet jeg at jeg har sluppet mange dager med forberedelse mentalt og fysisk med stress, skal-skal ikke tanker og angst. Jeg tenker at det kommer en dag da jeg er klar for å stå på scenen igjen. Jeg savner det virkelig. Det er en fantastisk følelse å stå på en scene å formidle en sang med hele seg, og det er noe jeg mestrer. Pga at jeg er så svak for tida og relativt dårlig form både fysisk og psykisk er det logisk å erkjenne sannheten. Jeg er ikke klar for å synge akkurat nå. Men det blir koslig med juleavsluttning likevel :)

Når vi snakker om jul, har jeg selvfølgelig ikke rukket å kjøpt en eneste julegave enda, så det blir morgendagens gjøremål. Jeg fikk en real sum gryn overført fra pappa i dag, så jeg har planer om å kjøpe fine gaver. Det å være sent ute med julegaver, har selvfølgelig en konsekvens. Det er fullt OVERALT! Det er ikke bare jeg som er sent ute, så det kan bli interessant. Man må smøre seg med en real dose tålmodighet med andre ord.

Jeg har fått roet tankene litt, og skal kose meg med varmeflaske, Te og film...
Det er godt nå som det er så skrekkelig kaldt ute.

Er du ferdig med julegaver? 
~Lea~

En ulevelig tilværelse

Jepp, Overskriften forteller om en av mange situasjoner der min tilværelse rett og slett kan kalles ulevelig. Hvorfor? Jo, fordi at når jeg befinner meg i klypene på både anoreksitrollet og bulimitrollet, og begge er like sterke, og bombanderer meg med skam, skyld, skittenhet, svak, fæl, ekkel, stygg, ufordraelig (osv) i en og samme følelse, bare fordi jeg hadde en uskyldig juleavsluttning med klassen min.

Åi, det ble en lang setning, og sikkert en uforståelig setning også. Men det er faktisk slik det er. Jeg er i en fase der anoreksien styrer meg veldig. Jeg har vært i denne fasen før, men da var jeg foruten bulimi. Når jeg ikke følger anoreksiens lover og regler(tvangstanker), får det store konsekvenser som blant annet panikk, angst, skam, fjernhet(dvs at jeg er helt borte fra virkeligheten, fordi det er krig inni meg), tristhet og oppgitthet. Dette er jo følelser, og hvordan takler jeg følelsene mine? Gjett! Jeg sulter meg eller kaster de opp. Jeg har skrevet om dette med følelsene mine før, så jeg orker ikke å skrive det igjen, for da må jeg skrive hele livshistorien min. Anyway(!) Jeg har jo som sagt en slags tvangstanke at jeg fortsatt må overspise og kaste opp, så det er noe jeg Må bedrive med i helgene. Jeg har laget en fastlimt rutine på det å tilfredstille anoreksiens behov og bulimiens behov. Det sliter meg konstant ut, men det er bedre enn å leve med skammen som bulimien fører med seg. Dette er syke tanker, og jeg vet det. Men slik er realiteten min. Jeg er syk. Dette er min måte å takle livet mitt på akkurat nå, og jeg skal snart i behandling, og er fast bestemt på å knerte både anoreksitrollet og bulimitrollet.

Tilbake til det jeg egentlig skulle skrive om(!). I dag skulle vi ha en koselig liten juleavslutning med A- og B - klassen + lærere. Jeg har grudd meg i mange dager, og jeg visste det ville oppstå en krig mellom de to trollene inni meg. Men, det er ikke hver dag jeg får sjansen til å oppleve en så koselig samling, så jeg hev meg på, uten å tenke meg om. Da grøten og spekematen og resten av koltbordet var servert, kjente jeg angsten kom. Allerede etter første bit visste jeg at dette ville aldri i verden gå bra. Det stemte bra, for jeg klarte ikke å stoppe å spise! Det måtte selvfølgelig være kaker og masse godt etterpå, så jeg måtte utsette min seanse på damedoen i noen halvtimer, for å få med meg det ekslusive kakebordet. Det endte med at jeg var ballong, skamfull og full av panikk fordi jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av "det". Jeg hadde helt glemt det! Det løste seg til slutt, men jeg kan trygt si at min koslige juleavsluttning sammen med klassen min ble veldig ødelagt av skam, tvangstanker, mat, OSV. Med andre ord ble den ødelagt av spiseforstyrrelsen.

Tro meg, spiseforstyrrelsen ødelegger alltid for meg. Den er grunnen til at jeg avlyser, er begrenset, grubler, tenker, handler...ikke lever... Og det gjør meg så ufattelig oppgitt og sint!

Jeg snakket om en ulevelig tilværelse. Ja, det er akkurat det det er. Det å være en sliten sjel mellom to monstre som banker deg uansett hva du gjør, er ulevelig. I slike situasjoner der bulimien utfordrer anoreksiens regler og lover, er jeg fortapt.

Nå kjenner jeg at jeg begynner å grue meg til jula. HVORFOR? Det er så urettferdig. Jeg(!) LEA(!) EEElsker jula! Det har jeg alltid gjort. Hvorfor må spiseforstyrrelsen ødelegge det lille som er igjen av mine gleder?

Jeg føler meg rett og slett likegyldig akkurat nå... spiller det egentlig noen rolle hva jeg føler? nei...

~Lea~

Karameller og julekort

Hei alle sammen:)
I dag har jeg som sagt hatt juleverksted på skolen. Det var kjempekoselig, og julestemningen klarte å lure seg inn i meg vertfall.
Vi hadde fri i første time, og da måtte selvfølgelig jeg sovne, så jeg ble daff og trøtt hele dagen. Jeg er lur!
Men det var koselig likevel. Vi lagde Julenisser, karameller, Julekaker, Julekort og diverse andre ting.
Jeg hadde ansvaret for karamellene, og de ble kjempe gode:-) Jeg klarte til å med å ikke spise dem opp.
Å det var ikke fordi jeg lagde så mye, Nei, Det var fordi jeg var flink og tenkte friskt på at kanskje de andre også ville ha (hehe).
Her er karamellene:

Jeg brukte så lang tid på disse karamellene, at jeg rakk egentlig ikke å lage så mye annet. Fikk laget en del julekort, og det er jo alltid realt å gi sammen med julegavene. 

Til sammen lagde vi masse julekaker og godsaker, som vi skal spise på juleavslutningen med klassen i morgen. Vi skal først spise grøt og spekemat, deretter dagens julekaker. Det blir koselig.

Men, jeg kjenner gruer meg. Dere skjønner sikkert hvorfor. Har ikke lyst å ødelegge dette innlegget med det, så får heller slippe ut de tankene i et annet innlegg. 

Uansett, Har dere fått julestemning? 

Det er tross alt tre dager til lille julaften er her:-)

~Lea~

avlyst!

God kveld, god kveld.

Nei, I kveld skal jeg ikke slå av noen vitser(uheldigvis for deg, siden vitsene mine er så geniale)

hmm... Hvor skal jeg begynne? Vel, jeg kan vel hive ut hele gørra med en gang!
Jeg skal ikke synge i juleavsluttningen likevel!
sånn, nå har jeg sagt det, Og nå skal jeg fortelle hvorfor.

Jeg har utrolig lyst til å synge en vakker sang foran hele skolen, Jeg har vanvittig lyst til å stå på scenen siste skoledag å vise at jeg duger, og jeg har vanvittig lyst til å klare det.

Men, siden det er lenge siden jeg har sunget pga alt stress og kaos de siste månedene. Jeg har igjen klart å rote meg inn i en vektnedgang, og det har påvirket kroppen min. Hvis jeg tenker meg godt om, så er jo faktisk stemmebåndene i kroppen min. Instrumentet mitt ligger rigget til i meg. Kroppen er herjet for tida, dermed er stemmen min også herjet.
ALTSÅ: i kveld når jeg og kjæresten min skulle øve, var det en blanding av kakling og piping som kom ut av kroppen min. Det jeg mener er at siden kroppen min er så herjet, klarer jeg ikke å synge som jeg gjorde før.
Jeg gledet meg virkelig til å synge i kveld. I sommer satt jeg og kjæresten min hver kveld og koste oss med sang og gitar, og vi hadde mange spillejobber der jeg sto stolt som en hane å sang alt jeg hadde.
I kveld oppdaget jeg to ting. Jeg har mistet sangstemmen min, og jeg hater spiseforstyrrelsen min.
Jeg hadde nesten begynt å gledd meg til å synge foran hele skolen, men det blir nok ingenting av.
Stemmen er ute av drift, til Lea blir sterkere.

Dette ble et nederlag for meg, for jeg ville virkelig synge.
MEN jeg tenker positivt. Jeg trenger ikke å stresse meg ihjel i helga fordi jeg skal opptre på onsdag.
jeg kan kose meg med kjæresten min og slappe av + en liten annen helgaaktivitet som kalles bulimi selvfølgelig. Pluss at jeg kan alltids synge igjen når jeg blir sterkere :-)

flink Lea, tenker positivt:)

Denne øvingen ble lang, og jeg har ikke fått lest til prøven jeg har i morgen enda.
SHITT!  karakter 1 på den prøven, jeg må sove.
Men det er selvfølgelig ikke akseptabelt fra perfeksjonistens side, så jeg får vel sitte opp litt i natt å lese til jeg sovner.
I morgen har jeg uansett bare Gym(<3) og prøven (blæh).

Da får jeg hive meg på helsefagboka å lese om holdninger, verdier, normer, menneskesyn og helhetlig menneskesyn. wish me luck!

God natta til dere andre:)

~Lea~