sondres begravelse

I går var jeg i begravelse til en vakker, omtenksom,kreativ, engasjert, glad (jeg kunne fortsatt i evigheter) gutt med navnet sondre. Min kjære firmening. Det var noe av det fineste jeg har vært med på, men samtidig så alt for trist. Det var mange tårer som ble sluppet ut i går.
Det var tydelig at sondre var en solstråle og fantastisk person, det kom frem blant alle de fantastisk fine talene. Alt var så perfekt og i sondres stil. Det var som sagt noe av det fineste jeg har vært med på, og det var minst 500-600 mennesker der som hedret sondre og var kommet for å følge sondre til hans siste hvilested. Det var vakker musikk, vakre taler, video, blomster og tårer. Det var en perfekt avskjed med sondre. Etter begravelsen var det konsert ved vannspeilet. Der ble det spilt musikk og taler.
Roser ble lagt langs vannkanten, koret sang og spilte, alle var der for å hedre sondre.
Jeg gir all skryt til de som har laget og ordnet opp for sondres begravelse. Det var det vakreste jeg har vært med på.

Begravelsen gjorde noe med meg. Det fikk frem tanker om at livet har så mange muligheter og er verdt å kjempe for. Sondre ble frarøvet sitt. For hver dag jeg gir til anoreksien blir jeg også frarøvet mitt. Jeg må bestemme meg for å leve livet mitt. For et liv er så dyrebart og vakkert om man vil.

Jeg ville gi sondre noe spesielt, så jeg malte et fargerikt bilde med tro, håp og kjærlighet på.
Farger betyr muligheter. Sondre skapte muligheter og brukte dem. Det er det ingen tvil om. I begravelsen ble nettopp bibelverset om tro, håp og kjærlighet lest opp. Det var så vakkert.

kjære sondre. Takk for at jeg fikk bli kjent med deg. Du var en fantastisk person som alltid vil ha en plass i  hjertet mitt. Takk for alt du var for alle og alt du gav av deg selv.
hvil i fred kjære venn

~Frida~

til ære for en god venn

kjære Sondre


jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Da jeg fikk den forferdelige meldingen om at du var savnet på utøya var det mange som ble redde. I timesvis var mange hjerter fyllt med håp for deg. at du skulle komme tilbake til oss. Nå som vi har fått vite at du har gått bort, er hjertene til alle sammen fyllt av sorg.
Du var en fantastisk gutt Sondre. Du var så full av liv, engasjement, omsorg, glede og kreativitet. Du var fantastisk.
Du er dypt savnet av mange. Det vet jeg. Du vil alltid ha en plass i hjertene til alle.
Hvil i fred kjære venn. Jeg håper du har det bra der du er nå.


~Frida~

herlig med besøk

Jeg hadde kjempekoselig besøk av Thina og Ask i dag. Det var herlig og treffes igjen. Det er så lang tid siden sist jeg traff thina. Og denne gang hadde hun med lille Ask. Verdens søteste gutt. Vi trillet en liten tur, ellers var vi bare på rommet og koset oss. Jeg og Ask ble gode buddies vi :) Jeg fikk også en kjempe fin gave av de. Et tro-håp- og kjærlighetsmykke. Det satte jeg utrolig pris på.

tusen takk for at dere gjorde dagen min så bra.
~Frida~

tanker om helga og morgendagen

Siste måltid akkurat inntatt... Denne gangen la jeg frivillig ned sonden selv.

I ettermiddag har jeg hatt besøk av pappa, stemoren min og hunden min Keiki.
Vi gikk en liten tur på ladestien. Det var kjempestas å kose og dulle med keiki igjen. Det er lenge siden jeg så henne sist.

Ellers har dagen vært ganske greit så langt. Jeg har hatt masse koselig besøk og friskt innputt. Det gjør så utrolig godt å få komme seg ut av dette triste huset. Jeg gleder meg til jeg kan gå ut herfra for siste gang, og tenke at jeg er fri. Jeg gleder meg til å fylle dagene mine med ting JEG har lyst til, ting JEG liker å gjøre, ting JEG ønsker å gjøre. Nå er dagene mine en eneste stor konstant kamp med et anoreksimonster som herjer i meg. Nå handler dagene om å holde ut og overleve. Jeg gleder meg til jeg kan bruke hver dag på å LEVE!

I morgen er det mandag. Mandag, Mandag, Mandag.... Mandag betyr veiing og møte. Jeg er spent og jeg gruer meg. Spent på hva vekten viser, spent på hva som blir bestemt på møtet, Spent på om de lar meg få begynne å spise selv(noe jeg er kjempeinnstilt på), spent på hvilke endringer som kommer, spent på hvordan jeg og anoreksien takler ALT jeg har nevnt. Gruer meg til å sitte å vente på hvordan det blir.

En rask oppsummering av helga. Utrolig bra, utrolig dårlig, utrolig rar, utrolig grei, utrolig jojo-helg. Dagene har gått ganske greit. jeg har klart å forholde meg til opplegget å stått imot anoreksien. Kveldene har vært et helvete. både Fredag og Lørdag var på kvelden et helvete. Anoreksien tok fullstendig overhånd, jeg fikk kraftige panikkangstanfall som varte i timer. Det hele var veldig dramatisk. Det hele var et helvete.
I går kveld fikk oppkastingen konsekvenser. Jeg måtte få et ekstra måltid. Det var toppen av kransekaka for anoreksien. Fra åtte til tolv herjet en kraftig angststorm i meg. helt forferdelig. helt jævlig rett og slett..
Det er så rart. Plutselig får slår anoreksien til for fullt, og jeg blir nærmest bare anoreksi. jeg mister meg selv, fornuft og vett. Jeg kjenner at kroppen eser ut, tankene går i surr og er kaotiske og handler om at jeg legger på meg og at jeg er svak som ikke trener eller kaster opp. Anoreksitrollet hjernevasker meg, og får alt til å føles så utrolig virkelig. Derfor kommer panikken. Hva gjør jeg? Trener eller kaster opp, slik anoreksitrollet vil ha meg til å gjøre. Hva blir konsekvensene? Reimer for å unngå fysisk aktivitet og nytt måltid for å kompansere for det som ble kastet opp. Hva blir motstanden fra anoreksien? Kraftig angst og panikk, nekt, brøling, hyling, skriking, dissosiasjon, kaotiske tanker og flere timer hvor masse folk prøver å roe meg ned og få meg til å ligge stille.

Når det kommer til det å begynne å spise igjen, er jeg veldig positiv til det. Det er samme kostliste som de bruker på Levanger, altså normal mat, normal mengde. Det å selv velge å putte maten i munnen og mestre anoreksiens motstand ved å selv spise istede for å bli tvangsforet med sondemat med nesten 3000 kcal.
Jeg tror at det å sette seg ved bordet klar for frokost kl. 08.00 og spise to skiver med pålegg, drikke et glass biola og hele tiden ha folk rundt meg som støtter meg i angsten, vil gå veldig bra. Jeg har skikkelig tro på at jeg kan klare det. I tillegg blir jeg tryggere når jeg og behandlerne skal skape et samarbeid og at jeg bare skal gå opp 700g i uken. Aktivitet skal tilpasses ut i fra det. Jeg kan føle meg trygg på at maten jeg spiser gjør at vektoppgangen er kontrollert og går sakte men sikkert. I tillegg gleder jeg meg litt til å spise mat igjen. Jeg savner forskjellige smaker. Uansett tror jeg det er veldig lurt at jeg skal ha fastvakt de første dagene jeg begynner å spise, slik at anoreksien ikke finner opp nye tvangsritualer med trening og oppkast. Da blir det så vanskelig og komme seg ut av det, og det blir fort onde sirkler som er enda vanskeligere å komme seg ut av.
Etterhvert skal jeg jo fylle dagene mine med friske aktiviteter og andre ting.

Jeg håper bare de lar meg begynne på den kostlisten og planen, for jeg takler ikke flere dager med den J***a sondematen og dette opplegget. JEG VIL VIDERE NÅ!

~Frida~

hjerte

Fra min kjære Ingalill <3

besøk bloggen hennes her
~Frida~

vennebesøk i bilder

Jeg var så heldig å få besøk av to gode venninder av meg i ettermiddag. Det var så utrolig herlig og treffe dem igjen. To friske jenter som er så gode og som jeg er så glad i. Jeg fikk den nydeligste toppen og skikkelig tøffe solbriller i gave også. De er så gode. toppen var perfekt.

vi tok med oss et teppe og satte oss i vårsola som varmet oss, mens jeg fikk siste sladder og oppdatering siden sist. Det er jo en god stund siden jeg har vært hjemme nå, så det ble en del sladder :-)
Ellers var det kjempe koslig å bare sitte å kjenne sola varme i nakken og prate. Det var så godt å være sammen med vennene mine igjen. (MOTIVASJON!)
Vi tok masse bilder også.

Tusen takk for et kjempe koselig besøk og en nydelig ettermiddag <3
~Frida~

bedre? + besøk

Dagen i dag har faktisk vært en av de bedre på en god stund.
Kanskje fordi at jeg har gjort alt perfekt i anoreksiens øyne. "jeg/den har full kontroll". Dermed blir jeg ikke så plaget med angst og vonde følelser heller.
Anorektisk autopilot + litt frida.
Kanskje fordi jeg er bedre, hvem vet?

Jeg har også byttet rom. Jeg var livredd og spent når jeg skulle begynne å plukke ned alle motivasjonsbildene og fargene fra veggene, fordi jeg visste at anoreksien ville gjøre motstand når jeg skulle henge de opp igjen.
Men nå henger de vertfall på veggene. Jeg har til og med fått hengt opp litt påskepynt.
Jeg fikk også et kjempe koslig besøk av ei god venninde, som hadde med verdens fineste bursdagsgave til meg.
Vi drakk te og pratet litt. Det var kjempe kos med besøk vertfall.

gaven <3

takker jenta mi for den <3

<3

søte bamsen. 

FArgerik gave. vel, jeg har lovd celli at de skal brukes !


~Frida~

Et budskap

Hvordan forklarer man andre noe som man i årevis har benektet for seg selv, men som man har forstått gjennom erfaringer og konsekvenser, som igjen foregår i skrivende stund og er både for vondt og skremmende til å akseptere.

 Samtidig ønsker jeg ingen å havne i samme situasjon, selv om det har fått meg til å innse ”den mørke dødsengelsykdommen’s” dypeste mening, mål og ønske for meg og min kropp(og andres).

Den vil ta hver eneste centimeter av hjernen og kroppen, hver tanke og siste ord på hver avgjørelse, hver time og hvert sekund av dagen(e), hver tåre vil den erstatte med sine forvrengte løsninger og få deg til å tro på dem. Alt som tidligere har vært ditt blir dens. Dag etter dag – uke etter uke- år etter år. et liv.

Til slutt sitter man igjen med en kropp og et hode som bare vil kunne gjøre en ting. Den ene tingen som hele tiden har vært den djevelske sykdommens mål. Det eneste du gjør er – å dø.

Budskapet mitt er enkelt, men vanskelig og forstå. Spiseforstyrrelser tar liv. Den tok nesten mitt.

...........................................................................................................

Dette innlegget inneholder mer- utrolig mye mer....

Jeg legger det ut når jeg føler meg klar for det. 

I mellomtida jeg tenker på dere alle sammen. Mine kjære medkrigere, mine kjære venner. Dere betyr alt.

Medkrigere, KJEMP, KJEMP FOR LIVET! 

Venner, jeg savner dere!

Jeg savner dere så inderlig. Jeg savner følelsen av å være sammen med dere, for nå innser jeg hvor mye spiseforstyrrelsen har tatt ifra meg av tid, stunder og opplevelser sammen med dere. Jeg savner oss. Og jeg gleder meg til å møte dere igjen<3 

~Frida~

BRADAG..

Bradag, bradag, bra-daaaag!
Endelig!


Har vært på skolen, fått snakket masse med folk, hatt en kjempe fin samtale med læreren min, fått kjøpt bursdagsgave til mitt kjære tantebarn og morsdagsgave til min kjære mor, tatt solarium, hatt besøk av en happy treåring etc.
Frisk-dag med andre ord. Det er så utrolig godt å ha slike dager innimellom. Ingen monstersykdom som kommer å spolerer med løgner og dritt. Altså, det kan ha noe med at jeg følger instruksene dens til punkt og prikke, men likevel. Det er en bradag! Jeg har fått gjort unna viktige ting som har stresset meg i flere dager, og kan endelig senke skuldrene og vente på helg.
PJOOH!

Tenkte å fortsette kvelden med å lage morsdagskort og bursdagskort + avslapping med Tv og pledd.
"Liker" som man sier på Facebook :)

Hva har dere gjort i dag?
~Frida~

Om venner...

Vet dere?
Jeg kan prøve, men jeg tror nok ikke det kan beskrives med noen ord i hele verden, hvor godt det føles når man kjenner at man har venner rundt seg. Det beste med alt, er når gode venner viser,skriver, sier at de støtter deg uansett og er glade i deg. Uansett hvor stor monstersykdom man har, uansett om man er trist eller lei, uansett frisk eller syk, så varmer det hjertet og bidrar til at ting føles mye bedre. Tilhørighet og støtte er så viktig!

Venner har alltid vært viktig for meg. Det å føle at man er en del av en helhet, en vennegjeng forskjellige mennesker, meninger, holdninger, tanker og personlighet, og et bånd knyttet i mellom hver og en. Det er en gave, det er noe som må taes vare på.
Når jeg tenker på hva venner betyr for meg, Frida, så er det så mye. Og når jeg tenker på hva venner betyr for sykdommen min, får jeg lyst å knipse den enda hardere. Venner og sosialt samvær UTFORDRER sykdommen, fordi vennebånd forsvinner aldri, og forsterkes hver gang de kommer nærmere. Det gir gode følelser. Personlig er ikke mine følelser helt i lage for tiden, men når det kommer til venner, vet jeg, føler jeg, og kjenner jeg dem.

Jeg har kanskje ikke vært som de andre i vennegjengen. Jeg har en litt annen historie, men likevel kjenner jeg tilhørighet. Det er det de som sørger for. Og det må dere vite betyr mye for meg, kjære venner<3
Det å vite at dere er der, uansett hvilken kamp jeg går igjennom, så betyr det mye å bare vite det.

Jeg setter utrolig pris på dere <3 Jeg lover at dere snart skal få se Frisk-Frida.

~Frida~

Jeg er sliten og trøtt, forhåpentligvis Godnatt!

Trøtt og sliten...

Vanligvis er jeg trøtt og sliten av sykdommens herjinger, men i dag kan jeg litt stolt og ærlig si at jeg enkelt, simpelt, ukomplisert, udramatisk sett si at jeg er sliten og trøtt FORDI:

• Jeg har hatt et kjempe koselig besøk av kjæresten min.
• Vi gikk tur med hundene (eller hundene gikk tur med oss)
• Jeg klarte å kjempe meg gjennom 1 time med en deilig middag i magen. (altså maten, lå i magen i en time,HURRA FOR MEG!)
• Jeg og kjæresten min dro til noen venner å så film. 

I helga har jeg virkelig fått utfordret sykdommens fæle tvangstanker og tvangsritualer. Både i dag og i går. 

Det er så rart, for jeg bruker som regel alltid torsdagsnettene på å skrive en plan på hvordan jeg skal gjennomføre helgene, og i helga trosset jeg tvangsritualene på et høyt nivå, altså jeg  snudde dagene helt på hodet på planen, og tilpasset masse tid som jeg kunne finne på noe med venner og kjæresten min. 

Og det som er så rart, er når jeg har denne planen, går de fine tingene jeg skal gjøre med venner og kjæresten så bra. Jeg storkoser meg,stresser ikke, og har det bra. 

Jeg er helt avhengig av å ha en detaljrik plan på helgene, for da kan jeg gjennomføre helgene uten stress, angst, og ambivalente følelser. 

Det å skrive en plan på hva man skal gjøre i helgene,er langt fra normalt. Men situasjonen min er ganske alvorlig, og derfor hjelper det meg å ha en sånn plan. 

Uansett, jeg har virkelig hatt det bra denne helga. Og det er så godt å kjenne at jeg mestrer ting, som sykdommen forteller meg er umulig. 

Jeg kommer til å fortsette å trosse og trosse, til sykdommen blir så sinna at den pakker angsten, tvangstankene og spisemønsteret i en koffert, og flytter ut av MIN kropp. Altså hodet. 

Takker alle vennene mine, som er så snille og omsorgsfulle for tida, og støtter meg. 

Takker alle lesere på bloggen min for tilbakemeldinger som gir meg så mye. 

Takker familien min som legger sånn til rette for meg, slik at dagene blir lettest mulig for meg.

Og ikke minst takker jeg kjæresten min som er så tålmodig, sterk, hensynsfull ,og at han fortsatt elsker meg. 

Kjæresten min kjøre meg hjem isted, og vi var fint enige om at denne helga hadde vært veldig bra for oss begge. <3 

IKKE SANT KJÆRE? (han leser bloggen min, men er litt sjenert på å kommentere) 

Når det er sagt, er jeg fortsatt trøtt og sliten.

Så jeg håper for guds og min skyld at jeg får sove i natt.

Har nemlig ikke sovet siden torsdag. 

Jeg er redd! Et viktig innlegg fra meg..

Jeg er redd. 
Skikkelig "stressa-engstelig-oppgitt-bekymra-REDD". Og jeg har vært slik helt siden jeg valgte å si mitt egentlige navn. 

Hva er jeg redd for? 

• Jeg er redd for at folk som jeg har kjent lenge, plutselig finner denne bloggen og oppdager min skjulte hemmelighet, og deretter forandrer syn på meg. 
• Jeg er redd for fordommer.
• Jeg er redd for at jeg ikke klarer å fortsette å være like åpen og bruke bloggen til det som var hensikten, fordi jeg vil ta hensyn til venner og bekjente.
• Jeg er redd for å bli stemplet som syk, nå som jeg virkelig har bestemt meg for å bli frisk.
• Jeg er redd for at folk tenker på meg som sykdom, og glemmer meg.
• Jeg er redd for å bli... "jenta med spiseforstyrrelsen".

Det er mye jeg er redd for. Men oppi alt dette så vet jeg at jeg har begynt på veien til å bli frisk. Jeg vet at denne bloggen vil være min "dagbok" på veien dit, og jeg vet at jeg har venner og familie og en en kjæreste som vet hvem Frida er, og de støtter meg uansett.
Det jeg vil at folk skal tenke på når de tenker på Frida, er mine egenskaper, min personlighet, minner, hvem jeg har vært for dem, og at det skal være fokus. I tillegg har Frida en historie, som preger henne enda.
Historien har vært skjult, fordi jeg så gjerne bare ville vært Frida.
Men i meg, finnes det en historie. En historie med spiseforstyrrelser som har tatt mye fra meg, men samtidig gitt meg mye. Den historien fortsetter. Jeg har et mål, og det er å bli bare Frida.

Det innebærer at jeg må kjempe meg ut av denne sykdommen som har fanget store deler av meg i mange år.
Det innebærer at jeg på nytt, må finne meg selv.
Det innebærer at jeg må akseptere fortiden, og se fremover, og gradvis slippe taket på denne runddansen i den spiseforstyrrede verdenen.

Det er vanskelig. Jeg var 11 år da jeg utviklet spiseforstyrrelser. Sykdommen har utviklet seg og grodd seg fast i meg oppgjennom årene, og jeg vet ikke hvem jeg er uten den.
Jeg har mye å jobbe med. Jeg må starte på nytt med mange ting.
Følelser, hva er det?
Frida, hvem er det?
Mat, hva er et normalt forhold til mat?
Selvbilde, godta meg selv..

Jeg har så mange drømmer. Jeg har så mye å leve for. Jeg har venner, familie og en kjæreste som betyr alt for meg, Jeg har gode egenskaper. Jeg har ETT MÅL.
Jeg skal kjempe, jeg skal trosse, jeg skal vinne, Jeg skal bli fri, jeg skal bli FRISK!

Og denne bloggen kommer til å bli med på den veien...

verdt hver eneste tross, hver eneste tanke...Oh yeah!

Overskriften taler vel for seg selv. Kveldens trossing ble suksess!

Jeg var forberedt på det meste, og følelsene og tankene holdt nesten på å vinne før jeg dro.
Men jeg SKULLE, som jeg nevnte tidligere i dag. Jeg skulle ut sammen med venner og være sosial! Jeg skulle trosse tvangstanker og ritualer i kveld. Jeg skulle!

Vet dere hva? Jeg gjorde!
Jeg dro til Ungdommens kulturmønstring uten sykdommen i kveld.
Kort sagt, jeg hadde aldri kunne forestill meg en bedre plass å være på.
Jeg har virkelig VIRKELIG hatt en frisk-kveld sammen med vennene mine, og det føles så utrolig bra.
Følelsen av å "være" var tilstede, følelsen av at det gikk bra var også tilstede, følelsen av at jeg hadde det bra fylte meg. Suksess!

nypyntet for friskkveld

Pepsi Max-reklame? Tja, men også "frisk-frida-reklame"

Smilet forklarer de gode følelsene, ikke sant?

Ungdommens kulturmønstring er vel kjent for de fleste. Det er en mønstring der ungdom kan vise frem sine talenter. Det kan være alt fra sang, dans, andre musikkinnslag, foto, kunst, maleri,dikt osv.
Jeg har selv deltatt mange ganger, noe jeg synes er kjempe gøy. I år var første gang på mange år at jeg satt blant publikum, og det var greit egentlig. Jeg hadde mest lyst å løpe opp på scenen og bare synge. Jeg savner virkelig den følelsen, jeg elsker å synge.
Men i kveld var det mange ungdommer som var deltakere, og showet var virkelig bra.
Jeg satt selvfølgelig å gråt for hver sang som ble spilt, og det er rett og slett fordi det er rørende å se så mange fantastiske mennesker formidle musikk. Jeg ser hva som foregår inni dem, når de står på scenen, fordi jeg vet hvordan det føles. Jeg savner det virkelig. Men men, jeg har ikke tenkt å gi opp sangkarrieren min enda jeg.
Uansett, det å være sammen med venner, og ha det så bra som jeg har hatt det i kveld, gir meg veldig mange gode følelser. Det er så godt å kjenne at jeg bare glir inn og kjenner at alt jeg ofret for å være der, var verdt det.
Så folkens, de gode følelsene er funnet, og de henges herved på "frisk-knaggen". 

Frida