møtereferat og tingenes tilstand

Vel, det er mandag. Veiedag og møtedag. Denne mandagen ble litt annerledes enn jeg trodde.
Vekten har akkurat passert 40-grensa. Det var litt overaskende, med tanke på helgen. det har ikke gått så bra med maten, men det viste seg at det ikke hadde så stor betydning. Jeg er over 40 kg igjen og hurra for det.
Vel, så enkelt er det ikke. Ambivalent til tusen, forvirret som bare det.
Jeg prøver å tenke at det er POSITIVT! fordi Frida vet at det er det.
Ellers har jeg en ny behandler, siden den faste legen min har ferie. Denne gangen en psykolog. Egentlig synes jeg det var veldig greit. Da blir det mer fokus på det psykiske enn det fysiske. Jeg føler virkelig jeg fikk mye ut av samtalen i dag. Vi snakket veldig mye om hvilke følelser jeg har. Det at jeg føler meg skitten når jeg har mat i magen. Det at jeg må kaste opp, trene og spise isbiter for å føle meg ren igjen. Det at hvis alle tvangstankene mine handler om at når jeg utfører handlingene, føler jeg at jeg har "kontroll" og dermed blir "ren".
Er jeg skitten, kommer angsten. Vi snakket mye om motivasjon, fokus og mål.
Jeg fikk sagt mitt. At fokuset må ligge på at mat er medisin, og at jeg trenger den for å oppnå vektkravet for å komme meg til Levanger for å bli frisk. Veien er lang og tung, og jeg mener det er mulig å gjøre den lettere.
At jeg fks får endret litt på det kontrollbehovet ved at jeg endrer dagene mine litt og at jeg får mer ansvar og får hjelp til å smøre min egen mat. Det vil gi meg en følelse av kontroll. Det er vertfall bedre enn å kaste opp, trene og knaske isbiter hele dagen. Dette er komplisert og sikkert vanskelig for mange å skjønne, men for meg er det viktig å kjenne at jeg mestrer og har kontroll OVER sykdommen min. Derfor tenker jeg at hvis jeg får et krav på at jeg skal gå opp 0,7 kg i uken, får hjelp og råd i forhold til matmengde, støtte og hjelp før og etter maten og fokus på målet, er viktig. Opp i vekt må jeg uansett, og det handler om å gjøre det minst mulig vondt og vanskelig. Angsten er vond, ingen tvil om det. Jeg er forferdelig redd for den. En dag må jeg møte den. Det er også sikkert.
Fram til torsdag blir det mye fokus på dette med å bruke oppfølgingstiden til å jobbe med tanker og følelser og motivasjon. Så blir det et nytt evalueringsmøte da for å finne ut om jeg er klar for mer ansvar.

Resten av kvelden skal jeg nyte med Lars som kommer klokken 6 og henter meg.
~Frida~

Motivasjon og riktig fokus

-          Vektoppgang for å bli frisk og nå målene mine

-          MAT ER MEDISIN!

-          Kroppen trenger mat

-          Maten skal være i magen

-          Jeg fortjener maten

-          Fokus på mestring av måltidene

-          Kroppen trenger hvile

-          Frida blir sterkere av mat og hvile

-          Spiseforstyrrelsens tanker er ikke sanne.

Motivasjon:

-          -Storåsfestival

-       -   SPA

-        -  Ferieturer

-       -   Skole

-        -  Hotellhelg med lars

-         - Hitra

-        -  LEVANGER (regionalt kompetansesenter for spiseforstyrrelser)

-        -  Over 40kg-grensa

-          -Reise

-          -Få mest mulig ut av sommeren

-         - VELG LIVET

-        -  Det å kjempe mot tvang og angst vil føre til mindre angst og tvang etter hvert

-       -   Ikke kaste bort mer tid på å være syk

riktig og feil fokus?

Jeg merker jeg sliter mye med å ha riktig fokus for tida. Jeg rives i anoreksitrollets retning, og orker ikke lenger å kjempe imot. Jeg faller i dens feller hele tiden. Veien er full av hull nå. Og jeg har bind for øynene. Jeg ser ikke gevinsten og lyset som ligger langt der fremme å venter på meg når jeg har fullført veien. Jeg ser ikke alle hendene som strekker seg til meg og vil veilede meg bort fra hullene. Jeg hører ikke heiagjengen min, fordi anoreksitrollet brøler så høyt. Jeg bare faller og faller og faller i hull hvor depresjoner, angst, uro, anoreksi og skam herjer meg i stykker og tapper meg for styrke og mot til å reise meg igjen.

Jeg ønsker så inderlig å finne riktig fokus. Jeg ønsker virkelig det. Jeg ønsker å stå opp hver dag, klar for å gjøre arbeidsoppgavene mine, jobbe med motivasjon, rose meg selv for jobben jeg gjør, få gulerøtter som får Frida til å ville fortsette å kjempe, kjenne mestring, samarbeide og ta i mot hjelp fra de som vil hjelpe meg her, legge meg om kvelden og tenke at nok en arbeidsdag har ført meg ett skritt i riktig retning. ett skritt nærmere frihet og friskhet og målet mitt.

Men det virker liksom som om de ikke gjør så mye for å hjelpe meg her heller. Kanskje er jeg for dårlig til å si hva jeg trenger. Jeg trenger at Frida heies fram og fullfører jobben. jeg trenger støtte og omsorg. Jeg trenger å bli påmint hvorfor jeg gjør dette og motivasjon. MASSE MOTIVASJON! jeg trenger å godta at kroppen min forandrer seg. jeg trenger å være trygg på at maten jeg spiser kun gir bensin til å fungere, og en vektøkning på 0,7 kg i uken.

Jeg får liksom ikke til å begynne. Jeg bare utsetter. Jeg vet ikke hvor jeg befinner meg, hvor jeg vil, hva jeg gjør, hvorfor jeg gjør som jeg gjør. jeg har ikke kontroll. Jeg kjenner skam. Jeg kjenner nederlag fremfor seieren. Jeg er trist og motløs. Hvordan skal jeg klare å finne styrke til å endre tankegangen min og finne det fokuset jeg ønsker? JO, jeg må BESTEMME MEG for det!
~Frida~

kveldstanker om litt av hvert

Jeg føler meg så trist i dag. Jeg er sliten og lei av å kjempe. Etter helga som var så fantastisk, og jeg følte meg til tider så fri, var det litt av en nedtur å bli låst inn her. Sykdommen stod nærmest på dørmatten og ventet på meg når jeg kom tilbake. Jeg var trist fordi jeg måtte tilbake hit. Jeg tenker på alt som ikke gikk bra i helga, istede for alt det brae som har skjedd. Er det skam jeg kjenner på? Jeg prøver å tenke på at jeg faktisk var Frida nesten hele tiden. Jeg fikk føle meg som Frida. Jeg fikk føle meg fri. Jeg tok alt jeg fikk av motivasjon og samlet det i verktøykassa mi. Det at jeg ikke mestret alt får meg til å tenke på at jeg ikke vil ha det slik. Sykdommen skal ikke få lov å styre dagene mine hjemme. Derfor er det en motvasjonsfaktor i seg selv, og jobbe seg ut av det. Fordi trollet vil være med uansett hvor jeg befinner meg. Og hjemme vil jeg være fri(sk).

Jeg har vært ærlig om det meste i dag. jeg har fortalt hva sykdommen får meg til å gjøre. Triksing og fiksing og handlinger som er med på å opprettholde det syke. Jeg måtte få det ut, fordi jeg vil bli frisk. Jeg vil hjem.
Men likevel er jeg sliten og lei av å kjempe mot dette monsteret dag inn og dag ut. Jeg ønsker meg ro og fred. Jeg ønsker meg en dag, hvor jeg bare kunne fått gjort hva jeg ville og følt meg fri. EN DAG!
Jeg tror jeg skal satse på at det vil komme slike dager, så lenge jeg fortsetter å kjempe i riktig retning.

Jeg er litt tom for ord i dag. Humøret er dårlig, og jeg sliter en del med angst. Anoreksitrollet vil gjerne straffe meg for alt det "feile" jeg har gjort i dag... vel vel.. 1-0 til Frida?
~Frida~

Tirsdagsmiddag i boks!

Jeg klarte det! jeg klarte middagen i dag. Jeg spiste 1 1/2 fiskekake og to små poteter.
Da jeg skjelvende gikk til spisesalen i dag, hadde jeg nesten gitt opp å klare å gjennomføre måltidet. Jeg var forberedt på nok et nederlag, og dermed et sondemåltid. Anoreksitankene hadde allerede begynt å sirkulere i topplokket og jeg holdt på å miste fokus et øyeblikk. Anoreksitrollet hadde nesten klart å overbevise meg om å ikke spise, så få sondemat som skulle kastes opp. Jeg satte meg ved matbordet, endret tankene mine. Dette så faktisk overkommelig ut. Middagen kunne jeg klare å spise. Det var en posjon jeg kunne klare å spise.
For meg er det å mestre utrolig viktig. Det at jeg i dag kan legge meg å tenke på at jeg faktisk har klart alle måltidene i dag, er en mestringsfølelse som jeg virkelig skal forankre langt inni hjertet mitt. Jeg klarte å overvinne anoreksien! JEG har vunnet alle kamper i dag. Det er fortsatt en kamp etterpå. Det er da jeg skal velge å LA VÆRE å trene eller kaste opp. Det er da jeg må være sterk og fokusere på permisjonen i helgen.
Jeg har jo en time med utgang, hvor jeg kan gjøre hva jeg vil. Kanskje jeg tar meg en tur til butikken, kanskje jeg drar på aktivitetsrommet og maler litt. kanskje jeg bare går tur. Jeg vet ikke helt hva jeg har lyst til. Kanskje får jeg mast meg til en liten shoppingrunde på city lade.
Jeg kjenner jeg trenger litt friskt innputt for å få tankene på litt friskere linjer nå. Denne dagen skal gjennomføres på en så frisk måte som mulig. Denne dagen skal være frisk!

Det tenker jeg er viktig for meg fremover. Det å hele tiden få friskt innputt og se friskt liv.
Det vil nok øke motivasjonen min også. Jeg trenger motivasjon hele veien.
Helgepermisjonen er jo selvfølgelig en stor motivasjon for meg, men når jeg mister fokus litt, er det viktig med en frisk påminning om hva som venter meg der ute. Friskt innputt er utrolig viktig for å få Frisk-Frida i gang og  til å kjempe videre.
En ting er sikkert. Jeg skal på festival!
~Frida~

Jeg trenger motivasjon!

Jeg trenger motivasjon til morgendagen. Jeg trenger bekreftelse på at dette er riktig. Jeg kan ikke godta tanken på å utsette mer nå.

Så til alle krigere der ute. hjelp meg å finne motivasjon.

HVORFOR SKAL FRIDA TROSSE I MORGEN?

Dette er min motivasjon. Fanget! Anorektisk slave! tvangstanker! helvete!  --->


 FRI! FRISK! LEVE! FØLE! DRØMME! ELSKE ! FRIDA! --->

~Frida~

Home SWEET home...

Halleluja, jeg er hjemme... <3<3<3 
På permisjon visstnok, men bare det å få være hjemme litt er for meg
 F.A.N.T.A.S.T.I.S.K  G.O.D.T ! (!!!)

Velkommen hjem Frida... 

Pappa kom å hentet en Flink Frida med frokost i magen klokken NINULLNULL. 

Jeg var selvfølgelig ferdigpakket allerede dagen før, og kunne ikke kommet meg fort nok ut døra. hehe

På bilturen hjem sovnet jeg ofc, (bivirkning av medisiner er den såkalte hangoveren) men jeg fikk fort kviknet til når vi ankom Orkanger for litt innhandling til helga. Det var litt rart å være der, jeg kjente angsten litt for at noen kjente skulle dukke opp. Jeg vil liksom ikke at noen skal se meg slik jeg ser ut nå. Den beste beskrivelsen er vel skjellett eller spøkelse! Men jeg jobber med saken. 

Jepp, for vi handlet inn alt jeg trengte for å fortsette kampen mot monsteret hjemme. 

-Melon, Bønner, Skinke, Egg, Knekkebrød, Fisk, Kylling, Frukt, Grønnsaker, Scampi, Salat, Saft OG pepsi ma ofc... Fliink!

Jeg fikk også kjøpt meg en deilig kosedrakt :D
Nå sitter jeg hjemme i senga mi og nyter hjemmetilværelsen. Har akkurat spist Lunsjen min, og kjenner det skal gå bra med resten også. DET SKAL DET!
Jeg har masse planer for permisjonen, så mat trenger jeg vertfall for å få gjennomført alt.
I kveld kommer min kjære på besøk, og vi skal kose oss hele kvelden med film og pledd. Bare jeg og han, uten spiseforstyrrelsen. Slik det skal være <3

Når det kommer til utfordringene og angsten, er jeg forberedt, men jeg har mine kjære rundt meg som gjør det trygt og godt for meg. Jeg tror ikke det skal bli noe problem. Det er verre når jeg må tilbake tror jeg.
Planen er å være hjemme helt til i morgen ettermiddag, så skal jeg og kjæreste Lars på kino før vi returnerer til BUP Lian. Jeg gleder meg masse til alt.

Nå er det bare å nyte hjemmetilværelsen og sola! Finne Frida-kraft og gjøre det så godt jeg kan.

Ønsker dere alle en herlig helg og kos dere masse! 
Minner om SPØRSMÅLSRUNDEN!

~Frida~

søndag...

Søndag, søndag, søndag... samme hvilken dag det er.
Ting er like tungt. Jeg må gjennom den samme kampen, de samme krigene uansett.

Det var så utrolig deilig å være hjemme i går. Jeg fikk slappet av skikkelig og kost meg. Det ble utrolig vanskelig å komme tilbake hit, når jeg aller helst bare ville vært hjemme sammen med familien min. Mer enn noe annet.
Det er utrolig vanskelig å være her, når jeg tenker på kampen jeg har foran meg og står i, så tenker jeg på det friske livet, og jeg ønsker det så sterkt. Så kjenner jeg angsten, som konstant ligger å pirrer og forstyrrer, og som blusser seg opp til det maksimale hver gang det nærmer seg måltid, og under måltid. Det er lett å tenke tanker som at det er umulig. Det er ikke mulig for meg å få det livet jeg vil ha. Kampen er for tung å kjempe.
Heldigvis vet de rundt meg og de jeg er glad i hva som får Frida tilbake på banen, så kjemper jeg videre.
Det er slik det må være nå. Jeg må ta ett måltid, en time, en dag i gangen og fokusere på målet mitt.
Uansett angst, uansett redsel, uansett motstand. Jeg vil ikke gi flere måneder og år til spiseforstyrrelsen som allerede har tatt fra meg så mye av livet mitt. Det er et monster, og jeg må kjempe imot det, slik at jeg kan bli Frida og fri. Det er målet. Drømmene mine er målet. Å bli hel, føle meg hel og fri og leve.

Likevel er det utrolig vanskelig for meg, som har vært vant til å takle alt selv, i klørne til dette monsteret, å ta imot og be om hjelp når ting blir for tøft. Det er tungt å akseptere at jeg ikke er i stand til å ta vare på meg selv og faktisk trenger hjelp. Det er en treningssak og det handler om å akseptere og godta det.
Det er tungt, utrolig tungt, men jeg må bare kjempe...

Heldigvis kommer kjæresten min på besøk en tur i dag. Det betyr selvfølgelig mye akkurat nå. Det er så godt å ha han her, og bare la han fylle meg med kjærlighet, omsorg og drømmer. Jeg gleder meg.
~Frida~

Back on track - en begynnelse

I skrivende stund kan jeg gledelig meddele at jeg får fortsette på min vei i dag.
Jeg er så lettet. Siden blodprøvene har snudd, og legene tror at den positive utviklingen vil fortsette i samme retning, får jeg dra til Lian i dag. Det er forsvarlig å dra dit, siden det også er sykehus liksom.

Jeg er så innmarri glad, jeg kan ikke beskrive det.
Tenk at jeg får en sjanse til! Det er et mirakel, så nå er det bare å fortsette og håpe på at alt går bra.
Det vil ta tid, og det er ikke over enda, men  det er bedre. Alt som er bedre er bra, ikke sant?

Jeg stråler som ei sol btw :-D
Det vil komme utfordringer, det er jo klart. Jeg har jo ikke begynt på det som er vanskelig og det som er hovedproblemet mitt. Krigen mellom meg og spiseforstyrrelsen!
Men jeg er veldig veldig veldig motivert.


~Frida~

En fantastisk vakker gave fra min kjære i ord og bilder... (rørt)

Følelsene beskriver jeg etterpå. Først beskriver hva som skjedde denne lørdagskvelden. 

I kveld kom kjæresten min som planlagt for overnattingsbesøk den siste helga jeg er hjemme, før innleggelsen.
Når han kommer opp i oppkjørselen, ringer han meg for å spør om jeg vil bli med på en kjøretur.
Til forbauset pakket jeg mobilen i lomma og stakk ut.
Det første som møter meg når jeg setter meg i bilen er et sete dekket med et deilig pledd. Når jeg setter meg inn i bilen ser jeg bilder meg og han fra en herlig sommerferie og tider vi har hadde det bra hengt i bilruta, så ser jeg en vakker blomst ved siden av meg. Den blomsten jeg hadde i hånda da vi sang Fields of gold sammen på Fylkesmønstringa i fjor. Jeg hadde frysninger i hele kroppen og tårer i øynene. Hva er dette, tenkte jeg.
Jeg fikk beskjed om å lene meg godt tilbake i setet og nyte bilturen. Så setter han på den fineste og vakreste musikken jeg vet om. Gråten kommer med en gang, og jeg forstår hva kjæresten min holder på med.
Gjennom hele bilturen farer tanker om alt vi har opplevd sammen, kjærligheten vår, drømmen vår, veien jeg snart skal begynne på, og livet vi skal dele sammen. Jeg sa ingen ting gjennom hele bilturen. Jeg bare nøt hver en tanke, hver sang, hvert øyeblikk.

Når bilturen nærmer seg slutten, kjører vi inn på parkeringsplassen der den gamle barnehagen vi gikk sammen i var. Jeg skjønte ingen verdens ting, og hadde ingen aning om hva som kom til å skje nå.
Han går ut av bilen, og ber meg sitte igjen. På veien ut ser jeg han tar med seg noe. Så går han noen meter foran bilen til en snøhaug og ordner meg noe. Jeg ser ingenting siden han står med ryggen til, men plutselig ser jeg et glimt av en flamme. Han snur seg og går mot meg. Bak han ser jeg han har tent en fakkel. Han kakker på ruta mi og jeg åpner. Han gir meg et kort. Kortet er svart og har et sølvsymbol for TRO på. På baksiden står det " Tro, styrke, du har det i deg".
Nok en gang henter han en ny fakkel og tenner på ved siden av den andre, kommer og kakker på ruta mi og gir meg et nytt kort.
 Kortet har denne gang symbolet for HÅP. På baksiden står det "Håp, drømmer, du har dem".
En siste gang tenner han en siste fakkel ved de to andre, setter seg i bilen og gir meg et siste kort.
Et svart kort med et hjerte på. Symbolet på kjærlighet. Jeg snur kortet og leser " Kjærlighet, frihet, vi har den, vi skal leve den". Så sier han: " Du sa en gang at alt du trenger er tro, håp og kjærlighet. Du har det rundt deg og i deg"
Jeg bare gråter og gråter og klarer ikke å si noen ting. Så Tar han frem ei bok som jeg laget til han for en stund siden. I boka er alt bra bilder, dikt, brev, tekster laget av min kjærlighet til han. Han leser første noen linjer fra boka " Første gang jeg lekte med deg var på den humledissa i barnehagen vi begge likte så godt...", så sier han, " tar jeg ikke helt feil, var den humledissa rett der borte ved faklene".
Jeg gråter bare og klarer fortsatt ikke å si noen ting. Vi fortsatte å se gjennom boken, leste litt, så på bildene og småpratet. Derretter måtte selvfølgelig jeg ta litt bilder av alt dette, selv om jeg personlig tror det ikke er mulig å glemme det.
Etter bildeseansen og fortsatte vi kjøreturen hjemover. Der fikk jeg beskjed om å lene meg godt tilbake i sofaen, mens han skulle fikse noe småtteri. Hvor mye bedre kan det bli? Hvordan kan han gi meg mer tro, håp og kjærlighet og gode følelser som renner over nå?
Vel, det klarte han fint å gjøre. Jeg fikk utlevert to gaver. Den ene var en brev, men det var ikke til meg. Det var et brev skrevet fra kjæresten min til sykdommen min, noe jeg skal lese senere. Den gaven som var til meg var nydelig innpakket i sølvpapir. Jeg åpnet den og fant en nydelig maleri som han har malt til meg.
Det var masse farger, var nydelig og jeg forstod budskapet med det med en gang. I alle fargene var det en sterk menneskeskikkelse med hendene kraftig plantet til jorden. "han skal alltid være der for meg", sa han.
Til slutt, tok han opp gitaren. Og spilte Freebird til meg.
Jeg var mer målløs og gråtende enn mulig.

BESKRIVELSEN GJENNOM BILDER:

Jeg ble som sagt plassert i en bil

Med dette foran meg...

Faklene- Tro, håp og kjærlighet

FRIDA HAR TRO, HÅP OG KJÆRLIGHET

sammen..

Wiiih, gave... Til meg, og til.. Spiseforstyrrelsen.. 

Meg først.. "hmm..hva er dette for no?"

TNÅÅÅÅÅH!

Veeldig veldig rørt og overakset og GLAD!

Målløs..

Dette er helt utrolig. Jeg hadde aldri i verden drømt om at jeg skulle få en så fin gave av en gutt som åpenlyst elsker meg så mye, på dette tidspunket. Jeg gråt gjennom hele "turen", jeg var målløs.
Jeg klarte ikke å si noe som helst fordi jeg følelsesmessig var dypt rørt.
Jeg kan ikke få takket mine kjære nok for at han gav meg noe så spesielt når jeg trengte det mest.
Jeg vet hvorfor han gjorde det. Han ville nok sikre og sette sterke spor i hjerte mitt, som absolutt overstridet monstersykdommen i kveld, og vise at vår kjærlighet er sterkest. Dette er et minne jeg alltid vil bære i hjertet mitt. Dette er et minne jeg skal bruke som motivasjon i krigen mot spiseforstyrrelsen.
Jeg har det i meg. Jeg har Tro, håp og åpenlyst kjærligheten.
Takk kjære, for at du er den du er, og for at du elsker meg så høyt. En dag når jeg blir hel, skal jeg helhjertet rope at jeg jeg elsker deg like mye tilbake. I kveld elsker jeg deg mer enn ord kan beskrive.

Jeg var temmelig målløs og satt ut en god stund, og det er ikke rart.
Men resten av kvelden fant snakket vi selvfølgelig en del. Utrolig godt å være så ærlig og kunne snakke med han om alt. Jeg føler meg så trygg og jeg føler at han passer på meg. Jeg trenger det nå.
Men smågal som vi er, fant på ut at vi skulle prøve å finne på noe crazy.
Vi satte på herlig musikk, tok oss en tur ut på verandaen og fant fram en Malboro(av alle ting).
hehe, nyte siste dagene i frihet fullt ut, ikke sant? ( Jeg har sluttet, for lenge siden)

helt klare meninger om den saken...

fornøyd jente

looking for some help out there?

Nei, ikke før onsdag

Vel, fuck alt, vi tar en røyk

mmm... virkelig, det var æsj..

....

Takk for en Fantastisk gave, kjæresten min. Takk for en fantastisk motivasjon, håp og kjærlighet. 

"Så sto de der alle tre, Tro, håp og kjærlighet. Men størst av alt er kjærligheten"
~Frida~

Å smile til seg selv i speilet og deretter livet..

Noen ganger tenker jeg "hvordan skal jeg noen gang klare å bli glad i meg selv?".

Tanken på å være glad i seg selv, akseptere seg selv og bare kjenne at det faktisk er godt å leve livet som den personen man er, er en fjern tanke. Men det er en god tanke.
Jeg klarer liksom ikke å forestille meg hvordan det er å stå opp med et smil om munnen, tusle til badet og se seg selv i speilet og være like fornøyd og smilende når man forlater badet. Jeg skjønner at alle har noen ting de ikke er fornøyde med på kroppen sin eller generelt i livet sitt, men de aksepterer det og har det like bra likevel. Det finnes ting som betyr mer.
Tenårene og ungdomstida er vel den tida der det er vanskeligst å akseptere ting ved seg selv. Det er så mange ting som påvirker og hjernevasker og forteller alt om hvordan man skal være og hvordan man ikke skal være, hva som er akseptert og hva som ikke er akseptert. Til slutt begynner man å tro på det. Det er ikke vanskelig å se på en tenåring at det er umulig å ikke bli påvirket. Bare se på hvor mange ganger klesstilen eller holdningene og væremåten forandrer seg i tenårene. Man gjør alt for å finne sin plass i samfunnet, i vennegjengen, på skolen og blant folk generelt. Huff, det er ikke rart tenårene er vanskelige.
Til slutt finner man sin plass, man finner seg selv, og man aksepterer seg selv sakte men sikkert.
Men det er noen som aldri gjør det. Det er så mange som sliter med at de ikke klarer å akseptere seg selv og være glad i seg selv, fordi de hele tiden prøver å være en annen. De prøver å være den de ønsker å være.

Det å finne seg selv er jammen ikke lett. Det å bli glad i seg selv er enda vanskeligere.

Personlig synes jeg det er trist å tenke på hvor mange som faktisk sliter med dårlig selvbilde.
Jeg sliter jo med det selv, og har egentlig alltid gjort det. Jeg har så lenge jeg kan huske letet etter funnet feil ved meg selv, fordi jeg så inderlig ønsket å være som de rundt meg. Jeg hadde en perfekt kroppsfigur i hodet mitt allerede som åtteåring. Jeg husker jeg var så utrolig misunnelig på vennene mine som lignet på den figuren, og jeg fikk mer og mer fokus på det, enn de egenskapene og ressursene jeg faktisk hadde som person selv.
I andres øyner var jeg flink til alt. Men det var min måte å fylle det tomrommet jeg hadde inni meg, når jeg kjente på mitt sterke ønske om å være en annen en den jeg var.
Og det var vel slik det hele med slankingen begynte.

Jeg mangler så utrolig mye av de viktige utviklingene som et menneske bør ha vært igjennom på når de er på min alder. Jeg vet ikke hvem jeg er. Spiseforstyrrelsen har tatt alle de årene og all utviklingen fra meg.
Derfor blir det enda vanskeligere å finne seg selv og bli frisk. Det er en enorm jobb som krever alt fra meg, og jeg vet ikke hvem jeg er engang. Det virker umulig. Men jeg vet det går ann.
Jeg lever på drømmene mine, håpet mitt og målet mitt. Jeg har en utrolig fantastisk familie og en kjæreste som elsker meg, og jeg har masse venner som støtter meg. Samtidig vet jeg at jeg har egenskaper og ressurser i meg som jeg kan bruke til å finne meg selv også. Det blir tøft, men jeg skal virkelig gjøre alt for å klare det.

Tenk hvis en dag kan våkne med et smil om munnen, og smile til meg selv i speilet, og deretter smile til livet...
Da er det verdt det. Den dagen er det verdt det...
~Frida~

Humletur til Oppdal...

Oppdal- så klart!


Jeg og pappa bestemte oss litt impulsivt tidlig i dag for å kjøre til Oppdal. Jeg er har vel omtrent tilbringt alle mine vinterferier og påskeferier oppgjennom årene og oppveksten, og jeg kan vel ikke si annet enn at Oppdal er en av de få plassene jeg føler meg fri, lett og fyllt av herlige følelser. Skiturer, slalåm, sol, fjellluft, grilling og hyttekos.
Det er oppdal.

Jeg kledde meg godt, fordi det alltid er ganske kaldt på fjellet(ofc) og begynte å pakke litt til bilturen vår.
Kamera + kameralinsa mi, varmeflaska, drikke, klær, tyggis, og .. salat. Men så kom jeg plutselig på at i den sterke sola, må man jo ha solbriller.. hehe, her kommer den litt komiske delen. Det ble litt stress på slutten, så jeg tok de første solbrillene jeg fant i skuffa mi, gikk ned og begynte å kle på meg, tok en rask titt i speilet, og fikk latteranfall... haha, Det at kroppen min har krympet litt i det siste, har en del negative konsekvenser, men i dag fant jeg en litt komisk en gitt...

Hva skal jeg si? 

Jeg siterer min kjære pappa " Frida, du ser ut som en..hehe..humle".

Greit for meg, jeg kjørte humlestil i dag. 

Bilturen til Oppdal var herlig. Sola skinte hele dagen, og jeg kjente fjelllufta fylle meg etterhvert som vi kom nærmere mitt kjære Oppdal. Det var deilig å være der igjen. Jeg tok masse bilder av det etterlengtede landskapet som stadig dukker opp i hodet mitt, og motiverer meg til å komme med på beina og tilbake. 

slalåmbakke..savn<3

fjelllandskap i nerskogen

SOL!

Herlig følelse gjennom hele kjøreturen. Takker Pappa for at han drar med meg på ting han vet gjør meg godt.

Men følelsen av en liten tristhet var også tilstede. Det er vondt å være syk, når man ser hva man går glipp av. Jeg og pappa snakket en del om det, og vi fant ut at det skulle være en motivasjon for meg framover. 

Jeg kan stå slalåm igjen, Jeg kan nyte herlige ferier i mitt herlige fristed med grilling, kos og sol. 

Jeg kan virkelig det... 

Før vi dro hjem dro vi innom en kjøpesenter på Oppdal. Kikket litt i butikkene, mest på slalåmutstyr for min del. Jeg bare savnet det sånn. Men pappa var der for meg og minnet meg på at "en dag...".

Så kom vi selvfølgelig over Handling av mat. DETTE var utfordrende for meg. Jeg fikk lyst på alt, og hadde problemer med å klare å fokusere helt. Jeg fantaserte om de deilige måltidene jeg kunne spist. Alt var så billig også. ah, dumme spiseforstyrrelse. 

Hadde jeg vært frisk, og tilbringt vinterferien min her på oppdal, som jeg burde ha gjort, Kunne jeg spist det jeg ville, uten å tenke... Det hele endte i en rimelig rask butikktur fordi jeg var potteforbanna. 

Etterpå kjørte vi hjem, jeg sov av meg det verste sinnet, og ble litt bedre i humør etterpå. 

Nå ligger jeg i senga mi og slapper av, og velger å fokusere på det positive med turen:-)

Motivasjonsfaktor og en fin opplevelse!

pluss at jeg må le litt over at jeg har gått rundt som en humle i hele dag..tihi..

Hva har dere gjort i dag? 

~Frida~

FANTASTISK!

Nok en gang, nok en kveld, nok en frisk-Frida tilstede...

Det er helt utrolig. Tidligere i dag, satt jeg med angst, vonde følelser og klørene til spiseforstyrrelsen over hele meg. Jeg var forberedt på at det hele skulle prege med denne Fredagskvelden.
Men som jeg skrev, jeg bestemte meg for å prøve...
Takk gud for at jeg prøvde... Fordi det hele endte helt fantastisk...

Fantastisk er et ord jeg ofte bruker, men i kveld vil jeg gjerne utdype det ordet.
Fantastisk som:
- jeg sang igjen, gud hvor jeg sang, og gud hvor jeg følte at jeg sang. 
- jeg lo fordi jeg ville le
- jeg, Frida fikk være kjæreste i kveld
- Jeg kjente trygghet
- Jeg kjente kjærlighet
- jeg kjente gode følelser
- jeg klarte å være "tilstede"

Fantastisk! 
Vi hadde en kjempe fin fredagskveld. Vi hadde det kjempe moro, sang og spilte igjen, tok masse artige bilder, snakket masse og så en utrolig morsom film.
På slutten av kvelden kjente jeg angsten komme, grunnen er komplisert. Det som var så godt, var at jeg klarte å fortelle og beskrive angsten min for kjæresten min. Jeg klarte å være svak. Jeg klarte å la følelsen av at jeg alltid må være sterk forsvinne, og jeg lot følelsene komme. Jeg ble møtt med en enorm forståelse, styrke og kjærlighet fra kjæresten min. Jeg kjente meg så trygg, det var greit.

" Du har aldri klart å sagt til meg at du er redd, Frida. Du har vist meg dine svake sider, og det gjør at jeg blir sterkere. Du er redd, og jeg står her støtt, og du skal lene deg på meg. Jeg er her"
Ordene hans gjorde meg trygg. De fikk meg til å innse at han og vår kjærlighet er sterkere enn spiseforstyrrelsen. Det må kjempes, men når det hele kommer fram, og monstersykdommen viker fordi den blir slaktet, føles det sant. Da er det ekte. Da er det sterkt.
Takk for at jeg fikk støtte meg på deg i kveld, kjære. Og takk for en fantastisk "FRISK-KVELD".
Jeg vil gjerne dele noen bilder av kvelden, som bevis på at Frida var kjempe glad og "frisk".

Og visstnok Frisk-gal

tilstede

lur

Musikkens hans får en magisk strøm til å strømme gjennom hele kroppen min, og ende opp i hjertet. da gråter jeg. 

I trygge hender, sterk og svak er vi sammen STERKE, 

SAMMEN<3 Følelsene og kvelden henges trygt på frisk-knaggen min.
~Frida~

Fargerik Fredagskveld.

Det er en ganske "vanlig" fredagskveld for meg i kveld.
Mer som en slik fredagskveld som ikke inneholder så mye sosialt samvær med verken venner eller kjæreste. 
Mer som en bulimi - fredag(som alle fredager),
tenke-hva skal jeg gjøre fremover-Fredag. 
                                                                                                                           
Anoreksien er forbanna fordi jeg i det hele tatt våger å overspise,
jeg prøver å ha maten så lenge som mulig i magen før jeg kaster opp,
men anoreksien prøver å få meg til å kaste opp med en gang.
dumme anoreksi.
Middagen var tøff, men jeg klarte det.
Middagen lå i magen i en time før den forsvant ned i kloakksystemet.
( jeg tror det er mer av Fridas BP - mat som ligger der,
 nede enn det som normalt skal ligge i et kloakksystem,
 etter 2 år med bulimi)hihi


Kveldsmaten var enorm, og forsvant ganske fort ut av magesekken,
men så fikk jeg så dårlig samvittighet av at jeg hadde spist opp en stor del av mammas helginnkjøp,
så jeg peiset på med en skikkelig godterirunde, men den forsvant enda fortere!
Dumme anoreksi.
Jeg bruker overspisingene mine bevisst, for å prøve å vente så lenge som mulig med å kaste opp,
fordi jeg prøver å holde vekten stabil.
Men anoreksien er sterk. Den er forbanna sterk. Og jeg hater den.
Fordi disse bulimihelgene er det eneste 
som holder meg i livet for tida. 

Jeg er så langt ned i vekt nå,
at behandleren min kommer på mandag til å si :
"Nå skal jeg veie deg,
 fordi jeg vet du ikke veier det du sier til meg.
Det kan jeg bekrefte på de andre symptomene.
Jeg regner med du veier XX kg nå, 
og jeg håper Frida Frivillig, 
går med på en innleggelse på akuttposten,
Slik at de kan hjelpe deg med at du ikke raser mer ned i vekt, 
og forsvinner for oss." 


frida kommer til å svare :
 "jeg vil vente til etter vinterferien,
 fordi jeg trenger tid sammen med kjæresten min og vennene mine før innleggelsen. 
Og det er så godt å slappe av, bare to uker til? "

Men samtidig vet jeg at anoreksien vil blomstre enda mer på to uker. 
                                                                                                                      

Ellers hadde jeg en lang og fantastisk samtale med rebekka på facebookchatten. 

Hun er et fantastisk menneske, hun er godt på vei til å bli frisk, 

hun er utrolig omsorgsfull, hun har et hjerte større enn...varmere enn ild. 

Vi snakket om alt mulig oss i mellom, og vi fant ut at vi begge har en lidenskap for musikk. 

hun skriver ut følelser og skaper nydelige sangtekster, og jeg synger ut følelsene mine. 

hun er virkelig god og snakke med, og hjalp meg mye i kveld. Takk Rebekka:)

                                                                                                                         

Når det kommer til sanglidenskapen min, så er ikke akkurat stemmen min på topp for tida.
Det er mer som piping og kakling som kommer ut av kjeften,
og det er monstersykdommens feil.
Men tidligere gjorde jeg en del opptak på diverse sanger jeg sang,
og hvis jeg klarer å finne dem i alt rotet mitt,
kan jeg prøve å konvertere og fikse litt og lage en liten filmsnutt om Fridas favorittsyngesanger.
Hvis det er noen interesse for det fra dere lesere, kan jeg kanskje legge den ut på bloggen, for å vise hvor mye musikk betyr for meg.
ER DET INTERESSE FOR DET?

+ en ny motivasjonsfaktor
  for å gå opp i vekt igjen,
  er at jeg kan få synge igjen. 


Jeg er fornøyd med fredagskvelden, men gleder meg enormt til i morgen,
Da skal nemlig jeg og Lars ha en Frisk-kveld.


~Frida~