kjempe for livet.

Friskt fokus, hvor er du?
Jeg sliter enormt med å finne riktig fokus og motivassjon i meg selv i dag. Spiseforstyrrelsen herjer i meg og prøver alt den kan for å finne boplass og ta plass i tankene mine. Jeg sliter med å finne meg selv i alle syke tanker. Uansett hvor mye jeg selv ønsker å ha riktig fokus, holde på maten, tenke friskt osv, klarer jeg riktignok ikke å finne styrken i meg selv til å stå imot anoreksiens impulsive tanker og handlinger.
Jeg vil, men jeg er så forvirret og fortvilt at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, hvilke tanker jeg skal lytte til og handle ut i fra, hvordan jeg skal gjennomføre dagene mine etc.

Jeg tenker på hva jeg egentlig MÅ gjøre fremover for å bli frisk. Jeg må først og fremst jobbe med fokuset mitt, tankene mine, handlingene mine og de impulsive behovene. Jeg må tenke over hva jeg vil bruke livet mitt til. Hva vil jeg egentlig gjøre med livet mitt og hva må jeg jobbe med fremover for å få det livet jeg ønsker? Jeg må først og fremst jobbe med tankene mine i forhold til mat. Jeg må spise for å gi kroppen næring, ikke for å fks kaste opp. Jeg må ville gi kroppen min næring, jeg må ville gå opp i vekt for å komme til Levanger og bli frisk. Det er nå jeg må slutte å tenke at jeg må utsette, og begynne å kjempe for alvor istede. Det er nå jeg virkelig må finne styrken i meg selv og kjempe for å få det liivet jeg ønsker så sterkt. Jeg kan ikke la spiseforstyrrelsen styre meg lengre. Jeg kan ikke lytte til spiseforstyrrelsens tanker. Jeg må kjenne etter hva jeg virkelig vil og hvorfor det er verdt å kjempe.
Målet mitt er jo å bli frisk, så hvorfor utsetter jeg kampen hele tiden?
Nei, nå er det på tide å brette opp armene og kjempe for livet.
Men jeg må ville det. Jeg må ønske å kjempe for å bli frisk.
Kom igjen. Jeg vet at jeg innerst inne har gutsen og viljen. Jeg må bare finne den og bruke den riktig nå. ..
~Frida~

ansvar...klar? hmm..

Ansvar.. svaret er ansvar. Svaret eller spørsmålet? Svaret på denne mandagens utfordring/endring er Ansvar! Spørsmålet er "hvor mye klarer jeg å ta akkurat nå".
Jeg brukte hele søndag på å forberede et nøye anorektisk innlegg som skulle siteres ut av min munn på møtet i dag. Innlegget innebar fullstendig ansvar for alt, og om hvordan jeg skulle klare det. Jeg klarte til å med å overbevise meg selv om det. Dosen med ansvar jeg fikk, ut i fra vektnedgang og en passelig bra gjennomført helg var utgang etter avtale både kveld og dag, åpent bad og 1 times oppfølging etter hvert måltid. Når jeg tenker meg om var det ikke jeg som bad om dette, det var ikke Frida som snakket under møtet i dag. Fordi Frida sliter noe enormt akkurat nå.. Frida klarer ikke å takle anoreksiens seirende dans gjennom oppkast, overspising, trening og luring.
Hva skjedde med sammarbeid Frida?
Kom igjen, kom frem igjen. Jeg hadde jo gutsen i boks. Jeg skulle klare dette! jeg var sterkere enn anoreksien! KOM IGJENN!

Kontakten min, som leser meg som en åpen bok spurte meg på en sånn måte at hun åpenlyst visste svaret. "er du klar for dette da Frida? ". Svaret mitt etter dagens erfaring er NEI!
Jeg skal ikke legge ut hva jeg eller Anoreksien har bedrevet med i dag, men jeg kan si såppas at det ikke er friskt.

Det kommer til å bli vanskelig de neste dagene og ukene. Det var de klar på da jeg var på møte på levanger. Den neste tiden kommer anoreksien til å være knallhard, og kjempe hardt. Den kommer til å overbevise meg, lure meg, gi meg syke tanker, syke impulser... ALT for å vinne denne kampen.
Derfor vil følelsene og ambivalensen være utrolig sterk den neste tiden.
Dette med dagens møte var nok den første runden med lureri og overbevising.

Dette opplegget skal være en prøverunde frem til torsdag. Så får vi se da.
Det er nå jeg må brette opp armene, selv om jeg aller helst vil legge meg ned på gulvet og overgi meg helt.
~Frida~

amen

Først, tusen hjertelig takk for så mye støtte og synspunkt og meninger. Dere hjelper meg på rette tanker.

Jeg vil starte med å si at min mor, som har bestemt seg for at jeg skal bli frisk og som nå er knall hard og pusher meg i riktige retninger, både gjennom krangel, gråt og trøsting, samtaler osv. Hun er direkte og ærlig, spør meg om spørsmål som får meg til å tenke.

"Sykdommen drepte deg nesten, og den har herjet i deg i 7 år, skal  ALT VÆRE FORGJEVES?"
"Tror DU virkelig at du kan klare å kjempe mot det monsteret helt alene?"
"Hva med alle oss rundt deg, hvor lenge tror du at vi klarer dette lenger?"
"Hvor lenge tror du at du vil bruke mer av livet ditt på dette? "

Så kommer dette:

" du har så mye kvaliteter, ressurser og egenskaper, og alt du trenger for å få et godt liv, som du fortjener. Det er gevinsten. Nå har du et helt behandlingsapparat som venter på deg og er klar for å hjelpe deg. Det er nå du har din sjanse til å bli frisk. Det er nå du må brette opp armene dine å kjempe, Frida. For hvis du ikke tar sjansen du har fått på Levanger, kommer du til å fortsette å leve i mørket."

Det får meg til å tenke på drømmene mine. Alt jeg virkelig vil her i livet. Alt jeg skal oppnå. Alt jeg skal gjøre sammen med Lars. Alt vi skal gjøre ut av et liv sammen.

Jeg gråter, fordi jeg nå har innsett at jeg må gjennom et helvete for å komme dit. Jeg ønsker ikke å leve i mørket. Jeg gjør ikke det. Men jeg må ærlig innrømme at sykdommen prøver hele tiden å overbevise meg at det mørket som " de friske" snakker om er bedre enn å dra til Levanger. Drar jeg til Levanger finner jeg lyset, livet, Frida... Jeg finner meg selv, og der har de de verktøyene jeg trenger for å nettopp bli frisk. Jeg prøver å si det til meg selv. DET GÅR ANN Å BLI FRISK! Jeg har begynt å tro på det litt. Men jeg merket at når jeg var på møtet på levanger i forrige uke, økte motivasjonen min betraktelig.
Kanskje vil det skje når jeg kommer dit igjen. Jeg er usikker.
 MEN, alikevel kjære venner, krigere, medmennesker, familie.
JEG DRAR TIL LEVANGER!

Amen

ps: Jeg hadde blitt evig takknemlig for tilbakemeldinger og støtte fra dere på dette innlegget.
~Frida~

forvirret

Jeg er forvirret, vet ikke helt hva jeg skal gjøre fremover. Jeg har mine egne synspunkt på saken, sykdommen har sine, og det er ikke lett å skille mellom dem.
I tillegg er jeg så heldig å få deres synspunkt og meninger rundt hva jeg skal og bør gjøre fremover. Det hjelper å få noen tanker og litt forståelse fra dere.
Alle rundt meg har sine synspunkt.
Alle synspunkt og meninger gjør meg utrolig forvirret. Jeg er kjempe ambivalent i forhold til hva jeg skal gjøre fremover. Om jeg skal skrive meg ut fra østmarka og være hjemme en stund før Levanger, om jeg skal dra direkte til Levanger fra østmarka, om jeg skal på levanger i det hele tatt?

Mamma spurte meg om jeg ville være narkoman for resten av livet. Det å være spiseforstyrret er som å være narkoman. Kontroll rundt vekt,mat og trening er rusen. Jeg har en fin mulighet til å bli frisk, men da må jeg selv tro på at jeg kan bli frisk.

hva skal jeg velge å gjøre?
~Frida~

tanker rundt fremtiden

hvordan skal livet være?
jeg sitter å ser på gamle bilder, nye bilder av vennene mine, og tenker over hva livet egentlig er.
Er det jeg har et liv? Er mitt liv et liv jeg vil ha?
Er det å bli påpasset at jeg spiser, påpasset at jeg ikke kaster opp og trener, påpasset at jeg ikke gjør noe dumt, er det et liv? Det å ha en kropp som bare makter å ligge i en seng. er det et liv?
Er det et liv å være stærkt preget av spiseforstyrrelsen og styrt av den? Er det et liv å ikke være i stand til å ta vare på seg selv?
Svaret er nei. Det er ikke et liv jeg vil ha vertfall.

Jeg vil være fri. fri til å gjøre hva jeg vil, fri til å tenke friskt og gjøre friske ting, fri til å bestemme og ta valg. jeg vil gjøre morsomme ting, jeg vil leve hver dag, jeg vil ikke bry meg om hvordan kroppen min er og hva vekta mi er. Det betyr ingenting. Jeg vil kunne ta ansvar for meg selv og mitt liv. Jeg vil være med venner, og ikke minst min kjæreste lars. Jeg vil gi av meg selv. Jeg vil være fri.

Jeg har blitt friskere, det er det ingen tvil om. Jeg har fått friskere tanker. jeg har mer kontroll. jeg er friskere og sterkere enn spiseforstyrrelsen. Jeg har virkelig tro på at jeg kan klare dette.
Jeg har begynt å tenkt over en del ting. Siden jeg så inderlig har lyst å leve NÅ, lurer jeg på om jeg egentlig trenger et opphold på Levanger. Jeg har egentlig heller lyst å gå dit poliklinisk, og samtidlig være i et friskt miljø. Det er noe med hvor mye oppmerksomhet jeg skal gi til spiseforstyrrelsen lengre.
Kanskje jeg bare skal gi F, og begynne å leve. Få poliklinisk hjelp av en ernæringsfysiolog til å spise riktig, få poliklinisk hjelp til å håndtere tanker og slikt.
Jeg har blitt mer og mer usikker på om jeg egentlig trenger å være innlagt. jeg vil ha mer hjelp og oppfølging, men jeg vil bo hjemme og få hjelp poliklinisk istede.
Dette er bare tanker. Jeg har bare så innmarri lyst til å begynne å leve nå.
~Frida~

tilfriskning

Frida sikrer seg tilfriskning.
Nå skal ting bli bra. jeg var helt ærlig på møtet i dag. Jeg fortalte om mine anorektiske handlinger som har ført til vektnedgang, og jeg skal nå få hjelp til å hindre at det fortsetter.
Tynne rugbrødskiver skal byttes ut i ferdigskjærte brødskiver, jeg skal få ekstra oppfølging på kveldstid når jeg pleier å kaste opp. I stede skal jeg gå tur rett etter oppfølging. permisjonen i helgen skal også gå bra. alt er lagt til rette for at tilfriskning skal skje nå. Jeg er lettet, men også redd, fordi jeg vet det blir tøft fremover nå. jeg skal få mer og mer ansvar selv, frem til jeg skal til Levanger.
~Frida~

møte på levanger

hvordan gikk det på møtet med levanger i dag lurer du nok på?

Det gikk veldig bra. en veldig ambivalent Frida satt i en bil på vei til Levanger i dag. Sanset og tenkte over hva hun ventet. Spent og utrolig urolig for hva de kom til og si, og hva som kom ut av møtet.

Det viste seg å gå veldig bra. De var fortsatt villige til å ta imot meg. Spørsmålet er når og med hvilket utgangspunkt. Det første er at jeg må nå BMI 17, det andre er at jeg må takle et frivillig behandlingsopplegg. Dvs at jeg må være på frivillig paragraf her på østmarka og vise at det går bra en stund før jeg skal på Levanger. En annen ting er motivasjon. Jeg føler at jeg fikk frem alt jeg skulle, og alt gikk veldig bra. En litt mer motivert Frida satt i bilen fra Levanger i dag.

Men jeg merker godt hvor utrolig sterk sykdommen er nå. Den er redd nå. Jeg skal bli frisk nå, og den er livredd og stikker klørne enda hardere nå for å sikre seg boplass i meg. Jeg er så ambivalent som aldri før. Jeg tror jeg er redd. Jeg er kjempe motivert for å bli frisk, men jeg er livredd for ssykdommen akkurat nå. Den er skummel og kan få meg til å gjøre hva som helst.
Jeg prøver å be om hjelp fra personalet, og bekreftelser på hva som er friske tanker og ikke nå. Jeg trenger det.
~Frida~

skuta på rett kjøl

Det er rart hvor redd jeg er for sykdommen min. Jeg er livredd den og tørr ikke annet enn å adlyde noen ganger. Jeg er redd for endringer og hvordan det påvirker sykdommen min. Jeg er redd for hva den kan få meg til å gjøre. Jeg er redd sykdommen min. Når jeg tenker på alt jeg har vært gjennom de siste 6 årene er det kanskje ikke rart at jeg er redd. Men å adlyde sykdommen, vil si det samme som å mate sykdommen. Den blir sterkere. Hva med å bruke styrken min til å for en gangs skyld ikke adlyde, Ikke mate sykdommen, vise at jeg er sterkest. Jeg tenker høyt, hvordan? hvordan ikke adlyde denne gang. Hvordan takle forandringer uten å adlyde anoreksien denne gang? Forandringer skjer snart. Jeg skal overflyttes til Levanger etterhvert. Hvordan finne styrke til å takle de forandringer? For de er mange. Der vil jeg få alt ansvar selv. Der må jeg selv være sterk, og selv be om hjelp til å være sterk. Jeg er redd. Men kanskje går alt mye bedre enn jeg tror. Det gjør som regel det. Alt føles så stort og fælt og forferdelig vondt når det ligger å pirrer og gnager på innsiden. Slipper jeg det ut til noen jeg føler meg trygg på, blir det plutselig lite og håndterbart. Det kan bli bedre. Det vil bli bedre. Jeg vet jo at folk blir frisk på Levanger. Jeg må bare tørre å tro på at jeg også kan komme dit at jeg er frisk.
Jeg må tørre å gi slipp på det som i 6 år har styrt meg. Nå må jeg ta styringen og peile skuta på rett kjøl.
Det er opp til Frida å bestemme nå. Nå er jeg sterk nok til å velge. Utfordringen er å velge riktig.
Jeg veier for og imot. Jeg er veldig ambivalent. Men jeg vet at jeg tilslutt vil ende opp på Levanger. Jeg vet at jeg en dag kommer til å bli frisk.
Men redd er jeg. Hver dag er jeg redd for sykdommen. Men jeg prøver å være sterk.
~Frida~

ambivalent helvete

tankene sirkulerer. skal /skal ikke? vil/vil ikke? må/må ikke? frisk/syk
Ambivalent er ordet.

Jeg tenker så mye at hodet er i ferd med å eksplodere. Jeg lurer fælt på hva jeg skal gjøre fremover, hvilken vei jeg skal velge. Rett frem i oppåverbakke, eller parkere litt først. Jeg er vanvittig sliten, så jeg vet ikke om jeg orker å peise på i oppoverbakken enda. Jeg vet ikke om jeg har de rette verktøyene som trengs. Jeg vet ikke om jeg vil. Jeg snakker om Levanger.

Jeg gråter nå. Fordi jeg er så fortvilt, fordi jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vet hvorfor jeg føler meg som nå. Jeg har jo opplevd det før. Det følelseskaoset man får før man skal ta et valg. Jeg har vært der før.
Det er vanvittig tøft. Jeg vet ikke hvilken vei jeg skal gå. Jeg kunne ønske noen kunne valgt for meg. Fordi jeg er for sliten til å velge. Jeg vil bare velge å hvile meg. jeg vil bare velge å slippe å kjempe mer.
Jeg vil bare være fri.

Tankene sirkulerer konstant. Jeg er fortvilt og ambivalent. Anoreksien herjer og jeg herjes med.
Det er ikke lett å ta valget i en slik situasjon. Men hvilke alternativer har jeg?
~Frida~

Frida vil gjemme seg...

ah...det er herlig med mer frihet. I dag fikk jeg innvilget 1 times utgang alene pr. vakt. altså to timer ute alene. Jeg har benyttet meg av begge i dag.
Første turen gikk jeg langs city lade, og tilbake
Andre turen brukte jeg på å ta solarium.
det var vel to kontruktive ting å bruke fri utgang på vel?
Ellers har måltidene gått ganske bra.
var litt vanskelig å spise når jeg ikke får lage maten selv, slik jeg gjør når jeg er hjemme.

tankene sirkulerer mye for tiden. skal jeg til Levanger med en gang? skal jeg hjem en tur for fysisk og psykisk kjenne hvordan jeg absolutt ikke vil ha det, og erfare at jeg trenger mer hjelp? jeg kjenner på den følelsen når jeg er hjemme i helgene. noen ganger når jeg lar sykdommen styre meg, kjenner jeg på den følelsen. Jeg vil ikke være syk, jeg vil bli frisk. Men akkurat nå kjenner jeg ingensteder annet enn i hodet at jeg er syk. Jeg mener tankene. Det fysiske kommer sakte men sikkert på plass nå, uten at jeg har fått noe som helst hjelp til å akseptere vektoppgangen. Jeg har bare gått opp i vekt.
Jeg sliter noe enormt med å akseptere og godta at kroppen min er som den er akkurat nå.
Det påvirker alt. humør, følelser, tanker osv.
Jeg husker at når jeg var sykelig tynn, ønsket jeg at det skulle funtes en pille som gjorde at man gikk opp i vekt. det med å ha maten i magen var for tungt. Nå er jeg der. jeg har gått opp i vekt. Jeg har bestiget fjellet. Jeg er nesten i mål. Men jeg har aldri i hele mitt liv følt meg så avskylig og fæl. Jeg klarer ikke å leve med det. Det at jeg faktisk må opp enda mer i vekt, er en av grunnene til at jeg ikke vil til levanger med en gang. Jeg tror at hvis jeg drar hjem, kommer sykdommen til å bli så sterk, både bulimien og anoreksien, at jeg kjenner igjen den følelsen som sist gav meg motivasjon. NEMLIG ENDRING! jeg må ønske endring. Det trenger jeg for å få mest mulig ut av opplegget på levanger også. Jeg må ønske en endring. Nå har jeg vært her på østmarka så lenge at jeg har mistet all livsglede, all motivasjon, alt håp om å bli frisk. Jeg har bare gått opp i vekt, men føler meg som et skall. Det er ingen frida som onsker å komme ut. Frida vil bare gjemme seg.
jeg er forvirret og redd, for jeg vet ikke hva som skal skje fremover. jeg vet ingen verdens ting.
På onsdag skal jeg på møte med Levanger. Da vil jeg nok få vite mer, tenker jeg.
~Frida~

følelsen

Jeg er litt fortvilt. Jeg vet liksom ikke hva jeg skal gjøre. Jeg sliter enormt med å godta og akseptere vektoppgangen jeg har hatt, eller hvordan jeg ser ut nå. Jeg nærmer meg BMI 17.
Jeg skulle så inderlig ønske at jeg kom til levanger for å gå opp i vekt der, slik at jeg kunne jobbet med å akseptere vektoppgangen. På østmarka har jeg nærmest blitt tvingt opp i vekt, og jeg har ikke jobbet med å godta det og akseptere det. Det sliter så enormt på meg dette. Jeg føler at jeg bare vil gjemme meg vekk og aldri komme ut igjen. Jeg vil bare ned i vekt igjen. Jeg føler meg skitten og ekkel. Slik føles det, og det er ikke et godt utgangspunkt når jeg skal på levanger for å si det sånn. Der blir alt enda strengere og opp til meg selv.Er det noen som har noe erfaring på om dette forandrer seg eller blir bedre?
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Alle forventer at jeg har det bra med meg selv og skal til Levanger, men jeg vet ikke hva jeg vil når jeg føler meg slik.
~Frida~

today, levanger, permisjon

i dag har det vært en bra dag. Jeg har fått hvilt meg ordentlig, sovet mye, hatt besøk, beholdt alle måltider, pluss at anoreksien ikke har plaget meg så særlig. Jeg har hatt kontroll med andre ord.
Jeg merker så utrolig godt at tankene har blitt klarere og at jeg har mer kontroll nå som jeg har kommet meg litt opp i vekt. Jeg må ærlig innrømme at jeg holdt på å gi opp en stund. Jeg trodde aldri at ting skulle bli bedre. Men det har det. Nå føler jeg at jeg har mer kontroll på tankene mine. Jeg er sterkere enn anoreksien. Selv om jeg fortsatt sliter med tvangstanker rundt spising, trening og andre ting, føler jeg at jeg i større grad har mer kontroll, pluss at jeg blir ikke hysterisk og får panikkangst hvis jeg ikke tilfredstiller tvangen. Det føles godt å skrive det, jeg har blitt friskere.

Kjæresten min sa det i dag også. " Du blir mer og mer Frida for hver gang jeg ser deg".
Det var så godt å høre. Når jeg tenker på alt jeg har vært gjennom de siste fire månedene, må jeg si at jeg er stolt over å ha kommet så langt. Friskveien var lang, er lang. Da trodde jeg aldri at jeg skulle komme så langt som i dag. Jeg husker hvor fælt det var og hvor sterk anoreksien var, og hvor håpløst jeg følte alt var. Jeg trente som en gal, kastet opp hele tiden, hadde konstant tvangsritualer hele dager. Først kl.03.00 på natten kunne jeg legge meg ned å slappe av. Det var et helvete rett og slett.
nå er jeg kun 2 kg unna bmi 17, noe som starter noen tanker.
-Hva skal jeg gjøre etterpå?
vil jeg på levanger med en gang? skal jeg på akuttposten på levanger før jeg skal på spiseenheten?
hva vil jeg? skal jeg være hjemme før? blir jeg overført til frivillig?
Alt dette får jeg svar på på onsdag. Da skal nemlig jeg på møte med overlegen fra både akuttposten og RKSF på Levanger, samt overlegen her på østmarka og kontaken min.
Jeg er veldig spent. Jeg er spent på hvilke tanker jeg kommer til å få etter å ha snakket med dem. Vil jeg få mer motivasjon? vil jeg endre tankegang? vil ønsket om å dra til levanger med en gang endre seg?
så mange spørsmål vil bli besvart på onsdag.

Først kommer helgen. Jeg drar hjem etter frokost i morgen, og skal være hjemme helt til søndag kveld.
Det blir utrolig godt med permisjon igjen. Det gjør så godt. I helga håper jeg at speilene ikke ødelegger for meg. Jeg må jobbe med å  godta hvordan kroppen min ser ut nå.
uansett har jeg og kjæresten min lagt noen planer for helga, så det blir bra ;)
jeg gleder meg.

God helg til alle sammen.
~Frida~

helga og møtereferat

Det har vært litt av en helg. Det har vært veldig utfordrende for meg å være hjemme i helga, siden jeg konstant har gått å sett meg selv i speilet. Jeg sliter enormt med å akseptere det jeg ser. Hvem ser? jeg eller anoreksien? Er det jeg ser reelt? hvordan kan jeg klare å godta og akseptere at jeg har gått opp i vekt? For det er realitet. Jeg har gått opp. Jeg har gått opp ti kg siden jeg kom hit. Det har vært en pine og et helvete for å si det mildt, men i det siste har vekten bare rast opp, og jeg sliter som sagt med å akseptere kroppen min nå. Det er stort sett det som har stått i hodet mitt i hele helga. Anoreksien har sittet på skuldra mi og hvisket og tisket i hele helgen. Derfor har det vært vanskelig å kose seg hjemme. Alle har vært der for meg. Min kjære Lars har vært hos meg hele tiden, mamma har vært der for meg hele tiden, og familien min har vært der hele tiden. Men det hjelper ikke når jeg er som en vegg. når jeg ikke klarer å ta imot, fordi anoreksien roper så høyt. Jeg har selvfølgelig kost meg litt, for jeg har både vært på fisketur og gåtur og biltur. Været har vært på topp og huset fullt av folk og liv og røre. Akkurat slik som jeg liker det. jeg legger ut masse bilder fra permisjonen senere.

I dag er det som sagt Mandag. Det har vært veiing og møte. legen min er tilbake fra ferie, og han var veldig klar på at mesteparten av vektoppgangen er væske. Det var litt betryggende å høre, fordi det er noe jeg har tenkt litt på. Hvordan er det mulig å gå opp så mye som jeg har på så kort tid liksom?
Jeg var også veldig klar på at jeg ville begynne å spise igjen. Så idag har jeg spist lunsj selv.
planen fremover er å spise frokost,lunsj og kveldsmat selv, og middag i sonde. Når jeg begynner å ta til meg fast føde vil vannansamlingene i kroppen forsvinne heldigvis.

Jeg tenker mye på det. hvordan skal jeg klare å takle og godta kroppen min når den gradvis har gått opp og fremdeles går opp i vekt? Det er utrolig tøft. Jeg har mest lyst til å bare gi etter og gå ned masse, men jeg vet innerst inn at det ønsket ikke er mitt. Hvis jeg tenker fra den friske siden, kan jeg tenke at det er uvant å være høyere i vekt, men at det går ann å venne seg til det. Jeg må prøve å tenke friske tanker.

Jeg tenker også mye på hva jeg skal gjøre når jeg når BMI 17. Tankene rundt det gjør meg utrolig forvirret. Jeg vil jo bli frisk, men jeg vet ikke om jeg er klar enda. Jeg vet ikke om jeg har nok motivasjon til å gå gjennom et nytt helvete enda. Om en uke skal jeg på Levanger på møte, så får jeg se litt hva som skjer etter det. kanskje jeg er mer motivert etter møtet.
~Frida~

ambivalent runddans

jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er så utrolig ambivalent i forhold til hva jeg skal gjøre fremover.
Jeg har så lyst å bare dra hjem, men jeg vet at slik som ting er nå, ville det vært umulig. Hvordan det vil bli når jeg er på BMI 17, vet jeg heller ikke. Kanskje er jeg motivert for Levanger da.
Det er så mange spørsmål, og så få svar.
Er det jeg eller anoreksien som vil hjem?
Hva vil jeg oppnå med pausen jeg snakker om? Eller hva vil anoreksien eller bulimien oppnå med den?
Skal jeg dra rett til Levanger etter oppholdet her? Eller skal jeg være hjemme noen uker for å ta en pause?
Skal jeg opp i vekt raskt, eller langsomt?
Skal jeg kaste opp, skal jeg trene?
Vil jeg bli frisk? Hva er frisk?

Det er så mange spørsmål, og som sagt, så få svar. Jeg blir helt fortumlet av det.
Tankene går frem og tilbake og plutselig blir det en destruktiv handling ut av det hele. Så baller det på seg. Jeg føler at jeg enda ikke har tatt et valg. Jeg vet ikke hva jeg vil. Jeg vil bli frisk, men jeg vet ikke hvordan vei jeg skal gå. Skal jeg gå snarveien, som er veldig smertefull? eller den langsomme, som også er smertefull? Hvor lang tid vil jeg bruke på dette?

En ting er sikkert. Jeg er ferdig behandlet her på østmarka når jeg når BMI 17. Da overføres jeg til frivillig paragraf. Etter det venter Levanger. Jeg er så utrolig forvirret, fordi jeg er så sliten og lei av å kave og slite hele tiden. Jeg vil bare hjem nå. Jeg er lei av alt sykehus og behandling. Jeg er lei av å styres av spiseforstyrrelsen. JA, jeg vet at spiseforstyrrelsen kommer til å være sterk når jeg er hjemme, men det vil igjen være en motivasjonsfaktor for å bli frisk, fordi jeg vet av erfaring tidligere at jeg ikke vil ha det sånn. Da får jeg oppleve det, og vil derretter ønske å ta opp kampen igjen. I pausen vil jeg også gjøre masse jeg har brukt som motivasjonsfaktorer mens jeg har vært her.
Jeg vil reise, jeg vil være med venner, jeg vil på ferie, jeg vil være sammen med Lars, jeg vil gå turer, jeg vil være sammen med familien min. Mest av alt, jeg vil være hjemme, være Frida.

Jeg lengter sånn etter det, og det er det som er så vanskelig for meg akkurat nå. Det med å velge den smarteste veien. Den veien dere vil jeg skal gå. Jeg vet det er det riktige, og kanskje blir det slik at jeg ender opp på den veien uansett. Men mest av alt lengter jeg sånn hjem nå, at alt jeg ønsker er å komme hjem så fort som mulig. Å opprettholde vekten blir en selvfølge, for det må jeg for å beholde plassen min på Levanger. Der kommer jeg inn kun på BMI 17. Det er så mange feller, det er så mange feller som spiseforstyrrelsen legger frem. Jeg er fortvilt, fordi jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Fremover går det uansett... hvilket tempo er opp til meg.
~Frida~

tre alternativer

jeg er så forvirret for tida. jeg sliter med å finne ut hva jeg skal gjøre. jeg vil aller helst bare bli frisk og bli utskrevet med en gang.  jeg vil aller helst bare ta en mirakelpille som hadde gjort med frisk med en eneste gang. jeg har tre alternativer.
1. adlyde anoreksien, og forbli her på østmarka i lang lang tid.
2. følge opplegget så godt jeg kan og gå opp 0,7 kg i uken.
3. ligge i sengen hele dagen, gå fort opp i vekt og bli utskrevet fort.

Det andre alternativet er mest det jeg gjør nå. Men jeg er så utålmodig og fortvilet, jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å ta tiden til hjelp og holde ut.
Det som frister mest er å komme seg fort ut herifra og begynne å leve igjen. Da må jeg ha en bmi på 17.
Det er ikke noe problem å få til en rask vektoppgang med all maten og slik behandlingsopplegget er nå.
Utfordringen er hvordan jeg skal takle å se kroppen min forandre seg så raskt og det å stå i angsten.
Det jeg vil oppnå er en liten pause fra all behandling og litt ferie når jeg har nådd bmi 17. Da vil jeg skrive meg ut, gjøre alt jeg kan for å holde vekta hjemme, og være hjemme en stund, før jeg drar på levanger å tar siste kamp mot anorekien. Jeg kunne jo ha dratt rett herifra til Levanger, men akkurat nå føler jeg at jeg trenger mer motivasjon. Jeg trenger å ut i livet, kjenne hva jeg skal tilbake til. Anoreksien og bulimien kommer helt sikkert til å følge meg der også, men det vil bare bli en motivasjonsfaktor for å komme igang på levanger. For målet er jo klart. Jeg skal bli frisk.

Jeg trenger å vite hva dere tenker? hva ville dere gjort?

~Frida~

om helga, update og mandag

Denne helga har vært tøff. Jeg har slitt mye med spising. Både den ene og andre veien.
Skammen og uroligheten har vært konstant. Jeg føler at jeg har mistet all kontroll. Jeg føler at anoreksien og bulimien tar over og styrer og river i meg, og bare fyller på med angst og uro. Jeg er bare så forvirret og urolig. Jeg føler at jeg har mistet grepet og kontrollen på alt. Skammen over at jeg har en del bulimiske tendenser igjen er stor, og er vanskelig å skrive så mye om. Nadia har beskrevet skammen veldig bra i dette innlegget. 
For meg er det vanskelig å fortelle noe om det nå. Jeg er for forvirret.

I morgen er det veiing og møte. Jeg vet at det imorgen vil bli mange endringer i forhold til behandlingsopplegget mitt.Dette er noe jeg ønsker selv. Rammene rundt meg er for løse til at jeg kan klare å ta kontroll over spiseforstyrrrelsen selv nå. Jeg trenger mere hjelp. I helga har jeg kun fått sondemat, og har nesten ikke gjort annet enn å overspist og hengt over doskålen. Jeg er så forvirret. Jeg trenger mere hjelp, og jeg må si jeg nærmest gleder meg til at kontrollen blir tatt i fra spiseforstyrrelsen. Den river og sliter i meg.
Det er en tøff kamp, men jeg vet det er verdt å kjempe for. Jeg kjemper jo for å få livet.

Det har også blitt litt snakk om levanger i det siste. Plassen er der og venter på meg. Jeg må nå 46 kg. det er 6 kg. Det må jeg klare!
~Frida~

update og tanker

dagen i dag har vært litt annerledes. Jeg skulle nemlig på gastroskopi for å sjekke hvordan det sto til i spiserør,magesekk og tynntarm etc. jeg måtte derfor faste fra midnatt i går. jeg fikk derfor sove ekstra lenge i dag. utrolig deilig. Jeg har måtte stått opp før åtte i flere år nå. Deilig å endelig kunne sove til jeg våkner. Jeg tok en deilig dusj og stelte meg litt ekstra. Litt fotpiling og ansiktsmaske etc.
Det var deilig å slippe å tenke på måltider. Jeg slapp jo to måltider i dag. Det vet jeg er negativt i forhold til morgendagen. Jeg sliter veldig med å gjøre ting anderledes dagen etter. Det kommer til å bli vanskelig å ha fire måltider i morgen, når jeg bare har hatt to i dag. Det blir en kamp. En ny rutine må inn.

undersøkelsen gikk ganske greit. Det var veldig ubehagelig må jeg si. En to-tre cm tykk slange ned spiserøret og helt ned til tynntarmen er ikke akkurat godt. De fant en del rifter som skader av oppkast. Det er en konsekvens av hva denne forferdelige sykdommen gjør. Jeg fikk beskjed om at det eneste som hjelper mot smerter og sure oppstøt er å slutte å kaste opp. JEAPP!

Ellers er ting ganske vanskelig for tida. Jeg sliter med å bestemme meg. Ambivalensen er konstant. Anoreksien river og sliter i meg, og får meg til å holde vekta nede og tvangstanker. Det er slitsomt å ha det slik. Jeg tenker for og imot og prøver å finne styrke,motivasjon og vilje til å bestemme meg. Bestemme meg for å ta opp kampen for alvor MOT sykdommen, ta imot hjelp og begynne å jobbe for å bli  frisk.
Det er alltid vanskelig før man tar slike valg. Man veier for og imot. Jeg blir overbevist av en forferdelig sykdom ved tanker, syn, følelser om at jeg må høre på den, mens JEG Frida vil bare bli frisk og fri.
Jeg vil stå opp om morgenen og gjøre en jobb som skal føre meg til friskhet.

Jeg har 6 kg igjen å gå opp før jeg får komme til Levanger. Det er jo det jeg ønsker. Det er jo det som i hovedsak var planen. Det er det JEG og alle andre har ventet på så utrolig lenge. Jeg må bare finne styrken og Frida-viljen til å komme meg opp dit nå. Jeg må bestemme meg.

Ellers blir det ingen permisjon på meg denne helga. Vekten står, og dermed ingen perm. Ting er veldig ustabilt for tida, og jeg må jobbe med å stabilisere og få ting litt i gang før jeg får flere permsisjoner.
Ellers vil jeg takke alle som gjorde permisjonen forrige helg så utrolig bra. Det betydde så utrolig mye for meg. Takk

God helg
~Frida~

djises! - Jojo-frida/anoreksi

En ny sjanse... 
Jeg var så heldig at engler våket over meg de dagene på sykehuset, der mitt liv fort kunne tatt slutt. En smertefull og langvarig død. Jeg skulle ikke forlate livet enda. Jeg hadde for mye å leve for og så mye igjen å oppleve. Jeg hadde jo ikke fått levd og opplevd friheten jeg ønsket så sterkt. De dagene var dager fyllt med en enorm angst og reddsel for at spiseforstyrrelsen virkelig hadde klart det. Den hadde klart å tatt over hele mitt liv, min kropp og meg. Men siden alle disse vidunderlige englevaktene jeg har rundt meg, passet så godt på meg, og selvfølgelig de fantastiske menneskene som gjorde alt som sto i sin makt for å hindre at livet mitt skulle ta slutt, fikk jeg en ny sjanse.... Jeg fikk en ny sjanse til å leve. Jeg fikk en ny sjanse til å kjempe mot monsteret som nesten tok livet av meg, for å så få livet og friheten igjen som gevinst. Jeg overlevde. 
I ettertid har det ikke akkurat vært lett. Leverskadene var enorme, og har medført utrolig mye smerter og andre fysiske plager. Heldigvis er den på bedringens vei, og jeg har fortsatt sjansen min. 
Jeg har aldri hatt så mye motivasjon, vilje og håp som de dagene jeg ventet på svar om leveren ville overleve, om jeg ville få en ny sjanse. Jeg var FRIDA. 

Jeg blir lei meg og skuffet av meg selv noen ganger. Jeg føler meg så svak. Sykdommen er så sterk, og hjernevasker meg med sine løgner. Jeg faller... Henter frem alt jeg har av vilje og motivasjon, og reiser meg og kjemper imot, men så faller jeg igjen... Reiser meg og faller... 

Jeg blir sint på meg selv, men jeg vet jo at dette er ikke min feil. Jeg vet at det ikke er Frida som legger igjen knekkebrødet på tallerkenen uspist. Jeg sitter jo der i en time å prøver å tvinge det i meg, fordi jeg vet at det er det knekkebrødet som vil gjøre at jeg vinner. Det er ikke jeg som setter på en "alt går bra her"- maske når jeg innerst inn skriker etter hjelp. Det er ikke Frida som sier at hun har spist når anoreksien nektet meg det.

Jeg må bare godta at det vil være slik. Jeg kjemper mot et monster som er mektig og stort, og som fortsatt ønsker å ta mitt liv. Men djises! jeg vil så inderlig leve. JEG VIL LEVE! 

Ambivalens... utrygge rammer... tanker... motløshet... anoreksitiske handlinger... Svak! Sterk! 

Jeg er som en jojo, noen timer er humøret bra, og jeg klarer å fullføre måltider med glans, andre timer er jeg nedtrykt bak en tung mur som spiseforstyrrelsen tråkker på, og måltidet blir ikke spist.
Jeg er ambvalent, redd, forvirra, spiseforstyrret.

Tanker surklerer, angsten er konstant, men drømmen og håpet og viljen min har jeg trygt i hjertet mitt. Tanken på det livet jeg skal leve i frihet og muligheter, sammen med kjæresten min gjør meg sterk. 

Det er dager igjen til jeg skal på Levanger. Jeg er livredd. Jeg håper bare så inderlig at de kan hjelpe meg, og at jeg klarer å møte opp med ut utgangspunkt med blanke ark, nytt sted, nytt opplegg, ny start, KAMPEN!
JEG SKAL KJEMPE MOT monsteret. Jeg håper jeg klarer å ta imot den hjelpa jeg så sårt trenger.
Jeg vil så inderlig få brukt den sjansen jeg var så heldig å fikk. Jeg vil så gjerne leve!


~Frida~

fighting...

I dag har jeg vært på forvernsamtale på RKSF Levanger.
Det gikk ganske greit egentlig..
På møtet fortalte jeg om alt som har skjedd siden sist jeg var der, og hvordan jeg hadde det nå. At jeg var innlagt på Bup frem til jeg skulle dit. Jeg var livredd og full av angst under hele møtet. Jeg var livredd for at de ville si at de ikke kunne hjelpe meg. At jeg var for syk. At det ikke var håp for meg. At motivasjonen min ikke var sterk nok. Jeg gråt, jeg snakket, jeg lyttet og var veldig aktiv under hele møtet. Jeg tror nok de forsto hva jeg ville frem til. Jeg vil ha hjelp. Jeg vil ha deres hjelp.
Litt lettet og roligere ble jeg når de fikk frem at et behandlingsopplegg der venter på meg. De har troen på at de kan hjelpe meg. AH, jeg er lettet, men samtidig livredd. Etter min oppsummering av den siste måneden fikk jeg en nøye beskrivelse av behandlingsopplegget. Alt høres helt fantastisk ut, og akkurat hva jeg trenger. Men når de  begynte å snakke om kostplan og brødskiver, normale middagsposjoner, hvile, næringsdrikker, BMI 20...
Angst! ANGST! ANGST! spiseforstyrrelsen grøsser...
Jeg viste angsten min, og jeg snakket om den. Jeg sa at de aldri måtte sende meg hjem før jeg var friskere. De må ikke gi meg opp, uansett hvor mye jeg vil ønske å gi opp i løpet av behandlingen. Jeg klarer ikke tanken på å dra hjem til det jeg har levd med i 6 år. Et helvete i en spiseforstyrret hverdag. ALDRI IGJEN! jeg vil så inderlig bare bli frisk og leve, være fri! Jeg er så sliten, utmattet, lei, sint, frustrert og livredd.

Jeg prøver å tenke på alt jeg har foran meg i livet. Jeg har livet. Hver dag er en gave, man vet aldri hva man får. Jeg vil våkne om morgenen med et smil om munnen og ikke tenke på annet enn at en ny dag venter. Den tanken skal ikke være negativ og vond, slik som nå. Den skal fylle meg og jeg skal føle meg fri til å utnytte dagen til akkurat det jeg vil. Jeg og min kjære. Vi skal leve.

Det prøver jeg å tenke på, men det er ikke så lett når man sitter med et monster som brøler og skriker og styrer, og aldri gir deg ro. Jeg jobber og kjemper alt jeg klarer for å holde meg i tøylene og drømmene mine, og tar imot hjelp til å holde ut angsten. Angsten som konstant ligger og pirrer, og som stadig blusser seg opp og gjør situasjonen og tankene mørke og triste. Det er da jeg gråter, prøver å puste, snakker og tar imot omsorg fra de menneskene som vil gi meg det. Det er da jeg virkelig må holde fast, uansett hvor tungt og vanskelig det er. Det handler om å kjempe for livet mitt nå. Alternativet er å dra hjem, bli fyllt av spiseforstyrrelsen og depresjon, som sakte men sikkert vil ta ifra meg livet.
Det skal ikke skje, for jeg vil leve.

Derfor er det ikke annet å gjøre... Kjempe, holde ut og kjempe enda hardere i de tøffeste stunder. Mine kjære er utrolige. Det må jeg bare få sagt. Det har aldri vært så godt å ha dem rundt seg. De gir meg så mye, mye mer enn de aner, og det betyr så utrolig mye for meg akkurat nå. Jeg er evig takknemlig for at jeg har dem. Mine foreldre er utrolige, slik som de alltid har vært. De er her for meg uansett. Hvis jeg trenger motivasjon, ringer jeg dem og de fyller jenta si med kjærlighet, håp og styrke igjen.
Kjæresten min er den sterkeste jeg kjenner. Han er min helt. Han kjemper med meg, og gir meg alt jeg trenger akkurat nå. Ord kan ikke beskrive hvor godt det er å vite at han er min, og at han skal være det resten av livet. Jeg elsker han virkelig, nå mer enn noen gang.

Jeg kjemper for livet...
~Frida~

PROSJEKT - Frida-motivasjonsbok til 3.verdenskrig på Levanger...

En vanlig samtale mellom meg og mamma:

• F- "mamma, hvordan skal jeg finne motivasjon når jeg har det vanskelig på Levanger. Jeg trenger virkelig motivasjon hele veien."
• M- " Vel, du har jo alltid oss her hjemme da. Alle kommer til å heie på deg, og du vet vi støtter deg"
• F- " Ja, men hva med de dagene jeg er så lei og frustrert at jeg ikke klarer å snakke med noen da? Hva gjør jeg da?"
• F- " Jeg fikk en ide!"

Som jeg kanskje har nevnt tidligere, har jeg en fantastisk stor herlig familie som har støttet meg hele veien, Jeg har venner som er fantastiske, og jeg har en kjæreste som er ubeskrivelig i alle positive retninger.

Den geniale ideen Frida fikk i hodet sitt, var en motivasjonsbok. Mamma gledelig tatt på seg ansvaret med å bringe denne boken i de tusen hjem, til familie og venner. Der kan de skrive hva de vil, og kjenner jeg familien min rett, blir de ordene som skrives ned, motivasjonsord for meg når ting blir vanskelig på Levanger. Boken skal leveres til Frida når hun drar til levanger for FINAL WAR!
Jeg er akkurat ferdig med å fargelegge og fikse boka.
Så her er den:

Første side har jeg skrevet til mine kjære

Kjære venner, familie og kjæreste

Etter alle disse årene med spiseforstyrrelsen, hvor dere har betydd alt for meg, 

har jeg med godt håp og mot tatt ett valg. 

Et valg som vil forandre mye.

Et valg som vil gi Frida-jenta deres et nytt liv.

Jeg har tatt et valg om å gå inn i en siste kamp MOT spiseforstyrrelsen.

Det kommer til å bli en kamp som sannsynligvis vil bli noe av det vondeste, tyngste og vanskeligste jeg har opplevd. Det blir tøft, men vet dere hva?

Jeg går rakrygget gjennom den krigen med livet i behold, 

for jeg nekter å la spiseforstyrrelsen ta fra meg livet.

Jeg skal kjempe, trosse og vinne. 

Jeg skal bli FRI og FRISK!

--------

I krigen jeg snart skal gjennomgå trenger jeg ord fra dere, som jeg kan lese og finne motivasjon når ting er vanskelig. Ord, bilder og tegninger.

Jeg er uendelig glad i dere alle sammen<3

Frida

Nå gir jeg denne boken til mamma, og kjenner jeg familie og venner riktig, kommer jeg til å finne motivasjonen jeg trenger, når jeg får den tilbake på Levanger.

------------------------------------------------------------------------------------------------------

Det var den boka. Men så tenker jeg på hvor mange fantastiske mennesker her på bloggen som har gitt meg så utrolig mye gode ord og gitt meg motivasjon og støtte. Dere er helt fantastiske!
Derfor har jeg tenkt å lage en "veien til å bli frisk-motivasjonsside".
Siden det ikke er lov å blogge under oppholde på Levanger, kan jeg gå inn på den siden å lese ordene deres, som betyr så mye for meg.
Så hvis dere vil, kan dere legge igjen en motivasjonskommentar på den siden. Det ville betydd mye for meg.

Jeg fikser siden med en gang:) Men først, skal jeg gi mamma boka, og sende henne ut på motivasjonsfunn:)
KLEMMER TIL DERE ALLE<3