kjempe for livet.

Friskt fokus, hvor er du?
Jeg sliter enormt med å finne riktig fokus og motivassjon i meg selv i dag. Spiseforstyrrelsen herjer i meg og prøver alt den kan for å finne boplass og ta plass i tankene mine. Jeg sliter med å finne meg selv i alle syke tanker. Uansett hvor mye jeg selv ønsker å ha riktig fokus, holde på maten, tenke friskt osv, klarer jeg riktignok ikke å finne styrken i meg selv til å stå imot anoreksiens impulsive tanker og handlinger.
Jeg vil, men jeg er så forvirret og fortvilt at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, hvilke tanker jeg skal lytte til og handle ut i fra, hvordan jeg skal gjennomføre dagene mine etc.

Jeg tenker på hva jeg egentlig MÅ gjøre fremover for å bli frisk. Jeg må først og fremst jobbe med fokuset mitt, tankene mine, handlingene mine og de impulsive behovene. Jeg må tenke over hva jeg vil bruke livet mitt til. Hva vil jeg egentlig gjøre med livet mitt og hva må jeg jobbe med fremover for å få det livet jeg ønsker? Jeg må først og fremst jobbe med tankene mine i forhold til mat. Jeg må spise for å gi kroppen næring, ikke for å fks kaste opp. Jeg må ville gi kroppen min næring, jeg må ville gå opp i vekt for å komme til Levanger og bli frisk. Det er nå jeg må slutte å tenke at jeg må utsette, og begynne å kjempe for alvor istede. Det er nå jeg virkelig må finne styrken i meg selv og kjempe for å få det liivet jeg ønsker så sterkt. Jeg kan ikke la spiseforstyrrelsen styre meg lengre. Jeg kan ikke lytte til spiseforstyrrelsens tanker. Jeg må kjenne etter hva jeg virkelig vil og hvorfor det er verdt å kjempe.
Målet mitt er jo å bli frisk, så hvorfor utsetter jeg kampen hele tiden?
Nei, nå er det på tide å brette opp armene og kjempe for livet.
Men jeg må ville det. Jeg må ønske å kjempe for å bli frisk.
Kom igjen. Jeg vet at jeg innerst inne har gutsen og viljen. Jeg må bare finne den og bruke den riktig nå. ..
~Frida~

ansvar...klar? hmm..

Ansvar.. svaret er ansvar. Svaret eller spørsmålet? Svaret på denne mandagens utfordring/endring er Ansvar! Spørsmålet er "hvor mye klarer jeg å ta akkurat nå".
Jeg brukte hele søndag på å forberede et nøye anorektisk innlegg som skulle siteres ut av min munn på møtet i dag. Innlegget innebar fullstendig ansvar for alt, og om hvordan jeg skulle klare det. Jeg klarte til å med å overbevise meg selv om det. Dosen med ansvar jeg fikk, ut i fra vektnedgang og en passelig bra gjennomført helg var utgang etter avtale både kveld og dag, åpent bad og 1 times oppfølging etter hvert måltid. Når jeg tenker meg om var det ikke jeg som bad om dette, det var ikke Frida som snakket under møtet i dag. Fordi Frida sliter noe enormt akkurat nå.. Frida klarer ikke å takle anoreksiens seirende dans gjennom oppkast, overspising, trening og luring.
Hva skjedde med sammarbeid Frida?
Kom igjen, kom frem igjen. Jeg hadde jo gutsen i boks. Jeg skulle klare dette! jeg var sterkere enn anoreksien! KOM IGJENN!

Kontakten min, som leser meg som en åpen bok spurte meg på en sånn måte at hun åpenlyst visste svaret. "er du klar for dette da Frida? ". Svaret mitt etter dagens erfaring er NEI!
Jeg skal ikke legge ut hva jeg eller Anoreksien har bedrevet med i dag, men jeg kan si såppas at det ikke er friskt.

Det kommer til å bli vanskelig de neste dagene og ukene. Det var de klar på da jeg var på møte på levanger. Den neste tiden kommer anoreksien til å være knallhard, og kjempe hardt. Den kommer til å overbevise meg, lure meg, gi meg syke tanker, syke impulser... ALT for å vinne denne kampen.
Derfor vil følelsene og ambivalensen være utrolig sterk den neste tiden.
Dette med dagens møte var nok den første runden med lureri og overbevising.

Dette opplegget skal være en prøverunde frem til torsdag. Så får vi se da.
Det er nå jeg må brette opp armene, selv om jeg aller helst vil legge meg ned på gulvet og overgi meg helt.
~Frida~

amen

Først, tusen hjertelig takk for så mye støtte og synspunkt og meninger. Dere hjelper meg på rette tanker.

Jeg vil starte med å si at min mor, som har bestemt seg for at jeg skal bli frisk og som nå er knall hard og pusher meg i riktige retninger, både gjennom krangel, gråt og trøsting, samtaler osv. Hun er direkte og ærlig, spør meg om spørsmål som får meg til å tenke.

"Sykdommen drepte deg nesten, og den har herjet i deg i 7 år, skal  ALT VÆRE FORGJEVES?"
"Tror DU virkelig at du kan klare å kjempe mot det monsteret helt alene?"
"Hva med alle oss rundt deg, hvor lenge tror du at vi klarer dette lenger?"
"Hvor lenge tror du at du vil bruke mer av livet ditt på dette? "

Så kommer dette:

" du har så mye kvaliteter, ressurser og egenskaper, og alt du trenger for å få et godt liv, som du fortjener. Det er gevinsten. Nå har du et helt behandlingsapparat som venter på deg og er klar for å hjelpe deg. Det er nå du har din sjanse til å bli frisk. Det er nå du må brette opp armene dine å kjempe, Frida. For hvis du ikke tar sjansen du har fått på Levanger, kommer du til å fortsette å leve i mørket."

Det får meg til å tenke på drømmene mine. Alt jeg virkelig vil her i livet. Alt jeg skal oppnå. Alt jeg skal gjøre sammen med Lars. Alt vi skal gjøre ut av et liv sammen.

Jeg gråter, fordi jeg nå har innsett at jeg må gjennom et helvete for å komme dit. Jeg ønsker ikke å leve i mørket. Jeg gjør ikke det. Men jeg må ærlig innrømme at sykdommen prøver hele tiden å overbevise meg at det mørket som " de friske" snakker om er bedre enn å dra til Levanger. Drar jeg til Levanger finner jeg lyset, livet, Frida... Jeg finner meg selv, og der har de de verktøyene jeg trenger for å nettopp bli frisk. Jeg prøver å si det til meg selv. DET GÅR ANN Å BLI FRISK! Jeg har begynt å tro på det litt. Men jeg merket at når jeg var på møtet på levanger i forrige uke, økte motivasjonen min betraktelig.
Kanskje vil det skje når jeg kommer dit igjen. Jeg er usikker.
 MEN, alikevel kjære venner, krigere, medmennesker, familie.
JEG DRAR TIL LEVANGER!

Amen

ps: Jeg hadde blitt evig takknemlig for tilbakemeldinger og støtte fra dere på dette innlegget.
~Frida~

jeg vil leve- NÅ helst.

Jeg sitter i sofaen her på østmarka. Rundt meg sitter personal, pasienter og mine medkrigere.
jeg sitter å tenker på alt jeg går glipp av. Jeg tenker på alt som foregår der ute i verden, som jeg ikke får delta i. Alle har begynt på skolen igjen nå. Jeg skulle gjort hva som helst for å få begynt på skolen slik som alle andre. Jeg skulle gjort hva som helst for å bare vært frisk nå. Jeg har så utrolig lyst å bare leve igjen nå. Jeg har så innmarri lyst å oppleve ting, gjøre alt jeg savner, være med venner og familie... Jeg vil leve NÅ. Så har vi dette med tålmodighet, ambivalent motivasjon og fokus. Dette er en vanskelig krig jeg kjemper. Det å hele tiden skal holde skuta på rett kjøl, ha rett fokus, tenke positivt og være tålmodig og akseptere endringene, og oppi alt kjempe mot verdens styggeste og fæleste anoreksimonster.

Det blir vanskelig nå fremover. Det kan både jeg og legen min bekrefte. Nå begynner jeg å kjenne på følelser og tankene begynner å bli klarere. Det er konstant aktivitet i hodet og kroppen. En uro begynner og ligger å pirrer hele dagen. Jeg kjenner at anoreksien kjemper hardt for å fortsatt få bo inni meg. Jeg må kjempe for å holde meg på riktig vei. Det er lett å bli påvirket av monstersykdommen og velge en avstikkervei som gjør det vanskelig for meg å komme på riktig vei igjen.
Sykdommen prøver hele tiden å overbevise meg om slike avstikkerveier.
Sykdom eller ikke, det er fortsatt mine tanker, og hvordan motstå sine egne tanker?
For min del, prøver jeg å spørre meg selv om store spørsmål.
Hvorfor kjemper jeg? hva får jeg igjen for å kjempe? hva er det å kjempe?
Hva trenger jeg for å bli frisk? vil jeg bli frisk? hva er frisk?
hva motiverer meg? hvordan holde meg motivert?
er det friske eller syke tanker? hva skjer hvis jeg adlyder tankene?

slike spørmål hjelper meg til å tenke gjennom og reflektere over ting.
En ting er sikkert. Denne kampen er tøff, men jeg skal komme meg ut seirende.
~Frida~

ny restart

når jeg ser på veggene rundt meg, ser jeg tro.når jeg kjenner inni meg,ser jeg håp. Når jeg ser heiagjengen min rundt meg, ser jeg kjærlighet.
Tro, håp og kjærlighet.
Det er styrke det. Det er grunn til å si at jeg er sterkest. I dag var jeg sterkest. I dag viste jeg min styrke. I dag tok jeg et valg som var sterkt. I dag vant jeg.

Dette valget jeg tok, har ligget å pirret i meg i flere dager nå. Jeg har vært veldig ambivalent i forhold til det. Det at jeg har vært ambivalent i forhold til det, viser bare at jeg er friskere nå enn før, for tidligere har ikke det vært noe spørsmål engang. Valget jeg tok viser at jeg vil bli frisk. At jeg har valgt riktig vei.
I dag leverte jeg inn tabletter. Tabletter som jeg tidligere ville brukt for å få en slags restart, en begynne på nytt, en ny start. Vel, nå begynner jeg på nytt uten å ta tabletter først.
Spiseforstyrrelsen vræler og brøler om at valget jeg tok var feil, men innerst inn vet jeg at det var riktig.
hvorfor skal FRIDA ta tabletter? no reason.
~Frida~

møte på levanger

hvordan gikk det på møtet med levanger i dag lurer du nok på?

Det gikk veldig bra. en veldig ambivalent Frida satt i en bil på vei til Levanger i dag. Sanset og tenkte over hva hun ventet. Spent og utrolig urolig for hva de kom til og si, og hva som kom ut av møtet.

Det viste seg å gå veldig bra. De var fortsatt villige til å ta imot meg. Spørsmålet er når og med hvilket utgangspunkt. Det første er at jeg må nå BMI 17, det andre er at jeg må takle et frivillig behandlingsopplegg. Dvs at jeg må være på frivillig paragraf her på østmarka og vise at det går bra en stund før jeg skal på Levanger. En annen ting er motivasjon. Jeg føler at jeg fikk frem alt jeg skulle, og alt gikk veldig bra. En litt mer motivert Frida satt i bilen fra Levanger i dag.

Men jeg merker godt hvor utrolig sterk sykdommen er nå. Den er redd nå. Jeg skal bli frisk nå, og den er livredd og stikker klørne enda hardere nå for å sikre seg boplass i meg. Jeg er så ambivalent som aldri før. Jeg tror jeg er redd. Jeg er kjempe motivert for å bli frisk, men jeg er livredd for ssykdommen akkurat nå. Den er skummel og kan få meg til å gjøre hva som helst.
Jeg prøver å be om hjelp fra personalet, og bekreftelser på hva som er friske tanker og ikke nå. Jeg trenger det.
~Frida~

skuta på rett kjøl

Det er rart hvor redd jeg er for sykdommen min. Jeg er livredd den og tørr ikke annet enn å adlyde noen ganger. Jeg er redd for endringer og hvordan det påvirker sykdommen min. Jeg er redd for hva den kan få meg til å gjøre. Jeg er redd sykdommen min. Når jeg tenker på alt jeg har vært gjennom de siste 6 årene er det kanskje ikke rart at jeg er redd. Men å adlyde sykdommen, vil si det samme som å mate sykdommen. Den blir sterkere. Hva med å bruke styrken min til å for en gangs skyld ikke adlyde, Ikke mate sykdommen, vise at jeg er sterkest. Jeg tenker høyt, hvordan? hvordan ikke adlyde denne gang. Hvordan takle forandringer uten å adlyde anoreksien denne gang? Forandringer skjer snart. Jeg skal overflyttes til Levanger etterhvert. Hvordan finne styrke til å takle de forandringer? For de er mange. Der vil jeg få alt ansvar selv. Der må jeg selv være sterk, og selv be om hjelp til å være sterk. Jeg er redd. Men kanskje går alt mye bedre enn jeg tror. Det gjør som regel det. Alt føles så stort og fælt og forferdelig vondt når det ligger å pirrer og gnager på innsiden. Slipper jeg det ut til noen jeg føler meg trygg på, blir det plutselig lite og håndterbart. Det kan bli bedre. Det vil bli bedre. Jeg vet jo at folk blir frisk på Levanger. Jeg må bare tørre å tro på at jeg også kan komme dit at jeg er frisk.
Jeg må tørre å gi slipp på det som i 6 år har styrt meg. Nå må jeg ta styringen og peile skuta på rett kjøl.
Det er opp til Frida å bestemme nå. Nå er jeg sterk nok til å velge. Utfordringen er å velge riktig.
Jeg veier for og imot. Jeg er veldig ambivalent. Men jeg vet at jeg tilslutt vil ende opp på Levanger. Jeg vet at jeg en dag kommer til å bli frisk.
Men redd er jeg. Hver dag er jeg redd for sykdommen. Men jeg prøver å være sterk.
~Frida~

ambivalent helvete

tankene sirkulerer. skal /skal ikke? vil/vil ikke? må/må ikke? frisk/syk
Ambivalent er ordet.

Jeg tenker så mye at hodet er i ferd med å eksplodere. Jeg lurer fælt på hva jeg skal gjøre fremover, hvilken vei jeg skal velge. Rett frem i oppåverbakke, eller parkere litt først. Jeg er vanvittig sliten, så jeg vet ikke om jeg orker å peise på i oppoverbakken enda. Jeg vet ikke om jeg har de rette verktøyene som trengs. Jeg vet ikke om jeg vil. Jeg snakker om Levanger.

Jeg gråter nå. Fordi jeg er så fortvilt, fordi jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vet hvorfor jeg føler meg som nå. Jeg har jo opplevd det før. Det følelseskaoset man får før man skal ta et valg. Jeg har vært der før.
Det er vanvittig tøft. Jeg vet ikke hvilken vei jeg skal gå. Jeg kunne ønske noen kunne valgt for meg. Fordi jeg er for sliten til å velge. Jeg vil bare velge å hvile meg. jeg vil bare velge å slippe å kjempe mer.
Jeg vil bare være fri.

Tankene sirkulerer konstant. Jeg er fortvilt og ambivalent. Anoreksien herjer og jeg herjes med.
Det er ikke lett å ta valget i en slik situasjon. Men hvilke alternativer har jeg?
~Frida~

today, levanger, permisjon

i dag har det vært en bra dag. Jeg har fått hvilt meg ordentlig, sovet mye, hatt besøk, beholdt alle måltider, pluss at anoreksien ikke har plaget meg så særlig. Jeg har hatt kontroll med andre ord.
Jeg merker så utrolig godt at tankene har blitt klarere og at jeg har mer kontroll nå som jeg har kommet meg litt opp i vekt. Jeg må ærlig innrømme at jeg holdt på å gi opp en stund. Jeg trodde aldri at ting skulle bli bedre. Men det har det. Nå føler jeg at jeg har mer kontroll på tankene mine. Jeg er sterkere enn anoreksien. Selv om jeg fortsatt sliter med tvangstanker rundt spising, trening og andre ting, føler jeg at jeg i større grad har mer kontroll, pluss at jeg blir ikke hysterisk og får panikkangst hvis jeg ikke tilfredstiller tvangen. Det føles godt å skrive det, jeg har blitt friskere.

Kjæresten min sa det i dag også. " Du blir mer og mer Frida for hver gang jeg ser deg".
Det var så godt å høre. Når jeg tenker på alt jeg har vært gjennom de siste fire månedene, må jeg si at jeg er stolt over å ha kommet så langt. Friskveien var lang, er lang. Da trodde jeg aldri at jeg skulle komme så langt som i dag. Jeg husker hvor fælt det var og hvor sterk anoreksien var, og hvor håpløst jeg følte alt var. Jeg trente som en gal, kastet opp hele tiden, hadde konstant tvangsritualer hele dager. Først kl.03.00 på natten kunne jeg legge meg ned å slappe av. Det var et helvete rett og slett.
nå er jeg kun 2 kg unna bmi 17, noe som starter noen tanker.
-Hva skal jeg gjøre etterpå?
vil jeg på levanger med en gang? skal jeg på akuttposten på levanger før jeg skal på spiseenheten?
hva vil jeg? skal jeg være hjemme før? blir jeg overført til frivillig?
Alt dette får jeg svar på på onsdag. Da skal nemlig jeg på møte med overlegen fra både akuttposten og RKSF på Levanger, samt overlegen her på østmarka og kontaken min.
Jeg er veldig spent. Jeg er spent på hvilke tanker jeg kommer til å få etter å ha snakket med dem. Vil jeg få mer motivasjon? vil jeg endre tankegang? vil ønsket om å dra til levanger med en gang endre seg?
så mange spørsmål vil bli besvart på onsdag.

Først kommer helgen. Jeg drar hjem etter frokost i morgen, og skal være hjemme helt til søndag kveld.
Det blir utrolig godt med permisjon igjen. Det gjør så godt. I helga håper jeg at speilene ikke ødelegger for meg. Jeg må jobbe med å  godta hvordan kroppen min ser ut nå.
uansett har jeg og kjæresten min lagt noen planer for helga, så det blir bra ;)
jeg gleder meg.

God helg til alle sammen.
~Frida~

skritt mot målet

Det har vært en lang dag. mye trossing og mye motstand. Jeg har hatt gode samtaler med kontakten min som har hjulpet meg gjennom det verste. Tårene kom i dag også. Det er godt når de kommer.

Ellers har måltidene godt som planlagt. all maten er spist og fordøyd. kryss i taket for den. 

jeg har også vært ut å gått tur for første gang på lenge. Det var herlig å få rørt litt på seg igjen. 

Dagene går fort nå, jeg går skritt for skritt fremover. 

Det føles godt å tenke på det, når jeg strever såppas hardt hver dag. 

Jeg har vertfall det å trøste meg med. Jeg går skritt for skritt mot målet mitt. 

Det gjør vondt, men jobben kan kun gjøres av meg. 

et bilde av en nydelig rose jeg fant på turen i dag

~Frida~

ambivalent runddans

jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er så utrolig ambivalent i forhold til hva jeg skal gjøre fremover.
Jeg har så lyst å bare dra hjem, men jeg vet at slik som ting er nå, ville det vært umulig. Hvordan det vil bli når jeg er på BMI 17, vet jeg heller ikke. Kanskje er jeg motivert for Levanger da.
Det er så mange spørsmål, og så få svar.
Er det jeg eller anoreksien som vil hjem?
Hva vil jeg oppnå med pausen jeg snakker om? Eller hva vil anoreksien eller bulimien oppnå med den?
Skal jeg dra rett til Levanger etter oppholdet her? Eller skal jeg være hjemme noen uker for å ta en pause?
Skal jeg opp i vekt raskt, eller langsomt?
Skal jeg kaste opp, skal jeg trene?
Vil jeg bli frisk? Hva er frisk?

Det er så mange spørsmål, og som sagt, så få svar. Jeg blir helt fortumlet av det.
Tankene går frem og tilbake og plutselig blir det en destruktiv handling ut av det hele. Så baller det på seg. Jeg føler at jeg enda ikke har tatt et valg. Jeg vet ikke hva jeg vil. Jeg vil bli frisk, men jeg vet ikke hvordan vei jeg skal gå. Skal jeg gå snarveien, som er veldig smertefull? eller den langsomme, som også er smertefull? Hvor lang tid vil jeg bruke på dette?

En ting er sikkert. Jeg er ferdig behandlet her på østmarka når jeg når BMI 17. Da overføres jeg til frivillig paragraf. Etter det venter Levanger. Jeg er så utrolig forvirret, fordi jeg er så sliten og lei av å kave og slite hele tiden. Jeg vil bare hjem nå. Jeg er lei av alt sykehus og behandling. Jeg er lei av å styres av spiseforstyrrelsen. JA, jeg vet at spiseforstyrrelsen kommer til å være sterk når jeg er hjemme, men det vil igjen være en motivasjonsfaktor for å bli frisk, fordi jeg vet av erfaring tidligere at jeg ikke vil ha det sånn. Da får jeg oppleve det, og vil derretter ønske å ta opp kampen igjen. I pausen vil jeg også gjøre masse jeg har brukt som motivasjonsfaktorer mens jeg har vært her.
Jeg vil reise, jeg vil være med venner, jeg vil på ferie, jeg vil være sammen med Lars, jeg vil gå turer, jeg vil være sammen med familien min. Mest av alt, jeg vil være hjemme, være Frida.

Jeg lengter sånn etter det, og det er det som er så vanskelig for meg akkurat nå. Det med å velge den smarteste veien. Den veien dere vil jeg skal gå. Jeg vet det er det riktige, og kanskje blir det slik at jeg ender opp på den veien uansett. Men mest av alt lengter jeg sånn hjem nå, at alt jeg ønsker er å komme hjem så fort som mulig. Å opprettholde vekten blir en selvfølge, for det må jeg for å beholde plassen min på Levanger. Der kommer jeg inn kun på BMI 17. Det er så mange feller, det er så mange feller som spiseforstyrrelsen legger frem. Jeg er fortvilt, fordi jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Fremover går det uansett... hvilket tempo er opp til meg.
~Frida~

kjærestebesøk og tanker om fremtiden

i ettermiddag fikk jeg endelig besøk av min kjære Lars. Jeg har ikke sett han på snart to uker. ALT for lenge. Så det var vertfall godt å treffe han igjen. han hadde med tidenes fineste sommergave til meg.
Et skrin fra skaarøya med skjell i. på tre av skjellene sto det tro, håp og kjærlighet. inni lokket på skrinet står det "I cry when angels deserve to die. you´re my angel and you are never gonna die".

Det var nydelig.

Ellers spilte vi gitar og sang sammen. Det var herlig å synge igjen. Det er skikkelig Friskt for meg.
midt under en sang, banket det på døren. Der tittet en av personalet inn og spurte "er det dere som spiller og synger? vi trodde det var cd. kan vi ha døren åpen? " hehe. så etter det hadde vi minikonsert en halvtimestid. Det var kjempe koslig. Jeg elsker å synge. Det får frem Frida-glimtet igjen. Jeg får lyst til å bare reise meg og gi av hele meg og SYNGE! Det gjorde jeg i dag, og det føltes herlig.

Jeg snakket en del med Lars om hva jeg skal gjøre fremover. Vi var veldig enige om hva som var det riktige å gjøre akkurat nå. Som jeg skrev tidligere hadde jeg tre alternativer. Det å overgi seg til anoreksien er ikke et alternativ. Det å være her og prøve og feile hele tiden og ende opp med onde sirkler og ha en sakte vektoppgang er ikke en mulighet for meg heller. Jeg har vært her lenge nok.
Derfor ble vi enige om at jeg skal gå inn for fullt for en rask vektoppgang nå. når jeg når bmi 17, vil jeg skrive meg ut, og i forkant ha en gjennomtenkt plan  på hvordan jeg på best mulig måte skal bruke pausen eller "ferien" min konstruktivt og ikke gå ned i vekt. Jeg tenker å være hjemme i kanskje noen uker, før jeg drar til Levanger.
Grunnen til at jeg vil ha en pause, er mange. Først og fremst fordi at jeg er sliten av alt sykehus og behandling, og trenger masse friskt innputt nå. Jeg trenger også å leve litt. Jeg tenker kanskje å ta en liten ferie sammen med Lars eller noen venner. I tillegg regner jeg med at anoreksien og bulimien vil snike seg innpå meg igjen, og det er da jeg må være sterk. Noen ganger regner jeg med å falle, men da reiser jeg meg igjen. målet mitt skal være å ikke gå NED i vekt iløpet av "pausen".
Uansett er målet mitt å bli frisk, og det skal jeg jammen meg klare, men da trenger jeg å samle motivasjon og styrke i friske omgivelser.
Hvordan skal jeg klare det, tenker dere sikkert?
Jeg skal klare det fordi jeg har bestemt meg for det. Og sta som jeg er, og viljen som jeg har, får jeg til det jeg har bestemt meg for. og fordi jeg så inderlig ønsker å bli frisk.
jeg trenger dette.

Hvordan skal jeg klare å takle en rask vektoppgang tenker dere sikkert også?
jeg vet ikke. men jeg finner styrke når jeg trenger det. Jeg har en fantastisk kjæreste som støtter meg fullt og helt. jeg har en familie som støtter meg og er der for meg. Jeg har mange venner som venter på meg. Jeg har massevis av TRO, HÅP og KJÆRLIGHET.
~Frida~

tre alternativer

jeg er så forvirret for tida. jeg sliter med å finne ut hva jeg skal gjøre. jeg vil aller helst bare bli frisk og bli utskrevet med en gang.  jeg vil aller helst bare ta en mirakelpille som hadde gjort med frisk med en eneste gang. jeg har tre alternativer.
1. adlyde anoreksien, og forbli her på østmarka i lang lang tid.
2. følge opplegget så godt jeg kan og gå opp 0,7 kg i uken.
3. ligge i sengen hele dagen, gå fort opp i vekt og bli utskrevet fort.

Det andre alternativet er mest det jeg gjør nå. Men jeg er så utålmodig og fortvilet, jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å ta tiden til hjelp og holde ut.
Det som frister mest er å komme seg fort ut herifra og begynne å leve igjen. Da må jeg ha en bmi på 17.
Det er ikke noe problem å få til en rask vektoppgang med all maten og slik behandlingsopplegget er nå.
Utfordringen er hvordan jeg skal takle å se kroppen min forandre seg så raskt og det å stå i angsten.
Det jeg vil oppnå er en liten pause fra all behandling og litt ferie når jeg har nådd bmi 17. Da vil jeg skrive meg ut, gjøre alt jeg kan for å holde vekta hjemme, og være hjemme en stund, før jeg drar på levanger å tar siste kamp mot anorekien. Jeg kunne jo ha dratt rett herifra til Levanger, men akkurat nå føler jeg at jeg trenger mer motivasjon. Jeg trenger å ut i livet, kjenne hva jeg skal tilbake til. Anoreksien og bulimien kommer helt sikkert til å følge meg der også, men det vil bare bli en motivasjonsfaktor for å komme igang på levanger. For målet er jo klart. Jeg skal bli frisk.

Jeg trenger å vite hva dere tenker? hva ville dere gjort?

~Frida~

tullete opplegg

jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. hvorfor kan de ikke bare låse badet, hindre meg i å kaste opp, hindre anoreksien i å styre meg? i behandlingsplanen min står det at hvis jeg blir fersket i enten trening eller oppkast, skal det bli gitt et fullstendig sondemåltid. På torsdagsmøtet virket det som om de var veldig innstilt på å få meg til å slutte å kaste opp. hva er logikken i å låse opp badet ved behov og dusje i 15 minutter alene da? Jeg klarer ikke å slutte å kaste opp når muligheten er der. muligheten er der hele tiden.
Opp i vekt går jeg uansett, siden jeg ligger to timer i sengen etter hvert måltid, men det handler om at jeg ønsker selv å slutte med oppkast. Det handler om at jeg trenger å bli fratatt mulighetene til å kaste opp.
hvordan skal jeg bli frisk hvis jeg føler at jeg må kaste opp når hver mulighet dukker opp? Fordi det er nettopp det jeg gjør nå. Jeg kaster opp når jeg har mulighet. Jeg ønsker det ikke. Jeg ønsker å opp i vekt, beholde maten, og bli frisk.
i morgen er det veiing og møte. jeg er veldig ambivalent, men jeg tenker på å legge frem at jeg ikke kan gå på do alene. Jeg vil bli frisk, da er det det som må til. Da er det det jeg trenger. Hvordan skal jeg lære meg å stå i angsten hvis det ikke er noe angst der, fordi den ligger i do? hvordan skal jeg bli sterk nok til å passe på meg selv en dag hvis jeg ikke lærer meg å takle angsten?
Jeg blir oppgitt. hva mener dere?
~Frida~

kyssesyken og dobbelt sondemåltid

gjett hva? jeg har kyssesyken. Det er ikke overaskende på noen måte. Jeg har bare gått å ventet på den de siste ukene, siden Lars har vært rammet av den en god stund.
nå har altså symptomene kommet. halsvondt, hovne lymfeknuter, feber, hodepine, hoven milt og KVALME. Jepp.. kvalme. Så jeg kastet opp i ettermiddag. Og hva skjer hvis Frida kaster opp?
DOBBELT SONDEMÅLTID! det er ikke min skyld at jeg har kyssesyken og kastet opp ffs.
Det er så urettferdig. akkurat nå ligger jeg i senga med magereime og har en liter sondemat i magen.
jeg kjenner angsten bre seg over hele kroppen. jeg vet liksom ikke hva jeg skal gjøre. hvordan takle angsten? hvordan komme meg gjennom dette?jeg prøver å tenke at mat er medisin og vil føre meg tilbake til livet. Det er det eneste som kan gjøre meg frisk.
tøft er det.
~Frida~

møtereferat og tanker om fremtiden

Hva ville den hvite boksen med de avgjørende tallene vise i dag?
Jo, det skal jeg si deg. De viste at jeg igjen er over den berømte 40 kg-grensen. Takk og lov for det, sier jeg. Fy skam seg, sier anoreksitrollet.
Jeg la ut om mine planer for fremtiden i starten av uken. Det har gått veldig opp og ned. Det har vært vanskelig å spise og holde på maten, så det har hovedsaklig vært bare sondemat og oppkast. Men siden jeg nå har to timer oppfølging liggende i sengen etter hvert måltid, er det ikke noe spørsmål om vektoppgang en gang. Det er jo bra, fordi  det er jo det jeg ønsker også. I tillegg i dag ble det bestemt at badet mitt skal låses, for å hindre at jeg kommer under 40 kg igjen.
Jeg er fornøyd med utfallet av møtet. litt ambivalent. litt usikker på hvordan jeg skal komme meg igjennom dette, men med godt håp.. målet er som sagt vektoppgang.
Jeg fikk også bekreftet at tvangsvedtaket blir opphevet når jeg når BMI 17 i dag, noe som betyr at jeg kan ta en liten fripause før jeg skal til  Levanger. Det er noe å jobbe seg opp mot. Jeg vet jeg er fornøyd med kroppen min når jeg er på bmi 17, og skal fint klare å holde meg der frem til jeg skal på Levanger.
Jeg fortsetter planen slik som før. mat + hvile = vektoppgang.
~Frida~

...

hei du lille engel
hører du meg?
hei du vakre vene
hører du meg?
hei du Frida
hører du hva jeg sier?
ser du hva verden tilbyr deg?
Ser du at livet venter på deg?
Ser du at du fortjener livet?
Hva sier du?
Er du redd?
Hvorfor?
Fordi du ikke er sterk nok?
Jo, du er sterk nok
Jo du er god og bra nok.
Jo, du er Frida.
Hvorfor er du så redd?
Er du redd anoreksien?
Hva kan anoreksien gjøre deg Frida? Den er ikke farlig?
Hva kan angsten gjøre deg Frida? den er vel heller ikke farlig?
utsette?
Nehei, nå er det slutt med å utsette. Du kan ikke utsette mer nå.
Angsten må du stå i, og uroen og anoreksien må du kjempe imot en eller annen gang likevel.
Hva sier du?
Du vil bare være fri.
Ja, jeg skjønner at du er sliten og lei, og ønsker å være fri.
Men for å få bli fri, må du kjempe.
Nå!
~Frida~

silen

Se for deg en sil. Du er silen. Gjennom deg renner det væske. Du har ikke kontroll på noe som renner gjennom deg. oppgaven din er å ikke slippe noe ukjent eller fremmed forbi deg. Oppgaven din er å ikke la deg ødelegge av væsken.
Tenk at væsken er anorektiske tanker, og du er silen. -jeg er silen. Jeg må godta at de anorektiske tankene er der og prøver å presse seg gjennom, men jeg må holde ut og ikke slippe de frem.


~Frida~

Jeg har tatt et valg

helgen har vært tøff på mange måter. Jeg har slitt en god del med anoreksitanker og tvangstanker, og har vært for sliten av å trosse, og i tillegg sliten av å utføre. Jeg er på vei inn i en ond sirkel igjen. Jeg føler det på meg. målet mitt blir ikke nådd hvis jeg lar dette fortsette. Jeg må sette ned foten med en gang. Jeg må stoppe opp og tenke hva jeg egentlig vil. jeg har to valg, og JA, begge gjør like vondt.
1. fortsette å adlyde anoreksitrollet og bli værende her på østmarka
2. Ta et valg om å gjøre alt som skal til for å bli frisk(ere)

Jeg må uansett igjennom dette, og jeg er så utrolig lei av å være her. Jeg er så utrolig lei av å ikke få leve, Jeg er så utrolig lei av å bli styrt av anoreksitrollet. Jeg er så utrolig lei av å utsette.

Jeg sier som Egon Olsen. "jeg har en plan". Fra i morgen av begynner jeg for fullt med fokus på vektoppgang. Dvs samarbeide om alle måltider, spise det jeg klarer og ta imot sondemat, ikke trene eller kaste opp, og ligge eller sitte rolig hele dagen(e) i en god stund fremover. Jeg tror det kan bli veldig vanskelig for meg å gjennomføre "hvilemoduset" hvis jeg spiser selv. Det er mye mat som skal spises, og det at jeg føler meg mett og oppfylt til ørene hjelper ikke akkurat. Kanskje er det bedre å spise litt og få resten i sonden, slik at jeg slipper å føle meg så oppfylt. Det er også mer kalorier i sondematen enn det er på kostlisten min, så da vil vektoppgangen sansynligvis gå raskere også.

Jeg vil så inderlig ut å leve nå. Jeg er så sliten og lei av dette "livet" som bare er sykt sykt sykt og atter sykt. Hvor har det blitt av Frida? Det er henne jeg må finne nå. Da må jeg starte med en gang. NÅ er det jammen meg på tide å SLUTTE å utsette. Nå begynner jeg, nå har jeg tatt et valg.

Hva trenger jeg? Støtte, motivasjon, venner, familie, dere og min kjære.
Det vil bli vanvittig tøft, men jeg skal klare det. gjennom skal jeg uansett.

Hva synes dere?
~Frida~

anoreksiboblen

Det er slitsomt å hele tiden jobbe med å ha riktig fokus. Tanker om å utsette mer har stått i hodet mitt i hele dag. Jeg kan vente til mandag, tenker jeg. jeg kan utsette trossingen til mandag og begynne på nytt derfra. Det med å ha fokus på at jeg må ha maten i magen for å nå målet mitt er vanskelig. Jeg faller stadig tilbake på gamle tanker og ritualer. Dagen i dag har vært tøff. Anoreksien har forgiftet hjernen min med masse anoreksitanker og jeg har derfor vært lite mottakelig for noe som helst hjelp fra personalet.
Jeg har levd i min egen lille anoreksiboble. Der inne er alt trygt og rolig. Selv om alt der inne er basert på løgner og hjernevaskede tanker. Jeg vet det, jeg vet det så inderlig godt.
MEN, vertfall fra mandag av så er det full jobbing. NULL anoreksihandlinger, bare fokus på rask vektoppgang slik som planlagt.
~Frida~