tankene sirkulerer. skal /skal ikke? vil/vil ikke? må/må ikke? frisk/syk
Ambivalent er ordet.
Jeg tenker så mye at hodet er i ferd med å eksplodere. Jeg lurer fælt på hva jeg skal gjøre fremover, hvilken vei jeg skal velge. Rett frem i oppåverbakke, eller parkere litt først. Jeg er vanvittig sliten, så jeg vet ikke om jeg orker å peise på i oppoverbakken enda. Jeg vet ikke om jeg har de rette verktøyene som trengs. Jeg vet ikke om jeg vil. Jeg snakker om Levanger.
Jeg gråter nå. Fordi jeg er så fortvilt, fordi jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vet hvorfor jeg føler meg som nå. Jeg har jo opplevd det før. Det følelseskaoset man får før man skal ta et valg. Jeg har vært der før.
Det er vanvittig tøft. Jeg vet ikke hvilken vei jeg skal gå. Jeg kunne ønske noen kunne valgt for meg. Fordi jeg er for sliten til å velge. Jeg vil bare velge å hvile meg. jeg vil bare velge å slippe å kjempe mer.
Jeg vil bare være fri.
Tankene sirkulerer konstant. Jeg er fortvilt og ambivalent. Anoreksien herjer og jeg herjes med.
Det er ikke lett å ta valget i en slik situasjon. Men hvilke alternativer har jeg?
~Frida~
Frida Olivia ●●♡●● my truth er er personlig blogg om mitt liv, min kamp og min reise.
Vær sterk nå. Bruk styrken din. Den samme styrken du bruker når du er anorektisk og ignorerer behovet for å spise;- snu den til å å jobbe FOR deg, for det som er bra for deg. Snu den til å jobbe for friskheten og at du skal vinne. Du må ville. HVER DAG. Og ikke feige ut nå. Ikke la deg friste til å gi etter og gi opp når du er kommet så langt. Ikke styr så mye med alt mulig. La de som vet og kan få slippe til og ta valgene for deg hvis du ikke greier å velge selv. De er vel ikke helt bortreist heller :))
SvarSlettJeg tror jeg skjønner hva du tenker...Jeg kjenner også veldig ofte på følelsen og behovet for en pause, et lite pusterom etc. I mitt tilfelle består disse såkalte pausene ofte i å la være å forholde meg til mat(les; ikke spise)Men sannheten er jo at kroppen ikke fungerer sånn:/ den trenger næring hele tiden, jevnt og trutt. Jeg vet at du sikkert vet dette bedre enn de fleste, samtidig vet jeg også hvor lett det er å "glemme" sånne ting når sykdommen roper høyt nok. Håper du klarer ta det valget som vil hjelpe deg mest på lengre sikt <3
SvarSlett