tanker og følelsesballen

Jeg har en følelsesball fylt med forvirring, fortvilelse, sinne, raseri og frustrasjon. Den er så vond. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av den. Den kastes i alle retninger i hele meg, og lager smerter overalt.
Jeg prøver å finne ut hvordan jeg skal takle følelsene som kastes rundt og gjør meg så fortvilt og forvirret, men de anorektiske løsningene på følelsesregulering virker alltid som en enklere løsning.
hva skal til for at jeg skal klare å mestre følelsene? hva er følelsene, og hvor kommer de fra?
En ting er sikkert. Anoreksien kjemper med nebb og klør for å stjele tankeplass og rote rundt i hodet mitt, og føre meg inn i sine handlinger. Her kommer forvirringen inn. Jeg er forferdelig forvirret, fordi jeg vet ikke hva som er virkelighet. Jeg vet ikke om det jeg ser i speilet er virkelig, jeg vet ikke om vekten er virkelig, jeg vet ikke om følelsene mine er virkelige. jeg vet ikke hvem jeg er, og hva jeg vil.

Hvordan finne Frida, og få henne til å begynne å kjempe med riktig fokus igjen. fokus mot å bli frisk, istede for fokus på å gå opp i vekt. Frida er så mye mer enn bare kroppen sin. Hvem er Frida? mange ganger føler jeg meg som et skall. jeg føler meg ikke som en person. Jeg føler meg bare som en sykdom. Det tror jeg er fordi det er bare fokus på sykdom, og når jeg havner i situasjoner hvor Frida må være tilstede, blir jeg bare som en vegg.
Da min kjære så sårt sa til meg i helgen "jeg savner deg Frida. Jeg savner kjæresten min. du er her, men du er ikke tilstede. kom tilbake til meg".
Jeg  savner meg selv jeg også min kjære.

jeg sitter med tårer som renner ned kinnet mitt nå. Jeg tenker på så mange ting.
Jeg tenker på alt jeg har vært igjennom, og alt mine kjære har vært gjennom. alt på grunn av monsteret jeg kjemper mot. De har måttet se på at jenta deres har blitt herjet med. De har måttet oppleve å nesten miste jenta si i døden. Jeg tenker spesielt på mamma og pappa og søsteren min. De har måttet se meg lide og kjenne på at jenta deres har vært fanget i 6 år. så tenker jeg på min skjønne prins, som jeg var så heldig å møte for ett og halvt år siden. Alt han har måttet gått gjennom og kavet seg gjennom og stått i, kan ikke beskrives med ord. Han er helten min, det er vertfall sikkert. jeg takker hver dag for at han fortsatt kjemper med meg, og for at drømmen vår en dag skal bli til virkelighet. han har så mye og gi, men sykdommen tar noe av det og sender det tilbake. han har så mye kjærlighet å gi meg, og jeg lover deg kjære at jeg en dag skal ta imot alt, og gi deg all min kjærlighet for deg også.

jeg tenker på så mange ting som sagt. Jeg vet ikke hva som skjer fremover. Det meste er opp til meg. Jeg trekkes mot anorektiske løsninger hele veien, så jeg er ambivalent til tusen. Jeg klarer ikke å ta et valg, og når man ikke vet noenting er det ikke rart jeg er forvirret og redd.

Jeg vet Frida ville bli frisk, og det var derfor hun gikk inn i denne kampen. Dere husker vel hvor mye jeg skrev at jeg ville bli fri osv. Jeg tror jeg må finne meg selv igjen. Det gjør jeg ikke her jeg er nå. her er alt sykt. For å finne Frida og fridas krefter må jeg gjøre friske ting og være i friskt miljø. Det er vertfall sikkert.
~Frida~

overaskende besøk og moods of Norwaystøvler

I dag har jeg hatt besøk av Mamma, Eva, Lars og lille Aurora. Det var veldig overaskende besøk som kom litt brått på, men det kunne ikke passet bedre uansett, for opp på humørskalaen kom jeg vertfall.
Det var kjempekoslig med besøk.

Ellers må jeg nevne at jeg er en heldig eier av nye moods of Norwaystøvler :D
~Frida~

dagen i dag

dagen i dag har vært tøff. som jeg skrev tidligere sliter jeg enormt med ambivalente tanker og følelser konstant. noen ganger klarer jeg og takle det, andre ganger ender det med destruktive handlinger.
målet mitt er å slutte å kaste opp. I dag har jeg nesten klart det.. jeg hadde et svakt øyeblikk etter lunsj hvor anorksien klarte å lure meg, men ellers har alle dagens måltider gått inn i kroppen min.

jeg tenkte at jeg måtte gjøre noe for å gjøre det lettere å distraere meg selv og avlede meg selv når jeg vil kaste opp, så jeg tenkte på noe karianne skrev i sin blogg. det å lage seg en kopp med masse lapper med ting man kan gjøre istede. så jeg har skrevet massevis av lapper og malt friskkoppen min.

ellers har jeg hatt besøk av min kjære i dag også. vi hadde det kjempe koslig med sang og gitarspilling, kos, prating og tull. det er så herlig å bare være sammen også.

for en stund siden fikk jeg en nydelig gave av han. 

og her er skrinet jeg fikk av han i går. 

ellers blir kveldens utfordring å fortsette med dagens prosjekt. 

ikke kaste opp. 

da er det fint å ha noe å gjøre. 

drivr å leser litt for tiden. 

anbefales!

ellers tenkte jeg å vise frem det berømt snuslageret mitt. hvorfor nevner jeg snus? jo, fordi jeg har store planer med å slutte med det også. men en ting i gangen, ikke sant?

~Frida~

bytur og positivt fokus

Hvordan skal jeg begynne dette innlegget? skal jeg begynne med det som er positivt eller negativt? skal jeg fokusere på det som er positivt eller negativt? er dette er positivt eller negativt innlegg?
Vel jeg kan vel vri og vende på det meste av ord, men denne ettermiddagen har vertfall vært positiv.
Kjæresten min kom å hentet meg halv seks og tok meg med ut i det friske livet. Været bekreftet at det er sommer. sola skinte som aldri før. Varmen tillot meg å bruke sommertøyet mitt. humøret var(var!) så som så, men ble endret seg raskt når min kjære stod på døren klar for en liten lufterunde.
Vi bestemte oss for å dra til byen og se på livet. Mye liv var det, og det var herlig og komme seg ut og bort fra østmarka. Det er lenge siden jeg har vært i byen nå, så det var også herlig. Herlig å bare være sammen med og omgitt av friskt liv og røre. Siden det er lørdag stengte butikker kl. 18, så det var litt kjedelig, men jeg tror nok pengboken min var glad for det. Jeg har en tendens til å gå litt amok når det er salg, og det har jeg gjort nok i det siste.
Vi gikk heller en tur nedover nordre gate og litt rundt omkring i byen, til vi tilslutt endte opp på Marinen. Der satt vi i solsteken og koste oss en liten time. Det var så godt å bare sitte å slappe av, nyte tilværelsen og ikke tenke på verken mat eller tid. Vi koste oss med andre ord.

Vel, dette ble et postivt innlegg dette?

Positivt fokus er viktig når ting er vanskelige. 

Jeg velger å tenke på det postitive som har skjedd meg i dag. 

~Frida~

kjærligheten

" Så stod de der de tre. Tro, håp og kjærlighet. Men størst av alt er kjærligheten"

Det er rart hvor sterk kjærligheten kan være. Jeg har vært så heldig å få funnet den. Jeg tror at når man først har funnet den eller at kjærligheten har ført to sammen, vil den blomstre så lenge man passer på å kjenne på den og ikke gir slipp på den. Den kan være skummel og utrygg også, fordi det gjør noe underlig med en. Det kan være ukjente følelser som man ikke vet hvordan man skal takle. Det kan forandre på ting, og forandringer er alltid skummelt. I mitt tilfelle forandret kjærligheten livet mitt. Jeg var fanget i mørket, da skjebnen førte meg opp i lyset og jeg fikk møte kjærlighet. Siden da har den bare blomstret. Siden da har jeg blomstret.
Men i mitt tilfelle har kjærligheten fått motstand. En djevelsk sykdom som oppfatter kjærligheten som en trussel.
Kjærligheten er så sterk at den er sterkere enn sykdommen min. Derfor har det til tider vært en kamp både for meg og Lars. Sykdommen har stått imellom oss. Men så tok jeg et valg. Jeg valgte kjærligheten. Jeg valgte å kjempe mot sykdommen. Verktøyene mine er nettopp tro, håp og kjærlighet. Jeg har det i meg.

Min kjærlighet til Lars er så sterk. Min største motivasjonsfaktor er å tilbringe resten av livet mitt med han. Det er det kjærligheten som holder troen og håpet oppe.

Min kjære sendte meg dette i kveld. Det sier litt.
Jeg ELSKER deg Lars Daniel <3
------------------------------------------------------
Du skal vite noe

Du skal vite noe som du egentlig vet men som du ikke alltid klarer å se klart mens du klatrer mot toppen av fjellet, Frida.

Sykdommen er så ufattelig stygg om den blinder deg totalt for gevinsten og lyset som ligger der framme og venter på deg..
Hvordan kan du, som er så sterk og så inderlig vil bli frisk, tillate sykdommen å gjøre det? Hvordan kan du glemme livet som venter på deg, Frihetens sang, lykken, selvtilliten, familien, kjæresten din som vil ofre alt for deg og elsker deg, venner, reiser, musikk og ikke minst Frida? Jenta med de grønne øynene, den skjønne jenta som skal bli til en helt utrulig nydelig kvinne? Du kan ikke tillate sykdommen å få deg til å glemme dette, Frida. Det er en grunn til at du nå i livet ditt står i mørke og nåler. Grunnen, som er drivkraften din ut av helvetet er at du skal få leve fullt ut i TRO, HÅP og KJÆRLIGHET. Det er de tre som skal bære Frida's liv. De tre og inget annet. Fordi Frida er lagt av disse tre. 

Du er en heltinnene, Frida. Og heltinner taper ikke. Så om du ikke vet om du kommer til å klare dette, om du tror du vil være fanget i spiseforstyrrelsens klør resten av livet ditt, om du tror du vil forbli ulykkelig skal jeg gi ett enkelt svar på alle disse røde spørsmålene, som er en sykdoms siste skrik om å få styre deg.. Svaret er NEI. Du kommer ikke til å leve med anorexi og bulimi svidd fast i legemet ditt resten av livet. Nehei.. Det er hva sykdommen forteller deg når du viser deg svak for den. Når du føler deg klar av og være sterk, og redd og urettferdiggjort fordi du aldri får hvile, aldri får fred med mindre du følger en syk kommando, skal du huske og tenke 1 ting. Det vil ikke være sånn for alltid. Du vil få hvile deg. Du vil få puste. 

Hva ligger i ordet "frisk", Frida? 
Det varierer fra person til person. En person kan være frisk, men ikke ha det bra. Men personen kan gjøre noe for å få det bra. Personen kan kjempe for å føle seg fri. Kjempe for friheten. 
Det som setter deg in en spesiell situasjon er du kjemper for å bli frisk, ikke sant? Og når du den dagen blir FRISK, vil du også bli FRI. Når du har bekjempet sykdommen, vil du oppnå ett friskt liv- og FRIHET. Du i din spesielle situasjon, vil få igjen for alt blodet du nå ofrer, Frida. Når du når toppen av fjellet vil du se på livet gjennom andre øyne enn en vanlig mann i gata.

Når du kjemper i mot sykdommen din er du nærmere Toppen av fjellet. Du har vel ikke glemt at veien som virker umulig faktisk er mulig? Ikke la sykdommen fortelle deg noe annet, den har i grunn ødelagt nok for deg i løpet av disse 6 årene, synes iallefall jeg. Gjør ikke du? 

Jeg spurte hva "Frisk" betydde. Jeg synes det er så godt å tenke på en frisk Frida.. Det er en Frida som har det så mye bedre enn nå at det er vanskelig å forestille seg det.
Tenk det! Hva gjør og ER Frida som frisk? latterlig at sykdommen prøver å fortelle deg at du er ingenting uten den egentlig.. At det går an å ty til så usanne påstander er kvalmt. Forferdelig synd om du tror på dem, disse påstandende som sykdommen serverer. Det er dumt fordi de hindrer deg i å gå rett vei. Uansett- Frida som frisk! Det skal jo skje, fordi du vil det. 

"Hun våkner om morgenen i sitt eget hus, innredet av sin egen kreativitet og kjærlighet. Hun våkner ved sin Lars, som hun sammen med, er sterkest i verden. Hun griper dagen i Frihet, hun utfolder seg, hun elsker og blir elsket."
Resten av historien kan du fortsette med selv, fordi Frida gjør akkurat som hun vil i den historien. Historien som skal bli livet ditt, i Frihet. Det livet får du om du vil ha det. Og jeg vet da at du vil ha det, Frida...

Hva er det som skjer når du går deg bort, lar deg forføre av spiseforstyrrelsens destruerende tilbud? Hva er det som skjer når du må adlyde spiseforstyrrelsen?

Du vil bli Frisk. Du vil bli frisk fordi du har ALT og vinne på det. Men jeg tror du glemmer hvor mye du vil bli frisk. Du glemmer hvor inderlig stor den kraften som ligger i det ønsket er. For det er den kraften du må bruke. Du glemmer hvor STERK du er, Frida. Du faller i fellen hvor spiseforstyrrelsen lar deg tru den er sterkerer enn deg. Det er dumt fordi den er ikke det. Jenta med gnisten i de grønne øynene kan hvis hun vil ta i bruk verdens største kraft, som ligger i ønsket om å bli frisk. Og hun har tro, håp og kjærlighet, som hun skal bygge det nye livet sitt på. 

Ta i bruk styrken, Frida. 

Jeg gleder meg like mye som deg til den dagen du blir frisk



din sjelevenn
~Frida~

tanker om dagen

Dette har vært en ganske grei dag egentlig. Angsten og uroen har vært til stede, men jeg har klart å holde meg på matta så langt. Det er tøft. Kjempe mot anoreksitrollet når det nærmest tvinges anorektiske tanker i hodet på meg, og det er da jeg må være sterk, puste, tenke på målet, fokusere på fornuft og holde ut. Hver time er en kamp. Jeg vinner noen, Anoreksien vinner noen. Alt i alt, går det vel fremover når det kommer til vekt uansett.
Men jeg tenker på hvordan jeg har det selv. hvordan har jeg det inni meg? er ikke det også viktig? jo, jeg er som en jojo. Jeg er ufattelig forvirret når jeg svinger mellom anoreksi og Frida hele tiden. Jeg er redd for at jeg skal gi opp, jeg er trist fordi jeg må være her, jeg er anorektisk og syk men vil være frisk. Jeg er fortvilt over mange ting. Jeg MÅ kjempe hver dag, hver time, hvert sekund. Det jeg kjemper mot er så sterkt og farlig,at jeg ikke engang kan være alene. Anoreksitrollet har skadet meg hardt over lengre tid, den slår ofte til igjen, og den gir seg aldri. Jeg må kjempe for å overleve... overleve dette helvetet.

Som jeg sa, har dette vært en ganske okei dag. på tross av mange kamper, tårer, angstanfall og anoreksiangrep, har jeg hatt et kjempe koselig besøk av mamma, søsteren min og min kjære Lars.
Lars kom akkurat fra Oslo og hadde vært på KORN-konsert. fikk en liten oppsummering over den hendelsen som absolutt var stort. Han hadde også med Oslogave til meg. En nydelig og søt pengpung.
Mamma hadde kjøpt den fine sommerkjolen til meg også. Jeg er litt bortskjemt, men jeg synes jeg fortjener det litt også. Ellers gikk vi en koselig spasertur i finværet.

new clothes, new shoes <3
~Frida~

til ære for min kjære

"Kjærlighet er anoreksiens største svakhet."

I snart 1 1/2 år har jeg og Lars vært sammen nå. vi har begge vokst på mange områder. Vi har blitt så godt kjent med hverandre at vi leser hverandre som en åpen bok. En liten spire fyllt av forelskelse har blomstret til noe så sterkt og vakkert at ingenting kan måle seg med det. Vår kjærlighet er sterkest, og den vil fortsette og blomstre.

Det å være kjæreste med meg med tanke på sykdommen min har selvfølgelig påvirket forholdet vårt. Ofte har sykdommen stått imellom oss. Lars, altså kjærlighet er den største trusselen til sykdommen, og den vil derfor gjøre alt som står i dens makt for å hindre at den skal blomstre. Det kan være at jeg heller har prioritert å bruke mer tid på spiseforstyrrede handlinger, bulimi, trening etc, istede for å være sammen med kjæresten min. Det kan være at sykdommen har skapt en vegg mellom oss, og at nærhet har vært uaktuelt.
Dette er vanskelig og forklare, for det er vanskelig å skylde på en sykdom. Sykdommen er ikke en person. Og det er egentlig en av de største utfordringene. Alt sykdommen har gjort med mine kjære og ikke minst Lars har selvfølgelig skapt et stort sinne og frustrasjon hos han. Men hvem og hva skal man være sint på? Sykdommen er i meg. Den er verken synlig eller menneskelig. Dette er utrolig vanskelig.
En annen utfordring med å være kjæreste med meg, er å daglig sitte å se på at kjæresten sin lide og har det vondt, og ikke kunne gjøre noe. Man blir maktesløs og motløs og sint. Den eneste som kan gjøre noe er meg.

Men alt i alt har vi begge skapt en så sterk kjærlighet at ingen sykdom kan skille oss. Lars kjemper for å fylle meg med gode ting som holder Frida i livet. Slike ting som drømmer, håp, framtidsplaner, kjærlighet og omsorg. Han holder håpet for meg.

Jeg må bare si at jeg vet ikke hvor jeg hadde vært i dag hvis jeg Lars hadde kommet inn i livet mitt. Hvor har drømmene, planene, håpet, styrken vært da? hvem skulle holdt fast på Frida?
Jeg er evig takknemlig for at jeg har han. Tanken på å dele livet mitt sammen med min kjære er en så god følelse. Jeg skal få sovne om kvelden sammen med han, våkne med et smil sammen med han, spise deilig frokost sammen med han, oppleve masse ting i løpet av dagen sammen med han. LEVE i FRIHET sammen med han.

Kjære Lars
Du betyr alt for meg.
Jeg elsker deg over hele mitt hjerte
~Frida~

lørdagskveld på st.olav

jeg sitter på en seng på st.olav. min kjæreste lars har nettopp dratt hjem for natten. vi har hatt en fantastisk kveld sammen. det som er litt komisk,for galgenhumor er viktig,er at jeg som omtrent har tilbringt halve livet mitt på st.olav, er lommekjent her og gaider rullestolen dit vi skal uten å nøle på hvor. som dere vet er st.olav omtrent like stort som jupiter. kiosker på alle bygg,men snus hadde de jammen ikke på noen av de. det er det jeg sier, jupiterr,der har de vel heller ikke snus.
huff...her ble det mye tull du. en koslig kveld med kjææresten min  fikk jeg vertfall.jeg har ligget i armkroken hans mens han har fylt opp friskfrida-lageret i hjertet mitt med tro og håp og masse kjærlighet og drømmer.
nå sitter jeg å ser på nidelven  som renner gjennom vakre trondheim. funder og tenker på hva som skjer der ute i verden. føler meg litt ensom og alene her jeg sitter. tenker på hva som vil skje i morgen når jeg skal tilbake til østmarka. skal jeg tilbake til samme opplegget? hva venter meg fremover? kampen fortsetter vel.
enn så lenge får jeg prøve å legge tankene til side for å få litt søvn.hvis ikke har jeg en ganske haytec dings her med både internett og tv til hjelp.
hva morgendagen bringer får jeg vel bare konmme meg gjennom på et vis.
takker kjære lars som gjorde kvelden min så trygg og god. han er  den sterkeste perrsonen  jeg vet av. takker hver dag for at han kom inn i livet mitt. og ikke minst for at han fortsatt står stødig i kampen med  meg. han er fantastisk. jeg er så uttrolig heldig som har han.
~Frida~

Bilder fra helga

 mitt kjære tantebarn

 ut på tur, aldri sur

 meg og søskenbarnet mitt.

 min kjære mormor

 4 generasjoner

 Spa østmarka

~Frida~

lørdagskveld

Det har vært en tung dag i dag også. Hodet mitt, altså tankene gjør meg forvirret. Jeg blir så fort dradd inn i de anorektiske handlingene igjen. Jeg faller litt tilbake. Så blir tankene klare igjen, og jeg skjønner ikke hva jeg holder på med. Nei nei nei! Vektoppgang! jeg må trosse mer! panikk for vekten. Det at vekten gikk ned litt, har gjort meg veldig forvirret og har trigget frem anoreksien litt igjen. Jeg mister litt fokus på det som skal fokuseres på. Så ligger jeg i sengen igjen, og vet ikke hvilken vei det går. Så kommer motløsheten og ensomheten.
Slik har dagen vært i dag. Helgene er alltid vanskelig. Anoreksien benytter seg av friheten i helgene.
Mens jeg ligger i sengen tenker jeg på alt jeg skulle ha gjort. Levd livet sammen med Lars, festet, reist, vært tenåring, vært med familien min, sove lenge, vært fri. Jeg vil så inderlig dit.

HVORFOR SKAL VEKTOPPGANG VÆRE SÅ VANSKELIG?
hvorfor kan jeg ikke bare ligge i sengen med maten i magen, og være lettet over at for hvert sekund er jeg nærmere målet mitt? Hvorfor skal angsten være så forferdelig vanskelig? hvorfor er jeg så redd angsten? Jeg vil mestre og takle angsten! Jeg vet bare ikke hvordan. Jeg må bare prøve å instille hjernen min i det fokuset jeg hadde tidligere. MAT er medisinen for å bli frisk. Jeg MÅ!
Jeg har 900 gram å gå opp til Mandag. Det i seg selv er umulig for meg nå. Jeg tror jeg må sette meg ned å virkelig tenke over hva jeg trenger for å klare å beholde noen av måltidene. Noen som har tips? Hvordan takle angst?

I all sykdom og elendighet får jeg endelig og heldigvis besøk av Lars i morgen. Det blir så utrolig herlig og fantastisk å treffe han igjen nå. Det er en uke siden sist, noe som er alt for lenge. Vi skal virkelig kose oss.
Jeg vet at morgendagen blir bedre når han får frem frida-glimtet litt igjen. Kjærligheten vår klarer nemlig det.

resten av kvelden går med på tv og sudoku for min del. Ha en fin lørdagskveld alle sammen.
~Frida~

om drømmer og frihet

Dagen er snart omme. Jeg har trosset all treningstvang hittil. Jobben min er å hvile.
Ellers har dagen min vært ganske fin. Kjæresten min var på besøk og gav meg en topp spa-opplevelse med deilig fotmassasje. Så lå vi bare i sengen å slappet av sammen. Det er så utrolig godt å ligge å se på han, og vite at han er bare min. Min helt, min kjære, min, bare min kjæreste Lars som jeg har et helt liv å dele med. Vi ligger å drømmer oss bort i alt fra sydenturer, hotell,deilige matopplevelser, sene solnedganger, sommer og ferie. mest av alt snakker vi om hvordan hverdagen vår skal bli. Selve drømmen. En hverdag hvor vi er fri. En hverdag hvor ingen spiseforstyrrelse er tilstede. En hverdag hvor jeg er så sterk at anoreksitrollet føler seg like nedtrykt og fanget som jeg har gjort alle disse årene. En hverdag hvor jeg kan våkne og smile til hver dag. Frihet...

Det er godt å drømme. Vertfall når jeg vet at det faktisk skal bli sånn. Derfor var det ekstra godt å drømme idag, når jeg vet at jeg er ett skritt nærmere. 700g nærmere målet. Slik må jeg tenke.

Men det er alltid vondt og trist å bli værende igjen her, når kjæresten din låses ut av denne syke verdenen og tilbake til den friske. Jeg må være her. Det er trist, men det er en motivasjon. Jeg skal nemlig ikke være her. Frida skal ut!

Senere på ettermiddagen kom min kjære mor på besøk. Jeg fikk overtalt og forhandlet meg frem til en handletur på REMA, siden jeg hadde vært på flink å gått opp i vekt. Det fikk jeg heldigvis. Dere aner ikke hvor frustrerende det kan bli etter en stund når du må be besøket om å kjøpe med alt du trenger. Det var kjempe godt å komme seg dit selv, se utvalget selv, og ikke minst betale selv. Det er jo det som er normalt,eller hva? Normalt er friskt. Det var utrolig godt å komme seg litt bort.
Vi gikk innom blomsterbutikken også. Jeg elsker blomster, og fikk en smak av vårblomstene. De minnet meg så utrolig om det vakre hjemmet mitt. Der er det fylt av vakre blomster og ting.
Ellers snakket jeg og mamma en del. Om livet, om meg, om mine utfordringer, planer videre, drømmer. Det er så godt å snakke ordentlig med henne om friske ting også. Telefonsamtalene jeg har hjem, handler som oftest om min kamp. Jeg trenger å snakke om alt det friske som skjer også. Det er det som frida trenger.

Nok en gang er det trist å måtte låse ut min kjære mor som skal hjem. Hjem til et tomt hus. Mamma sier det er ensomt hjemme når ikke min latter, min glede, min person ikke er der å fyller det. Jeg skal nok komme hjem igjen. Jeg skal nok bli fri igjen.

~Frida~

lørdag

Denne lørdagen har bestått av mye forskjellig. Jeg kjenner at jeg forferdelig sliten og utmattet. Jeg vet ikke om det er av alle tankene og kampen med å trosse og prøve og trosse, eller om det er fysisk. Jeg er vertfall sliten. Bruker mye energi på å prøve å feile. Det verste er å virkelig ville klare å trosse anoreksien, men ikke klare det. Jeg klarer det ikke. Jeg tar meg selv i anoreksiklørne hele tiden, og jeg vet det. Hva er det jeg er redd for?
Anoreksien skal bort, og da må jeg bare hoppe i det, trosse, la være, kjempe for livet. IKKE UTSETTE! jeg må gjennom det likevel. Jeg må godta at maten er medisinen min, godta at den skal være i magen, trosse tvangstankene, la være å forbrenne, hvile. Det er jobben min. Det er oppskriften på å bli frisk og fri, som jeg ønsker. Jeg ønsker det så sterkt. Derfor er det ekstra skuffende og frustrerende når jeg faller i fellene til anoreksien. Jeg blir så redd for å ikke klare det.

Slike tenkedager er tunge og slitsomme, men viktige. Valg må gjøres.

Heldigvis finnes det engler sammen med meg. I dag har to engler klart å banke litt vett og motivasjon inn i mitt anoreksike hode. Den ene er kjæresten min, som jeg har tilbringt ettermiddagen med. Vi har hatt en utrolig flott kveld. Først trillet vi tur og tok litt bilder. Så spilte han verdens nydeligste sang til meg. Jeg elsker når han sitter å klunger på gitaren og synger fra hjertet. Det gjorde han i dag. Han har laget en sang til meg. enda en. Jeg ville gråte av glede og stolthet. Han er utrolig. Jeg fikk også massasje. Før vi forlot hverandre lå vi i senga og slappet av mens han fortalte meg om drømmer, håp, livet, hilsninger, hvor mye han elsker meg og savner meg. MOTIVASJON med andre ord. I slike øyeblikk er det godt å være Frida, for da er jeg Frida.

Før jeg hoppet i dusjen i stad, ringte det på døren her på A4. En pleier kom inn med en gave til meg.
Med en gang jeg fikk se det, og begynte å lese det, kom noen tårer. Jeg ble så rørt. Skjønneste Line har laget dette til meg.

Tusen hjertelig takk Line <3 dette betydde veldig mye for meg.

Resten av kvelden skal jeg se tv og slappe av. Jeg er ferdig med arbeidsdagen min.
~Frida~

bilder fra kjærestebesøk

~Frida~