HVA ER JEG REDD FOR?

Jeg føler meg så tom, men samtidig så full av følelser.
Jeg føler at jeg har så lyst å gi alt av meg selv og kjempe som aldri før, men jeg merker jeg er redd.
Det er så rart med det. Jeg er redd. Forunderlig nok vet jeg ikke hva jeg er redd for. Kanskje jeg kan skrive meg frem til svaret. Kanskje det kan hjelpe meg til å finne ut av hva jeg er så utrolig redd for. Jeg sier jeg er redd, men hva er det jeg er så redd for?

- Er jeg redd for sykdommen?
ja, jeg er redd for hva den kan overbevise meg om, og få meg til å gjøre. Jeg hater alle de falske følelsene og overbevisningene som dukker opp i hodet mitt. Jeg hater løgnene og lureriet. Jeg hater angsten for noe så fantastisk som MAT. Jeg hater når sykdommen gir meg nifst forferdelig smertelige følelser som får meg til å flykte. Det er det jeg er redd for. Når sykdommen gir meg så vonde følelser og håpløshet at jeg flykter i de anorektiske og destruktive fellene. Sykdommen er en trussel i seg selv. Jeg er redd for hva den kan få meg til å gjøre.

- Er jeg redd for å bli frisk?
Jeg vet ikke. Hva er frisk? hvordan er det å være frisk? Jeg var vel 10-11 år gammel da det begynte å spire sykdomssymptomer i meg, så jeg vet ikke hvordan og husker ikke hvordan det er å være frisk.
Jeg tror ikke jeg er redd for å bli frisk, men jeg kjenner i meg selv at jeg ikke helt klarer å la meg selv TRO på at jeg en dag vil bli frisk. Så jeg vil vel heller si at jeg er redd for å IKKE bli frisk.
Tvilen på at jeg ikke blir frisk gjør meg redd.

- Vil jeg bli frisk?
Ja, mer enn noe annet. Jeg drømmer om et liv i frihet med min kjære. Jeg drømmer om et liv hvor jeg selv kan føle meg fri til å gjøre hva som enn faller meg inn, hva enn jeg vil gjøre, hva enn jeg måtte ønske. Jeg vil utrette store ting bare ved å gi av meg selv, for tro meg, jeg VIL så inderlig gi alt jeg føler jeg har å gi til så mange. Erfaringer, omsorg, bekreftelser, forståelse og livserfaring. Jeg har så mye jeg vil gi. Ikke bare til folk, men til mine kjære. Jeg har i mange år fått så mye fantastisk omsorg, forståelse,håp,drømmer,tro,kjærlighet og mye mer av min familie og mine venner. Til dem har jeg så mye jeg vil gi tilbake, Og jeg vet at alt de ønsker å få av meg er at jeg blir frisk.
En annen ting, som er et kapittel i seg selv er all kjærligheten jeg vil gi til Lars. Vi har skapt noe magisk sammen. Skjebnen førte oss sammen, og tro,håp og kjærlighet har holdt oss sammen gjennom alle disse mørke dalene. Vi står fortsatt støtt sammen med tro, håp og kjærlighet i behold. Sammen har vi en drøm som en dag skal bli sann. Jeg har så mye å gi. Jeg vil bli frisk. Jeg vil gi Lars jenta si tilbake, slik at drømmen vår vil bli virkelighet.

Hva er jeg redd for å miste?
- Denne djevelske sykdommen har ikke bare herjet med meg. Den har herjet med mine kjære også. Mine kjære har måttet se jenta si kjempe seg gjennom daler og nedoverbakker og oppoverbakker, stup,mørke og innimellom lysglimt. De har måttet se meg lide. Som min kjære mor en gang sa. "Din smerte, er min smerte". Jeg er så utrolig lei for alt de har måttet gå gjennom pga sykdommen min. Jeg blir så sint når jeg tenker på det. Så vet jeg også at de tenker det samme for min skyld. At de er sinte for alt jeg har måttet vært gjennom. Men av person, er min største egenskap omsorg og empati. Jeg ser ikke min egen smerte, jeg ser deres. Jeg vet at familien min fortsatt kommer til å støtte meg, men jeg er alltid redd for at de skal gi meg opp, fordi uten dem har jeg tapt. Jeg er evig glad for alt familie og venner har gitt meg disse tunge årene.
Dere tenker kanskje "hva med Lars? er hun ikke redd for å miste han?"
Svaret er enkelt. Vår kjærlighet er størst, sterkest, lidenskapelig sterk og evig. Den kan ikke mistes. Det vet og kjenner både han og jeg, og jeg kommer ALDRI til å gi slipp på det vi har sammen, overfor en djevelsk sykdom. LARS er sterkere enn sykdommen.

Er jeg redd for døden?
Jeg har sett døden i øynene flere ganger. Noen ganger etter et sterkt ønske om å nå døden, andre ganger i flukt fra døden. En ting er sikkert, av alt jeg har vært gjennom lever jeg. Jeg har hatt englevakt, jeg har hatt utrolig flaks, jeg har vært utrolig heldig, og døden har aldri tatt meg. Jeg har overlevd. Nå gjelder det å tørre å gi slipp på sykdommen som stadig trekker meg til døden, og begynne å leve.
Jeg vil LEVE.

Det er rart. For noen av dere tenker sikkert at "hun skriver bra, hun beskriver følelsene sine bra, hun planlegger ting, men gjennomfører ikke, hun tørr ikke, hun vil ikke nok." etc.
Kanskje har dere rett. Hun/jeg er redd. Og som jeg skrev på toppen. Kanskje jeg endelig har funnet ut hva jeg er redd for. Jeg fikk vertfall noe ut av dette innlegget.
~Frida~

tanker og følelsesballen

Jeg har en følelsesball fylt med forvirring, fortvilelse, sinne, raseri og frustrasjon. Den er så vond. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av den. Den kastes i alle retninger i hele meg, og lager smerter overalt.
Jeg prøver å finne ut hvordan jeg skal takle følelsene som kastes rundt og gjør meg så fortvilt og forvirret, men de anorektiske løsningene på følelsesregulering virker alltid som en enklere løsning.
hva skal til for at jeg skal klare å mestre følelsene? hva er følelsene, og hvor kommer de fra?
En ting er sikkert. Anoreksien kjemper med nebb og klør for å stjele tankeplass og rote rundt i hodet mitt, og føre meg inn i sine handlinger. Her kommer forvirringen inn. Jeg er forferdelig forvirret, fordi jeg vet ikke hva som er virkelighet. Jeg vet ikke om det jeg ser i speilet er virkelig, jeg vet ikke om vekten er virkelig, jeg vet ikke om følelsene mine er virkelige. jeg vet ikke hvem jeg er, og hva jeg vil.

Hvordan finne Frida, og få henne til å begynne å kjempe med riktig fokus igjen. fokus mot å bli frisk, istede for fokus på å gå opp i vekt. Frida er så mye mer enn bare kroppen sin. Hvem er Frida? mange ganger føler jeg meg som et skall. jeg føler meg ikke som en person. Jeg føler meg bare som en sykdom. Det tror jeg er fordi det er bare fokus på sykdom, og når jeg havner i situasjoner hvor Frida må være tilstede, blir jeg bare som en vegg.
Da min kjære så sårt sa til meg i helgen "jeg savner deg Frida. Jeg savner kjæresten min. du er her, men du er ikke tilstede. kom tilbake til meg".
Jeg  savner meg selv jeg også min kjære.

jeg sitter med tårer som renner ned kinnet mitt nå. Jeg tenker på så mange ting.
Jeg tenker på alt jeg har vært igjennom, og alt mine kjære har vært gjennom. alt på grunn av monsteret jeg kjemper mot. De har måttet se på at jenta deres har blitt herjet med. De har måttet oppleve å nesten miste jenta si i døden. Jeg tenker spesielt på mamma og pappa og søsteren min. De har måttet se meg lide og kjenne på at jenta deres har vært fanget i 6 år. så tenker jeg på min skjønne prins, som jeg var så heldig å møte for ett og halvt år siden. Alt han har måttet gått gjennom og kavet seg gjennom og stått i, kan ikke beskrives med ord. Han er helten min, det er vertfall sikkert. jeg takker hver dag for at han fortsatt kjemper med meg, og for at drømmen vår en dag skal bli til virkelighet. han har så mye og gi, men sykdommen tar noe av det og sender det tilbake. han har så mye kjærlighet å gi meg, og jeg lover deg kjære at jeg en dag skal ta imot alt, og gi deg all min kjærlighet for deg også.

jeg tenker på så mange ting som sagt. Jeg vet ikke hva som skjer fremover. Det meste er opp til meg. Jeg trekkes mot anorektiske løsninger hele veien, så jeg er ambivalent til tusen. Jeg klarer ikke å ta et valg, og når man ikke vet noenting er det ikke rart jeg er forvirret og redd.

Jeg vet Frida ville bli frisk, og det var derfor hun gikk inn i denne kampen. Dere husker vel hvor mye jeg skrev at jeg ville bli fri osv. Jeg tror jeg må finne meg selv igjen. Det gjør jeg ikke her jeg er nå. her er alt sykt. For å finne Frida og fridas krefter må jeg gjøre friske ting og være i friskt miljø. Det er vertfall sikkert.
~Frida~

å akseptere økt kroppsvekt

angsten er så stor. Jeg vet ikke hva jeg vil, hvor jeg vil, hvordan jeg vil ha det eller hva som skal skjer fremover. Jeg er så fortvilt. hvor vil jeg? vil jeg bli frisk?

Jeg sliter noe enormt med å akseptere kroppen min. Alt jeg ser sees gjennom anorektiske øyner og blir tolket av anoreksien. Jeg ser feilområder overalt. Jeg klarer nesten ikke å se meg selv i speilet. Jeg føler meg så fæl og ekkel slik som jeg ser ut nå. Legen var klar på at det var godt mulig jeg hadde en del væske i kroppen, men jeg klarer ikke å tro på det. Anoreksien forteller meg at det er all den ekle maten som har gjort dette med kroppen min.

Hvordan skal kan jeg få et bedre kroppsbilde? Jeg sliter noe enormt med å akseptere meg selv bare nå, og enda skal jeg opp i vekt. Jeg har hele veien trøstet meg på tanken at det vil bli bedre med tanker og følelser når jeg kommer opp i vekt, men jeg føler meg bare verre. Jeg føler meg fortapt og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.
jeg klarer ikke å bryte meg ut av den anorektiske sirkelen for å høre og tro og stole på de rundt meg. Jeg klarer ikke å holde fokus på målet mitt. Jeg prøver å akseptere og godta, men det gjør for vondt.

noen som har noe råd?
~Frida~

oppkastfri dag

I dag har jeg hatt en hel dag hvor jeg ikke har kastet opp. Det er bevisst. Jeg har selv tatt initiativ til å ha folk sammen med meg hele dagen for å hindre at jeg kaster opp. Det har seg nemlig slik at jeg skal på permisjon i helgen, og hvis jeg kaster opp, blir permisjonen avbrytet. Det må jeg hindre, derfor må jeg gjennom en hel dag uten å kaste opp, slik at jeg får et best mulig grunnlag til å klare det i helga.
Jeg takker mamma, pappa og en god venninde for all støtten jeg har fått i dag.
Akkurat nå har jeg besøk av pappa, som skal være hos meg til jeg sovner. Vi koser oss med kortspill og yatsy.
Angsten er på topp, det er det ingen tvil om. Men jeg må gjennom det. Jeg trøster meg med tanken på alt jeg skal gjøre i helga, og hvor lettere det blir når jeg har vært gjennom det på forhånd.
Jeg og pappa snakket om noe i dag. Hvis vektoppgangen fortsetter som den har gjort, er det ikke sikkert at jeg har mer enn et par uker igjen her. Det er også en motivasjonsfaktor til å holde ut nå.
3,5 kg til,  og jeg er fri.
~Frida~

anoreksien herjer

Jeg sitter i sengen min her på Østmarka og tenker...
Tenker på at jeg på fire dager har lagt på meg to kg. Tenker på hvordan jeg skal takle det. Tenker på hvordan det er mulig at jeg har lagt på meg så fort. Tenker syke tanker, tenker friske tanker. Jeg er veldig ambivalent, med andre ord. Men de friske tankene forsvinner fort når anoreksien herjer og brøler og forteller meg hvor ufyselig tjukk og fæl jeg har blitt nå, og hvor fæl jeg kommer til å bli når jeg når bmi 17.  "DU kommer til å trille ut av østmarka!"

De syke tankene styrer meg nå. Dvs at jeg gjør stikk motsatt av det jeg burde. Jeg finner ikke styrke og nok friske tanker til å la være å kaste opp. Jeg hører bare anoreksiens stemme, ingen frisk stemme. Jeg ser kroppen min bare med anorektiske øyner, ikke friske. Jeg klarer bare ikke å finne meg selv oppi alle de syke tankene.

Jeg har gått opp i vekt, dvs at jeg får en gulerot. Denne gangen blir det permisjon hjem fra lørdag morgen til søndag kveld. Jeg er bekymret, fordi hvis det på noen måte blir noe avvik, er det rett tilbake.
Akkurat nå er ståa slik at jeg kaster opp etter hvert måltid, hvordan skal jeg klare å la være hjemme da?
Jeg er forvirret og fortvilt. Derfor tenker jeg at jeg må ta meg skikkelig sammen og få til en oppkastfri dag i morgen, for å ha et best mulig grunnlag til permisjonen.
Jeg må finne styrke til å  bare holde ut, koble ut, gjennomføre dagen i morgen uten å kaste opp.
Jeg vil ikke la anoreksien få stjele tid og energi på permisjonen, Fordi den har jeg ærlig fortjent og jeg gleder meg til den. Jeg skal bruke den til å bli enda mer Frida.

Jeg sitter her i sengen og tenker.. tenker og tenker... hvorfor skal det være så vanskelig?
Jeg har vært her i 4 måneder nå. Jeg har fire kilo igjen til Bmi 17. Jeg er fire kg unna å komme hjem.
Det har vært 4 måneder med helvete. Anoreksien har laget et levende helvete for meg. Ord kan ikke beskrive hva jeg har vært igjennom, og alt skapt av en djevelsk sykdom. Jeg var nesten død når jeg kom hit. Anoreksien tok nesten livet av meg. Jeg burde hatt sinne og raseri nok til å vinne hver eneste kamp mot sykdommen for alt den har gjort mot meg og med meg, og ikke minst med mine nærmeste.
Istede lar jeg meg gang på gang lure av dette ufyselige trollet som i 6 år har herjet i meg.
Jeg er lei. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er forvirret og redd. Redd for hva som skjer videre. Redd for at sykdommen aldri skal forsvinne. Redd for å alltid være syk.

Så hva er det som gjør at jeg er så ufattelig redd for å ha den maten i magen?
Jeg er ikke redd maten, jeg er redd angsten og anoreksien.

hva mener dere?
~Frida~

dagen i dag

dagen i dag har vært tøff. som jeg skrev tidligere sliter jeg enormt med ambivalente tanker og følelser konstant. noen ganger klarer jeg og takle det, andre ganger ender det med destruktive handlinger.
målet mitt er å slutte å kaste opp. I dag har jeg nesten klart det.. jeg hadde et svakt øyeblikk etter lunsj hvor anorksien klarte å lure meg, men ellers har alle dagens måltider gått inn i kroppen min.

jeg tenkte at jeg måtte gjøre noe for å gjøre det lettere å distraere meg selv og avlede meg selv når jeg vil kaste opp, så jeg tenkte på noe karianne skrev i sin blogg. det å lage seg en kopp med masse lapper med ting man kan gjøre istede. så jeg har skrevet massevis av lapper og malt friskkoppen min.

ellers har jeg hatt besøk av min kjære i dag også. vi hadde det kjempe koslig med sang og gitarspilling, kos, prating og tull. det er så herlig å bare være sammen også.

for en stund siden fikk jeg en nydelig gave av han. 

og her er skrinet jeg fikk av han i går. 

ellers blir kveldens utfordring å fortsette med dagens prosjekt. 

ikke kaste opp. 

da er det fint å ha noe å gjøre. 

drivr å leser litt for tiden. 

anbefales!

ellers tenkte jeg å vise frem det berømt snuslageret mitt. hvorfor nevner jeg snus? jo, fordi jeg har store planer med å slutte med det også. men en ting i gangen, ikke sant?

~Frida~

ambivalent runddans

jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er så utrolig ambivalent i forhold til hva jeg skal gjøre fremover.
Jeg har så lyst å bare dra hjem, men jeg vet at slik som ting er nå, ville det vært umulig. Hvordan det vil bli når jeg er på BMI 17, vet jeg heller ikke. Kanskje er jeg motivert for Levanger da.
Det er så mange spørsmål, og så få svar.
Er det jeg eller anoreksien som vil hjem?
Hva vil jeg oppnå med pausen jeg snakker om? Eller hva vil anoreksien eller bulimien oppnå med den?
Skal jeg dra rett til Levanger etter oppholdet her? Eller skal jeg være hjemme noen uker for å ta en pause?
Skal jeg opp i vekt raskt, eller langsomt?
Skal jeg kaste opp, skal jeg trene?
Vil jeg bli frisk? Hva er frisk?

Det er så mange spørsmål, og som sagt, så få svar. Jeg blir helt fortumlet av det.
Tankene går frem og tilbake og plutselig blir det en destruktiv handling ut av det hele. Så baller det på seg. Jeg føler at jeg enda ikke har tatt et valg. Jeg vet ikke hva jeg vil. Jeg vil bli frisk, men jeg vet ikke hvordan vei jeg skal gå. Skal jeg gå snarveien, som er veldig smertefull? eller den langsomme, som også er smertefull? Hvor lang tid vil jeg bruke på dette?

En ting er sikkert. Jeg er ferdig behandlet her på østmarka når jeg når BMI 17. Da overføres jeg til frivillig paragraf. Etter det venter Levanger. Jeg er så utrolig forvirret, fordi jeg er så sliten og lei av å kave og slite hele tiden. Jeg vil bare hjem nå. Jeg er lei av alt sykehus og behandling. Jeg er lei av å styres av spiseforstyrrelsen. JA, jeg vet at spiseforstyrrelsen kommer til å være sterk når jeg er hjemme, men det vil igjen være en motivasjonsfaktor for å bli frisk, fordi jeg vet av erfaring tidligere at jeg ikke vil ha det sånn. Da får jeg oppleve det, og vil derretter ønske å ta opp kampen igjen. I pausen vil jeg også gjøre masse jeg har brukt som motivasjonsfaktorer mens jeg har vært her.
Jeg vil reise, jeg vil være med venner, jeg vil på ferie, jeg vil være sammen med Lars, jeg vil gå turer, jeg vil være sammen med familien min. Mest av alt, jeg vil være hjemme, være Frida.

Jeg lengter sånn etter det, og det er det som er så vanskelig for meg akkurat nå. Det med å velge den smarteste veien. Den veien dere vil jeg skal gå. Jeg vet det er det riktige, og kanskje blir det slik at jeg ender opp på den veien uansett. Men mest av alt lengter jeg sånn hjem nå, at alt jeg ønsker er å komme hjem så fort som mulig. Å opprettholde vekten blir en selvfølge, for det må jeg for å beholde plassen min på Levanger. Der kommer jeg inn kun på BMI 17. Det er så mange feller, det er så mange feller som spiseforstyrrelsen legger frem. Jeg er fortvilt, fordi jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Fremover går det uansett... hvilket tempo er opp til meg.
~Frida~

kjærestebesøk og tanker om fremtiden

i ettermiddag fikk jeg endelig besøk av min kjære Lars. Jeg har ikke sett han på snart to uker. ALT for lenge. Så det var vertfall godt å treffe han igjen. han hadde med tidenes fineste sommergave til meg.
Et skrin fra skaarøya med skjell i. på tre av skjellene sto det tro, håp og kjærlighet. inni lokket på skrinet står det "I cry when angels deserve to die. you´re my angel and you are never gonna die".

Det var nydelig.

Ellers spilte vi gitar og sang sammen. Det var herlig å synge igjen. Det er skikkelig Friskt for meg.
midt under en sang, banket det på døren. Der tittet en av personalet inn og spurte "er det dere som spiller og synger? vi trodde det var cd. kan vi ha døren åpen? " hehe. så etter det hadde vi minikonsert en halvtimestid. Det var kjempe koslig. Jeg elsker å synge. Det får frem Frida-glimtet igjen. Jeg får lyst til å bare reise meg og gi av hele meg og SYNGE! Det gjorde jeg i dag, og det føltes herlig.

Jeg snakket en del med Lars om hva jeg skal gjøre fremover. Vi var veldig enige om hva som var det riktige å gjøre akkurat nå. Som jeg skrev tidligere hadde jeg tre alternativer. Det å overgi seg til anoreksien er ikke et alternativ. Det å være her og prøve og feile hele tiden og ende opp med onde sirkler og ha en sakte vektoppgang er ikke en mulighet for meg heller. Jeg har vært her lenge nok.
Derfor ble vi enige om at jeg skal gå inn for fullt for en rask vektoppgang nå. når jeg når bmi 17, vil jeg skrive meg ut, og i forkant ha en gjennomtenkt plan  på hvordan jeg på best mulig måte skal bruke pausen eller "ferien" min konstruktivt og ikke gå ned i vekt. Jeg tenker å være hjemme i kanskje noen uker, før jeg drar til Levanger.
Grunnen til at jeg vil ha en pause, er mange. Først og fremst fordi at jeg er sliten av alt sykehus og behandling, og trenger masse friskt innputt nå. Jeg trenger også å leve litt. Jeg tenker kanskje å ta en liten ferie sammen med Lars eller noen venner. I tillegg regner jeg med at anoreksien og bulimien vil snike seg innpå meg igjen, og det er da jeg må være sterk. Noen ganger regner jeg med å falle, men da reiser jeg meg igjen. målet mitt skal være å ikke gå NED i vekt iløpet av "pausen".
Uansett er målet mitt å bli frisk, og det skal jeg jammen meg klare, men da trenger jeg å samle motivasjon og styrke i friske omgivelser.
Hvordan skal jeg klare det, tenker dere sikkert?
Jeg skal klare det fordi jeg har bestemt meg for det. Og sta som jeg er, og viljen som jeg har, får jeg til det jeg har bestemt meg for. og fordi jeg så inderlig ønsker å bli frisk.
jeg trenger dette.

Hvordan skal jeg klare å takle en rask vektoppgang tenker dere sikkert også?
jeg vet ikke. men jeg finner styrke når jeg trenger det. Jeg har en fantastisk kjæreste som støtter meg fullt og helt. jeg har en familie som støtter meg og er der for meg. Jeg har mange venner som venter på meg. Jeg har massevis av TRO, HÅP og KJÆRLIGHET.
~Frida~

fra møtet

ligger fortsatt på rett side av 40kg-grensen.
Nå skal angst og anoreksi utfordres, fordi heretter er badedøren låst.
AMEN
~Frida~

tullete opplegg

jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. hvorfor kan de ikke bare låse badet, hindre meg i å kaste opp, hindre anoreksien i å styre meg? i behandlingsplanen min står det at hvis jeg blir fersket i enten trening eller oppkast, skal det bli gitt et fullstendig sondemåltid. På torsdagsmøtet virket det som om de var veldig innstilt på å få meg til å slutte å kaste opp. hva er logikken i å låse opp badet ved behov og dusje i 15 minutter alene da? Jeg klarer ikke å slutte å kaste opp når muligheten er der. muligheten er der hele tiden.
Opp i vekt går jeg uansett, siden jeg ligger to timer i sengen etter hvert måltid, men det handler om at jeg ønsker selv å slutte med oppkast. Det handler om at jeg trenger å bli fratatt mulighetene til å kaste opp.
hvordan skal jeg bli frisk hvis jeg føler at jeg må kaste opp når hver mulighet dukker opp? Fordi det er nettopp det jeg gjør nå. Jeg kaster opp når jeg har mulighet. Jeg ønsker det ikke. Jeg ønsker å opp i vekt, beholde maten, og bli frisk.
i morgen er det veiing og møte. jeg er veldig ambivalent, men jeg tenker på å legge frem at jeg ikke kan gå på do alene. Jeg vil bli frisk, da er det det som må til. Da er det det jeg trenger. Hvordan skal jeg lære meg å stå i angsten hvis det ikke er noe angst der, fordi den ligger i do? hvordan skal jeg bli sterk nok til å passe på meg selv en dag hvis jeg ikke lærer meg å takle angsten?
Jeg blir oppgitt. hva mener dere?
~Frida~

kyssesyken og dobbelt sondemåltid

gjett hva? jeg har kyssesyken. Det er ikke overaskende på noen måte. Jeg har bare gått å ventet på den de siste ukene, siden Lars har vært rammet av den en god stund.
nå har altså symptomene kommet. halsvondt, hovne lymfeknuter, feber, hodepine, hoven milt og KVALME. Jepp.. kvalme. Så jeg kastet opp i ettermiddag. Og hva skjer hvis Frida kaster opp?
DOBBELT SONDEMÅLTID! det er ikke min skyld at jeg har kyssesyken og kastet opp ffs.
Det er så urettferdig. akkurat nå ligger jeg i senga med magereime og har en liter sondemat i magen.
jeg kjenner angsten bre seg over hele kroppen. jeg vet liksom ikke hva jeg skal gjøre. hvordan takle angsten? hvordan komme meg gjennom dette?jeg prøver å tenke at mat er medisin og vil føre meg tilbake til livet. Det er det eneste som kan gjøre meg frisk.
tøft er det.
~Frida~

angsten

angsten er ikke farlig Frida. Ta deg sammen nå.

Hvordan føles det?
Det føles som om en ball av gråt, fortvilelse, forvirring og angst som ruller opp og ned gjennom spiserøret, slik at det er vanskelig å puste.
Det føles som om jeg er skitten og uren, fordi jeg har mat i magen(selv om jeg vet at dette er en syk følelse, er det en følelse)
Det føles som om de syke tankene lever sitt eget liv innenfor et område sperret av, og prøver alt de kan for å få kontakt med hender og føtter for å utføre ulike tvangsritualer. Jeg må holde igjen. Jeg må være sterk.

Det å utfordre angsten er både skummelt, fælt, ukjent og ubehagelig på mange måter, men jeg overlever på tanken at det vil bli verdt det. For nå vet jeg en ting, og det er at når jeg står i angsten og trosser spiseforstyrrelsen, er jeg nærmere målet mitt. Jeg er allerede friskere og jeg har mestret. Jeg er i ferd med å oppfylle mitt største ønske. Det ønske jeg har fortalt dere vakre lesere om i månedsvis.
For første gang. Jeg har utfordret og utfordrer angsten. Jeg er i ferd med å bli fri.
~Frida~

shittau...

Det er mandag. Mandag betyr veiedag og møtedag.den ene tingen er overstått. Jeg må si jeg var rimelig spent på hva tallene ville vise i dag. Dessverre var det ikke positivt. Jeg har fallt godt under 40kg-grensen igjen. Anoreksien jubler. Frida er forvirret.
Det trigger så enormt mye når det er vektnedgang. Jeg skulle til å skrive "jeg skal prøve", men nå er det slutt med å prøve. Nå "SKAL" jeg! Jeg skal tenke at jeg er på feil side av 40kg-grensen, og skal gjennomføre planen som planlagt. Vekten skal opp, livet skal vinnes tilbake, Frida skal bli Frida igjen.
Kg for Kg, bit for bit, dag for dag, så er jeg plutselig i mål.
~Frida~

angsten

Maten ligger i magen. Maten er spist. Maten er på vei til alle kroppens celler. Maten er medisin!

Huff, hvor fæl denne angsten skal være. Jeg skulle ønske jeg bare kunne få sluppet dette.
Anoreksien roper og brøler om at jeg må kvitte meg med maten, at jeg må trene.
Jeg kan og skal ikke. Jeg må bare stå i dette. Jeg må bare ta meg sammen og være sterk.
Gjennom må jeg uansett. Det er bedre å bare la det fare. La angsten komme, la angsten herje, la følelsene komme. Jeg skal nemlig videre. Jeg skal bli frisk. Da må jeg gjennom dette. Jeg må bare holde ut dette.

Angst er ikke farlig. Den er ubehagelig, men den dreper meg ikke. Hold ut!
Det vil komme bedre dager. Det vil bli bedre. Jeg kommer til å bli friskere. Jeg kommer til å klare dette.
Jeg er sterk. Jeg er sterkest! Anoreksitrollet kan gå å legge seg. JEG ER STERKERE!


~Frida~

fortvilt

Jeg blir så oppgitt. Jeg vil ha hjelp, men får ikke den hjelpen jeg ber om. Jeg sier jeg trenger å ha noen rundt meg hele tiden som støtter meg, gir meg bekreftelser på hva som er riktig og ikke, som får frem Frida og ikke anoreksitrollet, som hjelper meg å stå i de vanskelige følelsene. Jeg får ikke det, fordi de mener jeg selv skal klare å ta ansvar, fordi de mener jeg selv skal klare å be om hjelp, fordi de mener jeg selv skal klare å stå imot anoreksitrollet som herjer i meg. Vel, jeg sier klart i fra til dem at jeg ikke klarer det. Ikke enda. Jeg sier at jeg trenger hjelp til å komme ordentlig i gang.
De sier at det ikke er noen sammenheng i det jeg sier. På den ene siden sier jeg at jeg vil ha fastvakt, på en annen side sier jeg at jeg vil ha åpen badedør og mindre oppfølging. JA! selvfølgelig. FORDI det er to sider av meg. Den friske Frida vil ha fastvakt, og Anoreksitrollet vil ha åpen badedør og mer spillerom.
Er det så vanskelig å skjønne? At jeg er ambivalent til tusen og ikke klarer å snakke i fornuftig sammenheng når anoreksitrollet av og til overtar munnen min.

Hva vil jeg? Jeg vil bli frisk jeg. jeg vil ha hjelp til å bekjempe anoreksitrollet, jeg vil ha hjelp til å ikke høre på anoreksitrollet når det forteller meg sine løgner. Jeg er ikke skitten, jeg er ikke uren selv om jeg har mat i magen. Jeg kan hvile meg selv om jeg har mat i magen. Jeg fortjener maten og trenger den for å bli frisk. Slike ting trenger jeg å høre HELE TIDEN! Jeg vil få ut følelsene på en frisk måte, jeg vil male og tegne, gråte og grine ut følelsene. Jeg vil kjempe mot anoreksitrollets tvangshandlinger, Jeg vil få full opplæring i hvordan kroppen fungerer og hvordan kroppen bruker maten som drivstoff, jeg vil ha gruppeterapi, jeg vil ha et opplegg som fungerer.

Jeg sitter på østmarka på en akuttpost. Ingen her har kompetanse på spiseforstyrrelser. Jeg føler jeg ikke blir hørt. Jeg føler meg som at jeg svømmer og svømmer med mange redningsbåter rundt meg, men de vet ikke hvordan de skal redde meg opp fra vannet. Jeg føler meg fortapt.

Er det rart jeg er fortvilet? jeg trenger svar
~Frida~

ny start

det har vært en tøff natt for oss alle. Alt som har skjedd i oslo er en tragedie som berører oss alle. sender all omtanke og medfølelse til de nærmeste. Det er helt forferdelig å tenke på at noe så tragisk har skjedd.

For min del har natten også vært tøff. Jeg har tilbringt den på st.olav. I desperasjon for hva jeg skulle gjøre gjorde jeg noe dumt. konsekvensene ble en natt på sykehus. Det er ikke det viktige her. Det viktigste er at alt går bra med meg nå. Jeg sliter. Jeg sliter noe voldsomt med å velge hvilken vei jeg skal gå. Ambivalensen mellom friske Frida og Anoreksitrollet sliter meg konstant ut.
Jeg har innsett at det ikke hjelper å vente lenger. JEG må ta et valg om å slutte å utsette.
Hvis jeg noensinne skal oppnå mitt største ønske, nemlig å bli fri fra anoreksitrolllet, må jeg kjempe imot det NÅ, og slutte å utsette. Det er mitt valg. MITT VALG! jeg må ta valget.
For å klare å begynne på noe så skummelt som å slutte å kaste opp og slutte å trene og begynne å spise selv, må jeg bare hoppe i det, stå i angsten og ta imot hjelp. Jeg må gi slipp på kontrollen nå.

Alt jeg ønsker er å bli frisk. Da må jeg sette meg ved matbordet, velge å spise selv, velge livet, bit for bit.

Alt jeg trenger fra dere lesere nå, er støtte. Støtte til Frida mot anoreksitrollet, bekreftelser på at det jeg gjør er riktig, og at dere heier på meg.

stor klem til dere alle.
~Frida~

utsettelse av kampen

vil du se inni mitt hode?

Tror ikke det. Jeg tørr ikke å vise deg det. Jeg skammer meg sånn. Skammer meg over hva jeg bruker livet mitt på. skammer meg over at jeg lar en djevelsk sykdom bestemme hvilke tanker som skal tenkes. Jeg kan riktignok velge å velge de bort. Jeg kan velge å tenke andre tanker. Jeg kan endre fokus. Jeg skammer meg over at jeg lar dagene gå forbi, mens alle som er meg kjær går å venter på meg. Jeg kan snu. Jeg kan endre vei. Jeg kan endre fokus. Hvorfor skal det være så vanskelig. Fordi en ting er sikkert. JEG VIL! Jeg vil så inderlig bare klare det.
Dere vet det. ikke sant? Alle der ute? Dere vet at jeg vil. Dere har sett inni mitt hode, dere har sett inni mitt hjerte. jeg har vist dere håpet og drømmene mine. Jeg har fortalt dere mitt største ønske. At jeg vil bli fri.
Så hvorfor skal det være så vanskelig da? Hvorfor skal det være så vanskelig å stålsette viljen i riktig retning og hodet og tankene i riktig fokus og velge å kjempe mot det vonde isteden for å utsette(!) det i frykt for smerten som vil komme? fordi det er nettopp det som skal til for at jeg skal få ønsket mitt oppfylt.
Så enkelt, og så vanskelig er det, som min mor ville sagt.

Ordet er utsettelse. Utsettelse av livet. Utsettelse av tid. min tid, mitt liv, meg. Utsettelse av å bli og være meg. Utsettelse av å være fri. For det å "være" i den forstand at jeg er FriskFriFrida i forhold til å "være" som nå, er to forskjellige ting. Det er som dag og natt. Det å være nå, er bare tungt og trist, så hvorfor utsette mer?
Ordet er utsettelse! Hvorfor utsette kampen?
~Frida~

dagboknote

jeg er så vanvittig sliten. Jeg har bare lyst å gi opp alt. Alt føles så håpløst. Anoreksien er så sterk hele tiden. Jeg vil bare at noen skal hjelpe meg å ta kontroll. Jeg skal gjøre jobben, men jeg trenger å ha noen sammen med meg som støtter og motiverer meg. Jeg vil virkelig ta imot hjelp, men anoreksien nekter meg det. Jeg vil så inderlig få fremgang nå, og jeg vil opp i vekt og videre til Levanger, men jeg er så fanget i tvangshandlinger og tvangstanke og syke tanker. Jeg føler meg skitten når jeg har mat i magen. Jeg føler at maten bare legger seg utenpå kroppen min med en gang. Jeg spenner kroppen og har ikke sjanse til å slappe av og hvile meg. Isbitspisingen min har tatt helt av. Jeg spiser isbiter og fryser hele tiden. Jeg er så lei av å fryse. Jeg er så lei av å aldri hvile. Jeg er så lei av å trene og kaste opp. Jeg er så sliten. Jeg vil ha hjelp. Jeg trenger bare noen  sammen med meg til å hjelpe meg å redusere eller kutte ut de anorektiske handlingene. Jeg vil samarbeide. Jeg merker så utrolig godt at vekten går ned. Tankene mine blir bare sykere og sykere. Det er så fælt å tenke på, for jeg vil så inderlig bare bli friskere og friskere og jobbe med ting. Jeg vil kjenne mestring og at jeg har kontroll på sykdommen, men da trenger jeg hjelp i starten for å kkomme igang. Jeg trenger hjelp til å endre tankene mine, handlingene mine og fokuset mitt.
Jeg vil fokusere på at jeg hver dag skal gjøre en jobb, at maten er eneste medisin og at jeg fortjener den, at jeg er sjefen og har kontroll over spiseforstyrrelsen. Jeg vil kjenne mestring og lettelse over at jeg for hver "arbeidsdag" blir friskere og er ett skritt i riktig retning mot målet mitt. Men da trenger jeg hjelp. hjelpen må være der hele tiden for meg, for jeg er for svak til å be om den selv. Jeg er så vanvittig sliten og lei. jeg vil ha hjelp. Jeg vil komme meg opp og ut av denne onde sirkelen. Jeg vil ha positivt fokus og bli glad igjen. Jeg føler meg så deprimert og trist. Jeg trenger hjelp til å bli mer Frida igjen.
~Frida~

møtereferat og tingenes tilstand

300g ned i dag. Pilen peker feil vei både fysisk og psykisk for tida. Det fysiske kommer av det psykiske. Og det psykiske er ikke så bra. Jeg sliter enormt med tvangstanker, ambivalens, angst, deperesjon og anorektiske tanker, pluss en del bulimiske tendenser. Jeg ønsker å finne det riktige fokuset. Jeg ønsker å være motivert. Jeg ønsker å gå opp i vekt og bli friskere, men jeg føler meg så utrolig fanget i alle tvangsritualer og angsten som anoreksien bringer med seg. motivasjonen er på bunn. Jeg føler meg så trist, sliten og lei. Jeg vil ikke at det skal være slik, og jeg har problemer med å akseptere denne nedturen. Jeg har mest lyst å gi opp hele greia, vertfall etter møtet i dag. Jeg hadde forventet meg at noen endelig skulle ta fra spiseforstyrrelsen ALL kontroll, så jeg hadde sluppet å ta valg til jeg blir litt sterkere. Jeg balanserer på 40 kg nå. Er jeg under, er det ingen tvil om hva som er sterkest inni meg. Jeg vil ha hjelp til å komme meg litt opp. Jeg hadde ventet meg FASTVAKT! minst.
Den eneste endringen er at jeg ikke lenger får lov å overspise.

Jeg hadde ventet meg en følelse av lettelse i dag. Fordi at noen endelig skulle hjelpe meg. Hva hjelper det å begrense bulimien, når anoreksien fortsatt er for sterk? ikke stort. Det er liksom ingenting som hjelper når jeg ligger på 40kg og er sliten og lei og umotivert + deprimert. Hva har jeg å kjempe med da?

Dette blir nok tidenes klageinnlegg. Jeg bryr meg ikke, jeg er bare ærlig. Jeg klarer i det minste å være ærlig skriftlig.
Kanskje er dette bare en dårlig dag. kanskje kommer en bedre dag i morgen.

~Frida~

ambivalent

Jeg er så utrygg. Jeg føler på meg at noe holder på å skje. En intens uro og angst bygger seg opp inni meg, men jeg vet ikke hvorfor eller hva det er. Jeg er redd. Reddsel for å falle tilbake. Reddsel for at ting skal bli slik for alltid. Reddsel for å aldri finne troen og håpet tilbake når jeg mister det. Reddsel for å miste meg selv.

Anoreksitrollet er stort og sterkt, og gjør mye motstand. Jeg er ambivalent og har delte følelser og tanker om alt. Jeg blir så forvirret av det. Jeg vet ikke hva som er reelt eller ikke. Er jenta jeg ser i speilet slik som jeg ser henne? Er det mye smør på brødskiva? har jeg lagt på meg? Ønsker jeg å ta imot hjelp? Vil jeg opp i vekt?
JA NEI JA NEI JA NEI!!! VET IKKE... Det er et evig slit å ha det slik. Anoreksien tvinger meg til å lure og trikse med maten, kaste opp, trene... jeg vil ikke. Men den kontrollfølelsen jeg får ved å gjennomføre handlingene gjør meg rolig. Da er anoreksitrollet fornøyd, og kan gi meg fred. Hvis jeg kjemper imot det, blir det er såkalt anoreksistraffhelvete med uro og angst. Hva er jeg redd for? Anoreksien er ikke en person som kan skade meg. Jeg har mange folk som vil hjelpe meg her, så hvorfor ikke være ærlig og ta imot hjelpen og la de kjempe med meg. Jeg er så forvirret. samtidig er det så mye jeg så gjerne skulle ha fortalt, som kan hjelpe meg, men som jeg ikke klarer å formidle. Jeg skammer meg over det. Jeg kjenner på skam. Hvorfor?
~Frida~