mestringsfølelse

Jeg må bare skrive om en ting. En ting som er positivt. Jeg har funnet styrken min igjen. Saken er den at jeg har vel egentlig ikke funnet den ordentlig før nå. Jeg har bare innsett at den eneste som kan ta vare på meg på denne punktet, i denne fasen, nå(!) er JEG. Hvis jeg vil til Levanger, hvis jeg vil bli frisk, hvis jeg vil bli fri, må jeg ta ansvar nå. Styrken får jeg av å drømme. Jeg drømmer meg bort i et friskt liv, og bruker styrken til å stå imot sykdommen. Det å stå imot sykdommen vil ikke alltid si at jeg er sterk alene, men at jeg ber om hjelp. For alene mot sykdommen er tungt og vanskelig. Styrken til å be om hjelp har jeg endelig funnet. Senest i går klarte jeg å be om hjelp til å beholde maten. Senest i går spiste jeg middag for første gang. Jeg klarte det. Mestringsfølelsen er større enn anoreksifølelsene, hvertfall når jeg får bekreftelser og hjelp fra de ansatte her. Maten må ligge i magen for at jeg skal nå målet mitt, og bli frisk.
For første gang kjenner jeg på det at jeg kommer til å klare dette, og følelsen er herlig.
~Frida~

kjempe for livet.

Friskt fokus, hvor er du?
Jeg sliter enormt med å finne riktig fokus og motivassjon i meg selv i dag. Spiseforstyrrelsen herjer i meg og prøver alt den kan for å finne boplass og ta plass i tankene mine. Jeg sliter med å finne meg selv i alle syke tanker. Uansett hvor mye jeg selv ønsker å ha riktig fokus, holde på maten, tenke friskt osv, klarer jeg riktignok ikke å finne styrken i meg selv til å stå imot anoreksiens impulsive tanker og handlinger.
Jeg vil, men jeg er så forvirret og fortvilt at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, hvilke tanker jeg skal lytte til og handle ut i fra, hvordan jeg skal gjennomføre dagene mine etc.

Jeg tenker på hva jeg egentlig MÅ gjøre fremover for å bli frisk. Jeg må først og fremst jobbe med fokuset mitt, tankene mine, handlingene mine og de impulsive behovene. Jeg må tenke over hva jeg vil bruke livet mitt til. Hva vil jeg egentlig gjøre med livet mitt og hva må jeg jobbe med fremover for å få det livet jeg ønsker? Jeg må først og fremst jobbe med tankene mine i forhold til mat. Jeg må spise for å gi kroppen næring, ikke for å fks kaste opp. Jeg må ville gi kroppen min næring, jeg må ville gå opp i vekt for å komme til Levanger og bli frisk. Det er nå jeg må slutte å tenke at jeg må utsette, og begynne å kjempe for alvor istede. Det er nå jeg virkelig må finne styrken i meg selv og kjempe for å få det liivet jeg ønsker så sterkt. Jeg kan ikke la spiseforstyrrelsen styre meg lengre. Jeg kan ikke lytte til spiseforstyrrelsens tanker. Jeg må kjenne etter hva jeg virkelig vil og hvorfor det er verdt å kjempe.
Målet mitt er jo å bli frisk, så hvorfor utsetter jeg kampen hele tiden?
Nei, nå er det på tide å brette opp armene og kjempe for livet.
Men jeg må ville det. Jeg må ønske å kjempe for å bli frisk.
Kom igjen. Jeg vet at jeg innerst inne har gutsen og viljen. Jeg må bare finne den og bruke den riktig nå. ..
~Frida~

HVA ER JEG REDD FOR?

Jeg føler meg så tom, men samtidig så full av følelser.
Jeg føler at jeg har så lyst å gi alt av meg selv og kjempe som aldri før, men jeg merker jeg er redd.
Det er så rart med det. Jeg er redd. Forunderlig nok vet jeg ikke hva jeg er redd for. Kanskje jeg kan skrive meg frem til svaret. Kanskje det kan hjelpe meg til å finne ut av hva jeg er så utrolig redd for. Jeg sier jeg er redd, men hva er det jeg er så redd for?

- Er jeg redd for sykdommen?
ja, jeg er redd for hva den kan overbevise meg om, og få meg til å gjøre. Jeg hater alle de falske følelsene og overbevisningene som dukker opp i hodet mitt. Jeg hater løgnene og lureriet. Jeg hater angsten for noe så fantastisk som MAT. Jeg hater når sykdommen gir meg nifst forferdelig smertelige følelser som får meg til å flykte. Det er det jeg er redd for. Når sykdommen gir meg så vonde følelser og håpløshet at jeg flykter i de anorektiske og destruktive fellene. Sykdommen er en trussel i seg selv. Jeg er redd for hva den kan få meg til å gjøre.

- Er jeg redd for å bli frisk?
Jeg vet ikke. Hva er frisk? hvordan er det å være frisk? Jeg var vel 10-11 år gammel da det begynte å spire sykdomssymptomer i meg, så jeg vet ikke hvordan og husker ikke hvordan det er å være frisk.
Jeg tror ikke jeg er redd for å bli frisk, men jeg kjenner i meg selv at jeg ikke helt klarer å la meg selv TRO på at jeg en dag vil bli frisk. Så jeg vil vel heller si at jeg er redd for å IKKE bli frisk.
Tvilen på at jeg ikke blir frisk gjør meg redd.

- Vil jeg bli frisk?
Ja, mer enn noe annet. Jeg drømmer om et liv i frihet med min kjære. Jeg drømmer om et liv hvor jeg selv kan føle meg fri til å gjøre hva som enn faller meg inn, hva enn jeg vil gjøre, hva enn jeg måtte ønske. Jeg vil utrette store ting bare ved å gi av meg selv, for tro meg, jeg VIL så inderlig gi alt jeg føler jeg har å gi til så mange. Erfaringer, omsorg, bekreftelser, forståelse og livserfaring. Jeg har så mye jeg vil gi. Ikke bare til folk, men til mine kjære. Jeg har i mange år fått så mye fantastisk omsorg, forståelse,håp,drømmer,tro,kjærlighet og mye mer av min familie og mine venner. Til dem har jeg så mye jeg vil gi tilbake, Og jeg vet at alt de ønsker å få av meg er at jeg blir frisk.
En annen ting, som er et kapittel i seg selv er all kjærligheten jeg vil gi til Lars. Vi har skapt noe magisk sammen. Skjebnen førte oss sammen, og tro,håp og kjærlighet har holdt oss sammen gjennom alle disse mørke dalene. Vi står fortsatt støtt sammen med tro, håp og kjærlighet i behold. Sammen har vi en drøm som en dag skal bli sann. Jeg har så mye å gi. Jeg vil bli frisk. Jeg vil gi Lars jenta si tilbake, slik at drømmen vår vil bli virkelighet.

Hva er jeg redd for å miste?
- Denne djevelske sykdommen har ikke bare herjet med meg. Den har herjet med mine kjære også. Mine kjære har måttet se jenta si kjempe seg gjennom daler og nedoverbakker og oppoverbakker, stup,mørke og innimellom lysglimt. De har måttet se meg lide. Som min kjære mor en gang sa. "Din smerte, er min smerte". Jeg er så utrolig lei for alt de har måttet gå gjennom pga sykdommen min. Jeg blir så sint når jeg tenker på det. Så vet jeg også at de tenker det samme for min skyld. At de er sinte for alt jeg har måttet vært gjennom. Men av person, er min største egenskap omsorg og empati. Jeg ser ikke min egen smerte, jeg ser deres. Jeg vet at familien min fortsatt kommer til å støtte meg, men jeg er alltid redd for at de skal gi meg opp, fordi uten dem har jeg tapt. Jeg er evig glad for alt familie og venner har gitt meg disse tunge årene.
Dere tenker kanskje "hva med Lars? er hun ikke redd for å miste han?"
Svaret er enkelt. Vår kjærlighet er størst, sterkest, lidenskapelig sterk og evig. Den kan ikke mistes. Det vet og kjenner både han og jeg, og jeg kommer ALDRI til å gi slipp på det vi har sammen, overfor en djevelsk sykdom. LARS er sterkere enn sykdommen.

Er jeg redd for døden?
Jeg har sett døden i øynene flere ganger. Noen ganger etter et sterkt ønske om å nå døden, andre ganger i flukt fra døden. En ting er sikkert, av alt jeg har vært gjennom lever jeg. Jeg har hatt englevakt, jeg har hatt utrolig flaks, jeg har vært utrolig heldig, og døden har aldri tatt meg. Jeg har overlevd. Nå gjelder det å tørre å gi slipp på sykdommen som stadig trekker meg til døden, og begynne å leve.
Jeg vil LEVE.

Det er rart. For noen av dere tenker sikkert at "hun skriver bra, hun beskriver følelsene sine bra, hun planlegger ting, men gjennomfører ikke, hun tørr ikke, hun vil ikke nok." etc.
Kanskje har dere rett. Hun/jeg er redd. Og som jeg skrev på toppen. Kanskje jeg endelig har funnet ut hva jeg er redd for. Jeg fikk vertfall noe ut av dette innlegget.
~Frida~

ansvar...klar? hmm..

Ansvar.. svaret er ansvar. Svaret eller spørsmålet? Svaret på denne mandagens utfordring/endring er Ansvar! Spørsmålet er "hvor mye klarer jeg å ta akkurat nå".
Jeg brukte hele søndag på å forberede et nøye anorektisk innlegg som skulle siteres ut av min munn på møtet i dag. Innlegget innebar fullstendig ansvar for alt, og om hvordan jeg skulle klare det. Jeg klarte til å med å overbevise meg selv om det. Dosen med ansvar jeg fikk, ut i fra vektnedgang og en passelig bra gjennomført helg var utgang etter avtale både kveld og dag, åpent bad og 1 times oppfølging etter hvert måltid. Når jeg tenker meg om var det ikke jeg som bad om dette, det var ikke Frida som snakket under møtet i dag. Fordi Frida sliter noe enormt akkurat nå.. Frida klarer ikke å takle anoreksiens seirende dans gjennom oppkast, overspising, trening og luring.
Hva skjedde med sammarbeid Frida?
Kom igjen, kom frem igjen. Jeg hadde jo gutsen i boks. Jeg skulle klare dette! jeg var sterkere enn anoreksien! KOM IGJENN!

Kontakten min, som leser meg som en åpen bok spurte meg på en sånn måte at hun åpenlyst visste svaret. "er du klar for dette da Frida? ". Svaret mitt etter dagens erfaring er NEI!
Jeg skal ikke legge ut hva jeg eller Anoreksien har bedrevet med i dag, men jeg kan si såppas at det ikke er friskt.

Det kommer til å bli vanskelig de neste dagene og ukene. Det var de klar på da jeg var på møte på levanger. Den neste tiden kommer anoreksien til å være knallhard, og kjempe hardt. Den kommer til å overbevise meg, lure meg, gi meg syke tanker, syke impulser... ALT for å vinne denne kampen.
Derfor vil følelsene og ambivalensen være utrolig sterk den neste tiden.
Dette med dagens møte var nok den første runden med lureri og overbevising.

Dette opplegget skal være en prøverunde frem til torsdag. Så får vi se da.
Det er nå jeg må brette opp armene, selv om jeg aller helst vil legge meg ned på gulvet og overgi meg helt.
~Frida~

amen

Først, tusen hjertelig takk for så mye støtte og synspunkt og meninger. Dere hjelper meg på rette tanker.

Jeg vil starte med å si at min mor, som har bestemt seg for at jeg skal bli frisk og som nå er knall hard og pusher meg i riktige retninger, både gjennom krangel, gråt og trøsting, samtaler osv. Hun er direkte og ærlig, spør meg om spørsmål som får meg til å tenke.

"Sykdommen drepte deg nesten, og den har herjet i deg i 7 år, skal  ALT VÆRE FORGJEVES?"
"Tror DU virkelig at du kan klare å kjempe mot det monsteret helt alene?"
"Hva med alle oss rundt deg, hvor lenge tror du at vi klarer dette lenger?"
"Hvor lenge tror du at du vil bruke mer av livet ditt på dette? "

Så kommer dette:

" du har så mye kvaliteter, ressurser og egenskaper, og alt du trenger for å få et godt liv, som du fortjener. Det er gevinsten. Nå har du et helt behandlingsapparat som venter på deg og er klar for å hjelpe deg. Det er nå du har din sjanse til å bli frisk. Det er nå du må brette opp armene dine å kjempe, Frida. For hvis du ikke tar sjansen du har fått på Levanger, kommer du til å fortsette å leve i mørket."

Det får meg til å tenke på drømmene mine. Alt jeg virkelig vil her i livet. Alt jeg skal oppnå. Alt jeg skal gjøre sammen med Lars. Alt vi skal gjøre ut av et liv sammen.

Jeg gråter, fordi jeg nå har innsett at jeg må gjennom et helvete for å komme dit. Jeg ønsker ikke å leve i mørket. Jeg gjør ikke det. Men jeg må ærlig innrømme at sykdommen prøver hele tiden å overbevise meg at det mørket som " de friske" snakker om er bedre enn å dra til Levanger. Drar jeg til Levanger finner jeg lyset, livet, Frida... Jeg finner meg selv, og der har de de verktøyene jeg trenger for å nettopp bli frisk. Jeg prøver å si det til meg selv. DET GÅR ANN Å BLI FRISK! Jeg har begynt å tro på det litt. Men jeg merket at når jeg var på møtet på levanger i forrige uke, økte motivasjonen min betraktelig.
Kanskje vil det skje når jeg kommer dit igjen. Jeg er usikker.
 MEN, alikevel kjære venner, krigere, medmennesker, familie.
JEG DRAR TIL LEVANGER!

Amen

ps: Jeg hadde blitt evig takknemlig for tilbakemeldinger og støtte fra dere på dette innlegget.
~Frida~

forvirret

Jeg er forvirret, vet ikke helt hva jeg skal gjøre fremover. Jeg har mine egne synspunkt på saken, sykdommen har sine, og det er ikke lett å skille mellom dem.
I tillegg er jeg så heldig å få deres synspunkt og meninger rundt hva jeg skal og bør gjøre fremover. Det hjelper å få noen tanker og litt forståelse fra dere.
Alle rundt meg har sine synspunkt.
Alle synspunkt og meninger gjør meg utrolig forvirret. Jeg er kjempe ambivalent i forhold til hva jeg skal gjøre fremover. Om jeg skal skrive meg ut fra østmarka og være hjemme en stund før Levanger, om jeg skal dra direkte til Levanger fra østmarka, om jeg skal på levanger i det hele tatt?

Mamma spurte meg om jeg ville være narkoman for resten av livet. Det å være spiseforstyrret er som å være narkoman. Kontroll rundt vekt,mat og trening er rusen. Jeg har en fin mulighet til å bli frisk, men da må jeg selv tro på at jeg kan bli frisk.

hva skal jeg velge å gjøre?
~Frida~

tanker rundt fremtiden

hvordan skal livet være?
jeg sitter å ser på gamle bilder, nye bilder av vennene mine, og tenker over hva livet egentlig er.
Er det jeg har et liv? Er mitt liv et liv jeg vil ha?
Er det å bli påpasset at jeg spiser, påpasset at jeg ikke kaster opp og trener, påpasset at jeg ikke gjør noe dumt, er det et liv? Det å ha en kropp som bare makter å ligge i en seng. er det et liv?
Er det et liv å være stærkt preget av spiseforstyrrelsen og styrt av den? Er det et liv å ikke være i stand til å ta vare på seg selv?
Svaret er nei. Det er ikke et liv jeg vil ha vertfall.

Jeg vil være fri. fri til å gjøre hva jeg vil, fri til å tenke friskt og gjøre friske ting, fri til å bestemme og ta valg. jeg vil gjøre morsomme ting, jeg vil leve hver dag, jeg vil ikke bry meg om hvordan kroppen min er og hva vekta mi er. Det betyr ingenting. Jeg vil kunne ta ansvar for meg selv og mitt liv. Jeg vil være med venner, og ikke minst min kjæreste lars. Jeg vil gi av meg selv. Jeg vil være fri.

Jeg har blitt friskere, det er det ingen tvil om. Jeg har fått friskere tanker. jeg har mer kontroll. jeg er friskere og sterkere enn spiseforstyrrelsen. Jeg har virkelig tro på at jeg kan klare dette.
Jeg har begynt å tenkt over en del ting. Siden jeg så inderlig har lyst å leve NÅ, lurer jeg på om jeg egentlig trenger et opphold på Levanger. Jeg har egentlig heller lyst å gå dit poliklinisk, og samtidlig være i et friskt miljø. Det er noe med hvor mye oppmerksomhet jeg skal gi til spiseforstyrrelsen lengre.
Kanskje jeg bare skal gi F, og begynne å leve. Få poliklinisk hjelp av en ernæringsfysiolog til å spise riktig, få poliklinisk hjelp til å håndtere tanker og slikt.
Jeg har blitt mer og mer usikker på om jeg egentlig trenger å være innlagt. jeg vil ha mer hjelp og oppfølging, men jeg vil bo hjemme og få hjelp poliklinisk istede.
Dette er bare tanker. Jeg har bare så innmarri lyst til å begynne å leve nå.
~Frida~

tilfriskning

Frida sikrer seg tilfriskning.
Nå skal ting bli bra. jeg var helt ærlig på møtet i dag. Jeg fortalte om mine anorektiske handlinger som har ført til vektnedgang, og jeg skal nå få hjelp til å hindre at det fortsetter.
Tynne rugbrødskiver skal byttes ut i ferdigskjærte brødskiver, jeg skal få ekstra oppfølging på kveldstid når jeg pleier å kaste opp. I stede skal jeg gå tur rett etter oppfølging. permisjonen i helgen skal også gå bra. alt er lagt til rette for at tilfriskning skal skje nå. Jeg er lettet, men også redd, fordi jeg vet det blir tøft fremover nå. jeg skal få mer og mer ansvar selv, frem til jeg skal til Levanger.
~Frida~

skuta på rett kjøl

Det er rart hvor redd jeg er for sykdommen min. Jeg er livredd den og tørr ikke annet enn å adlyde noen ganger. Jeg er redd for endringer og hvordan det påvirker sykdommen min. Jeg er redd for hva den kan få meg til å gjøre. Jeg er redd sykdommen min. Når jeg tenker på alt jeg har vært gjennom de siste 6 årene er det kanskje ikke rart at jeg er redd. Men å adlyde sykdommen, vil si det samme som å mate sykdommen. Den blir sterkere. Hva med å bruke styrken min til å for en gangs skyld ikke adlyde, Ikke mate sykdommen, vise at jeg er sterkest. Jeg tenker høyt, hvordan? hvordan ikke adlyde denne gang. Hvordan takle forandringer uten å adlyde anoreksien denne gang? Forandringer skjer snart. Jeg skal overflyttes til Levanger etterhvert. Hvordan finne styrke til å takle de forandringer? For de er mange. Der vil jeg få alt ansvar selv. Der må jeg selv være sterk, og selv be om hjelp til å være sterk. Jeg er redd. Men kanskje går alt mye bedre enn jeg tror. Det gjør som regel det. Alt føles så stort og fælt og forferdelig vondt når det ligger å pirrer og gnager på innsiden. Slipper jeg det ut til noen jeg føler meg trygg på, blir det plutselig lite og håndterbart. Det kan bli bedre. Det vil bli bedre. Jeg vet jo at folk blir frisk på Levanger. Jeg må bare tørre å tro på at jeg også kan komme dit at jeg er frisk.
Jeg må tørre å gi slipp på det som i 6 år har styrt meg. Nå må jeg ta styringen og peile skuta på rett kjøl.
Det er opp til Frida å bestemme nå. Nå er jeg sterk nok til å velge. Utfordringen er å velge riktig.
Jeg veier for og imot. Jeg er veldig ambivalent. Men jeg vet at jeg tilslutt vil ende opp på Levanger. Jeg vet at jeg en dag kommer til å bli frisk.
Men redd er jeg. Hver dag er jeg redd for sykdommen. Men jeg prøver å være sterk.
~Frida~

ambivalent helvete

tankene sirkulerer. skal /skal ikke? vil/vil ikke? må/må ikke? frisk/syk
Ambivalent er ordet.

Jeg tenker så mye at hodet er i ferd med å eksplodere. Jeg lurer fælt på hva jeg skal gjøre fremover, hvilken vei jeg skal velge. Rett frem i oppåverbakke, eller parkere litt først. Jeg er vanvittig sliten, så jeg vet ikke om jeg orker å peise på i oppoverbakken enda. Jeg vet ikke om jeg har de rette verktøyene som trengs. Jeg vet ikke om jeg vil. Jeg snakker om Levanger.

Jeg gråter nå. Fordi jeg er så fortvilt, fordi jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vet hvorfor jeg føler meg som nå. Jeg har jo opplevd det før. Det følelseskaoset man får før man skal ta et valg. Jeg har vært der før.
Det er vanvittig tøft. Jeg vet ikke hvilken vei jeg skal gå. Jeg kunne ønske noen kunne valgt for meg. Fordi jeg er for sliten til å velge. Jeg vil bare velge å hvile meg. jeg vil bare velge å slippe å kjempe mer.
Jeg vil bare være fri.

Tankene sirkulerer konstant. Jeg er fortvilt og ambivalent. Anoreksien herjer og jeg herjes med.
Det er ikke lett å ta valget i en slik situasjon. Men hvilke alternativer har jeg?
~Frida~

Frida vil gjemme seg...

ah...det er herlig med mer frihet. I dag fikk jeg innvilget 1 times utgang alene pr. vakt. altså to timer ute alene. Jeg har benyttet meg av begge i dag.
Første turen gikk jeg langs city lade, og tilbake
Andre turen brukte jeg på å ta solarium.
det var vel to kontruktive ting å bruke fri utgang på vel?
Ellers har måltidene gått ganske bra.
var litt vanskelig å spise når jeg ikke får lage maten selv, slik jeg gjør når jeg er hjemme.

tankene sirkulerer mye for tiden. skal jeg til Levanger med en gang? skal jeg hjem en tur for fysisk og psykisk kjenne hvordan jeg absolutt ikke vil ha det, og erfare at jeg trenger mer hjelp? jeg kjenner på den følelsen når jeg er hjemme i helgene. noen ganger når jeg lar sykdommen styre meg, kjenner jeg på den følelsen. Jeg vil ikke være syk, jeg vil bli frisk. Men akkurat nå kjenner jeg ingensteder annet enn i hodet at jeg er syk. Jeg mener tankene. Det fysiske kommer sakte men sikkert på plass nå, uten at jeg har fått noe som helst hjelp til å akseptere vektoppgangen. Jeg har bare gått opp i vekt.
Jeg sliter noe enormt med å akseptere og godta at kroppen min er som den er akkurat nå.
Det påvirker alt. humør, følelser, tanker osv.
Jeg husker at når jeg var sykelig tynn, ønsket jeg at det skulle funtes en pille som gjorde at man gikk opp i vekt. det med å ha maten i magen var for tungt. Nå er jeg der. jeg har gått opp i vekt. Jeg har bestiget fjellet. Jeg er nesten i mål. Men jeg har aldri i hele mitt liv følt meg så avskylig og fæl. Jeg klarer ikke å leve med det. Det at jeg faktisk må opp enda mer i vekt, er en av grunnene til at jeg ikke vil til levanger med en gang. Jeg tror at hvis jeg drar hjem, kommer sykdommen til å bli så sterk, både bulimien og anoreksien, at jeg kjenner igjen den følelsen som sist gav meg motivasjon. NEMLIG ENDRING! jeg må ønske endring. Det trenger jeg for å få mest mulig ut av opplegget på levanger også. Jeg må ønske en endring. Nå har jeg vært her på østmarka så lenge at jeg har mistet all livsglede, all motivasjon, alt håp om å bli frisk. Jeg har bare gått opp i vekt, men føler meg som et skall. Det er ingen frida som onsker å komme ut. Frida vil bare gjemme seg.
jeg er forvirret og redd, for jeg vet ikke hva som skal skje fremover. jeg vet ingen verdens ting.
På onsdag skal jeg på møte med Levanger. Da vil jeg nok få vite mer, tenker jeg.
~Frida~

møtereferat

vekten viste i dag at ting går riktig vei. jeg nærmer med stadig bmi 17.
dvs at jeg må få litt mer ansvar etterhvert, så på møtet i dag ble det bestemt at jeg får utgang etter avtale, en halvtimes mindre oppfølging(altså oppfølging i 1 1/5 time).
jeg ble kjempe glad for at jeg får utgang uten følge. følte meg litt fri. mn det blir en utfordring. anoreksitrollet vil nok melde seg, mn jeg har bestemt meg for å bruke utgangen konstruktivt AMEN!

ellers er vi klar for møte på levanger på onsdag. det blir spennende.

~Frida~

følelsen

Jeg er litt fortvilt. Jeg vet liksom ikke hva jeg skal gjøre. Jeg sliter enormt med å godta og akseptere vektoppgangen jeg har hatt, eller hvordan jeg ser ut nå. Jeg nærmer meg BMI 17.
Jeg skulle så inderlig ønske at jeg kom til levanger for å gå opp i vekt der, slik at jeg kunne jobbet med å akseptere vektoppgangen. På østmarka har jeg nærmest blitt tvingt opp i vekt, og jeg har ikke jobbet med å godta det og akseptere det. Det sliter så enormt på meg dette. Jeg føler at jeg bare vil gjemme meg vekk og aldri komme ut igjen. Jeg vil bare ned i vekt igjen. Jeg føler meg skitten og ekkel. Slik føles det, og det er ikke et godt utgangspunkt når jeg skal på levanger for å si det sånn. Der blir alt enda strengere og opp til meg selv.Er det noen som har noe erfaring på om dette forandrer seg eller blir bedre?
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Alle forventer at jeg har det bra med meg selv og skal til Levanger, men jeg vet ikke hva jeg vil når jeg føler meg slik.
~Frida~

hvem er Frida

jo, det skal jeg prøve å fortelle deg...

Det å bli frisk for meg, handler om så mye. Vektoppgang og tanker er en ting, men for meg som ble syk da jeg var elleve år gammel handler det mye om å finne meg selv, utvikle meg på mange områder, finne ut hvem jeg er som person og hva jeg står for. Jeg mangler mye som andre mennesker har fått gjennom et normalt liv. Men jeg er rik på livserfaring, og det er jeg takknemlig for. Jeg har funnet ut hva som er viktig her i livet. Jeg har sett døden i øynene, og har krablet meg opp fra den igjen. Jeg har lært meg å sette pris på de små gleder, de små ting, de små øyeblikk, de små gullkorn her i livet som kanskje mange andre overser. for noen er penger kanskje viktigere enn familie eller venner. Nei, for MEG er familie og venner så viktig at jeg hadde ikke klart meg uten.
Jeg mangler mye kunnskap pga manglende skolegang, men jeg har livskunnskap.

når det kommer til utvikling, er det noe jeg må begynne å jobbe med. Jeg må finne ut hvem Frida er.
Derfor tenkte jeg å skrive ned noen ting om meg selv, for å prøve å reflektere over hvem jeg er.

- jeg er omtenksom
- jeg har grønne øyner
- jeg elsker grønt
- jeg er utrolig glad i familien min
- jeg er kreativ
- Jeg elsker liv og røre
- Jeg liker å lære nye ting
- jeg elsker å synge
- Jeg liker å male, skrive og tegne.
- Jeg elsker kjæresten min
- Jeg elsker å shoppe
- Jeg er utrolig uforutsigbar
- jeg må planlegge ting
- jeg er ryddig av meg, og liker å ha orden på sakene
- Jeg er perfeksjonist
- Jeg elsker farger
- Jeg er filosofisk
- Jeg tenker over mye
- Venner betyr mye for meg.
- Jeg setter pris på små gleder
- Jeg er Tante til verdens søteste og beste jente.
- Jeg liker å gjøre noe hele tiden. (hele tiden!)
- Jeg skulle egentlig hete Lisa eller Amanda, men når jeg ble født, kunne ikke mamma og pappa kalle meg noe annet enn Frida
- Jeg bor i Lensvik
- Jeg går helse og sosial, og planlegger å bli sykepleier.
- Jeg skal bo på bakklandet iløpet av mitt liv
- Jeg elsker å drømme meg bort.
- Mamma er forbildet mitt. Hun har vist meg at drømmer skal realiseres.
- Jeg elsker å lese tilbakemeldingene på bloggen min, bloggen betyr utrolig mye for meg, og har hjulpet meg gjennom mye.

Dette var litt om Frida.
hva synes dere?
~Frida~

brødskive-vise-dikt

Det er jammen meg ikke lett
når brødskiver ligger tett i tett
hver eneste bit skal spises opp
det er den eneste veien for å komme til topp

en bit for smakens skyld,
en bit for mine kjære,
en bit for friskhet,
en bit for meg selv
en bit for å vise at jeg er sjefen
en bit for å få energi
en bit for livet jeg ønsker så sterkt.

Bit for bit, velger jeg livet.

 Men det er jammen ikke lett, for av å spise blir man mett.
tre brødskiver skal i magen min, for at jeg skal bli frisk og fin.
jeg må igjennom  det for å komme på min vei, uansett om jeg blir trist og lei.
frisk skal jeg bli en gang, og da må jeg spise mat dagen lang.


~Frida~

past and now

jeg føler meg mer som Frida i disse dager. Jeg er 2,5 kg unna BMI 17 nå. og som oftest føler jeg meg sterkere enn anoreksien. Ikke hele tiden, men oftere enn før. Mye mer enn før. Jeg sier ikke at ting ikke er vanskelig, for vanskelig er det. hele tiden. Men jeg klarer å lettere ta friske valg enn før.
Jeg må innrømme at jeg var redd for at ting skulle bli som de var for alltid, men det har endret seg. ting har blitt lettere når vekten har gått over et viss punkt. heldigvis.

jeg og kontaktene mine her satt og "mimret" litt på de ulike situasjonene jeg har vært gjennom mens jeg har vært her. Da snakker jeg om de mest ekstreme. noe jeg har le av i dag. For eksempel når jeg løp som en galing rundt i gangene her for å forbrenne kalorier, og alle som stod i veien prøvde og stoppe meg. Jeg skulle trene,NEMLIG. Eller når jeg absolutt IKKE skulle hvile meg, og satt oppreist på en pinnestol å sov tidlig på morgenen. Ja, jeg ler av det i dag, og det sier noe om hvor langt jeg har kommet. På den tiden var det blodig alvor. men jeg ler i dag.
~Frida~

today

Det har vært en tung dag. Mange tanker sirkulerer som sagt. Mye angst knyttet til det å beholde maten i magen. Jeg har selv klart å spise måltidene etter planen i dag. Det er stort bare det. Jeg har klart å tilføre kroppen min næring, og latt den bli der. Det er et helvete både fysisk og psykisk. Det er litt av en påkjenning på magen når den plutselig får fast føde. plutselig skal tarmene begynne å jobbe for fullt igjen. Jeg ser mer eller mindre ut som en afrikaunge med en enormt oppblåst mage og en litt for tynn kropp. Magesmerter har stort sett tatt store deler av dagen. Psykisk kjenner jeg hvor enormt sterk anoreksien er konstant. Den vil ha meg til å trene, lure og kaste opp, og det er da jeg må være sterk og vise hvem jeg spiller på lag med. Jeg kan da velge å høre på anoreksien eller på personalet og de rundt meg som vil hjelpe meg. Det er en tøff kamp, og ingenting gjør så godt som å komme til bloggen å lese alle de gode kommentarene fra dere. Dere aner ikke hvor mye de betyr for meg. Jeg er ikke så flink til å svare, men dere skal vite at jeg leser dem, og tar imot alle gode råd.  takk <3
~Frida~

å akseptere økt kroppsvekt

angsten er så stor. Jeg vet ikke hva jeg vil, hvor jeg vil, hvordan jeg vil ha det eller hva som skal skjer fremover. Jeg er så fortvilt. hvor vil jeg? vil jeg bli frisk?

Jeg sliter noe enormt med å akseptere kroppen min. Alt jeg ser sees gjennom anorektiske øyner og blir tolket av anoreksien. Jeg ser feilområder overalt. Jeg klarer nesten ikke å se meg selv i speilet. Jeg føler meg så fæl og ekkel slik som jeg ser ut nå. Legen var klar på at det var godt mulig jeg hadde en del væske i kroppen, men jeg klarer ikke å tro på det. Anoreksien forteller meg at det er all den ekle maten som har gjort dette med kroppen min.

Hvordan skal kan jeg få et bedre kroppsbilde? Jeg sliter noe enormt med å akseptere meg selv bare nå, og enda skal jeg opp i vekt. Jeg har hele veien trøstet meg på tanken at det vil bli bedre med tanker og følelser når jeg kommer opp i vekt, men jeg føler meg bare verre. Jeg føler meg fortapt og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.
jeg klarer ikke å bryte meg ut av den anorektiske sirkelen for å høre og tro og stole på de rundt meg. Jeg klarer ikke å holde fokus på målet mitt. Jeg prøver å akseptere og godta, men det gjør for vondt.

noen som har noe råd?
~Frida~

helga og møtereferat

Det har vært litt av en helg. Det har vært veldig utfordrende for meg å være hjemme i helga, siden jeg konstant har gått å sett meg selv i speilet. Jeg sliter enormt med å akseptere det jeg ser. Hvem ser? jeg eller anoreksien? Er det jeg ser reelt? hvordan kan jeg klare å godta og akseptere at jeg har gått opp i vekt? For det er realitet. Jeg har gått opp. Jeg har gått opp ti kg siden jeg kom hit. Det har vært en pine og et helvete for å si det mildt, men i det siste har vekten bare rast opp, og jeg sliter som sagt med å akseptere kroppen min nå. Det er stort sett det som har stått i hodet mitt i hele helga. Anoreksien har sittet på skuldra mi og hvisket og tisket i hele helgen. Derfor har det vært vanskelig å kose seg hjemme. Alle har vært der for meg. Min kjære Lars har vært hos meg hele tiden, mamma har vært der for meg hele tiden, og familien min har vært der hele tiden. Men det hjelper ikke når jeg er som en vegg. når jeg ikke klarer å ta imot, fordi anoreksien roper så høyt. Jeg har selvfølgelig kost meg litt, for jeg har både vært på fisketur og gåtur og biltur. Været har vært på topp og huset fullt av folk og liv og røre. Akkurat slik som jeg liker det. jeg legger ut masse bilder fra permisjonen senere.

I dag er det som sagt Mandag. Det har vært veiing og møte. legen min er tilbake fra ferie, og han var veldig klar på at mesteparten av vektoppgangen er væske. Det var litt betryggende å høre, fordi det er noe jeg har tenkt litt på. Hvordan er det mulig å gå opp så mye som jeg har på så kort tid liksom?
Jeg var også veldig klar på at jeg ville begynne å spise igjen. Så idag har jeg spist lunsj selv.
planen fremover er å spise frokost,lunsj og kveldsmat selv, og middag i sonde. Når jeg begynner å ta til meg fast føde vil vannansamlingene i kroppen forsvinne heldigvis.

Jeg tenker mye på det. hvordan skal jeg klare å takle og godta kroppen min når den gradvis har gått opp og fremdeles går opp i vekt? Det er utrolig tøft. Jeg har mest lyst til å bare gi etter og gå ned masse, men jeg vet innerst inn at det ønsket ikke er mitt. Hvis jeg tenker fra den friske siden, kan jeg tenke at det er uvant å være høyere i vekt, men at det går ann å venne seg til det. Jeg må prøve å tenke friske tanker.

Jeg tenker også mye på hva jeg skal gjøre når jeg når BMI 17. Tankene rundt det gjør meg utrolig forvirret. Jeg vil jo bli frisk, men jeg vet ikke om jeg er klar enda. Jeg vet ikke om jeg har nok motivasjon til å gå gjennom et nytt helvete enda. Om en uke skal jeg på Levanger på møte, så får jeg se litt hva som skjer etter det. kanskje jeg er mer motivert etter møtet.
~Frida~

anoreksien herjer

Jeg sitter i sengen min her på Østmarka og tenker...
Tenker på at jeg på fire dager har lagt på meg to kg. Tenker på hvordan jeg skal takle det. Tenker på hvordan det er mulig at jeg har lagt på meg så fort. Tenker syke tanker, tenker friske tanker. Jeg er veldig ambivalent, med andre ord. Men de friske tankene forsvinner fort når anoreksien herjer og brøler og forteller meg hvor ufyselig tjukk og fæl jeg har blitt nå, og hvor fæl jeg kommer til å bli når jeg når bmi 17.  "DU kommer til å trille ut av østmarka!"

De syke tankene styrer meg nå. Dvs at jeg gjør stikk motsatt av det jeg burde. Jeg finner ikke styrke og nok friske tanker til å la være å kaste opp. Jeg hører bare anoreksiens stemme, ingen frisk stemme. Jeg ser kroppen min bare med anorektiske øyner, ikke friske. Jeg klarer bare ikke å finne meg selv oppi alle de syke tankene.

Jeg har gått opp i vekt, dvs at jeg får en gulerot. Denne gangen blir det permisjon hjem fra lørdag morgen til søndag kveld. Jeg er bekymret, fordi hvis det på noen måte blir noe avvik, er det rett tilbake.
Akkurat nå er ståa slik at jeg kaster opp etter hvert måltid, hvordan skal jeg klare å la være hjemme da?
Jeg er forvirret og fortvilt. Derfor tenker jeg at jeg må ta meg skikkelig sammen og få til en oppkastfri dag i morgen, for å ha et best mulig grunnlag til permisjonen.
Jeg må finne styrke til å  bare holde ut, koble ut, gjennomføre dagen i morgen uten å kaste opp.
Jeg vil ikke la anoreksien få stjele tid og energi på permisjonen, Fordi den har jeg ærlig fortjent og jeg gleder meg til den. Jeg skal bruke den til å bli enda mer Frida.

Jeg sitter her i sengen og tenker.. tenker og tenker... hvorfor skal det være så vanskelig?
Jeg har vært her i 4 måneder nå. Jeg har fire kilo igjen til Bmi 17. Jeg er fire kg unna å komme hjem.
Det har vært 4 måneder med helvete. Anoreksien har laget et levende helvete for meg. Ord kan ikke beskrive hva jeg har vært igjennom, og alt skapt av en djevelsk sykdom. Jeg var nesten død når jeg kom hit. Anoreksien tok nesten livet av meg. Jeg burde hatt sinne og raseri nok til å vinne hver eneste kamp mot sykdommen for alt den har gjort mot meg og med meg, og ikke minst med mine nærmeste.
Istede lar jeg meg gang på gang lure av dette ufyselige trollet som i 6 år har herjet i meg.
Jeg er lei. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er forvirret og redd. Redd for hva som skjer videre. Redd for at sykdommen aldri skal forsvinne. Redd for å alltid være syk.

Så hva er det som gjør at jeg er så ufattelig redd for å ha den maten i magen?
Jeg er ikke redd maten, jeg er redd angsten og anoreksien.

hva mener dere?
~Frida~