mestringsfølelse

Jeg må bare skrive om en ting. En ting som er positivt. Jeg har funnet styrken min igjen. Saken er den at jeg har vel egentlig ikke funnet den ordentlig før nå. Jeg har bare innsett at den eneste som kan ta vare på meg på denne punktet, i denne fasen, nå(!) er JEG. Hvis jeg vil til Levanger, hvis jeg vil bli frisk, hvis jeg vil bli fri, må jeg ta ansvar nå. Styrken får jeg av å drømme. Jeg drømmer meg bort i et friskt liv, og bruker styrken til å stå imot sykdommen. Det å stå imot sykdommen vil ikke alltid si at jeg er sterk alene, men at jeg ber om hjelp. For alene mot sykdommen er tungt og vanskelig. Styrken til å be om hjelp har jeg endelig funnet. Senest i går klarte jeg å be om hjelp til å beholde maten. Senest i går spiste jeg middag for første gang. Jeg klarte det. Mestringsfølelsen er større enn anoreksifølelsene, hvertfall når jeg får bekreftelser og hjelp fra de ansatte her. Maten må ligge i magen for at jeg skal nå målet mitt, og bli frisk.
For første gang kjenner jeg på det at jeg kommer til å klare dette, og følelsen er herlig.
~Frida~

tanker rundt fremtiden

hvordan skal livet være?
jeg sitter å ser på gamle bilder, nye bilder av vennene mine, og tenker over hva livet egentlig er.
Er det jeg har et liv? Er mitt liv et liv jeg vil ha?
Er det å bli påpasset at jeg spiser, påpasset at jeg ikke kaster opp og trener, påpasset at jeg ikke gjør noe dumt, er det et liv? Det å ha en kropp som bare makter å ligge i en seng. er det et liv?
Er det et liv å være stærkt preget av spiseforstyrrelsen og styrt av den? Er det et liv å ikke være i stand til å ta vare på seg selv?
Svaret er nei. Det er ikke et liv jeg vil ha vertfall.

Jeg vil være fri. fri til å gjøre hva jeg vil, fri til å tenke friskt og gjøre friske ting, fri til å bestemme og ta valg. jeg vil gjøre morsomme ting, jeg vil leve hver dag, jeg vil ikke bry meg om hvordan kroppen min er og hva vekta mi er. Det betyr ingenting. Jeg vil kunne ta ansvar for meg selv og mitt liv. Jeg vil være med venner, og ikke minst min kjæreste lars. Jeg vil gi av meg selv. Jeg vil være fri.

Jeg har blitt friskere, det er det ingen tvil om. Jeg har fått friskere tanker. jeg har mer kontroll. jeg er friskere og sterkere enn spiseforstyrrelsen. Jeg har virkelig tro på at jeg kan klare dette.
Jeg har begynt å tenkt over en del ting. Siden jeg så inderlig har lyst å leve NÅ, lurer jeg på om jeg egentlig trenger et opphold på Levanger. Jeg har egentlig heller lyst å gå dit poliklinisk, og samtidlig være i et friskt miljø. Det er noe med hvor mye oppmerksomhet jeg skal gi til spiseforstyrrelsen lengre.
Kanskje jeg bare skal gi F, og begynne å leve. Få poliklinisk hjelp av en ernæringsfysiolog til å spise riktig, få poliklinisk hjelp til å håndtere tanker og slikt.
Jeg har blitt mer og mer usikker på om jeg egentlig trenger å være innlagt. jeg vil ha mer hjelp og oppfølging, men jeg vil bo hjemme og få hjelp poliklinisk istede.
Dette er bare tanker. Jeg har bare så innmarri lyst til å begynne å leve nå.
~Frida~

møtereferat

vekten viste i dag at ting går riktig vei. jeg nærmer med stadig bmi 17.
dvs at jeg må få litt mer ansvar etterhvert, så på møtet i dag ble det bestemt at jeg får utgang etter avtale, en halvtimes mindre oppfølging(altså oppfølging i 1 1/5 time).
jeg ble kjempe glad for at jeg får utgang uten følge. følte meg litt fri. mn det blir en utfordring. anoreksitrollet vil nok melde seg, mn jeg har bestemt meg for å bruke utgangen konstruktivt AMEN!

ellers er vi klar for møte på levanger på onsdag. det blir spennende.

~Frida~

hvem er Frida

jo, det skal jeg prøve å fortelle deg...

Det å bli frisk for meg, handler om så mye. Vektoppgang og tanker er en ting, men for meg som ble syk da jeg var elleve år gammel handler det mye om å finne meg selv, utvikle meg på mange områder, finne ut hvem jeg er som person og hva jeg står for. Jeg mangler mye som andre mennesker har fått gjennom et normalt liv. Men jeg er rik på livserfaring, og det er jeg takknemlig for. Jeg har funnet ut hva som er viktig her i livet. Jeg har sett døden i øynene, og har krablet meg opp fra den igjen. Jeg har lært meg å sette pris på de små gleder, de små ting, de små øyeblikk, de små gullkorn her i livet som kanskje mange andre overser. for noen er penger kanskje viktigere enn familie eller venner. Nei, for MEG er familie og venner så viktig at jeg hadde ikke klart meg uten.
Jeg mangler mye kunnskap pga manglende skolegang, men jeg har livskunnskap.

når det kommer til utvikling, er det noe jeg må begynne å jobbe med. Jeg må finne ut hvem Frida er.
Derfor tenkte jeg å skrive ned noen ting om meg selv, for å prøve å reflektere over hvem jeg er.

- jeg er omtenksom
- jeg har grønne øyner
- jeg elsker grønt
- jeg er utrolig glad i familien min
- jeg er kreativ
- Jeg elsker liv og røre
- Jeg liker å lære nye ting
- jeg elsker å synge
- Jeg liker å male, skrive og tegne.
- Jeg elsker kjæresten min
- Jeg elsker å shoppe
- Jeg er utrolig uforutsigbar
- jeg må planlegge ting
- jeg er ryddig av meg, og liker å ha orden på sakene
- Jeg er perfeksjonist
- Jeg elsker farger
- Jeg er filosofisk
- Jeg tenker over mye
- Venner betyr mye for meg.
- Jeg setter pris på små gleder
- Jeg er Tante til verdens søteste og beste jente.
- Jeg liker å gjøre noe hele tiden. (hele tiden!)
- Jeg skulle egentlig hete Lisa eller Amanda, men når jeg ble født, kunne ikke mamma og pappa kalle meg noe annet enn Frida
- Jeg bor i Lensvik
- Jeg går helse og sosial, og planlegger å bli sykepleier.
- Jeg skal bo på bakklandet iløpet av mitt liv
- Jeg elsker å drømme meg bort.
- Mamma er forbildet mitt. Hun har vist meg at drømmer skal realiseres.
- Jeg elsker å lese tilbakemeldingene på bloggen min, bloggen betyr utrolig mye for meg, og har hjulpet meg gjennom mye.

Dette var litt om Frida.
hva synes dere?
~Frida~

brødskive-vise-dikt

Det er jammen meg ikke lett
når brødskiver ligger tett i tett
hver eneste bit skal spises opp
det er den eneste veien for å komme til topp

en bit for smakens skyld,
en bit for mine kjære,
en bit for friskhet,
en bit for meg selv
en bit for å vise at jeg er sjefen
en bit for å få energi
en bit for livet jeg ønsker så sterkt.

Bit for bit, velger jeg livet.

 Men det er jammen ikke lett, for av å spise blir man mett.
tre brødskiver skal i magen min, for at jeg skal bli frisk og fin.
jeg må igjennom  det for å komme på min vei, uansett om jeg blir trist og lei.
frisk skal jeg bli en gang, og da må jeg spise mat dagen lang.


~Frida~

et skritt om gangen

noen gode ord jeg fikk av en kjært søskenbarn av meg. 

Tusen takk kjære Ane Dorthe

~Frida~

tanker om fremtiden

Nå har jeg bestemt meg. Jeg skal gjøre alt som skal til for en rask vektoppgang. Jeg er lei og sliten av å være her nå. Jeg vil hjem nå. Jeg vil hjem og leve og samle motivasjon til jeg skal til Levanger.
Kommer dette fra Frida eller kommer det fra spiseforstyrrelsen?
Fra mitt innerste, det kommer fra hjertet mitt. Jeg savner hjemmet mitt, jeg savner venner og familie, jeg savner kjæresten min, jeg savner å leve. Anoreksien har fått tatt nok av livet mitt nå. Jeg er så sliten og lei av alt.
Det kommer til å bli tøft. Det å se kroppen forandre seg så raskt, og samtidig godta det. Men jeg har et mål om hvordan jeg vil kroppen min skal være, og for å komme dit må jeg trosse ABSOLUTT ALLE anorektiske impulser fremover. Jeg må kjempe og kjempe imot anoreksien og konsentrere meg om TRE TING!
1. Samarbeide med måltider
2. Ikke kaste opp
3. Ikke trene

Det vil bli tøft. jeg vil få gode og dårlige dager. Men likevel kan jeg sitte igjen med en følelse av at ting går fremover og at jeg er i ferd med å bli friskere. For hver dag jeg gjennomfører slik som planlagt, jo nærmere målet mitt er jeg.

~Frida~

Motivasjon og riktig fokus

-          Vektoppgang for å bli frisk og nå målene mine

-          MAT ER MEDISIN!

-          Kroppen trenger mat

-          Maten skal være i magen

-          Jeg fortjener maten

-          Fokus på mestring av måltidene

-          Kroppen trenger hvile

-          Frida blir sterkere av mat og hvile

-          Spiseforstyrrelsens tanker er ikke sanne.

Motivasjon:

-          -Storåsfestival

-       -   SPA

-        -  Ferieturer

-       -   Skole

-        -  Hotellhelg med lars

-         - Hitra

-        -  LEVANGER (regionalt kompetansesenter for spiseforstyrrelser)

-        -  Over 40kg-grensa

-          -Reise

-          -Få mest mulig ut av sommeren

-         - VELG LIVET

-        -  Det å kjempe mot tvang og angst vil føre til mindre angst og tvang etter hvert

-       -   Ikke kaste bort mer tid på å være syk

frisk-veien

Jeg er lettet. Jeg har virkelig kommet igang ordentlig på frisk-veien nå.
I går brukte jeg hele dagen på å hvile meg og samle krefter til en ny dag i dag. Jeg klarte å spise alle måltider selv. til og med middag(!) Maten ble beholdt og treningstvangen trosset. Jeg takker min kjære mamma for all støtte i går, og en meget ivrig, herlig og fantasisk kontaktpleier som virkelig har støttet meg og motivert meg.
Hun har laget et belønningssystem som går ut på at for hver gang jeg oppnår et mål eller trosser en tvangstanke får en strek. 10 streker gir et klistermerke. Når 6 klistermerker er nådd får jeg dra på SPA :-D
Det hjelper. Det hjelper å tenke på at for hver gang jeg ikke kaster opp, ikke trener etc er jeg et skritt nærmere delmålet med SPA. I løpet av en dag kan jeg "tjene" 20 streker faktisk.
Hun har også laget en ny "Frisk-veien"-plakat til meg. Jeg setter utrolig pris på alt hun gjør for meg.

Det jeg har klart de i dag og i går er jeg litt stolt over. Jeg har kommet over ei kneik, men det føles heldigvis lettere nå. Jeg har begynt på veien min. Og lettelse-følelsen er der.

Utfordringen er å holde riktig fokus i helga. Unngå å høre på spiseforstyrrelsen og heller be om hjelp når tankene blir sterke og dominerende. Jeg skal bli frisk nemlig.

~Frida~

herlig med besøk

Dagen har så langt gått ganske bra. Jeg har hatt kjempekoslig besøk av Mamma, Unni og Stine.
Først kom mamma, og hun hadde med seg masse nye klær fra H&M( hurra). Ble kjempe fornøyd.
Klokken ett kom Stine og Unni på besøk. De hadde med gave også. En nydelig genser og verdens beste kosebukse, lipgloss og en deilig hudrens fra herbalife.
Det var så utrolig herlig med besøk. Vi mimret litt, pratet litt, så litt på videoer fra mine sangprestasjoner, og gikk en koselig spasertur. Det er så herlig å få være sammen med friske mennesker som virkelig inspirerer meg og motiverer meg til å velge riktig vei.

Min fremtidige bil <3

stine,meg og unni

mammsen og unni

Tusen takk for et kjempe koslig besøk <3

Senere i dag får jeg besøk av pappa og stemoren min + hunden min :) gleder meg.
~Frida~

Når jeg blir frisk skal jeg...

- hoppe i fallskjerm
- reise til Tenerif med hele jenttutten i familien.
- reise til Venezia med min kjære på kjærlighetsferie
- øyhopping i Hellas
- kjøre opp til bil
- kjøpe meg en limegrønn boble(bil)
- dra ut på byen(fest)
- feste med vennene mine
- Eurotrip med Marthe, Arne og Lars
- Hotellhelg med spa sammen med min kjære
- reise til Hitra på Skaarøya vår(paradis)
- spise en treretters middag på en eksklusiv resturant
- Shopping i London
- Gjøre det jeg har lyst til der og da.
- grille og pilse sammen med venner på marinen.
- fullføre skolen
- skrive en bok om min historie
- reise rundt frisk og forelle min historie til folket.
- gjøre noe stort.
- spille inn cd sammen med min kjære Lars
- flytte sammen med Lars, innrede vårt hjem med farger og liv.
- gjøre masse artige ting sammen med mitt kjære tantebarn Aurora
- gjøre noe stort for familien min som jeg er så glad i.
- Reise masse

Det er så utrolig mye jeg skal gjøre når jeg blir frisk. Noe av det er kanskje ikke så langt frem i tid heller.
~Frida~

besøk og motivasjon

Jeg har ikke så mange ord i dag. Er egentlig bare utrolig sliten av ALT spiseforstyrrelsen serverer meg av angst,følelser og tanker. Jeg er møkkalei av å ha det slik. Jeg har klart jobben min i dag også. Jeg har holdt maten i magen i en time + 3 minutter og trosset treningen og hvilt meg. Til frokost klarte jeg til å med å ha maten i magen i 20 minutter ekstra. Noe som kanskje har med at jeg sovnet XD
Det er en bivirkning av medisinene jeg tar. trøtthet. For meg er det egentlig en fordel. Orker ikke å trene og trenger å sove. Det hjelper meg på et vis.

ellers har jeg hatt koselig besøk i dag. Mamma og en god venninde var hos meg i ettermiddag. Jeg fikk en kjempefin gave som jeg ble kjempe glad for. Ellers snakket vi masse om alt og ingenting. Venninda til mamma er flink til å motivere meg, på lik linje som mamma, så nå er jeg full av motivasjon igjen.
Hun anbefalte meg blant annet om å lese bøker om tankens kraft. Det er utrolig hvordan man kan jobbe med å snu tankene sine og tenke annerledes for å få endring.

Noen som har erfaring med slike bøker?

~Frida~

tanker rundt mandagen

Trossing av anoreksitrollet tar på. Jeg er utrolig sliten og utmattet. Jeg prøver å fokusere på alt som venter meg, alt som jeg vil få igjen for dette, at det vil være verdt det. Som jeg skrev i går er det kun jeg som kan gå veien og kjempe denne kampen. Det er kun jeg som må bekjempe sykdommen. Det er en lang vei. Tanken på hvor tung og lang den er gjør meg motløs her og nå. Tanken på alt jeg skal mestre, som nå virker helt umulig for meg. Tanken på at jeg en dag skal klare å ha kontroll over spiseforstyrrelsen. Det virker her og nå umulig.

Men jeg må bare fokusere på det jeg klarer nå. For to måneder siden var jeg døden nær. Anoreksien tok nesten livet av meg. Anoreksien hadde full kontroll over meg. Nå klarer jeg å ta kontrollen tilbake litt. Jeg har klart å slutte å trene. Jeg prøver så godt jeg kan å hvile mellom måltidene. Jeg klarer å hvile. Jeg klarer å innimellom fokusere på målet mitt. Jeg klarer å tenke på alt som venter meg. Jeg klarer å godta at vekten må opp for at jeg skal bli bedre og komme meg til Levanger, der den virkelige kampen begynner. Det klarer jeg. Utfordringen er når angsten fra anoreksien fyller meg. Da forsvinner alt fokus fra de friske tankene. Da er jeg fyllt av angst,panikk og anorektiske tanker. Det er da jeg må holde fast i meg selv, i drømmene mine, i håpet mitt.
Jeg finner alltid tilbake, men det er tøft. Det er vanvittig tøft. Jeg må også prøve å rose meg selv for det jeg klarer. Jeg klarer å trosse treningstvangen som for en uke siden styrte hele dagen min.
Det gav resultater på torsdag. Jeg hadde gått opp i vekt. Sakte men sikkert. Siden torsdag har jeg fortsatt slik som før, og i morgen er det ny veiing og møte. Jeg er utrolig spent. Jeg er så usikker på om det jeg gjør av trossing holder. Er det bra nok? Må jeg trosse mer? Har jeg gått opp nok?
Dette blir nok en søvnløs natt.
Hvis jeg har gått opp nok, vil jeg nok få innvilget noen av ønskene mine også. Vektoppgang betyr mer frihet.
Guleroten denne gangen er Rullestolshopping med mamma ;) Jeg håper.. jeg håper så inderlig at vekten viser 36 kg i morgen.
~Frida~

om drømmer og frihet

Dagen er snart omme. Jeg har trosset all treningstvang hittil. Jobben min er å hvile.
Ellers har dagen min vært ganske fin. Kjæresten min var på besøk og gav meg en topp spa-opplevelse med deilig fotmassasje. Så lå vi bare i sengen å slappet av sammen. Det er så utrolig godt å ligge å se på han, og vite at han er bare min. Min helt, min kjære, min, bare min kjæreste Lars som jeg har et helt liv å dele med. Vi ligger å drømmer oss bort i alt fra sydenturer, hotell,deilige matopplevelser, sene solnedganger, sommer og ferie. mest av alt snakker vi om hvordan hverdagen vår skal bli. Selve drømmen. En hverdag hvor vi er fri. En hverdag hvor ingen spiseforstyrrelse er tilstede. En hverdag hvor jeg er så sterk at anoreksitrollet føler seg like nedtrykt og fanget som jeg har gjort alle disse årene. En hverdag hvor jeg kan våkne og smile til hver dag. Frihet...

Det er godt å drømme. Vertfall når jeg vet at det faktisk skal bli sånn. Derfor var det ekstra godt å drømme idag, når jeg vet at jeg er ett skritt nærmere. 700g nærmere målet. Slik må jeg tenke.

Men det er alltid vondt og trist å bli værende igjen her, når kjæresten din låses ut av denne syke verdenen og tilbake til den friske. Jeg må være her. Det er trist, men det er en motivasjon. Jeg skal nemlig ikke være her. Frida skal ut!

Senere på ettermiddagen kom min kjære mor på besøk. Jeg fikk overtalt og forhandlet meg frem til en handletur på REMA, siden jeg hadde vært på flink å gått opp i vekt. Det fikk jeg heldigvis. Dere aner ikke hvor frustrerende det kan bli etter en stund når du må be besøket om å kjøpe med alt du trenger. Det var kjempe godt å komme seg dit selv, se utvalget selv, og ikke minst betale selv. Det er jo det som er normalt,eller hva? Normalt er friskt. Det var utrolig godt å komme seg litt bort.
Vi gikk innom blomsterbutikken også. Jeg elsker blomster, og fikk en smak av vårblomstene. De minnet meg så utrolig om det vakre hjemmet mitt. Der er det fylt av vakre blomster og ting.
Ellers snakket jeg og mamma en del. Om livet, om meg, om mine utfordringer, planer videre, drømmer. Det er så godt å snakke ordentlig med henne om friske ting også. Telefonsamtalene jeg har hjem, handler som oftest om min kamp. Jeg trenger å snakke om alt det friske som skjer også. Det er det som frida trenger.

Nok en gang er det trist å måtte låse ut min kjære mor som skal hjem. Hjem til et tomt hus. Mamma sier det er ensomt hjemme når ikke min latter, min glede, min person ikke er der å fyller det. Jeg skal nok komme hjem igjen. Jeg skal nok bli fri igjen.

~Frida~

YES!

Frida is back on track!

Klokken 08.00 i morges gikk jeg spent og trøtt på den hvite boksen med de avgjørende, avslørende og viktige tallene. to sekunder senere kom lettelsen, fordi tallet viste 700 g mer enn forrige torsdag.
Min trossing funker! Jeg er sterk! Jeg er god nok! jeg klarer dette!
Den første vektøkningen er i boks, nå er det bare å fortsette å kjempe mot anoreksitrollet så langt det lar seg gjøre, fortsette å trosse treningen, fortsette å fokusere på målet.
Anoreksitrollet prøver å fortelle meg at jeg er "ikke flink", men det skal jeg prøve å ikke lytte til, for det er nettopp det jeg er. -Jeg er flink. Jeg gjør jobben min så godt jeg kan, og det viste seg i dag å være godt nok.
~Frida~

seier,blomster,åringer og glede

Jeg har seiret! Jeg har vunnet min første dag over anoreksien på 6 år.

Det føles herlig! jeg er så lettet. Endelig kan jeg kjenne at jeg har klart det. Jeg har klart å trosse min første dag i resten av mitt liv. Jeg har begynt på veien til å bli frisk. Frisk! jeg elsker det ordet. Og det føles så godt å kunne skrive det, når jeg vet at jeg faktisk skal bli det. Tiden før man tar valget, det store valget om å begynne, slutte å utsette, begynne på veien mot frisk, er beintøff. Men når man først har tatt valget, kommer lettelsen. Det er ikke lett, men det finnes mye mere håp og glede i hjertet mitt i dag.

Jeg har vært ute i sola å sett på alt som har blomstret denne vakre vårdagen.

I dag har jeg også blomstret litt

Jeg kom tilfeldigvis over denne fine saken.

 har du tenkt over at et tre har årringer. En ring for hver år. Lurer på om vi mennesker har noe tilsvarende som forteller hvor mange år vi er? Eller om det vises på oss hva vi har vært gjennom i løpet av livet.
Det kan være arr, skrammer eller kanskje det bare er på innsiden? På denne stubben var det vertfall både skrammer og arr. Jeg tenkte litt på denne stubben. sammenlignet den med meg selv. Se så mye den har vært igjenom, men likevel så fin og flott og så mange år den har levd likevel.
Mine skrammer er på vei til å ta slutt. Nå kan årringene bli fine og jevne, så vil jeg bli en fin og flott stubbe til slutt jeg også. hehe...

Jeg har klart min første dag. Og jeg takker min kjære mamma for at hun har vært her sammen med meg og gjort dagen til en dag vi vil huske. Jeg takker henne for at hun er mamman min, for alt hun gir meg, for at hun er så sterk hele tiden, og for alt hun gir meg av motivasjon,støtte, omsorg og kjærlighet.

~Frida~

i morgen begynner jeg...

Dette har vært en tung dag.
Dagen begynte med veiing. Vekta var ureell, pga anoreksitrollet som klarte å få meg til å drikke meg opp en kilo. Dette fikk jeg heldigvis til å være ærlig om på møtet som var etterpå. Likevel hadde jeg i praksis ikke gått opp nok, så sondematen ble økt med 250 kcal. Selvfølgelig og naturligvis likte ikke anoreksitrollet dette, og fyllte meg helt. Jeg klarte ikke å si noe særlig på møtet. Var mest sint og anorektisk i tankegangen.

Etter litt om og men og tenking over hvordan jeg skal gjøre ting fremover, kom jeg frem til at jeg ikke ville ha det som jeg har det nå. Jeg vil videre. Jeg vil bli frisk. Hvis jeg noensinne skal klare å oppnå og realisere drømmene mine og bli fri, må jeg starte nå. Jeg kan ikke la anoreksien motarbeide behandlingsopplegget og vektoppgangen lenger. Jeg må akseptere maten i magen, og heller gjøre noe med angsten og uroen som den kommer. Jeg har ikke noe valg. vektoppgangen vil skje uansett. spørsmålet er bare hvor lang tid jeg vil bruke på den, og hvor mye energi og tid jeg skal bruke på å motarbeide og utsette. Jeg kjenner angsten bare ved tanken på å beholde maten i magen, men jeg prøver å tenke at maten er medisinen min og den eneste måten å komme videre og til målet. Jeg må godta den og godta at jeg må ha den. Det verste blir nok å stå i det. stå i angsten og panikken. stå imot anoreksiens tvangstanker og ikke innføre nye. Jeg skulle ønske jeg kunne blitt tvingt og dopet ned, for å slippe å gå gjennom det. Men det ville ikke vært riktig. Beroligende er en mulighet, men det beste er å tenke et måltid og en time i gangen, og tenke på målet og motivasjonen min.

Jeg har bedt kontaktsykepleieren min om at jeg skal begynne i morgen. Jeg har bedt dem om å være der og støtte meg og motivere meg hele tiden. Anoreksien skal ikke få noen mulighet til å ta kontroll. Jeg skal få hjelp til å stå i angsten. senere på dagen kommer min kjære mor. Min sterke, fantastiske og ikke minst tålmodige mor som skal hjelpe meg og motivere meg og gi meg omsorg. Jeg trenger alt jeg kan få i morgen.
I morgen begynner jeg...

~Frida~

drømmer

Jeg ligger i senga mi å prøver å finne roen. Jeg er utrolig spent på morgendagen. Veiedag og møtedag + at jeg skal legge frem forslaget mitt om kostlisten. Jeg er så utrolig spent. Jeg håper bare jeg klarer å formidle og snakke om alt jeg har på hjertet. Enda mer håper jeg de hører på meg, og ikke bare tror at det er anoreksi som snakker. Jeg håper...
I tillegg ligger jeg å funderer og tenker på alt jeg egentlig skulle ha gjort, og skal gjøre i fremtiden. Drømmer litt med andre ord. Det er vel ikke dumt det.

- Jeg vil på hotell med spa en helg sammen med kjæresten min
- Jeg vil reise til syden. varme, bading, shopping, folkeliv og kultur, frihet <3
- jeg vil på ferie i sommer.
- jeg vil reise til Skaarøya sammen med min kjære i sommer. ( han har et sommerhus på en øy der)
- Jeg vil på shopping
- jeg vil hjem til huset mitt, rommet mitt, senga mi.
- jeg vil ha sommer
- jeg vil oppleve varme sommernetter med gitar, solnedgang, god drikke og kjæreste
- jeg vil på FEST!
- Jeg vil ligge på sofaen hjemme hos kjæresten min i armkroken hans å se film
- Jeg vil være ute med venner
- jeg vil begynne på skolen igjen
- Jeg vil til frisøren å klippe og farge.



Jeg vil så mye....

~Frida~

jeg vil leve

Jeg har tenkt og tenkt og tenkt mye de siste dagene.

 Jeg har tenkt på livet, tiden, dagene, opplevelsene og alt som jeg mister for hver dag jeg opprettholder denne onde sirkelen. Jeg har tenkt på hva som egentlig er målet mitt. Jeg har tenkt på motivasjonen(e) jeg har for å bli frisk. Jeg har lest tilbake på bloggen min, og klart å funnet litt tilbake til meg selv igjen. I skrivende stund har jeg innsett at dette faktisk er kampen. Jeg må kjempe. Jeg skal jo bli frisk. Jeg er jo Frida, og Frida vet jeg ønsker å bli fri og frisk mer enn noe annet. Frida skal det.

Men hvordan? Det er det store spørsmålet som har surret rundt i hodet mitt de siste dagene. Hvordan skal jeg klare å komme meg ut av den onde sirkelen  med tvangstanker og anoreksihandlinger? Hvordan finne styrke til å trosse anoreksimonsteret som er på størrelse med fjell, når jeg er så fastlåst og fanget i det. Jeg har tenkt litt tilbake på hvordan jeg har klart det før. Gravd litt i hukommelsen og erfaringer jeg har gjort meg i løpet av disse seks årene. Jeg trenger en ny start. En “ren”, frisk og ny start i samarbeid med behandlerne. Jeg har klekket ut en plan nemlig. Planen går ut på å begynne å spise vanlig mat igjen. Mat jeg er trygg på. Jeg har skrevet en kostliste med mat jeg kjenner jeg er trygg på og har mulighet til å klare å spise. Det er ikke mange like mange kalorier som jeg får i sonden, men det er en start. En start hvor jeg kan bevise for meg selv at jeg faktisk trenger mat, og enda mer mat for å gå opp i vekt. Haken er at opplegget her er veldig firkantet og jeg er jammen ikke sikker på om de går med på det. Jeg håper inderlig at de gjør det, for jeg klarer ikke flere dager med dette opplegget og tilværelsen jeg er i nå. Jeg trenger å se at ting går fremover. Jeg vil hjem, bli fri, bli frisk. Jeg klarer ikke mer. Jeg håper bare forslaget mitt kommer igjennom, og at de tror på at dette kommer fra meg, for det er faktisk noe jeg har tro på. Jeg mener alvor. Jeg er villig til å ta opp kampen å begynne å spise igjen for å komme meg videre. Jeg vil kjempe fordi jeg vil leve.

~Frida~

lufteturer og div.

I dag har det vært en ganske bra dag. Jeg har virkelig fått gjort mye positivt og friskt, men også dessverre en del syke ting. I dette innlegget skriver jeg bare om det friske jeg har gjort i dag.

Jeg fikk besøk av kjæresten min i to-tida. Etter litt kosing og foring dro vi ut på trilletur(haha,huff) uviten om at det kom til å begynne å regne. Vi skulle uansett til REMA 1000, fordi Den ferske voksne Frida skulle kjøpe snus til seg selv for første gang. Jeg var skikkelig gira når Lars kom, bare fordi jeg i dag skulle kjøpe snus selv. hehe... Vi freste avgårde, Jeg i rullestolen og Lars på sprang puffet. Det var en frisk og herlig tur til REMA(uten regn). Jeg fikk kjøpt litt klistermerker og diverse utstyr til motivasjonsbøkene mine, farris(jej mee), tyggis og selvfølgelig det viktigste. SNUSEN! Jeg stod i kassa, klar med legitimasjon. Som en liten spurv jeg er nå, skjønte jeg at det kom til å bli spørsmål om leg. Jeg spurte kassedama jeg. "Skal du se leg?" haha... hun sa det ikke var nødvendig, men at jeg kunne få vise det om jeg ville. Jeg trengte ikke å vise leg. Litt stolt over den altså.
jaja, spurv er jeg vel likevel akkurat nå.

Turen ja.. Tilbaketuren ble nærmest en løpe/rulletur i regnvær. Friskt synes jeg. Det var uansett deilig å være på en butikk og se friskt liv og røre igjen. Det betyr mye for meg akkurat nå. Det ble ikke lange besøket på kjæresten min, siden jeg skulle ha måltid og diverse. Men den stunden vi fikk var kjempebra.

 

bevis

FARGEDAG<3FRIDADAG

Senere på dagen kom Mamma og stefaren min på besøk. Det er alltid godt å ha mamma her, men i dag ble alt litt stress. Vi fikk liksom ikke så mye tid sammen alene. Jeg fikk liksom ikke snakket ut ordentlig, og det er bare til henne jeg klarer det. Heldigvis kommer hun igjen snart. Vi trillet en desidert roligere tur til Rema-senteret og handlet inn litt diverse ting jeg trengte. Etterpå satt vi oss ned i en koslig cafe og drakk kaffe og te. Deilig å være utenfor de hvite vegger en stund. Da mamma skulle trille meg inn på avdelingen igjen, fikk vi snakket litt mamma-frida-snakk, og jeg fikk litt kos og omsorg. Det trengte jeg virkelig.
Jeg savner å ha henne rundt meg, når ting står på som verst.

Meg og Min kjære kjære mor

trygghet<3

Det har vært en lang dag, og jeg kjenner jeg er sliten og trett. HVILE?
~Frida~