still alive

hei og hopp alle sammen!
må komme med en liten oppdatering før jeg svarer på spørsmålsrunden tenkte jeg. tusen takk for alle spørsmål. tenkte det var lurt å ha en spørsmålsrunde, nå som jeg er så dårlig til å skrive for tida, og at det er mye som skjer i tillegg.

ja, det er sommerferie. wuhu, er ikke mye sommerferie-varme akkurat. Det irriterer meg litt. her prøver jeg alt jeg kan å virkelig få sommerferiefølelsen helt inn i ryggmargen, men været er ikke akkurat til hjelp. Det er jo rene vinteren. vel, jeg får være glad det ikke snør vertfall. tja, jeg kan vel bare slutte å snakke om været, og begynne å snakke litt om hvordan det egentlig går.
mange lurer sikkert på om jeg lever enda. Det gjør jeg. Jeg tror det er veldig bra at jeg er hjemme nå.
Det jeg ønsket skulle skje, skjer. Jeg får mer og mer motivasjon til å ta videre behandling, fordi jeg rett og slett for hver time som går blir mer og mer sint, forbannet og lei av at sykdommen skal ta så stor plass. livet mitt er veldig begrenset.

inni meg er en stor smerte. Det er store sår som over mange år har blitt til forskjellige symptomer. smerten fra sårene har vært så vond. det er angst og uro. et intens behov for å unngå å kjenne på den fyller hele meg som en voldsom abstinens. flukten fra følelsene. flukten fra smerten og angsten.
selvskading, sult, overspising og oppkast, kontroll etc. overlevelsesmekanismer.
Å leve slik er ikke å leve.

hvis man tenker at alle de indre sårene er store troll. troll blir til stein når de kommer ut i sollyset. de blir ikke farlige lenger. Men prossessen med å bli klar for kamp mot trollene krever en enorm viljestyrke og motivasjon. Jeg modnes for hver dag som går. sårene gnager. Og jeg er endelig på vei til et veiskille som jeg i årevis har ventet på. At jeg skal gå klar til kamp for min egen del, fordi jeg føler jeg fortjener et bedre liv enn jeg har nå og har hatt. jeg skal ikke overleve dagene, jeg skal leve livet. et nytt liv.

så sånn praktisk talt kan jeg si at jeg lever. jeg holder meg stabil.
- vekten min er stabil og den samme som da jeg ble utskrevet.
- jeg har ikke skadet meg selv på noen måte
- jeg prøver å få mest mulig ut av dagene mine
- jeg lever.
~Frida~

spørsmålsrunde

kjører igang en spørsmålsrunde nå, siden så jeg har fått så mange spørsmål om det.
spør ivei, så skal jeg prøve å svare så godt jeg kan.

fortsatt god sommer!
~Frida~

dont give up life

the world is not a place to hide.
we get born, and then we die.
some stand still. some climb hills.
some break walls, and then they fly.
dark and cold, release the fear.
I always told you, it will be wourth it,dear.
so dont give up this world.
because the world is me,
and I know you love me.
A little girl cries, and you know why?
the problem is gone.
she is free.

dette fikk jeg akkurat av min kjære. Det sier så mye. Det forteller at vi har valg. vi har alle valg om hvordan vi vil leve livene våre. Det sier noe om at vi kan velge hva vi vil fylle dagene våre med. Det sier noe om at vi kan velge hvem vi vil være. Det sier at man kan bruke sin indre kraft til å få til det man kjemper for, og vil. alt er mulig, uansett.

Jeg har en drøm. Jeg har en drøm om hvordan livet mitt skal bli. Jeg og min kjære har egentlig overlevd på den drømmen. Men for meg har det bare vært en drøm. Poenget er at jeg også er en del av alle. Jeg kan faktisk oppfylle drømmen min. Men da må jeg kjempe for den, og det gjør jeg.
Jeg er riktignok ikke i behandling. Etter åtte år innelagt i den syke verdenen, har det ikke fått meg friskere. Jeg har lært utrolig mye, men jeg er ikke frisk. Det å selv ha ansvar for min egen helse, min egen hverdag, mitt eget liv, har lært meg noe også. Jeg lærer hver dag. Men mest av alt ser jeg at jeg ikke har det livet jeg ønsker å ha. Men likevel er det den motivasjonen jeg trenger til å fylle meg med indre kraft til å nettopp få det livet jeg vil ha. Til å fortsette kampen. Men jeg er sliten, jeg trenger å hvile. Men jeg holder meg i live. Det er ikke målet. Jeg taper ikke dagene mine. Jeg kjemper fortsatt her hjemme. Tankens kraft. På egenhånd i handlinger.

Jeg tok ansvaret, jeg har ansvaret og jeg klarer det. Men jeg vil ikke være i live. Jeg vil leve.
Det jeg ville skulle skje med meg, skjer. Jeg fylles sakte opp med kraft til å fortsette.

det min kjære skrev til meg, skal skje. Jeg skal gråte. gledestårer. Og jeg skal vite at det er fordi at jeg har beseiret kampen. at jeg er fri.
~Frida~

update

hei alle sammen, og god sommer :)

beklager at det er så lenge siden jeg har skrevet, men har ikke hatt internet før nå.

Mye har skjedd siden forrige oppdatering. Ting ble ikke helt som planlagt. Jeg fikk nemlig ikke tilbake plassen min på spesialpost 4 etter tenkeuken. for å få det måtte jeg ha vært på akuttpost 4 i tre uker, altså fase 1 for å bevise min motivasjon for å bli frisk. Jeg prøvde i en dag på akuttposten, men det var for vondt med alle minnene jeg har derfra. dørene var stengte, mindre frihet igjen osv. Selv om personalet der gjorde masse for at jeg skulle ha det bra, klarte jeg ikke å få meg selv til å ha det greit.
Det er ingen andre enn meg selv å skylde på for at jeg ikke klarer å fortsette videre behandling akkurat nå. Jeg er lei og sliten av å ha det vondt. Og motivasjon nok til å klare det har jeg heller ikke. Jeg tror jeg kan ha godt av å få kjenne litt på hvordan det er å klare seg selv nå. Og hittil har det gått veldig bra.
Jeg har fått innredet min egen leilighet(kommunal bolig) helt som jeg vil ha den, sentrumsnært og ikke så langt fra huset til mamma. Jeg har det koselig og Frida-aktig rundt meg, og trives kjempe godt.

Alt er jo ikke bra fordi. Hver dag er en arbeidsdag enda. Det er hard jobbing for å holde meg stabil og så frisk som mulig. Jeg har funnet ut at nøkkelen er å spise lite og regelmessig, og følge noen strenge regler jeg har laget til meg selv. I tillegg er jeg til legen 1 gang pr uke for en samtale, veiing og blodprøver. Det er noe helt annet nå når jeg samarbeider. Det er godt å kunne være ærlig om hva jeg trenger.

Jeg er fortsatt veldig lav i vekt og trenger mye hvile, også for at jeg er sliten etter alt som har skjedd de siste to årene. Det er godt å endelig kunne slappe av. Jeg har mange planer for sommeren som jeg gleder meg til. Blir ting vanskelig, er det bare å gå bort til huset til mamma. Det hjelper alltid å komme seg ut å få litt friskt innputt. Jeg skjønner at ikke alle har troen på at dette skal gå bra, men jeg ser på dette som en del av det å bli frisk, eller en timeout fra alt. Jeg trenger å være litt Frida igjen, og det får jeg tid og mulighet til å være hjemme. Jeg er veldig streng mot meg selv når det gjelder å la spiseforstyrrelsen spise av dagene mine. Jeg går litt i autopilot når den melder seg, og kommer meg ut.

planen er å ta videre behandling. Men da vil jeg være mer motivert og klar. Man blir kanskje aldri helt klar, men man kan bli mer motivert og klar enn jeg er nå, for det har jeg vært før. Jeg vil bli frisk, men er rett og slett ikke klar til å gi slipp på spiseforstyrrelsen enda. Jeg har prøvd å være i behandling lenge nå, og jeg har blitt mye friskere på mange områder, men det er områder jeg sliter med å bringe ut og fram til å behandle enda. Det gjør for vondt rett og slett. Det er mye bedre å la symptomene styre den indre smerten som sitter så langt inn. Det er så mye som må jobbes med, men akkurat nå trenger jeg litt tid til å være Frida og finne min indre motivasjon til å fortsette.

Jeg er også hjemme for å prøve å fylle dagene mine med livskvaliteten jeg vil ha. Det er vanskelig, men noe får jeg til, og mer vil det bli. Det er en treningssak og noe jeg må jobbe med hver dag. Jeg vil fylle dagene mine med det jeg vil, mine tanker, mine følelser og ikke innvolvere meg i spiseforstyrrelsens. Den er der i bakgrunnen hele tiden selvfølgelig, men jeg klarer å ikke la det styre meg. Noen ganger skjærer det seg litt, men hva er det å forvente. Jeg kan si at det går mye bedre med meg nå, enn da jeg var på post 4. Det er mange grunner til at det ikke gikk bra på post 4, men mest fordi jeg blåholdte på spiseforstyrrede symptomer fordi behandlingen var for vond. Man må klare å gi slipp for å klare behanddlingen, og det klarte jeg bare ikke. det er realiteten. Men målet mitt er å en dag bli klar for det. Jeg skal jo bli frisk.

Jeg kjenner det er godt å være "ute i det fri". Det er mange gleder jeg hadde glemt. små ting som varmer et slitent hjerte. Jeg prøver å nyte alle slike gleder, og bruke det som motivasjon til å gjøre det som skal til for at jeg skal kunne være hjemme. Det er en hard jobb, og det er opp til meg, men det ansvaret tar jeg. Dette er nytt på mange måter, men det er bra for meg.

I helga er det festival i bygda, og jeg får besøk av Lars. Vi skal kose oss masse.

håper dere har det bra også.

klem fra meg
~Frida~