Jeg må bare skrive om en ting. En ting som er positivt. Jeg har funnet styrken min igjen. Saken er den at jeg har vel egentlig ikke funnet den ordentlig før nå. Jeg har bare innsett at den eneste som kan ta vare på meg på denne punktet, i denne fasen, nå(!) er JEG. Hvis jeg vil til Levanger, hvis jeg vil bli frisk, hvis jeg vil bli fri, må jeg ta ansvar nå. Styrken får jeg av å drømme. Jeg drømmer meg bort i et friskt liv, og bruker styrken til å stå imot sykdommen. Det å stå imot sykdommen vil ikke alltid si at jeg er sterk alene, men at jeg ber om hjelp. For alene mot sykdommen er tungt og vanskelig. Styrken til å be om hjelp har jeg endelig funnet. Senest i går klarte jeg å be om hjelp til å beholde maten. Senest i går spiste jeg middag for første gang. Jeg klarte det. Mestringsfølelsen er større enn anoreksifølelsene, hvertfall når jeg får bekreftelser og hjelp fra de ansatte her. Maten må ligge i magen for at jeg skal nå målet mitt, og bli frisk.
For første gang kjenner jeg på det at jeg kommer til å klare dette, og følelsen er herlig.
~Frida~
Frida Olivia ●●♡●● my truth er er personlig blogg om mitt liv, min kamp og min reise.
Viser innlegg med etiketten SF. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten SF. Vis alle innlegg
fredag 2. september 2011
onsdag 31. august 2011
kjempe for livet.
Friskt fokus, hvor er du?
Jeg sliter enormt med å finne riktig fokus og motivassjon i meg selv i dag. Spiseforstyrrelsen herjer i meg og prøver alt den kan for å finne boplass og ta plass i tankene mine. Jeg sliter med å finne meg selv i alle syke tanker. Uansett hvor mye jeg selv ønsker å ha riktig fokus, holde på maten, tenke friskt osv, klarer jeg riktignok ikke å finne styrken i meg selv til å stå imot anoreksiens impulsive tanker og handlinger.
Jeg vil, men jeg er så forvirret og fortvilt at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, hvilke tanker jeg skal lytte til og handle ut i fra, hvordan jeg skal gjennomføre dagene mine etc.
Jeg tenker på hva jeg egentlig MÅ gjøre fremover for å bli frisk. Jeg må først og fremst jobbe med fokuset mitt, tankene mine, handlingene mine og de impulsive behovene. Jeg må tenke over hva jeg vil bruke livet mitt til. Hva vil jeg egentlig gjøre med livet mitt og hva må jeg jobbe med fremover for å få det livet jeg ønsker? Jeg må først og fremst jobbe med tankene mine i forhold til mat. Jeg må spise for å gi kroppen næring, ikke for å fks kaste opp. Jeg må ville gi kroppen min næring, jeg må ville gå opp i vekt for å komme til Levanger og bli frisk. Det er nå jeg må slutte å tenke at jeg må utsette, og begynne å kjempe for alvor istede. Det er nå jeg virkelig må finne styrken i meg selv og kjempe for å få det liivet jeg ønsker så sterkt. Jeg kan ikke la spiseforstyrrelsen styre meg lengre. Jeg kan ikke lytte til spiseforstyrrelsens tanker. Jeg må kjenne etter hva jeg virkelig vil og hvorfor det er verdt å kjempe.
Målet mitt er jo å bli frisk, så hvorfor utsetter jeg kampen hele tiden?
Nei, nå er det på tide å brette opp armene og kjempe for livet.
Men jeg må ville det. Jeg må ønske å kjempe for å bli frisk.
Kom igjen. Jeg vet at jeg innerst inne har gutsen og viljen. Jeg må bare finne den og bruke den riktig nå. ..
~Frida~
Jeg sliter enormt med å finne riktig fokus og motivassjon i meg selv i dag. Spiseforstyrrelsen herjer i meg og prøver alt den kan for å finne boplass og ta plass i tankene mine. Jeg sliter med å finne meg selv i alle syke tanker. Uansett hvor mye jeg selv ønsker å ha riktig fokus, holde på maten, tenke friskt osv, klarer jeg riktignok ikke å finne styrken i meg selv til å stå imot anoreksiens impulsive tanker og handlinger.
Jeg vil, men jeg er så forvirret og fortvilt at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, hvilke tanker jeg skal lytte til og handle ut i fra, hvordan jeg skal gjennomføre dagene mine etc.
Jeg tenker på hva jeg egentlig MÅ gjøre fremover for å bli frisk. Jeg må først og fremst jobbe med fokuset mitt, tankene mine, handlingene mine og de impulsive behovene. Jeg må tenke over hva jeg vil bruke livet mitt til. Hva vil jeg egentlig gjøre med livet mitt og hva må jeg jobbe med fremover for å få det livet jeg ønsker? Jeg må først og fremst jobbe med tankene mine i forhold til mat. Jeg må spise for å gi kroppen næring, ikke for å fks kaste opp. Jeg må ville gi kroppen min næring, jeg må ville gå opp i vekt for å komme til Levanger og bli frisk. Det er nå jeg må slutte å tenke at jeg må utsette, og begynne å kjempe for alvor istede. Det er nå jeg virkelig må finne styrken i meg selv og kjempe for å få det liivet jeg ønsker så sterkt. Jeg kan ikke la spiseforstyrrelsen styre meg lengre. Jeg kan ikke lytte til spiseforstyrrelsens tanker. Jeg må kjenne etter hva jeg virkelig vil og hvorfor det er verdt å kjempe.
Målet mitt er jo å bli frisk, så hvorfor utsetter jeg kampen hele tiden?
Nei, nå er det på tide å brette opp armene og kjempe for livet.
Men jeg må ville det. Jeg må ønske å kjempe for å bli frisk.
Kom igjen. Jeg vet at jeg innerst inne har gutsen og viljen. Jeg må bare finne den og bruke den riktig nå. ..
~Frida~
mandag 29. august 2011
HVA ER JEG REDD FOR?
Jeg føler meg så tom, men samtidig så full av følelser.
Jeg føler at jeg har så lyst å gi alt av meg selv og kjempe som aldri før, men jeg merker jeg er redd.
Det er så rart med det. Jeg er redd. Forunderlig nok vet jeg ikke hva jeg er redd for. Kanskje jeg kan skrive meg frem til svaret. Kanskje det kan hjelpe meg til å finne ut av hva jeg er så utrolig redd for. Jeg sier jeg er redd, men hva er det jeg er så redd for?
- Er jeg redd for sykdommen?
ja, jeg er redd for hva den kan overbevise meg om, og få meg til å gjøre. Jeg hater alle de falske følelsene og overbevisningene som dukker opp i hodet mitt. Jeg hater løgnene og lureriet. Jeg hater angsten for noe så fantastisk som MAT. Jeg hater når sykdommen gir meg nifst forferdelig smertelige følelser som får meg til å flykte. Det er det jeg er redd for. Når sykdommen gir meg så vonde følelser og håpløshet at jeg flykter i de anorektiske og destruktive fellene. Sykdommen er en trussel i seg selv. Jeg er redd for hva den kan få meg til å gjøre.
- Er jeg redd for å bli frisk?
Jeg vet ikke. Hva er frisk? hvordan er det å være frisk? Jeg var vel 10-11 år gammel da det begynte å spire sykdomssymptomer i meg, så jeg vet ikke hvordan og husker ikke hvordan det er å være frisk.
Jeg tror ikke jeg er redd for å bli frisk, men jeg kjenner i meg selv at jeg ikke helt klarer å la meg selv TRO på at jeg en dag vil bli frisk. Så jeg vil vel heller si at jeg er redd for å IKKE bli frisk.
Tvilen på at jeg ikke blir frisk gjør meg redd.
- Vil jeg bli frisk?
Ja, mer enn noe annet. Jeg drømmer om et liv i frihet med min kjære. Jeg drømmer om et liv hvor jeg selv kan føle meg fri til å gjøre hva som enn faller meg inn, hva enn jeg vil gjøre, hva enn jeg måtte ønske. Jeg vil utrette store ting bare ved å gi av meg selv, for tro meg, jeg VIL så inderlig gi alt jeg føler jeg har å gi til så mange. Erfaringer, omsorg, bekreftelser, forståelse og livserfaring. Jeg har så mye jeg vil gi. Ikke bare til folk, men til mine kjære. Jeg har i mange år fått så mye fantastisk omsorg, forståelse,håp,drømmer,tro,kjærlighet og mye mer av min familie og mine venner. Til dem har jeg så mye jeg vil gi tilbake, Og jeg vet at alt de ønsker å få av meg er at jeg blir frisk.
En annen ting, som er et kapittel i seg selv er all kjærligheten jeg vil gi til Lars. Vi har skapt noe magisk sammen. Skjebnen førte oss sammen, og tro,håp og kjærlighet har holdt oss sammen gjennom alle disse mørke dalene. Vi står fortsatt støtt sammen med tro, håp og kjærlighet i behold. Sammen har vi en drøm som en dag skal bli sann. Jeg har så mye å gi. Jeg vil bli frisk. Jeg vil gi Lars jenta si tilbake, slik at drømmen vår vil bli virkelighet.
Hva er jeg redd for å miste?
- Denne djevelske sykdommen har ikke bare herjet med meg. Den har herjet med mine kjære også. Mine kjære har måttet se jenta si kjempe seg gjennom daler og nedoverbakker og oppoverbakker, stup,mørke og innimellom lysglimt. De har måttet se meg lide. Som min kjære mor en gang sa. "Din smerte, er min smerte". Jeg er så utrolig lei for alt de har måttet gå gjennom pga sykdommen min. Jeg blir så sint når jeg tenker på det. Så vet jeg også at de tenker det samme for min skyld. At de er sinte for alt jeg har måttet vært gjennom. Men av person, er min største egenskap omsorg og empati. Jeg ser ikke min egen smerte, jeg ser deres. Jeg vet at familien min fortsatt kommer til å støtte meg, men jeg er alltid redd for at de skal gi meg opp, fordi uten dem har jeg tapt. Jeg er evig glad for alt familie og venner har gitt meg disse tunge årene.
Dere tenker kanskje "hva med Lars? er hun ikke redd for å miste han?"
Svaret er enkelt. Vår kjærlighet er størst, sterkest, lidenskapelig sterk og evig. Den kan ikke mistes. Det vet og kjenner både han og jeg, og jeg kommer ALDRI til å gi slipp på det vi har sammen, overfor en djevelsk sykdom. LARS er sterkere enn sykdommen.
Er jeg redd for døden?
Jeg har sett døden i øynene flere ganger. Noen ganger etter et sterkt ønske om å nå døden, andre ganger i flukt fra døden. En ting er sikkert, av alt jeg har vært gjennom lever jeg. Jeg har hatt englevakt, jeg har hatt utrolig flaks, jeg har vært utrolig heldig, og døden har aldri tatt meg. Jeg har overlevd. Nå gjelder det å tørre å gi slipp på sykdommen som stadig trekker meg til døden, og begynne å leve.
Jeg vil LEVE.
Det er rart. For noen av dere tenker sikkert at "hun skriver bra, hun beskriver følelsene sine bra, hun planlegger ting, men gjennomfører ikke, hun tørr ikke, hun vil ikke nok." etc.
Kanskje har dere rett. Hun/jeg er redd. Og som jeg skrev på toppen. Kanskje jeg endelig har funnet ut hva jeg er redd for. Jeg fikk vertfall noe ut av dette innlegget.
~Frida~
Jeg føler at jeg har så lyst å gi alt av meg selv og kjempe som aldri før, men jeg merker jeg er redd.
Det er så rart med det. Jeg er redd. Forunderlig nok vet jeg ikke hva jeg er redd for. Kanskje jeg kan skrive meg frem til svaret. Kanskje det kan hjelpe meg til å finne ut av hva jeg er så utrolig redd for. Jeg sier jeg er redd, men hva er det jeg er så redd for?
- Er jeg redd for sykdommen?
ja, jeg er redd for hva den kan overbevise meg om, og få meg til å gjøre. Jeg hater alle de falske følelsene og overbevisningene som dukker opp i hodet mitt. Jeg hater løgnene og lureriet. Jeg hater angsten for noe så fantastisk som MAT. Jeg hater når sykdommen gir meg nifst forferdelig smertelige følelser som får meg til å flykte. Det er det jeg er redd for. Når sykdommen gir meg så vonde følelser og håpløshet at jeg flykter i de anorektiske og destruktive fellene. Sykdommen er en trussel i seg selv. Jeg er redd for hva den kan få meg til å gjøre.
- Er jeg redd for å bli frisk?
Jeg vet ikke. Hva er frisk? hvordan er det å være frisk? Jeg var vel 10-11 år gammel da det begynte å spire sykdomssymptomer i meg, så jeg vet ikke hvordan og husker ikke hvordan det er å være frisk.
Jeg tror ikke jeg er redd for å bli frisk, men jeg kjenner i meg selv at jeg ikke helt klarer å la meg selv TRO på at jeg en dag vil bli frisk. Så jeg vil vel heller si at jeg er redd for å IKKE bli frisk.
Tvilen på at jeg ikke blir frisk gjør meg redd.
- Vil jeg bli frisk?
Ja, mer enn noe annet. Jeg drømmer om et liv i frihet med min kjære. Jeg drømmer om et liv hvor jeg selv kan føle meg fri til å gjøre hva som enn faller meg inn, hva enn jeg vil gjøre, hva enn jeg måtte ønske. Jeg vil utrette store ting bare ved å gi av meg selv, for tro meg, jeg VIL så inderlig gi alt jeg føler jeg har å gi til så mange. Erfaringer, omsorg, bekreftelser, forståelse og livserfaring. Jeg har så mye jeg vil gi. Ikke bare til folk, men til mine kjære. Jeg har i mange år fått så mye fantastisk omsorg, forståelse,håp,drømmer,tro,kjærlighet og mye mer av min familie og mine venner. Til dem har jeg så mye jeg vil gi tilbake, Og jeg vet at alt de ønsker å få av meg er at jeg blir frisk.
En annen ting, som er et kapittel i seg selv er all kjærligheten jeg vil gi til Lars. Vi har skapt noe magisk sammen. Skjebnen førte oss sammen, og tro,håp og kjærlighet har holdt oss sammen gjennom alle disse mørke dalene. Vi står fortsatt støtt sammen med tro, håp og kjærlighet i behold. Sammen har vi en drøm som en dag skal bli sann. Jeg har så mye å gi. Jeg vil bli frisk. Jeg vil gi Lars jenta si tilbake, slik at drømmen vår vil bli virkelighet.
Hva er jeg redd for å miste?
- Denne djevelske sykdommen har ikke bare herjet med meg. Den har herjet med mine kjære også. Mine kjære har måttet se jenta si kjempe seg gjennom daler og nedoverbakker og oppoverbakker, stup,mørke og innimellom lysglimt. De har måttet se meg lide. Som min kjære mor en gang sa. "Din smerte, er min smerte". Jeg er så utrolig lei for alt de har måttet gå gjennom pga sykdommen min. Jeg blir så sint når jeg tenker på det. Så vet jeg også at de tenker det samme for min skyld. At de er sinte for alt jeg har måttet vært gjennom. Men av person, er min største egenskap omsorg og empati. Jeg ser ikke min egen smerte, jeg ser deres. Jeg vet at familien min fortsatt kommer til å støtte meg, men jeg er alltid redd for at de skal gi meg opp, fordi uten dem har jeg tapt. Jeg er evig glad for alt familie og venner har gitt meg disse tunge årene.
Dere tenker kanskje "hva med Lars? er hun ikke redd for å miste han?"
Svaret er enkelt. Vår kjærlighet er størst, sterkest, lidenskapelig sterk og evig. Den kan ikke mistes. Det vet og kjenner både han og jeg, og jeg kommer ALDRI til å gi slipp på det vi har sammen, overfor en djevelsk sykdom. LARS er sterkere enn sykdommen.
Er jeg redd for døden?
Jeg har sett døden i øynene flere ganger. Noen ganger etter et sterkt ønske om å nå døden, andre ganger i flukt fra døden. En ting er sikkert, av alt jeg har vært gjennom lever jeg. Jeg har hatt englevakt, jeg har hatt utrolig flaks, jeg har vært utrolig heldig, og døden har aldri tatt meg. Jeg har overlevd. Nå gjelder det å tørre å gi slipp på sykdommen som stadig trekker meg til døden, og begynne å leve.
Jeg vil LEVE.
Det er rart. For noen av dere tenker sikkert at "hun skriver bra, hun beskriver følelsene sine bra, hun planlegger ting, men gjennomfører ikke, hun tørr ikke, hun vil ikke nok." etc.
Kanskje har dere rett. Hun/jeg er redd. Og som jeg skrev på toppen. Kanskje jeg endelig har funnet ut hva jeg er redd for. Jeg fikk vertfall noe ut av dette innlegget.
~Frida~
ansvar...klar? hmm..
Ansvar.. svaret er ansvar. Svaret eller spørsmålet? Svaret på denne mandagens utfordring/endring er Ansvar! Spørsmålet er "hvor mye klarer jeg å ta akkurat nå".
Jeg brukte hele søndag på å forberede et nøye anorektisk innlegg som skulle siteres ut av min munn på møtet i dag. Innlegget innebar fullstendig ansvar for alt, og om hvordan jeg skulle klare det. Jeg klarte til å med å overbevise meg selv om det. Dosen med ansvar jeg fikk, ut i fra vektnedgang og en passelig bra gjennomført helg var utgang etter avtale både kveld og dag, åpent bad og 1 times oppfølging etter hvert måltid. Når jeg tenker meg om var det ikke jeg som bad om dette, det var ikke Frida som snakket under møtet i dag. Fordi Frida sliter noe enormt akkurat nå.. Frida klarer ikke å takle anoreksiens seirende dans gjennom oppkast, overspising, trening og luring.
Hva skjedde med sammarbeid Frida?
Kom igjen, kom frem igjen. Jeg hadde jo gutsen i boks. Jeg skulle klare dette! jeg var sterkere enn anoreksien! KOM IGJENN!
Kontakten min, som leser meg som en åpen bok spurte meg på en sånn måte at hun åpenlyst visste svaret. "er du klar for dette da Frida? ". Svaret mitt etter dagens erfaring er NEI!
Jeg skal ikke legge ut hva jeg eller Anoreksien har bedrevet med i dag, men jeg kan si såppas at det ikke er friskt.
Det kommer til å bli vanskelig de neste dagene og ukene. Det var de klar på da jeg var på møte på levanger. Den neste tiden kommer anoreksien til å være knallhard, og kjempe hardt. Den kommer til å overbevise meg, lure meg, gi meg syke tanker, syke impulser... ALT for å vinne denne kampen.
Derfor vil følelsene og ambivalensen være utrolig sterk den neste tiden.
Dette med dagens møte var nok den første runden med lureri og overbevising.
Dette opplegget skal være en prøverunde frem til torsdag. Så får vi se da.
Det er nå jeg må brette opp armene, selv om jeg aller helst vil legge meg ned på gulvet og overgi meg helt.
~Frida~
Jeg brukte hele søndag på å forberede et nøye anorektisk innlegg som skulle siteres ut av min munn på møtet i dag. Innlegget innebar fullstendig ansvar for alt, og om hvordan jeg skulle klare det. Jeg klarte til å med å overbevise meg selv om det. Dosen med ansvar jeg fikk, ut i fra vektnedgang og en passelig bra gjennomført helg var utgang etter avtale både kveld og dag, åpent bad og 1 times oppfølging etter hvert måltid. Når jeg tenker meg om var det ikke jeg som bad om dette, det var ikke Frida som snakket under møtet i dag. Fordi Frida sliter noe enormt akkurat nå.. Frida klarer ikke å takle anoreksiens seirende dans gjennom oppkast, overspising, trening og luring.
Hva skjedde med sammarbeid Frida?
Kom igjen, kom frem igjen. Jeg hadde jo gutsen i boks. Jeg skulle klare dette! jeg var sterkere enn anoreksien! KOM IGJENN!
Kontakten min, som leser meg som en åpen bok spurte meg på en sånn måte at hun åpenlyst visste svaret. "er du klar for dette da Frida? ". Svaret mitt etter dagens erfaring er NEI!
Jeg skal ikke legge ut hva jeg eller Anoreksien har bedrevet med i dag, men jeg kan si såppas at det ikke er friskt.
Det kommer til å bli vanskelig de neste dagene og ukene. Det var de klar på da jeg var på møte på levanger. Den neste tiden kommer anoreksien til å være knallhard, og kjempe hardt. Den kommer til å overbevise meg, lure meg, gi meg syke tanker, syke impulser... ALT for å vinne denne kampen.
Derfor vil følelsene og ambivalensen være utrolig sterk den neste tiden.
Dette med dagens møte var nok den første runden med lureri og overbevising.
Dette opplegget skal være en prøverunde frem til torsdag. Så får vi se da.
Det er nå jeg må brette opp armene, selv om jeg aller helst vil legge meg ned på gulvet og overgi meg helt.
~Frida~
søndag 28. august 2011
amen
Først, tusen hjertelig takk for så mye støtte og synspunkt og meninger. Dere hjelper meg på rette tanker.
Jeg vil starte med å si at min mor, som har bestemt seg for at jeg skal bli frisk og som nå er knall hard og pusher meg i riktige retninger, både gjennom krangel, gråt og trøsting, samtaler osv. Hun er direkte og ærlig, spør meg om spørsmål som får meg til å tenke.
"Sykdommen drepte deg nesten, og den har herjet i deg i 7 år, skal ALT VÆRE FORGJEVES?"
"Tror DU virkelig at du kan klare å kjempe mot det monsteret helt alene?"
"Hva med alle oss rundt deg, hvor lenge tror du at vi klarer dette lenger?"
"Hvor lenge tror du at du vil bruke mer av livet ditt på dette? "
Så kommer dette:
" du har så mye kvaliteter, ressurser og egenskaper, og alt du trenger for å få et godt liv, som du fortjener. Det er gevinsten. Nå har du et helt behandlingsapparat som venter på deg og er klar for å hjelpe deg. Det er nå du har din sjanse til å bli frisk. Det er nå du må brette opp armene dine å kjempe, Frida. For hvis du ikke tar sjansen du har fått på Levanger, kommer du til å fortsette å leve i mørket."
Det får meg til å tenke på drømmene mine. Alt jeg virkelig vil her i livet. Alt jeg skal oppnå. Alt jeg skal gjøre sammen med Lars. Alt vi skal gjøre ut av et liv sammen.
Jeg gråter, fordi jeg nå har innsett at jeg må gjennom et helvete for å komme dit. Jeg ønsker ikke å leve i mørket. Jeg gjør ikke det. Men jeg må ærlig innrømme at sykdommen prøver hele tiden å overbevise meg at det mørket som " de friske" snakker om er bedre enn å dra til Levanger. Drar jeg til Levanger finner jeg lyset, livet, Frida... Jeg finner meg selv, og der har de de verktøyene jeg trenger for å nettopp bli frisk. Jeg prøver å si det til meg selv. DET GÅR ANN Å BLI FRISK! Jeg har begynt å tro på det litt. Men jeg merket at når jeg var på møtet på levanger i forrige uke, økte motivasjonen min betraktelig.
Kanskje vil det skje når jeg kommer dit igjen. Jeg er usikker.
MEN, alikevel kjære venner, krigere, medmennesker, familie.
JEG DRAR TIL LEVANGER!
Amen
ps: Jeg hadde blitt evig takknemlig for tilbakemeldinger og støtte fra dere på dette innlegget.
~Frida~
Jeg vil starte med å si at min mor, som har bestemt seg for at jeg skal bli frisk og som nå er knall hard og pusher meg i riktige retninger, både gjennom krangel, gråt og trøsting, samtaler osv. Hun er direkte og ærlig, spør meg om spørsmål som får meg til å tenke.
"Sykdommen drepte deg nesten, og den har herjet i deg i 7 år, skal ALT VÆRE FORGJEVES?"
"Tror DU virkelig at du kan klare å kjempe mot det monsteret helt alene?"
"Hva med alle oss rundt deg, hvor lenge tror du at vi klarer dette lenger?"
"Hvor lenge tror du at du vil bruke mer av livet ditt på dette? "
Så kommer dette:
" du har så mye kvaliteter, ressurser og egenskaper, og alt du trenger for å få et godt liv, som du fortjener. Det er gevinsten. Nå har du et helt behandlingsapparat som venter på deg og er klar for å hjelpe deg. Det er nå du har din sjanse til å bli frisk. Det er nå du må brette opp armene dine å kjempe, Frida. For hvis du ikke tar sjansen du har fått på Levanger, kommer du til å fortsette å leve i mørket."
Det får meg til å tenke på drømmene mine. Alt jeg virkelig vil her i livet. Alt jeg skal oppnå. Alt jeg skal gjøre sammen med Lars. Alt vi skal gjøre ut av et liv sammen.
Jeg gråter, fordi jeg nå har innsett at jeg må gjennom et helvete for å komme dit. Jeg ønsker ikke å leve i mørket. Jeg gjør ikke det. Men jeg må ærlig innrømme at sykdommen prøver hele tiden å overbevise meg at det mørket som " de friske" snakker om er bedre enn å dra til Levanger. Drar jeg til Levanger finner jeg lyset, livet, Frida... Jeg finner meg selv, og der har de de verktøyene jeg trenger for å nettopp bli frisk. Jeg prøver å si det til meg selv. DET GÅR ANN Å BLI FRISK! Jeg har begynt å tro på det litt. Men jeg merket at når jeg var på møtet på levanger i forrige uke, økte motivasjonen min betraktelig.
Kanskje vil det skje når jeg kommer dit igjen. Jeg er usikker.
MEN, alikevel kjære venner, krigere, medmennesker, familie.
JEG DRAR TIL LEVANGER!
Amen
ps: Jeg hadde blitt evig takknemlig for tilbakemeldinger og støtte fra dere på dette innlegget.
~Frida~
lørdag 27. august 2011
forvirret
Jeg er forvirret, vet ikke helt hva jeg skal gjøre fremover. Jeg har mine egne synspunkt på saken, sykdommen har sine, og det er ikke lett å skille mellom dem.
I tillegg er jeg så heldig å få deres synspunkt og meninger rundt hva jeg skal og bør gjøre fremover. Det hjelper å få noen tanker og litt forståelse fra dere.
Alle rundt meg har sine synspunkt.
Alle synspunkt og meninger gjør meg utrolig forvirret. Jeg er kjempe ambivalent i forhold til hva jeg skal gjøre fremover. Om jeg skal skrive meg ut fra østmarka og være hjemme en stund før Levanger, om jeg skal dra direkte til Levanger fra østmarka, om jeg skal på levanger i det hele tatt?
Mamma spurte meg om jeg ville være narkoman for resten av livet. Det å være spiseforstyrret er som å være narkoman. Kontroll rundt vekt,mat og trening er rusen. Jeg har en fin mulighet til å bli frisk, men da må jeg selv tro på at jeg kan bli frisk.
hva skal jeg velge å gjøre?
~Frida~
I tillegg er jeg så heldig å få deres synspunkt og meninger rundt hva jeg skal og bør gjøre fremover. Det hjelper å få noen tanker og litt forståelse fra dere.
Alle rundt meg har sine synspunkt.
Alle synspunkt og meninger gjør meg utrolig forvirret. Jeg er kjempe ambivalent i forhold til hva jeg skal gjøre fremover. Om jeg skal skrive meg ut fra østmarka og være hjemme en stund før Levanger, om jeg skal dra direkte til Levanger fra østmarka, om jeg skal på levanger i det hele tatt?
Mamma spurte meg om jeg ville være narkoman for resten av livet. Det å være spiseforstyrret er som å være narkoman. Kontroll rundt vekt,mat og trening er rusen. Jeg har en fin mulighet til å bli frisk, men da må jeg selv tro på at jeg kan bli frisk.
hva skal jeg velge å gjøre?
~Frida~
torsdag 25. august 2011
jeg vil leve- NÅ helst.
Jeg sitter i sofaen her på østmarka. Rundt meg sitter personal, pasienter og mine medkrigere.
jeg sitter å tenker på alt jeg går glipp av. Jeg tenker på alt som foregår der ute i verden, som jeg ikke får delta i. Alle har begynt på skolen igjen nå. Jeg skulle gjort hva som helst for å få begynt på skolen slik som alle andre. Jeg skulle gjort hva som helst for å bare vært frisk nå. Jeg har så utrolig lyst å bare leve igjen nå. Jeg har så innmarri lyst å oppleve ting, gjøre alt jeg savner, være med venner og familie... Jeg vil leve NÅ. Så har vi dette med tålmodighet, ambivalent motivasjon og fokus. Dette er en vanskelig krig jeg kjemper. Det å hele tiden skal holde skuta på rett kjøl, ha rett fokus, tenke positivt og være tålmodig og akseptere endringene, og oppi alt kjempe mot verdens styggeste og fæleste anoreksimonster.
Det blir vanskelig nå fremover. Det kan både jeg og legen min bekrefte. Nå begynner jeg å kjenne på følelser og tankene begynner å bli klarere. Det er konstant aktivitet i hodet og kroppen. En uro begynner og ligger å pirrer hele dagen. Jeg kjenner at anoreksien kjemper hardt for å fortsatt få bo inni meg. Jeg må kjempe for å holde meg på riktig vei. Det er lett å bli påvirket av monstersykdommen og velge en avstikkervei som gjør det vanskelig for meg å komme på riktig vei igjen.
Sykdommen prøver hele tiden å overbevise meg om slike avstikkerveier.
Sykdom eller ikke, det er fortsatt mine tanker, og hvordan motstå sine egne tanker?
For min del, prøver jeg å spørre meg selv om store spørsmål.
Hvorfor kjemper jeg? hva får jeg igjen for å kjempe? hva er det å kjempe?
Hva trenger jeg for å bli frisk? vil jeg bli frisk? hva er frisk?
hva motiverer meg? hvordan holde meg motivert?
er det friske eller syke tanker? hva skjer hvis jeg adlyder tankene?
slike spørmål hjelper meg til å tenke gjennom og reflektere over ting.
En ting er sikkert. Denne kampen er tøff, men jeg skal komme meg ut seirende.
~Frida~
jeg sitter å tenker på alt jeg går glipp av. Jeg tenker på alt som foregår der ute i verden, som jeg ikke får delta i. Alle har begynt på skolen igjen nå. Jeg skulle gjort hva som helst for å få begynt på skolen slik som alle andre. Jeg skulle gjort hva som helst for å bare vært frisk nå. Jeg har så utrolig lyst å bare leve igjen nå. Jeg har så innmarri lyst å oppleve ting, gjøre alt jeg savner, være med venner og familie... Jeg vil leve NÅ. Så har vi dette med tålmodighet, ambivalent motivasjon og fokus. Dette er en vanskelig krig jeg kjemper. Det å hele tiden skal holde skuta på rett kjøl, ha rett fokus, tenke positivt og være tålmodig og akseptere endringene, og oppi alt kjempe mot verdens styggeste og fæleste anoreksimonster.
Det blir vanskelig nå fremover. Det kan både jeg og legen min bekrefte. Nå begynner jeg å kjenne på følelser og tankene begynner å bli klarere. Det er konstant aktivitet i hodet og kroppen. En uro begynner og ligger å pirrer hele dagen. Jeg kjenner at anoreksien kjemper hardt for å fortsatt få bo inni meg. Jeg må kjempe for å holde meg på riktig vei. Det er lett å bli påvirket av monstersykdommen og velge en avstikkervei som gjør det vanskelig for meg å komme på riktig vei igjen.
Sykdommen prøver hele tiden å overbevise meg om slike avstikkerveier.
Sykdom eller ikke, det er fortsatt mine tanker, og hvordan motstå sine egne tanker?
For min del, prøver jeg å spørre meg selv om store spørsmål.
Hvorfor kjemper jeg? hva får jeg igjen for å kjempe? hva er det å kjempe?
Hva trenger jeg for å bli frisk? vil jeg bli frisk? hva er frisk?
hva motiverer meg? hvordan holde meg motivert?
er det friske eller syke tanker? hva skjer hvis jeg adlyder tankene?
slike spørmål hjelper meg til å tenke gjennom og reflektere over ting.
En ting er sikkert. Denne kampen er tøff, men jeg skal komme meg ut seirende.
~Frida~
tilfriskning
Frida sikrer seg tilfriskning.
Nå skal ting bli bra. jeg var helt ærlig på møtet i dag. Jeg fortalte om mine anorektiske handlinger som har ført til vektnedgang, og jeg skal nå få hjelp til å hindre at det fortsetter.
Tynne rugbrødskiver skal byttes ut i ferdigskjærte brødskiver, jeg skal få ekstra oppfølging på kveldstid når jeg pleier å kaste opp. I stede skal jeg gå tur rett etter oppfølging. permisjonen i helgen skal også gå bra. alt er lagt til rette for at tilfriskning skal skje nå. Jeg er lettet, men også redd, fordi jeg vet det blir tøft fremover nå. jeg skal få mer og mer ansvar selv, frem til jeg skal til Levanger.
~Frida~
Nå skal ting bli bra. jeg var helt ærlig på møtet i dag. Jeg fortalte om mine anorektiske handlinger som har ført til vektnedgang, og jeg skal nå få hjelp til å hindre at det fortsetter.
Tynne rugbrødskiver skal byttes ut i ferdigskjærte brødskiver, jeg skal få ekstra oppfølging på kveldstid når jeg pleier å kaste opp. I stede skal jeg gå tur rett etter oppfølging. permisjonen i helgen skal også gå bra. alt er lagt til rette for at tilfriskning skal skje nå. Jeg er lettet, men også redd, fordi jeg vet det blir tøft fremover nå. jeg skal få mer og mer ansvar selv, frem til jeg skal til Levanger.
~Frida~
onsdag 24. august 2011
møte på levanger
hvordan gikk det på møtet med levanger i dag lurer du nok på?
Det gikk veldig bra. en veldig ambivalent Frida satt i en bil på vei til Levanger i dag. Sanset og tenkte over hva hun ventet. Spent og utrolig urolig for hva de kom til og si, og hva som kom ut av møtet.
Det viste seg å gå veldig bra. De var fortsatt villige til å ta imot meg. Spørsmålet er når og med hvilket utgangspunkt. Det første er at jeg må nå BMI 17, det andre er at jeg må takle et frivillig behandlingsopplegg. Dvs at jeg må være på frivillig paragraf her på østmarka og vise at det går bra en stund før jeg skal på Levanger. En annen ting er motivasjon. Jeg føler at jeg fikk frem alt jeg skulle, og alt gikk veldig bra. En litt mer motivert Frida satt i bilen fra Levanger i dag.
Men jeg merker godt hvor utrolig sterk sykdommen er nå. Den er redd nå. Jeg skal bli frisk nå, og den er livredd og stikker klørne enda hardere nå for å sikre seg boplass i meg. Jeg er så ambivalent som aldri før. Jeg tror jeg er redd. Jeg er kjempe motivert for å bli frisk, men jeg er livredd for ssykdommen akkurat nå. Den er skummel og kan få meg til å gjøre hva som helst.
Jeg prøver å be om hjelp fra personalet, og bekreftelser på hva som er friske tanker og ikke nå. Jeg trenger det.
~Frida~
Det gikk veldig bra. en veldig ambivalent Frida satt i en bil på vei til Levanger i dag. Sanset og tenkte over hva hun ventet. Spent og utrolig urolig for hva de kom til og si, og hva som kom ut av møtet.
Det viste seg å gå veldig bra. De var fortsatt villige til å ta imot meg. Spørsmålet er når og med hvilket utgangspunkt. Det første er at jeg må nå BMI 17, det andre er at jeg må takle et frivillig behandlingsopplegg. Dvs at jeg må være på frivillig paragraf her på østmarka og vise at det går bra en stund før jeg skal på Levanger. En annen ting er motivasjon. Jeg føler at jeg fikk frem alt jeg skulle, og alt gikk veldig bra. En litt mer motivert Frida satt i bilen fra Levanger i dag.
Men jeg merker godt hvor utrolig sterk sykdommen er nå. Den er redd nå. Jeg skal bli frisk nå, og den er livredd og stikker klørne enda hardere nå for å sikre seg boplass i meg. Jeg er så ambivalent som aldri før. Jeg tror jeg er redd. Jeg er kjempe motivert for å bli frisk, men jeg er livredd for ssykdommen akkurat nå. Den er skummel og kan få meg til å gjøre hva som helst.
Jeg prøver å be om hjelp fra personalet, og bekreftelser på hva som er friske tanker og ikke nå. Jeg trenger det.
~Frida~
tirsdag 23. august 2011
skuta på rett kjøl
Det er rart hvor redd jeg er for sykdommen min. Jeg er livredd den og tørr ikke annet enn å adlyde noen ganger. Jeg er redd for endringer og hvordan det påvirker sykdommen min. Jeg er redd for hva den kan få meg til å gjøre. Jeg er redd sykdommen min. Når jeg tenker på alt jeg har vært gjennom de siste 6 årene er det kanskje ikke rart at jeg er redd. Men å adlyde sykdommen, vil si det samme som å mate sykdommen. Den blir sterkere. Hva med å bruke styrken min til å for en gangs skyld ikke adlyde, Ikke mate sykdommen, vise at jeg er sterkest. Jeg tenker høyt, hvordan? hvordan ikke adlyde denne gang. Hvordan takle forandringer uten å adlyde anoreksien denne gang? Forandringer skjer snart. Jeg skal overflyttes til Levanger etterhvert. Hvordan finne styrke til å takle de forandringer? For de er mange. Der vil jeg få alt ansvar selv. Der må jeg selv være sterk, og selv be om hjelp til å være sterk. Jeg er redd. Men kanskje går alt mye bedre enn jeg tror. Det gjør som regel det. Alt føles så stort og fælt og forferdelig vondt når det ligger å pirrer og gnager på innsiden. Slipper jeg det ut til noen jeg føler meg trygg på, blir det plutselig lite og håndterbart. Det kan bli bedre. Det vil bli bedre. Jeg vet jo at folk blir frisk på Levanger. Jeg må bare tørre å tro på at jeg også kan komme dit at jeg er frisk.
Jeg må tørre å gi slipp på det som i 6 år har styrt meg. Nå må jeg ta styringen og peile skuta på rett kjøl.
Det er opp til Frida å bestemme nå. Nå er jeg sterk nok til å velge. Utfordringen er å velge riktig.
Jeg veier for og imot. Jeg er veldig ambivalent. Men jeg vet at jeg tilslutt vil ende opp på Levanger. Jeg vet at jeg en dag kommer til å bli frisk.
Men redd er jeg. Hver dag er jeg redd for sykdommen. Men jeg prøver å være sterk.
~Frida~
Jeg må tørre å gi slipp på det som i 6 år har styrt meg. Nå må jeg ta styringen og peile skuta på rett kjøl.
Det er opp til Frida å bestemme nå. Nå er jeg sterk nok til å velge. Utfordringen er å velge riktig.
Jeg veier for og imot. Jeg er veldig ambivalent. Men jeg vet at jeg tilslutt vil ende opp på Levanger. Jeg vet at jeg en dag kommer til å bli frisk.
Men redd er jeg. Hver dag er jeg redd for sykdommen. Men jeg prøver å være sterk.
~Frida~
ambivalent helvete
tankene sirkulerer. skal /skal ikke? vil/vil ikke? må/må ikke? frisk/syk
Ambivalent er ordet.
Jeg tenker så mye at hodet er i ferd med å eksplodere. Jeg lurer fælt på hva jeg skal gjøre fremover, hvilken vei jeg skal velge. Rett frem i oppåverbakke, eller parkere litt først. Jeg er vanvittig sliten, så jeg vet ikke om jeg orker å peise på i oppoverbakken enda. Jeg vet ikke om jeg har de rette verktøyene som trengs. Jeg vet ikke om jeg vil. Jeg snakker om Levanger.
Jeg gråter nå. Fordi jeg er så fortvilt, fordi jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vet hvorfor jeg føler meg som nå. Jeg har jo opplevd det før. Det følelseskaoset man får før man skal ta et valg. Jeg har vært der før.
Det er vanvittig tøft. Jeg vet ikke hvilken vei jeg skal gå. Jeg kunne ønske noen kunne valgt for meg. Fordi jeg er for sliten til å velge. Jeg vil bare velge å hvile meg. jeg vil bare velge å slippe å kjempe mer.
Jeg vil bare være fri.
Tankene sirkulerer konstant. Jeg er fortvilt og ambivalent. Anoreksien herjer og jeg herjes med.
Det er ikke lett å ta valget i en slik situasjon. Men hvilke alternativer har jeg?
~Frida~
Ambivalent er ordet.
Jeg tenker så mye at hodet er i ferd med å eksplodere. Jeg lurer fælt på hva jeg skal gjøre fremover, hvilken vei jeg skal velge. Rett frem i oppåverbakke, eller parkere litt først. Jeg er vanvittig sliten, så jeg vet ikke om jeg orker å peise på i oppoverbakken enda. Jeg vet ikke om jeg har de rette verktøyene som trengs. Jeg vet ikke om jeg vil. Jeg snakker om Levanger.
Jeg gråter nå. Fordi jeg er så fortvilt, fordi jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vet hvorfor jeg føler meg som nå. Jeg har jo opplevd det før. Det følelseskaoset man får før man skal ta et valg. Jeg har vært der før.
Det er vanvittig tøft. Jeg vet ikke hvilken vei jeg skal gå. Jeg kunne ønske noen kunne valgt for meg. Fordi jeg er for sliten til å velge. Jeg vil bare velge å hvile meg. jeg vil bare velge å slippe å kjempe mer.
Jeg vil bare være fri.
Tankene sirkulerer konstant. Jeg er fortvilt og ambivalent. Anoreksien herjer og jeg herjes med.
Det er ikke lett å ta valget i en slik situasjon. Men hvilke alternativer har jeg?
~Frida~
mandag 22. august 2011
Frida vil gjemme seg...
ah...det er herlig med mer frihet. I dag fikk jeg innvilget 1 times utgang alene pr. vakt. altså to timer ute alene. Jeg har benyttet meg av begge i dag.
Første turen gikk jeg langs city lade, og tilbake
Andre turen brukte jeg på å ta solarium.
det var vel to kontruktive ting å bruke fri utgang på vel?
Ellers har måltidene gått ganske bra.
var litt vanskelig å spise når jeg ikke får lage maten selv, slik jeg gjør når jeg er hjemme.
tankene sirkulerer mye for tiden. skal jeg til Levanger med en gang? skal jeg hjem en tur for fysisk og psykisk kjenne hvordan jeg absolutt ikke vil ha det, og erfare at jeg trenger mer hjelp? jeg kjenner på den følelsen når jeg er hjemme i helgene. noen ganger når jeg lar sykdommen styre meg, kjenner jeg på den følelsen. Jeg vil ikke være syk, jeg vil bli frisk. Men akkurat nå kjenner jeg ingensteder annet enn i hodet at jeg er syk. Jeg mener tankene. Det fysiske kommer sakte men sikkert på plass nå, uten at jeg har fått noe som helst hjelp til å akseptere vektoppgangen. Jeg har bare gått opp i vekt.
Jeg sliter noe enormt med å akseptere og godta at kroppen min er som den er akkurat nå.
Det påvirker alt. humør, følelser, tanker osv.
Jeg husker at når jeg var sykelig tynn, ønsket jeg at det skulle funtes en pille som gjorde at man gikk opp i vekt. det med å ha maten i magen var for tungt. Nå er jeg der. jeg har gått opp i vekt. Jeg har bestiget fjellet. Jeg er nesten i mål. Men jeg har aldri i hele mitt liv følt meg så avskylig og fæl. Jeg klarer ikke å leve med det. Det at jeg faktisk må opp enda mer i vekt, er en av grunnene til at jeg ikke vil til levanger med en gang. Jeg tror at hvis jeg drar hjem, kommer sykdommen til å bli så sterk, både bulimien og anoreksien, at jeg kjenner igjen den følelsen som sist gav meg motivasjon. NEMLIG ENDRING! jeg må ønske endring. Det trenger jeg for å få mest mulig ut av opplegget på levanger også. Jeg må ønske en endring. Nå har jeg vært her på østmarka så lenge at jeg har mistet all livsglede, all motivasjon, alt håp om å bli frisk. Jeg har bare gått opp i vekt, men føler meg som et skall. Det er ingen frida som onsker å komme ut. Frida vil bare gjemme seg.
jeg er forvirret og redd, for jeg vet ikke hva som skal skje fremover. jeg vet ingen verdens ting.
På onsdag skal jeg på møte med Levanger. Da vil jeg nok få vite mer, tenker jeg.
~Frida~
Første turen gikk jeg langs city lade, og tilbake
Andre turen brukte jeg på å ta solarium.
det var vel to kontruktive ting å bruke fri utgang på vel?
Ellers har måltidene gått ganske bra.
var litt vanskelig å spise når jeg ikke får lage maten selv, slik jeg gjør når jeg er hjemme.
tankene sirkulerer mye for tiden. skal jeg til Levanger med en gang? skal jeg hjem en tur for fysisk og psykisk kjenne hvordan jeg absolutt ikke vil ha det, og erfare at jeg trenger mer hjelp? jeg kjenner på den følelsen når jeg er hjemme i helgene. noen ganger når jeg lar sykdommen styre meg, kjenner jeg på den følelsen. Jeg vil ikke være syk, jeg vil bli frisk. Men akkurat nå kjenner jeg ingensteder annet enn i hodet at jeg er syk. Jeg mener tankene. Det fysiske kommer sakte men sikkert på plass nå, uten at jeg har fått noe som helst hjelp til å akseptere vektoppgangen. Jeg har bare gått opp i vekt.
Jeg sliter noe enormt med å akseptere og godta at kroppen min er som den er akkurat nå.
Det påvirker alt. humør, følelser, tanker osv.
Jeg husker at når jeg var sykelig tynn, ønsket jeg at det skulle funtes en pille som gjorde at man gikk opp i vekt. det med å ha maten i magen var for tungt. Nå er jeg der. jeg har gått opp i vekt. Jeg har bestiget fjellet. Jeg er nesten i mål. Men jeg har aldri i hele mitt liv følt meg så avskylig og fæl. Jeg klarer ikke å leve med det. Det at jeg faktisk må opp enda mer i vekt, er en av grunnene til at jeg ikke vil til levanger med en gang. Jeg tror at hvis jeg drar hjem, kommer sykdommen til å bli så sterk, både bulimien og anoreksien, at jeg kjenner igjen den følelsen som sist gav meg motivasjon. NEMLIG ENDRING! jeg må ønske endring. Det trenger jeg for å få mest mulig ut av opplegget på levanger også. Jeg må ønske en endring. Nå har jeg vært her på østmarka så lenge at jeg har mistet all livsglede, all motivasjon, alt håp om å bli frisk. Jeg har bare gått opp i vekt, men føler meg som et skall. Det er ingen frida som onsker å komme ut. Frida vil bare gjemme seg.
jeg er forvirret og redd, for jeg vet ikke hva som skal skje fremover. jeg vet ingen verdens ting.
På onsdag skal jeg på møte med Levanger. Da vil jeg nok få vite mer, tenker jeg.
~Frida~
møtereferat
vekten viste i dag at ting går riktig vei. jeg nærmer med stadig bmi 17.
dvs at jeg må få litt mer ansvar etterhvert, så på møtet i dag ble det bestemt at jeg får utgang etter avtale, en halvtimes mindre oppfølging(altså oppfølging i 1 1/5 time).
jeg ble kjempe glad for at jeg får utgang uten følge. følte meg litt fri. mn det blir en utfordring. anoreksitrollet vil nok melde seg, mn jeg har bestemt meg for å bruke utgangen konstruktivt AMEN!
ellers er vi klar for møte på levanger på onsdag. det blir spennende.
~Frida~
dvs at jeg må få litt mer ansvar etterhvert, så på møtet i dag ble det bestemt at jeg får utgang etter avtale, en halvtimes mindre oppfølging(altså oppfølging i 1 1/5 time).
jeg ble kjempe glad for at jeg får utgang uten følge. følte meg litt fri. mn det blir en utfordring. anoreksitrollet vil nok melde seg, mn jeg har bestemt meg for å bruke utgangen konstruktivt AMEN!
ellers er vi klar for møte på levanger på onsdag. det blir spennende.
~Frida~
søndag 21. august 2011
følelsen
Jeg er litt fortvilt. Jeg vet liksom ikke hva jeg skal gjøre. Jeg sliter enormt med å godta og akseptere vektoppgangen jeg har hatt, eller hvordan jeg ser ut nå. Jeg nærmer meg BMI 17.
Jeg skulle så inderlig ønske at jeg kom til levanger for å gå opp i vekt der, slik at jeg kunne jobbet med å akseptere vektoppgangen. På østmarka har jeg nærmest blitt tvingt opp i vekt, og jeg har ikke jobbet med å godta det og akseptere det. Det sliter så enormt på meg dette. Jeg føler at jeg bare vil gjemme meg vekk og aldri komme ut igjen. Jeg vil bare ned i vekt igjen. Jeg føler meg skitten og ekkel. Slik føles det, og det er ikke et godt utgangspunkt når jeg skal på levanger for å si det sånn. Der blir alt enda strengere og opp til meg selv.Er det noen som har noe erfaring på om dette forandrer seg eller blir bedre?
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Alle forventer at jeg har det bra med meg selv og skal til Levanger, men jeg vet ikke hva jeg vil når jeg føler meg slik.
~Frida~
Jeg skulle så inderlig ønske at jeg kom til levanger for å gå opp i vekt der, slik at jeg kunne jobbet med å akseptere vektoppgangen. På østmarka har jeg nærmest blitt tvingt opp i vekt, og jeg har ikke jobbet med å godta det og akseptere det. Det sliter så enormt på meg dette. Jeg føler at jeg bare vil gjemme meg vekk og aldri komme ut igjen. Jeg vil bare ned i vekt igjen. Jeg føler meg skitten og ekkel. Slik føles det, og det er ikke et godt utgangspunkt når jeg skal på levanger for å si det sånn. Der blir alt enda strengere og opp til meg selv.Er det noen som har noe erfaring på om dette forandrer seg eller blir bedre?
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Alle forventer at jeg har det bra med meg selv og skal til Levanger, men jeg vet ikke hva jeg vil når jeg føler meg slik.
~Frida~
lørdag 20. august 2011
god helg
Nå sitter jeg hjemme i stua hos pappa. Pappa er her, stemoren min, kjæresten min, hunden min og pusekattene. Vi koser oss med Amandaprisen på tv, pepsi max, lakerol og sense-tyggis for min del, og familiekos. Det er vanvittig deilig og være hjemme igjen. Det er faktisk år og dag siden jeg har overnattet hos pappa, og det kom ganske overaskende på også. Det var et innfall som plutselig kom mens jeg kjørte hjem i dag. Det har hittill gått ganske bra. Jeg har slitt litt på matfronten, men er flink til å være i rolig aktivitet vertfall. I kveld har jeg og Lars vært på kino. nok et innfall. Jeg begynner å bli mer og mer lik meg selv. uforutsigbar..hehe
Resten av permisjonen vet jeg ikke hvordan blir, men jeg regner med det blir bare å være hjemme og slappe av. Det er vertfall utrolig godt og være hjemme.
ha en fin lørdagskveld alle sammen.
~Frida~
Resten av permisjonen vet jeg ikke hvordan blir, men jeg regner med det blir bare å være hjemme og slappe av. Det er vertfall utrolig godt og være hjemme.
ha en fin lørdagskveld alle sammen.
~Frida~
fredag 19. august 2011
today, levanger, permisjon
i dag har det vært en bra dag. Jeg har fått hvilt meg ordentlig, sovet mye, hatt besøk, beholdt alle måltider, pluss at anoreksien ikke har plaget meg så særlig. Jeg har hatt kontroll med andre ord.
Jeg merker så utrolig godt at tankene har blitt klarere og at jeg har mer kontroll nå som jeg har kommet meg litt opp i vekt. Jeg må ærlig innrømme at jeg holdt på å gi opp en stund. Jeg trodde aldri at ting skulle bli bedre. Men det har det. Nå føler jeg at jeg har mer kontroll på tankene mine. Jeg er sterkere enn anoreksien. Selv om jeg fortsatt sliter med tvangstanker rundt spising, trening og andre ting, føler jeg at jeg i større grad har mer kontroll, pluss at jeg blir ikke hysterisk og får panikkangst hvis jeg ikke tilfredstiller tvangen. Det føles godt å skrive det, jeg har blitt friskere.
Kjæresten min sa det i dag også. " Du blir mer og mer Frida for hver gang jeg ser deg".
Det var så godt å høre. Når jeg tenker på alt jeg har vært gjennom de siste fire månedene, må jeg si at jeg er stolt over å ha kommet så langt. Friskveien var lang, er lang. Da trodde jeg aldri at jeg skulle komme så langt som i dag. Jeg husker hvor fælt det var og hvor sterk anoreksien var, og hvor håpløst jeg følte alt var. Jeg trente som en gal, kastet opp hele tiden, hadde konstant tvangsritualer hele dager. Først kl.03.00 på natten kunne jeg legge meg ned å slappe av. Det var et helvete rett og slett.
nå er jeg kun 2 kg unna bmi 17, noe som starter noen tanker.
-Hva skal jeg gjøre etterpå?
vil jeg på levanger med en gang? skal jeg på akuttposten på levanger før jeg skal på spiseenheten?
hva vil jeg? skal jeg være hjemme før? blir jeg overført til frivillig?
Alt dette får jeg svar på på onsdag. Da skal nemlig jeg på møte med overlegen fra både akuttposten og RKSF på Levanger, samt overlegen her på østmarka og kontaken min.
Jeg er veldig spent. Jeg er spent på hvilke tanker jeg kommer til å få etter å ha snakket med dem. Vil jeg få mer motivasjon? vil jeg endre tankegang? vil ønsket om å dra til levanger med en gang endre seg?
så mange spørsmål vil bli besvart på onsdag.
Først kommer helgen. Jeg drar hjem etter frokost i morgen, og skal være hjemme helt til søndag kveld.
Det blir utrolig godt med permisjon igjen. Det gjør så godt. I helga håper jeg at speilene ikke ødelegger for meg. Jeg må jobbe med å godta hvordan kroppen min ser ut nå.
uansett har jeg og kjæresten min lagt noen planer for helga, så det blir bra ;)
jeg gleder meg.
God helg til alle sammen.
~Frida~
Jeg merker så utrolig godt at tankene har blitt klarere og at jeg har mer kontroll nå som jeg har kommet meg litt opp i vekt. Jeg må ærlig innrømme at jeg holdt på å gi opp en stund. Jeg trodde aldri at ting skulle bli bedre. Men det har det. Nå føler jeg at jeg har mer kontroll på tankene mine. Jeg er sterkere enn anoreksien. Selv om jeg fortsatt sliter med tvangstanker rundt spising, trening og andre ting, føler jeg at jeg i større grad har mer kontroll, pluss at jeg blir ikke hysterisk og får panikkangst hvis jeg ikke tilfredstiller tvangen. Det føles godt å skrive det, jeg har blitt friskere.
Kjæresten min sa det i dag også. " Du blir mer og mer Frida for hver gang jeg ser deg".
Det var så godt å høre. Når jeg tenker på alt jeg har vært gjennom de siste fire månedene, må jeg si at jeg er stolt over å ha kommet så langt. Friskveien var lang, er lang. Da trodde jeg aldri at jeg skulle komme så langt som i dag. Jeg husker hvor fælt det var og hvor sterk anoreksien var, og hvor håpløst jeg følte alt var. Jeg trente som en gal, kastet opp hele tiden, hadde konstant tvangsritualer hele dager. Først kl.03.00 på natten kunne jeg legge meg ned å slappe av. Det var et helvete rett og slett.
nå er jeg kun 2 kg unna bmi 17, noe som starter noen tanker.
-Hva skal jeg gjøre etterpå?
vil jeg på levanger med en gang? skal jeg på akuttposten på levanger før jeg skal på spiseenheten?
hva vil jeg? skal jeg være hjemme før? blir jeg overført til frivillig?
Alt dette får jeg svar på på onsdag. Da skal nemlig jeg på møte med overlegen fra både akuttposten og RKSF på Levanger, samt overlegen her på østmarka og kontaken min.
Jeg er veldig spent. Jeg er spent på hvilke tanker jeg kommer til å få etter å ha snakket med dem. Vil jeg få mer motivasjon? vil jeg endre tankegang? vil ønsket om å dra til levanger med en gang endre seg?
så mange spørsmål vil bli besvart på onsdag.
Først kommer helgen. Jeg drar hjem etter frokost i morgen, og skal være hjemme helt til søndag kveld.
Det blir utrolig godt med permisjon igjen. Det gjør så godt. I helga håper jeg at speilene ikke ødelegger for meg. Jeg må jobbe med å godta hvordan kroppen min ser ut nå.
uansett har jeg og kjæresten min lagt noen planer for helga, så det blir bra ;)
jeg gleder meg.
God helg til alle sammen.
~Frida~
torsdag 18. august 2011
past and now
jeg føler meg mer som Frida i disse dager. Jeg er 2,5 kg unna BMI 17 nå. og som oftest føler jeg meg sterkere enn anoreksien. Ikke hele tiden, men oftere enn før. Mye mer enn før. Jeg sier ikke at ting ikke er vanskelig, for vanskelig er det. hele tiden. Men jeg klarer å lettere ta friske valg enn før.
Jeg må innrømme at jeg var redd for at ting skulle bli som de var for alltid, men det har endret seg. ting har blitt lettere når vekten har gått over et viss punkt. heldigvis.
jeg og kontaktene mine her satt og "mimret" litt på de ulike situasjonene jeg har vært gjennom mens jeg har vært her. Da snakker jeg om de mest ekstreme. noe jeg har le av i dag. For eksempel når jeg løp som en galing rundt i gangene her for å forbrenne kalorier, og alle som stod i veien prøvde og stoppe meg. Jeg skulle trene,NEMLIG. Eller når jeg absolutt IKKE skulle hvile meg, og satt oppreist på en pinnestol å sov tidlig på morgenen. Ja, jeg ler av det i dag, og det sier noe om hvor langt jeg har kommet. På den tiden var det blodig alvor. men jeg ler i dag.
~Frida~
Jeg må innrømme at jeg var redd for at ting skulle bli som de var for alltid, men det har endret seg. ting har blitt lettere når vekten har gått over et viss punkt. heldigvis.
jeg og kontaktene mine her satt og "mimret" litt på de ulike situasjonene jeg har vært gjennom mens jeg har vært her. Da snakker jeg om de mest ekstreme. noe jeg har le av i dag. For eksempel når jeg løp som en galing rundt i gangene her for å forbrenne kalorier, og alle som stod i veien prøvde og stoppe meg. Jeg skulle trene,NEMLIG. Eller når jeg absolutt IKKE skulle hvile meg, og satt oppreist på en pinnestol å sov tidlig på morgenen. Ja, jeg ler av det i dag, og det sier noe om hvor langt jeg har kommet. På den tiden var det blodig alvor. men jeg ler i dag.
~Frida~
tirsdag 16. august 2011
skritt mot målet
Det har vært en lang dag. mye trossing og mye motstand. Jeg har hatt gode samtaler med kontakten min som har hjulpet meg gjennom det verste. Tårene kom i dag også. Det er godt når de kommer.
Ellers har måltidene godt som planlagt. all maten er spist og fordøyd. kryss i taket for den.
jeg har også vært ut å gått tur for første gang på lenge. Det var herlig å få rørt litt på seg igjen.
Dagene går fort nå, jeg går skritt for skritt fremover.
Det føles godt å tenke på det, når jeg strever såppas hardt hver dag.
Jeg har vertfall det å trøste meg med. Jeg går skritt for skritt mot målet mitt.
Det gjør vondt, men jobben kan kun gjøres av meg.
 |
| et bilde av en nydelig rose jeg fant på turen i dag |
mandag 15. august 2011
today
Det har vært en tung dag. Mange tanker sirkulerer som sagt. Mye angst knyttet til det å beholde maten i magen. Jeg har selv klart å spise måltidene etter planen i dag. Det er stort bare det. Jeg har klart å tilføre kroppen min næring, og latt den bli der. Det er et helvete både fysisk og psykisk. Det er litt av en påkjenning på magen når den plutselig får fast føde. plutselig skal tarmene begynne å jobbe for fullt igjen. Jeg ser mer eller mindre ut som en afrikaunge med en enormt oppblåst mage og en litt for tynn kropp. Magesmerter har stort sett tatt store deler av dagen. Psykisk kjenner jeg hvor enormt sterk anoreksien er konstant. Den vil ha meg til å trene, lure og kaste opp, og det er da jeg må være sterk og vise hvem jeg spiller på lag med. Jeg kan da velge å høre på anoreksien eller på personalet og de rundt meg som vil hjelpe meg. Det er en tøff kamp, og ingenting gjør så godt som å komme til bloggen å lese alle de gode kommentarene fra dere. Dere aner ikke hvor mye de betyr for meg. Jeg er ikke så flink til å svare, men dere skal vite at jeg leser dem, og tar imot alle gode råd. takk <3
~Frida~
~Frida~
tanker og følelsesballen
Jeg har en følelsesball fylt med forvirring, fortvilelse, sinne, raseri og frustrasjon. Den er så vond. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av den. Den kastes i alle retninger i hele meg, og lager smerter overalt.
Jeg prøver å finne ut hvordan jeg skal takle følelsene som kastes rundt og gjør meg så fortvilt og forvirret, men de anorektiske løsningene på følelsesregulering virker alltid som en enklere løsning.
hva skal til for at jeg skal klare å mestre følelsene? hva er følelsene, og hvor kommer de fra?
En ting er sikkert. Anoreksien kjemper med nebb og klør for å stjele tankeplass og rote rundt i hodet mitt, og føre meg inn i sine handlinger. Her kommer forvirringen inn. Jeg er forferdelig forvirret, fordi jeg vet ikke hva som er virkelighet. Jeg vet ikke om det jeg ser i speilet er virkelig, jeg vet ikke om vekten er virkelig, jeg vet ikke om følelsene mine er virkelige. jeg vet ikke hvem jeg er, og hva jeg vil.
Hvordan finne Frida, og få henne til å begynne å kjempe med riktig fokus igjen. fokus mot å bli frisk, istede for fokus på å gå opp i vekt. Frida er så mye mer enn bare kroppen sin. Hvem er Frida? mange ganger føler jeg meg som et skall. jeg føler meg ikke som en person. Jeg føler meg bare som en sykdom. Det tror jeg er fordi det er bare fokus på sykdom, og når jeg havner i situasjoner hvor Frida må være tilstede, blir jeg bare som en vegg.
Da min kjære så sårt sa til meg i helgen "jeg savner deg Frida. Jeg savner kjæresten min. du er her, men du er ikke tilstede. kom tilbake til meg".
Jeg savner meg selv jeg også min kjære.
jeg sitter med tårer som renner ned kinnet mitt nå. Jeg tenker på så mange ting.
Jeg tenker på alt jeg har vært igjennom, og alt mine kjære har vært gjennom. alt på grunn av monsteret jeg kjemper mot. De har måttet se på at jenta deres har blitt herjet med. De har måttet oppleve å nesten miste jenta si i døden. Jeg tenker spesielt på mamma og pappa og søsteren min. De har måttet se meg lide og kjenne på at jenta deres har vært fanget i 6 år. så tenker jeg på min skjønne prins, som jeg var så heldig å møte for ett og halvt år siden. Alt han har måttet gått gjennom og kavet seg gjennom og stått i, kan ikke beskrives med ord. Han er helten min, det er vertfall sikkert. jeg takker hver dag for at han fortsatt kjemper med meg, og for at drømmen vår en dag skal bli til virkelighet. han har så mye og gi, men sykdommen tar noe av det og sender det tilbake. han har så mye kjærlighet å gi meg, og jeg lover deg kjære at jeg en dag skal ta imot alt, og gi deg all min kjærlighet for deg også.
jeg tenker på så mange ting som sagt. Jeg vet ikke hva som skjer fremover. Det meste er opp til meg. Jeg trekkes mot anorektiske løsninger hele veien, så jeg er ambivalent til tusen. Jeg klarer ikke å ta et valg, og når man ikke vet noenting er det ikke rart jeg er forvirret og redd.
Jeg vet Frida ville bli frisk, og det var derfor hun gikk inn i denne kampen. Dere husker vel hvor mye jeg skrev at jeg ville bli fri osv. Jeg tror jeg må finne meg selv igjen. Det gjør jeg ikke her jeg er nå. her er alt sykt. For å finne Frida og fridas krefter må jeg gjøre friske ting og være i friskt miljø. Det er vertfall sikkert.
~Frida~
Jeg prøver å finne ut hvordan jeg skal takle følelsene som kastes rundt og gjør meg så fortvilt og forvirret, men de anorektiske løsningene på følelsesregulering virker alltid som en enklere løsning.
hva skal til for at jeg skal klare å mestre følelsene? hva er følelsene, og hvor kommer de fra?
En ting er sikkert. Anoreksien kjemper med nebb og klør for å stjele tankeplass og rote rundt i hodet mitt, og føre meg inn i sine handlinger. Her kommer forvirringen inn. Jeg er forferdelig forvirret, fordi jeg vet ikke hva som er virkelighet. Jeg vet ikke om det jeg ser i speilet er virkelig, jeg vet ikke om vekten er virkelig, jeg vet ikke om følelsene mine er virkelige. jeg vet ikke hvem jeg er, og hva jeg vil.
Hvordan finne Frida, og få henne til å begynne å kjempe med riktig fokus igjen. fokus mot å bli frisk, istede for fokus på å gå opp i vekt. Frida er så mye mer enn bare kroppen sin. Hvem er Frida? mange ganger føler jeg meg som et skall. jeg føler meg ikke som en person. Jeg føler meg bare som en sykdom. Det tror jeg er fordi det er bare fokus på sykdom, og når jeg havner i situasjoner hvor Frida må være tilstede, blir jeg bare som en vegg.
Da min kjære så sårt sa til meg i helgen "jeg savner deg Frida. Jeg savner kjæresten min. du er her, men du er ikke tilstede. kom tilbake til meg".
Jeg savner meg selv jeg også min kjære.
jeg sitter med tårer som renner ned kinnet mitt nå. Jeg tenker på så mange ting.
Jeg tenker på alt jeg har vært igjennom, og alt mine kjære har vært gjennom. alt på grunn av monsteret jeg kjemper mot. De har måttet se på at jenta deres har blitt herjet med. De har måttet oppleve å nesten miste jenta si i døden. Jeg tenker spesielt på mamma og pappa og søsteren min. De har måttet se meg lide og kjenne på at jenta deres har vært fanget i 6 år. så tenker jeg på min skjønne prins, som jeg var så heldig å møte for ett og halvt år siden. Alt han har måttet gått gjennom og kavet seg gjennom og stått i, kan ikke beskrives med ord. Han er helten min, det er vertfall sikkert. jeg takker hver dag for at han fortsatt kjemper med meg, og for at drømmen vår en dag skal bli til virkelighet. han har så mye og gi, men sykdommen tar noe av det og sender det tilbake. han har så mye kjærlighet å gi meg, og jeg lover deg kjære at jeg en dag skal ta imot alt, og gi deg all min kjærlighet for deg også.
jeg tenker på så mange ting som sagt. Jeg vet ikke hva som skjer fremover. Det meste er opp til meg. Jeg trekkes mot anorektiske løsninger hele veien, så jeg er ambivalent til tusen. Jeg klarer ikke å ta et valg, og når man ikke vet noenting er det ikke rart jeg er forvirret og redd.
Jeg vet Frida ville bli frisk, og det var derfor hun gikk inn i denne kampen. Dere husker vel hvor mye jeg skrev at jeg ville bli fri osv. Jeg tror jeg må finne meg selv igjen. Det gjør jeg ikke her jeg er nå. her er alt sykt. For å finne Frida og fridas krefter må jeg gjøre friske ting og være i friskt miljø. Det er vertfall sikkert.
~Frida~
Abonner på:
Innlegg (Atom)