fredag 30. mars 2012

en kronglete uke på sykehuset

Hei, og velkommen til bake...  til oss alle. til dere fantastiske lesere. Men også til meg selv.
Tja, hvor skal jeg begynne?
Skal jeg være helt ærlig? Ja, dette er altså da min vei ut av spiseforstyrrelsen, så jeg velger å være ærlig. Det ble riktignok en liten avstikker. en kronglete avstikker denne uken.

Alle skjønte nok at det bare var et tidsspørsmål hvor lenge kroppen ville vare på max tre-fire knekkebrød. Det var vel ikke det engang på slutten. Et minmalt inntak av væske gjorde det heller ikke bedre.
Det sa stopp. Det var vertfall like før det sa stopp, men jeg sa stopp før kroppen gjorde det.

Fredag kveld tok jeg en liten overdose med paracet. Siden kroppen var så dårlig og underernært fra før var dette mye farligere enn jeg trodde. Jeg våknet lørdag morgen bare kvalm og uvell, så tok de blodtrykk og puls av meg. De var begge veldig lave og lave nok til å få tak i lege. Jeg sovnet igjen. Når legen kom igjen i ett-tida var jeg skikkelig døsig og uvell. jeg klarte å få frem hva jeg hadde gjort. Jeg klarte å si at jeg hadde tatt paracet og skadet meg ved(dette er litt flaut) at jeg hadde satt kanyler i magen. Det neste jeg husker er ambulansen og smerten. blodprøver, sykepleiere, oksygen, smertestillende, svimmelhet og den uendelige kvalmen.

Det kl. 01.00 fikk jeg komme på operasjonsstuen og tatt ut nålene. Jeg husker ikke halvparten, for jeg var så suset og ør av all smertestillende og medisinene mot smertene. Jeg bare lå der. sånn passe ruset virket alt så enkelt. hadde noen gitt meg en hamburger, hadde jeg sikkert spist den.

Utover helga forverret alt seg. blodprøvene ble bare verre og verre. leververdiene var skyhøye. så høye at de var på nære nippet til å sende meg på fly til rikshospitalet for levertransplantasjon. Og der vet jeg godt at man ikke overlever så veldig lenge med min "historie". Den siste kvelden før de ville ta et valg før om de skulle sende meg til oslo, var prøvene stabile. Det tydet på at noe hadde snudd. heldigvis.
Det var som et mirakel fra åpen himmel. Ingen trodde dette ville gå bra, men det snudde faktisk. Leververdiene gikk sakte men sikkert og går sakte men sikkert tilbake.

Men oppi det hele så ble det oppdaget at jeg har farlig lave verdier av hvite, røde blodceller og blodplater. pluss masse næringsstoffer. Dette er en prosess som kroppen har satt i gang. kroppen sin måte å si STOPP på, så flaks for meg sånn sett at jeg ble "oppdaget". Disse blodprøvene har forverret seg utover uken.

Jeg fikk komme tilbake på østmarka i dag ved strenge vilkår om at jeg må få i meg tusen kalorier om dagen(verken mer eller mindre) om dagen, det blir tatt blodprøver regelmessig, at jeg får rikelig med vitaminer(fikk en i rumpa både i dag og i går), og at de følger nøye med meg. og at jeg følger planen.

Behandlingsplanen er nå forandret til tvangsparagraf ved spesialpost 4, hvor jeg må drikke næringsdrikker hver dag. De skriver opp og kalkulerer alt jeg spiser og drikker. hvis jeg havner under tusen, blir det sonde. De venter ikke ett minutt med det i min tilstand nå. fokuset er ernæring og stabilisering av blodprøver. i tillegg har jeg tett oppfølging nå. pluss at jeg må drikke 1500 ml væske.

Jeg fikk beskjed av legene på alvor i dag om at de håper virkelig det er siste gangen jeg gjør dette. Jeg kommer aldri i verden til å tåle en runde til. Kroppen sier i fra at den er helt utkjørt nå, og ikke tåler dette lengre. Nå er det opp til meg å lytte til deg og til de rundt meg som vil hjelpe MEG. for her sitter jeg, etter 7 år med denne sykdommen, og etter en uke på sykehus døden nær, og halveis gaper fordi jeg er så utmattet. Er det det jeg vil bruke livet mitt til?

Jeg kravler meg oppåver, og jeg er godt i gang. Ikke har det vært bruk for sonde enda i dag, og jeg har klart alt som jeg skal etter planen i dag. Og ellers holder jeg ut, vender blikket mitt forover, og smiler litt. fordi jeg endelig kan si at det går riktig vei igjen.

Den eneste veien ut er gjennom.

~Frida~

fredag 23. mars 2012

Ville bare gi et livstegn...
Jeg sliter veldig.
prøver å velge riktig.

prøver å finne styrke
FRIIDAAAAA!
~Frida~

onsdag 21. mars 2012

en tøff samtale - pest eller kolera

huff, i dag har det vært en tøff dag. Eller det har vært en ok dag, med billedterapi og mye sosialt å sånt, men jeg hadde samtale med behandlingsteamet i dag. De var veldig fornøyde med hva jeg hadde fått til så lagt denne uken, med tanke på hvordan ting var for to dager siden. Jeg har klart å begynt å spise, og de krever at jeg spiser til hvert måltid. Men så har vi dette med vekten da. Hvis jeg har gått ned i vekt på tirsdag blir det nok sonde igjen. hvis jeg er stabil, er det ikke så lang tid det er forsvarlig at jeg er på den vekten jeg er nå, så da må det også sonde til. Jeg fikk skrekken. Jeg fikk panikk.. Ikke sonden igjen!

Jeg ville skrive meg ut, jeg ville klare dette på egen hånd(ja, jeg vet det høres galskap ut), for jeg vil ikke tilbake til akuttpost. Jeg vil være her, men uansett hvor jeg er i verden kommer jeg ikke utenfor det å gå opp i vekt. Her får jeg ta det så sakte og rolig som jeg selv ønsker det, og har mye større frihet.
Og jeg er jo i gang. Jeg klarer bare ikke å forestille meg selv 10 kg tyngre enn jeg er nå. Jeg har jo vært det en gang, og jeg hadde det jo bra, men likevel. Det er så vanvittig vanskelig. Legen forslo at vi skulle ta en uke i gangen. Jeg gråt. Jeg ville ikke. "vi skal være her sammen med deg", sa hun. Ingen kan være her for meg 24/7 uten at jeg må kjenne på den skittenhetsfølelsen av å gå opp i vekt. Det ligger SÅ UTROLIG mye følelser bak de kiloene. Men jeg fikk altså bekreftet i dag at jeg kommer ikke til å bli utskrevet herfra før de har tatt en helhetsvurdering av helsetilstanden min. BMI, almenntilstand, psykisk form osv.
Det er jo ikke snakk om utskrivelse nå. Men det var min første reaksjon når sonden ble truet opp i ansiktet mitt.

Så hva skjer fremover nå Frida? Nå må jeg velge vei... anoreksien drar meg i flere retninger, men jeg prøver så hardt jeg kan å se over det destruktive og se etter andre veier.
At jeg bare kan koble av hodet litt i starten og følge planen, holde ut angsten og gå sakte men sikkert opp i vekt enten om jeg liker det eller ikke. Akseptere det. Jeg må tydeligvis det. Akseptere at jeg nok en gang er et anorektisk vrak som trenger hjelp. Spørsmålet er om jeg klarer å hjelpe meg selv nå.
Kanskje trenger jeg en puff med å få i gang næringsinntaket skikkelig. Det gjør vondt uansett.
Men det er i den anorektiske delen det gjør vondt. Hva hvis jeg konsentrerer meg med å følge opplegget og går sakte men sikkert opp i vekt. Det blir bedre. Det sier jo de andre jentene. De sier det blir bedre. Kanskje jeg bare må legge meg flat å gi fra meg kontrollen, høre på andre, stole på andre.
Det sykdommen fortelller meg fører meg tydligvis ingen vei.

Jeg prøver så godt jeg kan å fokusere på målene mine, og jobbe hele tiden, men det er så vanskelig når jeg er så ambivalent, anoreksien så sterk og jeg så svak. Jeg vet hva jeg har å gjøre, spørsmålet er hvor lenge jeg utsetter det? og hvor lenge de lar meg utsette det!

Men heldigvis i all mørket, er de flinke til å minne meg på hva jeg har klart denne uken.
Jeg har klart å bli kjent med mange nye personer og sosialisert meg, blitt med på alle grupper, deltatt i måltider i starten, og begynt og spise og drikke igjen.
~Frida~

shopping med kjæresten

 I går kom Lars på besøk til meg for første gang på spes.post 4. Vi dro med en gang ut... "Jeg tilbringer nok tid her, hosj ivei". vi dro til City Lade, Lade Arena og på cafe. Det var kjempe kos.
Han kommer til meg igjen i morgen også.
 måtte selvfølgelig svinge innom H&M:
 what about this one?
 den ble det vertfall
smile
~Frida~

billedterapi 21.mars

I dag tidlig hadde vi billedterapi. Det var et ganske vanskelig tema. Et ganske vidt tema, som er veldig viktig. Teamaet var respekt.

hmm..ingenting dukket opp i hodet mitt så jeg begynte bare med noe.
Til slutt endte jeg opp med dette bildet:
Jeg tenker at vi må ha respekt for hverandre. Vi er i ulike faser av livet, fra ulike kulturer og har forkjellige religioner og livssyn, vi har forskjellige verdier i livet. En ting som betyr utrolig mye for en, kan bety mindre for andre, og det må vi respektere. Vi er alle unike og spesielle og fortjener å bli behandlet med respekt uansett. 

Så ser dere denne personen midt i bildet med et hjerte på brystet. Det handler om å respektere seg selv.
Man må respektere sine egenskaper, sine verdier og seg selv som person. Det er viktig. 

Mens vi snakket litt om dette i gruppa kom vi inn på makt og balansegang mellom mennesker og ulike roller. Det var et veldig sårt tema for meg. Av egen erfaring har jeg mange ganger følt meg urespektert og følt meg truet fordi noen har brukt rollen sin som behandler med "makt". Det å se mennesket som en helhet er så viktig. Man skal respektere verdiene og behovene til et menneske, når man jobber med dem. Det å ikke bli sett og hørt er noe av det verste som finns, for da har man ikke noe valg. man føler seg truet. Så det å respektere at vi er like mennesker med som er like mye verdt er viktig. 

punktum.

~Frida~

tirsdag 20. mars 2012

Dagen begynte med veiing. 100 gram ned fra i går, men det var jo fordi jeg så vidt kom i gang.
I dag derimot har jeg hittil klart å spise et knekkebrød med rekeost, paprika og agurk + litt pålegg fra de andre knekkebrødene + en kopp te, til frokost. Så var jeg med på morgenmøte og en liten gåtur etterpå.

Så var det samtale. Behandlingsteamet mitt var veldig glade på mine vegne at jeg hadde klart å begynt å spist. Det er en start. Alt er bedre enn ingenting. Og nå går det fremover, så lenge jeg fortsetter å kjempe.
Til lunsj ble det det samme som til frokost.
Neste er middag. Verstingen, men noe skal jeg få ned. Hovedsaken er at jeg spiser noe til hvert måltid. Det skal jeg klare.

~Frida~

mandag 19. mars 2012

kveldsoppdatering

Hei og hopp.

en litt usikker og forvirret Frida skriver kveldens siste innlegg i kveld.
usikker og forvirret pga mange tilbakemeldinger som har gått inn på meg, usikker for om jeg gjør det jeg gjør godt nok. Legen var innom tidligere i kveld og sa at jeg jobbet godt og så bedre ut nå enn tidligere i dag. Jeg har klart mye i dag også, og det er det jeg må fokusere på.

Det er en kamp bare å være her. aller helst skulle jeg ønsket meg hjem, i trygge omgivelser. Jeg har vært på psykehus i over ett år nå, og lengselen etter livet har aldri vært så stor.

Derfor gjør jeg jobben så godt jeg kan. Jeg kjemper og holder ut. Jeg klarer ikke alt, men jeg klarer noe, og det er det jeg må fokusere på. Jeg har ikke tenkt å legge meg flat for anoreksien å bli sondeforet igjen.
Aldri mer sonde... Derfor er jeg helt ærlig mot de som jobber her, derfor motiverer jeg meg selv 24/7, derfor gir jeg ikke opp, derfor pakker jeg ikke bagen min å drar.
fordi jeg bestemte meg for å vinne tilbake livet mitt.

Jeg skjønner det er vanskelig for noen å sette seg inn i min situasjon, men jeg gjør så godt jeg kan.
Til de av dere som gir  meg gode tilbakemeldinger,  TAkk! de betyr så mye. Det styrker meg.
Samtidig er jeg enig i noe av det som blir skrevet. Jeg trenger å bli påmint virkeligheten og realiteten. Men det får jeg også her jeg er nå. Det er det jeg jobber med. å innse realitet og fakta.

I natt håper jeg at jeg får sove, jeg skal nemlig opp tidlig i morgen og spise frokost.
God natt, og takk for alle tilbakemeldinger.
~Frida~

motivasjonsting

Nå har jeg vært på arbeidsstuen her på spesialpost 4 og laget meg en motivasjonsplakat, + et lite motivasjonsark jeg kan ha med meg på måltidene. Her skal det kjempes.






~Frida~
overlegen og behandlerne mine kom innom meg i tre- tiden. Jeg sov. Har ikke krefter til noe annet.
De er veldig bekymret for helsetilstanden min. blodtrykket er veldig lavt, og jeg kan få hjertestans hvis dette fortsetter. I morges ble vi enige om at jeg skulle begynne å spise. Jeg gav alt jeg hadde, og klarte med tårer i øynene å få i meg et halvt knekkebrød med banan og noen agurkskiver + en kopp te.
I en uke nå har jeg verken spist eller drukket, så det er jo en seier i seg selv. Jeg måtte veie meg i dag også. Jeg hadde gått ned over 4 kg siden jeg kom hit. Jeg fikk litt sjokk.

Jeg fikk alternativet. sondeernæring eller begynne å spise. Anoreksien brølte, jeg gråt. Det gjorde så vondt. nå var det opp til meg å velge. Jeg har til onsdag på meg for å bevise at jeg klarer dette.
Jeg er på det samme vekt som da jeg var innlagt på A4 etter levanger, så jeg er ikke akkurat sterk.

Men jeg vet at inni meg finnes en styrke. En styrke som vil mer enn noe annet. En styrke som velger livet overfor spiseforstyrrelsen. En styrke som kan få meg til å flytte fjell, jeg må bare gjøre det.

Så jeg har lagt meg en plan frem til onsdag, og den skal jeg følge. samtidig skal jeg prøve å holde meg unna trening og oppkast. Nå er det jeg som bestemmer. Det er bedre å bite i det sure eplet enn å krype i det.

Jeg har angst til tusen, følelser som tar overhånd, anoreksien brøler. Men jeg brøler tilbake.
JEG VIL LEVE!!! DU HAR TATT NOK AV LIVET MITT!

Jeg beviste det i dag ved fem-måltidet. Jeg kunne endelig sette en X i avkrysningsskjemaet, som betyr at alt på kostlisten ved det måltidet er spist.

Nå skal jeg ned på arbeidsstuen og lage meg en stor plakat med mål og ting jeg gleder meg til, altså en motivasjonsplakat, og henge på veggen min.

setter enormt pris på kommentarer og tilbakemeldinger fra dere nå. Jeg trenger alt friskt innputt jeg kan få. Jeg er sterkere enn anoreksien med dere. Send meg gjerne meldinger også.
tlf: 92825698 -



Klem fra en sliten Frida
~Frida~

sonde eller mat

i dag fikk jeg valget. veiing først. 4 kg ned på en uke. sonde eller begynne å spise.
jeg er full av angst, full av forventningspress, full av kaos. men jeg begynte. jeg spiste lunsj i dag.

jeg vet ikke hva som skjer videre, jeg vet bare at jeg må fortsette.

trenger tilbakemeldinger, støtte og ros fra dere nå. jeg trenger heiagjengen min for å ta de riktige valgene.
~Frida~

jenta som forsvant

det var ei gang ei jente, ei livsglad jente som elsket livet.
hun hadde alt, hun hadde livet, og elsket det.
Men det var noe som manglet.
Det viktigste.
hun var ikke glad i seg selv.
selvhat.
men likevel så livsglad og sprudlende.

selvhatet vokste med årene
utfordringer fikk henne til å ikke føle seg bra nok.
ingenting var bra nok.

gang på gang fikk hun bekreftelser på at hun ikke var bra nok.
for andre, ja. men for seg selv, aldri.

siden hun ikke var bra nok, måtte hun endre seg selv.
drastisk skjedde det.
Hun endret seg ikke. hun forsvant.
hun ble frarøvet livet sitt.
livsgleden i øynene forsvant, gnisten sluktes.
borte..

hun har vært borte i 7 år nå.
borte i sin egen verden,
hun kjemper for å komme tilbake, til å bli hel, for livsgnisten sin, for gleden, for livet.

nå sitter jenta å gråter. hun lengter sånn etter å være fri.
jenta er sliten og lei. hun sitter innesperret i seg selv omringet av en monstersykdom.
hun leter etter veier ut av denne eksistensen. men blir stadig dradd tilbake.
hun gråter, hun lengter.

Det er så urettferdig. denne jenta var en gang livglad.
nå ligger jenta i senga på sykehus og gråter over alt hun har mistet, over smerten, over alt.

jenta leter etter håp..
~Frida~

søndag 18. mars 2012

helga + litt refs

først vil jeg si bare takk for alle gode tilbakemeldinger. det er godt å lese. men på noen kommentarer føler jeg meg rett og slett slaktet. eks at jeg kunne dra hjem for å leve de siste månedene, siden jeg ikke spiser.
hallo, målet mitt er å klare å spise så fort som mulig. jeg er helt ærlig om hvordan jeg har det på bloggen min. det er vanskelig bare det. å forblotte mitt syke indre foran tusen personer om alle indre tanker og følelser. jeg gjør det av en grunn. jeg vet at den syke delen ikke er Frida. for Frida vil leve.
Frida gikk skjelvende inn på en helt ny avdeling med helt nye mennesker og ble gitt en haug med ansvar og valg i hendene på tirsdag. hele dagen var fylt med angst og stress. jeg var livredd. Men jeg sto i angsten og dro ikke hjem, slik jeg hadde lyst til. Det har jeg klart i mange dager nå. Jeg har holdt ut, og jeg har klart små ting hver dag. jeg har valgt livet - bit for bit. og jeg føler meg tryggere nå, enn tidligere i uken, så nå ligger alt til rette for at jeg skal klare dette. og jeg har ikke tenkt å la anoreksien ta overhånd.
jeg vil ikke tilbake til A4 med tvang, aldri mer... Jeg skal klare dette! uansett. Jeg har lovd meg selv det, fordi jeg fortjener livet. Jeg fortjener å bli bedre. Jeg vil, derfor skal det bli sånn.

Jeg gjør så godt jeg kan, og nå føler jeg det er like før jeg bryter isen. Anoreksien skal ikke få ødelegge sjansen min. så til dere som kanskje ikke forstår, eller har evnen til å sette seg inn i min situasjon, la vær og kommentere, dette er komplisert, og vanskelig. Jeg jobber så godt jeg kan. Mer kan jeg ikke gjøre.

Det var den biten. ellers er helga snart over. det har vært en rolig helg på posten, og det har vært godt.
jeg har hatt besøk av både mamma og pappa. Vi har vært på kjøretur, litt shopping i går. Jeg trengte litt koseklær. jeg hadde visst pakket litt feil type klær for lokalet. men nå er alt på plass, og godt er det.
her skal jeg være, her skal jeg kjempe kampen min.
 bilder fra lufteturen i dag:





jeg måtte bare prøve:)
~Frida~

lørdag 17. mars 2012

kjempe for livet

i alt mørket prøver jeg å finne lyspunkt... bare små glimt av lys. jeg ser ikke...
i alt kaos prøver jeg å sile de gode ting og de vonde ting. men det gjør vondt uansett.
jeg kjemper mot en djevel, som jeg vet vil ha meg på dødsleiet igjen, men likevel er smerten så stor når jeg ikke adlyder. angsten og den indre smerten fyller meg, jeg kjenner livsgnisten renner ut av meg.
Jeg mestrer ikke, jeg klarer ikke, jeg vinner ikke. djevelen vinner.
Jeg føler meg så alene. helt alene. jeg klarer ikke å se hendene rundt meg.
sykdommen vinner tid. tid av mitt liv. Frida forsvinner.

skal jeg la det skje?
vil jeg gjennom enda et helvete med tvangsforing, reimer og en helvetes kamp mellom anoreksien og behandlerne? vil jeg ikke heller velge livet?

Selvfølgelig vil jeg det. jeg vil ha livet. jeg vil være Frida. jeg vil bestemme. Jeg vil nå mine mål.
Men å møte min største frykt er noe jeg bare utsetter og utsetter. Jeg tørr ikke å møte angsten og følelsene mine. Jeg føler meg feig, som ikke klarer det. alle de andre klarer det. Men vi kjemper hver vår kamp.
Jeg må sette ned foten. Jeg vil ikke ned i kjelleren igjen. Jeg orker ikke. Men da må jeg bryte isen.

Min kjære sang på fylkesmønstringen i dag om meg. i slutten av sangen synger han at jeg bryter isen, og jeg blir fri. Selv om jeg føler meg fanget nå, betyr det ikke at jeg ikke kan klare det. Jeg må bare prøve å fokusere på at jeg har nye muligheter hele tiden. Jeg har valg. Jeg kan velge livet - bit for bit.
for et år siden var jeg døden nær, jeg brukte et år på å klatre meg opp fra den. 
jeg nekter å bruke enda et år på å klatre opp fra kjelleren, som anoreksien fører meg til. 
Jeg må kjempe nå, kjempe for livet.

~Frida~

fredag 16. mars 2012

smerteflykt

Det gjør så vondt inni meg. i natt klarte jeg ikke å la være. jeg måtte få ut smerten. jeg prøvde å identifisere smerten først, men da ble det bare enda verre. smerten er lengsel etter å mestre, lengsel etter liv, lengsel etter styrke, ambivalens, angst og motløshet. jeg føler meg mislykket og håpløs.

så i natt gjorde jeg noe som jeg ikke har gjort på lenge. barberbladet tok bort smerten min for en stund. jeg angrer sånn. så fine som armene mine har blitt nå. jeg føler jeg ødela en bit av meg selv, som gav etter i natt. så det ble noen timer på legevakten, med sying og diverse. nå er jeg like hel igjen.

ellers nærmer det seg helg, og det er godt. ikke så mange folk å forholde seg til. da blir det litt lettere å prøve å spise også. men det er helt utrolig hvor mye støtte det er fra mine medpasienter også. De er helt utrolige. det er så godt å se hvor flinke de er til å ta kontroll over sykdommen. i dag hadde vi ukesevaluering hvor vi går gjennom uken, mål for helga og neste uke osv. Det er en tøff kamp for oss alle, men jeg har aldri sett en sånn stå- på-vilje som hos disse jentene. jeg prøver å si til meg selv at om noen måneder sitter jeg også slik.

jeg håper det.. jeg skal det..
~Frida~

torsdag 15. mars 2012

tårene renner

tårene renner, jeg lengter sånn hjem. Det er vanskelig å holde ut her. Det er vanskelig å bare være her.
Jeg vet jeg er trygg her, men jeg føler meg ikke trygg. ikke enda. Jeg vil aller helst bare gjemme meg under dyna og sove bort smerten.

Jeg er veldig avkreftet. Angsten og alt stresset tar på, og sliter meg helt ut. Samtidig er det jo ikke rart at jeg er sliten når jeg ikke gir kroppen min næring.
I morgen skal jeg gjøre alt for å få i meg noe. hva som helst. jeg må bare hoppe i det.
Det blir bare vanskeligere, og jeg blir svakere for hver time.

Jeg begynner å bli kjent med folk her nå, og innimellom føler jeg meg trygg. tryggere i dag enn i går.

Det er en kamp. Nå sliter jeg med å prøve å holde ut, og ikke gi opp. Det frister. angsten er overveldende.
Men jeg må vel bare gi det tid. Jeg er på riktig plass og alt ligger til rette for meg.

Jeg føler meg ensom, alene og utrygg. Men jeg prøver å si til meg selv at det blir bedre.

i går var smerten så stor at jeg måtte gjøre den til fysisk smerte. Men det gikk bra. Jeg fikk snakket om det etterpå, og selv om det ikke var konstruktiv handling, er jeg klar over at jeg ikke må gjenta det.

Jeg rives i flere retninger, og prøver så godt jeg kan.
Jeg prøver å svømme, mens jeg holder på å drukne.

Men det vil bli bedre, det kan ikke bli verre. Jeg står i angsten. Den vil bli mindre, og jeg sterkere
~Frida~

onsdag 14. mars 2012

dag 2 på spesialpost 4

Dette har vært en tøff dag også. Men jeg er litt tryggere i dag enn i går, og det er jo bra.
angsten er der og tømmer meg for krefter til å kjempe hardt enda, men jeg prøver så godt jeg kan. mer kan jeg ikke gjøre. Jeg har så mange mål og ting å jobbe for, så jeg skal få til dette til slutt.
Men jeg må gjøre som de sier her, ta en ting i gangen og gi meg selv tid til å bli trygg og kjent med ting.
ingen forventer at jeg skal klare alt med en gang. Det ville vært rart hvis jeg hadde det.

Jeg har vært alene på intensiven et halvt år nå, så bare det å være sosial er vanskelig. Men det er noe jeg må bruke tid på å bli igjen. Jeg er jo egentlig kjempe glad i å være sosial. Jeg er kjempesosial og har ingen problemer med det egentlig. Når jeg kom hit i går, fikk jeg en følelse av å komme til en skole. Det var så mange folk, høyt under taket, oppgaver, utfordringer og "lærere". Alt var nytt, og det tar jo litt tid før man blir kjent. ingen finner sin plass med en gang. Men det blir etterhvert.

Jeg lengter sånn etter den tryggheten nå. Jeg føler meg redd, ensom og full av angst. Jeg har mest lyst å bare dra hjem og legge meg under dyna og gråte. Jeg har mest lyst å ha noen av mine kjære her til å passe på meg, gi meg omsorg og stryke meg slik at jeg føler meg trygg. Men det finnes vel ingen plass i verden som kan få meg til å føle meg trygg på riktig måte nå, for nå har kampen begynt, og ubehaget er enormt. Jeg gjør så godt jeg kan, og prøver å si til meg selv at det vil bli bedre. Jeg har en plan fremover nå, og den SKAL følges. Selv om det er mye som stritter imot, er det mye som motiverer meg til å kjempe også.
for eksempel mine medpasienter. De er helt utrolige. når jeg ser hvordan de behersker å ta ansvar og kontroll over sykdommen sin, gir det meg håp. For jeg vet at de har vært der jeg er i dag også, alle sammen. og hvorfor skal ikke jeg også bli så sterk som de. vi jobber mot samme mål alle sammen, selv om vi er i ulike faser.

lengselen etter livet, kjæresten min, familie og venner er stort. Jeg gråter nå. Jeg gråter mye. Det er godt å gråte. smerten forsvinner litt. Jeg gjør noe som jeg aldri har gjort før. Jeg står i angsten og møter den. Jeg holder ut, fordi jeg vet det vil bli verdt det. Jeg vet at jeg en dag vil se tilbake på dette og smile, fordi jeg lever.

Jeg hadde også besøk av pappa i ettermiddag. Det var utrolig godt å møte han igjen. fikk litt mer trygghet da også. Vi dro til city lade så jeg fikk kjøpe meg litt koseklær. Det er godt å ha her.

Nå skal jeg ringe mine kjære og få litt friskt innputt, og motivasjon. Jeg savner dem slik. Så skal jeg prøve å sitte på stuen sammen med de andre etterpå. Det gikk bra i går, så det er bare å hoppe i det.

du er aldri alene om noe av det du gjør, med mindre du tenker at du er alene, noe som er en skremmende tanke for alle. når du vet at universets kraft svarer på hver eneste tanke du har, at det venter å står klart til å hjelpe deg å oppnå hva som helst, vil frykten din forsvinne


du har den mektigste allierte - universet - som har tilgang til energi overalt. ingenting kan stå i veien for det- det eneste du må gjøre er å tro.
~Frida~

verdt å kjempe for- her og nå, og mål

Jeg har satt meg opp noen mål som jeg trenger i kampen min. nemlig ting og opplevelser som er verdt å kjempe for, og som jeg får hvis jeg tar de riktige valgene. Det er en tøff kamp, men det blir verdt det, når jeg fremover får oppleve disse tingene. 

 så nå er det bare å finne Frida-styrken, og sette i gang. For i mål skal jeg.
Verdt å kjempe for:
- påskeferie med venner, familie og Lars(en liten vertfall)
- skole og russetid i mai
- sommer
- ferieturer i sommer
- storåsfestivalen
- kibnebfestivalen
- ute på byen med venner
- festing og party
- håndball
- FRISKE OMGIVELSER
- reising! (hoj, jeg gleder meg)
- HJEM<3
- være i stand til å bestemme selv hva jeg vil gjøre
- klare å gjøre hver dag til en bra dag.
- finne meg selv, identitet, personlighet, selvbilde, interesser osv
- pynte meg med fine klær, farger, smykker og sminke hver dag.
- SPA(om ikke så lenge)
- UTDANNING! (sykepleier)
- LARS<3
- opplevelser med Lars
- sommeraktiviteter - bading på stranda med venner, fisking, turer i fjellet osv.
- kanotur i mai
- turer, teltturer og opplevelser med venner
- AURORA<3
- FRIHET!
- førerkort!
- sang og musikk

MÅL:
- finne verktøy for å holde sykdommen i sjakk, og lære meg å få utløp for følelser på konstruktive måter
- NULL tvangstanker og tvangshandlinger
- finne en matmengde som jeg er trygg på og holder vekten "stabil" og følge den.
- føle frihet til å gjøre det jeg vil, når jeg vil
- være takknemlig for hver dag
- styrke forholdet med Lars<3
- mestringsstatergier ved "kriser"
- takle og identifisere angst konstruktivt
- komme inn i sunne og gode rutiner og vaner.
- oppnå de tingene jeg vil
- føle meg trygg på meg selv og føle meg sterkere enn sykdommen.
- fullføre skolen
- LEVE hver dag
- finne meg selv
- unngå innleggelser
- unngå tilbakefall
- være trygg og fornøyd med meg selv
- bedre selvbilde og selvtillitt
- føle meg bra nok
- endre tanker rundt mat, kropp, vekt og trening
- lære meg at mat er en nødvendighet, drivstoff, næring som jeg må ha.
- mestre å ta ansvar for livet mitt.
- ha energi!


~Frida~

dag 1 på spesialpost 4 - en overveldene tøff dag


min første dag på post 4, var rimelig tøff. jeg møtte opp kl.10 med alt mitt pikk pakk som har samlet seg opp etter 1 år. Jeg trengte bærehjelp for å si det sånn. først hadde jeg samtale med behandlerne mine. vi gikk gjennom diverse ting som kontrakt, regler, opplegget og laget kostliste. Jeg er veldig fornøyd med kostlisten. Den er ikke så langt  fra det jeg er vant til å spise på A4. litt mer, inkl. et middagsmåltid, som jeg kommer til å streve veldig med. Men her fokuseres det vertfall mer på hva man klarer, og ikke på det kan ikke klarer. Det kan man klare etterhvert som man føler seg klar for det. 
jeg var livredd når jeg kom, og hadde angst i hele går. Jeg SKULLE delta på alt sammen, og det ble veldig mye for meg. alt er så nytt og helt annerledes fra akuttpost 4. absolutt alt er nytt, og jeg føler meg utrygg. litt mer trygg i dag enn i går, og det er jo bra. selv om jeg føler jeg skulle fått til alt på en gang, må jeg bare ta tiden til hjelp og jobbe hardt for å finne trygghet så fort som mulig, slik at jeg får kommet i gang litt... Det er godt å vite og kjenne at jeg kan ta den tiden jeg trenger, og at jeg har så flinke folk rundt meg hele tiden. 
det skal nok bli bra etterhvert. når jeg finner meg litt til rette og blir trygg.

her er et dagboknotat fra i går. Det var en rimelig tøff dag. angsten herjet gjennom hele dagen. 

dagboknote fra dag 1 på spesialpost 4:
13.03.12 kl. 16

da har jeg innstallert meg på spesialpost 4. Angsten er enorm. Jeg føler meg fortapt. Jeg hadde vel ikke forventet noe annet heller da. Det jobber utrolige mennesker her. Men perfeksjonist som jeg er prøver jeg å få til alt, og da får jeg ikke til noe. Jeg kan virkelig få hjelp her. jeg kjenner anoreksien fylle meg og ensomheten er stor. jeg kjenner at dette kommer til å bli en veldig tøff kamp.
jeg skulle sånn ønske jeg var hjemme. jeg savner å være trygg. Det er så vondt og slitsomt å gå og være utrygg hele tiden. De kan gi meg trygghet her. De kan gi meg livet, jeg må bare velge å ta imot. Jeg må velge livet over spiseforstyrrelsen.
Det er et fantastisk opplegg her, men jeg klarer ikke å bryte gjennom anoreksien. Den er så sterk. Jeg vet jo at for hvert måltid jeg hopper over, kommer jeg til å bli sterkere og aoreksien sterkere. hvis jeg vil oppleve de tingene jeg så inderlig vil gjøre fremover og nå de målene jeg har satt meg, må jeg bryte inn og følge planen. det vil bli verdt det. 
Nå er jeg ferdig med Akuttpost 4. Det kapittelet er over. Det gjør vondt. Jeg har så mange vonde minner derfra. Men jeg har undertrykt alle følelser over alt det vonde og gjemt de i følelsesboksen inni meg. nå gjør de vondt. nå kjenner jeg følelsene.
Jeg var der i ett år. smerte, motgang og helvete hver dag. tvangstankene og angsten var så stor. jeg kjempet mot angsten og følelsene. anoreksien var så sterk. jeg var så svak. de tok fra meg kontrollen, og for Frida var det godt og trygt, men også vondt. angsten og straffen fra anoreksien gikk kun utover meg.
Jeg flyktet ofte fra alt. alt som var farlig gav meg en flyktende rus. intox, selskading og rømming. anoreksien ble fornøyd, men jeg følte meg bare ensom, utrolig redd og fortapt. men det var det eneste som gav meg fred innimellom. Fri fra å være en anorektisk autopilot, fri fra angsten og følelsene. 
slik gikk det, opp og ned, i en kamp mellom anoreksiFrida og behandlerne. tvangsforing, reimer og fastvakt. Men da var det vertfall ikke min skyld. da var det ikke jeg som ignorerte de anorektiske brølene. da var det personalet som tok fra anoreksien kontrollen. det gjorde vondt, men det var trygt også. de hadde kontrollen over anoreksien. jeg kontrollerte angsten for kaloriene med tvangshandlinger.
jeg turte aldri å utfordre og trosse anoreksien, for da måtte jeg kjenne på følelsen av å være skitten og angsten. trening, oppkast og tvangshandlingene gjorde meg ren igjen. slik hadde jeg kontroll.
nå sitter jeg på post 4, og alle strenge rammer, all tvangsmidler er borte. nå er det bare meg. Jeg skal kjempe mot spiseforstyrrelsen. jeg skal spise frivillig og kjenne på skittenhetsfølelsene og angten. jeg skal ta ansvar og kontroll over anoreksien. Det føles umulig.
Men det er nå jeg har sjansen. Det er nå  jeg har muligheten til å ta imot hjelp til å takle det, finne verktøy til å bekjempe spiseforstyrrelsen, slik at jeg kan få livet mitt, og ikke anoreksien. Det er NÅ, jeg er på post 4 nå, og hjelpen er rundt meg hele tiden. Jeg må bare tørre å utfordre og trosse anoreksien, og deretter ta tak i hendene. 
Jeg vil så inderlig leve. Det er livet mitt jeg kjemper for. 
Et liv uten anoreksi, angst og tvang. et liv hvor jeg kan realisere drømmene miine. et liv hvor jeg kan gjøre hva jeg vil. et liv hvor jeg er fri. et liv hvor jeg bestemmer. Men da må jeg ta ansvaret for det livet NÅ, og kjempe FOR DET, med god hjelp. 
hvor mange flere dager av livet mitt skal jeg la anoreksien ta? den har tatt 7 år. Tenk på alt jeg har mistet. hva har jeg fått? INGENTING! 7 år med et spiseforstyrret helvete. er det verdt å gi det mer tid?
Det eneste jeg får ut av det er å utsette kampen, utsette følelsene og angsten fordi jeg er redd for dem. jeg må uansett gjennom hvis jeg vil ut av dette, og nå ligger alt til rette for meg. hjelpen kan jeg få nå. Jeg må slutte å utsette. Det er nå kampen har begynt.
kl. 17.30
jeg kom meg til stuen til slutt. Det føles som jeg er kastet ut på åpent hav, uten å ha håndfeste i noe. Jeg holder på å drukne i angst. Det er så mye nytt å forholde seg til og jeg føler meg så utrygg. Jeg har lovet meg selv å vinne tilbake livet mitt, så jeg må bare gi meg selv tid og tålmodighet. jeg må finne håndfeste og føle meg trygg før jeg kan begynne å jobbe. Det vil ta tid.
Det er første dagen min her, og jeg kan ikke klare alt med en gang, perfeksjonisten som jeg er. det er umulig. jeg må ta ett skritt av gangen. jeg kan ikke gape over alt. Det er bra at jeg i det hele tatt er her. Jeg må være her. hjemme er ikke et alternativ for meg enda.
angsten sitter i hele kroppen. den er overveldende. jeg har aldri følt det slik før. Jeg fikk et anfall under middagen i dag. stresset og angsten oog alt ble for mye. nå tørr jeg ikke å utfordre, i frykt for flere anfall.
Jeg er så redd. Jeg vil bare være frisk og slippe dette helvetet. nå står det et knekkebrød foran meg. når jeg ser på det, kjenner jeg angsten med en gang. hvorfor kan jeg ikke tvinge meg selv? jeg kan jo prøve å late som det er tvang.
Jeg sliter med å være tilstede her og nå. Jeg vil bare bort. Jeg klarer ikke å være tilstede. Men jeg prøver så hardt jeg kan. Fra intensiven til åpen avdeling med masse folk er stor forandring. akkurat nå har jeg nok med å bare være her. men på et tidspunkt må jeg bare tvinge meg selv, men jeg må bli trygg først Jeg kan ikke mestre alt, men jeg må kjempe for å ikke la anoreksien ta over. Dette er min sjanse.
kl. 20.30
jeg føler meg fortapt. jeg fikk et nytt anfall under kveldsmaten. Jeg hater dette. Jeg føler meg så utrygg. Jeg prøver å distraere meg. Jeg klarte å være en stund på aktivitetsrommer å lage noen kreative ting. Det hjelper å være der. Jeg merket at jeg klarte å slappe av og kose meg litt. Det var utrolig godt. Det har vært utrolig mye i dag. masse inntrykk og mye nytt. Jeg har vært stesser og hatt konstant angst i hele dag. Jeg bruker sinnsykt mye energi på det. Jeg har heller ikke tatt noe sobril. når jeg tenker meg om er det ikke rart jeg har hatt anfall i dag. Det blir rett og slett for mye. 
kl.00.00
Dette tror jeg har vært en av de verste dagene i mitt liv. angsten har kjørt meg helt ut. Men jeg har klart å kjent på den uten å flykte på destruktive måter. Det kan jeg være fornøyd med, og jeg har jo deltatt på alt, slik som målet var.
Nei, jeg har ikke klart alt, mem er det å forvente når man kommer fra intensiven? jeg klarte å komme hit i dag, jeg klarte å delta i tig, jeg holdte ut angsten, og jeg har vært sosial. på kvelden etter at jeg hadde fått medisin, klarte jeg å slappe av litt og delta sosialt. jeg ble litt kjent mes de andre. det er lettere npr de er noen få, og ikke mat inn i bildet. når jeg sitter i matsalen med alle folkene rundt meg blir det dobbel angst. jeg håper morgendagendagen blir bedre. nå er jeg utslitt


det var absolutt ikke lett å være meg i går. absolutt ikke. Men nå har jeg nettopp hatt samtale med behandleren min, og vi har laget et liten plan for hvordan jeg skal komme i gang. Det er godt å kjenne at jeg har  en plan. føler meg litt tryggere nå. Jeg skal bruke dagen i dag og i morgen på å jobbe for å bli trygg og kjent med opplegget, og innen tre dager er jeg sikker på at jeg kommer til å bli det. på fredag skal jeg begynne å spise igjen. Da skal jeg bryte gjennom. Det har jeg bestemt meg for nå, og da blir det slik.
her er forresten noen bilder:
 her er et bilde jeg laget i billedterapien i dag. temaet var vårtegn.
for meg betyr vår muligheter. fargene kommer gradvis frem igjen etter en lang vinter. farger er muligheter. personen på bildet er meg. Jeg prøver å komme ut av den mørke sirkelen og gripe mulighetene. jeg strekker meg etter fargene. samtidig er det noe som holder meg tilbake. Det finnes flere mulige veier å gå for meg nå. både lyse og mørke. Men jeg vet hva jeg vil, derfor strekker jeg med i ambivalens og angst likevel etter fargene. jeg kan slippe mørket nå. det er lysere tider kommende.


 her er rommet mitt. :)
never give up. Det er nå min mulighet er her. en mulighet jeg lenge har ventet på.
~Frida~

mandag 12. mars 2012

en spesiell takk til Akuttpost 4 - for at dere reddet livet mitt

jeg vil gjerne skrive litt om takknemlighet.
takknemlighet til folk som har reddet livet mitt. til folk som tok i mot meg døende på april for ett år siden.
Takknemlighet for at de hele veien har hatt troen på meg, og aldri gitt meg opp.
Takknemlighet for de gangene de har tatt valg, vanskelige valg, som jeg ikke har vært i stand til å ta.
Takknemlighet for at de har kjempet en tøff kamp mot en anorektisk monster, i håp om å slippe frida fri.
Takknemlighet for å ha hørt på meg de gangene jeg har snakket, og takknemlighet for å ha ikke hørt på meg de gangene anoreksien har snakket.
Takknemlighet for å ha gitt meg støtte og omsorg.
takknemlighet for å ha kjempet med meg når jeg har trengt det.
Takknemlighet for å kjempet FOR meg når jeg har trengt det.

Takknemlighet for å ha dyttet meg mot livet, fra døden.

Jeg så døden i øynene, jeg har sett mørket.
disse menneskene har fått meg til å se lyset også. noen ganger i sekunder, noen ganger i timer, noen ganger dager. Opp og ned, mørkt og lyst, frem og tilbake. I ett år.

Det er noen spesielle jeg særlig vil takke, og de vet det selv. For lange gode samtaler for å trygge meg, gitt meg omsorg. de har hjulpet meg gjennom de tøffeste stunder, de mørkeste stunder.
De har fått meg til å reflektere over mine tanker, mine handlinger, mine følelser, og fått meg til å se virkeligheten. De har dyttet meg inn i virkeligheten. Jeg kommer aldri til å glemme disse menneskene, for det var de som hjalp meg til å finne tilbake til meg selv, gang på gang, og at jeg har kunnet begynt å finne meg selv. De har styrket biter av Frida som jeg har lett lenge etter. Nå har jeg de i meg. Nå er de forankret i meg. De har gitt meg verktøy til å kjempe og stå på egne bein.

Ett år har gått, og jeg kan takke disse menneskene for at jeg nå kan stå på egne bein, og fortsette på veien min. Denne gangen er jeg sterkere... Selv om jeg føler meg svak, så har jeg styrken i meg...

En spesiell takk til alle på Akuttpost 4 for at dere reddet livet mitt.

kamelia - takknemlighetens blomst

~Frida~

hvordan dagene mine har vært de siste månedene-helt ærlig

våkner kl.07.00
ser nattevaktene går hjem..
døser... klokken tikker mot åtte..fryser..
spør om påfyll på varmeflasken og pakker meg inn i pledd
frokosten klokken åtte.
kniv og gaffel
smøre utover leverposteien helt til kanten av brødskiven, del opp rødbeterne i små firkantede biter,
dele eggehviten og eggeplommen for å så smøre eggeplommen utover brødskiven, salt oppå, eggehviten oppå. smøre rekeosten helt i kanten på knekkebrødene, salte, dekke til med agurk, salte, paprika i skiver oppå, salte. Ferdig.
spis salatbladene, så skorpen på brødskivene med kniv og gaffel, smule smule, spise rundt og rundt på knekkebrødene, drikk i mellom hver bit, spis en  bit av leverposteibrødskiva, drikk, så eggeskiven, drikk.
knekkebrødet,rundt og rundt. drikk opp. spis opp. 
ber om snus og tyggis. 14 tyggis i en kopp skal fordeles utover dagen. 
medisin... oppfølging i 30 minutter... døser..Ferdig!
150 gårunder frem og tilbake i rommet, trøtt..


morgenstell, prøve klær, måle..
sove..


vekkes halv tolv til LUNSJ.
Salat. deler opp eplebitene, ananasen, agurken, egget, skinken, salatbladene, paprikaen i små biter, salte.
spise med gaffel, drikk, spise knekkebrødet, drikk, salat, drikk, smuldre eggeplommen utover fatet. 
ber om snus og pastiller, oppfølging i 30 minutter.


gåtur i 15 minutter... Ladestien, bakker. sliten...


ser tv/film. 


mellommåltid kl. 14
et knekkebrød. rekeosten smøres utover hele knekkebrødet, salte, agurken deles og plaseres, salte, paprika oppå, salte. spise rundt, drikke..
snus og pastiller
30 minutter oppfølging
70 gårunder frem og tilbake i rommet. FERDIG! PAUSE! sove
sobril
vekkes kl.  17 til måltid

kniv og gaffel
smøre utover leverposteien helt til kanten av brødskiven, del opp rødbeterne i små firkantede biter,
dele eggehviten og eggeplommen for å så smøre eggeplommen utover brødskiven, salt oppå, eggehviten oppå. smøre rekeosten helt i kanten på knekkebrødene, salte, dekke til med agurk, salte, paprika i skiver oppå, salte. Ferdig.
spis salatbladene, så skorpen på brødskivene med kniv og gaffel, smule smule, spise rundt og rundt på knekkebrødene, drikk i mellom hver bit, spis en  bit av leverposteibrødskiva, drikk, så eggeskiven, drikk.
knekkebrødet,rundt og rundt. drikk opp. spis opp. 
ber om snus og pastiller.
oppfølging 30 minutter. 
kle på meg. 
gåtur i 30 minutter


Fri!


måltid kl. 20
yoghurt og to knekkebrød og salat. 
smøre leverposteien og rekeosten i kanten på knekkebrødet, salte, dele opp agurken og rødbeterne i firkantede biter, dekke knekkebrødene, salte...
ta av yoghurtpapiret, mest mulig yoghurt på papiret, kast.. 
spis salaten, så rundt knekkebrødene, annenhver, drikk mellom. 
ber om snus og pastiller
medisin og oppfølging 30 minutter.
gå 200 runder frem og tilbake i rommet.
FERDIG!
FRI!


prøve å finne muligheter til å kaste opp... LINK!
brus, te, tyggis og pastiller


TV, facebook, blogg(fritid)


midnatt--> bedtime
kveldsstell, først huden, så tennene, så klær, rydde..


snus, dagbok, bok, tyggis... 


musikk..


sovne....

slik er dagene mine, og har vært de siste månedene. tvangstanker, rutiner, regler... maksimalt med tvang og anoreksi, minimalt med Frida-tid.
Angsten har jeg sovet bort, skyvd bort med sobril, eller "renset" vekk med tvangshandlinger.

sykt, syk hverdag. syk jente.
MEG.

dette var den siste dagen.
Jeg nekter å la meg styre lenger, jeg vil ikke, jeg vil fylle dagene mine med andre ting. Samtidig skremmer det meg å fylle dagene mine. Dette er det jeg er vant til. Dette har fått meg gjennom dagene.
Med dette har jeg unngått å kjent på følelser.

I morgen drar jeg til spesialpost 4 og alt er nytt. nye utfordringer for meg, nye forandringer.
Det er bra at alt er nytt. Ingenting skal forbinnes med det gamle.
Blanke ark, håper jeg.
kofferten er pakket. angstballen inni meg svirrer og snurrer og gnager.
Jeg gruer meg. Steget må jeg ta. i morgen. hjelp!

Vil jeg klare det. Er jeg sterk nok?!

Ja, jeg vil. jeg vil veldig. Men noenganger er det noe som er sterkere i meg enn jeg.

Jeg er redd. Redd for sykdommen. Redd for å være alene. vil ikke være fanget.

Jeg kommer til å gråte. I morgen kommer gråten, jeg føler det på meg. Ett år i "fengsel", i morgen kommer den hulkende gråten. I morgen begynner det.

I morgen...

~Frida~

kakebaking

Siden det er siste dagen min her på akuttpost 4, og at jeg har vært her et år, følte jeg at jeg måtte gjøre noe spesielt. Istede for å sove bort formiddagen fikk jeg med meg to personal her på intensiven i å sette i gang kakebaking. Jeg ville lage en kake i tillegg til kortet jeg har skrevet. Som avskjedsgave/takk-for-hjelpen-gave.
Det var ganske morsomt. Det er nok første gang det har blitt lagd kake på intensiven. Men så er jeg den første pasienten som har gjort mye her da. Før jul spilte jeg inn CD her blant annet.

Uansett, kakebaking ble det, og kaken ble fin den.

Jeg fikk selvfølgelig utfordringen om å spise et stykke.
Dere skjønner, jeg har som sagt vært her veldig lenge, og i vinter en gang mens jeg lå i reimer og fikk sondemat, satte jeg og ei som jobber her at jeg skal få alle menn til å danse i observasjonsvinduet. Jeg har fått nesten alle til å danse, men noen gjenstår. her kommer kakestykket inn. Hvis jeg spiste et kakestykke, skulle jeg bli danset for av en mann som sjelden gir fra seg slike muligheter.
Det ble ikke noe kake på meg, men vi gikk inn en avtale om at den dagen jeg er "frisk" og skal skrives ut fra post 4, og er friskere enn nå, skal han danse for meg. Deal!

her er noen bilder fra kakebakingen:





ellers har det vært mange å si hade til i dag også. Trist egentlig, men bra likevel.
Jeg har tross alt vært her lenge, så det blir litt trist.

Resten av dagen skal jeg bruke på å nok en gang ta frem den røde kofferten min(lurer på om den bringer ulykke), og pakke ned alle sakene mine og gjøre klart alt for morgendagen.
Nemlig overflyttelse.
angstklumpen herjer i brystet, men jeg prøver å få tiden til å gå og ikke tenke så mye på det.
Det skal gå bra, dessuten skal en sykepleier som har fulgt meg hele veien, og som jeg er veldig trygg på, bli med meg i morgen.
~Frida~

søndag 11. mars 2012

året på østmarka, gjennom bilder og tidligere innlegg

jeg sitter å blar litt tilbake i bloggen min. leser ting jeg skrev for ett år siden osv. Det er fælt å tenke på hvor langt ned jeg var, og fantastisk men rart å tenke på hvor langt jeg har kommet i dag.

uttdrag:
En ny sjanse... 
Jeg var så heldig at engler våket over meg de dagene på sykehuset, der mitt liv fort kunne tatt slutt. En smertefull og langvarig død. Jeg skulle ikke forlate livet enda. Jeg hadde for mye å leve for og så mye igjen å oppleve. Jeg hadde jo ikke fått levd og opplevd friheten jeg ønsket så sterkt. De dagene var dager fyllt med en enorm angst og reddsel for at spiseforstyrrelsen virkelig hadde klart det. Den hadde klart å tatt over hele mitt liv, min kropp og meg. Men siden alle disse vidunderlige englevaktene jeg har rundt meg, passet så godt på meg, og selvfølgelig de fantastiske menneskene som gjorde alt som sto i sin makt for å hindre at livet mitt skulle ta slutt, fikk jeg en ny sjanse.... Jeg fikk en ny sjanse til å leve. Jeg fikk en ny sjanse til å kjempe mot monsteret som nesten tok livet av meg, for å så få livet og friheten igjen som gevinst. Jeg overlevde. 
I ettertid har det ikke akkurat vært lett. Leverskadene var enorme, og har medført utrolig mye smerter og andre fysiske plager. Heldigvis er den på bedringens vei, og jeg har fortsatt sjansen min. 
Jeg har aldri hatt så mye motivasjon, vilje og håp som de dagene jeg ventet på svar om leveren ville overleve, om jeg ville få en ny sjanse. Jeg var FRIDA. 

dette skrev jeg etter den enorme farlige fasen jeg var i da jeg tok en overdose for å flykte fra alt. sykdommen hadde all kontroll over meg. Jeg var dødssyk og fikk en ny sjanse. Når jeg lå på dødsleiet den måneden både pga leverskader, alvorlig undervekt og psykiske problemer, hadde Frida gjort hva som helst for å få en dag til. for å leve. for å virkelig LEVE. For en gangs skyld, gjøre hva enn jeg ville og bare kjenne at jeg levde.

Men jeg var fanget i anoreksiens klør. Jeg var fanget i en djevelsk sykdom som styrte meg mot døden. Drømmene mine ble sakte visket ut med anoreksiens mørke. et helvete skulle begynne.

Ett år på østmarka hvor jeg ble fanget under en tvangsparagraf med tvangsforing, fastvakt, livsnødvendige medisiner som gjorde at anoreksien lagde et helvete for meg. tvangstanker, angst, selvskading, overdoser, timesvis med trening, ble etterhvert hverdagen min. alt for å kjempe mot vekten og kaloriene. Alt for å flykte fra følelsene som lå bak, ubevisst. alt for å utsette.
men jeg kjempet også. for jeg hadde så lyst, jeg klarte bare ikke.


 Veien til friheten
Veien til et bedre liv
veien til et liv
En vei bare jeg kan gå for å oppnå friheten jeg så sterkt ønsker
Veien er målet
På veien vil jeg møte motstand, kamper,kriger, motløshet.
På veien vil jeg møte smerte og vonde følelser
På veien vil jeg nok ofte ønske meg bort
Se på veien
Ser du alt grønt som så nydelig skinner opp veien?
Grønt som er kjærlighetens farge
Alt grønt er fyllt med kjærlighet fra alle som støtter meg og holder meg oppreist mens jeg går
Alle som kjemper med meg
Alle som heier på meg
Alle som har kjærlighet for meg
Alle mine kjære
Grønt er kjærlighet
I kjærligheten er det styrke,tro og håp
Det skal fylle meg med styrke 
Jeg vil møte motgang
Det vil bli smerte
Det vil komme nederlag
Men jeg er omringet av Tro, håp og kjærlighet
Veien er det bare jeg som kan gå
Mine kjære kan gå den med meg. 
I enden av veien er det frihet.
I enden av veien begynner livet
I enden av veien er jeg Frida.
I enden av veien er jeg fri...

og jeg hadde hele veien heiagjengen og mine kjære rundt meg. Takker hver dag for at jeg har dem.









De ordene sier så mye. 
De ordene er så sanne for meg akkurat nå. Kroppen min er full av tårer. Tårer som i dag ville ut. 
Tårer over savnet av alt hjemme, savnet av min kjære, savnet av vennene mine, savnet av familien min, savnet av skole og hverdag, savnet av livet mitt, savnet av meg selv. Jeg har et stort savn. Noe som kanskje er en motivasjon i seg selv selvfølgelig. Det er klart. Det er motivasjon å savne å leve. Tårene kommer når jeg innser at jeg enda kun overlever. Sinne kommer når jeg innser hva sykdommen gjør med meg. Frustrasjon kommer når jeg ikke klarer. Forvirring kommer når jeg lurer på hvordan jeg skal klare å overleve dette, for å så få livet i genvinst. Motløshet og utålmodighet når ikke ting går min vei og fort nok. Ambivalens når sykdommen herjer. Tårer...

Det var litt av en kamp, hver dag, hver time... mellom meg og anoreksien. Anoreksien vant som regel, og jeg følte meg fortapt.
så alene, fordi jeg ikke fikk den forståelsen og støtten fra personalet jeg trengte. Hendene var der, men jeg klarte ikke å ta tak.




Jeg føler meg så alene, redd,utrygg. Jeg vil så gjerne klare å bekjempe det store stygge monsteret som herjer på innsiden av meg. Ikke bare for min egen skyld. Ikke bare for ønsket om å bli fri og frisk, men for de som står rundt meg og må se meg kjempe hver dag. For mine kjære som har like vondt av å stå utenfor og ikke kunne gjøre noenting. Det er jeg som må "gjøre". Grunnen til at jeg blir så sint og motløs er fordi jeg ikke er "frisk" nok og er sterk nok(hele tiden) til å bekjempe anoreksitrollet. Jeg glimter til med en enorm styrke innimellom, men det er ikke nok til å få fremgang. Jeg ønsker fremgang, jeg ønsker friskning, jeg ønsker å få til å kjempe.
Jeg føler meg bare så enormt alene når jeg ikke får den forståelsen,støtten og hjelpen jeg trenger for å klare det.
Er det rart? Jeg må gjøre noe. jeg kan ikke bare gi opp. Men hva kan vel jeg gjøre? Jeg gjør alt jeg kan, og enda mer enn det. Jeg har nok med å bare klare å eksistere i denne vonde sirkelen med tvangsritualer,trening,mat og oppkast. I anoreksiens klør.




men innimellom glimtet jeg til og vant mine kamper over anoreksien. lettelsen og stoltheten på de dagene var herlige.



jeg prøvde mange ganger... gang på gang..
Dette var en av gangene:

i morgen begynner jeg...

Dette har vært en tung dag.
Dagen begynte med veiing. Vekta var ureell, pga anoreksitrollet som klarte å få meg til å drikke meg opp en kilo. Dette fikk jeg heldigvis til å være ærlig om på møtet som var etterpå. Likevel hadde jeg i praksis ikke gått opp nok, så sondematen ble økt med 250 kcal. Selvfølgelig og naturligvis likte ikke anoreksitrollet dette, og fyllte meg helt. Jeg klarte ikke å si noe særlig på møtet. Var mest sint og anorektisk i tankegangen.

Etter litt om og men og tenking over hvordan jeg skal gjøre ting fremover, kom jeg frem til at jeg ikke ville ha det som jeg har det nå. Jeg vil videre. Jeg vil bli frisk. Hvis jeg noensinne skal klare å oppnå og realisere drømmene mine og bli fri, må jeg starte nå. Jeg kan ikke la anoreksien motarbeide behandlingsopplegget og vektoppgangen lenger. Jeg må akseptere maten i magen, og heller gjøre noe med angsten og uroen som den kommer. Jeg har ikke noe valg. vektoppgangen vil skje uansett. spørsmålet er bare hvor lang tid jeg vil bruke på den, og hvor mye energi og tid jeg skal bruke på å motarbeide og utsette. Jeg kjenner angsten bare ved tanken på å beholde maten i magen, men jeg prøver å tenke at maten er medisinen min og den eneste måten å komme videre og til målet. Jeg må godta den og godta at jeg må ha den. Det verste blir nok å stå i det. stå i angsten og panikken. stå imot anoreksiens tvangstanker og ikke innføre nye. Jeg skulle ønske jeg kunne blitt tvingt og dopet ned, for å slippe å gå gjennom det. Men det ville ikke vært riktig. Beroligende er en mulighet, men det beste er å tenke et måltid og en time i gangen, og tenke på målet og motivasjonen min.

Jeg har bedt kontaktsykepleieren min om at jeg skal begynne i morgen. Jeg har bedt dem om å være der og støtte meg og motivere meg hele tiden. Anoreksien skal ikke få noen mulighet til å ta kontroll. Jeg skal få hjelp til å stå i angsten. senere på dagen kommer min kjære mor. Min sterke, fantastiske og ikke minst tålmodige mor som skal hjelpe meg og motivere meg og gi meg omsorg. Jeg trenger alt jeg kan få i morgen.
I morgen begynner jeg... 

og da følte jeg meg sterk, sammen  med mine kjære er jeg sterk.

uansett hvor svak kroppen var...skremmende! men jeg var sterk pga tro, håp, kjærlighet og drømmer.
og noe å kjempe meg tilbake til.

 og noe å kjempe for.

når jeg ser på denne jenta i dag. Ser jeg hvor langt jeg har kommet. Jeg ser hva dette året har gjort med meg. Det har vært vondt, men det har gjort meg sterkere.

Puslespillet mitt begynner å falle på plass

puslespillet til toppen av fjellet

Først vil jeg bare si takk. takk til alle som støtter MEG! om det er gjennom gode ord, kritikk til anoreksien, gode klemmer, motivasjon etc, så takk. Jeg er sliten nå, og det er tungt å holde seg oppe, kjempe, stå imot.. dag inn og dag ut. Jeg synes det er så urettferdig. Hvorfor kan jeg ikke bare få leve? Hvorfor kan ikke jeg ha en annet liv enn jeg har nå? Jeg vet svaret. Livet mitt er sånn og har blitt sånn.
Alt som har skjedd med meg gjennom barndommen min og livet mitt har ført til at min eneste grunnmur jeg har å stå på er en spiseforstyrrelse. Slik er realiteten, og jeg vet ikke om noen annen måte å leve på enn slik jeg har gjort. Så derfor føles det til tider helt umulig å håpløst å i det hele tatt tenke på at jeg må bygge en ny grunnmur, finne nye måter å mestre følelser på, finne nye metoder å komme meg gjennom vanskelige perioder på, forankre nye opplevelser og følelser på. Jeg må forandre på så utrolig mye. Jeg har startet, og jeg har kommet langt. Det går opp og ned, og det vil det nok gjøre en god stund også.
Men heldigvis, så hjertelig heldigvis er jeg så heldig at jeg har en enorm heiagjeng, mange gode utrolige venner, en fantastisk familie full av kjærlighet, et hjelpeapparat som vil gi meg hender når jeg trenger det og som har hjulpet meg opp når jeg har stått med den ene foten i graven, og som vil fortsette å hjelpe meg. Og ikke minst har jeg en fantastisk kjæreste som elsker meg av hele sitt hjerte og kjemper og har kjempet så utrolig hardt for meg. Sammen har vi en drøm, og han passer så godt på den drømmen og minner meg på den når jeg trenger det. Jeg elsker han over hele mitt hjerte, og jeg elsker han for alt han gjør for meg.

Så har jeg meg selv. Et sted der inne finnes det egenskaper, drømmer, planer, ressurser, omsorg og kvaliteter. Det finnes friske biter som jeg må sette sammen slik at jeg blir et menneske. Og jeg kan jo bli hvem jeg vil. Jeg kan bli hva jeg vil. Så lenge jeg holder fast og fokuserer på de små brikkene og bitene som finnes der inne, må jeg bruke dem til å finne meg selv. Så har vi følelsene, angsten, spiseforstyrrelsen som gjør alt den kan for å skjule disse brikkene for meg når jeg trenger dem.
Alt svever i lufta, og jeg trenger tid til å legge sammen brikkene, tid til å bli trygg, tid til å bygge en stødig grunnmur. Spiseforstyrrelsen vil nok være der og lure meg, lure alle rundt meg, felle meg, gjøre alt for å ødelegge meg, men det er da jeg må ta frem takknemligheten min. takknemligheten for at jeg har alt jeg har rundt meg, hjelpen jeg har rundt meg til å finne de brikkene som sykdommen har gjemt. Så reiser jeg meg igjen. Slik vil det nok være en stund. Det må jeg vel bare akseptere.
Men så lenge jeg vil nå målene mine, så vil jeg fortsette å reise meg gang på gang, til jeg en dag står på toppen av fjellet.


og jeg begynte å skjønne hvor veien gikk videre:

Det er noe jeg virkelig må dele med dere. Jeg har jo sagt at puslespillbrikkene har begynt å komme fallende på meg i det siste. Vel, det har de, og jeg jobber hardt med å legge de sammen. Det som er så rart er måten de kommer til meg på. For jeg søker ikke etter dem. Det er underbevisstheten min som bringer meg dem gjennom drømmer. Med en gang jeg våkner fra en slik drøm skriver jeg den ned, og da får jeg frysninger. Mens jeg skriver går det opp for meg at det er retningslinjer eller "tegn" eller sammenhenger til å se grunner og årsaker til ting, som kommer til meg. Det er hårreisende rart og merkelig, og jeg er like forbauset og forvirret hver gang.

Jeg våknet akkurat fra en slik drøm rett før fem-måltidet i dag. Denne drømmen var en såkalt retningslinje eller åpenbaring eller et tegn. Det er helt merkelig hva hjernen klarer å få til.

Jeg beskriver drømmen:

Det hele foregår i en klosterlignende byggning, mer som domkirken. Inni bygningen er det en høy arena, mer som et stort og rundt tårn. inni tårnet er det store tribuner hele veien rundt og opp. i midten av selve tårnet er det trapper med mange forskjellige hindrer(steiner, hull, løse trinn, motstand osv).
I drømmen er jeg inni denne bygningen sammen med mange andre. Vi er fanget. Jeg føler meg fanget og redd. Det er kun en vei ut av denne bygningen, og det er gjennom en dør på toppen av tårnet. Man må gjennom en hard og tøff kamp opp gjennom trappene. En prøvelse. en kamp. Hvis man vil komme seg ut og bli fri må man gjennom alle prøvelser/utfordringer oppgjennom trappene.

Plutselig blir navnet mitt ropt opp. Jeg går rakrygget til tårnet og begynner å gå opp gjennom trappene. Jeg lengter sterkt etter å komme ut, jeg får nesten ikke puste. Jeg vil bare ut ut ut... Tribunene er fulle av familie, kjendiser og venner og bekjente som heier og heier med flagg og fløyter. Jeg sniker meg opp trappene og møter hindrene og motstanden. Jeg klarer noen, men ikke alle. Men jeg har en plan. Jeg er forferdelig lur og smart og skal ut. Jeg klarer ikke alle hindrene, men flykter fordi dem. Jeg løper fra alt, og kommer meg ut på et vis. På toppen av tårnet ser jeg kun sjø. Når man har vunnet kampen blir man fri og får vinger og kan fly til land. Men siden jeg ikke klarte det, hadde jeg ingen vinger. Mens jeg står på toppen og ser etter løsninger, ser jeg steinheller nedover. Jeg må hoppe og komme meg ned gjennom dem. Jeg prøver og faller rett i sjøen. Vannet er kaldt. Jeg føler meg ensom og alene og utrygg. Jeg har lite krefter, men må bruke det jeg har til å svømme meg i land. Det er et helvete. Alle farger forsvinner og alt blir svarthvitt. Når jeg kommer i land er jeg utslitt og svak. Jeg sniker meg rundt omkring i frykt om å bli sett. Hvis jeg blir sett blir jeg hentet tilbake i borgen igjen. Det vil jeg ikke.

Det er utrolig godt å være utenfor borgen, men jeg føler meg så redd og svak. Verden er ikke slik jeg vil den skal være, og jeg føler meg like fanget som i borgen. Trist over å se alt det gråe. Plutselig blir jeg sett og oppdaget. Jeg blir fraktet tilbake i helikopter. Jeg sovner fordi jeg er så svak. Jeg våkner igjen. Jeg henger etter føttene i et tau i tårnet. Jeg hyler og skriker. Jeg har store smerter over hele meg, er kjempesvak og prøver å komme meg løs. Men jeg klarer ikke å komme meg løs, jeg henger fast i et tynt tau etter føttene. Jeg er kjempesyk. Jeg kjemper imot, roper og skriker. sakte men sikkert dør jeg.

Så ser jeg meg selv utenfra. Eller jeg ser sjelen min gå igjen. Alle sørger. Alle er forferdelig triste og alt er grått. Familie og venner gråter. Ingenting er det samme. Verken i borgen eller på land hvor alle de friske bor. Jeg blir så utrolig trist av å se hvor lei seg alle er. Jeg sørger selv også. Jeg klarer ikke mer. Smerten over å se alle sørge og være triste gjør for vondt. Jeg går tilbake til borgen igjen. Jeg kneler foran alteret i stupgråt. Jeg gråter og gråter og ber til gud. Jeg sier at jeg ikke klarer mer, og at jeg gjør hva som helst for en ny sjanse. Jeg vil så gjerne leve. Jeg vil ikke se alle være så triste.
Plutselig kjenner jeg en enorm varme fylle meg og jeg blir levende igjen. Jeg blir utrolig sterk.
Det går sakte men sikkert opp for meg at jeg er levende igjen, og plutselig får alle andre i borgen øye på meg også. Jeg løper rett til en resturant og spiser. Utrolig nok forstår jeg at jeg må bli sterkere. Jeg kjenner livsgnisten øke for hvert sekund. Jeg må forberede meg på en ny kamp, og må derfor bli sterkere. Jeg kjenner at jeg er så utrolig glad. Verden får plutselig farger igjen. Jeg ser blomster blomstre rundt meg. Folk smiler igjen,fordi de er så glade for at jeg lever. Jeg kjenner at jeg blir sterkere og sterkere. Så plutselig kommer Mamma, søsteren min, Lars og Aurora på besøk. Jeg klemmer dem. De er overlykkelige og gråter av glede. Det gjør jeg også. Jeg føler meg trygg. Lille Aurora kommer til meg og holder rundt meg og sier "Jeg trodde du var borte tante. Jeg ble så lei meg, fordi jeg hadde gledet meg sånn til at vi skulle leke igjen". Tårene rant mens jeg svarte at snart kunne vi leke hver dag, jeg måtte bare bli fri først. Så plutselig ble navnet mitt ropt opp igjen. Denne gangen skjønte jeg hva jeg hadde foran meg. Tribunene var igjen fylt av familie, venner, bekjente og masse kjendiser som heiet enda mer enn forrige gang. Jeg hørte "heia heia! DU klarer dette! DU er sterkest! osv". Jeg gikk rakrygget til trappene etter å ha tatt farvel og snakket med de andre som var der. Jeg sa til dem at deres tur også kommer, og at de måtte bare fokusere på å bli sterke nok først. Jeg klatret oppåver trappene, kjente meg sterk, hørte alle heiet, kjente meg ustoppelig, JEG SKULLE NÅ TOPPEN, plutselig dunket jeg borti noe. det ble helt stille. Jeg så hva som stod foran meg. Døren ut i det fri. Jeg kjente en anelse napp bakfra og så meg bak hva det var. Det var en tråd festet til ryggen min. Den var rød. Jeg skjønte hva jeg måtte gjøre. Jeg måtte knyte opp tråden og gi slipp på den før jeg kunne gå ut døren.
Jeg knøt opp og slapp. Idet jeg slapp hørte jeg jubelen der nede. Jeg hadde vunnet. Jeg var fri. Jeg gikk gjennom døren, mens det blomstret vinger på meg. verden blomstret og fargene var så nydelige. Jeg følte meg så fri. Så fløy jeg. Jeg var fri.


Dagene her på Akuttpost 4 nærmer seg slutten. Jeg gjør ikke annet enn å surre rundt som en annen ambivalent, stressa, redd, usikker, tvangspreget tulling. Men på tross av de forutsetningene da, så klarer jeg å holde meg på matta. Jeg følger planen som jeg skal. Jeg bruker de rundt meg til å holde ut denne fasen. Jeg snakker med personalet om alt ubehag, tanker, angst, redsler for veien videre, sykdommen generelt. Jeg er dessverre avhengig av å gjøre tvangshandlinger for å få slippe den intense uroen som gjør meg ustabil(jeg unngår følelser med andre ord). Jeg får besøk av mamma, pappa og Lars som tar meg med ut i den friske verdenen og fyller meg med frisk, normale inntrykk. De gjør underverker, og gir meg masse motivasjon og håp. Resten av tiden går med på å spise måltider, oppfølging og soving. Den lille tiden som kalles dødtid fyller jeg med å se TV. så har jeg kastet med på alle Harry Potter- filmene da.
Det er mange følelser i tusen retninger, jeg må holde fokus.

Det er så mange ting jeg er redd for, for jeg har så mange veier jeg kan gå nå. Og har jeg først begynt på en vei, fortsetter jeg. For da kommer angsten for å gjøre forandringer igjen inn. Derfor gjelder det å komme inn på riktig vei når jeg kommer på post 4 på Tirsdag. Jeg har en fornemmelse om at jeg kommer til å sitte på rommet mitt og grine av angst og redsel og føle meg totalt alene i verden den første dagen.
Dette er noe jeg kommer til å si, før jeg går inn døra. Det kommer nok til å ta noen dagen å komme seg inn i opplegget, rutinene og bli trygg og kjent med folk.
Utfordringen min blir å gjøre forandringer hver dag til det bedre. For jeg vet første dagen kommer til å bli tøff. De første dagene kommer jeg til å være utrygg, redd, full av angst, og bare ha lyst til å dra hjem igjen. Slik var det de første dagene på Levanger også. Jeg klarte nesten ikke å komme meg gjennom de første timene før jeg strigråt å ville hjem.
Men denne gangen SKAL det bli annerledes. Jeg har mål jeg skal oppnå og klare. Jeg SKAL være på spesialpost 4. Dermed basta. Jeg henger meg selv på en tvangsparagraf der hvis det må til.

Jeg har skriver dagbok hver dag, noe som hjelper meg veldig. Det er godt å få alle vonde tanker, alle syke tanker, alle vonde følelser, all angst skriftlig ned i en bok, og lukke den. Jeg har skrevet dagbok alle årene jeg har vært syk. I dag mens jeg ryddet litt i saker og ting, kom jeg over dagboken fra ett år siden, og dagboken fra sist utskrivelse. Jeg beskrev de samme følelsene og hadde de samme symptomene, og jeg valgte feil vei, Så nå er det å være OBS på å velge riktige valg og veier.

Hvordan? Jeg har blant annet utstyrt meg med en helt ny dagbok hvor jeg har skrevet ned mange punkter om hvorfor jeg skal være på spesialpost 4, og hva jeg oppnår med det. Jeg har også skrevet en side om ting jeg gleder meg til i fremtiden, som er realistiske at jeg kan oppleve hvis jeg velger riktig vei.
Så har jeg en side om langsiktige mål, en side om forslag til hvordan jeg skal komme meg gjennom den første uken. Og en side om HVORFOR jeg skal VELGE livet overfor SPISEFORSTYRRELSEN.

Jeg har også tenkt å skrive en side om hva spiseforstyrrelsen er for meg, og hva den har gjort og gjør for meg, hva den betyr for meg, og hvorfor jeg trenger den. Så kan jeg lese gjennom og reflektere over hvor "friskt" det jeg har skrevet egentlig er, og om det er noe jeg vil ha i livet mitt, fremfor alle de andre tingene jeg heller vil ha i livet mitt.

Jeg prøver hardt, på så mange måter. Jeg klarer ikke å slappe av et sekund. Jeg er så redd, ambivalent og føler meg så alene. Og når jeg får snakket om det med personalet, blir jeg heldigvis påmint at jeg ikke er alene, og at jeg slettes ikke skal gjøre denne jobben alene. Jeg skal inn i et behandlingsopplegg hvor de har topp kompetanse for både spiseforstyrrelser, angst og tvang. De skal hjelpe meg.
Jeg klarer å roe meg litt på den tanken, før det kommer en ny krisetanke, og sånn går dagene og timene her for  tiden. Det er mye som skjer, hver dag, og egentlig bør jeg være fornøyd med at jeg klarer å være så stabil og følge opplegget her med alt som foregår i topplokket. Jeg klarer meg. Jeg kommer meg gjennom det. Dag for dag. time for time. Måltid for måltid. tanke for tanke. angst for angst.

Jeg vil så inderlig unngå å mislykkes denne gangen. Det er en tanke jeg også må jobbe med. Det er lov å ha en dårlig dag, et dårlig måltid uten å mestre. Det er ikke slutten eller verdens undergang da, for jeg har hele tiden muligheter til å mestre neste gang. Den tanken må jeg bare forankre i meg.
Jeg føler at hele verden, alt, jeg og alt jeg har jobbet med, raser sammen om jeg tar ett skritt tilbake.
Slik er ikke virkeligheten. Det må jeg virkelig skjønne.

Nå har jeg vel egentlig bare skrevet om alt kaoset og rotet som foregår i hodet mitt.
Men det er mange bra ting som skjer også.
Jeg gleder meg til å komme til post 4 også. Det blir godt å få litt mer frihet og et eget rom hvor jeg kan ha alle tingene mine. ( de siste 5 månedene har de vært innlåst). Det blir godt å få være sammen med "friskere" pasienter som jobber mot samme mål, og som generelt er på et helt annet nivå enn her inne på en akkuttpost. Ingen psykoser og lignende. altså litt mer normale omgivelser enn jeg har vært det siste året med andre ord. Det blir godt, og vil gjøre meg godt. Som jeg beskrev i et tidligere innlegg, så er det fort at det syke blir vanlig. Så gleder jeg meg veldig til å få FORSTÅELSE og bli HØRT av folk som har kompetanse, og av medpasienter. Jeg kan ikke telle på tusen fingrer hvor mange ganger jeg har vært fortvilt over å ikke ha blitt forstått og hørt. Det gjør at jeg føler meg så utrygg og sint.

Så har jeg fått mange fine turer med familien min i det siste. Mamma og Lars tar meg med ut på livet, og lar meg leve i noen timer, og ingenting er så godt som det når man ikke har kunnet gjort det på så lang tid. Jeg blir GLAD, HYPER, og får motivasjon til å velge livet.
I mitt tilfelle blir det å velge livet- bit for bit. måltid for måltid. trossing for trossing. Til å kjempe.

På Fredag skal jeg forresten igjen være med min tidligere behandler på en undervisning om spiseforstyrrelser foran legestudenter. Dette har jeg vært med på mange ganger tidligere.
Jeg synes det er kjempe godt og givende og fortelle min historie og erfaringer og tips og veiledinger fra en frisk side til kommende leger som skal hjelpe mennesker som uheldigvis kommer i samme situasjon som meg. Det er godt å kunne bidra til å hjelpe. Dessuten synes jeg det er kjempemoro å fortelle om mine erfaringer. Mye galskap som jeg i dag kan le av. Jeg gleder meg. Det er ett år siden sist jeg var med, så jeg har mye mer kunnskap, mye mer innsikt og refleksjoner rundt min historie også, så det blir spennende.

Ellers vil jeg bare si takk for tilbakemeldinger på innleggene mine, De betyr mye for meg. Jeg vet det er mange som er innom å titter og leser, og jeg ville satt STOR pris på en liten hilsen eller kommentar fra dere lesere. Om det så er så lite som et "hei", så betyr det så mye for meg.

Så vil jeg takke mamma for at hun tok meg med ut på luftetur i dag. Det var kjempegodt i dag også.

Klem til alle dere fra meg, og takk for at dere følger meg på veien min.

ellers noen kjedebilder fra meg:




veien videre går til spesialpost 4.

Det har vært et tøfft år. Men jeg har kommet meg gjennom det. Med god hjelp av alle som jobber her på akuttpost 4, leger og psykologen min, familie, venner og ikke minst min kjære.

hvorfor?
Derfor:" Så stod de der de tre. Tro, håp og kjærlighet. Men størst av alt er kjærligheten"

Det er rart hvor sterk kjærligheten kan være. Jeg har vært så heldig å få funnet den. Jeg tror at når man først har funnet den eller at kjærligheten har ført to sammen, vil den blomstre så lenge man passer på å kjenne på den og ikke gir slipp på den. Den kan være skummel og utrygg også, fordi det gjør noe underlig med en. Det kan være ukjente følelser som man ikke vet hvordan man skal takle. Det kan forandre på ting, og forandringer er alltid skummelt. I mitt tilfelle forandret kjærligheten livet mitt. Jeg var fanget i mørket, da skjebnen førte meg opp i lyset og jeg fikk møte kjærlighet. Siden da har den bare blomstret. Siden da har jeg blomstret.
Men i mitt tilfelle har kjærligheten fått motstand. En djevelsk sykdom som oppfatter kjærligheten som en trussel.
Kjærligheten er så sterk at den er sterkere enn sykdommen min. Derfor har det til tider vært en kamp både for meg og Lars. Sykdommen har stått imellom oss. Men så tok jeg et valg. Jeg valgte kjærligheten. Jeg valgte å kjempe mot sykdommen. Verktøyene mine er nettopp tro, håp og kjærlighet. Jeg har det i meg.
Min kjærlighet til Lars er så sterk. Min største motivasjonsfaktor er å tilbringe resten av livet mitt med han. Det er det kjærligheten som holder troen og håpet oppe.

Min kjære sendte meg dette i kveld. Det sier litt.
Jeg ELSKER deg Lars Daniel <3
------------------------------------------------------
Du skal vite noe

Du skal vite noe som du egentlig vet men som du ikke alltid klarer å se klart mens du klatrer mot toppen av fjellet, Frida.

Sykdommen er så ufattelig stygg om den blinder deg totalt for gevinsten og lyset som ligger der framme og venter på deg..
Hvordan kan du, som er så sterk og så inderlig vil bli frisk, tillate sykdommen å gjøre det? Hvordan kan du glemme livet som venter på deg, Frihetens sang, lykken, selvtilliten, familien, kjæresten din som vil ofre alt for deg og elsker deg, venner, reiser, musikk og ikke minst Frida? Jenta med de grønne øynene, den skjønne jenta som skal bli til en helt utrulig nydelig kvinne? Du kan ikke tillate sykdommen å få deg til å glemme dette, Frida. Det er en grunn til at du nå i livet ditt står i mørke og nåler. Grunnen, som er drivkraften din ut av helvetet er at du skal få leve fullt ut i TRO, HÅP og KJÆRLIGHET. Det er de tre som skal bære Frida's liv. De tre og inget annet. Fordi Frida er lagt av disse tre. 

Du er en heltinnene, Frida. Og heltinner taper ikke. Så om du ikke vet om du kommer til å klare dette, om du tror du vil være fanget i spiseforstyrrelsens klør resten av livet ditt, om du tror du vil forbli ulykkelig skal jeg gi ett enkelt svar på alle disse røde spørsmålene, som er en sykdoms siste skrik om å få styre deg.. Svaret er NEI. Du kommer ikke til å leve med anorexi og bulimi svidd fast i legemet ditt resten av livet. Nehei.. Det er hva sykdommen forteller deg når du viser deg svak for den. Når du føler deg klar av og være sterk, og redd og urettferdiggjort fordi du aldri får hvile, aldri får fred med mindre du følger en syk kommando, skal du huske og tenke 1 ting. Det vil ikke være sånn for alltid. Du vil få hvile deg. Du vil få puste. 

Hva ligger i ordet "frisk", Frida? 
Det varierer fra person til person. En person kan være frisk, men ikke ha det bra. Men personen kan gjøre noe for å få det bra. Personen kan kjempe for å føle seg fri. Kjempe for friheten. 
Det som setter deg in en spesiell situasjon er du kjemper for å bli frisk, ikke sant? Og når du den dagen blir FRISK, vil du også bli FRI. Når du har bekjempet sykdommen, vil du oppnå ett friskt liv- og FRIHET. Du i din spesielle situasjon, vil få igjen for alt blodet du nå ofrer, Frida. Når du når toppen av fjellet vil du se på livet gjennom andre øyne enn en vanlig mann i gata.

Når du kjemper i mot sykdommen din er du nærmere Toppen av fjellet. Du har vel ikke glemt at veien som virker umulig faktisk er mulig? Ikke la sykdommen fortelle deg noe annet, den har i grunn ødelagt nok for deg i løpet av disse 6 årene, synes iallefall jeg. Gjør ikke du? 

Jeg spurte hva "Frisk" betydde. Jeg synes det er så godt å tenke på en frisk Frida.. Det er en Frida som har det så mye bedre enn nå at det er vanskelig å forestille seg det.
Tenk det! Hva gjør og ER Frida som frisk? latterlig at sykdommen prøver å fortelle deg at du er ingenting uten den egentlig.. At det går an å ty til så usanne påstander er kvalmt. Forferdelig synd om du tror på dem, disse påstandende som sykdommen serverer. Det er dumt fordi de hindrer deg i å gå rett vei. Uansett- Frida som frisk! Det skal jo skje, fordi du vil det. 

"Hun våkner om morgenen i sitt eget hus, innredet av sin egen kreativitet og kjærlighet. Hun våkner ved sin Lars, som hun sammen med, er sterkest i verden. Hun griper dagen i Frihet, hun utfolder seg, hun elsker og blir elsket."
Resten av historien kan du fortsette med selv, fordi Frida gjør akkurat som hun vil i den historien. Historien som skal bli livet ditt, i Frihet. Det livet får du om du vil ha det. Og jeg vet da at du vil ha det, Frida...

Hva er det som skjer når du går deg bort, lar deg forføre av spiseforstyrrelsens destruerende tilbud? Hva er det som skjer når du må adlyde spiseforstyrrelsen?

Du vil bli Frisk. Du vil bli frisk fordi du har ALT og vinne på det. Men jeg tror du glemmer hvor mye du vil bli frisk. Du glemmer hvor inderlig stor den kraften som ligger i det ønsket er. For det er den kraften du må bruke. Du glemmer hvor STERK du er, Frida. Du faller i fellen hvor spiseforstyrrelsen lar deg tru den er sterkerer enn deg. Det er dumt fordi den er ikke det. Jenta med gnisten i de grønne øynene kan hvis hun vil ta i bruk verdens største kraft, som ligger i ønsket om å bli frisk. Og hun har tro, håp og kjærlighet, som hun skal bygge det nye livet sitt på. 

Ta i bruk styrken, Frida. 

Jeg gleder meg like mye som deg til den dagen du blir frisk

♥

din sjelevenn

fordi jeg en dag skal bli Frida igjen
~Frida~