kjempe for livet.

Friskt fokus, hvor er du?
Jeg sliter enormt med å finne riktig fokus og motivassjon i meg selv i dag. Spiseforstyrrelsen herjer i meg og prøver alt den kan for å finne boplass og ta plass i tankene mine. Jeg sliter med å finne meg selv i alle syke tanker. Uansett hvor mye jeg selv ønsker å ha riktig fokus, holde på maten, tenke friskt osv, klarer jeg riktignok ikke å finne styrken i meg selv til å stå imot anoreksiens impulsive tanker og handlinger.
Jeg vil, men jeg er så forvirret og fortvilt at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, hvilke tanker jeg skal lytte til og handle ut i fra, hvordan jeg skal gjennomføre dagene mine etc.

Jeg tenker på hva jeg egentlig MÅ gjøre fremover for å bli frisk. Jeg må først og fremst jobbe med fokuset mitt, tankene mine, handlingene mine og de impulsive behovene. Jeg må tenke over hva jeg vil bruke livet mitt til. Hva vil jeg egentlig gjøre med livet mitt og hva må jeg jobbe med fremover for å få det livet jeg ønsker? Jeg må først og fremst jobbe med tankene mine i forhold til mat. Jeg må spise for å gi kroppen næring, ikke for å fks kaste opp. Jeg må ville gi kroppen min næring, jeg må ville gå opp i vekt for å komme til Levanger og bli frisk. Det er nå jeg må slutte å tenke at jeg må utsette, og begynne å kjempe for alvor istede. Det er nå jeg virkelig må finne styrken i meg selv og kjempe for å få det liivet jeg ønsker så sterkt. Jeg kan ikke la spiseforstyrrelsen styre meg lengre. Jeg kan ikke lytte til spiseforstyrrelsens tanker. Jeg må kjenne etter hva jeg virkelig vil og hvorfor det er verdt å kjempe.
Målet mitt er jo å bli frisk, så hvorfor utsetter jeg kampen hele tiden?
Nei, nå er det på tide å brette opp armene og kjempe for livet.
Men jeg må ville det. Jeg må ønske å kjempe for å bli frisk.
Kom igjen. Jeg vet at jeg innerst inne har gutsen og viljen. Jeg må bare finne den og bruke den riktig nå. ..
~Frida~

amen

Først, tusen hjertelig takk for så mye støtte og synspunkt og meninger. Dere hjelper meg på rette tanker.

Jeg vil starte med å si at min mor, som har bestemt seg for at jeg skal bli frisk og som nå er knall hard og pusher meg i riktige retninger, både gjennom krangel, gråt og trøsting, samtaler osv. Hun er direkte og ærlig, spør meg om spørsmål som får meg til å tenke.

"Sykdommen drepte deg nesten, og den har herjet i deg i 7 år, skal  ALT VÆRE FORGJEVES?"
"Tror DU virkelig at du kan klare å kjempe mot det monsteret helt alene?"
"Hva med alle oss rundt deg, hvor lenge tror du at vi klarer dette lenger?"
"Hvor lenge tror du at du vil bruke mer av livet ditt på dette? "

Så kommer dette:

" du har så mye kvaliteter, ressurser og egenskaper, og alt du trenger for å få et godt liv, som du fortjener. Det er gevinsten. Nå har du et helt behandlingsapparat som venter på deg og er klar for å hjelpe deg. Det er nå du har din sjanse til å bli frisk. Det er nå du må brette opp armene dine å kjempe, Frida. For hvis du ikke tar sjansen du har fått på Levanger, kommer du til å fortsette å leve i mørket."

Det får meg til å tenke på drømmene mine. Alt jeg virkelig vil her i livet. Alt jeg skal oppnå. Alt jeg skal gjøre sammen med Lars. Alt vi skal gjøre ut av et liv sammen.

Jeg gråter, fordi jeg nå har innsett at jeg må gjennom et helvete for å komme dit. Jeg ønsker ikke å leve i mørket. Jeg gjør ikke det. Men jeg må ærlig innrømme at sykdommen prøver hele tiden å overbevise meg at det mørket som " de friske" snakker om er bedre enn å dra til Levanger. Drar jeg til Levanger finner jeg lyset, livet, Frida... Jeg finner meg selv, og der har de de verktøyene jeg trenger for å nettopp bli frisk. Jeg prøver å si det til meg selv. DET GÅR ANN Å BLI FRISK! Jeg har begynt å tro på det litt. Men jeg merket at når jeg var på møtet på levanger i forrige uke, økte motivasjonen min betraktelig.
Kanskje vil det skje når jeg kommer dit igjen. Jeg er usikker.
 MEN, alikevel kjære venner, krigere, medmennesker, familie.
JEG DRAR TIL LEVANGER!

Amen

ps: Jeg hadde blitt evig takknemlig for tilbakemeldinger og støtte fra dere på dette innlegget.
~Frida~

forvirret

Jeg er forvirret, vet ikke helt hva jeg skal gjøre fremover. Jeg har mine egne synspunkt på saken, sykdommen har sine, og det er ikke lett å skille mellom dem.
I tillegg er jeg så heldig å få deres synspunkt og meninger rundt hva jeg skal og bør gjøre fremover. Det hjelper å få noen tanker og litt forståelse fra dere.
Alle rundt meg har sine synspunkt.
Alle synspunkt og meninger gjør meg utrolig forvirret. Jeg er kjempe ambivalent i forhold til hva jeg skal gjøre fremover. Om jeg skal skrive meg ut fra østmarka og være hjemme en stund før Levanger, om jeg skal dra direkte til Levanger fra østmarka, om jeg skal på levanger i det hele tatt?

Mamma spurte meg om jeg ville være narkoman for resten av livet. Det å være spiseforstyrret er som å være narkoman. Kontroll rundt vekt,mat og trening er rusen. Jeg har en fin mulighet til å bli frisk, men da må jeg selv tro på at jeg kan bli frisk.

hva skal jeg velge å gjøre?
~Frida~

jeg vil leve- NÅ helst.

Jeg sitter i sofaen her på østmarka. Rundt meg sitter personal, pasienter og mine medkrigere.
jeg sitter å tenker på alt jeg går glipp av. Jeg tenker på alt som foregår der ute i verden, som jeg ikke får delta i. Alle har begynt på skolen igjen nå. Jeg skulle gjort hva som helst for å få begynt på skolen slik som alle andre. Jeg skulle gjort hva som helst for å bare vært frisk nå. Jeg har så utrolig lyst å bare leve igjen nå. Jeg har så innmarri lyst å oppleve ting, gjøre alt jeg savner, være med venner og familie... Jeg vil leve NÅ. Så har vi dette med tålmodighet, ambivalent motivasjon og fokus. Dette er en vanskelig krig jeg kjemper. Det å hele tiden skal holde skuta på rett kjøl, ha rett fokus, tenke positivt og være tålmodig og akseptere endringene, og oppi alt kjempe mot verdens styggeste og fæleste anoreksimonster.

Det blir vanskelig nå fremover. Det kan både jeg og legen min bekrefte. Nå begynner jeg å kjenne på følelser og tankene begynner å bli klarere. Det er konstant aktivitet i hodet og kroppen. En uro begynner og ligger å pirrer hele dagen. Jeg kjenner at anoreksien kjemper hardt for å fortsatt få bo inni meg. Jeg må kjempe for å holde meg på riktig vei. Det er lett å bli påvirket av monstersykdommen og velge en avstikkervei som gjør det vanskelig for meg å komme på riktig vei igjen.
Sykdommen prøver hele tiden å overbevise meg om slike avstikkerveier.
Sykdom eller ikke, det er fortsatt mine tanker, og hvordan motstå sine egne tanker?
For min del, prøver jeg å spørre meg selv om store spørsmål.
Hvorfor kjemper jeg? hva får jeg igjen for å kjempe? hva er det å kjempe?
Hva trenger jeg for å bli frisk? vil jeg bli frisk? hva er frisk?
hva motiverer meg? hvordan holde meg motivert?
er det friske eller syke tanker? hva skjer hvis jeg adlyder tankene?

slike spørmål hjelper meg til å tenke gjennom og reflektere over ting.
En ting er sikkert. Denne kampen er tøff, men jeg skal komme meg ut seirende.
~Frida~

ny restart

når jeg ser på veggene rundt meg, ser jeg tro.når jeg kjenner inni meg,ser jeg håp. Når jeg ser heiagjengen min rundt meg, ser jeg kjærlighet.
Tro, håp og kjærlighet.
Det er styrke det. Det er grunn til å si at jeg er sterkest. I dag var jeg sterkest. I dag viste jeg min styrke. I dag tok jeg et valg som var sterkt. I dag vant jeg.

Dette valget jeg tok, har ligget å pirret i meg i flere dager nå. Jeg har vært veldig ambivalent i forhold til det. Det at jeg har vært ambivalent i forhold til det, viser bare at jeg er friskere nå enn før, for tidligere har ikke det vært noe spørsmål engang. Valget jeg tok viser at jeg vil bli frisk. At jeg har valgt riktig vei.
I dag leverte jeg inn tabletter. Tabletter som jeg tidligere ville brukt for å få en slags restart, en begynne på nytt, en ny start. Vel, nå begynner jeg på nytt uten å ta tabletter først.
Spiseforstyrrelsen vræler og brøler om at valget jeg tok var feil, men innerst inn vet jeg at det var riktig.
hvorfor skal FRIDA ta tabletter? no reason.
~Frida~

møte på levanger

hvordan gikk det på møtet med levanger i dag lurer du nok på?

Det gikk veldig bra. en veldig ambivalent Frida satt i en bil på vei til Levanger i dag. Sanset og tenkte over hva hun ventet. Spent og utrolig urolig for hva de kom til og si, og hva som kom ut av møtet.

Det viste seg å gå veldig bra. De var fortsatt villige til å ta imot meg. Spørsmålet er når og med hvilket utgangspunkt. Det første er at jeg må nå BMI 17, det andre er at jeg må takle et frivillig behandlingsopplegg. Dvs at jeg må være på frivillig paragraf her på østmarka og vise at det går bra en stund før jeg skal på Levanger. En annen ting er motivasjon. Jeg føler at jeg fikk frem alt jeg skulle, og alt gikk veldig bra. En litt mer motivert Frida satt i bilen fra Levanger i dag.

Men jeg merker godt hvor utrolig sterk sykdommen er nå. Den er redd nå. Jeg skal bli frisk nå, og den er livredd og stikker klørne enda hardere nå for å sikre seg boplass i meg. Jeg er så ambivalent som aldri før. Jeg tror jeg er redd. Jeg er kjempe motivert for å bli frisk, men jeg er livredd for ssykdommen akkurat nå. Den er skummel og kan få meg til å gjøre hva som helst.
Jeg prøver å be om hjelp fra personalet, og bekreftelser på hva som er friske tanker og ikke nå. Jeg trenger det.
~Frida~

skuta på rett kjøl

Det er rart hvor redd jeg er for sykdommen min. Jeg er livredd den og tørr ikke annet enn å adlyde noen ganger. Jeg er redd for endringer og hvordan det påvirker sykdommen min. Jeg er redd for hva den kan få meg til å gjøre. Jeg er redd sykdommen min. Når jeg tenker på alt jeg har vært gjennom de siste 6 årene er det kanskje ikke rart at jeg er redd. Men å adlyde sykdommen, vil si det samme som å mate sykdommen. Den blir sterkere. Hva med å bruke styrken min til å for en gangs skyld ikke adlyde, Ikke mate sykdommen, vise at jeg er sterkest. Jeg tenker høyt, hvordan? hvordan ikke adlyde denne gang. Hvordan takle forandringer uten å adlyde anoreksien denne gang? Forandringer skjer snart. Jeg skal overflyttes til Levanger etterhvert. Hvordan finne styrke til å takle de forandringer? For de er mange. Der vil jeg få alt ansvar selv. Der må jeg selv være sterk, og selv be om hjelp til å være sterk. Jeg er redd. Men kanskje går alt mye bedre enn jeg tror. Det gjør som regel det. Alt føles så stort og fælt og forferdelig vondt når det ligger å pirrer og gnager på innsiden. Slipper jeg det ut til noen jeg føler meg trygg på, blir det plutselig lite og håndterbart. Det kan bli bedre. Det vil bli bedre. Jeg vet jo at folk blir frisk på Levanger. Jeg må bare tørre å tro på at jeg også kan komme dit at jeg er frisk.
Jeg må tørre å gi slipp på det som i 6 år har styrt meg. Nå må jeg ta styringen og peile skuta på rett kjøl.
Det er opp til Frida å bestemme nå. Nå er jeg sterk nok til å velge. Utfordringen er å velge riktig.
Jeg veier for og imot. Jeg er veldig ambivalent. Men jeg vet at jeg tilslutt vil ende opp på Levanger. Jeg vet at jeg en dag kommer til å bli frisk.
Men redd er jeg. Hver dag er jeg redd for sykdommen. Men jeg prøver å være sterk.
~Frida~

ambivalent helvete

tankene sirkulerer. skal /skal ikke? vil/vil ikke? må/må ikke? frisk/syk
Ambivalent er ordet.

Jeg tenker så mye at hodet er i ferd med å eksplodere. Jeg lurer fælt på hva jeg skal gjøre fremover, hvilken vei jeg skal velge. Rett frem i oppåverbakke, eller parkere litt først. Jeg er vanvittig sliten, så jeg vet ikke om jeg orker å peise på i oppoverbakken enda. Jeg vet ikke om jeg har de rette verktøyene som trengs. Jeg vet ikke om jeg vil. Jeg snakker om Levanger.

Jeg gråter nå. Fordi jeg er så fortvilt, fordi jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vet hvorfor jeg føler meg som nå. Jeg har jo opplevd det før. Det følelseskaoset man får før man skal ta et valg. Jeg har vært der før.
Det er vanvittig tøft. Jeg vet ikke hvilken vei jeg skal gå. Jeg kunne ønske noen kunne valgt for meg. Fordi jeg er for sliten til å velge. Jeg vil bare velge å hvile meg. jeg vil bare velge å slippe å kjempe mer.
Jeg vil bare være fri.

Tankene sirkulerer konstant. Jeg er fortvilt og ambivalent. Anoreksien herjer og jeg herjes med.
Det er ikke lett å ta valget i en slik situasjon. Men hvilke alternativer har jeg?
~Frida~

Frida vil gjemme seg...

ah...det er herlig med mer frihet. I dag fikk jeg innvilget 1 times utgang alene pr. vakt. altså to timer ute alene. Jeg har benyttet meg av begge i dag.
Første turen gikk jeg langs city lade, og tilbake
Andre turen brukte jeg på å ta solarium.
det var vel to kontruktive ting å bruke fri utgang på vel?
Ellers har måltidene gått ganske bra.
var litt vanskelig å spise når jeg ikke får lage maten selv, slik jeg gjør når jeg er hjemme.

tankene sirkulerer mye for tiden. skal jeg til Levanger med en gang? skal jeg hjem en tur for fysisk og psykisk kjenne hvordan jeg absolutt ikke vil ha det, og erfare at jeg trenger mer hjelp? jeg kjenner på den følelsen når jeg er hjemme i helgene. noen ganger når jeg lar sykdommen styre meg, kjenner jeg på den følelsen. Jeg vil ikke være syk, jeg vil bli frisk. Men akkurat nå kjenner jeg ingensteder annet enn i hodet at jeg er syk. Jeg mener tankene. Det fysiske kommer sakte men sikkert på plass nå, uten at jeg har fått noe som helst hjelp til å akseptere vektoppgangen. Jeg har bare gått opp i vekt.
Jeg sliter noe enormt med å akseptere og godta at kroppen min er som den er akkurat nå.
Det påvirker alt. humør, følelser, tanker osv.
Jeg husker at når jeg var sykelig tynn, ønsket jeg at det skulle funtes en pille som gjorde at man gikk opp i vekt. det med å ha maten i magen var for tungt. Nå er jeg der. jeg har gått opp i vekt. Jeg har bestiget fjellet. Jeg er nesten i mål. Men jeg har aldri i hele mitt liv følt meg så avskylig og fæl. Jeg klarer ikke å leve med det. Det at jeg faktisk må opp enda mer i vekt, er en av grunnene til at jeg ikke vil til levanger med en gang. Jeg tror at hvis jeg drar hjem, kommer sykdommen til å bli så sterk, både bulimien og anoreksien, at jeg kjenner igjen den følelsen som sist gav meg motivasjon. NEMLIG ENDRING! jeg må ønske endring. Det trenger jeg for å få mest mulig ut av opplegget på levanger også. Jeg må ønske en endring. Nå har jeg vært her på østmarka så lenge at jeg har mistet all livsglede, all motivasjon, alt håp om å bli frisk. Jeg har bare gått opp i vekt, men føler meg som et skall. Det er ingen frida som onsker å komme ut. Frida vil bare gjemme seg.
jeg er forvirret og redd, for jeg vet ikke hva som skal skje fremover. jeg vet ingen verdens ting.
På onsdag skal jeg på møte med Levanger. Da vil jeg nok få vite mer, tenker jeg.
~Frida~

skritt mot målet

Det har vært en lang dag. mye trossing og mye motstand. Jeg har hatt gode samtaler med kontakten min som har hjulpet meg gjennom det verste. Tårene kom i dag også. Det er godt når de kommer.

Ellers har måltidene godt som planlagt. all maten er spist og fordøyd. kryss i taket for den. 

jeg har også vært ut å gått tur for første gang på lenge. Det var herlig å få rørt litt på seg igjen. 

Dagene går fort nå, jeg går skritt for skritt fremover. 

Det føles godt å tenke på det, når jeg strever såppas hardt hver dag. 

Jeg har vertfall det å trøste meg med. Jeg går skritt for skritt mot målet mitt. 

Det gjør vondt, men jobben kan kun gjøres av meg. 

et bilde av en nydelig rose jeg fant på turen i dag

~Frida~

tanker og følelsesballen

Jeg har en følelsesball fylt med forvirring, fortvilelse, sinne, raseri og frustrasjon. Den er så vond. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av den. Den kastes i alle retninger i hele meg, og lager smerter overalt.
Jeg prøver å finne ut hvordan jeg skal takle følelsene som kastes rundt og gjør meg så fortvilt og forvirret, men de anorektiske løsningene på følelsesregulering virker alltid som en enklere løsning.
hva skal til for at jeg skal klare å mestre følelsene? hva er følelsene, og hvor kommer de fra?
En ting er sikkert. Anoreksien kjemper med nebb og klør for å stjele tankeplass og rote rundt i hodet mitt, og føre meg inn i sine handlinger. Her kommer forvirringen inn. Jeg er forferdelig forvirret, fordi jeg vet ikke hva som er virkelighet. Jeg vet ikke om det jeg ser i speilet er virkelig, jeg vet ikke om vekten er virkelig, jeg vet ikke om følelsene mine er virkelige. jeg vet ikke hvem jeg er, og hva jeg vil.

Hvordan finne Frida, og få henne til å begynne å kjempe med riktig fokus igjen. fokus mot å bli frisk, istede for fokus på å gå opp i vekt. Frida er så mye mer enn bare kroppen sin. Hvem er Frida? mange ganger føler jeg meg som et skall. jeg føler meg ikke som en person. Jeg føler meg bare som en sykdom. Det tror jeg er fordi det er bare fokus på sykdom, og når jeg havner i situasjoner hvor Frida må være tilstede, blir jeg bare som en vegg.
Da min kjære så sårt sa til meg i helgen "jeg savner deg Frida. Jeg savner kjæresten min. du er her, men du er ikke tilstede. kom tilbake til meg".
Jeg  savner meg selv jeg også min kjære.

jeg sitter med tårer som renner ned kinnet mitt nå. Jeg tenker på så mange ting.
Jeg tenker på alt jeg har vært igjennom, og alt mine kjære har vært gjennom. alt på grunn av monsteret jeg kjemper mot. De har måttet se på at jenta deres har blitt herjet med. De har måttet oppleve å nesten miste jenta si i døden. Jeg tenker spesielt på mamma og pappa og søsteren min. De har måttet se meg lide og kjenne på at jenta deres har vært fanget i 6 år. så tenker jeg på min skjønne prins, som jeg var så heldig å møte for ett og halvt år siden. Alt han har måttet gått gjennom og kavet seg gjennom og stått i, kan ikke beskrives med ord. Han er helten min, det er vertfall sikkert. jeg takker hver dag for at han fortsatt kjemper med meg, og for at drømmen vår en dag skal bli til virkelighet. han har så mye og gi, men sykdommen tar noe av det og sender det tilbake. han har så mye kjærlighet å gi meg, og jeg lover deg kjære at jeg en dag skal ta imot alt, og gi deg all min kjærlighet for deg også.

jeg tenker på så mange ting som sagt. Jeg vet ikke hva som skjer fremover. Det meste er opp til meg. Jeg trekkes mot anorektiske løsninger hele veien, så jeg er ambivalent til tusen. Jeg klarer ikke å ta et valg, og når man ikke vet noenting er det ikke rart jeg er forvirret og redd.

Jeg vet Frida ville bli frisk, og det var derfor hun gikk inn i denne kampen. Dere husker vel hvor mye jeg skrev at jeg ville bli fri osv. Jeg tror jeg må finne meg selv igjen. Det gjør jeg ikke her jeg er nå. her er alt sykt. For å finne Frida og fridas krefter må jeg gjøre friske ting og være i friskt miljø. Det er vertfall sikkert.
~Frida~

å akseptere økt kroppsvekt

angsten er så stor. Jeg vet ikke hva jeg vil, hvor jeg vil, hvordan jeg vil ha det eller hva som skal skjer fremover. Jeg er så fortvilt. hvor vil jeg? vil jeg bli frisk?

Jeg sliter noe enormt med å akseptere kroppen min. Alt jeg ser sees gjennom anorektiske øyner og blir tolket av anoreksien. Jeg ser feilområder overalt. Jeg klarer nesten ikke å se meg selv i speilet. Jeg føler meg så fæl og ekkel slik som jeg ser ut nå. Legen var klar på at det var godt mulig jeg hadde en del væske i kroppen, men jeg klarer ikke å tro på det. Anoreksien forteller meg at det er all den ekle maten som har gjort dette med kroppen min.

Hvordan skal kan jeg få et bedre kroppsbilde? Jeg sliter noe enormt med å akseptere meg selv bare nå, og enda skal jeg opp i vekt. Jeg har hele veien trøstet meg på tanken at det vil bli bedre med tanker og følelser når jeg kommer opp i vekt, men jeg føler meg bare verre. Jeg føler meg fortapt og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.
jeg klarer ikke å bryte meg ut av den anorektiske sirkelen for å høre og tro og stole på de rundt meg. Jeg klarer ikke å holde fokus på målet mitt. Jeg prøver å akseptere og godta, men det gjør for vondt.

noen som har noe råd?
~Frida~

helga og møtereferat

Det har vært litt av en helg. Det har vært veldig utfordrende for meg å være hjemme i helga, siden jeg konstant har gått å sett meg selv i speilet. Jeg sliter enormt med å akseptere det jeg ser. Hvem ser? jeg eller anoreksien? Er det jeg ser reelt? hvordan kan jeg klare å godta og akseptere at jeg har gått opp i vekt? For det er realitet. Jeg har gått opp. Jeg har gått opp ti kg siden jeg kom hit. Det har vært en pine og et helvete for å si det mildt, men i det siste har vekten bare rast opp, og jeg sliter som sagt med å akseptere kroppen min nå. Det er stort sett det som har stått i hodet mitt i hele helga. Anoreksien har sittet på skuldra mi og hvisket og tisket i hele helgen. Derfor har det vært vanskelig å kose seg hjemme. Alle har vært der for meg. Min kjære Lars har vært hos meg hele tiden, mamma har vært der for meg hele tiden, og familien min har vært der hele tiden. Men det hjelper ikke når jeg er som en vegg. når jeg ikke klarer å ta imot, fordi anoreksien roper så høyt. Jeg har selvfølgelig kost meg litt, for jeg har både vært på fisketur og gåtur og biltur. Været har vært på topp og huset fullt av folk og liv og røre. Akkurat slik som jeg liker det. jeg legger ut masse bilder fra permisjonen senere.

I dag er det som sagt Mandag. Det har vært veiing og møte. legen min er tilbake fra ferie, og han var veldig klar på at mesteparten av vektoppgangen er væske. Det var litt betryggende å høre, fordi det er noe jeg har tenkt litt på. Hvordan er det mulig å gå opp så mye som jeg har på så kort tid liksom?
Jeg var også veldig klar på at jeg ville begynne å spise igjen. Så idag har jeg spist lunsj selv.
planen fremover er å spise frokost,lunsj og kveldsmat selv, og middag i sonde. Når jeg begynner å ta til meg fast føde vil vannansamlingene i kroppen forsvinne heldigvis.

Jeg tenker mye på det. hvordan skal jeg klare å takle og godta kroppen min når den gradvis har gått opp og fremdeles går opp i vekt? Det er utrolig tøft. Jeg har mest lyst til å bare gi etter og gå ned masse, men jeg vet innerst inn at det ønsket ikke er mitt. Hvis jeg tenker fra den friske siden, kan jeg tenke at det er uvant å være høyere i vekt, men at det går ann å venne seg til det. Jeg må prøve å tenke friske tanker.

Jeg tenker også mye på hva jeg skal gjøre når jeg når BMI 17. Tankene rundt det gjør meg utrolig forvirret. Jeg vil jo bli frisk, men jeg vet ikke om jeg er klar enda. Jeg vet ikke om jeg har nok motivasjon til å gå gjennom et nytt helvete enda. Om en uke skal jeg på Levanger på møte, så får jeg se litt hva som skjer etter det. kanskje jeg er mer motivert etter møtet.
~Frida~

oppkastfri dag

I dag har jeg hatt en hel dag hvor jeg ikke har kastet opp. Det er bevisst. Jeg har selv tatt initiativ til å ha folk sammen med meg hele dagen for å hindre at jeg kaster opp. Det har seg nemlig slik at jeg skal på permisjon i helgen, og hvis jeg kaster opp, blir permisjonen avbrytet. Det må jeg hindre, derfor må jeg gjennom en hel dag uten å kaste opp, slik at jeg får et best mulig grunnlag til å klare det i helga.
Jeg takker mamma, pappa og en god venninde for all støtten jeg har fått i dag.
Akkurat nå har jeg besøk av pappa, som skal være hos meg til jeg sovner. Vi koser oss med kortspill og yatsy.
Angsten er på topp, det er det ingen tvil om. Men jeg må gjennom det. Jeg trøster meg med tanken på alt jeg skal gjøre i helga, og hvor lettere det blir når jeg har vært gjennom det på forhånd.
Jeg og pappa snakket om noe i dag. Hvis vektoppgangen fortsetter som den har gjort, er det ikke sikkert at jeg har mer enn et par uker igjen her. Det er også en motivasjonsfaktor til å holde ut nå.
3,5 kg til,  og jeg er fri.
~Frida~

kjærestebesøk og tanker om fremtiden

i ettermiddag fikk jeg endelig besøk av min kjære Lars. Jeg har ikke sett han på snart to uker. ALT for lenge. Så det var vertfall godt å treffe han igjen. han hadde med tidenes fineste sommergave til meg.
Et skrin fra skaarøya med skjell i. på tre av skjellene sto det tro, håp og kjærlighet. inni lokket på skrinet står det "I cry when angels deserve to die. you´re my angel and you are never gonna die".

Det var nydelig.

Ellers spilte vi gitar og sang sammen. Det var herlig å synge igjen. Det er skikkelig Friskt for meg.
midt under en sang, banket det på døren. Der tittet en av personalet inn og spurte "er det dere som spiller og synger? vi trodde det var cd. kan vi ha døren åpen? " hehe. så etter det hadde vi minikonsert en halvtimestid. Det var kjempe koslig. Jeg elsker å synge. Det får frem Frida-glimtet igjen. Jeg får lyst til å bare reise meg og gi av hele meg og SYNGE! Det gjorde jeg i dag, og det føltes herlig.

Jeg snakket en del med Lars om hva jeg skal gjøre fremover. Vi var veldig enige om hva som var det riktige å gjøre akkurat nå. Som jeg skrev tidligere hadde jeg tre alternativer. Det å overgi seg til anoreksien er ikke et alternativ. Det å være her og prøve og feile hele tiden og ende opp med onde sirkler og ha en sakte vektoppgang er ikke en mulighet for meg heller. Jeg har vært her lenge nok.
Derfor ble vi enige om at jeg skal gå inn for fullt for en rask vektoppgang nå. når jeg når bmi 17, vil jeg skrive meg ut, og i forkant ha en gjennomtenkt plan  på hvordan jeg på best mulig måte skal bruke pausen eller "ferien" min konstruktivt og ikke gå ned i vekt. Jeg tenker å være hjemme i kanskje noen uker, før jeg drar til Levanger.
Grunnen til at jeg vil ha en pause, er mange. Først og fremst fordi at jeg er sliten av alt sykehus og behandling, og trenger masse friskt innputt nå. Jeg trenger også å leve litt. Jeg tenker kanskje å ta en liten ferie sammen med Lars eller noen venner. I tillegg regner jeg med at anoreksien og bulimien vil snike seg innpå meg igjen, og det er da jeg må være sterk. Noen ganger regner jeg med å falle, men da reiser jeg meg igjen. målet mitt skal være å ikke gå NED i vekt iløpet av "pausen".
Uansett er målet mitt å bli frisk, og det skal jeg jammen meg klare, men da trenger jeg å samle motivasjon og styrke i friske omgivelser.
Hvordan skal jeg klare det, tenker dere sikkert?
Jeg skal klare det fordi jeg har bestemt meg for det. Og sta som jeg er, og viljen som jeg har, får jeg til det jeg har bestemt meg for. og fordi jeg så inderlig ønsker å bli frisk.
jeg trenger dette.

Hvordan skal jeg klare å takle en rask vektoppgang tenker dere sikkert også?
jeg vet ikke. men jeg finner styrke når jeg trenger det. Jeg har en fantastisk kjæreste som støtter meg fullt og helt. jeg har en familie som støtter meg og er der for meg. Jeg har mange venner som venter på meg. Jeg har massevis av TRO, HÅP og KJÆRLIGHET.
~Frida~

tre alternativer

jeg er så forvirret for tida. jeg sliter med å finne ut hva jeg skal gjøre. jeg vil aller helst bare bli frisk og bli utskrevet med en gang.  jeg vil aller helst bare ta en mirakelpille som hadde gjort med frisk med en eneste gang. jeg har tre alternativer.
1. adlyde anoreksien, og forbli her på østmarka i lang lang tid.
2. følge opplegget så godt jeg kan og gå opp 0,7 kg i uken.
3. ligge i sengen hele dagen, gå fort opp i vekt og bli utskrevet fort.

Det andre alternativet er mest det jeg gjør nå. Men jeg er så utålmodig og fortvilet, jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å ta tiden til hjelp og holde ut.
Det som frister mest er å komme seg fort ut herifra og begynne å leve igjen. Da må jeg ha en bmi på 17.
Det er ikke noe problem å få til en rask vektoppgang med all maten og slik behandlingsopplegget er nå.
Utfordringen er hvordan jeg skal takle å se kroppen min forandre seg så raskt og det å stå i angsten.
Det jeg vil oppnå er en liten pause fra all behandling og litt ferie når jeg har nådd bmi 17. Da vil jeg skrive meg ut, gjøre alt jeg kan for å holde vekta hjemme, og være hjemme en stund, før jeg drar på levanger å tar siste kamp mot anorekien. Jeg kunne jo ha dratt rett herifra til Levanger, men akkurat nå føler jeg at jeg trenger mer motivasjon. Jeg trenger å ut i livet, kjenne hva jeg skal tilbake til. Anoreksien og bulimien kommer helt sikkert til å følge meg der også, men det vil bare bli en motivasjonsfaktor for å komme igang på levanger. For målet er jo klart. Jeg skal bli frisk.

Jeg trenger å vite hva dere tenker? hva ville dere gjort?

~Frida~

tullete opplegg

jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. hvorfor kan de ikke bare låse badet, hindre meg i å kaste opp, hindre anoreksien i å styre meg? i behandlingsplanen min står det at hvis jeg blir fersket i enten trening eller oppkast, skal det bli gitt et fullstendig sondemåltid. På torsdagsmøtet virket det som om de var veldig innstilt på å få meg til å slutte å kaste opp. hva er logikken i å låse opp badet ved behov og dusje i 15 minutter alene da? Jeg klarer ikke å slutte å kaste opp når muligheten er der. muligheten er der hele tiden.
Opp i vekt går jeg uansett, siden jeg ligger to timer i sengen etter hvert måltid, men det handler om at jeg ønsker selv å slutte med oppkast. Det handler om at jeg trenger å bli fratatt mulighetene til å kaste opp.
hvordan skal jeg bli frisk hvis jeg føler at jeg må kaste opp når hver mulighet dukker opp? Fordi det er nettopp det jeg gjør nå. Jeg kaster opp når jeg har mulighet. Jeg ønsker det ikke. Jeg ønsker å opp i vekt, beholde maten, og bli frisk.
i morgen er det veiing og møte. jeg er veldig ambivalent, men jeg tenker på å legge frem at jeg ikke kan gå på do alene. Jeg vil bli frisk, da er det det som må til. Da er det det jeg trenger. Hvordan skal jeg lære meg å stå i angsten hvis det ikke er noe angst der, fordi den ligger i do? hvordan skal jeg bli sterk nok til å passe på meg selv en dag hvis jeg ikke lærer meg å takle angsten?
Jeg blir oppgitt. hva mener dere?
~Frida~

møtereferat og tanker om fremtiden

Hva ville den hvite boksen med de avgjørende tallene vise i dag?
Jo, det skal jeg si deg. De viste at jeg igjen er over den berømte 40 kg-grensen. Takk og lov for det, sier jeg. Fy skam seg, sier anoreksitrollet.
Jeg la ut om mine planer for fremtiden i starten av uken. Det har gått veldig opp og ned. Det har vært vanskelig å spise og holde på maten, så det har hovedsaklig vært bare sondemat og oppkast. Men siden jeg nå har to timer oppfølging liggende i sengen etter hvert måltid, er det ikke noe spørsmål om vektoppgang en gang. Det er jo bra, fordi  det er jo det jeg ønsker også. I tillegg i dag ble det bestemt at badet mitt skal låses, for å hindre at jeg kommer under 40 kg igjen.
Jeg er fornøyd med utfallet av møtet. litt ambivalent. litt usikker på hvordan jeg skal komme meg igjennom dette, men med godt håp.. målet er som sagt vektoppgang.
Jeg fikk også bekreftet at tvangsvedtaket blir opphevet når jeg når BMI 17 i dag, noe som betyr at jeg kan ta en liten fripause før jeg skal til  Levanger. Det er noe å jobbe seg opp mot. Jeg vet jeg er fornøyd med kroppen min når jeg er på bmi 17, og skal fint klare å holde meg der frem til jeg skal på Levanger.
Jeg fortsetter planen slik som før. mat + hvile = vektoppgang.
~Frida~

...

hei du lille engel
hører du meg?
hei du vakre vene
hører du meg?
hei du Frida
hører du hva jeg sier?
ser du hva verden tilbyr deg?
Ser du at livet venter på deg?
Ser du at du fortjener livet?
Hva sier du?
Er du redd?
Hvorfor?
Fordi du ikke er sterk nok?
Jo, du er sterk nok
Jo du er god og bra nok.
Jo, du er Frida.
Hvorfor er du så redd?
Er du redd anoreksien?
Hva kan anoreksien gjøre deg Frida? Den er ikke farlig?
Hva kan angsten gjøre deg Frida? den er vel heller ikke farlig?
utsette?
Nehei, nå er det slutt med å utsette. Du kan ikke utsette mer nå.
Angsten må du stå i, og uroen og anoreksien må du kjempe imot en eller annen gang likevel.
Hva sier du?
Du vil bare være fri.
Ja, jeg skjønner at du er sliten og lei, og ønsker å være fri.
Men for å få bli fri, må du kjempe.
Nå!
~Frida~

dagen i dag.

Dagen i dag har i grunn vært veldig bra. Siden jeg ikke har sjangs til å spise alt på den nye kostlisten, begynte dagen med sondemat, så sovnet jeg, og når jeg våknet var mamma og pappa der. Det var godt å våkne til. Vanligvis er det en eller annen pleier som sier "nå er oppfølgingstida over", ergo jeg kan gjøre som jeg vil, eller anoreksien vil. Derfor var det bra at mamma og pappa var der. Da ble det som jeg ville.
Vi småpratet litt før møtet vi skulle ha. Under møtet snakket vi en del om hvordan ting er nå, hva som skal til for å hjelpe meg osv. Utfallet ble vertfall en biltur med pappa senere på dagen. Vi var alle enige om at jeg trengte mer friskt innputt når det er mulighet for det. Så Fremover nå kan jeg bli med på bilturer. Det var kjempe godt å komme seg ut og bort fra østmarka og utenfor de syke veggene. vi kjørte litt rundt omkring i byen, tittet på livet der. Det var fullt av folk overalt, siden det er Olavfestdagene.
Uansett var det kjempe deilig og komme bort litt.

Når det kommer til den andre biten, altså sykdomsbiten. Jeg prøver så godt jeg kan, og jeg tror det er nok for vektøkning, men i forhold til hvordan jeg ønsker å ha det er det ikke bra. Det kan hende jeg får fastvakt fra torsdag av, for å kutte alle anorektiske kontrollbehov og tvangshandlinger. Det er noe jeg selv også ønsker, for å komme ordentlig i gang. Jeg har jo tatt et valg, men det kan hende jeg trenger litt hjelp i starten. Ellers så kjemper jeg på. Livet venter.
~Frida~