ansvar...klar? hmm..

Ansvar.. svaret er ansvar. Svaret eller spørsmålet? Svaret på denne mandagens utfordring/endring er Ansvar! Spørsmålet er "hvor mye klarer jeg å ta akkurat nå".
Jeg brukte hele søndag på å forberede et nøye anorektisk innlegg som skulle siteres ut av min munn på møtet i dag. Innlegget innebar fullstendig ansvar for alt, og om hvordan jeg skulle klare det. Jeg klarte til å med å overbevise meg selv om det. Dosen med ansvar jeg fikk, ut i fra vektnedgang og en passelig bra gjennomført helg var utgang etter avtale både kveld og dag, åpent bad og 1 times oppfølging etter hvert måltid. Når jeg tenker meg om var det ikke jeg som bad om dette, det var ikke Frida som snakket under møtet i dag. Fordi Frida sliter noe enormt akkurat nå.. Frida klarer ikke å takle anoreksiens seirende dans gjennom oppkast, overspising, trening og luring.
Hva skjedde med sammarbeid Frida?
Kom igjen, kom frem igjen. Jeg hadde jo gutsen i boks. Jeg skulle klare dette! jeg var sterkere enn anoreksien! KOM IGJENN!

Kontakten min, som leser meg som en åpen bok spurte meg på en sånn måte at hun åpenlyst visste svaret. "er du klar for dette da Frida? ". Svaret mitt etter dagens erfaring er NEI!
Jeg skal ikke legge ut hva jeg eller Anoreksien har bedrevet med i dag, men jeg kan si såppas at det ikke er friskt.

Det kommer til å bli vanskelig de neste dagene og ukene. Det var de klar på da jeg var på møte på levanger. Den neste tiden kommer anoreksien til å være knallhard, og kjempe hardt. Den kommer til å overbevise meg, lure meg, gi meg syke tanker, syke impulser... ALT for å vinne denne kampen.
Derfor vil følelsene og ambivalensen være utrolig sterk den neste tiden.
Dette med dagens møte var nok den første runden med lureri og overbevising.

Dette opplegget skal være en prøverunde frem til torsdag. Så får vi se da.
Det er nå jeg må brette opp armene, selv om jeg aller helst vil legge meg ned på gulvet og overgi meg helt.
~Frida~

jeg vil leve- NÅ helst.

Jeg sitter i sofaen her på østmarka. Rundt meg sitter personal, pasienter og mine medkrigere.
jeg sitter å tenker på alt jeg går glipp av. Jeg tenker på alt som foregår der ute i verden, som jeg ikke får delta i. Alle har begynt på skolen igjen nå. Jeg skulle gjort hva som helst for å få begynt på skolen slik som alle andre. Jeg skulle gjort hva som helst for å bare vært frisk nå. Jeg har så utrolig lyst å bare leve igjen nå. Jeg har så innmarri lyst å oppleve ting, gjøre alt jeg savner, være med venner og familie... Jeg vil leve NÅ. Så har vi dette med tålmodighet, ambivalent motivasjon og fokus. Dette er en vanskelig krig jeg kjemper. Det å hele tiden skal holde skuta på rett kjøl, ha rett fokus, tenke positivt og være tålmodig og akseptere endringene, og oppi alt kjempe mot verdens styggeste og fæleste anoreksimonster.

Det blir vanskelig nå fremover. Det kan både jeg og legen min bekrefte. Nå begynner jeg å kjenne på følelser og tankene begynner å bli klarere. Det er konstant aktivitet i hodet og kroppen. En uro begynner og ligger å pirrer hele dagen. Jeg kjenner at anoreksien kjemper hardt for å fortsatt få bo inni meg. Jeg må kjempe for å holde meg på riktig vei. Det er lett å bli påvirket av monstersykdommen og velge en avstikkervei som gjør det vanskelig for meg å komme på riktig vei igjen.
Sykdommen prøver hele tiden å overbevise meg om slike avstikkerveier.
Sykdom eller ikke, det er fortsatt mine tanker, og hvordan motstå sine egne tanker?
For min del, prøver jeg å spørre meg selv om store spørsmål.
Hvorfor kjemper jeg? hva får jeg igjen for å kjempe? hva er det å kjempe?
Hva trenger jeg for å bli frisk? vil jeg bli frisk? hva er frisk?
hva motiverer meg? hvordan holde meg motivert?
er det friske eller syke tanker? hva skjer hvis jeg adlyder tankene?

slike spørmål hjelper meg til å tenke gjennom og reflektere over ting.
En ting er sikkert. Denne kampen er tøff, men jeg skal komme meg ut seirende.
~Frida~

today, levanger, permisjon

i dag har det vært en bra dag. Jeg har fått hvilt meg ordentlig, sovet mye, hatt besøk, beholdt alle måltider, pluss at anoreksien ikke har plaget meg så særlig. Jeg har hatt kontroll med andre ord.
Jeg merker så utrolig godt at tankene har blitt klarere og at jeg har mer kontroll nå som jeg har kommet meg litt opp i vekt. Jeg må ærlig innrømme at jeg holdt på å gi opp en stund. Jeg trodde aldri at ting skulle bli bedre. Men det har det. Nå føler jeg at jeg har mer kontroll på tankene mine. Jeg er sterkere enn anoreksien. Selv om jeg fortsatt sliter med tvangstanker rundt spising, trening og andre ting, føler jeg at jeg i større grad har mer kontroll, pluss at jeg blir ikke hysterisk og får panikkangst hvis jeg ikke tilfredstiller tvangen. Det føles godt å skrive det, jeg har blitt friskere.

Kjæresten min sa det i dag også. " Du blir mer og mer Frida for hver gang jeg ser deg".
Det var så godt å høre. Når jeg tenker på alt jeg har vært gjennom de siste fire månedene, må jeg si at jeg er stolt over å ha kommet så langt. Friskveien var lang, er lang. Da trodde jeg aldri at jeg skulle komme så langt som i dag. Jeg husker hvor fælt det var og hvor sterk anoreksien var, og hvor håpløst jeg følte alt var. Jeg trente som en gal, kastet opp hele tiden, hadde konstant tvangsritualer hele dager. Først kl.03.00 på natten kunne jeg legge meg ned å slappe av. Det var et helvete rett og slett.
nå er jeg kun 2 kg unna bmi 17, noe som starter noen tanker.
-Hva skal jeg gjøre etterpå?
vil jeg på levanger med en gang? skal jeg på akuttposten på levanger før jeg skal på spiseenheten?
hva vil jeg? skal jeg være hjemme før? blir jeg overført til frivillig?
Alt dette får jeg svar på på onsdag. Da skal nemlig jeg på møte med overlegen fra både akuttposten og RKSF på Levanger, samt overlegen her på østmarka og kontaken min.
Jeg er veldig spent. Jeg er spent på hvilke tanker jeg kommer til å få etter å ha snakket med dem. Vil jeg få mer motivasjon? vil jeg endre tankegang? vil ønsket om å dra til levanger med en gang endre seg?
så mange spørsmål vil bli besvart på onsdag.

Først kommer helgen. Jeg drar hjem etter frokost i morgen, og skal være hjemme helt til søndag kveld.
Det blir utrolig godt med permisjon igjen. Det gjør så godt. I helga håper jeg at speilene ikke ødelegger for meg. Jeg må jobbe med å  godta hvordan kroppen min ser ut nå.
uansett har jeg og kjæresten min lagt noen planer for helga, så det blir bra ;)
jeg gleder meg.

God helg til alle sammen.
~Frida~

past and now

jeg føler meg mer som Frida i disse dager. Jeg er 2,5 kg unna BMI 17 nå. og som oftest føler jeg meg sterkere enn anoreksien. Ikke hele tiden, men oftere enn før. Mye mer enn før. Jeg sier ikke at ting ikke er vanskelig, for vanskelig er det. hele tiden. Men jeg klarer å lettere ta friske valg enn før.
Jeg må innrømme at jeg var redd for at ting skulle bli som de var for alltid, men det har endret seg. ting har blitt lettere når vekten har gått over et viss punkt. heldigvis.

jeg og kontaktene mine her satt og "mimret" litt på de ulike situasjonene jeg har vært gjennom mens jeg har vært her. Da snakker jeg om de mest ekstreme. noe jeg har le av i dag. For eksempel når jeg løp som en galing rundt i gangene her for å forbrenne kalorier, og alle som stod i veien prøvde og stoppe meg. Jeg skulle trene,NEMLIG. Eller når jeg absolutt IKKE skulle hvile meg, og satt oppreist på en pinnestol å sov tidlig på morgenen. Ja, jeg ler av det i dag, og det sier noe om hvor langt jeg har kommet. På den tiden var det blodig alvor. men jeg ler i dag.
~Frida~

tanker og følelsesballen

Jeg har en følelsesball fylt med forvirring, fortvilelse, sinne, raseri og frustrasjon. Den er så vond. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av den. Den kastes i alle retninger i hele meg, og lager smerter overalt.
Jeg prøver å finne ut hvordan jeg skal takle følelsene som kastes rundt og gjør meg så fortvilt og forvirret, men de anorektiske løsningene på følelsesregulering virker alltid som en enklere løsning.
hva skal til for at jeg skal klare å mestre følelsene? hva er følelsene, og hvor kommer de fra?
En ting er sikkert. Anoreksien kjemper med nebb og klør for å stjele tankeplass og rote rundt i hodet mitt, og føre meg inn i sine handlinger. Her kommer forvirringen inn. Jeg er forferdelig forvirret, fordi jeg vet ikke hva som er virkelighet. Jeg vet ikke om det jeg ser i speilet er virkelig, jeg vet ikke om vekten er virkelig, jeg vet ikke om følelsene mine er virkelige. jeg vet ikke hvem jeg er, og hva jeg vil.

Hvordan finne Frida, og få henne til å begynne å kjempe med riktig fokus igjen. fokus mot å bli frisk, istede for fokus på å gå opp i vekt. Frida er så mye mer enn bare kroppen sin. Hvem er Frida? mange ganger føler jeg meg som et skall. jeg føler meg ikke som en person. Jeg føler meg bare som en sykdom. Det tror jeg er fordi det er bare fokus på sykdom, og når jeg havner i situasjoner hvor Frida må være tilstede, blir jeg bare som en vegg.
Da min kjære så sårt sa til meg i helgen "jeg savner deg Frida. Jeg savner kjæresten min. du er her, men du er ikke tilstede. kom tilbake til meg".
Jeg  savner meg selv jeg også min kjære.

jeg sitter med tårer som renner ned kinnet mitt nå. Jeg tenker på så mange ting.
Jeg tenker på alt jeg har vært igjennom, og alt mine kjære har vært gjennom. alt på grunn av monsteret jeg kjemper mot. De har måttet se på at jenta deres har blitt herjet med. De har måttet oppleve å nesten miste jenta si i døden. Jeg tenker spesielt på mamma og pappa og søsteren min. De har måttet se meg lide og kjenne på at jenta deres har vært fanget i 6 år. så tenker jeg på min skjønne prins, som jeg var så heldig å møte for ett og halvt år siden. Alt han har måttet gått gjennom og kavet seg gjennom og stått i, kan ikke beskrives med ord. Han er helten min, det er vertfall sikkert. jeg takker hver dag for at han fortsatt kjemper med meg, og for at drømmen vår en dag skal bli til virkelighet. han har så mye og gi, men sykdommen tar noe av det og sender det tilbake. han har så mye kjærlighet å gi meg, og jeg lover deg kjære at jeg en dag skal ta imot alt, og gi deg all min kjærlighet for deg også.

jeg tenker på så mange ting som sagt. Jeg vet ikke hva som skjer fremover. Det meste er opp til meg. Jeg trekkes mot anorektiske løsninger hele veien, så jeg er ambivalent til tusen. Jeg klarer ikke å ta et valg, og når man ikke vet noenting er det ikke rart jeg er forvirret og redd.

Jeg vet Frida ville bli frisk, og det var derfor hun gikk inn i denne kampen. Dere husker vel hvor mye jeg skrev at jeg ville bli fri osv. Jeg tror jeg må finne meg selv igjen. Det gjør jeg ikke her jeg er nå. her er alt sykt. For å finne Frida og fridas krefter må jeg gjøre friske ting og være i friskt miljø. Det er vertfall sikkert.
~Frida~

å akseptere økt kroppsvekt

angsten er så stor. Jeg vet ikke hva jeg vil, hvor jeg vil, hvordan jeg vil ha det eller hva som skal skjer fremover. Jeg er så fortvilt. hvor vil jeg? vil jeg bli frisk?

Jeg sliter noe enormt med å akseptere kroppen min. Alt jeg ser sees gjennom anorektiske øyner og blir tolket av anoreksien. Jeg ser feilområder overalt. Jeg klarer nesten ikke å se meg selv i speilet. Jeg føler meg så fæl og ekkel slik som jeg ser ut nå. Legen var klar på at det var godt mulig jeg hadde en del væske i kroppen, men jeg klarer ikke å tro på det. Anoreksien forteller meg at det er all den ekle maten som har gjort dette med kroppen min.

Hvordan skal kan jeg få et bedre kroppsbilde? Jeg sliter noe enormt med å akseptere meg selv bare nå, og enda skal jeg opp i vekt. Jeg har hele veien trøstet meg på tanken at det vil bli bedre med tanker og følelser når jeg kommer opp i vekt, men jeg føler meg bare verre. Jeg føler meg fortapt og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.
jeg klarer ikke å bryte meg ut av den anorektiske sirkelen for å høre og tro og stole på de rundt meg. Jeg klarer ikke å holde fokus på målet mitt. Jeg prøver å akseptere og godta, men det gjør for vondt.

noen som har noe råd?
~Frida~

anoreksien herjer

Jeg sitter i sengen min her på Østmarka og tenker...
Tenker på at jeg på fire dager har lagt på meg to kg. Tenker på hvordan jeg skal takle det. Tenker på hvordan det er mulig at jeg har lagt på meg så fort. Tenker syke tanker, tenker friske tanker. Jeg er veldig ambivalent, med andre ord. Men de friske tankene forsvinner fort når anoreksien herjer og brøler og forteller meg hvor ufyselig tjukk og fæl jeg har blitt nå, og hvor fæl jeg kommer til å bli når jeg når bmi 17.  "DU kommer til å trille ut av østmarka!"

De syke tankene styrer meg nå. Dvs at jeg gjør stikk motsatt av det jeg burde. Jeg finner ikke styrke og nok friske tanker til å la være å kaste opp. Jeg hører bare anoreksiens stemme, ingen frisk stemme. Jeg ser kroppen min bare med anorektiske øyner, ikke friske. Jeg klarer bare ikke å finne meg selv oppi alle de syke tankene.

Jeg har gått opp i vekt, dvs at jeg får en gulerot. Denne gangen blir det permisjon hjem fra lørdag morgen til søndag kveld. Jeg er bekymret, fordi hvis det på noen måte blir noe avvik, er det rett tilbake.
Akkurat nå er ståa slik at jeg kaster opp etter hvert måltid, hvordan skal jeg klare å la være hjemme da?
Jeg er forvirret og fortvilt. Derfor tenker jeg at jeg må ta meg skikkelig sammen og få til en oppkastfri dag i morgen, for å ha et best mulig grunnlag til permisjonen.
Jeg må finne styrke til å  bare holde ut, koble ut, gjennomføre dagen i morgen uten å kaste opp.
Jeg vil ikke la anoreksien få stjele tid og energi på permisjonen, Fordi den har jeg ærlig fortjent og jeg gleder meg til den. Jeg skal bruke den til å bli enda mer Frida.

Jeg sitter her i sengen og tenker.. tenker og tenker... hvorfor skal det være så vanskelig?
Jeg har vært her i 4 måneder nå. Jeg har fire kilo igjen til Bmi 17. Jeg er fire kg unna å komme hjem.
Det har vært 4 måneder med helvete. Anoreksien har laget et levende helvete for meg. Ord kan ikke beskrive hva jeg har vært igjennom, og alt skapt av en djevelsk sykdom. Jeg var nesten død når jeg kom hit. Anoreksien tok nesten livet av meg. Jeg burde hatt sinne og raseri nok til å vinne hver eneste kamp mot sykdommen for alt den har gjort mot meg og med meg, og ikke minst med mine nærmeste.
Istede lar jeg meg gang på gang lure av dette ufyselige trollet som i 6 år har herjet i meg.
Jeg er lei. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er forvirret og redd. Redd for hva som skjer videre. Redd for at sykdommen aldri skal forsvinne. Redd for å alltid være syk.

Så hva er det som gjør at jeg er så ufattelig redd for å ha den maten i magen?
Jeg er ikke redd maten, jeg er redd angsten og anoreksien.

hva mener dere?
~Frida~

samme skjebne trigger

Det finnes tusener der ute som sliter med det samme som meg. Det finnes tusen anoreksitroll i uskyldige sjeler som herjer. Det finnes tusener som sliter. Det er bare slik det er. Det er ingenting jeg kan gjøre med det. Grunnen til at jeg tar opp dette er at det har kommet inn ei jente med samme skjebne som meg, og en ting er sikkert. Ingenting trigger mer enn å se en tynn og anoreksiherjet kropp. Jeg får lyst å hive meg rundt og kaste opp, trene, slite meg ut, svette, lekke blod, selvskade etc. Jeg ser den skjøre kroppen, og tenker bare på hvor mye jeg ønsker å tilbake. Samtidig tenker jeg på hvor hinsides mye jeg ikke ønsker å tilbake dit. Jeg vet hvilket helvete det kan være. Spesielt når man får behandling og anoreksitrollet blir utfordret. Men Det jeg ser er ei skjør jente som behandlerne bare lar få gjøre som hun vil. Jeg ser at de lar anoreksien vokse seg sterk. Selv må jeg gjennom et helvete hver bidige dag og må få 2700 kcal daglig.
Hun får ha kontroll, hun får føle seg ren, hun slipper å kjempe. Som dere hører meg beskrive dette skjønner dere hvor mye det trigger. Anoreksien vil ut og frem så mye mye mer nå.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg skulle ønske jeg var sterk nok til å tenke at det ikke er verdt å bry seg om, men jeg kan ikke noe for det. Det trigger så voldsomt.
Jeg husker hvordan jeg følte meg når jeg var i samme situasjon. En kontrollfølelse, en herlig ro, en fred i hodet, en renhetsfølelse, mestring... Jeg følte meg... jeg klarer ikke å beskrive det. Jeg finner ikke ro.
Jeg finner heller ingen friske tanker når slike ting dukker opp. jeg skulle ønske jeg var sterkere.
~Frida~

dagen i dag

dagen i dag har vært tøff. som jeg skrev tidligere sliter jeg enormt med ambivalente tanker og følelser konstant. noen ganger klarer jeg og takle det, andre ganger ender det med destruktive handlinger.
målet mitt er å slutte å kaste opp. I dag har jeg nesten klart det.. jeg hadde et svakt øyeblikk etter lunsj hvor anorksien klarte å lure meg, men ellers har alle dagens måltider gått inn i kroppen min.

jeg tenkte at jeg måtte gjøre noe for å gjøre det lettere å distraere meg selv og avlede meg selv når jeg vil kaste opp, så jeg tenkte på noe karianne skrev i sin blogg. det å lage seg en kopp med masse lapper med ting man kan gjøre istede. så jeg har skrevet massevis av lapper og malt friskkoppen min.

ellers har jeg hatt besøk av min kjære i dag også. vi hadde det kjempe koslig med sang og gitarspilling, kos, prating og tull. det er så herlig å bare være sammen også.

for en stund siden fikk jeg en nydelig gave av han. 

og her er skrinet jeg fikk av han i går. 

ellers blir kveldens utfordring å fortsette med dagens prosjekt. 

ikke kaste opp. 

da er det fint å ha noe å gjøre. 

drivr å leser litt for tiden. 

anbefales!

ellers tenkte jeg å vise frem det berømt snuslageret mitt. hvorfor nevner jeg snus? jo, fordi jeg har store planer med å slutte med det også. men en ting i gangen, ikke sant?

~Frida~

ambivalent runddans

jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er så utrolig ambivalent i forhold til hva jeg skal gjøre fremover.
Jeg har så lyst å bare dra hjem, men jeg vet at slik som ting er nå, ville det vært umulig. Hvordan det vil bli når jeg er på BMI 17, vet jeg heller ikke. Kanskje er jeg motivert for Levanger da.
Det er så mange spørsmål, og så få svar.
Er det jeg eller anoreksien som vil hjem?
Hva vil jeg oppnå med pausen jeg snakker om? Eller hva vil anoreksien eller bulimien oppnå med den?
Skal jeg dra rett til Levanger etter oppholdet her? Eller skal jeg være hjemme noen uker for å ta en pause?
Skal jeg opp i vekt raskt, eller langsomt?
Skal jeg kaste opp, skal jeg trene?
Vil jeg bli frisk? Hva er frisk?

Det er så mange spørsmål, og som sagt, så få svar. Jeg blir helt fortumlet av det.
Tankene går frem og tilbake og plutselig blir det en destruktiv handling ut av det hele. Så baller det på seg. Jeg føler at jeg enda ikke har tatt et valg. Jeg vet ikke hva jeg vil. Jeg vil bli frisk, men jeg vet ikke hvordan vei jeg skal gå. Skal jeg gå snarveien, som er veldig smertefull? eller den langsomme, som også er smertefull? Hvor lang tid vil jeg bruke på dette?

En ting er sikkert. Jeg er ferdig behandlet her på østmarka når jeg når BMI 17. Da overføres jeg til frivillig paragraf. Etter det venter Levanger. Jeg er så utrolig forvirret, fordi jeg er så sliten og lei av å kave og slite hele tiden. Jeg vil bare hjem nå. Jeg er lei av alt sykehus og behandling. Jeg er lei av å styres av spiseforstyrrelsen. JA, jeg vet at spiseforstyrrelsen kommer til å være sterk når jeg er hjemme, men det vil igjen være en motivasjonsfaktor for å bli frisk, fordi jeg vet av erfaring tidligere at jeg ikke vil ha det sånn. Da får jeg oppleve det, og vil derretter ønske å ta opp kampen igjen. I pausen vil jeg også gjøre masse jeg har brukt som motivasjonsfaktorer mens jeg har vært her.
Jeg vil reise, jeg vil være med venner, jeg vil på ferie, jeg vil være sammen med Lars, jeg vil gå turer, jeg vil være sammen med familien min. Mest av alt, jeg vil være hjemme, være Frida.

Jeg lengter sånn etter det, og det er det som er så vanskelig for meg akkurat nå. Det med å velge den smarteste veien. Den veien dere vil jeg skal gå. Jeg vet det er det riktige, og kanskje blir det slik at jeg ender opp på den veien uansett. Men mest av alt lengter jeg sånn hjem nå, at alt jeg ønsker er å komme hjem så fort som mulig. Å opprettholde vekten blir en selvfølge, for det må jeg for å beholde plassen min på Levanger. Der kommer jeg inn kun på BMI 17. Det er så mange feller, det er så mange feller som spiseforstyrrelsen legger frem. Jeg er fortvilt, fordi jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Fremover går det uansett... hvilket tempo er opp til meg.
~Frida~

tre alternativer

jeg er så forvirret for tida. jeg sliter med å finne ut hva jeg skal gjøre. jeg vil aller helst bare bli frisk og bli utskrevet med en gang.  jeg vil aller helst bare ta en mirakelpille som hadde gjort med frisk med en eneste gang. jeg har tre alternativer.
1. adlyde anoreksien, og forbli her på østmarka i lang lang tid.
2. følge opplegget så godt jeg kan og gå opp 0,7 kg i uken.
3. ligge i sengen hele dagen, gå fort opp i vekt og bli utskrevet fort.

Det andre alternativet er mest det jeg gjør nå. Men jeg er så utålmodig og fortvilet, jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å ta tiden til hjelp og holde ut.
Det som frister mest er å komme seg fort ut herifra og begynne å leve igjen. Da må jeg ha en bmi på 17.
Det er ikke noe problem å få til en rask vektoppgang med all maten og slik behandlingsopplegget er nå.
Utfordringen er hvordan jeg skal takle å se kroppen min forandre seg så raskt og det å stå i angsten.
Det jeg vil oppnå er en liten pause fra all behandling og litt ferie når jeg har nådd bmi 17. Da vil jeg skrive meg ut, gjøre alt jeg kan for å holde vekta hjemme, og være hjemme en stund, før jeg drar på levanger å tar siste kamp mot anorekien. Jeg kunne jo ha dratt rett herifra til Levanger, men akkurat nå føler jeg at jeg trenger mer motivasjon. Jeg trenger å ut i livet, kjenne hva jeg skal tilbake til. Anoreksien og bulimien kommer helt sikkert til å følge meg der også, men det vil bare bli en motivasjonsfaktor for å komme igang på levanger. For målet er jo klart. Jeg skal bli frisk.

Jeg trenger å vite hva dere tenker? hva ville dere gjort?

~Frida~

fra møtet

ligger fortsatt på rett side av 40kg-grensen.
Nå skal angst og anoreksi utfordres, fordi heretter er badedøren låst.
AMEN
~Frida~

tullete opplegg

jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. hvorfor kan de ikke bare låse badet, hindre meg i å kaste opp, hindre anoreksien i å styre meg? i behandlingsplanen min står det at hvis jeg blir fersket i enten trening eller oppkast, skal det bli gitt et fullstendig sondemåltid. På torsdagsmøtet virket det som om de var veldig innstilt på å få meg til å slutte å kaste opp. hva er logikken i å låse opp badet ved behov og dusje i 15 minutter alene da? Jeg klarer ikke å slutte å kaste opp når muligheten er der. muligheten er der hele tiden.
Opp i vekt går jeg uansett, siden jeg ligger to timer i sengen etter hvert måltid, men det handler om at jeg ønsker selv å slutte med oppkast. Det handler om at jeg trenger å bli fratatt mulighetene til å kaste opp.
hvordan skal jeg bli frisk hvis jeg føler at jeg må kaste opp når hver mulighet dukker opp? Fordi det er nettopp det jeg gjør nå. Jeg kaster opp når jeg har mulighet. Jeg ønsker det ikke. Jeg ønsker å opp i vekt, beholde maten, og bli frisk.
i morgen er det veiing og møte. jeg er veldig ambivalent, men jeg tenker på å legge frem at jeg ikke kan gå på do alene. Jeg vil bli frisk, da er det det som må til. Da er det det jeg trenger. Hvordan skal jeg lære meg å stå i angsten hvis det ikke er noe angst der, fordi den ligger i do? hvordan skal jeg bli sterk nok til å passe på meg selv en dag hvis jeg ikke lærer meg å takle angsten?
Jeg blir oppgitt. hva mener dere?
~Frida~

dagen i dag.

Dagen i dag har i grunn vært veldig bra. Siden jeg ikke har sjangs til å spise alt på den nye kostlisten, begynte dagen med sondemat, så sovnet jeg, og når jeg våknet var mamma og pappa der. Det var godt å våkne til. Vanligvis er det en eller annen pleier som sier "nå er oppfølgingstida over", ergo jeg kan gjøre som jeg vil, eller anoreksien vil. Derfor var det bra at mamma og pappa var der. Da ble det som jeg ville.
Vi småpratet litt før møtet vi skulle ha. Under møtet snakket vi en del om hvordan ting er nå, hva som skal til for å hjelpe meg osv. Utfallet ble vertfall en biltur med pappa senere på dagen. Vi var alle enige om at jeg trengte mer friskt innputt når det er mulighet for det. Så Fremover nå kan jeg bli med på bilturer. Det var kjempe godt å komme seg ut og bort fra østmarka og utenfor de syke veggene. vi kjørte litt rundt omkring i byen, tittet på livet der. Det var fullt av folk overalt, siden det er Olavfestdagene.
Uansett var det kjempe deilig og komme bort litt.

Når det kommer til den andre biten, altså sykdomsbiten. Jeg prøver så godt jeg kan, og jeg tror det er nok for vektøkning, men i forhold til hvordan jeg ønsker å ha det er det ikke bra. Det kan hende jeg får fastvakt fra torsdag av, for å kutte alle anorektiske kontrollbehov og tvangshandlinger. Det er noe jeg selv også ønsker, for å komme ordentlig i gang. Jeg har jo tatt et valg, men det kan hende jeg trenger litt hjelp i starten. Ellers så kjemper jeg på. Livet venter.
~Frida~

silen

Se for deg en sil. Du er silen. Gjennom deg renner det væske. Du har ikke kontroll på noe som renner gjennom deg. oppgaven din er å ikke slippe noe ukjent eller fremmed forbi deg. Oppgaven din er å ikke la deg ødelegge av væsken.
Tenk at væsken er anorektiske tanker, og du er silen. -jeg er silen. Jeg må godta at de anorektiske tankene er der og prøver å presse seg gjennom, men jeg må holde ut og ikke slippe de frem.


~Frida~

shittau...

Det er mandag. Mandag betyr veiedag og møtedag.den ene tingen er overstått. Jeg må si jeg var rimelig spent på hva tallene ville vise i dag. Dessverre var det ikke positivt. Jeg har fallt godt under 40kg-grensen igjen. Anoreksien jubler. Frida er forvirret.
Det trigger så enormt mye når det er vektnedgang. Jeg skulle til å skrive "jeg skal prøve", men nå er det slutt med å prøve. Nå "SKAL" jeg! Jeg skal tenke at jeg er på feil side av 40kg-grensen, og skal gjennomføre planen som planlagt. Vekten skal opp, livet skal vinnes tilbake, Frida skal bli Frida igjen.
Kg for Kg, bit for bit, dag for dag, så er jeg plutselig i mål.
~Frida~

Jeg har tatt et valg

helgen har vært tøff på mange måter. Jeg har slitt en god del med anoreksitanker og tvangstanker, og har vært for sliten av å trosse, og i tillegg sliten av å utføre. Jeg er på vei inn i en ond sirkel igjen. Jeg føler det på meg. målet mitt blir ikke nådd hvis jeg lar dette fortsette. Jeg må sette ned foten med en gang. Jeg må stoppe opp og tenke hva jeg egentlig vil. jeg har to valg, og JA, begge gjør like vondt.
1. fortsette å adlyde anoreksitrollet og bli værende her på østmarka
2. Ta et valg om å gjøre alt som skal til for å bli frisk(ere)

Jeg må uansett igjennom dette, og jeg er så utrolig lei av å være her. Jeg er så utrolig lei av å ikke få leve, Jeg er så utrolig lei av å bli styrt av anoreksitrollet. Jeg er så utrolig lei av å utsette.

Jeg sier som Egon Olsen. "jeg har en plan". Fra i morgen av begynner jeg for fullt med fokus på vektoppgang. Dvs samarbeide om alle måltider, spise det jeg klarer og ta imot sondemat, ikke trene eller kaste opp, og ligge eller sitte rolig hele dagen(e) i en god stund fremover. Jeg tror det kan bli veldig vanskelig for meg å gjennomføre "hvilemoduset" hvis jeg spiser selv. Det er mye mat som skal spises, og det at jeg føler meg mett og oppfylt til ørene hjelper ikke akkurat. Kanskje er det bedre å spise litt og få resten i sonden, slik at jeg slipper å føle meg så oppfylt. Det er også mer kalorier i sondematen enn det er på kostlisten min, så da vil vektoppgangen sansynligvis gå raskere også.

Jeg vil så inderlig ut å leve nå. Jeg er så sliten og lei av dette "livet" som bare er sykt sykt sykt og atter sykt. Hvor har det blitt av Frida? Det er henne jeg må finne nå. Da må jeg starte med en gang. NÅ er det jammen meg på tide å SLUTTE å utsette. Nå begynner jeg, nå har jeg tatt et valg.

Hva trenger jeg? Støtte, motivasjon, venner, familie, dere og min kjære.
Det vil bli vanvittig tøft, men jeg skal klare det. gjennom skal jeg uansett.

Hva synes dere?
~Frida~

anoreksiboblen

Det er slitsomt å hele tiden jobbe med å ha riktig fokus. Tanker om å utsette mer har stått i hodet mitt i hele dag. Jeg kan vente til mandag, tenker jeg. jeg kan utsette trossingen til mandag og begynne på nytt derfra. Det med å ha fokus på at jeg må ha maten i magen for å nå målet mitt er vanskelig. Jeg faller stadig tilbake på gamle tanker og ritualer. Dagen i dag har vært tøff. Anoreksien har forgiftet hjernen min med masse anoreksitanker og jeg har derfor vært lite mottakelig for noe som helst hjelp fra personalet.
Jeg har levd i min egen lille anoreksiboble. Der inne er alt trygt og rolig. Selv om alt der inne er basert på løgner og hjernevaskede tanker. Jeg vet det, jeg vet det så inderlig godt.
MEN, vertfall fra mandag av så er det full jobbing. NULL anoreksihandlinger, bare fokus på rask vektoppgang slik som planlagt.
~Frida~

tanker om fremtiden

Nå har jeg bestemt meg. Jeg skal gjøre alt som skal til for en rask vektoppgang. Jeg er lei og sliten av å være her nå. Jeg vil hjem nå. Jeg vil hjem og leve og samle motivasjon til jeg skal til Levanger.
Kommer dette fra Frida eller kommer det fra spiseforstyrrelsen?
Fra mitt innerste, det kommer fra hjertet mitt. Jeg savner hjemmet mitt, jeg savner venner og familie, jeg savner kjæresten min, jeg savner å leve. Anoreksien har fått tatt nok av livet mitt nå. Jeg er så sliten og lei av alt.
Det kommer til å bli tøft. Det å se kroppen forandre seg så raskt, og samtidig godta det. Men jeg har et mål om hvordan jeg vil kroppen min skal være, og for å komme dit må jeg trosse ABSOLUTT ALLE anorektiske impulser fremover. Jeg må kjempe og kjempe imot anoreksien og konsentrere meg om TRE TING!
1. Samarbeide med måltider
2. Ikke kaste opp
3. Ikke trene

Det vil bli tøft. jeg vil få gode og dårlige dager. Men likevel kan jeg sitte igjen med en følelse av at ting går fremover og at jeg er i ferd med å bli friskere. For hver dag jeg gjennomfører slik som planlagt, jo nærmere målet mitt er jeg.

~Frida~

fortvilt

Jeg blir så oppgitt. Jeg vil ha hjelp, men får ikke den hjelpen jeg ber om. Jeg sier jeg trenger å ha noen rundt meg hele tiden som støtter meg, gir meg bekreftelser på hva som er riktig og ikke, som får frem Frida og ikke anoreksitrollet, som hjelper meg å stå i de vanskelige følelsene. Jeg får ikke det, fordi de mener jeg selv skal klare å ta ansvar, fordi de mener jeg selv skal klare å be om hjelp, fordi de mener jeg selv skal klare å stå imot anoreksitrollet som herjer i meg. Vel, jeg sier klart i fra til dem at jeg ikke klarer det. Ikke enda. Jeg sier at jeg trenger hjelp til å komme ordentlig i gang.
De sier at det ikke er noen sammenheng i det jeg sier. På den ene siden sier jeg at jeg vil ha fastvakt, på en annen side sier jeg at jeg vil ha åpen badedør og mindre oppfølging. JA! selvfølgelig. FORDI det er to sider av meg. Den friske Frida vil ha fastvakt, og Anoreksitrollet vil ha åpen badedør og mer spillerom.
Er det så vanskelig å skjønne? At jeg er ambivalent til tusen og ikke klarer å snakke i fornuftig sammenheng når anoreksitrollet av og til overtar munnen min.

Hva vil jeg? Jeg vil bli frisk jeg. jeg vil ha hjelp til å bekjempe anoreksitrollet, jeg vil ha hjelp til å ikke høre på anoreksitrollet når det forteller meg sine løgner. Jeg er ikke skitten, jeg er ikke uren selv om jeg har mat i magen. Jeg kan hvile meg selv om jeg har mat i magen. Jeg fortjener maten og trenger den for å bli frisk. Slike ting trenger jeg å høre HELE TIDEN! Jeg vil få ut følelsene på en frisk måte, jeg vil male og tegne, gråte og grine ut følelsene. Jeg vil kjempe mot anoreksitrollets tvangshandlinger, Jeg vil få full opplæring i hvordan kroppen fungerer og hvordan kroppen bruker maten som drivstoff, jeg vil ha gruppeterapi, jeg vil ha et opplegg som fungerer.

Jeg sitter på østmarka på en akuttpost. Ingen her har kompetanse på spiseforstyrrelser. Jeg føler jeg ikke blir hørt. Jeg føler meg som at jeg svømmer og svømmer med mange redningsbåter rundt meg, men de vet ikke hvordan de skal redde meg opp fra vannet. Jeg føler meg fortapt.

Er det rart jeg er fortvilet? jeg trenger svar
~Frida~