Svar på spørsmålsrunden del 2

Svar på spørsmålsrunden del 2

Hvor gammel var du da du veide det minste?

Jeg var vel 15 år.

Har du prøvd hypnose?

Nei, det har jeg ikke… er det noe som funker forresten?

Hvorfor går du ikke med sonde hele tida? Det er jo så fælt å sette den inn

1.     1.  jeg synes ikke det er noe behandelig å gå rundt med sonden. Vanligvis legger jeg ned sonden selv. Er såppas vant med det.

2.      2. Sonden kan brukes som hevert.

 du slet jo mye med bulimi etter hva du selv har fortalt, hvordan utviklet det seg til å bli så drastisk som til nå?

Jeg fikk aldri tilstrekkelig med behandling for min spiseforstyrrelse de årene jeg var innlagt, jeg bare gikk opp i vekt pga at jeg utviklet bulimi. Når jeg som 11 åring begynner å bruke spiseforstyrrede tendenser for å takle følelser, blir det vanskelig å plutselig skal få utløp for følelser på andre måter.

Det som skjedde med meg da jeg hadde bulimi, var at jeg fikk utløp for alle følelser gjennom bulimien, helt til jeg bestemte meg for å bryte spisemønsteret og bli frisk. Hvilke ventiler for følelsene mine skulle jeg bruke da? Det ble anoreksi igjen. Den slo hardt tilbake.

 - hva vil du si til jenter som streber etter å bli tynne, sånn som du ville først?

At det finnes så mye mer i livet som betyr så utrolig mye mer enn det å være tynn. Vi er skapt forskjellige og er alle spesielle og unike på hver vår måte. Vi er alle like verdigfulle uansett hvordan fasong man har på kroppen. Det å slanke seg syk, er IKKE verdt det. Veien tilbake er så utrolig tung og lang.

 - hva synes du om kroppen din nå?

Jeg vet ikke. Jeg vil egentlig ikke se ut som jeg gjør nå, men anoreksien vil jo helst være enda tynnere igjen. Det er veldig ambivalent. Jeg er veldig forvirret når det kommer til kropp og vekt akkurat nå. Jeg vet ikke om det jeg ser i speilet er riktig eller ikke. Så det er litt vanskelig å svare på. Men det jeg ønsker meg er å veie ca 50 kg og ha en muskuløs og veltrent kropp.

skjønner hvis dette er kanskje litt personlig, men er d slik at du ser på deg som større enn du er? eller preges anoreksien mest av tvang og ikke d å gå ned i vekt om du skjønner?

Anoreksien ser meg selv som tykkere enn jeg egentlig er, men av og til ser jeg at jeg er alt for tynn. Det varierer veldig. Når det kommer til tvang og angst i forhold til å ha mat i magen er nok det verste.

 har du noen gode bøker å anbefale?

-          Sebrapiken

-          Engelen

-          Jeg vil leve

-          Idas dans

-          Min søsters vokter

-          Regines bok – face your fear

 er det noe mat/matretter du savner å smake?

-          Wok

-          Iskrem

-          Sjokolade

-          Mais

-          Salat

-          Jordbær

-          Ristet brød med bremykt og sukker

-          Mors middager

Mange ting jeg savner å smake ja.

For et - to år siden, hvordan levde du i forhold til anoreksien? Ser du har skrevet at du hadde bulumi, men tok det ikke overhånd? Eller klarte du å balansere det slik at selv om det kom i retur, så klarte du å få i deg nok næring? - Viste venner og bekjente at du led av det på den tiden? - Angrer du deg for at du prøvde å kvitte deg med hele spiseforstyrrelsen? - og siden dette er en spm.runde, så kan jeg vel avslutte med at: Vet du at du er den sterkeste personen jeg vet om, og at du har flere enn du aner som heier på deg? en ting til! Du er et fantastisk nydelig menneske, Frida. Vær så snill, og vinn kampen.

Da jeg hadde Bulimi, hadde jeg fortsatt en del anorektiske tanker, men ikke så mye siden jeg var normalvektig. Jeg spiste for eksempel aldri vanlig mat uten å kaste opp. Jeg spiste bare salat og frukt når jeg ikke overspiste og kastet opp. Jeg spiste alltid meg helt full av mat, noe som tok ca en time, så det ble fordøyd litt av den maten jeg spiste. Det var vel slik jeg klarte å holde vekten.

Hjemme hos oss valgte vi å holde det meste åpent, noe som var utrolig vanskelig i starten, siden jeg skammet meg sånn over overspisingen. Men etter hvert ble de fleste vant til det. Noen venner visste at jeg ikke var frisk, men de ante ikke alvorlighetsgraden, siden jeg valgte å skjerme den delen veldig.

Jeg angrer ikke på at jeg prøvde å bryte spisemønsteret mitt. Bulimien ødela mye for meg, og tok mye av tiden jeg ville bruke på andre ting. Det jeg ikke ante,var at det var så lett å få tilbakefall.

- Var du åpen om spiseforstyrrelsen mot Lars med en gang? Eller viste han det fra før? - var det mange som viste at du fortsatt led av spiseforstyrrelse for 1-2 år siden?

Ja, jeg var i grunn veldig ærlig med han om hva jeg slet med, Men jeg ble mer og mer åpen med han om alt etter hvert. Han visste jo fra før at jeg hadde hatt anoreksi. Og det gjorde alle andre. Men når jeg hadde bulimi var jeg normalvektig og skjermet sykdommen min veldig, og ble derfor i manges øyner betraktet som frisk.

- Da du prøvde å kvitte deg med spsieforstyrrelsen ved å ta rensekur, merket de i rundt deg at du ble mer og mer syk? Eller holdt du det hemmelig?

Rensekuren var nøye planlagt mellom meg, foreldrene mine og legen min, og noe vi hadde tro på. Jeg trengte en rensekur for å kunne starte med blanke ark. Første gang jeg var gjennom en rensekur klarte jeg meg i en uke uten å overspise og kaste opp før jeg sprakk. Den andre gangen gikk det for langt, og jeg klarte ikke å begynne å spise annet enn salat gjennom uken, så overspiste jeg og kastet opp i helgene. Dette førte til at vektnedgangen begynte igjen.

Håper dere er fornøyde med svarene:)
~Frida~

spørsmålsrunden åpen en dag til.

Jeg avslutter spørsmålsrunden i morgen. så nå er det bare å spørre i vei om hva det måtte være;)
~Frida~

Svar på spørsmålsrunden del 1

Hva gjor Frida sommeren 2014?

Sommeren 2014 løper Frida i grønne enger sammen med kjæresten sin, hun fester og bader og griller med venner, hun reiser til plasser hun har drømt om, hun LEVER, hun kjører rundt i sin limegrønne boble, hun drar på eurotrip med gode venner, hun sover med verandadøren åpen, hun nyter livet, hun synger sammen med kjæresten sin, hun drar på festivaler… hun lever.

tror du at du kommer til å overleve denne gangen?

Overleve? Jeg lever jo enda. Jeg har vært faretruende nær døden mange ganger, men jeg vil ikke dø. Jeg vil leve, og jeg kjemper for å få leve igjen. Så ja, jeg overlever. En dag i gangen.

hvor mye veier du?

Det synes jeg ikke er passende å skrive noe om. Dessuten vet jeg ikke hva jeg veier akkurat nå, siden jeg har en del væske i kroppen. Men jeg kan vel si at jeg kunne trengt litt mer kjøtt på beina.

hvor lenge skal du være på Østmarka?

Jeg skal være på østmarka til jeg når en BMI på 17. Siden jeg kom hit for to måneder siden hadde jeg en BMI på 11. Nå ligger jeg et sted mellom 12-14. Planen er at jeg skal være her til jeg når det vektkravet Som RKFS vil ta meg inn igjen på. Men jeg har store planer om å prøve å få til å skrive meg ut før BMI 17, slik at jeg kan fortsette hjemme. Det er mye lettere å bedre å være hjemme enn her. Selv om det blir utfordrende, er det alltid mye mer motivasjon og hente hjemme enn her.

 - hva skal du gjøre når du er ferdig der?

Som sagt, på BMI 17 skal jeg tilbake på RKFS Levanger.

 - hvordan synes du det går?

Akkurat nå? Hmm… Veldig opp og ned. Nå er det mye tvang. Tvangsforing, fastvakt, ingen utgang etc. Det er veldig tøft, men jeg har selv bedt om å bli fratatt all kontroll. Jeg er veldig forvirret og redd. Anoreksien er trengt oppi et hjørne og får lite spillerom, noe som igjen fører til at jeg har veldig mye vonde tanker og følelser og angst. Jeg kan godt si at jeg er i kjelleren.

 - hva synes du er det verste med behandlingen på Østmarka?

Det verste er at de ikke har kompetanse på spiseforstyrrelser her. Det eneste tilbudet jeg får av behandling her er sondemat og fastvakt. Jeg trenger mye mer.

 - hva synes du om Levanger sin behandlingsmetode?

På Levanger er det utrolig bra. Jeg ble virkelig imponert over all hjelpen de tilbyr, både i form av samtaler, gruppeterapi, matorganisering, støtte, samarbeid med andre pasienter, fokus på det positive etc. Det er en 24- timersjobb å være der, og man må virkelig være motivert og delta på alt for å oppnå bedring. Man må ønske å bli frisk og jobbe hardt for det.

 - hva er din motivasjon?

Min motivasjon er mange ting. Tanken på å en gang bli fri, tanken på å få dele og realisere drømmen sammen med kjæresten min og det å kunne gjøre hva jeg vil uten å bli styrt av spiseforstyrrelsen.

Har du tenkt å fortsette på helse og sosial til høsten?

Hvis jeg er klar for det og frisk nok, skal jeg begynne på helse og sosial etter jul.

Hvilken tvang har du som du må gjøre i forbindelse med måltider og trening?

Dette høres kanskje rart ut for dere som er friske, men for meg(anoreksien) føler jeg meg skitten når jeg har kalorier i kroppen. Da må jeg kaste opp eller trene vekk skitten for å bli ren. Når jeg er ren er kan jeg slappe av og være rolig. Det å gå og føle meg skitten gir meg en utrolig sterk angst og mye ubehag.

 Hvor lenge har du vært syk?

Jeg ble syk  11-12 årsalderen. Nå er jeg 18 år. Dvs. 6 år

Hva savner du mest med å være frisk?

Jeg savner det å være trygg, være fri, gjøre det jeg vil, være glad.

Hvilken funksjon tror du spiseforstyrrelsen din har?

Det var et veldig vanskelig spørsmål, fordi det er så avansert og komplisert. Jeg tror de handlingene som er spiseforstyrrede er en måte å få utløp av vonde følelser på. Etter mange år blir dette en besettelse og alt blir helt forvrengt. Det er vanskelig å forklare, men det er vel egentlig det beste jeg kan si.

kan du fortelle litt om hvordan en typisk dag er for deg på Østmarka?

-          Vekking 07.45

-          Frokost 08.00

-          Ligge i senga i 1,5 time

-          Morgenstell og en røyk

-          Lunsj kl. 11.30

-          Ligge i sengen i 1,5 time

-          Røyk, funlight – is, forbrenne

-          Middag kl. 15.30

-          Ligge i sengen i 1,5 time

-          Røyk/besøk/forbrenne/fri

-          Kveldsmat kl. 19.30

-          Ligge i sengen i 1,5 time

-          Røyk/ funligt – is / dusj / tv /data

-          Medisiner

-          Kveldsstell

-          Natta kl. 00.00

Hvordan er personale i måltidssituasjonene og hvordan er tilnærmingen de bruker hvis du ikke klarer å spise frivillig?

Akkurat nå er det vel kun tvangsforing, men når jeg begynner å spise selv blir de vel sittende å nistirre på meg mens jeg spiser.

Hvilke planer har du for fremtiden?

Jeg har så mange planer. Her er noen:

-          -Reise rundt i verden

-         - Bli sykepleier

-          -Gifte meg med lars

-         - Dele livet med lars

-         - Kjøpe og innrede et hjem som skal bli vårt.

-         - Tre barn

-        -  Hoppe i fallskjerm

-k- kjøpe luksusbåt og hytte

 Hvordan takler lars sykdommen din?

Det er selvfølgelig utrolig tøft for han å se at jeg har det vondt, men samtidig har vi aldri vært nærme hverandre enn nå. Vi holder så sterkt fast på kjærligheten nå, at sykdommen vil aldri ta den fra oss. Det å stå utenfor og ikke kunne gjøre annet enn å gi kjærlighet og omsorg og ta vare på håpet,troen og drømmene er utfordrende for han. Han skulle gjerne gjort jobben for meg. I tillegg er det mange andre ting som er vanlig i et forhold som vi ikke har hatt muligheten til å gjøre, og det i seg selv er utfordrende. Men jammen er han sterk. Han står rakrygget og fyller meg med tro, håp og kjærlighet hele tiden. Uten han, ingen meg.

- Hva er det minste du har veid, og hvor høy er du?

Dette er egentlig upassende å skrive, men jeg har bestemt meg for å ikke legge skjul på noe av det sykdommen har gjort med meg. På det minste veide jeg 29 kg, og jeg er nå 1,67cm høy.

Hva er det som gjør at du ønsker å bli sykepleier?

Fordi jeg har sett hvor utrolig viktig jobb en sykepleier gjør. Det er sykepleieren som gir omsorg og støtte til pasientene, det er sykepleieren som gir av seg selv og blir glad i pasientene sine, det er sykepleieren som tørker tårene til pasienten. Dette har jeg erfart selv. Det sykepleierne gjorde med meg og for meg ønsker jeg og gjøre også, for jeg vet hvor viktig det er. Når jeg var innlagt på barneklinikken var det en del kreftbarn der som gjorde inntrykk på meg. Jeg har aldri sett en så sterk livsgnist og ønske om å leve som i et sykt barn med en drepende sykdom. Jeg vil hjelpe. Jeg vil gjøre noe for dem. Derfor ønsker jeg først og fremst å jobbe med kreftbarn. I tillegg synes jeg det å jobbe med premature babyer på intensivavdeling høres spennende ut.

 samtidig vil jeg jo kunne bruke en del av de erfaringene jeg har med meg fra nå. 

Hva er det som gjør at du vil snakke så åpent om sykdommen din?

Det at jeg er såppas åpen om sykdommen min er det vel mange grunner til. Hva vil jeg med det? Jo, jeg vil først og fremst beskrive hvordan det er å leve med eller ha en spiseforstyrrelse, slik at det er lettere for andre å forstå den gjennom det jeg beskriver. I tillegg får jeg mye støtte fra andre i samme situasjon. Det å få forståelse fra andre som kjemper samme kamp er utrolig godt. Dessuten har jeg valgt å være såppas åpen om sykdommen min fordi det er en del av meg,Frida. Og frisk skal jeg bli, så får dere følge meg på veien ut av spiseforstyrrelsen.

 Er du ofte redd for at du en dag kommer til å bokstavelig gi opp?

I løpet av en dag er det mange ganger jeg har lyst å gi opp. Det går veldig opp og ned hele tiden. Når anoreksien er veldig sterk, og jeg føler meg fanget føler jeg ofte at jeg vil gi opp. Jeg blir motløs. Jeg har også dager der jeg bokstavlig talt har gitt opp, og da kjemper andre kampen for meg. Det er et helvete hver dag. Det å kjempe mot et monster som forgifter deg med syke tanker, og stjeler alt av motivasjonstanker, håp, tro og drømmer er vanskelig. Spesielt når behandlerne tar all kontroll. Da blir ubehaget med all angsten og uroen verre.

 Gir kommentarene dine på bloggen deg mer motivasjon i kampen til frihet?

Kommentarene og tilbakemeldingene jeg får på bloggen gir meg utrolig mye støtte og motivasjon. Der får jeg alt fra motivasjon, støtte, vilje, tro, håp, forståelse og glede. Kommentarene er bekreftelser på at kampen jeg er i, er verdt alt strevet og dette helvetet. Da mener jeg alle kommentarene. Jeg setter enormt pris på dem.

Hvordan er forholdet til deg og Lars nå?

Vi har et veldig nært forhold. Som jeg beskrev tidligere er det tøft for han å stå utenfor og ikke kunne gjøre annet enn å gi meg kjærlighet, omsorg, drømmer og håp og holde troen på at vi en dag skal bli fri sammen. Forholdet vårt er veldig sterkt. Han kan få Frida til å bli sterkere enn sykdommen ved å fylle meg med kjærligheten vår. Skjebnen førte oss sammen. Og det skal vi være for alltid.

 Hvordan takler familie og venner situasjonen som er nå?

På samme måte som for min kjære Lars er det tøft for dem også. Jeg må gjøre jobben, og det er ikke så mye de kan gjøre. De kan bare motivere meg til å kjempe videre og ikke gi opp, og gi meg kjærlighet og omsorg. Men de er sterke og har troen på meg.

Det at du nå er så åpen om sykdommen din til alt og alle, gjør det at du kan tillate sykdommen mer kontroll? For før du åpnet deg så mye som nå, var det mer positive innlsag og se, og du måtte på en måte være mer Frida til enkelte, nå er det mye sykdommen som prater. Er det fordi sykdommen har blitt værre, eller er det fordi du ikke har et press om og også være Frida lengre? Føler du denne åpenheten har vært mest positiv eller negativ?

Jeg skjønner ikke helt hva du mener. Men tidligere har jeg kanskje skjermet situasjonen litt mer enn jeg gjør nå. Jeg er mer åpen om alt. Alt håpet som var i innleggene mine før, var reelt. Nå er jeg mitt i kampen, og ting er mye vanskeligere. Positivt eller negativt? Jeg vet ikke…

- Hvor mye må du gå opp i uka? Jeg ser du har skrevet 0,7 g, men mener du 0,7 kg?

Skriveleif…  er 700g, altså 0,7 kg det er snakk om ja :P

- Synes du bloggen din hjelper deg med å overvinne kampen mot anoreksien?

Jeg får enormt mye støtte, motivasjon, håp, tro, forståelse og glede av bloggen. Det å få bekreftelser på at spiseforstyrrelsen er fienden, og at Frida er meg, og at jeg må kjempe for å oppnå det jeg ønsker. Bloggen min hjelper meg utrolig mye.

- Vet du hva som var grunnen til at alt dette startet for 6 år siden?

Jeg var elleve år. Dårlig selvbilde, men likevel flinkest i alt fra skole, idrett, populær blant gutter og jenter, masse evner og ressurser. Det å være flinkest ble min måte å fylle det dårlige selvbildet mitt på. I elleveårsalderen kom det en del utfordringer i forhold til det med skole, venner og idrett, pluss at det var mye fokus på kropp, vekt og klær. Jeg følte ikke at jeg var flinkest og best i alt og lette etter feil ved meg selv. Jeg begynte å tenke at hvis jeg ble litt tynnere ble jeg mer som henne eller henne.. eller henne. Da ville alt bli perfekt. Der har vi ordet. Perfeksjonisme.

- Hvordan styrte anoreksien deg da du var "frisk" ? For ca et år siden..?

 - Hva var det som gjorde at den tok så sterk kontroll igjen?

- Hvordan var forholdet ditt til mat og trening for 1-2 år siden?

Da jeg var “frisk” hadde jeg bulimi, men klarte å leve et ganske normalt liv likevel. Jeg kom til et punkt der jeg ikke ønsket å leve et spiseforstyrret liv. Jeg ville bli kvitt spiseforstyrrelsen for godt. Jeg begynte å bryte spisemønsteret mitt ved at jeg i en uke kun spiste salat og vann for å rense kroppen, og på en måte starte på nytt. I løpet av den uka var anoreksien i full aktivitet igjen. Derfra gikk det bare nedover igjen. Jeg trente ikke noe særlig mye, men spiste vanvittig lite.

Da jeg hadde bulimi spiste jeg kun salat og frukt på dagen, og overspiste og kastet opp på kveldene. 

håper dere fikk noen svar. holder spørsmålsrunden åpen noen dager til :) 

~Frida~

SPØRSMÅLSRUNDE

Hiver meg på en spørsmålsrunde jeg. nå er det bare å spørre ivei, så skal jeg prøve å svare så godt jeg kan.
Ikke vær redd for å spørrre. Jeg svarer :)

~Frida~

Svar på Spørsmålsrunden DEL 1

Her kommer første del av svar på spørsmålsrunden. Del 2 kommer litt senere. Takker for så mange fine spørsmål. Håper dere blir fornøyde med svarene. 

smiiiiile

- Hvordan takler kjæresten din situasjonen, slik som den er nå?

Kjæresten min er helten min. Han er helt utrolig. Vi har så mange drømmer og planer og håp sammen, at han er sterk uansett. Jeg er veldig åpen med han om alt, og det hjelper mye. Ærlighet og åpenheten kommer fra Frida. Han ser Frida, ikke sykdommen, og han sier jeg og det livet vi kommer til å få når jeg blir frisk er verdt å kjempe for. Tanken på at det faktisk vil bli sånn, holder oss begge sterke. Men spesielt han. Det å se meg styres og lides av spiseforstyrrelsen er ikke lett for han, men som sagt er vi veldig åpne og ærlige med hverandre. Når vi er sammen snakker vi om drømmen vår. Det livet som venter oss. Dette er veldig tungt for han også, og han har sine metoder for å få utløp for følelser selvfølgelig. Men han står rakrygget der alltid, og det er jeg evig takknemlig for. For meg er det utrolig godt å ha han. Han er min største motivasjon til å bli frisk. Det livet og drømmen vår er grunnen til at jeg fortsatt kjemper. Jeg kjemper for et liv sammen med han.

- Hvordan takler familien din situasjonen, slik som den er nå? 

Familien min kjemper like mye som meg. Det er tungt for dem å se meg  være så syk og preget av spiseforstyrrelsen som nå. Men de har vært gjennom veldig mye forskjellig i løpet av de siste 6 årene, og det har gjort at vi har kommet nærmere hverandre. Vi er åpne og ærlige om alt og lever stort sett på galgenhumor, kjærlighet og hjelpa fra østmarka hele gjengen akkurat nå. Jeg vil spesielt si at min mor er helt utrolig. Hun gir meg all den tryggheten jeg trenger for å kjempe meg igjennom kampene, hun vet alt om hvordan jeg vil ha ting, hun vet hva som er best for meg, hun kjenner sykdommens knep 100%, hun gir meg kjærlighet og omsorg og støtte, hun er utrolig sterk. I tillegg får familien min utrolig mye støtte fra venner og andre folk som er rundt oss. DE er der for meg hele tiden og er sterk som bare det.

- Hva motiverer deg mest til å bli frisk?

Det er et vanskelig spørsmål, fordi det er så mange ting. Det som motiverer meg mest er tanken på følelsen av frihet. I det legger jeg mange ting. Frihet til å ta valg upåvirket av en spiseforstyrrelse, frihet til å føle og kjenne på følelser, og få ut følelser gjennom en ikke-destruktiv/spiseforstyrret handling. Frihet til å gjøre akkurat som jeg vil, Frihet til å leve og kjenne at det er godt å leve. Det igjen innebærer mye. Frihet sammen med min kjære og oppfylle drømmen vår er den største motivasjonen min. I tillegg er det å finne meg selv, utvikle meg og bli til en Frida jeg liker er motivasjon.

Det er så mange ting, men dette er nok det viktigste. Akkurat nå gjør jeg det mye for andres skyld. Jeg kjemper for familien min sin del, og ikke min egen, men jeg vet det vil endre seg når sykdommen blir litt svakere og jeg litt sterkere.

 -Ser du for deg å noen gang bli helt frisk?

Jeg skal bli frisk. Jeg har så mye å bli frisk for. Jeg har drømmer, planer og en kjæreste å dele livet sammen med. Jeg har så mye friskt som venter på meg. Spørsmålet er hvordan bli frisk. utfordringen er veien til å bli frisk. Det er en tøff kamp og krig. Jeg har så vidt startet. Men en dag, skal jeg bli frisk.

- Hvordan ser du for deg et liv uten spiseforstyrrelsen?

Jeg drømmer hver dag om et liv uten spiseforstyrrelsen. Det er motivasjonen min. Følelsen av å være fri, og upreget av en spiseforstyrrelse.

Hvordan livet mitt vil bli, vet jeg ikke, men jeg vet hva drømmen min er. Og det er den jeg kjemper for å oppfylle. Et liv der jeg er fanget i det helvetet jeg er nå, og har vært i de siste 5 årene er ikke et liv. Det er et helvete. Det må vel finnes en himmel der ute også?

 -Hva hjelper deg å holde deg positiv?

Det var et godt spørsmål. Jeg tror nok det må være fordi jeg så sterkt ønsker å bli frisk. Jeg slutter aldri å håpe og jeg tørr å tro på at jeg en dag vil bli frisk. Samtidig har jeg fantastiske mennesker rundt meg som daglig støtter meg og gir meg det jeg trenger av kjærlighet, omsorg og håp. Familien min gir aldri opp. I tillegg er jeg vel en sånn person som prøver å tenke positivt uansett hvordan ståa er.

- Tror du du som frisk kommer du til å tenke på spiseforstyrrelsen som noe som bare ødela deg, eller også var med på å styrke deg også når du ble(blif) tvunget til å være så uendelig sterk på veien mot frisk?

Jeg tenker at jeg selvfølgelig ville hatt et liv uten spiseforstyrrelsen, men sånn er det ikke. Realiteten er at jeg har slitt med spiseforstyrrelsen i snart 6 år. Det har vært utrolig mye vondt og helvete, men jeg har fått mye positivt ut av det også. Jeg har fått et mye nærmere forhold til familien min. Spesielt mamma og pappa. Jeg har lært utrolig mye om kroppen. Jeg har utrolig mye erfaring og har lært utrolig mye om hele mennesket. Jeg har innsett hva som er viktig i livet. Jeg har funnet ut hva jeg skal bli når jeg blir frisk. Jeg har funnet en fantastisk kjæreste som jeg har skapt en framsiktig drøm med. Jeg har funnet ut mye om meg selv. ETC. Det er mye positivt som har kommet ut av dette også, selv om det meste har vært en smertefull tid. Jeg tenker ikke at spiseforstyrrelsen har ødelagt meg. Den har selvfølgelig tatt fra meg mange ting. Som utvikling i alle retninger, ungdomstid, energi, mennesker… i tillegg har den gjort mye vondt med mine kjære, og det er egentlig det verste å tenke på for meg. Jeg har på en måte vært en fange, som de har måttet se på bli plaget og mishandlet av et monster.

Jeg fikk spiseforstyrrelser, og jeg skal nok en dag fortelle min historie. 

-Kjenner du mange som sliter med det samme som deg?(isåfall ser du på det som positivt å dele erfaringer med folk i samme situasjon som deg?)

Jeg kjenner noen som har slitt med det samme ja. I tillegg har jeg en del kontakt med folk som sliter med det samme gjennom bloggen og internett. Jeg tror at når man er i den fasen av spiseforstyrrelsen at man vil bli frisk, er det okei å dele erfaringer med andre likesinnede. Jeg har vertfall funnet utrolig mye positivt med å dele erfaringer med andre som er eller har vært i samme situasjon. Jeg får forståelse, fordi de opplever eller har opplevd det samme. Vi deler erfaringer, viser forståelse og skjønner hverandre. Bare det er utrolig godt. Jeg føler meg ofte alene og ensom mot det store stygge monsteret, og da er det alltid godt med støtte og forståelse fra noen som vet akkurat hvordan det er.

- Hva slags type angst er det du har?

Jeg vet ikke så mye om angsten min, fordi jeg er redd for den. Jeg har angst for angsten. Den er nok sterkt tilknyttet spiseforstyrrelsen. Jeg har mye angst i forhold til forandringer og det å gjøre ting annerledes eller gjøre nye ting. Ellers vet jeg nesten ikke hva jeg skal svare her…

- Kan du beskrive hvordan angsten utarter seg for deg?

Når jeg har angst kjenner jeg først en ekstrem indre uro og rastløshet. Etter hvert blir tankene kaotiske og jeg klarer liksom ikke å forholde meg til noe. Jeg begynner å hyperventilere og blir varm i hele kroppen. Noen ganger er hodet så kaotisk at jeg ”hører” en slags høy brøling, som er uutholdelig.

Hvis jeg ikke får roet meg ned blir jeg ofte så utslitt at jeg enten besvimer eller sovner, men det er mest hvis det er ekstremt. Jeg kan gå med angst en hel dag også. Da er det mer den indre uroen og rastløsheten som plager meg.

- Er bulimien fortsatt et problem, eller er det kun anoreksien som har overtaket nå?

Det er en god stund siden jeg hadde bulimiske tendenser. Det er nok anoreksien som er har overtaket nå ja. Men jeg ser ikke bort i fra at ved senere tidspunkt vil det dukke opp tanker om overspising og oppkast. Det er liksom ikke slik at man har enten anoreksi eller bulimi, så det vil nok variere litt. Akkurat nå kunne jeg aldri ha klart en runde med overspising og oppkast eks.

- Har du noen anelse på hva du ønsker å jobbe med i framtiden?

Jeg skal bli sykepleier. I hovedsak vil jeg jobbe med barn med kreft. Jeg vil også jobbe med premature barn. Jeg har planer om å ta en del videreutdanninger, og når jeg blir litt eldre vil jeg bli jordmor.

- Er du avhengig av noe?

JA! Jeg er avhengig av snus og tyggis. Klarer ikke en dag uten.

- Hvordan er tvangstankene for deg? Opptar de mye av hverdagen? 

Det var et veldig vanskelig spørsmål, fordi tvangstankene er forskjellige ut i fra hvor jeg er, hvilken fase jeg er i, form osv. Jeg får angst og får tanker om at jeg legger på meg og finner aldri ro, hvis jeg trosser tvangstankene. Det kan være alt fra hvordan jeg skal sitte når jeg får mat og i ettertid, klokkeslett, trening etc. De opptar stort sett hele dagen. Jeg har mer tvangsritualer og en rute jeg følger for å komme meg gjennom dagen.

- Når det gikk det opp for deg for første gang at du virkelig var syk?

Det å innse at man er syk, og innse at man trenger hjelp var noe som kom ganske raskt når jeg ble syk. Det å akseptere og godta at man får behandling er mye vanskeligere, så det har gått litt opp og ned. 
~Frida~

prøver på nytt... SPØRSMÅLSRUNDE!

For noen uker siden skrev jeg at jeg skulle ha spørsmålsrunde. Jeg må bare beklage at jeg ikke har svart på den. Men siden det har skjedd utrolig mye disse siste ukene og at ting ikke gikk helt som forventet, er det en del av de spørsmålene som ikke er relevante nå. Så jeg plukker ut de spørsmålene som er relevante, så starter jeg en ny spørsmålsrunde igjen.

Spør i vei!

~Frida~

SPØRSMÅLSRUNDE!

Jeg tenkte kanskje det var på tide med en ny spørsmålsrunde :)

Så SPØRSMÅLSRUNDEEEE!

Spør om hva enn du måtte lure på... Jeg skal prøve å svare på alt :)

Stor klem <3
~Frida~

svar på spørsmålsrunden DEL 2

 Her kommer siste del av spørsmålsrunden. 

 - har du et godt forhold til familien din?

Jeg har et veldig godt forhold til familien min. Før jeg ble syk hadde jeg også det, men etter jeg ble syk føler jeg at familien min er det viktigste for meg, og vi er mer åpne med hverandre, har kommer nærmere hverandre og fått et bedre forhold, kjenner hverandre bedre og det er godt og trygt. Familie har alltid vært viktig for meg, og jeg har en fantastisk familie som virkelig har stått på for meg og fokusert på det positive. De betyr enormt mye for meg.

- Hvordan forholder familien din seg til din spiseforstyrrelse?

Det har vært veldig varierende etter hvilken fase jeg har vært i. Det var jo veldig vanskelig for dem og, når jeg var på det sykeste. Men nå er de vel mer eller mindre eksperter på spiseforstyrrelser. De kjenner meg så godt, og leser meg som en åpen bok både i gode og dårlige perioder. Dette gjelder spesielt min mor. Min stefar har ikke evnen til å forstå noe som helst av sykdommen min, og kritiserer alt jeg gjør, så det skaper en del konflikter. Men ellers er alt veldig åpent i hjemmet vårt. Alle kjenner til rutinene mine, tvangstankene og spiseforstyrrelsen generelt. Jeg trenger ikke å skjule noe, i frykt for å gjøre de urolige på noen måte. Jeg er veldig åpen om alt og kan snakke med min mor om alt. Det er veldig trygt og godt at det er slik. Samtidig er jo alle bekymret hele tiden, men likevel er de så støttende og prøver å gjøre ting best mulig for meg.

- hjelper hunden deg i vonde perioder?

Hunden min har betydd mye for meg i de årene jeg har vært syk. Når jeg var på sykehuset pleide pappa å ta med Keiki(hundens navn) på besøkene, og vi gikk turer og koste. Mange ganger når jeg har følt meg håpløs og oppgitt har alltid keiki kommet til meg med sine store brune øyner og fortalt meg ”bli glad i igjen, jeg vil gå tur” eller ”er du lei deg du da?”. utrolig hva hunder forstår.

Men etter jeg kom hjem fra sykehuset har jeg liksom mistet litt ”kontakt” med min kjære hund. Jeg har hatt så mye annet å gjøre og så mye annet i hodet, at det aldri blir tid til keikikos eller keikitur. Men jeg elsker jo hunden, og må prøve å være litt mer sammen med den.  Menneskets beste venn, er det ikke det man sier? Vel, jeg er helt enig.

- hvordan ble du kjent med kjæresten din?

Det var egentlig ganske tilfeldig tror jeg. Men jeg mener skjebnen førte oss sammen. Han hadde hatt følelser for meg lenge og vært nysgjerrig på meg, vi var mye på fest sammen og han ble mer og mer interessert i meg, det merket jeg jo etter hvert. Men jeg visste at jeg ikke var i stand til å være i noe forhold, fordi jeg sleit med spiseforstyrrelser og hele pakka. Likevel kjente jeg en underlig rar følelse inni meg om han som gjorde meg usikker. Jeg visste at jeg aldri kom til å klare å forelske meg i noen, så jeg trodde ikke at det var det denne følelsen var. På en fest, endret ting seg litt. Vi var begge fulle, og spiste omtrent hverandre opp. Vi snakket i timesvis, og han har fortalt i ettertid at han ble bare mer og mer sikker på at jeg var den rette. Jeg var mer usikker, for jeg var redd.  Vi gjorde mye morsomme ting sammen etterpå. Blant annet så sang vi sammen på UKM, i tillegg snakket vi om alt mulig. Jeg følte at jeg kunne fortelle han alt, og han fortalte meg alt om sine ting. Det utviklet seg veldig positivt. De følelsene jeg kjente var gjorde meg usikker, for jeg klarte ikke å identifisere noen følelser på den tida, men det snakket vi også om. Han var stupforelsket i meg, og var sikker hele veien. Etter hvert klarte jeg å gi slipp på usikkerheten, og kjærligheten blomstret magisk fort. Det vi har er veldig spesielt. Helt unikt. Jeg vil si vi er ”soulmates”, fordi vi leser hverandre som åpne bøker, vi skjønner hverandre, vi kan snakke om absolutt ALT, og har et veldig sterkt bånd. Jeg kan ikke beskrive hvor glad jeg er i han, han har på mange måter hvert min reddende engel. Han har gitt meg håp, drømmer, kjærlighet og en grunn til å leve. Ikke minst for å bli frisk. Han er alt for meg.

- Er han din ”første” kjærlighet?

JA! Dette vil jeg med hånden på hjertet, hjerte ditt, hjerte hans, alle hjerter si at er kjærlighet. Min første og evige kjærlighetJ

- Hvordan er forholdet til kjæresten din? Og hvordan takler han sykdommen din?

Den kjærligheten vi har, er så sterk, og innebærer så mye håp, så mange drømmer, så mye følelser, AT vi klarer å holde sammen uansett. Spiseforstyrrelsen er jo en stor del av meg, og påvirker forholdet vårt veldig. I de vanskeligste periodene er det veldig tøft for både meg og han, fordi spiseforstyrrelsen står imellom oss. Det trigger en del sinne i han, fordi han kan ikke gjøre så mye med det. Han vil bare ha kjæresten sin, og ikke den fordømte sykdommen.

Men vi holder fast, fordi vi har en drøm som vi begge skal oppfylle sammen. Det er den drømmen vi holder fast på og snakker om når ting er veldig vanskelig.

Men likevel, jeg er veldig stolt og målløs over hvor sterk og tålmodig han er. Han kjemper jo mot spiseforstyrrelsen i meg han også. Noen ganger er jeg jo bare spiseforstyrrelsen.

Jeg er veldig glad for at skjebnen førte oss sammen. Han reddet tross alt livet mitt. Uten han hadde jeg vel kavet med monstersykdommen konstant. Og jeg takker gud for at han kom til meg.

- Hva gjør du på i hverdagen?

Akkurat nå for tiden, går mesteparten av tiden med på spiseforstyrrelsens ritualer og tvangstanker, noe som gjør meg veldig sliten og utmattet. Men jeg er noen dager på skolen i uka, og prøver å være sammen med kjæresten min så ofte jeg klarer.

Jeg må si jeg gleder meg til å fylle dagene mine med andre ting og ikke sykdom.

- Hva er din største drøm?

Min største drøm er å bli frisk, finne meg selv, få det bra med meg selv, og leve i frihet sammen med min fantastiske kjæreste. Tro meg, vi har mye vi skal gjøre.

- Hva skal du utdanne deg til?

Jeg skal bli sykepleier. Jeg vil bruke mine erfaringer og kunnskaper til å hjelpe andre mennesker. Jeg har mest lyst til å prøve litt forskjellig innenfor sykepleie, men først og fremst barn med kreft. Jeg opplevde å miste en god venn av meg i kreft for noen år siden, og det gjorde sterkt inntrykk på meg. Jeg fikk jo daglig se disse uskyldige barna som var rammet av denne forferdelige sykdommen, når jeg var på sykehuset så lenge. Noen overlevde, noen tapte kampen, men det som gjorde inntrykk på meg, var hvor mye disse barna ønsket å leve, de hadde en livsglede man skal lete lenge etter. Derfor var det alltid trist når denne livsgleden i disse menneskene gikk tapt mot kreften. Jeg vil hjelpe disse barna, så mye jeg kan.

I tillegg har jeg lyst å jobbe med nyfødte som er premature. Det har liksom også fanget min interesse.

Jeg vet ikke om jeg vil jobbe med spiseforstyrrelser som sykepleier, men jeg vil nok på en eller annen måte få gitt mitt budskap ut til folket. Min historie. Driver å skribler på en bok, men den står litt på vent for tida.

- Hva inspirerer deg?

Alle gode mennesker med budskap og ærlighet, som deler erfaringene sine.

 (Surfer.blogg.no inspirerer meg)

Samtidig blir jeg inspirert av alle smil, alle gode ord, alle omsorgsfulle personer som vil godt.

Slikt gir en mange gode følelser.

- Tre ting du ikke klarer deg uten i hverdagen?

Hmm.. denne var vanskelig. Men det må bli kjæresten min, snusen min, og håpet mitt

- Har du noen favoritt programmer eller serier du følger med på ?
Jepp!

- ghostwhisperers,

-Greys Anatomy, 

-House, 

-happy days,

-CSI 

+ alle disse såpeseriene på TvNorge

 - Hvor i verden holder du til?

Jeg bor i ei lita bygd en times kjøring fra Trondheim.

Halvtime fra byen med båt(flaut). JEG BOR IKKE PÅ EN ØDE ØY, men på kysten. 

Da er alle spørsmål besvart. Håper dere blir fornøyde, hvis ikke SPØR MER :-)

Tatt sommer 2010

~Lea Amalie~

Svar på Spørsmålsrunden DEL 1

Først vil jeg bare si takk for alle spørsmålene. Jeg håper svarene mine er utfyllende og forståelige.

Jeg svarer i flere deler, denne delen mest om spiseforstyrrelsen og min historie. 

- Vet du hva som gjorde at du fikk spiseforstyrrelser?

Det er veldig vanskelig å si eksakt hva som gjorde at jeg fikk spiseforstyrrelser. Jeg tror det var mange grunner til det. Den viktigste årsaken var vel dårlig selvbilde, og spiseforstyrrelser var på en måte en negativ konsekvens av det. Hvis jeg omformulerer spørsmålet litt til hva som gjorde at jeg utviklet spiseforstyrrelser blir det litt lettere å svare på. Dårlig selvbilde har jeg egentlig alltid hatt så lenge jeg kan huske, men jeg har liksom alltid klart å ”kompansere” det dårlige selvbildet med å gjøre ting jeg var flink til. På den måten klarte jeg å ha det ganske bra, selv om selvbildet var dårlig. Jeg gjorde egentlig alt mulig, og har alltid vært ei jente som alltid var aktiv og sosial. Jeg satt aldri alene og gjorde ingenting. Jeg var flink til alt, både på skolen, i idrett, sosialt og ellers, og det var jo positivt, tenkte jeg og alle andre. Det ingen visste(inkludert meg selv) var at denne følelsen av at jeg måtte være flink til alt, var for å fylle det tomrommet med dårlig selvbilde. Etter hvert som jeg nærmet meg 10-11 årsalderen begynte det å komme utfordringer med venner, skole, det sosiale, idretten, gutter osv. Jeg hadde problemer med venner som var misunnelige fordi jeg var så flink til alt, og umodne og barn som vi var på den tida, var det mye sjalusidrama som gjorde sterkt inntrykk på meg og mitt allerede dårlige selvbilde. Samtidig hadde jeg en håndballtrener som hakket meg i nakken konstant, og gav med skylden for ting som ikke var min skyld. Det handlet om henne, og ikke meg. Men jeg tok til meg alt. Til slutt følte jeg at alle de tingene jeg var flink til, ikke var gode nok. Jeg var ikke bra nok. Forventningene jeg hadde til meg selv var for høye, og jeg klarte ikke å takle det på noen måte. Jeg klarte ikke å akseptere at jeg ikke var flinkest. Tomrommet med dårlig selvbildet ble større, og jeg måtte finne en annen måte å fylle det på. Siden jeg ikke følte meg bra nok, begynte jeg å lete etter feil ved meg selv. I en alder av 11 år, fant jeg ut at jeg var for tjukk(noe jeg absolutt ikke var). Jeg begynte å slanke meg. Og følelsen av å meste slankingen fylte tomrommet. Jeg var flinkest til det. Etter hvert ble dette det eneste i livet mitt som betydde noe for meg, og all treningsgleden, skolearbeidet, vennene og det meste ble gradvis svekket, mens anoreksi begynte å blomstre. Folk reagerte veldig rundt meg. Ikke vennene mine, de fikk det som de ville. De fikk den populære, flinke og glade jenta ned i bakken. Familien min derimot fikk se gladjenta si forsvinne inn i en monstersykdom, skolen var bekymret, for opplevde også å miste en elev som hadde vært en stor ressurs for både det sosiale og faglige. Mange var glade i meg, for jeg var liksom gladjenta. Den gladjenta var i starten av 11 årsalderen alvorlig syk, så underernært, så utbrent, så sliten, så deprimert, at jeg stupte. Jeg klarte meg, fordi jeg ble sendt på sykehuset.

Det var vel egentlig den beste forklaringen jeg kunne gitt, Men jeg klandrer ingen. Jeg klandrer ikke vennene mine heller, fordi vi var i en vanskelig alder og var umodne og ulært. Dette var ingens skyld.

gladjente med bulimi

Frisk gladjente, 11 år

- Hva slags behandling har du fått? Og hva får du nå?

Jeg fortsetter fra forrige spørsmål. Jeg ble innlagt på barneklinikken på st. Olavs Hospital 12 år gammel. Der gikk mesteparten av behandlingen ut på å få meg opp i vekt med kostlister, veiinger, blodprøver og diverse samtaletimer med en barnepsykolog. Jeg gikk opp noen få kg, og ble sendt hjem igjen. Legene mente dette ville gå over. Men anoreksien blomstret for hver dag hjemme, og jeg ble på nytt sendt til sykehus i all hast. Sondeernæring i mange måneder for å få meg opp i vekt. På den tiden husker jeg at jeg brukte alle muligheter jeg hadde til å forbrenne, forbrenne og forbrenne. Jeg var på barneklinikken i noen måndter, helt til legene mente at de ikke kunne hjelpe meg mer, fordi jeg ville ikke ha hjelp.

Barne og ungdomspsykiatrisk klinikk Lian var neste stopp. Med en farlig lav vekt, mente de at de kunne hjelpe meg. Jeg lurte dem trill rundt med mine anorektiske knep(trodde jeg), var der i to måneder, null mat, farlig lav vekt.

Sykehuset neste. 2 måneder sengeligende nesten i koma med sondeernæring og drypp for å få opp vekten. Begynte gradvis å spise litt selv. Jeg var der i 6 måneder, før jeg ble sendt til Bup Lian igjen.

Denne gang på en behandlingspost/langtidspost. Jeg var på vei opp i vekt, jeg ble friskere og friskere. Men utviklet en del andre ting, som alvorlig selvskading, selvmordsforsøk, tvangstanker og angst. Jeg var mange runder på sykehuset på grunn av overdoser. Noen tok nesten livet av meg. Vekta begynte å gå ned igjen, farlig langt ned, og jeg tok en ny overdose. En overdose som kunne kostet meg livet.

Men det gikk bra. Resten av behandlingen foregikk på akkuttposten på Lian. Jeg var der i over et år. Men der også, overdoser, selvskading,  tvangsforing, og jeg gikk omsider opp i vekt, begynte å spise så smått. Ble sendt hjem.

Hjemme var jeg i en periode på to måneder, der jeg spiste absolutt ingenting, men foreldrene mine trodde jeg spiste. Vekta raste. Jeg fikk beskjed om at en ny innleggelse ventet meg hvis jeg ikke begynte å spise iløpet av to dager. Samme natt tok jeg en overdose med mange forskjellige medisiner, jeg ble sendt på sykehus. Tilstanden var meget alvorlig. Med så lav vekt, ødelagt lever, svekket hjerte, et blodsukker som måtte holdes stabilt i flere dager på grunn av all insulinen jeg tok, og blodprøvene viste at jeg aldri kom til å overleve. Legene forberedte foreldrene mine på å ta farvel med jenta si. Et mirakel ingen kan forklare skjedde. Kroppen min ble bedre over de neste to ukene. Jeg var fremdeles dødssyk med en BMI på 12, så jeg ble overført til akkuttposten igjen. Der var jeg i ett år, tvangsforing, sonde, litt mat, og jeg gikk gradvis opp i vekt. I skjul utviklet jeg bulimi. Og kom litt en vekt som var forsvarlig å bli utstrevet på. Så jeg ble utstkrevet med bulimi.
Etter det har jeg gått til poliklinisk behandling på BUP, og gjør det fremdeles. Jeg tilbringte tiden fra jeg var 12 år til jeg var 15 år på sykehus.

14 år, st. olav

Rimelig sliten kropp, 12 år gammel

Bup Lian første runde, 12 år

jula 2005,12 år, besøk av DDE på barneklinikken

-Vil du fortelle litt om behandlingen du gjennomgår nå?

Som sagt går jeg en gang i uken til en psykiater på bup poliklinisk. Der jobber jeg veldig med følelser, prøve å trosse spisemønsteret, angst, tvangstanker og tanker. Mye samtaleterapi for å prøve å holde meg stabil, frem til jeg skal på Levanger.

-Hvor lenge har du vært syk?

Jeg ble syk da jeg var 11-12 år og er nå snart 18 år – dvs. ca 6 år.

-Du virket så bra i en periode, hvorfor gikk du tilbake til gamle spisemønster?

Alt virket kanskje bra, men jeg hadde bulimi. Bulimien tok seg av vonde følelser, og jeg fikk leve. I en periode på to år faktisk. Samme bulimimønster som gjorde at jeg fikk tid til venner, skole, kjæreste og andre ting jeg hadde lyst til.

Men på et hvis tidspunkt var jeg så fylt av skam, vonde følelser, oppgitthet og fortvilt over meg selv og bulimien, pluss at jeg så hvor mye det påvirket familien min. Jeg bestemte meg for å bryte bulimimønsteret. Men alt gikk feil, anoreksien slo tilbake og har slått meg i bakken igjen.

Alt var veldig bra

-Har du fått noe svar fra Levanger? Og tror du at du klarer å ta i mot hjelpen der?

Jeg har skrevet et innlegg om det her, som jeg mener kan gi mer utdypende svar.

-Følger du en bestemt kostliste? hvis ja, hvordan ser den ut?

Jeg følger ikke en kostliste nå, jeg er mer eller mindre fanget i et veldig deskruktivt spisemønster. Hva jeg spiser vil jeg ikke skrive noe om, pga trigging. 

- Hva motiverer deg med tanke på å kjempe deg ut av sykdommen?

Først og fremst er jeg utrolig lei av å ha det slik. Sykdommen har tatt den viktigste delen av barndommen min, nemlig der man utvikler seg og finner seg selv. Jeg vet ikke hvem jeg er, hva jeg liker, hva jeg mener. Sykdommen har tatt fra meg ALT. Samtidig ser jeg hva disse årene har gjort med mine kjære, og bare det gjør meg enda mer sint på sykdommen. Jeg vil ikke ha det slik, jeg vil leve slik som andre 17 åringer, men det kan jeg ikke, fordi jeg har en alvorlig sykdom som hindrer meg i å leve, være og snart eksistere. 

Jeg vil ikke la den ta mer fra meg, for jeg vet at med mine egenskaper og ressurser(som har gjemt seg litt i det siste) kan jeg nå drømmene mine. Drømmene mine er min motivasjon. Jeg har så mye jeg har lyst til å gjøre, oppleve, og være fri sammen med kjæresten min. Og i de drømmene eksisterer ingen monstersykdom.

Den har mange ganger holdt på å tatt livet av meg, men jeg har hatt englevakt, derfor tror jeg det er en mening med at jeg fortsatt lever. Jeg skal nemlig nå drømmene mine. 

Og jeg skal bli fri, og akkurat nå, er det motivasjon nok til å kverke den spiseforstyrrelsen som nesten kverker meg. 

dessuten, har jeg veldig mye håp

Håper dere fikk noen svar. Jeg har en ganske tøff historie, og jeg er veldig ærlig her. Så les den med respekt.

Jeg svarer på de andre spørsmålene deres i morgen? De handler mer om familie, kjæreste, framtid osv.

Gleder meg, de er litt mer gledelige. 

<3

~Lea Amalie~