den vonde følelsen, man ikke vil forholde seg til

du vet den følelsen som kommer når noe gjør så forferdelig vondt, når man er så fortvilt eller trist over noe at man føler at hvis man ikke gjør noe, klarer man ikke å eksistere. hvis man ikke får avstand fra det, så får man ikke puste. Det er som å bli plassert i et mørkt lite rom med klaustrofobi. man bare må gjøre noe, hvis ikke?

det er det da.

hva skjer egentlig hvis man ikke gjør noe, og bare eksisterer og sitter stille?

det kommer nok til å gjøre vondt, forferdelig vondt.
man kommer nok til å kjempe imot, fordi man klarer ikke tanken på å forholde seg til det.
"det", hva enn det nå er.
det som gjør at du ikke får puste, det som gjør at hodet går i spinn av fortvilelse.
det som man ikke klarer å forholde seg til.
det er der. og det er vondt.

er det farlig å sitte stille å bare føle?

det føles farlig ut. og den enorme skumle tanken om at det er ikke mulig for meg å forholde meg til dette akkurat nå, dominerer.

når da? når skal du forholde deg til det? for det er der?

hva med hvis du sitter stille, og slutter å kjempe imot? hva skjer da?

ja men, ja men, ja men...!!! så kommer alle grunnene til at man ikke kan gjøre det.
alle hindringene. det er veldig gode grunner. føles det som.

så kommer desperasjonen av at noe må gjøres, noen må forstå, noen må fikse dette...
hva hvis det ikke kan fikses. hva hvis det må faces, istede for å motarbeides og flyktes fra?

jamen jamen jamen!! det går jo ikke.

det er så urettferdig at det er jeg som må face det.
akkurat dette er det bare jeg som kan face, fordi det er her, i livet mitt.
og det er så ensomt og vondt.
føler meg så ensom og alene.

hva hvis man ikke vil,
eller ikke tror, eller har håp,
eller er så utmattet at man ikke begriper hvordan man i det hele tatt skal klare å forholde seg til det. ?

det er alle disse grunnene, som føles som gode grunner, som føles trygt å lytte til,
fordi da trenger man ikke å forholde seg til det.

men det er her, og det kan ikke forsvinne. dessverre!

så derfor kommer den følelsen
som om man sitter fastlåst i lenker,
og ikke får puste fordi det gjør så vondt.
også er det alle disse grunnene til at man ikke kan forholde seg til det.
men så er nøkkelen å forholde seg til det.

uansett om det er urettferdig
uansett om det er helt jævlig vondt
uansett om det er forferdelig ensomt
uansett om man ikke ser hvordan man skal klare det.
uansett om man ikke klarer tanken
uansett om man er ambivalent
uansett om man er drittlei og utmattet
uansett om man ikke har håp
uansett at man lengter seg bort fra smerten
uansett om alle de grunnene/hindringene føles som gode grunner til å la vær.
uansett...

men det er der.
virkeligheten er der.
og "DET" er virkelig!
~Frida~

bobmen ini meg, + de personlige skadene man ubevist fpr gjennom år i systemet

jeg har litt dårlig sammvittighet for at jeg ikke deler så mye av denne prosessen jeg er i nå. så jeg skal dele litt i dag.

Grunnen til det er at det er veldig personlig,  jeg føler at jeg har en bombe inni meg. en bombe med ting jeg har holdt for meg selv. alt er veldig komplisert og sammensatt, og jeg står i noen grusomme dilemmaer.
jeg kan si såppas at skal jeg stole på katastrofeangsten min som ble utviklet fra et traume som sitter i ryggmargen min og alle celler, hvis bomben går av er jeg redd katastrofene blir virkelige og fatale. katastrofene opplever jeg hver eneste dag, opptil flere ganger om dagen, noen dager hele tiden, i form av mareritt, hallusinasjoner, stemmer, gjennopplevelser, så jeg kan vel si at etter hver dag som går blir jeg enda mer redd for å slippe ut denne bomben. det ligger vel litt i personligheten min også at jeg aldri ville gjort noe som gjør at andre ikke har det bra, altså såre noen, og jeg har gjennom hele livet mitt måttet skåne, tilpasset meg, akseptert, fordi jeg ikke klarer å si nei, eller sette grenser, eller stå opp for meg selv, eller tenke på meg selv først. hvis bomben ikke går av er jeg redd det er det jeg må fortsette med til en hvis grad. jeg har blitt mer selvhevdende, men i enkelte ting klarer jeg det ikke fordi jeg klarer ikke å såre andre, så da velger jeg heller å tåle, tilpasse meg, skåne.
etter at jeg begynte bet-behandlingen har jeg ofte lært og kjent at sannheten svir. kanskje er det bedre at den ikke kommer frem. det blir ikke bedre for meg, men de det gjelder kan fortsette å leve livene mine uten å merke noe av denne bomben,

jeg står i flere dilemmaer nå. men de er alle litt sammensatte.
jeg har begynt på en vei mens jeg var på bet, så reiste jeg hjem fordi jeg trengte en hvilepause etter 6 måneder med helvete(som funket), men etter at jeg kom hjem og plutselig etter 13 år innlagt med strenge rammer, kommer ut i den virkelige verden, i egen leilighet hvor jeg skal ta vare på meg selv og alt det innebærer, en helt ny situasjon med store kontraster til det jeg er vant til. alt er forferdelig skummelt, og behovet mitt for å hvile er stort etter så mange år der kroppen har vært som en tornado, og etter disse 6 månedene der jeg ikke visste opp ned på meg selv fordi det var så krevende, veldig utmattet. men slik som ting er nå, som jeg har beskrevet før, av angst og mareritt, hallusinasjoner som setter i gang afganistan i kroppen min, gjennopplevelser, bulimi, anoreksi, kroppen bruker så mye energi hele døgnet at jeg aldri får hentet meg inn og dermed blir mer utmattet for hver dag som går.
som igjen gjør at jeg blir stresset over at jeg ikke får jobbet med disse dilemmaene.
jeg vet jeg har tid, og jeg trenger tid, for dette er store tøffe tak og valg som krever at jeg er motivert og bestemt på at det er det riktige å gjøre. 

hvis jeg velger meg selv og drømmen min, og fullfører bet-behandlingen. skal jeg bruke erfaringen mine til å hjelpe andre som også står fast, som er gitt opp av systemet, som har prøvd alt, som er redd for følelser, som trenger å bli sett. å fortelle dem at det finnes en vei, det finnes muligheter, og det finnes valg, som alle har, men som man har mistet forholdet til etter år i systemet.

for når man sliter med unnvikelseslidelser som spiseforstyrrelser, selvskading, rus og alkohol etc., så flykter man fra virkeligheten. følelsene blir farlige, og i over år beviser systemet dettte for en, fordi man blir dopet ned med alle slags medisiner, man blir passet på som barn, andre velger for deg, tiltak som reiming og tvangsforing. dette er tiltak som berger liv ja, men når man i bun og grunn trenger å bli sett blir slike ting trygt. for noen er det å bli holdt av 5 personer omsorg, hvis man aldri har fått en klem før, for noen er det er det å bli reimet fast og tvangsforet mens det sitter personer trygt, fordi man kanskje aldri har blitt tatt vare på av andre i barndommen. for noen kan det å ha fastvakt være trygt, fordi man aldri hadde barnevakt eller at foreldre aldri hadde tid.
det er selvfølgelig ikke verken de ansatte eller pasienten bevist på. men noen ganger er det disse tingene som gjør at man velger å gå i ring i de samme ritualene, pga omsorgen. men man kommer lengre og lenge fra målet, og man blir sykere og sykere, fordi man har lært å kjenne systemet så godt at man vet akkurat hva som skal til for å få ønsket reaksjon. dessverre blir også ansatte vant til ting, uansett hvor alvorlig det er, men for å få samme reaksjon og omsorg så blir utrykket i form av selvskading for eksempel mer og mer ekstremt og alvorlig, fordi en vet at man blir berget uansett.
dette er det forsket på. jeg sier ikke at det er sånn for alle, men for veldig mange er det slik, uten at noen er bevist på det.  jeg kan si at da jeg var på bet ble jeg bevist på en del ting som dette jeg kjenner meg igjen i. jeg mistet meg selv helt i systemet, og den viktige utviklingen som andre får i oppveksten uteblir, for andre gjør alt for deg, så da forblir man et offer uten evnen til å ta vare på seg selv, men egentlig er man full av resurser som har visnet.
denne kunnskapen fikk jeg på bet, og i ettertid har jeg sett hvor skadelig det har vært for meg å bo på instutisjon alle disse årene... det er ikke rart det ikke er noe håp når man er er brettet andre spiller brikkene på. det sier litt når jeg kom på bet å ikke trodde på at jeg hadde evnen til å velge, at det var umulig. og når jeg skjønte hva et valg var å at jeg kunne påvirke ting, som for eksempel å gjøre ting jeg hadde lyst til, si det jeg mente, si nei, selv om det ar vanskelig , så var det for meg fascinerende å se at andre tok hensyn til mine valg. at jeg i samspill med andre kunne flytte brikker.

Det er mange slike tilfeller i systemet som er gitt opp. det er veldig fortvilende syns jeg.
det er ikke så mye jeg kan gjøre med det akkurat nå. men jeg kommer til å fortsette å skrive om det.  jeg skrev dette i håp om at disse menneskene kanskje leser dette og fanger det opp. kanskje er dette et frø i et vendepunkt for noen.

dette ble et litt blandet innhold. jaja.

ha en fin dag


~Frida~

8 positive ting - 8 verdigfulle ting - 8 viktige ting-8 ting jeg ikke må glemme - 8 ting å være takknemlig for

jeg vil starte dette innlegget med å dele noen positive ting som har skjedd siden forrige gang(som er veldig lenge siden, jeg vet)jeg kommer tilbake til det. Men først, de positive tingene.

1.    Godt nyttår. Dette kommer kanskje litt i siste liten. Men det at det er et nytt år, er positivt kjenner jeg. Vertfall når 2016 var et vendepunktenes år for min del, så føltes det bra og ikke slitsomt og deprimerende som jeg alltid følte før, fordi det var liksom enda et år av livet mitt som hadde gått uten at jeg hadde kommet meg av flekken. Det var godt å starte et nytt år vitende om med at jeg hadde jobbet steinhardt og revet i stykker «behandlingsresistent, ikke håp for, dødssyk, håpløst tilfelle, for ødelagt etc», og begynt på min livs største kamp med å ta livet mitt tilbake, og at jeg kunne for første gang gå over i et nytt år med mestring over at jeg nå etter 13 år innlagt, bor for meg selv i en privat leilighet og at jeg kunne starte året med mestring istede for nok et nederlag. Og ikke minst at jeg er i live, jeg føler meg som en person, ikke et eksisterende visnende offer.

Og selv om det er en kamp hver dag, mye nytt å forholde seg til, mye å lære, mye voksenting å sette seg inn i, så kan jeg klappe meg selv på skuldra hver kveld for hver dag det fortsatt er sånn, til tross for hvor vanskelig det er. Enda en ting som er positivt, er at jeg ser alt dette selv. For jeg kjenner at det er lett å tenke på alt jeg ikke mestrer og at alt er så vanskelig hele tiden at det ikke er håp. Heldigvis har jeg dager der jeg ser alt dette som positive ting.

2.    jeg har endelig kommet i gang med en assistent/støttekontakt-ordning. Jeg sliter veldig med traumer fra fortiden og angst som paralyserer meg litt og gjør at jeg ikke klarer å gjøre så mye når jeg er alene. Så slik at jeg skal få gjort nødvendige ting, og i tillegg få eksponere meg med å komme meg ut, litt fysisk aktivitet og slike ting, så har jeg fått en fantastisk dame som skal være sammen med meg en dag i uka, og kanskje enda mer etter hvert. Da mener jeg ikke at hun gjør ting for meg, men vi gjør ting sammen, slik at jeg kan lære og at jeg for gjort ting, samtidig som at jeg skal få litt hyggelige opplevelser i leiligheten, og etter hvert bli litt mer tryggere her også.

3.    jeg har fått ny behandler igjen, og det kjennes ut som det var match denne gangen. Det er superviktig at man har en god relasjon til behandleren sin. Jeg er ganske sikker på at det å si fra om at et en behandlerrelasjon ikke fungerer er noe jeg tidligere aldri i verden ville ha gjort. Jeg ville nok bare tilpasset meg og fortsatt, aldri om jeg hadde klart det i frykt for å såre vedkommende, men også fordi at jeg aldri har utviklet den evnen til selvhevdelse, å stå opp for seg selv, sette grenser, si nei, si fra etc. dette med selvhevdelse var noe jeg jobbet beinhardt med på BET. For meg er det facinerende å i det hele tatt kunne ha et valg iforhold til det å si fra, sette grenser, stå opp for meg selv eller si nei. Det er veldig vanskelig å gjøre det, men det er godt å kunne påvirke ting, slik at jeg kan ta gode valg for meg selv.

4.    Som premie til meg selv etter jobben jeg gjorde og gjør etter at jeg startet bet-behandling, unnet jeg meg selv en ny pc. I går fikk jeg fikset wifi i leiligheten også, så nå gleder jeg meg over å kunne begynne å bruke pc-en ordentlig, med mer ordentlig blogging med bilder. Det var litt begrensende å blogge fra en telefon hele tiden. Og jeg elsker jo å skrive generelt, og det er jo mye lettere på en ordentlig datamaskin. Jeg har flere skriveprosjekter på gang. I tillegg kan jeg begynne å lage musikk igjen. Selv om jeg for tiden er veldig utmattet, så er det fint å vertfall ha muligheten til å være kreativ med evnene mine.

5.    jeg har offisielt snart tatt over denne leiligheten. Noe som betyr veldig mye for meg. For det første er det ingen fare for at jeg blir kastet ut når som helst med den ordningen jeg hadde før, i tillegg var det veldig belastende å ha det som en bekymring hele tiden. Nå har jeg fått beskjed om at jeg får bo her så lenge jeg vil. Og det føles godt å være selvstendig sånn sett også. At jeg er leier av leiligheten.

6.    jeg har blitt tante igjen. Hvis jeg regner med barna til mine stesøsken, som jeg har vokst opp med, så har jeg nå 5 tantebarn. Jeg fikk truffet hele familien i jula, og hilst på et av mine nye tantebarn. Så kan jeg glede meg til å møte en helt fersk liten tantegutt. I jula fikk jeg virkelig kjenne hvor takknemlig jeg er og hvor heldig jeg er som har den fantastiske familien jeg har. Jeg er så glad for det, for jeg vet at det er ingen selvfølge å ha en så fantastisk familie som er sammensveiset og venner. Det betyr så mye.

7.    I dag har jeg vært utskrevet 3 MÅNEDER! Bank i bordet! Det er jeg veldig fornøyd med. Så langt har jeg klart meg bra, selv om det er beintøft hver dag. Så er det godt for meg å se at dette gleder spesielt familien min, og kjente og ikke minst behandlingsteamet mitt, som forresten fungerer veldig bra.

8. så må jeg ikke glemme, at jeg har fått en ny venn. en liten nusselig hund som heter Teodor, som jeg har muligheten til å passe når jeg ønsker det. jeg ser frem til å tilbringe tid med han. verdens snilleste og mest rolige hund, som elsker å sitte i fanget og få kos. mye omsorg å gi og mye omsorg å få!

Så her var det jo mange positive ting. Som jeg skrev tidligere er det lett å glemme alt som er bra, i en tøff og krevende hverdag. Heldigvis har jeg folk rundt meg som minner meg på det, spesielt når det stormer som verst.

Derfor vil jeg bare si at jeg er utrolig takknemlig for familien min, behandlingsteamet mitt, venner og bekjente som fortsatt støtter meg og heier på meg. Det betyr VELDIG mye for meg. Så tusen takk for det.

~Frida~

Godt nyttår

Godt nyttår folkens! 

Først vil jeg si nok en gang beklager for lite aktivitet. Den siste tiden har vært tøff. Mye møter og mye praktiske ting som jeg har jobbet med å få på plass. Det er sånne ting som henger på skuldrene å gjør at jeg blir konstant stresset og bekymret. Da frister det å bare "strutse". Men, jeg er egentlig ganske stolt av meg selv ift at jeg har valgt å forholde meg til alle disse tingene, så når en brikke faller på plass, føles det godt. Men som mange andre bruker jeg mye tid og krefter på å stresse og bekymre meg over ting som ikke er i orden enda. Altså ting jeg ikke kan gjøre noe med akkurat nå.
Prøver å forholde meg til det jeg kan gjøre nå,selv om det føles som store tiltak, men etterpå føles det bra.

Jula gikk ganske bra også. Kjempefint å få feire med hele familien , spesielt når det er mange jeg ikke har sett   på lenge.        

  Som sagt håper jeg at bloggingen  tar seg opp snart, når kreftene kommer  tilbake😊

Godt nyttår 😊