Gjesteinnlegg fra en vakker kriger og min gode venninne

 Jeg fikk en mail fra min kjære venninne. Et gjesteinnlegg med ord som fikk tårene til å trille. 

Jeg har nevnt denne krigeren tidligere på min blogg. Min vakre Kriger som dessverre går igjennom en kamp som meg. Du er ei jente som virkelig betyr mye for meg, og det vil du alltid gjøre. Jeg så deg i din kamp, og jeg var for glad i deg til å la være å "hjelpe". Det var tungt å se deg ramle i de samme fotsporene som jeg hadde gjort, Og det var hjerteskjærende å tenke på at du befant deg i spiseforstyrrelsens klør. Du er sterk, du er vakker, du er deg. Du klarte å reise deg, og for det er jeg ufattelig stolt av deg for. Jeg vet at kampen fortsatt er stor, men du har så mye godt foran deg. Du har så mye å leve for, akkurat som oss alle andre. Du er verdigfull og du er bra nok, og en dag vil du se det selv også. 

Tusen takk for de gode ordene, kjære<3 jeg er kjempe glad i deg.

                                                                                                                        

Okey, her kommer et lite gjesteinnlegg fra meg.

Jeg vil gjerne dele historien om hva Frida har betydd for meg, og det er ikke lite!

Vi begynte sammen på 1.videregående, musikklinja. Jeg husker jeg la merke til deg, den pene, energiske og ikke minst intelligente jenta. Men jeg turte ikke helt ta kontakt med deg først, du var jo liksom litt "over" meg. Det endte opp med at du begynte og prate med meg, og jeg merket fort at du var aldeles ikke noe skummel å prate med, tvert imot! Du var kjempegøy å være med. Etterhvert som vi ble bedre kjent begynte du å dele biter av historien din med meg. Men jeg forsto ikke da hva du egentlig hadde og slite med. Ja jeg skjønte at du hadde dine problemer, men de kunne jo ikke være sååå store så glad å snill som du var.

Året på musikklinja fløy av gårde, jeg tror du koste deg ganske mye det året. Sommerferien kom å vi traff ikke hverandre på de to månedene. De to månedene utviklet jeg for alvor min Anorexia. Og da vi alle returnerte til skolen, hadde jeg rast ned ca.20 kilo. Mens alle sa "wow! Så bra du ser ut Heidi" og "trener du mye eller?" Sa du "Hvordan har du det egentlig?" Du viste at noe ikke var som det skulle, gjorde du ikke?

Tiden gikk, og jeg la ikke akkurat på meg for å si det slik. Du spurte ganske jevnlig om det gikk bra, og jeg prøvde gang på gang å si at jeg hadde kontroll, levde bare veldig sunt og trente mye.

Frida viste bedre!

Tida kom da jeg bare måtte innrømme at jeg var syk, og hvem var det som stod der stødig som et fjell og forklarte meg at dette var bra! Jeg var kommet videre nå som jeg innså problemet. Jo det var Frida. Du prøvde å gi meg råd, og jeg prøvde å følge dem (og feilet). (Hvor fikk du overskuddet til å bry deg så mye om meg fra egentlig? Det har jeg alltid lurt på, hvordan kan du være så omtenksom å herlig når du selv har noe så forferdelig som ødelegger deg innenifra. )

Min innlegelse kom. Jeg husker da jeg satt på Lian å gråt, og plutselig tikket det en melding inn på mobilen. den var fra Frida. Du spurte hvor jeg var. Du kom med trøstende ord, og forklarte meg at jeg måtte kjempe nå. Fylte meg med varme. Jeg sovnet godt den kvelden.

På Lian begynte alt du hadde fortalt meg det siste halvåret å gå opp for meg. Jeg så hva du hadde forsøkt å stanse meg fra å surre meg selv inn i! Jeg tok i bruk rådene dine, Mat = medisin, det husker jeg du sa!

Nå etter at jeg har kommet tilbake er ting anderledes. Mens jeg har blitt friskere og sterkere har jeg sett deg bli sykere. Det gjør så vondt å se, får nå forstår jeg mer hva du har å kjempe med, hvilket helvette du har. Likevell sitter du der like blid...

Jeg håper virkelig at denne innleggelsen du nå skal ha, tar knekken på sykdommen for godt, at dette blir din store å siste kamp mot disse monstrene! Den skal du vinne! Jeg vill se deg fri, jeg vil se deg lykkelig og frisk. Sender deg all den styrke jeg har, og når du kjemper så kan du tenke deg at jeg står ved din side sammen med alle andre som er glade i deg! Takk for at du har vert min største støtte og inspirasjon på veien mot frisk, nydelige, gode, snille Frida <3

                                                                                                                                  

Jeg skal kjempe, og vi skal klare dette sammen:-)

Du betyr mye for meg. Det skal du vite. 

Takk vennen min<3

Til dere andre, jeg annbefaler å besøke bloggen hennes. Der skriver hun om sin kamp, som jeg er sikker på hun vil vinne.

 

~Frida~

Gjesteinnlegg 1 - fra min kjære barndomsvenninde

Min kjære barndomsvenninde, ville gjerne skrive et gjesteinnlegg på bloggen min. 
Etter å ha lest igjennom disse ordene, sitter jeg med tårer i øynene. 
Ingalill er ei veldig spesiell og fantastisk jente, med helt fantastiske gode egenskaper, en utrolig personlighet, og hun er et tverrsigjennom godt menneske. 
Takk kjære deg, for at du ville skrive dette slik at jeg kan dele det på bloggen min.
Jeg er så glad i deg jenta mi<3


Så her kommer gjesteinnlegg nr.1 på Fridas blogg. 
--------- <3 --------------------------------<3------------
Nå har det seg slik at jeg er en av de heldige som får skrive et innlegg her på bloggen til Frida. Ble skikkelig glad inni meg når jeg fikk høre at hun faktisk ville jeg skulle skrive et gjesteinnlegg. Kan vel forsåvidt presentere meg selv. Navnet mitt er Ingalill, er to år yngre enn Frida, ble adoptert fra sør-korea når jeg var 4 mnd og har siden da bodd i samme bygd som Frida. Vi bor i en liten bygd, og alle vet hvem alle er. Har nå tenkt å skrive litt om det å ha kjent Frida siden jeg var bittelita, til nå. Jeg må bare advare dere på at jeg ikke er like god som Frida til å skrive på en "formidlende" måte, men skal gjøre mitt beste.

Jeg er omtrent fem år og er på besøk hos bestemoren min. Frida bor i huset ved siden av, og jeg kjeder meg. Jeg går bortover for å høre om hun vil finne på noe. Vi er ute å sykler, og Frida klarer til slutt å overtale meg til å prøve å sitte på sykkelrattet. Jeg er redd det skal gå galt og at vi skal sykle oss av. Vi syklet hele veien bortover i full fart, og alt gikk bra. Ingen skadet seg. 
Jeg følte meg så modig

Jeg er seks år og skal begynne på skolen. Jeg vet hvem du er, men snakker ikke særlig med deg på skolen, du er går jo i to klasser over meg. Du er mye større og har venner som også er mye større.
Jeg følte meg så mye mindre.

Jeg er hos bestemor og jeg kjeder meg nok en gang. Frida har en stor hund som jeg egentlig er redd for, men går likevel bortover fordi jeg vil leke med henne. 

Jeg er ni år og går i fjerde klasse. Vi får besøke klasserommet deres. Der hang det lapper der dere hadde skrevet om dere selv og om hobbyer og div. Jeg leter etter din lappe og finner den tilslutt. Du hadde skrevet med limegrønn og oransje blyant på annenhver linje. Limegrønt og oransje ble nå plutselig yndlingsfargene mine. Du er populær blant guttene, har mange venner, er pen, mye eldre, kjempegod i handball, og har masse fine klær. 
Du ble mitt forbilde.

På denne tiden merker jeg at du ofte er borte fra skolen, og at det er noe galt.
En vanlig skoledag er over og jeg har på meg jakken og skoene mine. Det er da klassen din kommer ut fra klasserommet. Ei gråtende jente kommer bort til meg, og jeg spør hva som er galt. Som svar får jeg får jeg et trist blikk. Så går det noen sekunder før hun sier,
 -Vi har fått vite at Frida har anoreksia.

Jeg ville forstå, men klarte ikke.

Jeg merket raskt at det var noen som manglet. Spesielt på handballbanen. Med handballen var du ei stjerne! Du kunne alt og var rett og slett best. Jeg var veldig ung når dette skjedde og skjønte egentlig ikke konsekvensene av en spiseforstyrrelse. Det eneste jeg visste var at du var syk. Og veldig tynn.

Tiden gikk og jeg ble eldre og fikk mer vett i hodet. Jeg skjønte mer og mer hva som egentlig hadde skjedd. 
Jeg spurte stadig vekk; Hvordan kunne dette skje deg? Du var jo så perfekt?

Jeg går i sjuende klasse og føler meg så voksen og moden. Jeg innrømmer at jeg er i fjortisperioden og venninnene mine betyr alt, og uten de hadde jeg ikke klart meg. Vi blir en sammenspleiset jentegjeng, men vi mangler noen. Jeg har en herlig periode og finner på alt mulig sprell. 
Hvor er Frida?

Jeg begynner i åttende. Vi er fortsatt samme jentegjeng. Det er da du kommer tilbake og er "frisk". Alle er kjempeglade og glemmer sykdommen helt. Herlige jentekvelder og uforglemmelige fester står på listen. 

Det er mye vi ikke vet.



I skrivende stund er jeg 16 år, vokst mye, både på innvendig og utvendig, siden den gang. Jeg begynner å forstå ting og begynner å tenke mer på andre istedet for meg selv. Jeg tenker tilbake på den tiden da jentene betydde alt, og at det kanskje ikke er så teit likevel. Venninner betyr selvfølgelig ikke alt. Men jeg vet med erfaring at gode venninner, familie og kjærlighet er alt som betyr noe.
Og du er heldig Frida, det må du vite. For alt dette har du. 



En dag av gangen er nok. Ikke se deg tilbake over fortiden, den er forbi. Ikke la den tære, men la den lære. Fremtiden er din sjanse, det er den du kan gjøre noe med. Lev ut drømmene dine og gjør det så vakkert, at det blir verd å huske ♥ 

Takk for meg :-)
<3-----------------------------------------------------------------<3


Dette er hva JEG kaller ekte venner. 
Tårene triller fordi jeg har gode følelser, fordi jeg er så glad at slike fantastiske mennesker finnes, fordi de er mine venner. 

dette bildet er tatt fra en jentekveld. Utkledningskveld faktisk<3

når det er sagt, så skal jeg love dere at jeg skal følge ingalill's råd. 
Jeg skal leve drømmende mine<3
Takk kjære venn for et vakkert gjesteinnlegg
Er så uenderlig glad i deg jenta mi<3
~Frida~