et skritt om gangen

noen gode ord jeg fikk av en kjært søskenbarn av meg. 

Tusen takk kjære Ane Dorthe

~Frida~

tanker og følelsesballen

Jeg har en følelsesball fylt med forvirring, fortvilelse, sinne, raseri og frustrasjon. Den er så vond. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av den. Den kastes i alle retninger i hele meg, og lager smerter overalt.
Jeg prøver å finne ut hvordan jeg skal takle følelsene som kastes rundt og gjør meg så fortvilt og forvirret, men de anorektiske løsningene på følelsesregulering virker alltid som en enklere løsning.
hva skal til for at jeg skal klare å mestre følelsene? hva er følelsene, og hvor kommer de fra?
En ting er sikkert. Anoreksien kjemper med nebb og klør for å stjele tankeplass og rote rundt i hodet mitt, og føre meg inn i sine handlinger. Her kommer forvirringen inn. Jeg er forferdelig forvirret, fordi jeg vet ikke hva som er virkelighet. Jeg vet ikke om det jeg ser i speilet er virkelig, jeg vet ikke om vekten er virkelig, jeg vet ikke om følelsene mine er virkelige. jeg vet ikke hvem jeg er, og hva jeg vil.

Hvordan finne Frida, og få henne til å begynne å kjempe med riktig fokus igjen. fokus mot å bli frisk, istede for fokus på å gå opp i vekt. Frida er så mye mer enn bare kroppen sin. Hvem er Frida? mange ganger føler jeg meg som et skall. jeg føler meg ikke som en person. Jeg føler meg bare som en sykdom. Det tror jeg er fordi det er bare fokus på sykdom, og når jeg havner i situasjoner hvor Frida må være tilstede, blir jeg bare som en vegg.
Da min kjære så sårt sa til meg i helgen "jeg savner deg Frida. Jeg savner kjæresten min. du er her, men du er ikke tilstede. kom tilbake til meg".
Jeg  savner meg selv jeg også min kjære.

jeg sitter med tårer som renner ned kinnet mitt nå. Jeg tenker på så mange ting.
Jeg tenker på alt jeg har vært igjennom, og alt mine kjære har vært gjennom. alt på grunn av monsteret jeg kjemper mot. De har måttet se på at jenta deres har blitt herjet med. De har måttet oppleve å nesten miste jenta si i døden. Jeg tenker spesielt på mamma og pappa og søsteren min. De har måttet se meg lide og kjenne på at jenta deres har vært fanget i 6 år. så tenker jeg på min skjønne prins, som jeg var så heldig å møte for ett og halvt år siden. Alt han har måttet gått gjennom og kavet seg gjennom og stått i, kan ikke beskrives med ord. Han er helten min, det er vertfall sikkert. jeg takker hver dag for at han fortsatt kjemper med meg, og for at drømmen vår en dag skal bli til virkelighet. han har så mye og gi, men sykdommen tar noe av det og sender det tilbake. han har så mye kjærlighet å gi meg, og jeg lover deg kjære at jeg en dag skal ta imot alt, og gi deg all min kjærlighet for deg også.

jeg tenker på så mange ting som sagt. Jeg vet ikke hva som skjer fremover. Det meste er opp til meg. Jeg trekkes mot anorektiske løsninger hele veien, så jeg er ambivalent til tusen. Jeg klarer ikke å ta et valg, og når man ikke vet noenting er det ikke rart jeg er forvirret og redd.

Jeg vet Frida ville bli frisk, og det var derfor hun gikk inn i denne kampen. Dere husker vel hvor mye jeg skrev at jeg ville bli fri osv. Jeg tror jeg må finne meg selv igjen. Det gjør jeg ikke her jeg er nå. her er alt sykt. For å finne Frida og fridas krefter må jeg gjøre friske ting og være i friskt miljø. Det er vertfall sikkert.
~Frida~

overaskende besøk og moods of Norwaystøvler

I dag har jeg hatt besøk av Mamma, Eva, Lars og lille Aurora. Det var veldig overaskende besøk som kom litt brått på, men det kunne ikke passet bedre uansett, for opp på humørskalaen kom jeg vertfall.
Det var kjempekoslig med besøk.

Ellers må jeg nevne at jeg er en heldig eier av nye moods of Norwaystøvler :D
~Frida~

Torsdag ettermiddag

Jeg ville bare at denne dagen skulle gå rimelig fort, slik at permisjonsdagen kom så fort som mulig. Og hva er vel mer koselig enn besøk fra lille Aurora, søstersen og svogeren min, for å så dra på City Lade og shoppe litt?!
Ja, jeg er shoppinggal. Neida, jeg har bare kommet til et punkt hvor jeg begynner å finne meg selv litt. Gamle slitte barneklær og ungdomsklær skal byttes ut, på samme måte som at et sykt liv skal bli et friskt liv. Jeg er i ferd med å finne meg selv. dessuten synes jeg at jeg fortjener å unne meg litt ekstra etter alle disse tøffe månedene.

Ellers har jeg brukt dagen på å pakke ned alt jeg har omtrent. Det er hjemme jeg skal ha tingene mine, så får jeg heller pakke med meg bare det jeg trenger. Jeg regner med å få flere permsjoner fremover. vertfall nå som vekten er over den magiske "40 kg -grensa". En ting er sikkert, jeg skal gjøre ALT for at denne permsjonen skal  bli vellykket og frisk, og jeg GLEDER MEG. jeg har alt klart. Jeg har skrevet en konkret plan for hele permsisjonen, slik at jeg på best mulig måte får til å gjennomføre den bra. Kostlisten er også pakket ned.

Når det kommer til måltidene i dag var middagen ekstra vanskelig. Jeg slet med rett og slett se på maten. Den vokste og vokste sammen med angsten. Jeg klarte det ikke, så det ble sondemat i dag.
På kveldsmaten hadde jeg en kjempe koselig hjelpende dame som jeg liker kjempe godt ved min side, som gjennom hele måltidet fortalte meg at for hver bit jeg putter i munnen, for hver smule jeg velger å putte i munnen og ikke slippe på fatet, for hver tvangstanke jeg klarer å trosse, for hver bit, VELGER JEG livet.
Det er akkurat det jeg trenger å høre. Når anoreksitrollet driver og romsterer i topplokket og forteller meg om at brødskiven skal smuldres opp, smøret er fetende, jeg legger på meg, jeg er fæl, jeg er svak som spiser etc, er det DA jeg trenger å høre slikt og at JEG er sjefen.
Takk skjønne "hjelper" for jobben du hjalp meg gjennom på kveldsmaten. Jeg skal gjøre som du sa. Legge meg i kveld og tenke på hva jeg klarte i kveld. Jeg klarte til og med å samle alle smulene som anoreksitrollet fikk meg til å smuldre på fatet på en gaffel og putte den i munnen.

1-0 til FRIDA!

Nå GLEDER JEG MEG PÅ PERMISJON
~Frida~

mandagsgruing og besøk i bilder

I morgen skal det avgjøres. I morgen skal jeg stå på den hvite boksen igjen, og få vite hvordan ting blir videre. Jeg får vite om jeg får på festival. Jeg håper inderlig at jeg får det. Det ville betydd så utrolig mye for meg.
Jeg er så spent.
I dag har jeg forresten klart ALLE måltider. Men pga at jeg er så spent på morgendagen og at anoreksien har vært ganske sterk, vet jeg ikke om jeg klarer å være stolt eller glad?
Jeg fikk også overaskelsesbesøk av pappa, søsteren min og mitt kjære tantebarn. Det var så utrolig herlig og tilbringe ettermiddagen med dem. Jeg fikk muligheten til å være litt "Tante FRRRida" igjen, og den følelsen var herlig. Vi lekte litt og gikk en liten tur i finværet. Vi tok Masse bilder.

~Frida~