Frida vil gjemme seg...

ah...det er herlig med mer frihet. I dag fikk jeg innvilget 1 times utgang alene pr. vakt. altså to timer ute alene. Jeg har benyttet meg av begge i dag.
Første turen gikk jeg langs city lade, og tilbake
Andre turen brukte jeg på å ta solarium.
det var vel to kontruktive ting å bruke fri utgang på vel?
Ellers har måltidene gått ganske bra.
var litt vanskelig å spise når jeg ikke får lage maten selv, slik jeg gjør når jeg er hjemme.

tankene sirkulerer mye for tiden. skal jeg til Levanger med en gang? skal jeg hjem en tur for fysisk og psykisk kjenne hvordan jeg absolutt ikke vil ha det, og erfare at jeg trenger mer hjelp? jeg kjenner på den følelsen når jeg er hjemme i helgene. noen ganger når jeg lar sykdommen styre meg, kjenner jeg på den følelsen. Jeg vil ikke være syk, jeg vil bli frisk. Men akkurat nå kjenner jeg ingensteder annet enn i hodet at jeg er syk. Jeg mener tankene. Det fysiske kommer sakte men sikkert på plass nå, uten at jeg har fått noe som helst hjelp til å akseptere vektoppgangen. Jeg har bare gått opp i vekt.
Jeg sliter noe enormt med å akseptere og godta at kroppen min er som den er akkurat nå.
Det påvirker alt. humør, følelser, tanker osv.
Jeg husker at når jeg var sykelig tynn, ønsket jeg at det skulle funtes en pille som gjorde at man gikk opp i vekt. det med å ha maten i magen var for tungt. Nå er jeg der. jeg har gått opp i vekt. Jeg har bestiget fjellet. Jeg er nesten i mål. Men jeg har aldri i hele mitt liv følt meg så avskylig og fæl. Jeg klarer ikke å leve med det. Det at jeg faktisk må opp enda mer i vekt, er en av grunnene til at jeg ikke vil til levanger med en gang. Jeg tror at hvis jeg drar hjem, kommer sykdommen til å bli så sterk, både bulimien og anoreksien, at jeg kjenner igjen den følelsen som sist gav meg motivasjon. NEMLIG ENDRING! jeg må ønske endring. Det trenger jeg for å få mest mulig ut av opplegget på levanger også. Jeg må ønske en endring. Nå har jeg vært her på østmarka så lenge at jeg har mistet all livsglede, all motivasjon, alt håp om å bli frisk. Jeg har bare gått opp i vekt, men føler meg som et skall. Det er ingen frida som onsker å komme ut. Frida vil bare gjemme seg.
jeg er forvirret og redd, for jeg vet ikke hva som skal skje fremover. jeg vet ingen verdens ting.
På onsdag skal jeg på møte med Levanger. Da vil jeg nok få vite mer, tenker jeg.
~Frida~

today

Det har vært en tung dag. Mange tanker sirkulerer som sagt. Mye angst knyttet til det å beholde maten i magen. Jeg har selv klart å spise måltidene etter planen i dag. Det er stort bare det. Jeg har klart å tilføre kroppen min næring, og latt den bli der. Det er et helvete både fysisk og psykisk. Det er litt av en påkjenning på magen når den plutselig får fast føde. plutselig skal tarmene begynne å jobbe for fullt igjen. Jeg ser mer eller mindre ut som en afrikaunge med en enormt oppblåst mage og en litt for tynn kropp. Magesmerter har stort sett tatt store deler av dagen. Psykisk kjenner jeg hvor enormt sterk anoreksien er konstant. Den vil ha meg til å trene, lure og kaste opp, og det er da jeg må være sterk og vise hvem jeg spiller på lag med. Jeg kan da velge å høre på anoreksien eller på personalet og de rundt meg som vil hjelpe meg. Det er en tøff kamp, og ingenting gjør så godt som å komme til bloggen å lese alle de gode kommentarene fra dere. Dere aner ikke hvor mye de betyr for meg. Jeg er ikke så flink til å svare, men dere skal vite at jeg leser dem, og tar imot alle gode råd.  takk <3
~Frida~

overaskende besøk og moods of Norwaystøvler

I dag har jeg hatt besøk av Mamma, Eva, Lars og lille Aurora. Det var veldig overaskende besøk som kom litt brått på, men det kunne ikke passet bedre uansett, for opp på humørskalaen kom jeg vertfall.
Det var kjempekoslig med besøk.

Ellers må jeg nevne at jeg er en heldig eier av nye moods of Norwaystøvler :D
~Frida~

dagen i dag

dagen i dag har vært tøff. som jeg skrev tidligere sliter jeg enormt med ambivalente tanker og følelser konstant. noen ganger klarer jeg og takle det, andre ganger ender det med destruktive handlinger.
målet mitt er å slutte å kaste opp. I dag har jeg nesten klart det.. jeg hadde et svakt øyeblikk etter lunsj hvor anorksien klarte å lure meg, men ellers har alle dagens måltider gått inn i kroppen min.

jeg tenkte at jeg måtte gjøre noe for å gjøre det lettere å distraere meg selv og avlede meg selv når jeg vil kaste opp, så jeg tenkte på noe karianne skrev i sin blogg. det å lage seg en kopp med masse lapper med ting man kan gjøre istede. så jeg har skrevet massevis av lapper og malt friskkoppen min.

ellers har jeg hatt besøk av min kjære i dag også. vi hadde det kjempe koslig med sang og gitarspilling, kos, prating og tull. det er så herlig å bare være sammen også.

for en stund siden fikk jeg en nydelig gave av han. 

og her er skrinet jeg fikk av han i går. 

ellers blir kveldens utfordring å fortsette med dagens prosjekt. 

ikke kaste opp. 

da er det fint å ha noe å gjøre. 

drivr å leser litt for tiden. 

anbefales!

ellers tenkte jeg å vise frem det berømt snuslageret mitt. hvorfor nevner jeg snus? jo, fordi jeg har store planer med å slutte med det også. men en ting i gangen, ikke sant?

~Frida~

dag 1 finnish

Det har vært en tøff dag. Jeg har som tidligere sagt følt meg som en sil. En sil som blir påtrengt alle syke tanker, og må holde tilbake for å ikke la det bli til handlinger. Jeg vil si at jeg delvis har klart det. Jeg har klart å hvilt meg, jeg har klart å beholdt to av måltidene, og jeg har ikke trent. I morgen satser jeg på en enda bedre dag, for her har jeg jammen ikke tenkt å være. Jeg skal UT og LEVE!
~Frida~

Torsdag ettermiddag

Jeg ville bare at denne dagen skulle gå rimelig fort, slik at permisjonsdagen kom så fort som mulig. Og hva er vel mer koselig enn besøk fra lille Aurora, søstersen og svogeren min, for å så dra på City Lade og shoppe litt?!
Ja, jeg er shoppinggal. Neida, jeg har bare kommet til et punkt hvor jeg begynner å finne meg selv litt. Gamle slitte barneklær og ungdomsklær skal byttes ut, på samme måte som at et sykt liv skal bli et friskt liv. Jeg er i ferd med å finne meg selv. dessuten synes jeg at jeg fortjener å unne meg litt ekstra etter alle disse tøffe månedene.

Ellers har jeg brukt dagen på å pakke ned alt jeg har omtrent. Det er hjemme jeg skal ha tingene mine, så får jeg heller pakke med meg bare det jeg trenger. Jeg regner med å få flere permsjoner fremover. vertfall nå som vekten er over den magiske "40 kg -grensa". En ting er sikkert, jeg skal gjøre ALT for at denne permsjonen skal  bli vellykket og frisk, og jeg GLEDER MEG. jeg har alt klart. Jeg har skrevet en konkret plan for hele permsisjonen, slik at jeg på best mulig måte får til å gjennomføre den bra. Kostlisten er også pakket ned.

Når det kommer til måltidene i dag var middagen ekstra vanskelig. Jeg slet med rett og slett se på maten. Den vokste og vokste sammen med angsten. Jeg klarte det ikke, så det ble sondemat i dag.
På kveldsmaten hadde jeg en kjempe koselig hjelpende dame som jeg liker kjempe godt ved min side, som gjennom hele måltidet fortalte meg at for hver bit jeg putter i munnen, for hver smule jeg velger å putte i munnen og ikke slippe på fatet, for hver tvangstanke jeg klarer å trosse, for hver bit, VELGER JEG livet.
Det er akkurat det jeg trenger å høre. Når anoreksitrollet driver og romsterer i topplokket og forteller meg om at brødskiven skal smuldres opp, smøret er fetende, jeg legger på meg, jeg er fæl, jeg er svak som spiser etc, er det DA jeg trenger å høre slikt og at JEG er sjefen.
Takk skjønne "hjelper" for jobben du hjalp meg gjennom på kveldsmaten. Jeg skal gjøre som du sa. Legge meg i kveld og tenke på hva jeg klarte i kveld. Jeg klarte til og med å samle alle smulene som anoreksitrollet fikk meg til å smuldre på fatet på en gaffel og putte den i munnen.

1-0 til FRIDA!

Nå GLEDER JEG MEG PÅ PERMISJON
~Frida~

Tur ut i finværet

~Frida~

Dagen i dag

Jeg er forvirret.Jeg vet ikke hva som er riktig å skrive og ikke. Jeg vet ikke hva som er lurt av meg å skrive.
Jeg kan vel begynne med hvordan dagen min har vært.
Formiddagen min var egentlig kjempebra. Jeg fullførte både frokost og lunsj som smurt. Jeg hadde en utrolig flott morgenstund før lunsj. En herlig dame som jobber her og som tilfeldigvis også har gått på musikklinja, dro meg med nede i kjelleren her for å prøve å synge litt. Jeg ble jo kjempegira og klarte å synge igjen. Tidligere har jeg ikke hatt krefter til å få ut så mye som en tone omtrent. Men i dag, i dag sang Frida med Frida-stemmen sin igjen. Jeg er mer Frida. Alle som jobber her sier det til meg. De ser det for hver dag. De blir kjent med Frida. De får se mine egenskaper og personlighet mye mer. Og det betyr jo at jeg er mer Frida også. Jeg har ikke tenkt så mye over det, men jeg føler meg mer som Frida også. Utfordringen er at jeg er så utålmodig. jeg skulle så gjerne vært Frida hele tiden, klart å mestre alt hele tiden, klart å tatt vare på meg selv hele tiden. Men jeg er vertfall på riktig vei. Jeg hadde også en kjempe koselig tur med ei som jobber her.
Jeg merker at gåturene jeg får, hjelper meg utrolig mye. Det er godt å få komme seg ut og røre litt på kroppen, samtidig får jeg tankene litt på andre ting, og det er jo normalt å gå tur istede for å trene av anoreksiens lyster. Jeg liker å gå tur, og jeg prøver så godt jeg kan å gå de turene mine med riktig fokus.
Det skal være en gåtur, ikke en forbrenne-kalorier-tur.

Middagen i dag var utfordrende. Pga at jeg i to dager har spist brød jeg ikke tåler, i tillegg til at magen verker fordi den ikke er vant med fast føde, er jeg mye kvalm og uvel. Under hele middagen var jeg kvalm, og anoreksitrollet benyttet seg godt av den. Jeg slapp å spise alt. Det er ikke bra. Alt må spises opp. Risen skal ikke ligge igjen. Det skaper onde sirkler. Da vinner anoreksitrollet. Det skal ikke være greit at det ligger igjen mat på fatet. All maten skal spises opp. Nå vet jeg at det blir vanskelig i morgen. Nå vet jeg at anoreksitrollet kommer til å benytte seg av akkurat samme knep.

Etter middagen kom mamma på besøk. Vi hadde en kjempe koselig stund sammen. En gåtur til sponhuset, kaffekos og fotmassasje. Mamma er god å ha.

Kveldsmaten gikk heller ikke så bra. Jeg fikk i meg deler av maten. Men pga at anoreksitrollet mente at brødskiva var tykkere enn i går, og at jeg måtte smøre på maten selv, ble mulighetene for triksing og anoreksiknep lett tilgjengelig. Anoreksitrollet vant litt.

Det skal ikke være slik. Det skal ikke være mulig at anoreksitrollet skal få styringen nå. Det er jeg som skal ha styringen med hjelp av personalet. Det er derfor jeg er så forvirret nå. Anoreksien får muligheter som den ikke skal ha. Jeg er ikke sterk nok til å ha muligheter enda. Rammene må være strenge og faste. Ting må gjøres på samme måte. Jeg skal styre dagen, jeg er sjefen, jeg skal gjøre jobben min.
Dagens unnaluring gjør meg forvirret og redd. Jeg vet at morgendagen blir vanskelig, fordi jeg kommer til å ha svake øyeblikk i de kampene som jeg i dag tapte.

Det går veldig opp og ned. Jeg blir litt oppgitt og fortvilt over at anoreksien fortsatt kjemper sånn imot. Jeg blir sint for at anoreksien får muligheter til å lure. Det skal ikke være slik.

Hva skal jeg bestemme meg for i forhold til morgendagen? skal jeg la anoreksien styre meg på samme måte? skal jeg kjempe meg gjennom måltidene og fullføre?
Jeg vet jo hvor jeg vil. Jeg vil bli frisk. Men på slike dager blir motet svekket. Jeg mister troen på at jeg kommer til å vinne denne kampen. Men hva skal jeg gjøre da? Jeg må gjennom dette uansett. Jeg må gjennom dette for å nå målet mitt. Det er nå kampen er. Det er nå jeg skal kjempe for å nå målet mitt. Det er nå det er jeg som må sterk og gjøre jobben min hver dag. Jeg har til og med et delmål og strekke meg etter.
I dag fikk jeg et kanskje-ja fra legen om permisjon til kibnebfestivalen neste helg. Det er en STOR ENORM motivasjonsfaktor for meg, men det kan bare nåes hvis ALT går etter planen. Det ville betydd så enormt mye for meg å få dra på den permisjonen. Ord kan ikke beskrive hvor sterkt jeg ønsker det. JEG VIL JEG VIL!

Nei, Frida Johnsen. Nå må du være sterk
~Frida~

andre luftetur - i bilder

Det var en gang en sliten, lei og syk jente som endelig fikk ut og nyte sommersola...

Hun fikk gå til det berømte østmarkaskiltet og tilbake....

Ønsker dere en GOD SOMMER!

~Frida~

første luftetur

nydeligheter

smørblomst

Dette måtte bare fotograferes XD

gleder meg til å bruke den lille runde saken igjen. Fotball <3

~Frida~

en ok dag

Dette har faktisk vært en av de dagene jeg kan kalle "mindre jævlig"/"litt helvete"/"brukbar".
Og det er jo bra. er det ikke? Jeg tror jeg er litt lettet etter å endelig blitt "hørt" av advokaten min, og at det muligens vil ordne seg for meg fremover. Anoreksien har heller ikke gidd så mye motstand i dag. kanskje fordi jeg har fått tilfredstilt alle de nye tvangshandlingene som anoreksien har forgiftet hjernen min med. Og det er vel kanskje ikke bra. Det vet jeg.
I morgen er det veiing igjen, og møte selvfølgelig. Jeg er veldig spent på det. håper at jeg blir hørt på ønskene mine. jeg håper jeg får medhold i at jeg kan få gå utenfor dette husets fire vegger igjen, kanskje litt mer aktivitet osv.
Vi får se.
Ellers savner jeg kjæresten min utrolig mye. Det er heldigvis snart helg, og besøkstid igjen.
Resten av kvelden skal jeg se tv, ta en røyk, drikke litt pepsi max og nyte høre på lydbok.
i morgen er en ny dag. håper ikke den blir for ille.
~Frida~

nye klær

Jeg bestilte meg noen nye klær fra H&M. 

~Frida~

en morsom bok?

Jeg leser en del bøker. Jeg brukte vertfall det før. Mest bøker om sykdom egentlig.
Men nå ønsker jeg å lese en artig bok. En bok som jeg kan kose meg med å le av. En bra og artig bok.
Er det noen som har noen tips?

~Frida~

Knoppen som ville blomstre

Det var en gang en knopp.

En knopp som så gjerne ville blomstre seg stor og vakker.

Den ville kjenne vårlufta og la den fylle seg med glede over hvert eneste sekund i dagen.

Den ville være fri.

knoppen finner ikke veien ut til friheten.

Knoppen har klarer ikke å blomstre og kjenne glede.

Knoppen er trist, lei og motløs

Hvorfor?

Fordi den ikke får blomstre, på grunn av en djevelsk humle som suger sjelen ut av seg.

Humla sitter konstant på knoppen og tømmer den for liv, mens den fyller gift inn igjen. 

Knoppen prøver å holde fast i seg selv, men humla er så stor og sterk.

humla er større enn knoppen.

knoppen er svak.

Knoppen klarer ikke å leve eller overleve. 

Men den dør ikke...

Fordi....

Knoppen står ikke alene.

Det står fler blomster rundt knoppen og holder liv i den, og prøver å jage humla.

Humla sitter sterkt. Den slipper ikke taket så lett.

Men knoppen står ikke alene. 

Den har andre blomster rundt seg.

Noen holder motet oppe, noen holder håpet for knoppen, noen styrker den, noen gir den kjærlighet og omsorg, noen gir den små gleder, noen holder den oppe og noen passer på drømmene og livet som venter knoppen. 

Fordi den vil så gjerne, men  den er så svak. 

Den vil så gjerne.

--------------------------------

Jeg vil så gjerne. Men jeg er for svak til å ha kontrollen selv nå. Sykdommen er sterkest og suger livet ut av meg. Den prøver konstant og fortelle meg om sine løgner og bedrag, og fyller meg meg uro og angst over det behandlerne gjør. Det er tungt å være sterk og tenke klart når det er slikt. Det er vanskelig å forholde seg til at  man ikke får la sykdommen styre og enda verre er det å holde ut uroen og angsten ved å få sondemat.
Kroppen min er veldig syk, og det er vanskelig å forstå når den F**n's sykdommen er så sterk at jeg ikke tenker klart. Heldigvis har jeg mine kjære rundt meg som duller og støtter meg og gir meg masse kjærlighet og omsorg. Jeg trenger dem veldig nå. Mamma er her konstant. Jeg må ha den tryggheten.
Jeg vet ikke om det er riktig av meg og legge ut dette, men denne bloggen er tross alt om min vei ut av spiseforstyrrelsen, og jeg tenker at min situasjon nå ikke er noe å skjule.
Det å holde ut er verst. Og tanken på at jeg må fortsette og stå i dette i flere måneder fremover gjør at jeg mister alt av mot og styrke. Jeg snakket med overlegen her i dag, og nå som krisefasen begynner å stabiliseres, får jeg et opplegg her som skal få meg til å blomstre igjen. Motgang blir det og er det. Jeg er fortvilt og redd, men det er ikke jeg som bestemmer rammene nå, og en liten del av meg er glad for det. Det er litt godt, men sykdommen kjemper imot. Når jeg når et visst vektkrav, får jeg komme tilbake til Levanger for å fortsette. Vektkravet er laaaangt unna, og tøft å innse. Det er mange kilo og måneder og mye motstand fra spiseforstyrrelsen.

Slik er ståa! 

Jeg hater sykdommen min!
 Jeg hater at det har gått så langt!
 Jeg hater at jeg ikke er sterk nok!
 Jeg hater uroen og angsten!
 Jeg hater alt sykdommen har gjort med meg og min kropp!
Takk gud for at jeg har mine kjære <3 

Jeg prøver å tenke positivt. Våren er for eksempel rett rundt hjørnet her på østmarka. Gule hestehov og bløtt løv på bakken. Temperaturen er mildere og lufta er herlig. I dag fikk jeg bevilget meg en tur ut i vårlufta også.

funn av tegn til våren gir små gleder selv for lille meg

nydelige hestehov

I dag fant jeg disse herlighetene

Krokus

<3

Se! den blomstrer!

Litt underlig blikk x)

Vår! Vår! Vår! Vår! Tenk positivt!
Sukk, her er det en time i gangen altså...

Tenker på dere der ute folkens. <3
~Frida~

fighting...

I dag har jeg vært på forvernsamtale på RKSF Levanger.
Det gikk ganske greit egentlig..
På møtet fortalte jeg om alt som har skjedd siden sist jeg var der, og hvordan jeg hadde det nå. At jeg var innlagt på Bup frem til jeg skulle dit. Jeg var livredd og full av angst under hele møtet. Jeg var livredd for at de ville si at de ikke kunne hjelpe meg. At jeg var for syk. At det ikke var håp for meg. At motivasjonen min ikke var sterk nok. Jeg gråt, jeg snakket, jeg lyttet og var veldig aktiv under hele møtet. Jeg tror nok de forsto hva jeg ville frem til. Jeg vil ha hjelp. Jeg vil ha deres hjelp.
Litt lettet og roligere ble jeg når de fikk frem at et behandlingsopplegg der venter på meg. De har troen på at de kan hjelpe meg. AH, jeg er lettet, men samtidig livredd. Etter min oppsummering av den siste måneden fikk jeg en nøye beskrivelse av behandlingsopplegget. Alt høres helt fantastisk ut, og akkurat hva jeg trenger. Men når de  begynte å snakke om kostplan og brødskiver, normale middagsposjoner, hvile, næringsdrikker, BMI 20...
Angst! ANGST! ANGST! spiseforstyrrelsen grøsser...
Jeg viste angsten min, og jeg snakket om den. Jeg sa at de aldri måtte sende meg hjem før jeg var friskere. De må ikke gi meg opp, uansett hvor mye jeg vil ønske å gi opp i løpet av behandlingen. Jeg klarer ikke tanken på å dra hjem til det jeg har levd med i 6 år. Et helvete i en spiseforstyrret hverdag. ALDRI IGJEN! jeg vil så inderlig bare bli frisk og leve, være fri! Jeg er så sliten, utmattet, lei, sint, frustrert og livredd.

Jeg prøver å tenke på alt jeg har foran meg i livet. Jeg har livet. Hver dag er en gave, man vet aldri hva man får. Jeg vil våkne om morgenen med et smil om munnen og ikke tenke på annet enn at en ny dag venter. Den tanken skal ikke være negativ og vond, slik som nå. Den skal fylle meg og jeg skal føle meg fri til å utnytte dagen til akkurat det jeg vil. Jeg og min kjære. Vi skal leve.

Det prøver jeg å tenke på, men det er ikke så lett når man sitter med et monster som brøler og skriker og styrer, og aldri gir deg ro. Jeg jobber og kjemper alt jeg klarer for å holde meg i tøylene og drømmene mine, og tar imot hjelp til å holde ut angsten. Angsten som konstant ligger og pirrer, og som stadig blusser seg opp og gjør situasjonen og tankene mørke og triste. Det er da jeg gråter, prøver å puste, snakker og tar imot omsorg fra de menneskene som vil gi meg det. Det er da jeg virkelig må holde fast, uansett hvor tungt og vanskelig det er. Det handler om å kjempe for livet mitt nå. Alternativet er å dra hjem, bli fyllt av spiseforstyrrelsen og depresjon, som sakte men sikkert vil ta ifra meg livet.
Det skal ikke skje, for jeg vil leve.

Derfor er det ikke annet å gjøre... Kjempe, holde ut og kjempe enda hardere i de tøffeste stunder. Mine kjære er utrolige. Det må jeg bare få sagt. Det har aldri vært så godt å ha dem rundt seg. De gir meg så mye, mye mer enn de aner, og det betyr så utrolig mye for meg akkurat nå. Jeg er evig takknemlig for at jeg har dem. Mine foreldre er utrolige, slik som de alltid har vært. De er her for meg uansett. Hvis jeg trenger motivasjon, ringer jeg dem og de fyller jenta si med kjærlighet, håp og styrke igjen.
Kjæresten min er den sterkeste jeg kjenner. Han er min helt. Han kjemper med meg, og gir meg alt jeg trenger akkurat nå. Ord kan ikke beskrive hvor godt det er å vite at han er min, og at han skal være det resten av livet. Jeg elsker han virkelig, nå mer enn noen gang.

Jeg kjemper for livet...
~Frida~