fighting...

I dag har jeg vært på forvernsamtale på RKSF Levanger.
Det gikk ganske greit egentlig..
På møtet fortalte jeg om alt som har skjedd siden sist jeg var der, og hvordan jeg hadde det nå. At jeg var innlagt på Bup frem til jeg skulle dit. Jeg var livredd og full av angst under hele møtet. Jeg var livredd for at de ville si at de ikke kunne hjelpe meg. At jeg var for syk. At det ikke var håp for meg. At motivasjonen min ikke var sterk nok. Jeg gråt, jeg snakket, jeg lyttet og var veldig aktiv under hele møtet. Jeg tror nok de forsto hva jeg ville frem til. Jeg vil ha hjelp. Jeg vil ha deres hjelp.
Litt lettet og roligere ble jeg når de fikk frem at et behandlingsopplegg der venter på meg. De har troen på at de kan hjelpe meg. AH, jeg er lettet, men samtidig livredd. Etter min oppsummering av den siste måneden fikk jeg en nøye beskrivelse av behandlingsopplegget. Alt høres helt fantastisk ut, og akkurat hva jeg trenger. Men når de  begynte å snakke om kostplan og brødskiver, normale middagsposjoner, hvile, næringsdrikker, BMI 20...
Angst! ANGST! ANGST! spiseforstyrrelsen grøsser...
Jeg viste angsten min, og jeg snakket om den. Jeg sa at de aldri måtte sende meg hjem før jeg var friskere. De må ikke gi meg opp, uansett hvor mye jeg vil ønske å gi opp i løpet av behandlingen. Jeg klarer ikke tanken på å dra hjem til det jeg har levd med i 6 år. Et helvete i en spiseforstyrret hverdag. ALDRI IGJEN! jeg vil så inderlig bare bli frisk og leve, være fri! Jeg er så sliten, utmattet, lei, sint, frustrert og livredd.

Jeg prøver å tenke på alt jeg har foran meg i livet. Jeg har livet. Hver dag er en gave, man vet aldri hva man får. Jeg vil våkne om morgenen med et smil om munnen og ikke tenke på annet enn at en ny dag venter. Den tanken skal ikke være negativ og vond, slik som nå. Den skal fylle meg og jeg skal føle meg fri til å utnytte dagen til akkurat det jeg vil. Jeg og min kjære. Vi skal leve.

Det prøver jeg å tenke på, men det er ikke så lett når man sitter med et monster som brøler og skriker og styrer, og aldri gir deg ro. Jeg jobber og kjemper alt jeg klarer for å holde meg i tøylene og drømmene mine, og tar imot hjelp til å holde ut angsten. Angsten som konstant ligger og pirrer, og som stadig blusser seg opp og gjør situasjonen og tankene mørke og triste. Det er da jeg gråter, prøver å puste, snakker og tar imot omsorg fra de menneskene som vil gi meg det. Det er da jeg virkelig må holde fast, uansett hvor tungt og vanskelig det er. Det handler om å kjempe for livet mitt nå. Alternativet er å dra hjem, bli fyllt av spiseforstyrrelsen og depresjon, som sakte men sikkert vil ta ifra meg livet.
Det skal ikke skje, for jeg vil leve.

Derfor er det ikke annet å gjøre... Kjempe, holde ut og kjempe enda hardere i de tøffeste stunder. Mine kjære er utrolige. Det må jeg bare få sagt. Det har aldri vært så godt å ha dem rundt seg. De gir meg så mye, mye mer enn de aner, og det betyr så utrolig mye for meg akkurat nå. Jeg er evig takknemlig for at jeg har dem. Mine foreldre er utrolige, slik som de alltid har vært. De er her for meg uansett. Hvis jeg trenger motivasjon, ringer jeg dem og de fyller jenta si med kjærlighet, håp og styrke igjen.
Kjæresten min er den sterkeste jeg kjenner. Han er min helt. Han kjemper med meg, og gir meg alt jeg trenger akkurat nå. Ord kan ikke beskrive hvor godt det er å vite at han er min, og at han skal være det resten av livet. Jeg elsker han virkelig, nå mer enn noen gang.

Jeg kjemper for livet...
~Frida~

søndag...

Søndag, søndag, søndag... samme hvilken dag det er.
Ting er like tungt. Jeg må gjennom den samme kampen, de samme krigene uansett.

Det var så utrolig deilig å være hjemme i går. Jeg fikk slappet av skikkelig og kost meg. Det ble utrolig vanskelig å komme tilbake hit, når jeg aller helst bare ville vært hjemme sammen med familien min. Mer enn noe annet.
Det er utrolig vanskelig å være her, når jeg tenker på kampen jeg har foran meg og står i, så tenker jeg på det friske livet, og jeg ønsker det så sterkt. Så kjenner jeg angsten, som konstant ligger å pirrer og forstyrrer, og som blusser seg opp til det maksimale hver gang det nærmer seg måltid, og under måltid. Det er lett å tenke tanker som at det er umulig. Det er ikke mulig for meg å få det livet jeg vil ha. Kampen er for tung å kjempe.
Heldigvis vet de rundt meg og de jeg er glad i hva som får Frida tilbake på banen, så kjemper jeg videre.
Det er slik det må være nå. Jeg må ta ett måltid, en time, en dag i gangen og fokusere på målet mitt.
Uansett angst, uansett redsel, uansett motstand. Jeg vil ikke gi flere måneder og år til spiseforstyrrelsen som allerede har tatt fra meg så mye av livet mitt. Det er et monster, og jeg må kjempe imot det, slik at jeg kan bli Frida og fri. Det er målet. Drømmene mine er målet. Å bli hel, føle meg hel og fri og leve.

Likevel er det utrolig vanskelig for meg, som har vært vant til å takle alt selv, i klørne til dette monsteret, å ta imot og be om hjelp når ting blir for tøft. Det er tungt å akseptere at jeg ikke er i stand til å ta vare på meg selv og faktisk trenger hjelp. Det er en treningssak og det handler om å akseptere og godta det.
Det er tungt, utrolig tungt, men jeg må bare kjempe...

Heldigvis kommer kjæresten min på besøk en tur i dag. Det betyr selvfølgelig mye akkurat nå. Det er så godt å ha han her, og bare la han fylle meg med kjærlighet, omsorg og drømmer. Jeg gleder meg.
~Frida~

Et forsøk på å formulere virkeligheten gjennom bilder jeg skaper meg i hodet av den, mens jeg er i min egen virkelighet. (rotete)

Før du leser: Dette er skrevet mens jeg er i sykdommens klør, og har vanskeligheter med å "være tilstede". Håper virkelig jeg får frem mitt budskap. 

Jeg har funnet ut at situasjoner, utfordringer,personer, sykdommer, monstre, følelser og ting som skjer i livet, er så mye lettere å tolke og forstå hvis man lager seg bilder i hodet.
 Bildene kan formes, fargelegges, mørklegges, ødelegges, limes, glemmes, finnes etc.
Det bilde vi har i hodet vårt som vi forbinder til en bestemt ting, kan faktisk påvirke selv.
Bilde er det vi som har lagt, og det er ikke farlig.Det kan i stor grad endres.
 Vi kan forsøke å fargelegge personer, glemme gamle konflikter, tilgi, knytte følelser til, akseptere. Vi kan forandre bildet vi har til en person. Men det er utrolig vanskelig, når man har sterke følelser for en person.

Prøv å forestill deg å ha et bilde på en person du er kjempe glad i. Personen er syk. Den er fanget i et destruktivt spisemønster som gjør at den er vanskelig å nå inn til, og du vet aldri når den kommer tilbake litt til deg. Den klarer å være litt fri innimellom, men blir alltid fanget igjen. Samtidig vet du at den du er glad i har noe helt spesielt. Det spesielle ved den personen fyller hele deg, og fargelegger hele bildet og hjerte ditt. Det spesielle i personen gjør at du aldri kunne våget å slippe, for båndet mellom deg og personen er så sterkt. Kjærlighet, trygghet og varme ER bildet.
Men sannheten er en annen. Som jeg sa i sted, er denne personen som du elsker, fanget. Den pendler mellom frisk og syk hele tiden, og DU vet aldri hvor du har personen og hvordan situasjonen er i det tidspunktet.
Det er utrolig utfordrende, for det sliter deg ut og føles så vondt. Du ser at din kjæreste har det vondt og er syk, og du vil så gjerne ta bort alt som gjør at det er vondt.  Du prøver å ta sjansen hele tiden, du prøver å ta det som kommer ut av personen uavhengig som det er friskt eller sykt, for alt du ønsker er det spesielle som knytter deg til personen. Alt du ønsker er å være. Du ønsker å fly over bølgene sammen med den du er glad i, og kjenne båndet styrke deg.
Likevel kjenner du at bildet du har i hodet ditt av den personen, ikke er virkelig bestandig.
Men det bildet som gjør at du føler deg så levende, er målet. Målet gjør at du fortsetter. Fortsetter å kjempe deg gjennom dine egne vegger, for å stå sammen med den du er glad i, for å pirke og lete etter bildet.

Personen i bildet du har i hodet ditt, er meg. Og du-personen er kjæresten min. Jeg ville bare prøve å  formulere situasjonen hans og hans bilde på meg. Jeg kjenner han så godt, og jeg vet at det er slik det er.
Slik er det å være kjæreste med meg. Sykdommen står i mellom oss, men båndet vårt er så sterkt at jeg klarer å bryte meg gjennom sykdommen og til kjæresten min. Det er vanskelig både for meg og han.
For meg er det vondt, men samtidig godt å kjenne på at han er der, selv når jeg er fanget. Jeg prøver å bryte gjennom og trosse, men jeg lever i min egen virkelighet. Han prøver hele tiden å finne små hull der han kan dra meg ut av min syke virkelighet, uten at det skal gjøre vondt for meg. Det er vondt for han, for de hullene er så vanskelig og slitsomt å finne.
Men når de finnes, og han drar meg ut av sykdommens hender, er jeg i lykkerus. Jeg er usikker, redd og fri selvfølgelig, men det er fordi jeg er i virkelighetens virkelighet, og det er ukjent. Men han er der og passer på meg, fører meg fram og viser meg verden. Slike øyeblikk er magiske, for da er målet vårt nådd. Vi er sammen, bare jeg og han. I slike øyeblikk ser vil jeg fryse tiden og bare være, for jeg føler meg så fri.
Jeg vil oppleve, kjenne, gi, ta og leve. Jeg vil bare være der og aldri dras inn i min egen virkelighet.
Disse øyeblikkene er magiske, og vi leter etter dem hele tiden. Når vi finner dem, er alt så bra.

I går hadde vi et slikt øyeblikk. Både jeg og han lette etter små hull i sykdommens høye murer, for å finne en virkelighet der vi var sammen. Det tok hele kvelden, masse energi, masse trossing, masse ambivalens og følelser, men vi fant et hull til slutt. Jeg gled inn i virkelighetens virkelighet og var "tilstede".
Vi brukte øyeblikket på å snakke om alt mulig, fremtiden, håp, meg og han, og følelser.
Jeg var så glad og full av følelser, fordi jeg var så glad for å være sammen med kjæresten min.
Samtidig var jeg litt trist, for jeg tenkte på hvor vanskelig det er å finne veien ut at min syke virkelighet.
Han gav meg så mye. Gode ord, masse håp, og tålmodighet. Jeg fikk gråt litt også, fordi det er så lenge siden jeg har vært "i meg selv".  Jeg merket hvor mye jeg savner det, og hvor oppgitt og vanskelig det er for meg for tiden. Jeg vil ha slike øyeblikk hele tiden. Jeg vil "være", men det er vanskelig det også, for jeg er så ukjent i den friske verdenen. Men mest av alt vil jeg "være" for å finne meg selv, og gi tilbake all kjærligheten jeg har for han, som han gir meg.
Dette er vanskelig å forklare for meg, og det er sikkert helt uforståelig å lese, men det er fordi jeg befinner meg i min egen syke virkelighet akkurat nå, og prøver å forklare hvordan den virkelige virkeligheten er for meg. Føler dette blir et rotete innlegg, men samtidig vet jeg at jeg må bare prøve å bruke ord, og ikke bare bilder i hodet. Samtidig er det lettere for meg å bruke bildene i hodet, for de gir meg håp.
De hjelper meg videre, og de hjelper oss videre.
Akkurat nå har jeg et bilde i hodet mitt, som jeg prøver å formulere med ord. Siden det er så vanskelig for meg, kan jeg jo prøve å beskrive bildet istede.

Jeg og min kjære
Vi lever i to ulike verdener
Vi går hånd i hånd, men sykdommen skiller oss, skiller meg og han og lager en mur mellom mellom oss og våre to verdener. Men vi går hånd i hånd, med muren mellom oss.
Mens vi går på denne veien, mens tiden går, mens sykdommen raser, mens vi faller og reiser oss, mens vi håper, leter vi alltid etter små hull i denne muren som skiller oss. Små hull der jeg kan snike meg ut av min virkelighet og sykdommens klør til hans virkelighet, til en virkelighet der vi kan være sammen og kjenne at vi er fri. Til en virkelighet der friheten er så stor at tårer, glede og kjærlighet er magiskt. Så kommer sykdommens klør og drar meg inn igjen. Inn i den syke virkelighet. Så fortsetter vi å gå igjen. Hånd i hånd, med en mur mellom oss og leter etter nye hull. 
Mens vi går har vi en drøm. Drømmen vår er målet på denne veien. Drømmen vår det som får oss begge til å fortsette å gå på denne veien. For i denne drømmen er det ingen grenser, ingen sykdom, ingen mur som skiller oss. I denne drømmen går vi hånd i hånd sammen gjennom livet. 

Dette er et Bilde jeg har i hodet mitt, og som hjelper meg til å kjempe videre. Det var vel derfor jeg nevnte dette med bilder i hodet i starten på innlegget. Det er viktig å lage seg bilder og forestillinger i hodet for hvordan virkeligheten er og hvordan den kan bli, uansett hvor vanskelig det er å gjøre så mye der og da, når man er i sin egen virkelighet.

Jeg vil til slutt bare si at dette ble et veldig rart innlegg, men samtidig husk at det er et forsøk fra meg på å formulere en situasjon som er veldig vanskelig, mens jeg er i min egen virkelighet.
Pluss at jeg elsker min kjære for at han går hånd i hånd med meg. Jeg skal nå drømmen. Jeg skal nå målet.
Vi skal leve drømmen.


Blir veldig glad for tilbakemeldinger på dette innlegget. Hva synes du om mine tanker? hva mener du om dette med å lage seg bilder i hodet? Synes du det er vanskelig å hele tiden "være tilstede"? 


~Lea Amalie~

drømmen vår er håpet i motgang og medgang.

Drømmer er viktig,folkens...

hvorfor? 

fordi:

Føler jeg la ut et innlegg som ikke var ordentlig gjennomtenkt tidligere. Det er vanskelig når disse problemene blusser seg opp og påvirker det meste.

Uansett, jeg fikk snakket ordentlig med kjæresten min etterpå. Og nå vet jeg at han har det bedre, dermed har jeg det også.

Jeg føler jeg må skrive litt mer om bakgrunnen til denne konfrontasjonen jeg hadde med han.

Han har hatt en ganske vanskelig barndom uten en far, og med en mor som har angst. Tusen ulike grunner har ført til at han får ut følelser og får tilfredsstilt behov gjennom kroppsbygging. Det er kanskje ikke noe problem,tenker dere. Da er det bare å trene! Nei, så enkelt er det ikke. For hvis han en dag ikke får trent pga skade eller sykdom, får han ikke ventilert ut alt sinne og andre følelser som han er avhengig av å gjøre hver dag. og hva gjør man med følelsene og raseriet da? Det er der problemet kommer. Og det er det jeg konfronterte han med i dag. Det er vanskelig for han å innse problemet selv, for han har et klart mål i hodet sitt på hvordan kroppen hans skal se ut, og han føler ikke at det er noe problem når han er frisk og uten skader. Men når han møter motgang i treningen, går rett og slett alt til helvete.

Jeg sa at dette er noe han må jobbe med, for målet og drømmen vår er å bli fri fra slike tvangstanker, begrensinger og problemer. Da holder det ikke at bare jeg gjør det. Han må også det. Dette har jeg tenkt på en del i det siste, og jeg har skjønt at dette er noe jeg må snakke med han om.

Det gikk bra til slutt, han er fortsatt verdens beste. I dag var det jeg som måtte være den sterke og omsorgsfulle, og ta meg av min slitne og febervarme kjæresten min. Som vanlig snakket jeg om drømmen vår. Den som vi holder fast på sammen, og for hverandre når vi er langt nede. drømmen vår som skal bli virkelighet.

Den er verdt å bli frisk for, kjempe for, og kverke spiseforstyrrelsen for.

Derfor er drømmer viktig

Tror nok jeg må skrive et innlegg eksakt om drømmen senere :-P

~Lea~