mestringsfølelse

Jeg må bare skrive om en ting. En ting som er positivt. Jeg har funnet styrken min igjen. Saken er den at jeg har vel egentlig ikke funnet den ordentlig før nå. Jeg har bare innsett at den eneste som kan ta vare på meg på denne punktet, i denne fasen, nå(!) er JEG. Hvis jeg vil til Levanger, hvis jeg vil bli frisk, hvis jeg vil bli fri, må jeg ta ansvar nå. Styrken får jeg av å drømme. Jeg drømmer meg bort i et friskt liv, og bruker styrken til å stå imot sykdommen. Det å stå imot sykdommen vil ikke alltid si at jeg er sterk alene, men at jeg ber om hjelp. For alene mot sykdommen er tungt og vanskelig. Styrken til å be om hjelp har jeg endelig funnet. Senest i går klarte jeg å be om hjelp til å beholde maten. Senest i går spiste jeg middag for første gang. Jeg klarte det. Mestringsfølelsen er større enn anoreksifølelsene, hvertfall når jeg får bekreftelser og hjelp fra de ansatte her. Maten må ligge i magen for at jeg skal nå målet mitt, og bli frisk.
For første gang kjenner jeg på det at jeg kommer til å klare dette, og følelsen er herlig.
~Frida~

tanker rundt fremtiden

hvordan skal livet være?
jeg sitter å ser på gamle bilder, nye bilder av vennene mine, og tenker over hva livet egentlig er.
Er det jeg har et liv? Er mitt liv et liv jeg vil ha?
Er det å bli påpasset at jeg spiser, påpasset at jeg ikke kaster opp og trener, påpasset at jeg ikke gjør noe dumt, er det et liv? Det å ha en kropp som bare makter å ligge i en seng. er det et liv?
Er det et liv å være stærkt preget av spiseforstyrrelsen og styrt av den? Er det et liv å ikke være i stand til å ta vare på seg selv?
Svaret er nei. Det er ikke et liv jeg vil ha vertfall.

Jeg vil være fri. fri til å gjøre hva jeg vil, fri til å tenke friskt og gjøre friske ting, fri til å bestemme og ta valg. jeg vil gjøre morsomme ting, jeg vil leve hver dag, jeg vil ikke bry meg om hvordan kroppen min er og hva vekta mi er. Det betyr ingenting. Jeg vil kunne ta ansvar for meg selv og mitt liv. Jeg vil være med venner, og ikke minst min kjæreste lars. Jeg vil gi av meg selv. Jeg vil være fri.

Jeg har blitt friskere, det er det ingen tvil om. Jeg har fått friskere tanker. jeg har mer kontroll. jeg er friskere og sterkere enn spiseforstyrrelsen. Jeg har virkelig tro på at jeg kan klare dette.
Jeg har begynt å tenkt over en del ting. Siden jeg så inderlig har lyst å leve NÅ, lurer jeg på om jeg egentlig trenger et opphold på Levanger. Jeg har egentlig heller lyst å gå dit poliklinisk, og samtidlig være i et friskt miljø. Det er noe med hvor mye oppmerksomhet jeg skal gi til spiseforstyrrelsen lengre.
Kanskje jeg bare skal gi F, og begynne å leve. Få poliklinisk hjelp av en ernæringsfysiolog til å spise riktig, få poliklinisk hjelp til å håndtere tanker og slikt.
Jeg har blitt mer og mer usikker på om jeg egentlig trenger å være innlagt. jeg vil ha mer hjelp og oppfølging, men jeg vil bo hjemme og få hjelp poliklinisk istede.
Dette er bare tanker. Jeg har bare så innmarri lyst til å begynne å leve nå.
~Frida~

ny restart

når jeg ser på veggene rundt meg, ser jeg tro.når jeg kjenner inni meg,ser jeg håp. Når jeg ser heiagjengen min rundt meg, ser jeg kjærlighet.
Tro, håp og kjærlighet.
Det er styrke det. Det er grunn til å si at jeg er sterkest. I dag var jeg sterkest. I dag viste jeg min styrke. I dag tok jeg et valg som var sterkt. I dag vant jeg.

Dette valget jeg tok, har ligget å pirret i meg i flere dager nå. Jeg har vært veldig ambivalent i forhold til det. Det at jeg har vært ambivalent i forhold til det, viser bare at jeg er friskere nå enn før, for tidligere har ikke det vært noe spørsmål engang. Valget jeg tok viser at jeg vil bli frisk. At jeg har valgt riktig vei.
I dag leverte jeg inn tabletter. Tabletter som jeg tidligere ville brukt for å få en slags restart, en begynne på nytt, en ny start. Vel, nå begynner jeg på nytt uten å ta tabletter først.
Spiseforstyrrelsen vræler og brøler om at valget jeg tok var feil, men innerst inn vet jeg at det var riktig.
hvorfor skal FRIDA ta tabletter? no reason.
~Frida~

hvem er Frida

jo, det skal jeg prøve å fortelle deg...

Det å bli frisk for meg, handler om så mye. Vektoppgang og tanker er en ting, men for meg som ble syk da jeg var elleve år gammel handler det mye om å finne meg selv, utvikle meg på mange områder, finne ut hvem jeg er som person og hva jeg står for. Jeg mangler mye som andre mennesker har fått gjennom et normalt liv. Men jeg er rik på livserfaring, og det er jeg takknemlig for. Jeg har funnet ut hva som er viktig her i livet. Jeg har sett døden i øynene, og har krablet meg opp fra den igjen. Jeg har lært meg å sette pris på de små gleder, de små ting, de små øyeblikk, de små gullkorn her i livet som kanskje mange andre overser. for noen er penger kanskje viktigere enn familie eller venner. Nei, for MEG er familie og venner så viktig at jeg hadde ikke klart meg uten.
Jeg mangler mye kunnskap pga manglende skolegang, men jeg har livskunnskap.

når det kommer til utvikling, er det noe jeg må begynne å jobbe med. Jeg må finne ut hvem Frida er.
Derfor tenkte jeg å skrive ned noen ting om meg selv, for å prøve å reflektere over hvem jeg er.

- jeg er omtenksom
- jeg har grønne øyner
- jeg elsker grønt
- jeg er utrolig glad i familien min
- jeg er kreativ
- Jeg elsker liv og røre
- Jeg liker å lære nye ting
- jeg elsker å synge
- Jeg liker å male, skrive og tegne.
- Jeg elsker kjæresten min
- Jeg elsker å shoppe
- Jeg er utrolig uforutsigbar
- jeg må planlegge ting
- jeg er ryddig av meg, og liker å ha orden på sakene
- Jeg er perfeksjonist
- Jeg elsker farger
- Jeg er filosofisk
- Jeg tenker over mye
- Venner betyr mye for meg.
- Jeg setter pris på små gleder
- Jeg er Tante til verdens søteste og beste jente.
- Jeg liker å gjøre noe hele tiden. (hele tiden!)
- Jeg skulle egentlig hete Lisa eller Amanda, men når jeg ble født, kunne ikke mamma og pappa kalle meg noe annet enn Frida
- Jeg bor i Lensvik
- Jeg går helse og sosial, og planlegger å bli sykepleier.
- Jeg skal bo på bakklandet iløpet av mitt liv
- Jeg elsker å drømme meg bort.
- Mamma er forbildet mitt. Hun har vist meg at drømmer skal realiseres.
- Jeg elsker å lese tilbakemeldingene på bloggen min, bloggen betyr utrolig mye for meg, og har hjulpet meg gjennom mye.

Dette var litt om Frida.
hva synes dere?
~Frida~

past and now

jeg føler meg mer som Frida i disse dager. Jeg er 2,5 kg unna BMI 17 nå. og som oftest føler jeg meg sterkere enn anoreksien. Ikke hele tiden, men oftere enn før. Mye mer enn før. Jeg sier ikke at ting ikke er vanskelig, for vanskelig er det. hele tiden. Men jeg klarer å lettere ta friske valg enn før.
Jeg må innrømme at jeg var redd for at ting skulle bli som de var for alltid, men det har endret seg. ting har blitt lettere når vekten har gått over et viss punkt. heldigvis.

jeg og kontaktene mine her satt og "mimret" litt på de ulike situasjonene jeg har vært gjennom mens jeg har vært her. Da snakker jeg om de mest ekstreme. noe jeg har le av i dag. For eksempel når jeg løp som en galing rundt i gangene her for å forbrenne kalorier, og alle som stod i veien prøvde og stoppe meg. Jeg skulle trene,NEMLIG. Eller når jeg absolutt IKKE skulle hvile meg, og satt oppreist på en pinnestol å sov tidlig på morgenen. Ja, jeg ler av det i dag, og det sier noe om hvor langt jeg har kommet. På den tiden var det blodig alvor. men jeg ler i dag.
~Frida~

skritt mot målet

Det har vært en lang dag. mye trossing og mye motstand. Jeg har hatt gode samtaler med kontakten min som har hjulpet meg gjennom det verste. Tårene kom i dag også. Det er godt når de kommer.

Ellers har måltidene godt som planlagt. all maten er spist og fordøyd. kryss i taket for den. 

jeg har også vært ut å gått tur for første gang på lenge. Det var herlig å få rørt litt på seg igjen. 

Dagene går fort nå, jeg går skritt for skritt fremover. 

Det føles godt å tenke på det, når jeg strever såppas hardt hver dag. 

Jeg har vertfall det å trøste meg med. Jeg går skritt for skritt mot målet mitt. 

Det gjør vondt, men jobben kan kun gjøres av meg. 

et bilde av en nydelig rose jeg fant på turen i dag

~Frida~

today

Det har vært en tung dag. Mange tanker sirkulerer som sagt. Mye angst knyttet til det å beholde maten i magen. Jeg har selv klart å spise måltidene etter planen i dag. Det er stort bare det. Jeg har klart å tilføre kroppen min næring, og latt den bli der. Det er et helvete både fysisk og psykisk. Det er litt av en påkjenning på magen når den plutselig får fast føde. plutselig skal tarmene begynne å jobbe for fullt igjen. Jeg ser mer eller mindre ut som en afrikaunge med en enormt oppblåst mage og en litt for tynn kropp. Magesmerter har stort sett tatt store deler av dagen. Psykisk kjenner jeg hvor enormt sterk anoreksien er konstant. Den vil ha meg til å trene, lure og kaste opp, og det er da jeg må være sterk og vise hvem jeg spiller på lag med. Jeg kan da velge å høre på anoreksien eller på personalet og de rundt meg som vil hjelpe meg. Det er en tøff kamp, og ingenting gjør så godt som å komme til bloggen å lese alle de gode kommentarene fra dere. Dere aner ikke hvor mye de betyr for meg. Jeg er ikke så flink til å svare, men dere skal vite at jeg leser dem, og tar imot alle gode råd.  takk <3
~Frida~

tanker og følelsesballen

Jeg har en følelsesball fylt med forvirring, fortvilelse, sinne, raseri og frustrasjon. Den er så vond. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av den. Den kastes i alle retninger i hele meg, og lager smerter overalt.
Jeg prøver å finne ut hvordan jeg skal takle følelsene som kastes rundt og gjør meg så fortvilt og forvirret, men de anorektiske løsningene på følelsesregulering virker alltid som en enklere løsning.
hva skal til for at jeg skal klare å mestre følelsene? hva er følelsene, og hvor kommer de fra?
En ting er sikkert. Anoreksien kjemper med nebb og klør for å stjele tankeplass og rote rundt i hodet mitt, og føre meg inn i sine handlinger. Her kommer forvirringen inn. Jeg er forferdelig forvirret, fordi jeg vet ikke hva som er virkelighet. Jeg vet ikke om det jeg ser i speilet er virkelig, jeg vet ikke om vekten er virkelig, jeg vet ikke om følelsene mine er virkelige. jeg vet ikke hvem jeg er, og hva jeg vil.

Hvordan finne Frida, og få henne til å begynne å kjempe med riktig fokus igjen. fokus mot å bli frisk, istede for fokus på å gå opp i vekt. Frida er så mye mer enn bare kroppen sin. Hvem er Frida? mange ganger føler jeg meg som et skall. jeg føler meg ikke som en person. Jeg føler meg bare som en sykdom. Det tror jeg er fordi det er bare fokus på sykdom, og når jeg havner i situasjoner hvor Frida må være tilstede, blir jeg bare som en vegg.
Da min kjære så sårt sa til meg i helgen "jeg savner deg Frida. Jeg savner kjæresten min. du er her, men du er ikke tilstede. kom tilbake til meg".
Jeg  savner meg selv jeg også min kjære.

jeg sitter med tårer som renner ned kinnet mitt nå. Jeg tenker på så mange ting.
Jeg tenker på alt jeg har vært igjennom, og alt mine kjære har vært gjennom. alt på grunn av monsteret jeg kjemper mot. De har måttet se på at jenta deres har blitt herjet med. De har måttet oppleve å nesten miste jenta si i døden. Jeg tenker spesielt på mamma og pappa og søsteren min. De har måttet se meg lide og kjenne på at jenta deres har vært fanget i 6 år. så tenker jeg på min skjønne prins, som jeg var så heldig å møte for ett og halvt år siden. Alt han har måttet gått gjennom og kavet seg gjennom og stått i, kan ikke beskrives med ord. Han er helten min, det er vertfall sikkert. jeg takker hver dag for at han fortsatt kjemper med meg, og for at drømmen vår en dag skal bli til virkelighet. han har så mye og gi, men sykdommen tar noe av det og sender det tilbake. han har så mye kjærlighet å gi meg, og jeg lover deg kjære at jeg en dag skal ta imot alt, og gi deg all min kjærlighet for deg også.

jeg tenker på så mange ting som sagt. Jeg vet ikke hva som skjer fremover. Det meste er opp til meg. Jeg trekkes mot anorektiske løsninger hele veien, så jeg er ambivalent til tusen. Jeg klarer ikke å ta et valg, og når man ikke vet noenting er det ikke rart jeg er forvirret og redd.

Jeg vet Frida ville bli frisk, og det var derfor hun gikk inn i denne kampen. Dere husker vel hvor mye jeg skrev at jeg ville bli fri osv. Jeg tror jeg må finne meg selv igjen. Det gjør jeg ikke her jeg er nå. her er alt sykt. For å finne Frida og fridas krefter må jeg gjøre friske ting og være i friskt miljø. Det er vertfall sikkert.
~Frida~

oppkastfri dag

I dag har jeg hatt en hel dag hvor jeg ikke har kastet opp. Det er bevisst. Jeg har selv tatt initiativ til å ha folk sammen med meg hele dagen for å hindre at jeg kaster opp. Det har seg nemlig slik at jeg skal på permisjon i helgen, og hvis jeg kaster opp, blir permisjonen avbrytet. Det må jeg hindre, derfor må jeg gjennom en hel dag uten å kaste opp, slik at jeg får et best mulig grunnlag til å klare det i helga.
Jeg takker mamma, pappa og en god venninde for all støtten jeg har fått i dag.
Akkurat nå har jeg besøk av pappa, som skal være hos meg til jeg sovner. Vi koser oss med kortspill og yatsy.
Angsten er på topp, det er det ingen tvil om. Men jeg må gjennom det. Jeg trøster meg med tanken på alt jeg skal gjøre i helga, og hvor lettere det blir når jeg har vært gjennom det på forhånd.
Jeg og pappa snakket om noe i dag. Hvis vektoppgangen fortsetter som den har gjort, er det ikke sikkert at jeg har mer enn et par uker igjen her. Det er også en motivasjonsfaktor til å holde ut nå.
3,5 kg til,  og jeg er fri.
~Frida~

ambivalent runddans

jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er så utrolig ambivalent i forhold til hva jeg skal gjøre fremover.
Jeg har så lyst å bare dra hjem, men jeg vet at slik som ting er nå, ville det vært umulig. Hvordan det vil bli når jeg er på BMI 17, vet jeg heller ikke. Kanskje er jeg motivert for Levanger da.
Det er så mange spørsmål, og så få svar.
Er det jeg eller anoreksien som vil hjem?
Hva vil jeg oppnå med pausen jeg snakker om? Eller hva vil anoreksien eller bulimien oppnå med den?
Skal jeg dra rett til Levanger etter oppholdet her? Eller skal jeg være hjemme noen uker for å ta en pause?
Skal jeg opp i vekt raskt, eller langsomt?
Skal jeg kaste opp, skal jeg trene?
Vil jeg bli frisk? Hva er frisk?

Det er så mange spørsmål, og som sagt, så få svar. Jeg blir helt fortumlet av det.
Tankene går frem og tilbake og plutselig blir det en destruktiv handling ut av det hele. Så baller det på seg. Jeg føler at jeg enda ikke har tatt et valg. Jeg vet ikke hva jeg vil. Jeg vil bli frisk, men jeg vet ikke hvordan vei jeg skal gå. Skal jeg gå snarveien, som er veldig smertefull? eller den langsomme, som også er smertefull? Hvor lang tid vil jeg bruke på dette?

En ting er sikkert. Jeg er ferdig behandlet her på østmarka når jeg når BMI 17. Da overføres jeg til frivillig paragraf. Etter det venter Levanger. Jeg er så utrolig forvirret, fordi jeg er så sliten og lei av å kave og slite hele tiden. Jeg vil bare hjem nå. Jeg er lei av alt sykehus og behandling. Jeg er lei av å styres av spiseforstyrrelsen. JA, jeg vet at spiseforstyrrelsen kommer til å være sterk når jeg er hjemme, men det vil igjen være en motivasjonsfaktor for å bli frisk, fordi jeg vet av erfaring tidligere at jeg ikke vil ha det sånn. Da får jeg oppleve det, og vil derretter ønske å ta opp kampen igjen. I pausen vil jeg også gjøre masse jeg har brukt som motivasjonsfaktorer mens jeg har vært her.
Jeg vil reise, jeg vil være med venner, jeg vil på ferie, jeg vil være sammen med Lars, jeg vil gå turer, jeg vil være sammen med familien min. Mest av alt, jeg vil være hjemme, være Frida.

Jeg lengter sånn etter det, og det er det som er så vanskelig for meg akkurat nå. Det med å velge den smarteste veien. Den veien dere vil jeg skal gå. Jeg vet det er det riktige, og kanskje blir det slik at jeg ender opp på den veien uansett. Men mest av alt lengter jeg sånn hjem nå, at alt jeg ønsker er å komme hjem så fort som mulig. Å opprettholde vekten blir en selvfølge, for det må jeg for å beholde plassen min på Levanger. Der kommer jeg inn kun på BMI 17. Det er så mange feller, det er så mange feller som spiseforstyrrelsen legger frem. Jeg er fortvilt, fordi jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Fremover går det uansett... hvilket tempo er opp til meg.
~Frida~

angsten

angsten er ikke farlig Frida. Ta deg sammen nå.

Hvordan føles det?
Det føles som om en ball av gråt, fortvilelse, forvirring og angst som ruller opp og ned gjennom spiserøret, slik at det er vanskelig å puste.
Det føles som om jeg er skitten og uren, fordi jeg har mat i magen(selv om jeg vet at dette er en syk følelse, er det en følelse)
Det føles som om de syke tankene lever sitt eget liv innenfor et område sperret av, og prøver alt de kan for å få kontakt med hender og føtter for å utføre ulike tvangsritualer. Jeg må holde igjen. Jeg må være sterk.

Det å utfordre angsten er både skummelt, fælt, ukjent og ubehagelig på mange måter, men jeg overlever på tanken at det vil bli verdt det. For nå vet jeg en ting, og det er at når jeg står i angsten og trosser spiseforstyrrelsen, er jeg nærmere målet mitt. Jeg er allerede friskere og jeg har mestret. Jeg er i ferd med å oppfylle mitt største ønske. Det ønske jeg har fortalt dere vakre lesere om i månedsvis.
For første gang. Jeg har utfordret og utfordrer angsten. Jeg er i ferd med å bli fri.
~Frida~

møtereferat og tanker om fremtiden

Hva ville den hvite boksen med de avgjørende tallene vise i dag?
Jo, det skal jeg si deg. De viste at jeg igjen er over den berømte 40 kg-grensen. Takk og lov for det, sier jeg. Fy skam seg, sier anoreksitrollet.
Jeg la ut om mine planer for fremtiden i starten av uken. Det har gått veldig opp og ned. Det har vært vanskelig å spise og holde på maten, så det har hovedsaklig vært bare sondemat og oppkast. Men siden jeg nå har to timer oppfølging liggende i sengen etter hvert måltid, er det ikke noe spørsmål om vektoppgang en gang. Det er jo bra, fordi  det er jo det jeg ønsker også. I tillegg i dag ble det bestemt at badet mitt skal låses, for å hindre at jeg kommer under 40 kg igjen.
Jeg er fornøyd med utfallet av møtet. litt ambivalent. litt usikker på hvordan jeg skal komme meg igjennom dette, men med godt håp.. målet er som sagt vektoppgang.
Jeg fikk også bekreftet at tvangsvedtaket blir opphevet når jeg når BMI 17 i dag, noe som betyr at jeg kan ta en liten fripause før jeg skal til  Levanger. Det er noe å jobbe seg opp mot. Jeg vet jeg er fornøyd med kroppen min når jeg er på bmi 17, og skal fint klare å holde meg der frem til jeg skal på Levanger.
Jeg fortsetter planen slik som før. mat + hvile = vektoppgang.
~Frida~

...

hei du lille engel
hører du meg?
hei du vakre vene
hører du meg?
hei du Frida
hører du hva jeg sier?
ser du hva verden tilbyr deg?
Ser du at livet venter på deg?
Ser du at du fortjener livet?
Hva sier du?
Er du redd?
Hvorfor?
Fordi du ikke er sterk nok?
Jo, du er sterk nok
Jo du er god og bra nok.
Jo, du er Frida.
Hvorfor er du så redd?
Er du redd anoreksien?
Hva kan anoreksien gjøre deg Frida? Den er ikke farlig?
Hva kan angsten gjøre deg Frida? den er vel heller ikke farlig?
utsette?
Nehei, nå er det slutt med å utsette. Du kan ikke utsette mer nå.
Angsten må du stå i, og uroen og anoreksien må du kjempe imot en eller annen gang likevel.
Hva sier du?
Du vil bare være fri.
Ja, jeg skjønner at du er sliten og lei, og ønsker å være fri.
Men for å få bli fri, må du kjempe.
Nå!
~Frida~

Jeg har tatt et valg

helgen har vært tøff på mange måter. Jeg har slitt en god del med anoreksitanker og tvangstanker, og har vært for sliten av å trosse, og i tillegg sliten av å utføre. Jeg er på vei inn i en ond sirkel igjen. Jeg føler det på meg. målet mitt blir ikke nådd hvis jeg lar dette fortsette. Jeg må sette ned foten med en gang. Jeg må stoppe opp og tenke hva jeg egentlig vil. jeg har to valg, og JA, begge gjør like vondt.
1. fortsette å adlyde anoreksitrollet og bli værende her på østmarka
2. Ta et valg om å gjøre alt som skal til for å bli frisk(ere)

Jeg må uansett igjennom dette, og jeg er så utrolig lei av å være her. Jeg er så utrolig lei av å ikke få leve, Jeg er så utrolig lei av å bli styrt av anoreksitrollet. Jeg er så utrolig lei av å utsette.

Jeg sier som Egon Olsen. "jeg har en plan". Fra i morgen av begynner jeg for fullt med fokus på vektoppgang. Dvs samarbeide om alle måltider, spise det jeg klarer og ta imot sondemat, ikke trene eller kaste opp, og ligge eller sitte rolig hele dagen(e) i en god stund fremover. Jeg tror det kan bli veldig vanskelig for meg å gjennomføre "hvilemoduset" hvis jeg spiser selv. Det er mye mat som skal spises, og det at jeg føler meg mett og oppfylt til ørene hjelper ikke akkurat. Kanskje er det bedre å spise litt og få resten i sonden, slik at jeg slipper å føle meg så oppfylt. Det er også mer kalorier i sondematen enn det er på kostlisten min, så da vil vektoppgangen sansynligvis gå raskere også.

Jeg vil så inderlig ut å leve nå. Jeg er så sliten og lei av dette "livet" som bare er sykt sykt sykt og atter sykt. Hvor har det blitt av Frida? Det er henne jeg må finne nå. Da må jeg starte med en gang. NÅ er det jammen meg på tide å SLUTTE å utsette. Nå begynner jeg, nå har jeg tatt et valg.

Hva trenger jeg? Støtte, motivasjon, venner, familie, dere og min kjære.
Det vil bli vanvittig tøft, men jeg skal klare det. gjennom skal jeg uansett.

Hva synes dere?
~Frida~

angsten

Maten ligger i magen. Maten er spist. Maten er på vei til alle kroppens celler. Maten er medisin!

Huff, hvor fæl denne angsten skal være. Jeg skulle ønske jeg bare kunne få sluppet dette.
Anoreksien roper og brøler om at jeg må kvitte meg med maten, at jeg må trene.
Jeg kan og skal ikke. Jeg må bare stå i dette. Jeg må bare ta meg sammen og være sterk.
Gjennom må jeg uansett. Det er bedre å bare la det fare. La angsten komme, la angsten herje, la følelsene komme. Jeg skal nemlig videre. Jeg skal bli frisk. Da må jeg gjennom dette. Jeg må bare holde ut dette.

Angst er ikke farlig. Den er ubehagelig, men den dreper meg ikke. Hold ut!
Det vil komme bedre dager. Det vil bli bedre. Jeg kommer til å bli friskere. Jeg kommer til å klare dette.
Jeg er sterk. Jeg er sterkest! Anoreksitrollet kan gå å legge seg. JEG ER STERKERE!


~Frida~

dagen i dag

Dagen  i dag har vært utrolig tøff. Først kan jeg vel begynne med å si at jeg har klart å spise måltidene i dag. TIL OG MED MIDDAG(!) jeg har ikke klart å spist et måltid på over en uke.
Jeg vet ikke helt hva jeg føler. Jeg burde være stolt, men følelsen av straffen fra anoreksien kjenner jeg sterkere. Anoreksien kjemper HARDT imot, og det har gjort at kvelden min har vært utrolig vanskelig.
Men jeg har klart å gjort jobben min.
Jeg har kjempet meg gjennom angstanfall og anorekitanker og trosset tvangstanker!
Men jeg merker hvor utrolig mye anoreksien prøver å ta kontroll.
Ved kveldsmaten fks skulle jeg få prøve å smøre maten min selv. Det gikk ikke så bra for å si det sånn.

Akkurat nå er jeg veldig ambivalent. Jeg er forvirret. Vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Jeg skulle ønske at all kontroll ble tatt i fra anoreksien, slik at jeg hadde sluppet å tatt disse valgene som er helt forferdelig vanskelig å ta. Jeg får vel bare akseptere at ting kommer til å gå litt skeis innimellom i starten.
Jeg skulle ønske jeg klarte å tenke at i morgen er nye muligheter, men  anoreksien prøver hardt å kjempe imot nå. Det er vanskelig å holde fokus på de riktige tingene.

Uansett vil jeg avslutte dette innlegget med å dele hva jeg har klart i dag.

*Jeg har klart å begynt å spise!!!
*Jeg klarte å hvile meg etter lunsj(til og med sove)
*Jeg klarte å la være å kaste opp
*Jeg klarte å fylle ut kognitiv-terapi-skjemaet
*jeg klarte å snakke om følelsene og tankene mine
*jeg klarte å ta et STORT skritt : SPISE MIDDAG!
*Jeg klarte delvis å hvile etter middag
*Jeg klarte å la være å kaste opp etter middag, og gå tur istedenfor.
*jeg klarte å spise kveldsmat.

Dagens jobbing er nesten fullført.
~Frida~

Fridas Friskbok side 1

jeg har laget meg en motivasjonsbok- en Fridas friskbok. Der skal jeg kun skrive positive og friske ting jeg klarer hver dag og ting som motiverer meg. Ja, altså bare friske positive ting. Det å fokusere på det friske jeg klarer vil være med på å styrke det friske og den friske delen av meg.

Første side: MOTIVASJON

MAT ER MEDISIN- som Frida trenger for å bli frisk!
*maten må ligge i magen for at kroppen min skal få næring, slik at tankene blir klarere og friskere, og jeg sterkere 
*Jeg må opp i vekt for å bli frisk
*Jeg kan stole på at jeg kun går opp 0,7 kg i uken med kostplanen min.
*Jeg fortjener maten
*Jeg må opp i vekt og nå BMI 17 for å komme til Levanger.
*Når jeg spiser maten selv, velger jeg livet - bit for bit.
*For hvert kilo jeg går opp, jo mer Frida blir jeg
*Jeg er sterkere enn sykdommen når jeg tar friske valg.
* Jeg er sjefen! jeg bestemmer! Anoreksien får IKKE styre meg
* For hver tvangstanke jeg trosser, dess lettere blir det for hver gang.
*Når jeg trosser sykdommen, er jeg et skritt nærmere å bli frisk.
*For hvert kilo jeg går opp, jo mer frihet og muligheter får jeg.
*jo friskere jeg blir, jo mer får jeg ut av dagene og livet.
*For hver dag jeg kjemper og tar friske valg, dess mindre tid av livet mitt lar jeg sykdommen ta
*Jeg fortjener å leve. Jeg fortjener å ha det bra og være fri.
*Jeg fortjener å være hovedpersonen i mitt liv
*Jeg har vært syk i 6 år. 6 år med motgang- nå fortjener jeg medgang.
*For å bli frisk må jeg hver dag gjøre jobben min - spise, hvile og trosse.
* jo friskere jeg blir, jo nærmere er jeg å finne meg selv.
~Frida~

ny start

det har vært en tøff natt for oss alle. Alt som har skjedd i oslo er en tragedie som berører oss alle. sender all omtanke og medfølelse til de nærmeste. Det er helt forferdelig å tenke på at noe så tragisk har skjedd.

For min del har natten også vært tøff. Jeg har tilbringt den på st.olav. I desperasjon for hva jeg skulle gjøre gjorde jeg noe dumt. konsekvensene ble en natt på sykehus. Det er ikke det viktige her. Det viktigste er at alt går bra med meg nå. Jeg sliter. Jeg sliter noe voldsomt med å velge hvilken vei jeg skal gå. Ambivalensen mellom friske Frida og Anoreksitrollet sliter meg konstant ut.
Jeg har innsett at det ikke hjelper å vente lenger. JEG må ta et valg om å slutte å utsette.
Hvis jeg noensinne skal oppnå mitt største ønske, nemlig å bli fri fra anoreksitrolllet, må jeg kjempe imot det NÅ, og slutte å utsette. Det er mitt valg. MITT VALG! jeg må ta valget.
For å klare å begynne på noe så skummelt som å slutte å kaste opp og slutte å trene og begynne å spise selv, må jeg bare hoppe i det, stå i angsten og ta imot hjelp. Jeg må gi slipp på kontrollen nå.

Alt jeg ønsker er å bli frisk. Da må jeg sette meg ved matbordet, velge å spise selv, velge livet, bit for bit.

Alt jeg trenger fra dere lesere nå, er støtte. Støtte til Frida mot anoreksitrollet, bekreftelser på at det jeg gjør er riktig, og at dere heier på meg.

stor klem til dere alle.
~Frida~

bytur og positivt fokus

Hvordan skal jeg begynne dette innlegget? skal jeg begynne med det som er positivt eller negativt? skal jeg fokusere på det som er positivt eller negativt? er dette er positivt eller negativt innlegg?
Vel jeg kan vel vri og vende på det meste av ord, men denne ettermiddagen har vertfall vært positiv.
Kjæresten min kom å hentet meg halv seks og tok meg med ut i det friske livet. Været bekreftet at det er sommer. sola skinte som aldri før. Varmen tillot meg å bruke sommertøyet mitt. humøret var(var!) så som så, men ble endret seg raskt når min kjære stod på døren klar for en liten lufterunde.
Vi bestemte oss for å dra til byen og se på livet. Mye liv var det, og det var herlig og komme seg ut og bort fra østmarka. Det er lenge siden jeg har vært i byen nå, så det var også herlig. Herlig å bare være sammen med og omgitt av friskt liv og røre. Siden det er lørdag stengte butikker kl. 18, så det var litt kjedelig, men jeg tror nok pengboken min var glad for det. Jeg har en tendens til å gå litt amok når det er salg, og det har jeg gjort nok i det siste.
Vi gikk heller en tur nedover nordre gate og litt rundt omkring i byen, til vi tilslutt endte opp på Marinen. Der satt vi i solsteken og koste oss en liten time. Det var så godt å bare sitte å slappe av, nyte tilværelsen og ikke tenke på verken mat eller tid. Vi koste oss med andre ord.

Vel, dette ble et postivt innlegg dette?

Positivt fokus er viktig når ting er vanskelige. 

Jeg velger å tenke på det postitive som har skjedd meg i dag. 

~Frida~

frisk-veien

Jeg er lettet. Jeg har virkelig kommet igang ordentlig på frisk-veien nå.
I går brukte jeg hele dagen på å hvile meg og samle krefter til en ny dag i dag. Jeg klarte å spise alle måltider selv. til og med middag(!) Maten ble beholdt og treningstvangen trosset. Jeg takker min kjære mamma for all støtte i går, og en meget ivrig, herlig og fantasisk kontaktpleier som virkelig har støttet meg og motivert meg.
Hun har laget et belønningssystem som går ut på at for hver gang jeg oppnår et mål eller trosser en tvangstanke får en strek. 10 streker gir et klistermerke. Når 6 klistermerker er nådd får jeg dra på SPA :-D
Det hjelper. Det hjelper å tenke på at for hver gang jeg ikke kaster opp, ikke trener etc er jeg et skritt nærmere delmålet med SPA. I løpet av en dag kan jeg "tjene" 20 streker faktisk.
Hun har også laget en ny "Frisk-veien"-plakat til meg. Jeg setter utrolig pris på alt hun gjør for meg.

Det jeg har klart de i dag og i går er jeg litt stolt over. Jeg har kommet over ei kneik, men det føles heldigvis lettere nå. Jeg har begynt på veien min. Og lettelse-følelsen er der.

Utfordringen er å holde riktig fokus i helga. Unngå å høre på spiseforstyrrelsen og heller be om hjelp når tankene blir sterke og dominerende. Jeg skal bli frisk nemlig.

~Frida~