Blandede følelser

Helg! endelig helg? vet ikke... Jeg tror det er bra:) ja, vi fokuserer på det.

Kom akkurat hjem fra Bup.
Fikk masse ny info om innleggelsen i neste uke. Følelsene er litt blandet.
Hvis jeg snakker fra min friske side, høres opplegget veldig bra ut. Jeg får faktisk plass på behandlingsposten på onsdag. De var veldig villige til å få til de beste løsningene for meg og mine behov, og har allerede satt i gang planleggingen. Jeg får et tilbud der behandlingsposten og akkuttposten samarbeider, slik at jeg får best mulig rammer rundt meg. Først og fremst skal jeg være på behandlingsposten, så er akkuttposten der når jeg trenger det. Legen min på Bup(der jeg går poliklinisk nå) var veldig klar på at JEG skulle få være med å medvirke oppholdet så fremst jeg var i stand til det, og det var de positive til. Så det er bra. Det høres bra ut, og alle er fornøyde.

Så fra min syke anorektiske monsterside. Kall det hva du vil. Den er livredd. Den er vettskremt. Den gjør alt den kan for å stoppe denne prosessen. Den vil at jeg skal si NEI TAKK, jeg klarer meg fint. Den forer meg med angst og manipulerende tanker og prøver å hjernevaske meg.

Derfor har jeg veldig blandede følelser akkurat nå.
På slutten av samtalen i dag, fant jeg, pappa og legen min ut at vi verken skulle snakke eller fokusere på hva som skal skje neste uke. I helga skal jeg kun gjøre det jeg har lyst til sammen med kjæresten min. Alt som handler om behandling og innleggelse tar vi når mandagen kommer.
I helga skal jeg kun fokusere på helg, friske ting og avslapping.
Det var egentlig en bra løsning, og jeg skal virkelig prøve det.

Ellers har jeg fått hjem kjæresten min igjen, og han kommer til meg i kveld. Vi skal se film og kose oss.
Gleder meg til å tilbringe litt tid sammen med han igjen.

Så, nå er det bare å legge tankene til side, og fokusere på HELG og friske ting.
Vi har litt planer i helga, så da er det heldigvis litt lettere.

~Frida~

Herlig dag i byen

For en dag! For en herlig dag!

Dagen startet med en tur til legen. Det gikk kjempe fint. Vi hadde en kjempe bra samtale, og jeg fortalte og fortalte om alt som hadde skjedd siden sist. Utrolig hvor mye enklere det er å snakke om ting etter alt som har skjedd i helga. Føler liksom at jeg har klart å brutt spiseforstyrrelsens "kontroll-mur" litt. Jeg har klart å vært dønn ærlig med både kjæresten min, pappa, mamma og i dag legen min. Det føles godt og trygt egentlig. Det lar jeg ikke spiseforstyrrelsen ta ifra meg. Jeg fortalte om helgas "gjennombrudd", og legen min var veldig glad og positivt overasket på mine vegne. Jeg har tatt et stort skritt. Det er jo en god følelse, tror jeg.
Ellers bestod samtalen mest av snakking om innleggelsen. Det planlegges og legges til rette for meg, og det er jo godt å vite(fra min sin side vertfall). Deretter en Somatisk undersøkelse med bla blodtrykk, puls, blodprøvesvar og litt banking her og der. Kroppen er litt i ulage, men det er vel ikke annet å forvente. Men ingenting var farlig ustabilt, siden jeg fikk dra hjem igjen og videre på bytur sammen med kjæresten min vertfall:-)

Byturen var kort oppsummert veldig FRISK. Jeg har hatt en kjempe herlig dag. Det er så utrolig godt å gjøre friske og normale ting. Null stress og bare kos i hele dag. Vi har shoppet og vandret rundt i sola og vært på kino. Jeg hadde et mål med shoppingen, og det var å ikke gå til salg og firstprice. I snart 3 år har jeg bare handlet klær og ting på salg, fordi jeg har måtte brukt alle penger på mat. Det var så utrolig godt å gå gjennom butikkene og kikke og prøve klær som nettopp har kommet ut og er vårens mote, uten å tenke at jeg ikke en gang kan vurdere å kjøpe noe. I dag har jeg kun kjøpt ting jeg virkelig har hatt lyst på, og det har vært utrolig godt. Jeg er kjempe fornøyd og har kjøpt masse klær som jeg virkelig har hatt lyst på og likt, og er fargerike, slik som jeg liker dem. Jeg kjøpte meg til og med en Friis-veske. Dette høres kanskje rart ut for mange, men for meg er det stort, så mange kryss i taket for den.
Når det kommer til kinoturen, er det ikke annet å si enn at filmen var helt fantastisk. Både jeg og kjæresten min satt med spenningskick helt fra føtter til ytterste hårstrå. Vi har jo begge en liten lidenskap til slike filmer som inneholder dans, musikk, spenning og fantastiske skuespillere, og ikke minst en fantastisk historie og handling. Vel, jeg anbefaler på det høyeste å bestille kinobilletter til BLACK SWAN!

Jeg er sliten, og da mener jeg GOD-SLITEN. herlig følelse!

ShoppingFrida, Friis-veske og kjæreste med en solsikke xD

tommel opp!
~Frida~

Jeg sier det til alle rundt meg, nå må jeg si det til meg selv. VÆR STERK!

Jeg er veldig delt, har veldig ambivalente følelser og tanker, og er forvirret angående konklusjonen og det som ble bestemt på møtet på bup i dag.
Men det er vel ikke annet å forvente når man har en monstersykdom som kjemper ganske hardt imot alt som handler om å få hjelp. Jeg vil ha hjelp, og det får jeg nå.

Møtet med behandleren min gikk ganske greit. Ordet innleggelse gav meg en angstbombe med en gang ørene mine hørte det. Det er ikke uventet, fordi jeg skjønte at sykdommen ville gi meg det, og jeg skjønte at ordet ville komme. Jeg var ganske delt gjennom hele møtet, men jeg klarte å få frem mine FRISKE synspunkt.
Behandleren min har allerede snakket med akuttposten, og var klar på at en innleggelse er riktig nå.
Innleggelse for å holde meg stabil frem til jeg skal på Levanger, og for å hindre at sykdommen blir større og det som er friskt, motivasjon og funksjonsnivå ikke forsvinner. Selvfølgelig også for å hindre at det verste skjer...
Jeg er som sagt delt, men jeg vet at jeg bare må... Jeg vet at det er riktig, men likevel er det utrolig vanskelig for meg å akseptere. Fordi jeg føler meg svak, som har latt det gå så langt. Fordi jeg er redd for angsten som vil komme når jeg må gi fra meg kontrollen. Fordi jeg aller helst vil slippe å gå gjennom alt dette...
Det er uansett et helvete, jeg klarer ingenting nå, og jeg kjenner kroppen min blir svakere og svakere for hver dag. Det er nå det gjelder. Jeg må hente frem alt jeg har av motivasjon, drømmer, håp og viljestyrke til å kjempe og fokusere på målet mitt. Det er vanskelig, for jeg er på grensen til å klare det. Men jeg må...

Jeg sier det til alle rundt meg, jeg sier det til alle krigere der ute, Jeg sier det til mine kjære som kjemper like mye som meg mot denne sykdommen. Nå må jeg si det til meg selv. Den evige kampen som vi alle har kjempen mot sykdommen min, vil nå bli en kamp JEG må kjempe.. JEG MÅ VÆRE STERK!

Samtidig vil jeg bare gråte, fordi jeg har så dårlig samvittighet for alt, jeg er så redd, jeg er så sint på sykdommen for hva den har gjort/gjør med alle de jeg er glad i. Og jeg er sint på sykdommen for ALT den gjør og har gjort med meg. Det er så utrolig å tenke på. Jeg blir så sint.
Men hva hjelper det, følelsene mine kommer bare ut i følelseskaosballer og kraftig angst, som må fremkalles av å trigge, kjempe imot, eller at jeg sprekker.

INNLEGGELSE! jeg kan ikke fordra ordet. Det minner meg BARE om tvangsforing, låste dører og selvskading og uutholdelige følelser.
Derfor må jeg omformulere alle tanker om det ordet, og selve ordet til STABILISERING. 
Det er et opphold på akkuttposten som skal hjelpe meg til å få bedre utgangspunkt når jeg skal gjennom min livs viktigste kamp på Levanger. Det blir en kamp, før kampen..
Men hvis jeg ikke går gjennom den kampen, vil det heller ikke bli noen kamp på Levanger..
Da vil spiseforstyrrelsen vinne, og ta med seg MEG, MITT LIV, og mine drømmer, håp, livslyst og mine kjæres livsglede i graven. Jeg dør...

Jeg gråter nå, fordi alt virker så håpløst. Alt virker så vanskelig. Samtidig har jeg så lyst å være der for kjæresten min og foreldrene mine og være sterk for dem.
Sykdommen har tatt så mye, og den tar så mye.. JEG KAN BARE IKKE LA mine kjære miste jenta si...
JEG KAN BARE ikke la spiseforstyrrelsen la livet mitt.
Dette er så utrolig vanskelig, for jeg må gå fra mitt nåværende helvete, til et enda verre helvete for å få livet mitt tilbake... For å leve!
Og jeg vil leve, Dere aner ikke hvor mye jeg vil leve. Jeg vil leve dagen lang, natten lang, livet langt og være fri og utnytte alle verdens muligheter som finnes der ute i verden..
Jeg vil så I N D E R L I G  bare få fred..
Enkeltløsningen frister, men jeg nekter å velge den. Jeg skal kjempe meg gjennom krigene, og jeg skal ståimot alle fristelser på den enkle utveien, og kjempe og kjempe... JEG VIL BARE BLI FRI OG FÅ LEVE!

huff, dette tror jeg må ha vært mitt livs vanskeligste valg. Valg om liv eller død.

Behandleren hadde to muligheter til meg:

• 1. fortsette slik som nå, og jeg ender med tvangsinnleggelse om noen uker med fare for livet mitt.
• 2. Planlegge en innleggelse sammen og få til et sammarbeid med psykogen på levanger, akkuttposten, bup-legen min, og MEG og mine foreldre. Jeg tok ansvar, og vi skal bruke de neste to ukene på å planlegge behandlingen sammen, samtidig som jeg skal prøve alt jeg kan for å holde Frida her, ikke gå ned så mye i vekt, og prøve å unngå å gjøre noe dumt. Jeg skal prøve... Jeg fikk vinterferien, og den skal jeg prøve å bruke fornuftig, være sammen med mine kjære, gjøre koslige ting sammen, snakke, hente motivajson og kjempe... 

Innleggelse: UKE 9. 

Jeg vil ikke bli engel enda...

 JEG VIL LEVE...

Grøss og gruu....
~Frida~

jeg vil...

Tanker om fortiden dukker ofte opp for tida.
Nå som kroppen og hodet begynner å falle tilbake, begynner også de samme følelsene å inntreffe.
Jeg kjenner igjen anoreksiens tankegang, knep, løgner og overbevisninger, Men jeg kjenner at jeg har bedre kontroll over dem nå, men likevel er det ikke lett å jobbe mot dem hele tiden, når de tar så stor plass...

Tankene om fortiden kommer også. Angsten for at ting skal bli som de var da jeg var innlagt for 3 år siden.
Angsten for å bli fratatt kontrollen. Den fastlåste og anorektiske kontrollen fyller meg, og det bekymrer meg.
Er jeg Frida eller er jeg Anoreksi? Jeg vet aldri... Men jeg klarer å skille av og til.
Jeg gruer meg til møtet på bup i dag. Jeg gruer meg til å få et svar på når jeg eventuelt skal bli innlagt, og jeg gruer meg til å gi fra meg kontrollen. Kontrollen som anoreksien styrer, gjennom handlinger og tanker. Jeg må trosse anoreksien, og tanken på den angsten, de følelsene, ambivalensen og smerten gir meg litt panikk...

Jeg fikk en veldig fin mail av en veldig god venninne i går. Ei venninne som har gått gjennom det samme som meg, og har mye erfaring. Hun åpnet øynene mine, fordi hun fortalte om hvor farlig dette er for kroppen min, og hvilke virkninger bare noen flere dager i denne tilstanden kan få senere.
Jeg ble litt skremt, for jeg vet hun har rett. Jeg setter enormt pris på den mailen, og jeg skal bruke de ordene til å prøve så hardt jeg kan å ta et valg. Et valg om å stoppe anoreksien til å ødelegge kroppen min mer.
Jeg skal prøve... Jeg skal prøve med tanke på at jeg en dag vil få barn, med tanke på at jeg vil slippe å være lenket til sykehus resten av livet pga nyresykdom(jeg har merket symptomer allerede), med tanke på stoffskifte, fordøyelse og forbrenning og resten av de indre organene, Med tanke på at kroppen plutselig kan svikte når jeg nok en gang svikter den etter alle disse årene.
Med tanke på at jeg skal bli frisk, og vil leve... uten spiseforstyrrelsen.
Takk kjære, for at du sendte meg den mailen<3

Jeg gruer meg til møtet, men jeg skal samle alt jeg finner av motivasjon, friske tanker, håp og viljestyrke til å være mest mulig Frida under det møtet.

Så får vi se hvordan det blir...
Uansett vil jeg bare leve, og veien dit handler om overlevelse og valg..

~Frida~

et rotete innlegg fra et rotete hode...

Hello people..

En liten update fra Frida'fronten.

• Tangerudbakken-folkene på tv, gjorde dagen min bedre. Det er så utrolig godt å se hvor lykkelige de er. De tenker ikke på at de er annerledes, de godtar at de er som de er, og lever akkurat som de vil. Jeg synes de er helt fantastiske. Det er de som virkelig lever..
• Formen i dag har vært utrolig dårlig. Kvalm fordi jeg er fortstoppet opp til ørene, nummen i kroppen, svimmel, og svak. Anoreksikroppen er tilbake, og jeg hater det. Jeg vil ikke ha det slik. Jeg er redd. Det å ha en kropp som bare makter å ligge i sengen, er ikke verdt å leve for. Jeg vil leve, jeg vil så inderlig leve!
•  Jeg snakket med pappa istad. han babler om vekt vekt vekt, mens jeg prøver å få han til å forstå at det ikke er så lett for meg å spise mer enn jeg gjør nå. Jeg prøver å forklare tvangstankene, angsten, stemmene osv. MEN HAN TENKER BARE VEKT! tenk på meg, for F**N!
• Jeg har time på bup i morgen, og jeg GRUER MEG! i morgen kan alt skje. Jeg er likegyldig, men jeg skal kjempe for å få være hjemme i vinterferien. Jeg trenger det, jeg trenger tid sammen med kjæresten min og jeg trenger å tenke. Jeg trenger å slappe av. Likevel regner jeg med at behandleren min kommer til å prate om innleggelse, innleggelse blablabla... 
• Jeg er tom for ord i dag, fordi jeg er så full av tanker og kaos. Jeg vil bare sove, men jeg tørr ikke. 
• Jeg er likegyldig... fordi jeg klarer ingenting, føler ingenting, vet ingenting, er ingenting...

Det er mange tanker og følelser i lufta for tida... Jeg vet ikke hvordan ting blir fremover, og det stresser meg.
Samtidig fungerer kroppen relativt dårlig. Jeg begynner å komme til et punkt der jeg virkelig trenger hjelp, men samtidig er anoreksien så sterk. Ambivalens i alt. Det er slitsomt, utrolig slitsomt. Men jeg holder ut.
Fordi jeg skal bli frisk en dag. En dag...

How are you guys? 
~Frida~

Jeg må bare knipse anoreksitrollet litt!

Frida: " JAAA, hjelp meg, legg meg inn, ta kontroll, Jeg vil ikke forsvinne, dere må hjelpe meg, jeg klarer ikke å snu denne runddansen alene, dere må hjelpe meg å snu!"

Anoreksitrollet: " Neialtså, det går jo kanskje litt feil vei, men jeg har kontroll, jeg lover å si i fra hvis vekta begynner å nærme seg nullpunktet, og jeg har faktisk klart å spise litt mer i det siste, dessuten er formen litt bedre, jeg er bare litt forkjøla"



Jeg var på bup i dag. Som dere kanskje skjønner er verken kropp eller sjel i skjønneste orden for tida. Kroppen begynner å si fra om at den trenger litt hjelp, Jeg prøver å si fra om at jeg trenger hjelp til å hjelpe meg selv, og anoreksien finner på overbevisende løgner. Anoreksien fikk dessverre styre hvilke ord som kom ut av munnen min på slutten av samtalen i dag.
Etter at Frida hadde fortalt hvordan ting artet seg i disse dager, og var veldig ærlig, ble både behandleren min og mamma "litt" bekymret. Frida må ikke forsvinne for oss, det var vi enige om. Og det vil bli gjort tiltak hvis hun man ser at Anoreksien tar for mye skade. JA! det vil det!
Bah, men som sagt, anoreksitrollet var veldig aktivt i dag, og klarte å formulere setninger som betrygget min kjære mor og behandler. Men jeg, jeg er redd. Fordi jeg fikk ikke sagt hva jeg mente om saken.

Likevel, jeg regner med at jeg snart vil få et FRIVILLIG tilbud om en innleggelse for å stabilisere litt, slik at jeg ikke forsvinner før jeg skal begynne 3.verdenskrig på Levanger.
OG, JEG, ALTSÅ FRIDA, tviholder på alt jeg har av motivasjon, drømmer og håp, og SKAL ta imot et FRIVILLIG TILBUD om (hater ordet innleggelse) STABILISERING, for å STABILISERE ting, for å få best mulig utgangspunkt når jeg entreer Levanger.
JEPP!

Hvis ikke mirakler skjer, og jeg får en telefon om at jeg har fått plass på Levanger de nærmeste dagene da.

Jeg er fortsatt håpefull, og jeg gir meg ikke! 
Jeg skal skal skal SKAL SKAL SKAL klare dette!
HVORFOR?
FORDI jeg nekter å sitte fast lengre, fordi jeg SKAL OG VIL leve det livet jeg drømmer om sammen med min kjæreste. Jeg skal bli sykepleier og hjelpe andre, slik som jeg alltid har ønsket. Jeg skal reise og utforske verden(den virkelige verdenen), Jeg skal spise middag på en romantisk resturang i Venezia og seile nedover elven i romantisk atmosfære sammen med kjæresten min, jeg skal få nydelige og friske barn og stifte familie, jeg skal leve..
Det er så mye jeg vil gjøre, og oppleve!
Derfor skal jeg sparke anoreksien i ræva(unnskyld uttrykket) og sette meg ved kjøkkenbordet å spise litt mat nå!
Bare for drømmene's skyld, vekta's skyld, MIN skyld... OG for å for engangsskyld straffe anoreksitrollet.

PUNKTUM!
~Frida~

Bup, Medisin,Sol og endringer + en grei dag

På tross av null søvn i natt, har dagen vært merkelig bra. 
Har ikke vært trøtt i det hele tatt egentlig, noe som bekymrer meg litt, for det kan umulig være normalt. (eller?)
Jeg fikk vertfall raklet meg til skolen og var der frem til lunsjpausen. Alt gikk veldig greit, på tross av angst, tanker og monstere + null søvn. Utrolig nok!

Jeg hadde time på bup kl.14, så jeg unnet meg en liten shoppingrunde først. Fikk kjøpt et par varme sko til mine stakkars frosne føtter + at jeg fikk unnagjort litt innkjøp av mat til helgen. Jeg blir roligere utover uken hvis jeg vet at maten og kontrollen ligger i skuffen min(monstertvangstanke). Jeg fikk også luftet kropp og hode litt med en spasertur med et etterlengtet glimt av sola mens jeg ventet på timen, og det gjorde veldig godt. Herligst var det å se sola igjen, for det er en stund siden sist. Så takk skjønne sol, for at du skinte litt for meg i dag.


Samtalen på bup gikk også ganske greit. En grundig oppsummering av ukas hendelser som monstersykdommen har forsynt meg med var godt å få ut av hodet. Jeg fortalte hele greia med Tirsdagens brølinger, Besøket på Rkfs, utfordringer generelt, den tunge helga, og om mine tunge tanker, tvangstanker og angst.
Det var godt å få det ut, for hele denne suppa av en destruktiv runddans gjør meg både usikker, forvirret og redd. Behandleren min var veldig klar på at spiseforstyrrelsen har blitt mye sterkere, og det medfører alle disse tingene jeg opplever for tida. Det er veldig tungt for meg. Angsten, smerten, følelseskaoset, tankekaoset, tvangstankene og spisemønsteret mitt gjør at det meste av friskhet er minimalt, og det fortsetter og fortsetter i gal retning. Siden jeg ikke har kontroll på handlingene mine og tankene mine, var vi greit enige om at dette var bekymringsfullt. Vi kom fram til en løsning(etter mye ambivalens, Nei fra sykdommen, og angst).
For å lette litt på trykket, og prøve å redusere tvangen og angsten SKAL jeg prøve noen medisiner.
SKUMMELT! kontrolleeeen! (dumme sykdom)
Jeg skal prøve, men jeg må ærlig innrømme at en stor del av meg kjemper i mot. Mr.Monster ønsker ikke å dempes på noen måte. Alternativet var muligens innleggelse og bli tatt fra all kontroll.
Det ønsker jeg ikke, Jeg må bare prøve å svelge de pillene, uten å tenke.
Kanskje vil det hjelpe? Kanskje ikke... Noe må gjøres.
Igjen, Sykdommen ønsker ikke det. Men det var vel ikke noe nytt?

Uansett, formen er relativt bra, humøret er bedre enn forventet, og jeg har det greit(greit er bra).
Kanskje det var sola? Kanskje sola klarte å tenne noen små lys inni meg.

Takk skjønne sol<3
~Lea Amalie~

Frisk-slitsom dag

NÅ - er det lenge siden jeg har følt meg så sliten og utmattet. 


Nei, ikke utmattet av slike vanlige "hverdagslige" ting som å overspise, kaste opp, sulte osv. (hehe)
Jeg er sliten fordi jeg har gjort noe "uhverdagslig", i hele dag.

Dagen begynte med at jeg måtte stå opp KLOKKEN 06.00(!), tro meg jeg våknet ikke.
Jeg klarte merkelig nok å få gjort alt jeg skulle av morgenrutiner før jeg satte meg i bilen, der jeg sov videre. Det var nemlig 15 mil til Levanger, så der fikk jeg resten av nattesøvnen min <3

Når vi ankom Levanger var jeg utrolig spent...nervøs...redd....? osv.
Men når en smilende mann med tittel psykolog, kom å ønsker oss velkommen, føltes det litt bedre.
Deretter hadde jeg en samtale med han først. Jeg merket fort at denne karen var kjempe god å snakke med, og kunne faget sitt.
Jeg fortalte hele historien min, litt om selvskading, deperesjoner, tvangstankene, destruktive tanker, skammen, og selvfølgelig alt om hvordan min situasjon er nå.
Han satt bare å gapte (så mye psykologer har lov til å gape) og svarte: Ja, men du lever enda, og det er håp for deg. Så fortsatte vi å snakke om motivasjonen min til å bli frisk. Han skulle bare lest bloggen min.
Der finner man nok håp og motivasjon for alle.
Konklusjonen er: Jeg er høyt prioritert på behandlingsplass, men vet fortsatt ikke når.
Det gjør meg redd, jeg er redd for at jeg kommer for langt ned i vekt, at den friske delen som er igjen, forsvinner. Darnet! 
Men, møtet gikk bra, og jeg skal tilbake om to uker.

Ellers brukte jeg og mamma resten av dagen til å shoppe.
Jeg kjøpte klær,sminke og selvfølgelig mat til helga.
1500 kr BORTE! (bokstavlig talt, foruten klærne. De kaster jeg ikke i do.)
Når vi omsider kom oss hjem måtte selvfølgelig en speilblank is ødelegge to slitne mennesker med nervesammenbrudd. Jeg hater is, og jeg er livredd den. Det hele endte med at vi måtte være alle disse handleposene, veskene, maten osv opp en meget ustrødd og glatt is. KOSLIG!
Vi kom oss i hus, endelig.

Etter vi kom hjem har jeg allerede klart å overforsvømme badet, etter en lang dusj.( en times opptørking og vasking etterpå).
 Jeg fikk også tidenes smell her i stad.
Spiseforstyrrelsen bestemte seg nemlig for å protestere noe voldsomt mot meg, fordi jeg er i ferd med å ta imot behandling og bli kvitt den. Den er sinna på meg nå. I DON'T CARE!
Smellen innebar: En BRØLENDE stemme i hodet, som aldri tok slutt. Jeg klarte ikke å få stemmen til å slutte uansett hva jeg gjorde. Den holdt på så lenge at jeg besvimte. Dette er helt nytt, og det var forferdelig ubehagelig. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Hva ville stemmen? At jeg skulle overspise, sulte, kutte, dø?
Jeg vet ikke, jeg endte opp med å ta 1 zopiclone + 1 nozinan. Stemmen kom bort litt, men nå er jeg dødstrøtt.

Er det lov?
Hva synes du om hvordan jeg taklet dagen? Noen som har hatt lignende stemmer i hodet?

i såfall God natt:)
~Lea Amalie~

Puslespill - ny brikke ut, eller ny brikke inn?

Jeg står i et veiskille... igjen! utrolig hvor mange veier og svinger det var her da, ikke rart verden går rundt.
Jeg fikk i går beskjed om at vekta skulle opp, fordi sånn var det bare! DERMED BASTA liksom!...
Og derfor måtte jeg endre spisemønster, matmengde og tanker.
Hvis jeg gikk ned mer nå, måtte de gjøre "det verste", " det vondeste", "det skumleste", Nemlig å ta kontrollen.
Altså innleggelse. Tilbake til gamle minner. JESS! :(

Det som er så irriterende oppi alt dette, er at jeg faktisk ikke tenker så mye over vekta som de tror.
De tror at jeg tenker vekt, mat og kontroll hele tiden, men det er faktisk ikke slik det er nå. Dønn ærlig!
Det jeg søker og har funnet i mitt nåværende spisemønster er at det noen ganger er fred og ro i hodet mitt, og det har jeg ikke hatt på lenge. Jeg er så utrolig sliten av å kjempe døgnet rundt, og nå har jeg endelig funnet en "greie" som gjør at jeg av og til klarer å slappe av. Og det er den følelsen jeg søker.
Jeg vet den ikke er frisk, jeg vet den er skadelig for meg, men jeg må bare kjenne på den litt, for jeg er så sliten, og jeg orker ikke å gjøre noe annerledes. Jeg orker ikke å flytte på noen brikker, fordi da raser det i noe annet.

Men dette er selvfølgelig ikke forståelig og akseptabelt fra bup. Man kan ikke høre på hva anorektikerne mener selv, de bare lyver.
JA! det er kanskje sant, Men dere kan høre på PERSONEN som anorektikeren bor i!

Vel, jeg står fortsatt litt fast i dette veiskille. Funderer på hvilken vei jeg skal gå.
Det er egentlig mange veier rundt meg, men jeg styres kun mot en...


~Lea Amalie~

Redd for spiseforstyrrelsen...

Endelig var det stille... Jeg har funnet roen, og sitter inntullet i pledd og hører på nydelig pianomusikk.
Det har vært en lang og utfordrende dag. Mye følelser, mye spiseforstyrrelse, lite glede og lite motivasjon.
Det var virkelig vanskeligere enn jeg trodde å håndtere følelsene som kom, og det sleit meg totalt ut, både psykisk og fysisk. Den måten jeg ble dradd inn i den følelsesstormen med angst, får meg til å innse at jeg faktisk er litt sykere,svakere og mer sårbar enn jeg trodde. Det gjør meg litt trist. Når jeg tenker over handlingene mine og oppførselen min i dag, skjønner jeg at jeg trenger hjelp. Jeg ser det virkelig nå.
Jeg har egentlig bare følt meg trist i kveld. Trist fordi jeg føler meg ensom og alene. Ensom og alene fordi jeg har hatt behov for å være mutters alene, og overspise, levere, tenke osv. Hvorfor må jeg være alene? Fordi jeg skammer meg sånn, og jeg har så dårlig samvittighet for alt. Hele greia er spiseforstyrrelsens skyld.
Jeg vil ikke ha det sånn. Jeg vil ikke være ensom og alene og fanget av monsteret. Det gjør meg så trist og lei, Og først nå ser jeg det. Jeg vil ut å oppleve og være glad, slik som jeg burde gjøre. Jeg vil ikke ha dette kaoset og den evige krigen inni meg. Jeg vil så gjerne være frisk. Jeg vil så indelig :'(

Alt dette høres bare trist og negativt ut, men jeg føler faktisk at jeg har mestret ganske mye i dag. Jeg kjente på følelseskaoset. Et veldig stort følelseskaos, og selv om jeg kanskje ikke håndterte det som en frisk person, gjorde jeg ingenting sykt heller. Jeg sto i det og holdte ut i 3 timer.
Når jeg endelig har fått kjent på noen følelser, kjenner jeg at jeg gruer meg VELDIG, til å gjøre dette hver dag når jeg kommer på Levanger. Jeg kommer til å stupe, men ikke av sykdom. Nei, jeg kommer til å stupe fordi jeg er så sliten, fordi jeg har klart å stått i følelsene hele dagen. Det skal jeg klare.
For til syvende og sist, har denne dagen fått meg til å innse at ensomheten, tankene, tristheten, skammen, oppgittheten og alt det andre, Er mye mer vondt for meg. Jeg vil ikke ha det vondt.

Jeg er ganske redd egentlig. Jeg er redd for kroppen min. Den har visstnok vært igjennom mye de siste årene, og den har vært mye dårligere enn nå, men da har jeg alltid hatt noen til å passe på den. Leger og sykepleiere osv. Nå som jeg bor hjemme, og mamma er den eneste som er her, er jeg utrygg. Jeg kjenner at kroppen min er syk nå, den er svak, svekket,rasert av spiseforstyrrelsen. Jeg er redd for at den plutselig svikter meg. Grunnen til at jeg er så redd, er for at jeg vet at denne syke reisen snart skal ta slutt, og jeg skal bli frisk. Jeg har så mange ting jeg vil oppleve og gjøre. Jeg har holdt håpet i alle disse årene, og kroppen har kjempet med meg. Hva hvis den ikke klarer mer? Jeg er redd for spiseforstyrrelsen nå, fordi den er så stor og har så mye makt. Alt jeg vil er å bli frisk og glad.
Jeg synes jeg er en av dem som virkelig fortjener det nå.

~Lea Amalie~

Angsstormen...

Ja, angststormen rammet meg i dag. Utrolig nok på møtet med skolen og bup x)


Masse ukjente bevegelser ulmet i meg. 
Mange rare og ubehagelige følelser ballet seg sammen. 
Fortsatt ukjente
De vokste seg store, større enn mitt indre kunne bære.
De gikk i spinn om hverandre og fylte hele meg, jeg forsvant. 
Ballen ville ut, men den fant ingen vei ut. 
Deler av ballen kom seg ut innimellom, og angrep de rundt meg. 
Men den vokste og roterte som en storm,
Stormen var ustyrlig. Jeg var borte, stormen stormet.
Jeg ville gråte, jeg ville hyle, jeg ville slå...
Men jeg var så liten. Jeg var redd for stormen. 
Jeg fikk ikke puste, Stormen holdt alle åndedrag ute. 
Stormen har aldri vært større, og den fortsatte.
Ingenting kunne svekke den. 
Plutselig sa det pang! Stygge ord kom ut, tanker kom ut, sykdom kom ut.
Mens jeg satt fanget i stormen. 


Følelser som lenge har vært skjult, følelser som egentlig skulle blitt sluppet fri, vonde følelser resulterte i et kraftig angstanfall i dag. Jeg har aldri følt meg så maktesløs, så full av kaos og vonde følelser. De har sikkert vært der lenge, og i dag smalt det virkelig.
Det som var litt spesielt var at stormen kom under møtet i dag. Jeg tror alle ble litt sjokkerte. Her var det mye som skulle ut altså.
Jeg tror årsaken til anfallet var en blanding av at jeg lenge har kjent disse ukjente følelsene murre og krible i meg, men har aldri skjønt og akseptert de. Samtidig ble jeg nærmest tilsnakket som om jeg var bare sykdom på møtet i dag. Bare fordi at jeg har gått ned i vekt, betyr det ikke at jeg ikke er der inne. Jeg var utrolig sint, hjelp. I tillegg er jeg veldig sårbar for tida, tåler liksom INGENTING, og nok søvn har jeg heller ikke fått på lenge. Så i dag, smalt det virkelig, og det var helt forferdelig. Jeg har ikke følt lignende storm siden jeg ble tvangsforet. Behandleren min bablet i vei om bekymringer, vekt, mat, vektoppgang, levanger, skole osv. Sykdommen ble til de grader utfordret, og jeg fikk straffen. Jeg gråt omtrent under hele møtet, og gjorde ikke annet enn å kjefte. Stormen var så uforståelig og ukjent. Det var følelser, og ALLE på en gang. Jeg taklet dem ikke. Jeg fikk en del beskjeder om at jeg måtte gå opp i vekt, måtte spise mer, måtte endre tankemønster også. ENDA MER PANG!
Angststormen pågikk i 3 timer. Under hele møtet, under hele handleturen, under hele bilturen hjem, men nå har den begynt å slippe taket litt. Jeg er bare utrolig forvirret og sliten nå. Alt er så uforståelig. Følelser, følelsesballer, storm. HJELP!

Men, vi kom omsider fram til en løsning i forhold til skolen. En løsning jeg tror jeg kan leve med.
Jeg skal ha vanlig undervisning fram til 15.januar, fordi da er første termin ferdig, og jeg har førsteterminkarakterene i boks. Mens jeg venter på plass på Levanger skal jeg være på skolen hver dag som vanlig, men uten vurdering. Så skal jeg begynne på 2.termin etter jul neste år.
Perfeksjonisten kjefter, men jeg gidder ikke å høre på. Jeg vet at dette var riktig valg.
Jeg har slitt utrolig mye og jobbet mye for å oppnå de karakterene jeg har, Og jeg er veldig fornøyd. Jeg har bare 5-ere og 6-ere (ikke for å skryte, men jeg føler de er fortjent).
Hvis jeg hadde valgt å fortsette på skolen med vanlig undervisning fram til jeg får plass på Levanger, ville jeg nok dødd av stress, perfeksjonisttanker og panikk. Det er fordi jeg har ikke sjangs til å "være tilstede" og følge med på skolen for tida. Det er alt for mye som foregår i hodet mitt, og jeg har nok med det.
I tillegg ville jeg ha blitt utslitt, enda mer utslitt.
Men siden vi fant en bra løsning, kjenner jeg at skuldrene mine er litt mer senket. Ingen forventninger, intet press, og det er opp til meg selv hvor mye jeg vil være på skolen og følge undervisningen.
Vi var alle enige om at jeg ikke kunne være hjemme hver dag, mens jeg venter på Levanger.
Det er ikke vanskelig å skjønne hvordan det hadde gått.

Til tross for den enorme stormen, føler jeg meg litt bedre nå. Godt at den endelig slapp taket litt. Når jeg tenker meg om, var det litt godt også, vertfall det å gråte. Jeg klarte selvfølgelig ikke å slippe alt helt løst, men jeg hadde tårer i øynene, og det er minst 3 år siden sist.

HOH, PUUUUUUUUUUUUST! 
nå er det helg!


~Lea Amalie~

Trygg

Min søte og omtenksomme kjæreste ringte meg i kveld, og spurte om jeg ville ha et lite sykebesøk.
Jeg ble så glad, har ikke sett han på mange dager nå. I såfall var det godt å snakke,kose og være sammen igjen.
Han er fortsatt like håpefull som meg, etter å ha tilbringt et år sammen med meg og en stor spiseforstyrrelse.

Det var god stemning i huset, og alt var bare helt greit. Ingen sur/stressa/redd/forbanna mamma, ingen stefar.
Bare jeg(jeg var tilstede),Kjære og mamma. endelig...

Ellers har jeg hatt en veldig bra dag i dag. Jeg har fått gjort nødvendige ting, og det føltes utrolig godt. Jeg har hatt gode samtaler med mamma og mormor og hatt besøk av min verdens beste jente(tanteungen min), som alltid lyser opp rommet uansett hvilket/hva, og søstersen var her selvfølgelig.
Det er lenge siden stemningen i huset har vært slik. Nå er den trygg,rolig,behagelig og gjør det samme med meg.

I morgen skal jeg og foreldrene mine på møte med bup og skole, for å planlegge det neste halvåret.
Jeg er altfor spent og stresset, men jeg håper vi kommer fram til en løsning jeg kan leve med.
vi får se!

Så, takk til alle som har gitt meg en god dag! Den gjorde godt!

varme, kjærlighet og trygghet - Det aller viktigste
~Lea Amalie~

Nedtur? ikke nå!

 Har hatt en ganske bra tirsdag. Alt gikk ganske bra.
Hvorfor sier jeg var? Jo, fordi jeg ganske lenge har ventet på svar fra behandleren min angående Levanger.
I dag fikk jeg svar. Et svar som gjør meg bekymret og fyllt av angst.
De vet ikke når jeg får plass, men det blir i løpet av dette halvåret.

HALVÅRET? 

Jeg er redd. Jeg er bekymret.
Fordi jeg vet ikke hva jeg skal gjøre eller føle.
Hvorfor ikke iløpet denne måneden. Jeg vet ikke hvor lenge jeg orker å fortsette.

Behandleren min skjønner jeg er redd, sa han.
Like etter fikk jeg en haug med motiverende/umotiverende ord om at jeg må prøve å trosse spiseforstyrrelsen og prøve å komme meg litt opp i vekt, slik at følelsesballen og kaoset blir litt mindre.
Jeg vet han har rett! Jeg vet at det stemmer!
Men "noe i meg er sterkere enn meg".

Hei? hvor ble det av håpet mitt?
KOM FRAM! JEG TRENGER DEG!

~Lea Amalie~

Hallo Januar...

Da var skolen i gang igjen, og det er kanskje like greit. Kan bli litt småforvirra og frustrert av all julematen og hysteriet rundt den. Kan vertfall si at julegrana og julekakene er borte her i hus, og er erstattet med god og frisk frukt, grønnsåpelukt og nyttårsstemning. Det er nemlig ikke bare jeg som får nok av jul. Hehe

Som sagt begynte skolen igjen i dag. Det var utrolig tungt å stå opp så tidlig, men på ett eller annet vis satt jeg på skolebussen ferdigsminket, påkledd og klar kl. halv 8. Første time var stort sett preget av en tilstand der hodet går opp og ned, i takt med øynene, med andre ord trøtt.
Jeg var også på bup i dag. Det er en stund siden sist nå, så det var godt å få "tømt" seg litt. Behandleren min er kjempe flink og jeg er veldig trygg på han. Han er liksom min vandrende trygghet med makt og masse kunnskap + at han aldri gir seg. Til han kan jeg hviske alt som gnager og pirker i meg, slik at han kan tolke, forstå og hjelpe. I dag snakket vi en del om hvordan jula har vært. Jeg fortalte om ambivalensen, nedturene og oppturene. Ja, det er viktig å få med oppturene også. Det er de som må sitte igjen i hodelappen, når jeg tenker på julen 2010. Jeg nådde målet mitt, nemlig å få noen gode følelser.
Ellers regner jeg med at jeg skal på Levanger i februar, noe som føles veldig lettende, men samtidig prøver  Mr.spiseforstyrrelse å forsyne meg med tanker som skal få meg til å ombestemme meg.
Det går ikke. Kanskje av og til, men i lengden er mitt ønske om å bli frisk, mye større en de patetiske løgnene jeg har hørt på i mange år. Jeg vil bli frisk, dermed basta!
Lurer på hvor alle spiseforstyrrelsestroll blir av når de ufrivillig blir sparket ut av disse fine menneskene? Jeg har hørt mange positive ting om Levanger, og jeg håper de klarer å gi min spiseforstyrrelse et kraftig spark også. Jeg skjønner jo at jobben er det jeg som må gjøre, men hallo? det går ikke alene.

Jeg lurer litt på hva jeg skal gjøre med utdanningen min. Det er jo selvfølgelig viktigere at jeg blir bedre nå, men skole er en viktig verdi for meg, og omtrent det eneste som faktisk er positivt i livet mitt akkurat nå.
Jeg merker at skolen sliter meg ut også, men så lenge det ikke er sykt, er jeg fornøyd.
Jeg vurderer å gå ferdig første termin, og heller ta andre termin neste år. Da har jeg ett helt år jeg kan bruke på Nyttårsforsettet mitt. Nemlig "prosjekt-finn-meg-selv-og-bli-frisk".

Tipper jeg skal tilfredstille søvnbehovet mitt nå:-)


~Lea~

onsdag,du onsdag

Ja,Jeap,Jepp,Hepp,kjepp, pljepp, hep...helvete!
ville starte med et fint lite dikt, siden jeg er så likegyldig og lei. huhei!

ler du? nei,ikke jeg heller.
jeg er i dårlig humør egentlig.
men vet jeg hvorfor? NEI!
Derfor er jeg likegyldig, å slår gjerne av et uleselig dikt.


                                                    sånn! NÅ ER JEG FERDIG!
                                                                                                                                               

Der satte jeg bokstavelig en strek!
Jeg er stressa! hvorfor? jo, fordi jeg skal snart synge i en juleavsluttning jeg ikke vil synge i, jeg skal ha framføring av praksismappa mi i morgen, Jeg har prøve på Fredag, Jeg har en gal mamma som hylte da hun så meg naken i dusjen i sta( sist hun så meg naken i dusjen var for 5 måneder siden, og i dag så hun noen som var tynnere) hehe
vent..jeg er ikke ferdig.
Jeg har ikke kjøpt julegaver til noen enda, OG JEG ER BLAKK! komisk deprimerende egentlig.

Tja, eller har det vært en vanlig onsdag. Var på samtale med legen min, han fant ut at jeg måtte få tatt noen blodprøver så snart som mulig, for å sjekke om jeg holder på dø! Det er nemmelig strekkelig lenge siden det ble tatt blodprøver av meg sist. Ellers var det bare snakking, tolkning og masse sovemedisiner til meg.
Så nå får jeg sove godt i lang tid fremmover.
jeg bruker en type sovemedisin som får meg til å bli skikkelig "full" og "ruset", og deretter blækker jeg.
tror det er det som holder på å skje nå. hehe.

jeg skal også ta en bentetthetsundersøkelse så snart som mulig, for å se om det er noe innhold igjen i skjellettett mitt. Det kan bli interesant.

Alt er bare så sinsykt rotete for tiden, og jeg gleder meg til jeg får fri fra skolen i noen dager snart. altså jula.
Og jeg gleder meg til jula, men det gjør ikke alt i meg. nei, spiseforstyrrelsen har vel tenkt å hive seg på den også. men jeg gleder meg til jula likevel.

Jeg egentlig så trett at jeg sitter å skriver med øynene lukket..............ZZ.zZZzzz !!!!
så...jeg...tror..jeg...S...I...E...R ........Go........ZZZzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzz




Lea

familiesamtale

Hei og hopp:)

Som nevnt i går, skulle jeg, Mamma og Pappa på familiesamtale med behandleren min og terapeuten til mamma og pappa i dag. Det gikk egentlig ganske greit føler jeg.
Jeg begynte timen med å snakke alene med behandleren min. Jeg var veldig sliten i dag,  siden skoledagen var veldig krevende, så jeg leste fra dagboka mi mesteparten av timen. Mens jeg leser, tolker behandleren min de ulike situasjonene og utfordringene jeg har skrevet om. Det er egentlig ganske rart å lese det, fordi formen min og tankemønsteret mitt varierer så utrolig mye i løpet av noen timer, og vertfall i løpet av noen dager. Det er åpenlyst at ting går nedover med meg for tida, det bekreftet både mamma, pappa og behandleren min i dag.
Etterpå snakket jeg litt om hvor vanskelig det er for meg å "være" i virkeligheten. Det å være tilstede og fokusere liksom. Jeg klarer liksom aldri det, noe som er utrolig frustrerende, fordi jeg VET at det er slik. Det er veldig ubehagelig å ikke klare å være tilstede når man eks skal fremføre et prosjekt foran hele klassen, eller når man fører en samtale med noen, eller når man har ansvar for å aktivisere eldre som vi gjorde på skolen i dag.
Vi snakket også litt om min barndom og hvordan jeg hadde det med meg selv da. Jeg klarte nok en gang ikke å fokusere helt, så vi endte med å bruke en slags teknikk som hjelper med å komme til seg selv og være tilstede i seg selv der og da. Teknikken heter mindfulness elns.
Det jeg gjorde var å sitte behagelig på en stol med føttene plantet godt til gulvet, mens behandleren min førte meg tilbake til barndommen min ved hjelp av en slags hypnoseteknikk. Det funket, jeg var 5 år igjen, og mange minner dukket opp. Ut av det blå "så" jeg en ting som gjentok seg i ulike minner. Jeg søkte alltid omsorg til personer. Jeg villa ha oppmerksomhet og hvis jeg ikke fikk fylt det behovet, følte jeg meg mislykket. Det første som slår meg er: "fikk jeg ikke nok omsorg av mamma og pappa?" jeg husker ikke noe negativt med omsorgen jeg fikk av dem egentlig.
 Men etter en stund som 5 åring i hypnosetilstand, kom behandleren min frem til at det behovet jeg ikke fikk dekt gjennom omsorg, og hadde veldig behov for, ble ikke tilfredstilt over lengre tid. Derfor søkte jeg til mine egne løsninger. Der kom spiseforstyrrelsen inn. LYSPÆRE!
Et annet gullkorn vi plukket opp fra fortiden i dag, var at grunnen til at ting har gått så dårlig i det siste er at når jeg prøvde å bryte opp det bulimiske spisemønsteret mitt for noen måneder siden, hadde jeg ikke "forankret" en følelsesmessig tilknyttning til de positive tingene jeg hadde i livet mitt. Dvs at jeg ikke hadde noen følelser knyttet til fks skole, venner, fest og andre ting. Noe som førte til at når jeg brøyt opp spisemønsteret mitt, og spiseforstyrrelsen slo hardt tilbake, hadde jeg ikke noe å lenke meg fast i jorden med.
Jeg hadde ingen lenke festet mellom meg selv, følelser rundt verdiene i livet mitt og bakken. Det førte igjen til at jeg lett slapp alle disse tingene som var viktige for meg, når spiseforstyrrelsen tok hardt tilbake på meg.
Og det er grunnen til at jeg føler meg som en "ikke-person" eller "ikke vet hvem jeg er". Jeg har ingen følelser knyttet opp til verdier i livet mitt. Og hvem sin skyld er det? Jo, det er spiseforstyrrelsen som kontrollerer følelsene mine.
kort sagt: Jeg har ekstremt lavt selvbilde og eier ikke følelser for verdiene mine(bokstavlig talt).

mulig dette ble utrolig rotete, men livet mitt er rotete :p

En ting behandler formidlet til meg i dag, var en liten lettelse. Han var klar på en ting. Det var JEG som startet spiseforstyrrelsen, og den er en del av meg. Jeg er ikke en del av den. Altså, jeg kan kvitte meg med den!
HURRA!

Etter en krevende samtale og time, gikk en sliten Lea inn på samtalerommet der mamma og pappa satt. De hadde snakket om sin bekymring for min negative utvikling. Mamma var klar på sitt: Jeg måtte få hjelp RASKT. Mens pappa var klar på sitt: Vi må gjøre så godt vi kan å prøve å få meg bedre.
Rart det der med mammaer altså. De er mye mer bekymret enn pappaer. Men det er godt at de er så forskjellige. Jeg hadde aldri klart å levd med to mammaer, og aldri klart og overlevd med to pappaer.
Uansett, Vi kom frem til å gjøre det beste ut av tiden fram til jeg skal til Levanger. Det innebærer at det må skje noen endringer hjemme. Jeg trenger trygghet og ro og en god stemmning i huset. Negative ting trigger negative følelser! Dette ble forstått, og vi kom fram til mange løsninger:)

Jaja, samtalen var krevende, men helt grei. Føler meg 10 kg lettere:)

Nå skal jeg møte kjæresten min. Alt for lenge siden jeg har dullet med han nå, og han fortjener litt omsorg fra kjæresten sin han også:)

Blogges!
~Lea~

samtale med behandler..

Jeg lovet at jeg skulle skrive litt om samtalen med min behandler i går, så her kommer en liten smakebit.

Lenge har jeg skrevet dagbok om tanker, følelser og andre vonde ting. Dagboka mi kan ta imot alt. Den er som en havet, det blir aldri for mye for den. Den tar imot alle vonde tanker og følelser, og beholder dem der, slik at jeg senere kan lese og forstå. Uansett, jeg er glad i dagboka mi<3
Dagboka er også en fin måte å huske ulike situasjoner jeg har vært i. I samtalene med behandleren min har vi et opplegg, som går ut på at jeg leser fra dagboka mi. På den måten er det lettere å oppsummere, forstå og tolke alt som skjer gjennom uka. Dessuten får jeg vært helt ærlig, noe som er veldig viktig i behandlingen.
Jeg føler dette fungerer veldig bra. Det eneste som er vanskelig, er at behandleren min får høre om alle tanker og handlinger jeg har og gjør, og må noen gang gjøre valg som ikke er lett for meg.

I lang tid har det vært vanskelig for meg. Jeg har sliter veldig med tvangstanker, destruktive tanker, deperisjon, tanker om å skade meg selv og slike triste tanker. Det som er veldig "skummelt" akkurat nå, er at jeg har fått en slags tvangstanke om at hvis jeg får en tanke, må jeg gjøre det om til handling. Hvis jeg for eksempel tenker at ting er så vanskelig for meg at jeg må lage et stort kutt, så må jeg gjøre det. Å i det jeg gjøre det forsvinner liksom den friske personen i meg, og jeg har ingen kontroll på hva jeg gjør. Siden jeg har så mange destruktive tanker, er jeg redd for hva jeg kommer til å gjøre. Jeg kan jo ikke kontrollere noe. De ambivalente følelsene river og ødelegger meg. Jeg føler at jeg forsvinner.
Behandleren min ble bekymret og kom opp med to mulige løsninger. Den ene er å virklig trosse og unngå tvangstankene og prøve alt jeg har i å forhindre at sykdommen får styre. (det tror jeg blir vanskelig du)
Den andre løsningen er innleggelse på akuttposten igjen, for å få ting under kontroll, hvile, få kontroll over handlingene mine og kanskje begynne å jobbe med mat og følelser før jeg skal til Levanger.

Jeg satt der, jeg visste, jeg skjønte at dette kom til å skje! men jeg vet at jeg egentlig trenger det også. Jeg vet ikke om jeg klarer mer av dette, og jeg vil bli frisk. TELL ME HOW! vel, kanskje en liten innleggelse vil få skikk på trollene inni meg, og kanskje det gjør meg godt.
Uansett, så var jeg meget klar på at jeg ikke ville innlegges før jul. Jula er viktig for meg. Jeg bruker hele året på å glede meg til jul, så den må jeg få oppleve før jeg eventuelt blir satt på en instutisjon med plastikkjuletre og falsk julestemmning. Det jeg sa til behandleren min var at jeg skulle gjøre alt som sto i min makt for å overleve så godt jeg kan til jul, og i jula. Etter jul vet jeg at kjelleren venter på meg. Jeg føler det, Jeg vet det, Jeg skjønner det! Sånn er det bare. Skammen og all ukontrollerte situasjonene i jula vil føre til at anoreksitrollet vræler til og starter en megakrig. Slik er det alltid. Men i jula, skal jeg virkelig bare be sykdommen skygge banen, så får den heller banke meg etterpå. JEG SKAL FEIRE JUL!
det vi endte opp med, var at jeg skulle si fra hvis ting ble for ille, og at jeg sansynligvis må innlegges etter jula.

hva jeg tenker om det? Jeg vet ikke.Jeg har nok å tenke på akkurat nå. Jeg får ta det som det kommer, for jeg må konsentrere meg om en time og dag i gangen akkurat nå. Jeg har megamye skolearbeid som skal gjøres før jul, og jeg er utslitt.
Det er slitsomt å ha det slik. Jeg har så mange roller i livet mitt som jeg må være i, og jeg har forventninger til de ulike rollene + at andre har det. Jeg er også perfeksjonist, så det er jo en finfin blanding.

åh, jeg har VELDIG mye å gjøre akkurat nå, så jeg må bare koble helt ut hjernen, og inn med autopiloten og håpe på at den fanger opp noe fagstoff om KÅSERI til i morgen. heldigvis har jeg data jeg skal skrive på!
Skrivedag i Norsk, here I come!

vel, ha en fin Onsdagskveld:)

~Lea~