djises! - Jojo-frida/anoreksi

En ny sjanse... 
Jeg var så heldig at engler våket over meg de dagene på sykehuset, der mitt liv fort kunne tatt slutt. En smertefull og langvarig død. Jeg skulle ikke forlate livet enda. Jeg hadde for mye å leve for og så mye igjen å oppleve. Jeg hadde jo ikke fått levd og opplevd friheten jeg ønsket så sterkt. De dagene var dager fyllt med en enorm angst og reddsel for at spiseforstyrrelsen virkelig hadde klart det. Den hadde klart å tatt over hele mitt liv, min kropp og meg. Men siden alle disse vidunderlige englevaktene jeg har rundt meg, passet så godt på meg, og selvfølgelig de fantastiske menneskene som gjorde alt som sto i sin makt for å hindre at livet mitt skulle ta slutt, fikk jeg en ny sjanse.... Jeg fikk en ny sjanse til å leve. Jeg fikk en ny sjanse til å kjempe mot monsteret som nesten tok livet av meg, for å så få livet og friheten igjen som gevinst. Jeg overlevde. 
I ettertid har det ikke akkurat vært lett. Leverskadene var enorme, og har medført utrolig mye smerter og andre fysiske plager. Heldigvis er den på bedringens vei, og jeg har fortsatt sjansen min. 
Jeg har aldri hatt så mye motivasjon, vilje og håp som de dagene jeg ventet på svar om leveren ville overleve, om jeg ville få en ny sjanse. Jeg var FRIDA. 

Jeg blir lei meg og skuffet av meg selv noen ganger. Jeg føler meg så svak. Sykdommen er så sterk, og hjernevasker meg med sine løgner. Jeg faller... Henter frem alt jeg har av vilje og motivasjon, og reiser meg og kjemper imot, men så faller jeg igjen... Reiser meg og faller... 

Jeg blir sint på meg selv, men jeg vet jo at dette er ikke min feil. Jeg vet at det ikke er Frida som legger igjen knekkebrødet på tallerkenen uspist. Jeg sitter jo der i en time å prøver å tvinge det i meg, fordi jeg vet at det er det knekkebrødet som vil gjøre at jeg vinner. Det er ikke jeg som setter på en "alt går bra her"- maske når jeg innerst inn skriker etter hjelp. Det er ikke Frida som sier at hun har spist når anoreksien nektet meg det.

Jeg må bare godta at det vil være slik. Jeg kjemper mot et monster som er mektig og stort, og som fortsatt ønsker å ta mitt liv. Men djises! jeg vil så inderlig leve. JEG VIL LEVE! 

Ambivalens... utrygge rammer... tanker... motløshet... anoreksitiske handlinger... Svak! Sterk! 

Jeg er som en jojo, noen timer er humøret bra, og jeg klarer å fullføre måltider med glans, andre timer er jeg nedtrykt bak en tung mur som spiseforstyrrelsen tråkker på, og måltidet blir ikke spist.
Jeg er ambvalent, redd, forvirra, spiseforstyrret.

Tanker surklerer, angsten er konstant, men drømmen og håpet og viljen min har jeg trygt i hjertet mitt. Tanken på det livet jeg skal leve i frihet og muligheter, sammen med kjæresten min gjør meg sterk. 

Det er dager igjen til jeg skal på Levanger. Jeg er livredd. Jeg håper bare så inderlig at de kan hjelpe meg, og at jeg klarer å møte opp med ut utgangspunkt med blanke ark, nytt sted, nytt opplegg, ny start, KAMPEN!
JEG SKAL KJEMPE MOT monsteret. Jeg håper jeg klarer å ta imot den hjelpa jeg så sårt trenger.
Jeg vil så inderlig få brukt den sjansen jeg var så heldig å fikk. Jeg vil så gjerne leve!


~Frida~

sannheter....

Halleluja... jeg er så sliten... Føler jeg begynner alle innlegg med disse ordene for tiden. Men det er faktisk slik realiteten i Fridas kropp og sjel er. Dødssliten. 

Klarer liksom aldri å finne ro i kroppen eller hodet. Det er konstant et eller annet som surkler og går, og gjør følelsene og tankene mine K.A.O.T.I.S.K.E (!) Jeg dras i to retninger hele tiden. Jeg kjemper for livet MOT et monster som har styrt meg og livet mitt siden jeg var 11 år gammel. Men det monsteret bor i meg, i hodet mitt, i tankene mine, i handlingene mine, i alt. Derfor dras jeg ut av fokuset mitt ganske ofte, og gjør bare anorektiske handlinger. Når man først har begynt å rulle ballen, ruller den fort og baller på seg mens den ruller. Så må jeg stoppe opp og tenke over hva i HELVETE jeg driver med, som gjør alt det motsatte av det jeg skal gjøre for å få stoppet dette monsteret. I slike stunder er jeg monsteret. Og når jeg oppdager det, blir jeg motløs.
Hvordan skal jeg noen gang bli frisk? hvordan skal jeg noen gang bli Frida? Vil jeg få leve drømmen min? Vil jeg gi opp? Hva skal jeg gjøre? slike spørsmål dukker opp i hodet mitt. Jeg er rett og slett utrolig forvirra til tider.
Når ballen har begynt å rulle, er det vanskeligere å holde fokus på at jeg går på veien til frisk, fordi det er så forferdelig vanskelig å godta og faktisk akseptere at ting går opp og ned, og i tillegg all grublingen om at det er på tide å legge kortene på bordet. Angsten min inneholder så mye mer enn hva som har blitt sagt ut av min munn.
Sannheten er ikke fullstendig fortalt. Jeg vil, men anoreksiballen ruller.
Jeg vil så innmarri bare si til hjelperne hva som foregår i hodet mitt, og at jeg er sterkt preget av anoreksien. Mye mer enn de tror. Og det er så slitsomt.
 Løgner, lureri, tull, ball, rot. fack!
Jeg vil fortelle om så mye om  hvordan jeg egentlig har det, men anoreksien lar meg ikke...
Grunnen til at jeg er sliten er ikke uventet. ALT sykdomspreget jeg må gjøre i løpet av en dag, alle lurerierne og løgnene og maskene i løpet av en dag, alle tankene og reddselen.... Det slipper ikke ut.
Jeg vil, Men nå er sykdommen sterk. Og jeg klarer ikke å godta det, så jeg spiller flink jente og "fullfører" hele kostlisten, og vekta går opp. '
NEI! det gjør jeg ikke, og vekta går ikke opp. Den raser NED!
Hvis jeg skal beskrive hvordan ting står til med kroppen nå, er det relativt dårlig.
Det gjør meg livredd. Jeg veier mye mindre enn de tror, jeg spiser mye mindre enn de tror, jeg har tanker jeg ikke har delt, jeg har tvangsritualer, jeg føler meg fortapt.

Så nå sitter jeg her da. Det er i underkant av en uke til jeg skal starte min livs største kamp på Levanger, En bmi som nærmer seg 12, og lurer på hva jeg skal gjøre. Er jeg fortapt? skal jeg fortelle om mine hemmeligheter? skal jeg legge kortene på bordet? skal Jeg gi opp? skal jeg TA IMOT HJELP?
 Ja, Hvis jeg vil bli frisk, så må jeg det...
JEG VIL BARE BLI FRISK! JÆVLA DRITTSYKDOM!
~Frida~

bah...

Frida er SLITEN og LEI. . . 


slik føles det vertfall etter denne dagen. Det har vært en slitsom dag med mye angst, tanker, kjemping og motløshet. Hva gjør man på slike dager? Jo, man holder ut, tenker at morgendagen blir bedre, lar hjelpere holde hånda di og stryke deg på ryggen, tenker på hva man får igjen for å holde ut og kjempe, snakker med mamma på telefonen, tenker på sin kjære, snakker med behandlerne om alt som foregår i det rotete hodet.... OG maler et maleri med masse farger!

Slike dager er jeg dessverre ikke forruten. Men jeg har faktisk gjort alle de tingene som står ovenfor i dag.
Jeg har gjort alt for å holde ut denne dagen på best mulig måte, og det har jeg faktisk klart. Sliten og lei, det er jeg. Men halleluja, det må vel være lov? Jeg fikk vertfall noe positivt ut av dagen. Jeg har malt et bilde.

Ble faktisk ganske fornøyd. Farger er viktig! Farger er muligheter!

Ellers går dagene. I går var jeg på kino med min kjære. Det var virkelig kjempe koslig. Det var deilig å gjøre noe Friskt før jeg skulle tilbake hit. Det var utrolig vanskelig å måtte gå av her, mens kjæresten min kunne kjøre hjem. Vi ble stående lenge og si hade. Til og med tårer kom frem og trillet langs kinnene mine under hadekosen som jeg aldri ville skulle ende. Det er tøft å tenke på at man ikke er i stand til å ta vare på seg selv og være hjemme. Det er utrolig vanskelig å innse og takle følelsen av at man faktisk trenger hjelp.
Enda verre er det å faktisk godta at ting er som de er, og det å kjempe er det eneste som kan hjelpe.
Kvelden i går var også vanskelig. Jeg gråt i over en time fordi jeg var så lei meg for alt. Jeg ville bare være med hjem og slippe å kjempe sånn. Jeg er rett og slett utrolig sliten.
Men jeg klarte meg. Jeg er gjennom både gårsdagen og i dag. Nå gjelder det bare å tenke på at jeg MÅ fokusere på at i morgen er det en helt NY dag med nye muligheter, blanke ark, valg etc....

Bildet er tatt i går etter kinoen. Skikkelig oppstashet og greier. Takk gud for sminke og smykker sier jeg bare.  hehe...

Ellers vil jeg takke for utrolige hilsninger og tilbakemeldinger. De betyr så mye.  <3

Nå er det nattata her forhåpentligvis.

~Frida~

Masse Masse ord... + en rød trå

Noen dager er tyngre enn andre... Noen timer er bra, andre er fantastiske, noen er uutholdelige, noen er triste og deprimerende, noen er greie og de fleste er vanskelige... Slik er det vel bare. Det å kjempe mot det monsteret man som tidligere har fått frie tøyler i kroppen min og livet mitt. Jeg kjemper imot det, men det vet akkurat hvordan mine svakheter og punkter for å felle meg ligger. Det vet akkurat hvordan min motivasjon raskt skal erstattes med angst og anoreksitanker og tvangstanker.
Jeg faller litt... Reiser meg... Faller igjen... Reiser meg...Faller...Faller... Prøver å reise meg... Holder ut i en pinefull angst og tilværelse der monsteret kjemper for å få plassen sin tilbake. Jeg holder ut, og tenker på alt som skal fylle spiseforstyrrelsens plass. Jeg prøver å tenke på målet og drømmen min. Jeg tenker på alle som heier på meg, Frida, Og på familien min som så sårt har måttet se jenta si kave med en forferdelig sykdom i alle disse årene. Mest tenker jeg på min kjære, og det livet vi har foran oss. Innimellom blir jeg minnet på at jeg faktisk mest av alt må gjøre dette for min egen del, og det gjør jeg jo også. Jeg vil virkelig finne meg selv. Utvikle mine egenskaper som så lenge har vært skjult. Kanskje jeg til og med har noen som enda ikke er oppdaget. Mest av alt vil jeg kjenne frihet. Friheten og roen til å kunne velge. Det å ta valg ut i fra hva JEG har lyst til og ønsker, og ikke ut i fra tvangsritualer og tvangstanker og spiseforstyrrelsens behov. Jeg vil velge.
Jeg vil leve. Jeg vil så inderlig veldig veldig veldig mye bare LEVE!
Tro meg, jeg har sett livets mørke sider, og det har gitt meg mye som jeg er glad for å ta med meg videre, men mest smerte. Mest tid og opplevelser. Mest store deler av mitt liv. Mine ungdomsår.

Dumme jævlige sykdom. Jeg skal nok gi deg en saftig smak av hva smerte er. Den smerten du har gitt meg og mine kjære, skal jeg gi deg ved å sakte men sikkert kjempe imot deg og skvise deg ut av MITT LIV, MIN KROPP! 

Det er utrolig tøft! Jeg har aldri hatt det så vanskelig i hele mitt liv. Anoreksien er sterk, og jeg må hele tiden være sterkere, med hjelp selvfølgelig. Men gud, hvor vanskelig og tungt det er. Det å kjempe seg ut av dette er jammen meg ikke gjort på null komma niks. Det er vertfall sikkert.
Jeg er livredd. Livredd for hva sykdommen vil fylle i angsten de neste timene, de neste dagene. Alltid. Jeg er aldri trygg. Angsten kan fylles med det meste fra sykdommen nå for tiden, nettopp fordi den gjør alt for å felle meg. Jeg klarer ikke å styre angsten, men jeg kan få hjelp til handligene ut i fra angsten.
Men når man er vant til tanken på å ikke ta imot noe som helst hjelp fra noen og "jeg skal klare alt selv jeg", er det vanskelig å ta imot hjelp noen ganger. Heldigvis kjenner jeg at når jeg kjemper imot sykdommen, er det et ganske stort rom som må fylles med omsorg, støtte, motivasjon og kjærlighet. Det rommet har blitt brukt til mye postitivt i det siste.
Mest i forhold til familien min og kjæresten min. Sykdommen står ikke mellom oss lenger, Den jobber jeg hardt hver dag for å holde i sjakk, og dermed er det masse rom for god og etterlengtet kjærlighet, kos og omsorg fra både mamma, pappa og kjæresten min. Det er så godt å bare ligge i armkroken deres og kjenne at det er lov å være svak. Det å bare få varme, kjærlighet og omsorg. Bare få....
Sykdommen har ikke tillatt det på 6 år. Jeg har ikke følt meg så trygg i armkroken til mamma siden jeg var var lita jente. Og det er så godt. Endelig!

Føler alt som kommer ut av meg nå, er veldig rotete. Men jeg skriver bare som jeg tenker...

Denne uken har jeg forresten hatt masse besøk, og det er så utrolig godt. Ingenting gjør meg bedre enn å være sammen med mine kjære. Det er så trygt og godt, og det gir MEG så mye. Ord kan ikke beskrive hvor takknemlig jeg er for at de er i livet mitt. ALLE SAMMEN!

I morgen er det veiing og behandlingsmøte. Jeg kjenner at jeg gruer meg litt. Masse tanker rundt det, men klarer liksom ikke å sette helt ord på det. Jeg tror jeg bare må ta det som det kommer. Jeg skal også prøve å male et bilde i morgen. Et bilde som skal fylles med farger og drømmene mine, som jeg kan se på når ting er tøft og ting stritter imot. Har mange bilder i hodet, så det er nok lurt å ta frem mine kunstneriske evner igjen, og få bildene ned på maleriet.

Ord...ord....ord....ord om tanker og ting... dette ble rotete dere!
Vel, ønsk meg lykke til i morgen. Nå er det nattata her i huset/bygget/instutisjonen...What ever! det går ikke ann å føle seg hjemme her uansett....
GOD NATT <3
~Frida~

fighting...

I dag har jeg vært på forvernsamtale på RKSF Levanger.
Det gikk ganske greit egentlig..
På møtet fortalte jeg om alt som har skjedd siden sist jeg var der, og hvordan jeg hadde det nå. At jeg var innlagt på Bup frem til jeg skulle dit. Jeg var livredd og full av angst under hele møtet. Jeg var livredd for at de ville si at de ikke kunne hjelpe meg. At jeg var for syk. At det ikke var håp for meg. At motivasjonen min ikke var sterk nok. Jeg gråt, jeg snakket, jeg lyttet og var veldig aktiv under hele møtet. Jeg tror nok de forsto hva jeg ville frem til. Jeg vil ha hjelp. Jeg vil ha deres hjelp.
Litt lettet og roligere ble jeg når de fikk frem at et behandlingsopplegg der venter på meg. De har troen på at de kan hjelpe meg. AH, jeg er lettet, men samtidig livredd. Etter min oppsummering av den siste måneden fikk jeg en nøye beskrivelse av behandlingsopplegget. Alt høres helt fantastisk ut, og akkurat hva jeg trenger. Men når de  begynte å snakke om kostplan og brødskiver, normale middagsposjoner, hvile, næringsdrikker, BMI 20...
Angst! ANGST! ANGST! spiseforstyrrelsen grøsser...
Jeg viste angsten min, og jeg snakket om den. Jeg sa at de aldri måtte sende meg hjem før jeg var friskere. De må ikke gi meg opp, uansett hvor mye jeg vil ønske å gi opp i løpet av behandlingen. Jeg klarer ikke tanken på å dra hjem til det jeg har levd med i 6 år. Et helvete i en spiseforstyrret hverdag. ALDRI IGJEN! jeg vil så inderlig bare bli frisk og leve, være fri! Jeg er så sliten, utmattet, lei, sint, frustrert og livredd.

Jeg prøver å tenke på alt jeg har foran meg i livet. Jeg har livet. Hver dag er en gave, man vet aldri hva man får. Jeg vil våkne om morgenen med et smil om munnen og ikke tenke på annet enn at en ny dag venter. Den tanken skal ikke være negativ og vond, slik som nå. Den skal fylle meg og jeg skal føle meg fri til å utnytte dagen til akkurat det jeg vil. Jeg og min kjære. Vi skal leve.

Det prøver jeg å tenke på, men det er ikke så lett når man sitter med et monster som brøler og skriker og styrer, og aldri gir deg ro. Jeg jobber og kjemper alt jeg klarer for å holde meg i tøylene og drømmene mine, og tar imot hjelp til å holde ut angsten. Angsten som konstant ligger og pirrer, og som stadig blusser seg opp og gjør situasjonen og tankene mørke og triste. Det er da jeg gråter, prøver å puste, snakker og tar imot omsorg fra de menneskene som vil gi meg det. Det er da jeg virkelig må holde fast, uansett hvor tungt og vanskelig det er. Det handler om å kjempe for livet mitt nå. Alternativet er å dra hjem, bli fyllt av spiseforstyrrelsen og depresjon, som sakte men sikkert vil ta ifra meg livet.
Det skal ikke skje, for jeg vil leve.

Derfor er det ikke annet å gjøre... Kjempe, holde ut og kjempe enda hardere i de tøffeste stunder. Mine kjære er utrolige. Det må jeg bare få sagt. Det har aldri vært så godt å ha dem rundt seg. De gir meg så mye, mye mer enn de aner, og det betyr så utrolig mye for meg akkurat nå. Jeg er evig takknemlig for at jeg har dem. Mine foreldre er utrolige, slik som de alltid har vært. De er her for meg uansett. Hvis jeg trenger motivasjon, ringer jeg dem og de fyller jenta si med kjærlighet, håp og styrke igjen.
Kjæresten min er den sterkeste jeg kjenner. Han er min helt. Han kjemper med meg, og gir meg alt jeg trenger akkurat nå. Ord kan ikke beskrive hvor godt det er å vite at han er min, og at han skal være det resten av livet. Jeg elsker han virkelig, nå mer enn noen gang.

Jeg kjemper for livet...
~Frida~

søndag...

Søndag, søndag, søndag... samme hvilken dag det er.
Ting er like tungt. Jeg må gjennom den samme kampen, de samme krigene uansett.

Det var så utrolig deilig å være hjemme i går. Jeg fikk slappet av skikkelig og kost meg. Det ble utrolig vanskelig å komme tilbake hit, når jeg aller helst bare ville vært hjemme sammen med familien min. Mer enn noe annet.
Det er utrolig vanskelig å være her, når jeg tenker på kampen jeg har foran meg og står i, så tenker jeg på det friske livet, og jeg ønsker det så sterkt. Så kjenner jeg angsten, som konstant ligger å pirrer og forstyrrer, og som blusser seg opp til det maksimale hver gang det nærmer seg måltid, og under måltid. Det er lett å tenke tanker som at det er umulig. Det er ikke mulig for meg å få det livet jeg vil ha. Kampen er for tung å kjempe.
Heldigvis vet de rundt meg og de jeg er glad i hva som får Frida tilbake på banen, så kjemper jeg videre.
Det er slik det må være nå. Jeg må ta ett måltid, en time, en dag i gangen og fokusere på målet mitt.
Uansett angst, uansett redsel, uansett motstand. Jeg vil ikke gi flere måneder og år til spiseforstyrrelsen som allerede har tatt fra meg så mye av livet mitt. Det er et monster, og jeg må kjempe imot det, slik at jeg kan bli Frida og fri. Det er målet. Drømmene mine er målet. Å bli hel, føle meg hel og fri og leve.

Likevel er det utrolig vanskelig for meg, som har vært vant til å takle alt selv, i klørne til dette monsteret, å ta imot og be om hjelp når ting blir for tøft. Det er tungt å akseptere at jeg ikke er i stand til å ta vare på meg selv og faktisk trenger hjelp. Det er en treningssak og det handler om å akseptere og godta det.
Det er tungt, utrolig tungt, men jeg må bare kjempe...

Heldigvis kommer kjæresten min på besøk en tur i dag. Det betyr selvfølgelig mye akkurat nå. Det er så godt å ha han her, og bare la han fylle meg med kjærlighet, omsorg og drømmer. Jeg gleder meg.
~Frida~

HJEMME heeeele dagen...

Jeg er hjemme på permisjon, og herlig er det. Derfor vil jeg skrive et lite innlegg mens alt føles slik. For å lese det senere, og kanskje bruke det som en motivasjon. Det trenger vi mye av nå for tida.

Pappa kom å hentet meg klokken ni, da var jeg rimelig klar og redan på perminsjon, med frokosten i magen.
Det var så deilig å bare sitte å slappe av hele bilturen hjem og tenke på at jeg hadde hele dagen foran meg.
Vi stoppet litt her og der for å handle det som trengtes til dagen, og dra deretter HJEM...HJEM HJEM HJEM!

Nå sitter jeg på rommet mitt. Gud, som jeg har savnet det. Det er så godt å bare være her igjen. Alt rundt meg er mine egne ting, senga mi er like god og fantastisk. Tv-en min. MITT!
Litt senere kommer søsteren min og mitt fantastiske tantebarn på besøk. Gleder meg skikkelig til å se dem igjen. Det er en stund siden sist. Vel, det var vel tirsdag kveld, men da var tankene mine fanget på det som skulle skje senere på kvelden. I dag er jeg Frida, og jeg skal kose meg med tantejenta mi.
Så skal jeg hjem til mamma en tur, og være i mitt andre hjem. Gleder meg enormt til å bare være der også.

Følelsen av å være hjemme er så god, så trygg, jeg vil aldri dra tilbake igjen, men jeg vet bedre enn som så. Jeg kan ikke kjempe her hjemme. Det går bare ikke, så kampen fortsetter på behandlingsenheten på Lian, og deretter Levanger. Slik er det bare, så får jeg heller bare nyte dagen og permisjonen her hjemme i dag, og hente motivasjon til å fortsette.
Første mål er å gjennomføre et måltid klokken 12. Det skal nok gå bra. Vi satser på det.

Sola skinner, også inni meg.
Ha en fin dag alle sammen... :)
~Frida~

trygg og god kveld takket være min kjære

Jeg vil begynne med å si at min kjære gjorde kvelden min trygg, god og fantastisk.
Det var så utrolig godt å se han igjen. Jeg kan ikke beskrive det med ord.
Det er utrolig ensomt og trist å sitte her dag inn og dag ut og bare kjempe og kjempe, og kjenne savnet etter et etterlengtet liv, savnet etter "hjemme", savnet etter ro i kroppen. Kjempe og kjempe...
Derfor var det bare helt utrolig godt å ha besøk av min kjære. Han fyllte nok en gang hjertet mitt med varme, motivasjon, håp, trygghet og drømmer. Det var så trygt og godt å bare ha han der. Han holdte hånda mi i timesvis, og fortalte meg om alle de fantastiske tingene vi har fremom oss. Jeg ville aldri slippe hånda hans.

Jeg fikk også en luftetur ut i kveld. Det var så fint å se herlig liv, masse folk, butikker, og drikke te og prate i friskt liv. Det gjorde så godt. Jeg vil så innmarri bare være frisk.
Jeg har en så utrolig tøff kamp foran meg, og er i en. Alt friskt jeg klarer nå motiverer.

takk kjære, for at du gjorde kvelden min så bra og trygg, og fyllte meg med drømmen vår og kjærlighet.

Akkurat nå driver jeg å pakker litt klær og ting, for i morgen skal jeg nemlig hjem på permisjon i noen timer.
Jeg gleeeeeder meg sånn. Det blir så godt å bare være hjemme igjen. Jeg skal kose meg og hente så mye motivasjon som jeg bare klarer.
Nå venter en deilig dusj i ny lavendelsåpe. kjæresten min vet hva jeg liker, og kjenner meg for godt. Han er utrolig.

Håper dere har det bra <3
~Frida~

Keep on fighting...

Det er tungt å være Frida nå om dagen...
Det er tungt å være så langt borte fra alt kjent og kjært, og forholde seg til kun en ting. Det å kjempe mot en spiseforstyrrelse som aldri gir seg. Jeg har konstant ambivalente følelser, og humøret veksler utrolig ofte. Jeg vil så gjerne klare alt, fordi jeg vil så gjerne være frisk. Derfor er det ekstra tungt, når spiseforstyrrelsen innimellom er sterkere enn meg og blokkerer alt fokus på det jeg skal ha fokus på nå.. Heldigvis svinger det som jeg sa, og jeg har gode timer, og dårlige timer. Jeg fokuserer konstant på å prate med behandlerne om alt som foregår i hodet mitt, og da hjelper det litt å komme på rett kjør igjen. Jeg er 100 % ærlig om alt hele tiden, og det er så godt å tenke på at de kjemper med meg, FRIDA!
De dårlige stundene mine gråter jeg litt, fordi jeg er redd. Blir litt motløs og tunge tanker fyller meg.
De gode stundene bruker jeg til å gjøre ting jeg liker og som får  meg til å fokusere på det positive og målet mitt.
Det er en tøff kamp. Det er det ingen tvil om. Men på tross av dårlige stunder, klarer jeg med hjelp fra både personalet her, og mine kjære hjemme, og kjempe mot monsteret.

Jeg vil så inderlig inderlig inderlig veldig veldig bli frisk.
HELDIGVIS og takk og lov for det, JEG får dra hjem på permisjon i noen timer i helgen. Jeg gleder meg masse til å få se noe annet. Noe friskt. Noe som motiverer meg. Jeg gleder meg til å være hjemme der jeg hører til. Så kommer kjæresten min på besøk i morgen også. Det blir UTROLIG godt å se han igjen. Jeg savner han så inderlig.

Ellers vil jeg med hele mitt hjerte takke alle for gode ord og tilbakemeldinger. De hjelper så mye <3

fikk ut i sola en tur i dag

Jeg fortsetter kampen i morgen. Nå er det på tide å få seg litt søvn(forhåpentligvis)

~Frida~

sperrer?

Tung dag...

Jeg kjemper på. Jeg vil så innmarri klare dette, og det skal jeg også.
Men når spiseforstyrrelsen innvanderer hodet innimellom, er det ikke lett å være like positiv. I dag ble det litt sånn. Jeg er jo så motivert, og jeg vil klare alt, jeg gjør alt jeg kan for å gjennomføre det jeg skal. Tenke positivt og tenke at maten er medisinen min. Når spiseforstyrrelsen setter sine klare sperrer og jeg ikke slipper igjennom for å klare det jeg så gjerne vil, blir jeg bare skuffet, motløs, redd og sint. Jeg begynner å tenke tanker om at jeg aldri vil bli frisk, at kampen er for stor, at jeg aldri vil nå målet mitt. Jeg blir rett og slett livredd. Jeg er livredd.
Heldigvis er det mange personer rundt meg som støtter meg, og jeg fikk snakket ordentlig ut etter mitt lille angstanfall i dag.
Det vil stritte imot, men det er da jeg må bruke munnen og snakke om alt, slik at jeg får hjelp til å komme på riktig spor og tanker igjen.
Jeg vil så gjerne, og jeg vil kjenne på den enorme motivasjonskraften jeg har HELE TIDEN. Men jeg må bare finne meg i at spiseforstyrrelsen prøver å sette sperrer. Jeg hadde vel ikke forventet meg noe annet heller. Jeg er litt sterk/svak.

For meg er det viktig å tenke på alt jeg klarer nå, og ikke tenke på alt jeg ikke klarer. Jeg klarer mye, og kjemper hele tiden. Frida- stemmen ber ofte om hjelp, og da er det heldigvis god hjelp og få.
Jeg gir meg ikke.

<3
~Frida~

Walkin on my road... one step!

Da har jeg endelig fått installert meg litt her på Bup, der jeg i utgangspunktet har skulle vært for en uke siden.

Jeg er på plass, og har fått pakket ut litt og kommet litt til rette på rommet mitt. 

Det er rart og være her, siden jeg omtrent bodde her i 3 år liksom. 

Men det er jo helt annerledes nå.

Jeg er en helt annen person i dag, enn jeg var for 3 år siden da jeg var her sist.

  Jeg har helt andre mål. Jeg er faktisk her for å få hjelp denne gangen. (!)

Det er så rart å ”samarbeide” med behandlerne... Rart, men utrolig godt. 

De er her for meg hele tiden og er veldig støttende. 

Målet med oppholdet her er å stoppe vektnedgang, og selvfølgelig å starte litt med å begynne å venne meg til det å spise mat igjen. Så er det jo å få døgnrytme og slikt på plass. Rett å slett stabilisere hele meg og min situasjon litt slik at jeg er litt sterkere til jeg skal på Levanger.

Jeg har fått en liten kostplan som jeg skal prøve alt jeg kan for å klare. Det er vanskelig enda. Jeg sliter med å få ned all maten enda, og det er det mange grunner til. En grunn er jo klar. Spiseforstyrrelsen! 

Men en annen ting er jo Leverskadene som enda henger med meg. Jeg har mye vondt og har en del fysiske plager som gjør det enda vanskeligere å spise. Men jeg spiser så mye jeg bare klarer til hvert måltid og jeg kjemper på alt jeg har. I dag har jeg nesten klart å spise alt som var på kostlista, og det første dagen. Det er bra. Jeg er mest glad for at jeg klarte å spise litt middag. Det er liksom verstingen, så litt middag i Frida's mage gjorde godt både for kroppen og den lille Frida-mestringsfølelsen. tihi...

Jeg tar blodprøver ganske ofte, og de er fortsatt ganske påpasselige med puls og blodtrykk. Jeg håper blodprøvesvarene i morgen fortsatt viser at pilen peker i riktig retning i forhold til leveren min. 

Håpe håpe!

Ellers er jeg utrolig sliten og utmattet, så jeg hviler mye. Spiser og hviler og venter på at energien skal komme litt tilbake. Sånn følelsesmessig er jeg som en jojo. Angsten hopper opp og ned sammen med humøret. Men det er vel ikke annet å forvente heller. Jeg bare håper jeg klarer å få UT noen følelser snart. Jeg vil gråte litt.  Det er utrolig godt å ha de rammene jeg har og de flinke folkene som støtter meg rundt meg. Ikke bare i forhold til angst, spiseforstyrrelse og måltider etc...

Men fordi det er fort gjort å føle seg litt ensom, trist og alene så langt borte fra mine kjære. 

Jeg savner ”hjemme” og alt som er hjemme. Familie, venner og kjæresten min. 

Når jeg får energien litt tilbake blir det godt å få litt besøk fra dem. Kanskje litt permisjoner etterhvert.

Men nå er det kun fokus på Spising, hvile, støtte, kjempe på og stå imot. 

Veien min har begynt, og jeg går på den nå...

Ready for fight...

Så har jeg jo fått et kjempe koslig rom :) 

motivasjon på veggen

Sliten og trett og litt ironisk smiling, og litt lei... men kjemper på!

Tenker på dere der ute<3

Back on track - en begynnelse

I skrivende stund kan jeg gledelig meddele at jeg får fortsette på min vei i dag.
Jeg er så lettet. Siden blodprøvene har snudd, og legene tror at den positive utviklingen vil fortsette i samme retning, får jeg dra til Lian i dag. Det er forsvarlig å dra dit, siden det også er sykehus liksom.

Jeg er så innmarri glad, jeg kan ikke beskrive det.
Tenk at jeg får en sjanse til! Det er et mirakel, så nå er det bare å fortsette og håpe på at alt går bra.
Det vil ta tid, og det er ikke over enda, men  det er bedre. Alt som er bedre er bra, ikke sant?

Jeg stråler som ei sol btw :-D
Det vil komme utfordringer, det er jo klart. Jeg har jo ikke begynt på det som er vanskelig og det som er hovedproblemet mitt. Krigen mellom meg og spiseforstyrrelsen!
Men jeg er veldig veldig veldig motivert.


~Frida~

veien er klar..er jeg?

Angst til tusen. Ambivalent til tusen. Redd til tusen...

we<3it

Alt er lagt til rette for meg. Veien er klar.
Nå må jeg bare holde ut angsten, ambivalensen, tankene og følelsene og sykdommens overbevisninger over natten. Puste, holde ut, ikke gi etter...Så er det å begynne å kjempe. kjempe for livet..
Gud, la meg klare det...

~Frida~

Bagen er pakket...

Jeg er endelig ferdig med pakkingen. 
Kanskje litt tidlig siden det enda er en dag igjen til innleggelsen. Men jeg regner med at jeg verken får tid eller er i  humør og form til å pakke fornuftig i morgen, Så jeg gjorde unna det i dag. 

En ny bag pakket med klær, lesestoff, toalettsaker, Frida-ting og en ny dagbok. 

Jeg skriver dagbok, og har gjort det ganske lenge. Jeg synes det er er lettere å forstå alt som foregår i hodet mitt, når jeg bare skriver ned alt jeg tenker og føler. Samtidig hjelper det meg litt fordi jeg får alt ut og på papiret i boken. Så kan jeg lukke boken og la det være der. Som sagt tittet jeg litt i boken som jeg har skrevet i dette året. Det var utrolig rart å lese hvordan jeg tenkte i de forskjellige fasene. Det er vertfall rart med tanke på hvor stor forandring det er i forhold til hvordan jeg tenker nå. Det er ganske interessant å bla tilbake, man kan lære litt av det også. Så jeg er glad for at jeg skriver dagbok. 
Nå rotet jeg meg litt bort her. poenget mitt er at jeg har lukket den gamle dagboken, pakket en ny dagbok i bagen. Ny start, ny fase, nytt alt(prøver å tenke positivt i all gjørma her).

CLOSED

Ny start

Jeg har også pakket litt motivasjon i bagen min.
Ting jeg har fått fra min kjære. Litt bilder og ting som betyr mye for meg.
Siden det kan være vanskelig å holde motet oppe, kan jeg jo bare titte litt på motivasjonen min og prøve å hente litt.

Tro, Håp og kjærlighet

Det nydelige bildet kjæresten min har laget til meg

Blomsten som inneholder så mye historie

Den skal jeg fortelle en gang. Kanskje i en sang?

Pakkingen er gjort unna. Nå er det bare å fortsette å holde ut, så drar jeg og pappa til behandlingsposten på møtet i morgen tidlig. Etter det får jeg bare ta ting som de kommer. Fortsette å holde ut. 

Jeg har gitt opp håpet om å få sove noe som helst i natt. Jeg har ikke sovet ordentlig på mange døgn. 

Så i natt er handler det vel også om å holde ut. Det er vel det eneste positive jeg kan gjøre.

Anoreksien er sterk. Jeg er fanget og maktesløs. Så da må jeg bare hoooolde ut.

Prøve å ikke la angsten ta av og gjøre noe dumt. 

Satser på film, pepsi max og snus. 

Wish me luck tomorrow! I NEED IT! huffamei,for et liv..

~Frida~

Jeg sier det til alle rundt meg, nå må jeg si det til meg selv. VÆR STERK!

Jeg er veldig delt, har veldig ambivalente følelser og tanker, og er forvirret angående konklusjonen og det som ble bestemt på møtet på bup i dag.
Men det er vel ikke annet å forvente når man har en monstersykdom som kjemper ganske hardt imot alt som handler om å få hjelp. Jeg vil ha hjelp, og det får jeg nå.

Møtet med behandleren min gikk ganske greit. Ordet innleggelse gav meg en angstbombe med en gang ørene mine hørte det. Det er ikke uventet, fordi jeg skjønte at sykdommen ville gi meg det, og jeg skjønte at ordet ville komme. Jeg var ganske delt gjennom hele møtet, men jeg klarte å få frem mine FRISKE synspunkt.
Behandleren min har allerede snakket med akuttposten, og var klar på at en innleggelse er riktig nå.
Innleggelse for å holde meg stabil frem til jeg skal på Levanger, og for å hindre at sykdommen blir større og det som er friskt, motivasjon og funksjonsnivå ikke forsvinner. Selvfølgelig også for å hindre at det verste skjer...
Jeg er som sagt delt, men jeg vet at jeg bare må... Jeg vet at det er riktig, men likevel er det utrolig vanskelig for meg å akseptere. Fordi jeg føler meg svak, som har latt det gå så langt. Fordi jeg er redd for angsten som vil komme når jeg må gi fra meg kontrollen. Fordi jeg aller helst vil slippe å gå gjennom alt dette...
Det er uansett et helvete, jeg klarer ingenting nå, og jeg kjenner kroppen min blir svakere og svakere for hver dag. Det er nå det gjelder. Jeg må hente frem alt jeg har av motivasjon, drømmer, håp og viljestyrke til å kjempe og fokusere på målet mitt. Det er vanskelig, for jeg er på grensen til å klare det. Men jeg må...

Jeg sier det til alle rundt meg, jeg sier det til alle krigere der ute, Jeg sier det til mine kjære som kjemper like mye som meg mot denne sykdommen. Nå må jeg si det til meg selv. Den evige kampen som vi alle har kjempen mot sykdommen min, vil nå bli en kamp JEG må kjempe.. JEG MÅ VÆRE STERK!

Samtidig vil jeg bare gråte, fordi jeg har så dårlig samvittighet for alt, jeg er så redd, jeg er så sint på sykdommen for hva den har gjort/gjør med alle de jeg er glad i. Og jeg er sint på sykdommen for ALT den gjør og har gjort med meg. Det er så utrolig å tenke på. Jeg blir så sint.
Men hva hjelper det, følelsene mine kommer bare ut i følelseskaosballer og kraftig angst, som må fremkalles av å trigge, kjempe imot, eller at jeg sprekker.

INNLEGGELSE! jeg kan ikke fordra ordet. Det minner meg BARE om tvangsforing, låste dører og selvskading og uutholdelige følelser.
Derfor må jeg omformulere alle tanker om det ordet, og selve ordet til STABILISERING. 
Det er et opphold på akkuttposten som skal hjelpe meg til å få bedre utgangspunkt når jeg skal gjennom min livs viktigste kamp på Levanger. Det blir en kamp, før kampen..
Men hvis jeg ikke går gjennom den kampen, vil det heller ikke bli noen kamp på Levanger..
Da vil spiseforstyrrelsen vinne, og ta med seg MEG, MITT LIV, og mine drømmer, håp, livslyst og mine kjæres livsglede i graven. Jeg dør...

Jeg gråter nå, fordi alt virker så håpløst. Alt virker så vanskelig. Samtidig har jeg så lyst å være der for kjæresten min og foreldrene mine og være sterk for dem.
Sykdommen har tatt så mye, og den tar så mye.. JEG KAN BARE IKKE LA mine kjære miste jenta si...
JEG KAN BARE ikke la spiseforstyrrelsen la livet mitt.
Dette er så utrolig vanskelig, for jeg må gå fra mitt nåværende helvete, til et enda verre helvete for å få livet mitt tilbake... For å leve!
Og jeg vil leve, Dere aner ikke hvor mye jeg vil leve. Jeg vil leve dagen lang, natten lang, livet langt og være fri og utnytte alle verdens muligheter som finnes der ute i verden..
Jeg vil så I N D E R L I G  bare få fred..
Enkeltløsningen frister, men jeg nekter å velge den. Jeg skal kjempe meg gjennom krigene, og jeg skal ståimot alle fristelser på den enkle utveien, og kjempe og kjempe... JEG VIL BARE BLI FRI OG FÅ LEVE!

huff, dette tror jeg må ha vært mitt livs vanskeligste valg. Valg om liv eller død.

Behandleren hadde to muligheter til meg:

• 1. fortsette slik som nå, og jeg ender med tvangsinnleggelse om noen uker med fare for livet mitt.
• 2. Planlegge en innleggelse sammen og få til et sammarbeid med psykogen på levanger, akkuttposten, bup-legen min, og MEG og mine foreldre. Jeg tok ansvar, og vi skal bruke de neste to ukene på å planlegge behandlingen sammen, samtidig som jeg skal prøve alt jeg kan for å holde Frida her, ikke gå ned så mye i vekt, og prøve å unngå å gjøre noe dumt. Jeg skal prøve... Jeg fikk vinterferien, og den skal jeg prøve å bruke fornuftig, være sammen med mine kjære, gjøre koslige ting sammen, snakke, hente motivajson og kjempe... 

Innleggelse: UKE 9. 

Jeg vil ikke bli engel enda...

 JEG VIL LEVE...

Grøss og gruu....
~Frida~