sannes blogg

Jeg legger ut dette innlegget på vegne av ei venninde.
Ei sterk jente som har vært gjennom så mye, ei sterk jente som jeg beundrer.
Ei sterk jente som jeg vet en dag kommer til å blomstre.
Livets utfordringer som tenåring beskriver Sanne i sin blogg.
Jeg fant interessen for bloggen hennes, gjennom et innlegg der hun åpner seg totalt og forteller om sitt forhold til seg selv. Det er tøft og modig gjort, og krever mye når man står i et miljø hvor det er forventninger til deg og man har forventninger til seg selv i tillegg.

Les bloggen!

Jeg vil du skal vite at jeg alltid vil være her for deg sanne.
http://unmistakable.blogg.no/
~Frida~

samme skjebne trigger

Det finnes tusener der ute som sliter med det samme som meg. Det finnes tusen anoreksitroll i uskyldige sjeler som herjer. Det finnes tusener som sliter. Det er bare slik det er. Det er ingenting jeg kan gjøre med det. Grunnen til at jeg tar opp dette er at det har kommet inn ei jente med samme skjebne som meg, og en ting er sikkert. Ingenting trigger mer enn å se en tynn og anoreksiherjet kropp. Jeg får lyst å hive meg rundt og kaste opp, trene, slite meg ut, svette, lekke blod, selvskade etc. Jeg ser den skjøre kroppen, og tenker bare på hvor mye jeg ønsker å tilbake. Samtidig tenker jeg på hvor hinsides mye jeg ikke ønsker å tilbake dit. Jeg vet hvilket helvete det kan være. Spesielt når man får behandling og anoreksitrollet blir utfordret. Men Det jeg ser er ei skjør jente som behandlerne bare lar få gjøre som hun vil. Jeg ser at de lar anoreksien vokse seg sterk. Selv må jeg gjennom et helvete hver bidige dag og må få 2700 kcal daglig.
Hun får ha kontroll, hun får føle seg ren, hun slipper å kjempe. Som dere hører meg beskrive dette skjønner dere hvor mye det trigger. Anoreksien vil ut og frem så mye mye mer nå.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg skulle ønske jeg var sterk nok til å tenke at det ikke er verdt å bry seg om, men jeg kan ikke noe for det. Det trigger så voldsomt.
Jeg husker hvordan jeg følte meg når jeg var i samme situasjon. En kontrollfølelse, en herlig ro, en fred i hodet, en renhetsfølelse, mestring... Jeg følte meg... jeg klarer ikke å beskrive det. Jeg finner ikke ro.
Jeg finner heller ingen friske tanker når slike ting dukker opp. jeg skulle ønske jeg var sterkere.
~Frida~

Et budskap

Hvordan forklarer man andre noe som man i årevis har benektet for seg selv, men som man har forstått gjennom erfaringer og konsekvenser, som igjen foregår i skrivende stund og er både for vondt og skremmende til å akseptere.

 Samtidig ønsker jeg ingen å havne i samme situasjon, selv om det har fått meg til å innse ”den mørke dødsengelsykdommen’s” dypeste mening, mål og ønske for meg og min kropp(og andres).

Den vil ta hver eneste centimeter av hjernen og kroppen, hver tanke og siste ord på hver avgjørelse, hver time og hvert sekund av dagen(e), hver tåre vil den erstatte med sine forvrengte løsninger og få deg til å tro på dem. Alt som tidligere har vært ditt blir dens. Dag etter dag – uke etter uke- år etter år. et liv.

Til slutt sitter man igjen med en kropp og et hode som bare vil kunne gjøre en ting. Den ene tingen som hele tiden har vært den djevelske sykdommens mål. Det eneste du gjør er – å dø.

Budskapet mitt er enkelt, men vanskelig og forstå. Spiseforstyrrelser tar liv. Den tok nesten mitt.

...........................................................................................................

Dette innlegget inneholder mer- utrolig mye mer....

Jeg legger det ut når jeg føler meg klar for det. 

I mellomtida jeg tenker på dere alle sammen. Mine kjære medkrigere, mine kjære venner. Dere betyr alt.

Medkrigere, KJEMP, KJEMP FOR LIVET! 

Venner, jeg savner dere!

Jeg savner dere så inderlig. Jeg savner følelsen av å være sammen med dere, for nå innser jeg hvor mye spiseforstyrrelsen har tatt ifra meg av tid, stunder og opplevelser sammen med dere. Jeg savner oss. Og jeg gleder meg til å møte dere igjen<3 

~Frida~

Jeg tenner et lys med håp for dere,krigere der ute!

Siden jeg har vært sengeliggende i heeeele dag, og kun hatt min kjære datamaskin som selskap, har jeg lest mye blogger. 

Jeg har lest blogger til fantastiske mennesker som har det vondt. Det er så mange der ute som sliter, og det er vanvittig trist. Jeg har lyst til å filleriste i alle sammen å fortelle dem at "DU FORTJENER Å LEVE". 

Ingen av disse menneskene fortjener å leve slik. Ingen fortjener å føle seg fanget. INGEN!

Det som er greia, er jo at jeg er en av de som burde filleristet. Så hvorfor tenker jeg at hun skulle gjort ditt og hun skulle gjort datt? Jeg gjør den jobben likedan. Jeg har det likedan. 

Jeg har alltid hatt en slags overdreven omsorgsfølelse for andre, og når jeg leser bloggene til alle disse vakre menneskene som har det så vondt, gjør at jeg får lyst å fikse alt. De må ikke ha det slik, de fortjener å leve, tenker jeg. 

Når jeg tenker meg om, vet jeg at disse fargeklattene med de fargerike historiene en dag vil forstå at de fortjener å leve. Når jeg sier fargeklatt, mener jeg helt spesielle og unike mennesker som virkelig har fått prøvd deg. De er fargerike, men det er ikke alltid like lett å se selv. Det vet jeg <3 

For det det er verdt, tenner jeg et lys for dere, et lys som signaliserer at jeg håper for alle! 

Og for meg selv. 

alle fargeklatter der ute, dere vet hvem dette lyset er tent for. <3

~Lea Amalie~

Stolt over en kriger...

Jepp, det er jeg... jeg har ikke ord.
Jeg skrev tidligere et innlegg om henne som dere kan lese her!
I dag var jeg så heldig å fikk snakket med samme jenta. Men denne gangen var nyheten en gledelig nyhet.
Jenta mi fortalte meg nemlig at hun ikke orker mer! det kan jo høres både negativt, veldig negativt og positivt, og veldig posittivt ut. Men dette var veldig positivt!
Hun fortalte at hun ikke orker å høre på spiseforstyrrelsen mer, hun vil bare spise og bli frisk!:)

Jeg er så utrolig stolt. Både jeg og hun skjønner at veien blir tøff likevel, og det kommer både nedturer og oppturer. Men hun vil bli frisk!

Dette var en gladelig nyhet, og jeg er sikker på at hun vil klare det!
En ny kriger på rett spor <3


Jeg vet det er vanskelig for deg, og det vil det nok være en stund framover. Men etterhvert vil du kjenne livet ditt komme tilbake, krefter komme tilbake, og deg selv tilbake. Og da kan du være den personen du vil!
Jeg heier på deg, og det gjor mange andre også:)
men det er ikke verdt å leve hvis man har en kropp som bare makter å ligge i en sykehusseng, og det har du insett nå. En sterk, veltrent og slank kropp er nok til å ha det bra med seg selv. Å det vil du få. Du vil bli frisk!

glad på dine vegne,kjære:)

~Lea~

Labirynt

For de som er interressert i å vite hvordan en ambivalent time høres ut i mitt hode en søndagskveld,les her. Minner om at dette er en av de mange krigene anoreksitrollet, bulimitrollet og Jeg har daglig. Spesielt søndager, etter ei helg med overspising. Da er anoreksitrollet supersinna, og bulimitrollet er superstressa fordi den vet at jeg ikke kommer til å overspise dagen etter, på mandag. OSV... mersom krig.

Anoreksitroll: "Du har lagt på deg, tenk så sinnsykt skitten du er nå, tusenvis av kalorier,Fy deg! tenk at du kan sitte å ræva å spise sjokolade, når du klarte å svi av 1 kg forrige uke! Du er skitten, du er ikke bra nok! Du er svak!"
bulimitroll: " Hvordan skal du liksom klare å holde deg unna maten, du trenger meg, du trenger å overspise, Du klarer ingenting når du lar vær å overspise, for da skal jeg plage deg med intense og smertefulle piner slik at du sprekker. Du trenger meg, Du er ikke sterk, du klarer ikke å motstå. Dessuten, det spiller ingen rolle om du blir feit, ingen bryr seg om deg likevel."

Lea: "IKKE TILGJENGELIG FOR ØYEBLIKKET"

skjønner dere? Det er umulig å tenke "normalt" når man har 1000 tanker på en gang, når man fysisk ser endringer på kroppen som sykdommen overbeviser deg om, når sykdommen faktisk overtaler deg og styrer deg, når man er fanget og ikke kommer løs.
Dette er en forferdelig lidelse. Jeg håper noen finner en heidundrende hestekur mot den snart. Kanskje man må stikke en vakumsprøyte inn i hjernen, for å suge ut disse to monstrene, for å så skylle dem ned i do(det ville vel bulimimonsteret likt).
Hadde det bare fantes en medisinsk behandling. mersom en heflig antibiotikakur, eller halstabeletter "sliter du med bulimimonstrer? ta en pille og skyll den ned, da vil bulimitrollet gi deg fred" (ellerno).
Hadde det bare vært så greit, hadde vel faktisk fler vurdert å få bulimi eller anoreksi også. For de fleste vet egentlig hva dette dreier seg om og at det er alvorlige saker, men så har vi dem som faktisk ber på sine knær om at de vil ha Anoreksi, fordi DA ville alt bli bra. Uansett er det feil! HELT FEIL! Argh..
Poeng: Det er i hodet denne sykdommen sitter, og man må selv ta valget om å få en endring og bli frisk. Dette er en endring som er nok til å lage 3.verdenskrig i hodene til de fleste spiseforstyrrede. Noe jeg tror holder på å skje med meg nå. Da sykdommen fikk nyheten om at jeg skulle på Levanger for å bli frisk og at jeg var fast bestemt på å få et bedre liv, fikk sykdommen det travelt med å invitere og innkalle alle andre sykdomsfremmedlegemer i kroppen min, for å gjøre alt for å felle meg i den innspurten jeg nå er i.
Det er som å springe springe i en labyrint der alle veier er dekt med enten torner, ild eller kniver. Man ser målet der fremme, og på den ene siden av deg ser du dine kjære heie på deg. På den andre siden ser du anoreksi, bulimi, angst,depresjon, død... så ser du lenken som henger rundt halsen din og videre bort til dem. De har også pisker, slik at de alltid kan få deg til å gjøre som de vil. Hvis du nekter, kan de ta i bruk sterkere verktøy. De vinner som regel. Av og til orker jeg ikke å holde hodet hevet og fokusere på målet, fordi jeg er så sliten, at jeg bare vil sove. Jeg vil ha fred i hodet mitt. Det er en evig kamp.


Det som også gjør ting litt verre, er at siden jeg ble syk da jeg var 11 år og hadde problemer med følelsene mine lenge før det, Har jeg ikke så mange verktøy som jeg kan bruke til å kjempe mot sykdommen. Alt jeg har med meg er kjærligheten og støtten jeg får fra de rundt meg. Har jeg ikke dem, har jeg ingenting.
Dette er komplisert, og jeg forventer ikke at alle forstår :P

Hvem tror du vil vinne kampen? 
~Lea~

En ny kriger. Jeg krysser alt jeg har for deg! heia heia

Jeg har akkurat fått vite at en kjær venninne av meg, har blitt innlagt som følger av sin spiseforstyrrelse.

kjære X
Det er vondt å tenke på at det har gått så langt med deg. Jeg har prøvd så godt jeg kan å hindre deg i å fortsette, men jeg vet godt at det ikke hjelper hva jeg har sagt, fordi spiseforstyrrelsen har hele tiden sagt til deg at jeg ikke snakker sant. Det var vondt å sitte å se deg fremmerst i klasserommet. Stille, men jeg visste hva som spiret og herjet i deg hver dag, og de andre så det på kroppen din. Likevel var du alltid så blid og trivelig. 
De siste dagene nå har du vært maktesløs og sliten. Du prøvde å bli bedre i noen uker, og jeg er kjempe stolt over deg. Men både du og jeg visste at spiseforstyrrelsens mestring er større enn din mestring. 
Du er trygg nå. Jeg slipper å tenke på hvor redd jeg er for deg. Jeg har sittet å sett deg forsvinne og spiseforstyrrelsen bli større i lang tid nå. Nå er du trygg. Nå kan du hvile, de har tatt kontrollen, de har spiseforstyrrelsen, de har deg... Jeg vet at spiseforstyrrelsen kjemper i mot deg akkurat nå, og du vil bare hjem, fordi du er utrygg. Men jeg sier deg min kjære, du er trygg nå. Nå skal du bare fokusere på å spise maten som er din medisin, og hvile. kanskje du gråter litt også? Ja, jeg vet hvor godt det er å gråte, og snart når du blir sterkere, vil du kjenne deg trygg. 
Like før du gikk fra skolen med en sliten, oppgitt og trist kropp og sjel, i går, hvisket du til meg: "jeg vil bli frisk jeg Lea". 


Det er vondt, men det vonde er forårsaket av noe ondt, og da er allting vondt. Men det vil bli bedre. 
Døren til livet er der for deg også:)


Håper av hele mitt hjerte at alt er bra med deg, jeg har tro på deg. DU vil bli frisk!
akkurat som meg..

hilsen Lea






Det vil nok gå bra, jeg er glad for at hun har fått hjelp. Men det er utrolig vondt å se på at en person man er glad i, utvikler den samme smerten og sykdommen som jeg har vært fanget i mange år i.
Får håpe ikke hennes historie, blir like dramatisk og fæl som min.
Får håpe det ikke utvikler seg store troll inni henne og store smertelige smerter.
hun fortjener det ikke. Hun er verdens beste jente.




~Lea~