hvordan skal livet være?
jeg sitter å ser på gamle bilder, nye bilder av vennene mine, og tenker over hva livet egentlig er.
Er det jeg har et liv? Er mitt liv et liv jeg vil ha?
Er det å bli påpasset at jeg spiser, påpasset at jeg ikke kaster opp og trener, påpasset at jeg ikke gjør noe dumt, er det et liv? Det å ha en kropp som bare makter å ligge i en seng. er det et liv?
Er det et liv å være stærkt preget av spiseforstyrrelsen og styrt av den? Er det et liv å ikke være i stand til å ta vare på seg selv?
Svaret er nei. Det er ikke et liv jeg vil ha vertfall.
Jeg vil være fri. fri til å gjøre hva jeg vil, fri til å tenke friskt og gjøre friske ting, fri til å bestemme og ta valg. jeg vil gjøre morsomme ting, jeg vil leve hver dag, jeg vil ikke bry meg om hvordan kroppen min er og hva vekta mi er. Det betyr ingenting. Jeg vil kunne ta ansvar for meg selv og mitt liv. Jeg vil være med venner, og ikke minst min kjæreste lars. Jeg vil gi av meg selv. Jeg vil være fri.
Jeg har blitt friskere, det er det ingen tvil om. Jeg har fått friskere tanker. jeg har mer kontroll. jeg er friskere og sterkere enn spiseforstyrrelsen. Jeg har virkelig tro på at jeg kan klare dette.
Jeg har begynt å tenkt over en del ting. Siden jeg så inderlig har lyst å leve NÅ, lurer jeg på om jeg egentlig trenger et opphold på Levanger. Jeg har egentlig heller lyst å gå dit poliklinisk, og samtidlig være i et friskt miljø. Det er noe med hvor mye oppmerksomhet jeg skal gi til spiseforstyrrelsen lengre.
Kanskje jeg bare skal gi F, og begynne å leve. Få poliklinisk hjelp av en ernæringsfysiolog til å spise riktig, få poliklinisk hjelp til å håndtere tanker og slikt.
Jeg har blitt mer og mer usikker på om jeg egentlig trenger å være innlagt. jeg vil ha mer hjelp og oppfølging, men jeg vil bo hjemme og få hjelp poliklinisk istede.
Dette er bare tanker. Jeg har bare så innmarri lyst til å begynne å leve nå.
~Frida~
Frida Olivia ●●♡●● my truth er er personlig blogg om mitt liv, min kamp og min reise.
Viser innlegg med etiketten tanker og følelser. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten tanker og følelser. Vis alle innlegg
fredag 26. august 2011
torsdag 25. august 2011
jeg vil leve- NÅ helst.
Jeg sitter i sofaen her på østmarka. Rundt meg sitter personal, pasienter og mine medkrigere.
jeg sitter å tenker på alt jeg går glipp av. Jeg tenker på alt som foregår der ute i verden, som jeg ikke får delta i. Alle har begynt på skolen igjen nå. Jeg skulle gjort hva som helst for å få begynt på skolen slik som alle andre. Jeg skulle gjort hva som helst for å bare vært frisk nå. Jeg har så utrolig lyst å bare leve igjen nå. Jeg har så innmarri lyst å oppleve ting, gjøre alt jeg savner, være med venner og familie... Jeg vil leve NÅ. Så har vi dette med tålmodighet, ambivalent motivasjon og fokus. Dette er en vanskelig krig jeg kjemper. Det å hele tiden skal holde skuta på rett kjøl, ha rett fokus, tenke positivt og være tålmodig og akseptere endringene, og oppi alt kjempe mot verdens styggeste og fæleste anoreksimonster.
Det blir vanskelig nå fremover. Det kan både jeg og legen min bekrefte. Nå begynner jeg å kjenne på følelser og tankene begynner å bli klarere. Det er konstant aktivitet i hodet og kroppen. En uro begynner og ligger å pirrer hele dagen. Jeg kjenner at anoreksien kjemper hardt for å fortsatt få bo inni meg. Jeg må kjempe for å holde meg på riktig vei. Det er lett å bli påvirket av monstersykdommen og velge en avstikkervei som gjør det vanskelig for meg å komme på riktig vei igjen.
Sykdommen prøver hele tiden å overbevise meg om slike avstikkerveier.
Sykdom eller ikke, det er fortsatt mine tanker, og hvordan motstå sine egne tanker?
For min del, prøver jeg å spørre meg selv om store spørsmål.
Hvorfor kjemper jeg? hva får jeg igjen for å kjempe? hva er det å kjempe?
Hva trenger jeg for å bli frisk? vil jeg bli frisk? hva er frisk?
hva motiverer meg? hvordan holde meg motivert?
er det friske eller syke tanker? hva skjer hvis jeg adlyder tankene?
slike spørmål hjelper meg til å tenke gjennom og reflektere over ting.
En ting er sikkert. Denne kampen er tøff, men jeg skal komme meg ut seirende.
~Frida~
jeg sitter å tenker på alt jeg går glipp av. Jeg tenker på alt som foregår der ute i verden, som jeg ikke får delta i. Alle har begynt på skolen igjen nå. Jeg skulle gjort hva som helst for å få begynt på skolen slik som alle andre. Jeg skulle gjort hva som helst for å bare vært frisk nå. Jeg har så utrolig lyst å bare leve igjen nå. Jeg har så innmarri lyst å oppleve ting, gjøre alt jeg savner, være med venner og familie... Jeg vil leve NÅ. Så har vi dette med tålmodighet, ambivalent motivasjon og fokus. Dette er en vanskelig krig jeg kjemper. Det å hele tiden skal holde skuta på rett kjøl, ha rett fokus, tenke positivt og være tålmodig og akseptere endringene, og oppi alt kjempe mot verdens styggeste og fæleste anoreksimonster.
Det blir vanskelig nå fremover. Det kan både jeg og legen min bekrefte. Nå begynner jeg å kjenne på følelser og tankene begynner å bli klarere. Det er konstant aktivitet i hodet og kroppen. En uro begynner og ligger å pirrer hele dagen. Jeg kjenner at anoreksien kjemper hardt for å fortsatt få bo inni meg. Jeg må kjempe for å holde meg på riktig vei. Det er lett å bli påvirket av monstersykdommen og velge en avstikkervei som gjør det vanskelig for meg å komme på riktig vei igjen.
Sykdommen prøver hele tiden å overbevise meg om slike avstikkerveier.
Sykdom eller ikke, det er fortsatt mine tanker, og hvordan motstå sine egne tanker?
For min del, prøver jeg å spørre meg selv om store spørsmål.
Hvorfor kjemper jeg? hva får jeg igjen for å kjempe? hva er det å kjempe?
Hva trenger jeg for å bli frisk? vil jeg bli frisk? hva er frisk?
hva motiverer meg? hvordan holde meg motivert?
er det friske eller syke tanker? hva skjer hvis jeg adlyder tankene?
slike spørmål hjelper meg til å tenke gjennom og reflektere over ting.
En ting er sikkert. Denne kampen er tøff, men jeg skal komme meg ut seirende.
~Frida~
tilfriskning
Frida sikrer seg tilfriskning.
Nå skal ting bli bra. jeg var helt ærlig på møtet i dag. Jeg fortalte om mine anorektiske handlinger som har ført til vektnedgang, og jeg skal nå få hjelp til å hindre at det fortsetter.
Tynne rugbrødskiver skal byttes ut i ferdigskjærte brødskiver, jeg skal få ekstra oppfølging på kveldstid når jeg pleier å kaste opp. I stede skal jeg gå tur rett etter oppfølging. permisjonen i helgen skal også gå bra. alt er lagt til rette for at tilfriskning skal skje nå. Jeg er lettet, men også redd, fordi jeg vet det blir tøft fremover nå. jeg skal få mer og mer ansvar selv, frem til jeg skal til Levanger.
~Frida~
Nå skal ting bli bra. jeg var helt ærlig på møtet i dag. Jeg fortalte om mine anorektiske handlinger som har ført til vektnedgang, og jeg skal nå få hjelp til å hindre at det fortsetter.
Tynne rugbrødskiver skal byttes ut i ferdigskjærte brødskiver, jeg skal få ekstra oppfølging på kveldstid når jeg pleier å kaste opp. I stede skal jeg gå tur rett etter oppfølging. permisjonen i helgen skal også gå bra. alt er lagt til rette for at tilfriskning skal skje nå. Jeg er lettet, men også redd, fordi jeg vet det blir tøft fremover nå. jeg skal få mer og mer ansvar selv, frem til jeg skal til Levanger.
~Frida~
onsdag 24. august 2011
ny restart
når jeg ser på veggene rundt meg, ser jeg tro.når jeg kjenner inni meg,ser jeg håp. Når jeg ser heiagjengen min rundt meg, ser jeg kjærlighet.
Tro, håp og kjærlighet.
Det er styrke det. Det er grunn til å si at jeg er sterkest. I dag var jeg sterkest. I dag viste jeg min styrke. I dag tok jeg et valg som var sterkt. I dag vant jeg.
Dette valget jeg tok, har ligget å pirret i meg i flere dager nå. Jeg har vært veldig ambivalent i forhold til det. Det at jeg har vært ambivalent i forhold til det, viser bare at jeg er friskere nå enn før, for tidligere har ikke det vært noe spørsmål engang. Valget jeg tok viser at jeg vil bli frisk. At jeg har valgt riktig vei.
I dag leverte jeg inn tabletter. Tabletter som jeg tidligere ville brukt for å få en slags restart, en begynne på nytt, en ny start. Vel, nå begynner jeg på nytt uten å ta tabletter først.
Spiseforstyrrelsen vræler og brøler om at valget jeg tok var feil, men innerst inn vet jeg at det var riktig.
hvorfor skal FRIDA ta tabletter? no reason.
~Frida~
Tro, håp og kjærlighet.
Det er styrke det. Det er grunn til å si at jeg er sterkest. I dag var jeg sterkest. I dag viste jeg min styrke. I dag tok jeg et valg som var sterkt. I dag vant jeg.
Dette valget jeg tok, har ligget å pirret i meg i flere dager nå. Jeg har vært veldig ambivalent i forhold til det. Det at jeg har vært ambivalent i forhold til det, viser bare at jeg er friskere nå enn før, for tidligere har ikke det vært noe spørsmål engang. Valget jeg tok viser at jeg vil bli frisk. At jeg har valgt riktig vei.
I dag leverte jeg inn tabletter. Tabletter som jeg tidligere ville brukt for å få en slags restart, en begynne på nytt, en ny start. Vel, nå begynner jeg på nytt uten å ta tabletter først.
Spiseforstyrrelsen vræler og brøler om at valget jeg tok var feil, men innerst inn vet jeg at det var riktig.
hvorfor skal FRIDA ta tabletter? no reason.
~Frida~
møte på levanger
hvordan gikk det på møtet med levanger i dag lurer du nok på?
Det gikk veldig bra. en veldig ambivalent Frida satt i en bil på vei til Levanger i dag. Sanset og tenkte over hva hun ventet. Spent og utrolig urolig for hva de kom til og si, og hva som kom ut av møtet.
Det viste seg å gå veldig bra. De var fortsatt villige til å ta imot meg. Spørsmålet er når og med hvilket utgangspunkt. Det første er at jeg må nå BMI 17, det andre er at jeg må takle et frivillig behandlingsopplegg. Dvs at jeg må være på frivillig paragraf her på østmarka og vise at det går bra en stund før jeg skal på Levanger. En annen ting er motivasjon. Jeg føler at jeg fikk frem alt jeg skulle, og alt gikk veldig bra. En litt mer motivert Frida satt i bilen fra Levanger i dag.
Men jeg merker godt hvor utrolig sterk sykdommen er nå. Den er redd nå. Jeg skal bli frisk nå, og den er livredd og stikker klørne enda hardere nå for å sikre seg boplass i meg. Jeg er så ambivalent som aldri før. Jeg tror jeg er redd. Jeg er kjempe motivert for å bli frisk, men jeg er livredd for ssykdommen akkurat nå. Den er skummel og kan få meg til å gjøre hva som helst.
Jeg prøver å be om hjelp fra personalet, og bekreftelser på hva som er friske tanker og ikke nå. Jeg trenger det.
~Frida~
Det gikk veldig bra. en veldig ambivalent Frida satt i en bil på vei til Levanger i dag. Sanset og tenkte over hva hun ventet. Spent og utrolig urolig for hva de kom til og si, og hva som kom ut av møtet.
Det viste seg å gå veldig bra. De var fortsatt villige til å ta imot meg. Spørsmålet er når og med hvilket utgangspunkt. Det første er at jeg må nå BMI 17, det andre er at jeg må takle et frivillig behandlingsopplegg. Dvs at jeg må være på frivillig paragraf her på østmarka og vise at det går bra en stund før jeg skal på Levanger. En annen ting er motivasjon. Jeg føler at jeg fikk frem alt jeg skulle, og alt gikk veldig bra. En litt mer motivert Frida satt i bilen fra Levanger i dag.
Men jeg merker godt hvor utrolig sterk sykdommen er nå. Den er redd nå. Jeg skal bli frisk nå, og den er livredd og stikker klørne enda hardere nå for å sikre seg boplass i meg. Jeg er så ambivalent som aldri før. Jeg tror jeg er redd. Jeg er kjempe motivert for å bli frisk, men jeg er livredd for ssykdommen akkurat nå. Den er skummel og kan få meg til å gjøre hva som helst.
Jeg prøver å be om hjelp fra personalet, og bekreftelser på hva som er friske tanker og ikke nå. Jeg trenger det.
~Frida~
tirsdag 23. august 2011
skuta på rett kjøl
Det er rart hvor redd jeg er for sykdommen min. Jeg er livredd den og tørr ikke annet enn å adlyde noen ganger. Jeg er redd for endringer og hvordan det påvirker sykdommen min. Jeg er redd for hva den kan få meg til å gjøre. Jeg er redd sykdommen min. Når jeg tenker på alt jeg har vært gjennom de siste 6 årene er det kanskje ikke rart at jeg er redd. Men å adlyde sykdommen, vil si det samme som å mate sykdommen. Den blir sterkere. Hva med å bruke styrken min til å for en gangs skyld ikke adlyde, Ikke mate sykdommen, vise at jeg er sterkest. Jeg tenker høyt, hvordan? hvordan ikke adlyde denne gang. Hvordan takle forandringer uten å adlyde anoreksien denne gang? Forandringer skjer snart. Jeg skal overflyttes til Levanger etterhvert. Hvordan finne styrke til å takle de forandringer? For de er mange. Der vil jeg få alt ansvar selv. Der må jeg selv være sterk, og selv be om hjelp til å være sterk. Jeg er redd. Men kanskje går alt mye bedre enn jeg tror. Det gjør som regel det. Alt føles så stort og fælt og forferdelig vondt når det ligger å pirrer og gnager på innsiden. Slipper jeg det ut til noen jeg føler meg trygg på, blir det plutselig lite og håndterbart. Det kan bli bedre. Det vil bli bedre. Jeg vet jo at folk blir frisk på Levanger. Jeg må bare tørre å tro på at jeg også kan komme dit at jeg er frisk.
Jeg må tørre å gi slipp på det som i 6 år har styrt meg. Nå må jeg ta styringen og peile skuta på rett kjøl.
Det er opp til Frida å bestemme nå. Nå er jeg sterk nok til å velge. Utfordringen er å velge riktig.
Jeg veier for og imot. Jeg er veldig ambivalent. Men jeg vet at jeg tilslutt vil ende opp på Levanger. Jeg vet at jeg en dag kommer til å bli frisk.
Men redd er jeg. Hver dag er jeg redd for sykdommen. Men jeg prøver å være sterk.
~Frida~
Jeg må tørre å gi slipp på det som i 6 år har styrt meg. Nå må jeg ta styringen og peile skuta på rett kjøl.
Det er opp til Frida å bestemme nå. Nå er jeg sterk nok til å velge. Utfordringen er å velge riktig.
Jeg veier for og imot. Jeg er veldig ambivalent. Men jeg vet at jeg tilslutt vil ende opp på Levanger. Jeg vet at jeg en dag kommer til å bli frisk.
Men redd er jeg. Hver dag er jeg redd for sykdommen. Men jeg prøver å være sterk.
~Frida~
ambivalent helvete
tankene sirkulerer. skal /skal ikke? vil/vil ikke? må/må ikke? frisk/syk
Ambivalent er ordet.
Jeg tenker så mye at hodet er i ferd med å eksplodere. Jeg lurer fælt på hva jeg skal gjøre fremover, hvilken vei jeg skal velge. Rett frem i oppåverbakke, eller parkere litt først. Jeg er vanvittig sliten, så jeg vet ikke om jeg orker å peise på i oppoverbakken enda. Jeg vet ikke om jeg har de rette verktøyene som trengs. Jeg vet ikke om jeg vil. Jeg snakker om Levanger.
Jeg gråter nå. Fordi jeg er så fortvilt, fordi jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vet hvorfor jeg føler meg som nå. Jeg har jo opplevd det før. Det følelseskaoset man får før man skal ta et valg. Jeg har vært der før.
Det er vanvittig tøft. Jeg vet ikke hvilken vei jeg skal gå. Jeg kunne ønske noen kunne valgt for meg. Fordi jeg er for sliten til å velge. Jeg vil bare velge å hvile meg. jeg vil bare velge å slippe å kjempe mer.
Jeg vil bare være fri.
Tankene sirkulerer konstant. Jeg er fortvilt og ambivalent. Anoreksien herjer og jeg herjes med.
Det er ikke lett å ta valget i en slik situasjon. Men hvilke alternativer har jeg?
~Frida~
Ambivalent er ordet.
Jeg tenker så mye at hodet er i ferd med å eksplodere. Jeg lurer fælt på hva jeg skal gjøre fremover, hvilken vei jeg skal velge. Rett frem i oppåverbakke, eller parkere litt først. Jeg er vanvittig sliten, så jeg vet ikke om jeg orker å peise på i oppoverbakken enda. Jeg vet ikke om jeg har de rette verktøyene som trengs. Jeg vet ikke om jeg vil. Jeg snakker om Levanger.
Jeg gråter nå. Fordi jeg er så fortvilt, fordi jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vet hvorfor jeg føler meg som nå. Jeg har jo opplevd det før. Det følelseskaoset man får før man skal ta et valg. Jeg har vært der før.
Det er vanvittig tøft. Jeg vet ikke hvilken vei jeg skal gå. Jeg kunne ønske noen kunne valgt for meg. Fordi jeg er for sliten til å velge. Jeg vil bare velge å hvile meg. jeg vil bare velge å slippe å kjempe mer.
Jeg vil bare være fri.
Tankene sirkulerer konstant. Jeg er fortvilt og ambivalent. Anoreksien herjer og jeg herjes med.
Det er ikke lett å ta valget i en slik situasjon. Men hvilke alternativer har jeg?
~Frida~
mandag 22. august 2011
Frida vil gjemme seg...
ah...det er herlig med mer frihet. I dag fikk jeg innvilget 1 times utgang alene pr. vakt. altså to timer ute alene. Jeg har benyttet meg av begge i dag.
Første turen gikk jeg langs city lade, og tilbake
Andre turen brukte jeg på å ta solarium.
det var vel to kontruktive ting å bruke fri utgang på vel?
Ellers har måltidene gått ganske bra.
var litt vanskelig å spise når jeg ikke får lage maten selv, slik jeg gjør når jeg er hjemme.
tankene sirkulerer mye for tiden. skal jeg til Levanger med en gang? skal jeg hjem en tur for fysisk og psykisk kjenne hvordan jeg absolutt ikke vil ha det, og erfare at jeg trenger mer hjelp? jeg kjenner på den følelsen når jeg er hjemme i helgene. noen ganger når jeg lar sykdommen styre meg, kjenner jeg på den følelsen. Jeg vil ikke være syk, jeg vil bli frisk. Men akkurat nå kjenner jeg ingensteder annet enn i hodet at jeg er syk. Jeg mener tankene. Det fysiske kommer sakte men sikkert på plass nå, uten at jeg har fått noe som helst hjelp til å akseptere vektoppgangen. Jeg har bare gått opp i vekt.
Jeg sliter noe enormt med å akseptere og godta at kroppen min er som den er akkurat nå.
Det påvirker alt. humør, følelser, tanker osv.
Jeg husker at når jeg var sykelig tynn, ønsket jeg at det skulle funtes en pille som gjorde at man gikk opp i vekt. det med å ha maten i magen var for tungt. Nå er jeg der. jeg har gått opp i vekt. Jeg har bestiget fjellet. Jeg er nesten i mål. Men jeg har aldri i hele mitt liv følt meg så avskylig og fæl. Jeg klarer ikke å leve med det. Det at jeg faktisk må opp enda mer i vekt, er en av grunnene til at jeg ikke vil til levanger med en gang. Jeg tror at hvis jeg drar hjem, kommer sykdommen til å bli så sterk, både bulimien og anoreksien, at jeg kjenner igjen den følelsen som sist gav meg motivasjon. NEMLIG ENDRING! jeg må ønske endring. Det trenger jeg for å få mest mulig ut av opplegget på levanger også. Jeg må ønske en endring. Nå har jeg vært her på østmarka så lenge at jeg har mistet all livsglede, all motivasjon, alt håp om å bli frisk. Jeg har bare gått opp i vekt, men føler meg som et skall. Det er ingen frida som onsker å komme ut. Frida vil bare gjemme seg.
jeg er forvirret og redd, for jeg vet ikke hva som skal skje fremover. jeg vet ingen verdens ting.
På onsdag skal jeg på møte med Levanger. Da vil jeg nok få vite mer, tenker jeg.
~Frida~
Første turen gikk jeg langs city lade, og tilbake
Andre turen brukte jeg på å ta solarium.
det var vel to kontruktive ting å bruke fri utgang på vel?
Ellers har måltidene gått ganske bra.
var litt vanskelig å spise når jeg ikke får lage maten selv, slik jeg gjør når jeg er hjemme.
tankene sirkulerer mye for tiden. skal jeg til Levanger med en gang? skal jeg hjem en tur for fysisk og psykisk kjenne hvordan jeg absolutt ikke vil ha det, og erfare at jeg trenger mer hjelp? jeg kjenner på den følelsen når jeg er hjemme i helgene. noen ganger når jeg lar sykdommen styre meg, kjenner jeg på den følelsen. Jeg vil ikke være syk, jeg vil bli frisk. Men akkurat nå kjenner jeg ingensteder annet enn i hodet at jeg er syk. Jeg mener tankene. Det fysiske kommer sakte men sikkert på plass nå, uten at jeg har fått noe som helst hjelp til å akseptere vektoppgangen. Jeg har bare gått opp i vekt.
Jeg sliter noe enormt med å akseptere og godta at kroppen min er som den er akkurat nå.
Det påvirker alt. humør, følelser, tanker osv.
Jeg husker at når jeg var sykelig tynn, ønsket jeg at det skulle funtes en pille som gjorde at man gikk opp i vekt. det med å ha maten i magen var for tungt. Nå er jeg der. jeg har gått opp i vekt. Jeg har bestiget fjellet. Jeg er nesten i mål. Men jeg har aldri i hele mitt liv følt meg så avskylig og fæl. Jeg klarer ikke å leve med det. Det at jeg faktisk må opp enda mer i vekt, er en av grunnene til at jeg ikke vil til levanger med en gang. Jeg tror at hvis jeg drar hjem, kommer sykdommen til å bli så sterk, både bulimien og anoreksien, at jeg kjenner igjen den følelsen som sist gav meg motivasjon. NEMLIG ENDRING! jeg må ønske endring. Det trenger jeg for å få mest mulig ut av opplegget på levanger også. Jeg må ønske en endring. Nå har jeg vært her på østmarka så lenge at jeg har mistet all livsglede, all motivasjon, alt håp om å bli frisk. Jeg har bare gått opp i vekt, men føler meg som et skall. Det er ingen frida som onsker å komme ut. Frida vil bare gjemme seg.
jeg er forvirret og redd, for jeg vet ikke hva som skal skje fremover. jeg vet ingen verdens ting.
På onsdag skal jeg på møte med Levanger. Da vil jeg nok få vite mer, tenker jeg.
~Frida~
søndag 21. august 2011
følelsen
Jeg er litt fortvilt. Jeg vet liksom ikke hva jeg skal gjøre. Jeg sliter enormt med å godta og akseptere vektoppgangen jeg har hatt, eller hvordan jeg ser ut nå. Jeg nærmer meg BMI 17.
Jeg skulle så inderlig ønske at jeg kom til levanger for å gå opp i vekt der, slik at jeg kunne jobbet med å akseptere vektoppgangen. På østmarka har jeg nærmest blitt tvingt opp i vekt, og jeg har ikke jobbet med å godta det og akseptere det. Det sliter så enormt på meg dette. Jeg føler at jeg bare vil gjemme meg vekk og aldri komme ut igjen. Jeg vil bare ned i vekt igjen. Jeg føler meg skitten og ekkel. Slik føles det, og det er ikke et godt utgangspunkt når jeg skal på levanger for å si det sånn. Der blir alt enda strengere og opp til meg selv.Er det noen som har noe erfaring på om dette forandrer seg eller blir bedre?
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Alle forventer at jeg har det bra med meg selv og skal til Levanger, men jeg vet ikke hva jeg vil når jeg føler meg slik.
~Frida~
Jeg skulle så inderlig ønske at jeg kom til levanger for å gå opp i vekt der, slik at jeg kunne jobbet med å akseptere vektoppgangen. På østmarka har jeg nærmest blitt tvingt opp i vekt, og jeg har ikke jobbet med å godta det og akseptere det. Det sliter så enormt på meg dette. Jeg føler at jeg bare vil gjemme meg vekk og aldri komme ut igjen. Jeg vil bare ned i vekt igjen. Jeg føler meg skitten og ekkel. Slik føles det, og det er ikke et godt utgangspunkt når jeg skal på levanger for å si det sånn. Der blir alt enda strengere og opp til meg selv.Er det noen som har noe erfaring på om dette forandrer seg eller blir bedre?
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Alle forventer at jeg har det bra med meg selv og skal til Levanger, men jeg vet ikke hva jeg vil når jeg føler meg slik.
~Frida~
fredag 19. august 2011
today, levanger, permisjon
i dag har det vært en bra dag. Jeg har fått hvilt meg ordentlig, sovet mye, hatt besøk, beholdt alle måltider, pluss at anoreksien ikke har plaget meg så særlig. Jeg har hatt kontroll med andre ord.
Jeg merker så utrolig godt at tankene har blitt klarere og at jeg har mer kontroll nå som jeg har kommet meg litt opp i vekt. Jeg må ærlig innrømme at jeg holdt på å gi opp en stund. Jeg trodde aldri at ting skulle bli bedre. Men det har det. Nå føler jeg at jeg har mer kontroll på tankene mine. Jeg er sterkere enn anoreksien. Selv om jeg fortsatt sliter med tvangstanker rundt spising, trening og andre ting, føler jeg at jeg i større grad har mer kontroll, pluss at jeg blir ikke hysterisk og får panikkangst hvis jeg ikke tilfredstiller tvangen. Det føles godt å skrive det, jeg har blitt friskere.
Kjæresten min sa det i dag også. " Du blir mer og mer Frida for hver gang jeg ser deg".
Det var så godt å høre. Når jeg tenker på alt jeg har vært gjennom de siste fire månedene, må jeg si at jeg er stolt over å ha kommet så langt. Friskveien var lang, er lang. Da trodde jeg aldri at jeg skulle komme så langt som i dag. Jeg husker hvor fælt det var og hvor sterk anoreksien var, og hvor håpløst jeg følte alt var. Jeg trente som en gal, kastet opp hele tiden, hadde konstant tvangsritualer hele dager. Først kl.03.00 på natten kunne jeg legge meg ned å slappe av. Det var et helvete rett og slett.
nå er jeg kun 2 kg unna bmi 17, noe som starter noen tanker.
-Hva skal jeg gjøre etterpå?
vil jeg på levanger med en gang? skal jeg på akuttposten på levanger før jeg skal på spiseenheten?
hva vil jeg? skal jeg være hjemme før? blir jeg overført til frivillig?
Alt dette får jeg svar på på onsdag. Da skal nemlig jeg på møte med overlegen fra både akuttposten og RKSF på Levanger, samt overlegen her på østmarka og kontaken min.
Jeg er veldig spent. Jeg er spent på hvilke tanker jeg kommer til å få etter å ha snakket med dem. Vil jeg få mer motivasjon? vil jeg endre tankegang? vil ønsket om å dra til levanger med en gang endre seg?
så mange spørsmål vil bli besvart på onsdag.
Først kommer helgen. Jeg drar hjem etter frokost i morgen, og skal være hjemme helt til søndag kveld.
Det blir utrolig godt med permisjon igjen. Det gjør så godt. I helga håper jeg at speilene ikke ødelegger for meg. Jeg må jobbe med å godta hvordan kroppen min ser ut nå.
uansett har jeg og kjæresten min lagt noen planer for helga, så det blir bra ;)
jeg gleder meg.
God helg til alle sammen.
~Frida~
Jeg merker så utrolig godt at tankene har blitt klarere og at jeg har mer kontroll nå som jeg har kommet meg litt opp i vekt. Jeg må ærlig innrømme at jeg holdt på å gi opp en stund. Jeg trodde aldri at ting skulle bli bedre. Men det har det. Nå føler jeg at jeg har mer kontroll på tankene mine. Jeg er sterkere enn anoreksien. Selv om jeg fortsatt sliter med tvangstanker rundt spising, trening og andre ting, føler jeg at jeg i større grad har mer kontroll, pluss at jeg blir ikke hysterisk og får panikkangst hvis jeg ikke tilfredstiller tvangen. Det føles godt å skrive det, jeg har blitt friskere.
Kjæresten min sa det i dag også. " Du blir mer og mer Frida for hver gang jeg ser deg".
Det var så godt å høre. Når jeg tenker på alt jeg har vært gjennom de siste fire månedene, må jeg si at jeg er stolt over å ha kommet så langt. Friskveien var lang, er lang. Da trodde jeg aldri at jeg skulle komme så langt som i dag. Jeg husker hvor fælt det var og hvor sterk anoreksien var, og hvor håpløst jeg følte alt var. Jeg trente som en gal, kastet opp hele tiden, hadde konstant tvangsritualer hele dager. Først kl.03.00 på natten kunne jeg legge meg ned å slappe av. Det var et helvete rett og slett.
nå er jeg kun 2 kg unna bmi 17, noe som starter noen tanker.
-Hva skal jeg gjøre etterpå?
vil jeg på levanger med en gang? skal jeg på akuttposten på levanger før jeg skal på spiseenheten?
hva vil jeg? skal jeg være hjemme før? blir jeg overført til frivillig?
Alt dette får jeg svar på på onsdag. Da skal nemlig jeg på møte med overlegen fra både akuttposten og RKSF på Levanger, samt overlegen her på østmarka og kontaken min.
Jeg er veldig spent. Jeg er spent på hvilke tanker jeg kommer til å få etter å ha snakket med dem. Vil jeg få mer motivasjon? vil jeg endre tankegang? vil ønsket om å dra til levanger med en gang endre seg?
så mange spørsmål vil bli besvart på onsdag.
Først kommer helgen. Jeg drar hjem etter frokost i morgen, og skal være hjemme helt til søndag kveld.
Det blir utrolig godt med permisjon igjen. Det gjør så godt. I helga håper jeg at speilene ikke ødelegger for meg. Jeg må jobbe med å godta hvordan kroppen min ser ut nå.
uansett har jeg og kjæresten min lagt noen planer for helga, så det blir bra ;)
jeg gleder meg.
God helg til alle sammen.
~Frida~
torsdag 18. august 2011
hvem er Frida
jo, det skal jeg prøve å fortelle deg...
Det å bli frisk for meg, handler om så mye. Vektoppgang og tanker er en ting, men for meg som ble syk da jeg var elleve år gammel handler det mye om å finne meg selv, utvikle meg på mange områder, finne ut hvem jeg er som person og hva jeg står for. Jeg mangler mye som andre mennesker har fått gjennom et normalt liv. Men jeg er rik på livserfaring, og det er jeg takknemlig for. Jeg har funnet ut hva som er viktig her i livet. Jeg har sett døden i øynene, og har krablet meg opp fra den igjen. Jeg har lært meg å sette pris på de små gleder, de små ting, de små øyeblikk, de små gullkorn her i livet som kanskje mange andre overser. for noen er penger kanskje viktigere enn familie eller venner. Nei, for MEG er familie og venner så viktig at jeg hadde ikke klart meg uten.
Jeg mangler mye kunnskap pga manglende skolegang, men jeg har livskunnskap.
når det kommer til utvikling, er det noe jeg må begynne å jobbe med. Jeg må finne ut hvem Frida er.
Derfor tenkte jeg å skrive ned noen ting om meg selv, for å prøve å reflektere over hvem jeg er.
- jeg er omtenksom
- jeg har grønne øyner
- jeg elsker grønt
- jeg er utrolig glad i familien min
- jeg er kreativ
- Jeg elsker liv og røre
- Jeg liker å lære nye ting
- jeg elsker å synge
- Jeg liker å male, skrive og tegne.
- Jeg elsker kjæresten min
- Jeg elsker å shoppe
- Jeg er utrolig uforutsigbar
- jeg må planlegge ting
- jeg er ryddig av meg, og liker å ha orden på sakene
- Jeg er perfeksjonist
- Jeg elsker farger
- Jeg er filosofisk
- Jeg tenker over mye
- Venner betyr mye for meg.
- Jeg setter pris på små gleder
- Jeg er Tante til verdens søteste og beste jente.
- Jeg liker å gjøre noe hele tiden. (hele tiden!)
- Jeg skulle egentlig hete Lisa eller Amanda, men når jeg ble født, kunne ikke mamma og pappa kalle meg noe annet enn Frida
- Jeg bor i Lensvik
- Jeg går helse og sosial, og planlegger å bli sykepleier.
- Jeg skal bo på bakklandet iløpet av mitt liv
- Jeg elsker å drømme meg bort.
- Mamma er forbildet mitt. Hun har vist meg at drømmer skal realiseres.
- Jeg elsker å lese tilbakemeldingene på bloggen min, bloggen betyr utrolig mye for meg, og har hjulpet meg gjennom mye.
Dette var litt om Frida.
hva synes dere?
~Frida~
Det å bli frisk for meg, handler om så mye. Vektoppgang og tanker er en ting, men for meg som ble syk da jeg var elleve år gammel handler det mye om å finne meg selv, utvikle meg på mange områder, finne ut hvem jeg er som person og hva jeg står for. Jeg mangler mye som andre mennesker har fått gjennom et normalt liv. Men jeg er rik på livserfaring, og det er jeg takknemlig for. Jeg har funnet ut hva som er viktig her i livet. Jeg har sett døden i øynene, og har krablet meg opp fra den igjen. Jeg har lært meg å sette pris på de små gleder, de små ting, de små øyeblikk, de små gullkorn her i livet som kanskje mange andre overser. for noen er penger kanskje viktigere enn familie eller venner. Nei, for MEG er familie og venner så viktig at jeg hadde ikke klart meg uten.
Jeg mangler mye kunnskap pga manglende skolegang, men jeg har livskunnskap.
når det kommer til utvikling, er det noe jeg må begynne å jobbe med. Jeg må finne ut hvem Frida er.
Derfor tenkte jeg å skrive ned noen ting om meg selv, for å prøve å reflektere over hvem jeg er.
- jeg er omtenksom
- jeg har grønne øyner
- jeg elsker grønt
- jeg er utrolig glad i familien min
- jeg er kreativ
- Jeg elsker liv og røre
- Jeg liker å lære nye ting
- jeg elsker å synge
- Jeg liker å male, skrive og tegne.
- Jeg elsker kjæresten min
- Jeg elsker å shoppe
- Jeg er utrolig uforutsigbar
- jeg må planlegge ting
- jeg er ryddig av meg, og liker å ha orden på sakene
- Jeg er perfeksjonist
- Jeg elsker farger
- Jeg er filosofisk
- Jeg tenker over mye
- Venner betyr mye for meg.
- Jeg setter pris på små gleder
- Jeg er Tante til verdens søteste og beste jente.
- Jeg liker å gjøre noe hele tiden. (hele tiden!)
- Jeg skulle egentlig hete Lisa eller Amanda, men når jeg ble født, kunne ikke mamma og pappa kalle meg noe annet enn Frida
- Jeg bor i Lensvik
- Jeg går helse og sosial, og planlegger å bli sykepleier.
- Jeg skal bo på bakklandet iløpet av mitt liv
- Jeg elsker å drømme meg bort.
- Mamma er forbildet mitt. Hun har vist meg at drømmer skal realiseres.
- Jeg elsker å lese tilbakemeldingene på bloggen min, bloggen betyr utrolig mye for meg, og har hjulpet meg gjennom mye.
Dette var litt om Frida.
hva synes dere?
~Frida~
brødskive-vise-dikt
Det er jammen meg ikke lett
når brødskiver ligger tett i tett
hver eneste bit skal spises opp
det er den eneste veien for å komme til topp
en bit for smakens skyld,
en bit for mine kjære,
en bit for friskhet,
en bit for meg selv
en bit for å vise at jeg er sjefen
en bit for å få energi
en bit for livet jeg ønsker så sterkt.
Bit for bit, velger jeg livet.
Men det er jammen ikke lett, for av å spise blir man mett.
tre brødskiver skal i magen min, for at jeg skal bli frisk og fin.
jeg må igjennom det for å komme på min vei, uansett om jeg blir trist og lei.
frisk skal jeg bli en gang, og da må jeg spise mat dagen lang.
~Frida~
når brødskiver ligger tett i tett
hver eneste bit skal spises opp
det er den eneste veien for å komme til topp
en bit for smakens skyld,
en bit for mine kjære,
en bit for friskhet,
en bit for meg selv
en bit for å vise at jeg er sjefen
en bit for å få energi
en bit for livet jeg ønsker så sterkt.
Bit for bit, velger jeg livet.
Men det er jammen ikke lett, for av å spise blir man mett.
tre brødskiver skal i magen min, for at jeg skal bli frisk og fin.
jeg må igjennom det for å komme på min vei, uansett om jeg blir trist og lei.
frisk skal jeg bli en gang, og da må jeg spise mat dagen lang.
~Frida~
tirsdag 16. august 2011
skritt mot målet
Det har vært en lang dag. mye trossing og mye motstand. Jeg har hatt gode samtaler med kontakten min som har hjulpet meg gjennom det verste. Tårene kom i dag også. Det er godt når de kommer.
Ellers har måltidene godt som planlagt. all maten er spist og fordøyd. kryss i taket for den.
jeg har også vært ut å gått tur for første gang på lenge. Det var herlig å få rørt litt på seg igjen.
Dagene går fort nå, jeg går skritt for skritt fremover.
Det føles godt å tenke på det, når jeg strever såppas hardt hver dag.
Jeg har vertfall det å trøste meg med. Jeg går skritt for skritt mot målet mitt.
Det gjør vondt, men jobben kan kun gjøres av meg.
 |
| et bilde av en nydelig rose jeg fant på turen i dag |
mandag 15. august 2011
tanker og følelsesballen
Jeg har en følelsesball fylt med forvirring, fortvilelse, sinne, raseri og frustrasjon. Den er så vond. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av den. Den kastes i alle retninger i hele meg, og lager smerter overalt.
Jeg prøver å finne ut hvordan jeg skal takle følelsene som kastes rundt og gjør meg så fortvilt og forvirret, men de anorektiske løsningene på følelsesregulering virker alltid som en enklere løsning.
hva skal til for at jeg skal klare å mestre følelsene? hva er følelsene, og hvor kommer de fra?
En ting er sikkert. Anoreksien kjemper med nebb og klør for å stjele tankeplass og rote rundt i hodet mitt, og føre meg inn i sine handlinger. Her kommer forvirringen inn. Jeg er forferdelig forvirret, fordi jeg vet ikke hva som er virkelighet. Jeg vet ikke om det jeg ser i speilet er virkelig, jeg vet ikke om vekten er virkelig, jeg vet ikke om følelsene mine er virkelige. jeg vet ikke hvem jeg er, og hva jeg vil.
Hvordan finne Frida, og få henne til å begynne å kjempe med riktig fokus igjen. fokus mot å bli frisk, istede for fokus på å gå opp i vekt. Frida er så mye mer enn bare kroppen sin. Hvem er Frida? mange ganger føler jeg meg som et skall. jeg føler meg ikke som en person. Jeg føler meg bare som en sykdom. Det tror jeg er fordi det er bare fokus på sykdom, og når jeg havner i situasjoner hvor Frida må være tilstede, blir jeg bare som en vegg.
Da min kjære så sårt sa til meg i helgen "jeg savner deg Frida. Jeg savner kjæresten min. du er her, men du er ikke tilstede. kom tilbake til meg".
Jeg savner meg selv jeg også min kjære.
jeg sitter med tårer som renner ned kinnet mitt nå. Jeg tenker på så mange ting.
Jeg tenker på alt jeg har vært igjennom, og alt mine kjære har vært gjennom. alt på grunn av monsteret jeg kjemper mot. De har måttet se på at jenta deres har blitt herjet med. De har måttet oppleve å nesten miste jenta si i døden. Jeg tenker spesielt på mamma og pappa og søsteren min. De har måttet se meg lide og kjenne på at jenta deres har vært fanget i 6 år. så tenker jeg på min skjønne prins, som jeg var så heldig å møte for ett og halvt år siden. Alt han har måttet gått gjennom og kavet seg gjennom og stått i, kan ikke beskrives med ord. Han er helten min, det er vertfall sikkert. jeg takker hver dag for at han fortsatt kjemper med meg, og for at drømmen vår en dag skal bli til virkelighet. han har så mye og gi, men sykdommen tar noe av det og sender det tilbake. han har så mye kjærlighet å gi meg, og jeg lover deg kjære at jeg en dag skal ta imot alt, og gi deg all min kjærlighet for deg også.
jeg tenker på så mange ting som sagt. Jeg vet ikke hva som skjer fremover. Det meste er opp til meg. Jeg trekkes mot anorektiske løsninger hele veien, så jeg er ambivalent til tusen. Jeg klarer ikke å ta et valg, og når man ikke vet noenting er det ikke rart jeg er forvirret og redd.
Jeg vet Frida ville bli frisk, og det var derfor hun gikk inn i denne kampen. Dere husker vel hvor mye jeg skrev at jeg ville bli fri osv. Jeg tror jeg må finne meg selv igjen. Det gjør jeg ikke her jeg er nå. her er alt sykt. For å finne Frida og fridas krefter må jeg gjøre friske ting og være i friskt miljø. Det er vertfall sikkert.
~Frida~
Jeg prøver å finne ut hvordan jeg skal takle følelsene som kastes rundt og gjør meg så fortvilt og forvirret, men de anorektiske løsningene på følelsesregulering virker alltid som en enklere løsning.
hva skal til for at jeg skal klare å mestre følelsene? hva er følelsene, og hvor kommer de fra?
En ting er sikkert. Anoreksien kjemper med nebb og klør for å stjele tankeplass og rote rundt i hodet mitt, og føre meg inn i sine handlinger. Her kommer forvirringen inn. Jeg er forferdelig forvirret, fordi jeg vet ikke hva som er virkelighet. Jeg vet ikke om det jeg ser i speilet er virkelig, jeg vet ikke om vekten er virkelig, jeg vet ikke om følelsene mine er virkelige. jeg vet ikke hvem jeg er, og hva jeg vil.
Hvordan finne Frida, og få henne til å begynne å kjempe med riktig fokus igjen. fokus mot å bli frisk, istede for fokus på å gå opp i vekt. Frida er så mye mer enn bare kroppen sin. Hvem er Frida? mange ganger føler jeg meg som et skall. jeg føler meg ikke som en person. Jeg føler meg bare som en sykdom. Det tror jeg er fordi det er bare fokus på sykdom, og når jeg havner i situasjoner hvor Frida må være tilstede, blir jeg bare som en vegg.
Da min kjære så sårt sa til meg i helgen "jeg savner deg Frida. Jeg savner kjæresten min. du er her, men du er ikke tilstede. kom tilbake til meg".
Jeg savner meg selv jeg også min kjære.
jeg sitter med tårer som renner ned kinnet mitt nå. Jeg tenker på så mange ting.
Jeg tenker på alt jeg har vært igjennom, og alt mine kjære har vært gjennom. alt på grunn av monsteret jeg kjemper mot. De har måttet se på at jenta deres har blitt herjet med. De har måttet oppleve å nesten miste jenta si i døden. Jeg tenker spesielt på mamma og pappa og søsteren min. De har måttet se meg lide og kjenne på at jenta deres har vært fanget i 6 år. så tenker jeg på min skjønne prins, som jeg var så heldig å møte for ett og halvt år siden. Alt han har måttet gått gjennom og kavet seg gjennom og stått i, kan ikke beskrives med ord. Han er helten min, det er vertfall sikkert. jeg takker hver dag for at han fortsatt kjemper med meg, og for at drømmen vår en dag skal bli til virkelighet. han har så mye og gi, men sykdommen tar noe av det og sender det tilbake. han har så mye kjærlighet å gi meg, og jeg lover deg kjære at jeg en dag skal ta imot alt, og gi deg all min kjærlighet for deg også.
jeg tenker på så mange ting som sagt. Jeg vet ikke hva som skjer fremover. Det meste er opp til meg. Jeg trekkes mot anorektiske løsninger hele veien, så jeg er ambivalent til tusen. Jeg klarer ikke å ta et valg, og når man ikke vet noenting er det ikke rart jeg er forvirret og redd.
Jeg vet Frida ville bli frisk, og det var derfor hun gikk inn i denne kampen. Dere husker vel hvor mye jeg skrev at jeg ville bli fri osv. Jeg tror jeg må finne meg selv igjen. Det gjør jeg ikke her jeg er nå. her er alt sykt. For å finne Frida og fridas krefter må jeg gjøre friske ting og være i friskt miljø. Det er vertfall sikkert.
~Frida~
helga og møtereferat
Det har vært litt av en helg. Det har vært veldig utfordrende for meg å være hjemme i helga, siden jeg konstant har gått å sett meg selv i speilet. Jeg sliter enormt med å akseptere det jeg ser. Hvem ser? jeg eller anoreksien? Er det jeg ser reelt? hvordan kan jeg klare å godta og akseptere at jeg har gått opp i vekt? For det er realitet. Jeg har gått opp. Jeg har gått opp ti kg siden jeg kom hit. Det har vært en pine og et helvete for å si det mildt, men i det siste har vekten bare rast opp, og jeg sliter som sagt med å akseptere kroppen min nå. Det er stort sett det som har stått i hodet mitt i hele helga. Anoreksien har sittet på skuldra mi og hvisket og tisket i hele helgen. Derfor har det vært vanskelig å kose seg hjemme. Alle har vært der for meg. Min kjære Lars har vært hos meg hele tiden, mamma har vært der for meg hele tiden, og familien min har vært der hele tiden. Men det hjelper ikke når jeg er som en vegg. når jeg ikke klarer å ta imot, fordi anoreksien roper så høyt. Jeg har selvfølgelig kost meg litt, for jeg har både vært på fisketur og gåtur og biltur. Været har vært på topp og huset fullt av folk og liv og røre. Akkurat slik som jeg liker det. jeg legger ut masse bilder fra permisjonen senere.
I dag er det som sagt Mandag. Det har vært veiing og møte. legen min er tilbake fra ferie, og han var veldig klar på at mesteparten av vektoppgangen er væske. Det var litt betryggende å høre, fordi det er noe jeg har tenkt litt på. Hvordan er det mulig å gå opp så mye som jeg har på så kort tid liksom?
Jeg var også veldig klar på at jeg ville begynne å spise igjen. Så idag har jeg spist lunsj selv.
planen fremover er å spise frokost,lunsj og kveldsmat selv, og middag i sonde. Når jeg begynner å ta til meg fast føde vil vannansamlingene i kroppen forsvinne heldigvis.
Jeg tenker mye på det. hvordan skal jeg klare å takle og godta kroppen min når den gradvis har gått opp og fremdeles går opp i vekt? Det er utrolig tøft. Jeg har mest lyst til å bare gi etter og gå ned masse, men jeg vet innerst inn at det ønsket ikke er mitt. Hvis jeg tenker fra den friske siden, kan jeg tenke at det er uvant å være høyere i vekt, men at det går ann å venne seg til det. Jeg må prøve å tenke friske tanker.
Jeg tenker også mye på hva jeg skal gjøre når jeg når BMI 17. Tankene rundt det gjør meg utrolig forvirret. Jeg vil jo bli frisk, men jeg vet ikke om jeg er klar enda. Jeg vet ikke om jeg har nok motivasjon til å gå gjennom et nytt helvete enda. Om en uke skal jeg på Levanger på møte, så får jeg se litt hva som skjer etter det. kanskje jeg er mer motivert etter møtet.
~Frida~
I dag er det som sagt Mandag. Det har vært veiing og møte. legen min er tilbake fra ferie, og han var veldig klar på at mesteparten av vektoppgangen er væske. Det var litt betryggende å høre, fordi det er noe jeg har tenkt litt på. Hvordan er det mulig å gå opp så mye som jeg har på så kort tid liksom?
Jeg var også veldig klar på at jeg ville begynne å spise igjen. Så idag har jeg spist lunsj selv.
planen fremover er å spise frokost,lunsj og kveldsmat selv, og middag i sonde. Når jeg begynner å ta til meg fast føde vil vannansamlingene i kroppen forsvinne heldigvis.
Jeg tenker mye på det. hvordan skal jeg klare å takle og godta kroppen min når den gradvis har gått opp og fremdeles går opp i vekt? Det er utrolig tøft. Jeg har mest lyst til å bare gi etter og gå ned masse, men jeg vet innerst inn at det ønsket ikke er mitt. Hvis jeg tenker fra den friske siden, kan jeg tenke at det er uvant å være høyere i vekt, men at det går ann å venne seg til det. Jeg må prøve å tenke friske tanker.
Jeg tenker også mye på hva jeg skal gjøre når jeg når BMI 17. Tankene rundt det gjør meg utrolig forvirret. Jeg vil jo bli frisk, men jeg vet ikke om jeg er klar enda. Jeg vet ikke om jeg har nok motivasjon til å gå gjennom et nytt helvete enda. Om en uke skal jeg på Levanger på møte, så får jeg se litt hva som skjer etter det. kanskje jeg er mer motivert etter møtet.
~Frida~
torsdag 11. august 2011
anoreksien herjer
Jeg sitter i sengen min her på Østmarka og tenker...
Tenker på at jeg på fire dager har lagt på meg to kg. Tenker på hvordan jeg skal takle det. Tenker på hvordan det er mulig at jeg har lagt på meg så fort. Tenker syke tanker, tenker friske tanker. Jeg er veldig ambivalent, med andre ord. Men de friske tankene forsvinner fort når anoreksien herjer og brøler og forteller meg hvor ufyselig tjukk og fæl jeg har blitt nå, og hvor fæl jeg kommer til å bli når jeg når bmi 17. "DU kommer til å trille ut av østmarka!"
De syke tankene styrer meg nå. Dvs at jeg gjør stikk motsatt av det jeg burde. Jeg finner ikke styrke og nok friske tanker til å la være å kaste opp. Jeg hører bare anoreksiens stemme, ingen frisk stemme. Jeg ser kroppen min bare med anorektiske øyner, ikke friske. Jeg klarer bare ikke å finne meg selv oppi alle de syke tankene.
Jeg har gått opp i vekt, dvs at jeg får en gulerot. Denne gangen blir det permisjon hjem fra lørdag morgen til søndag kveld. Jeg er bekymret, fordi hvis det på noen måte blir noe avvik, er det rett tilbake.
Akkurat nå er ståa slik at jeg kaster opp etter hvert måltid, hvordan skal jeg klare å la være hjemme da?
Jeg er forvirret og fortvilt. Derfor tenker jeg at jeg må ta meg skikkelig sammen og få til en oppkastfri dag i morgen, for å ha et best mulig grunnlag til permisjonen.
Jeg må finne styrke til å bare holde ut, koble ut, gjennomføre dagen i morgen uten å kaste opp.
Jeg vil ikke la anoreksien få stjele tid og energi på permisjonen, Fordi den har jeg ærlig fortjent og jeg gleder meg til den. Jeg skal bruke den til å bli enda mer Frida.
Jeg sitter her i sengen og tenker.. tenker og tenker... hvorfor skal det være så vanskelig?
Jeg har vært her i 4 måneder nå. Jeg har fire kilo igjen til Bmi 17. Jeg er fire kg unna å komme hjem.
Det har vært 4 måneder med helvete. Anoreksien har laget et levende helvete for meg. Ord kan ikke beskrive hva jeg har vært igjennom, og alt skapt av en djevelsk sykdom. Jeg var nesten død når jeg kom hit. Anoreksien tok nesten livet av meg. Jeg burde hatt sinne og raseri nok til å vinne hver eneste kamp mot sykdommen for alt den har gjort mot meg og med meg, og ikke minst med mine nærmeste.
Istede lar jeg meg gang på gang lure av dette ufyselige trollet som i 6 år har herjet i meg.
Jeg er lei. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er forvirret og redd. Redd for hva som skjer videre. Redd for at sykdommen aldri skal forsvinne. Redd for å alltid være syk.
Så hva er det som gjør at jeg er så ufattelig redd for å ha den maten i magen?
Jeg er ikke redd maten, jeg er redd angsten og anoreksien.
hva mener dere?
~Frida~
Tenker på at jeg på fire dager har lagt på meg to kg. Tenker på hvordan jeg skal takle det. Tenker på hvordan det er mulig at jeg har lagt på meg så fort. Tenker syke tanker, tenker friske tanker. Jeg er veldig ambivalent, med andre ord. Men de friske tankene forsvinner fort når anoreksien herjer og brøler og forteller meg hvor ufyselig tjukk og fæl jeg har blitt nå, og hvor fæl jeg kommer til å bli når jeg når bmi 17. "DU kommer til å trille ut av østmarka!"
De syke tankene styrer meg nå. Dvs at jeg gjør stikk motsatt av det jeg burde. Jeg finner ikke styrke og nok friske tanker til å la være å kaste opp. Jeg hører bare anoreksiens stemme, ingen frisk stemme. Jeg ser kroppen min bare med anorektiske øyner, ikke friske. Jeg klarer bare ikke å finne meg selv oppi alle de syke tankene.
Jeg har gått opp i vekt, dvs at jeg får en gulerot. Denne gangen blir det permisjon hjem fra lørdag morgen til søndag kveld. Jeg er bekymret, fordi hvis det på noen måte blir noe avvik, er det rett tilbake.
Akkurat nå er ståa slik at jeg kaster opp etter hvert måltid, hvordan skal jeg klare å la være hjemme da?
Jeg er forvirret og fortvilt. Derfor tenker jeg at jeg må ta meg skikkelig sammen og få til en oppkastfri dag i morgen, for å ha et best mulig grunnlag til permisjonen.
Jeg må finne styrke til å bare holde ut, koble ut, gjennomføre dagen i morgen uten å kaste opp.
Jeg vil ikke la anoreksien få stjele tid og energi på permisjonen, Fordi den har jeg ærlig fortjent og jeg gleder meg til den. Jeg skal bruke den til å bli enda mer Frida.
Jeg sitter her i sengen og tenker.. tenker og tenker... hvorfor skal det være så vanskelig?
Jeg har vært her i 4 måneder nå. Jeg har fire kilo igjen til Bmi 17. Jeg er fire kg unna å komme hjem.
Det har vært 4 måneder med helvete. Anoreksien har laget et levende helvete for meg. Ord kan ikke beskrive hva jeg har vært igjennom, og alt skapt av en djevelsk sykdom. Jeg var nesten død når jeg kom hit. Anoreksien tok nesten livet av meg. Jeg burde hatt sinne og raseri nok til å vinne hver eneste kamp mot sykdommen for alt den har gjort mot meg og med meg, og ikke minst med mine nærmeste.
Istede lar jeg meg gang på gang lure av dette ufyselige trollet som i 6 år har herjet i meg.
Jeg er lei. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er forvirret og redd. Redd for hva som skjer videre. Redd for at sykdommen aldri skal forsvinne. Redd for å alltid være syk.
Så hva er det som gjør at jeg er så ufattelig redd for å ha den maten i magen?
Jeg er ikke redd maten, jeg er redd angsten og anoreksien.
hva mener dere?
~Frida~
onsdag 10. august 2011
samme skjebne trigger
Det finnes tusener der ute som sliter med det samme som meg. Det finnes tusen anoreksitroll i uskyldige sjeler som herjer. Det finnes tusener som sliter. Det er bare slik det er. Det er ingenting jeg kan gjøre med det. Grunnen til at jeg tar opp dette er at det har kommet inn ei jente med samme skjebne som meg, og en ting er sikkert. Ingenting trigger mer enn å se en tynn og anoreksiherjet kropp. Jeg får lyst å hive meg rundt og kaste opp, trene, slite meg ut, svette, lekke blod, selvskade etc. Jeg ser den skjøre kroppen, og tenker bare på hvor mye jeg ønsker å tilbake. Samtidig tenker jeg på hvor hinsides mye jeg ikke ønsker å tilbake dit. Jeg vet hvilket helvete det kan være. Spesielt når man får behandling og anoreksitrollet blir utfordret. Men Det jeg ser er ei skjør jente som behandlerne bare lar få gjøre som hun vil. Jeg ser at de lar anoreksien vokse seg sterk. Selv må jeg gjennom et helvete hver bidige dag og må få 2700 kcal daglig.
Hun får ha kontroll, hun får føle seg ren, hun slipper å kjempe. Som dere hører meg beskrive dette skjønner dere hvor mye det trigger. Anoreksien vil ut og frem så mye mye mer nå.
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg skulle ønske jeg var sterk nok til å tenke at det ikke er verdt å bry seg om, men jeg kan ikke noe for det. Det trigger så voldsomt.
Jeg husker hvordan jeg følte meg når jeg var i samme situasjon. En kontrollfølelse, en herlig ro, en fred i hodet, en renhetsfølelse, mestring... Jeg følte meg... jeg klarer ikke å beskrive det. Jeg finner ikke ro.
Jeg finner heller ingen friske tanker når slike ting dukker opp. jeg skulle ønske jeg var sterkere.
~Frida~
Hun får ha kontroll, hun får føle seg ren, hun slipper å kjempe. Som dere hører meg beskrive dette skjønner dere hvor mye det trigger. Anoreksien vil ut og frem så mye mye mer nå.
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg skulle ønske jeg var sterk nok til å tenke at det ikke er verdt å bry seg om, men jeg kan ikke noe for det. Det trigger så voldsomt.
Jeg husker hvordan jeg følte meg når jeg var i samme situasjon. En kontrollfølelse, en herlig ro, en fred i hodet, en renhetsfølelse, mestring... Jeg følte meg... jeg klarer ikke å beskrive det. Jeg finner ikke ro.
Jeg finner heller ingen friske tanker når slike ting dukker opp. jeg skulle ønske jeg var sterkere.
~Frida~
tirsdag 9. august 2011
dagen i dag
dagen i dag har vært tøff. som jeg skrev tidligere sliter jeg enormt med ambivalente tanker og følelser konstant. noen ganger klarer jeg og takle det, andre ganger ender det med destruktive handlinger.
målet mitt er å slutte å kaste opp. I dag har jeg nesten klart det.. jeg hadde et svakt øyeblikk etter lunsj hvor anorksien klarte å lure meg, men ellers har alle dagens måltider gått inn i kroppen min.
jeg tenkte at jeg måtte gjøre noe for å gjøre det lettere å distraere meg selv og avlede meg selv når jeg vil kaste opp, så jeg tenkte på noe karianne skrev i sin blogg. det å lage seg en kopp med masse lapper med ting man kan gjøre istede. så jeg har skrevet massevis av lapper og malt friskkoppen min.
~Frida~
målet mitt er å slutte å kaste opp. I dag har jeg nesten klart det.. jeg hadde et svakt øyeblikk etter lunsj hvor anorksien klarte å lure meg, men ellers har alle dagens måltider gått inn i kroppen min.
jeg tenkte at jeg måtte gjøre noe for å gjøre det lettere å distraere meg selv og avlede meg selv når jeg vil kaste opp, så jeg tenkte på noe karianne skrev i sin blogg. det å lage seg en kopp med masse lapper med ting man kan gjøre istede. så jeg har skrevet massevis av lapper og malt friskkoppen min.
ellers har jeg hatt besøk av min kjære i dag også. vi hadde det kjempe koslig med sang og gitarspilling, kos, prating og tull. det er så herlig å bare være sammen også.
for en stund siden fikk jeg en nydelig gave av han.
og her er skrinet jeg fikk av han i går.
ellers blir kveldens utfordring å fortsette med dagens prosjekt.
ikke kaste opp.
da er det fint å ha noe å gjøre.
drivr å leser litt for tiden.
anbefales!
ellers tenkte jeg å vise frem det berømt snuslageret mitt. hvorfor nevner jeg snus? jo, fordi jeg har store planer med å slutte med det også. men en ting i gangen, ikke sant?
ambivalent runddans
jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er så utrolig ambivalent i forhold til hva jeg skal gjøre fremover.
Jeg har så lyst å bare dra hjem, men jeg vet at slik som ting er nå, ville det vært umulig. Hvordan det vil bli når jeg er på BMI 17, vet jeg heller ikke. Kanskje er jeg motivert for Levanger da.
Det er så mange spørsmål, og så få svar.
Er det jeg eller anoreksien som vil hjem?
Hva vil jeg oppnå med pausen jeg snakker om? Eller hva vil anoreksien eller bulimien oppnå med den?
Skal jeg dra rett til Levanger etter oppholdet her? Eller skal jeg være hjemme noen uker for å ta en pause?
Skal jeg opp i vekt raskt, eller langsomt?
Skal jeg kaste opp, skal jeg trene?
Vil jeg bli frisk? Hva er frisk?
Det er så mange spørsmål, og som sagt, så få svar. Jeg blir helt fortumlet av det.
Tankene går frem og tilbake og plutselig blir det en destruktiv handling ut av det hele. Så baller det på seg. Jeg føler at jeg enda ikke har tatt et valg. Jeg vet ikke hva jeg vil. Jeg vil bli frisk, men jeg vet ikke hvordan vei jeg skal gå. Skal jeg gå snarveien, som er veldig smertefull? eller den langsomme, som også er smertefull? Hvor lang tid vil jeg bruke på dette?
En ting er sikkert. Jeg er ferdig behandlet her på østmarka når jeg når BMI 17. Da overføres jeg til frivillig paragraf. Etter det venter Levanger. Jeg er så utrolig forvirret, fordi jeg er så sliten og lei av å kave og slite hele tiden. Jeg vil bare hjem nå. Jeg er lei av alt sykehus og behandling. Jeg er lei av å styres av spiseforstyrrelsen. JA, jeg vet at spiseforstyrrelsen kommer til å være sterk når jeg er hjemme, men det vil igjen være en motivasjonsfaktor for å bli frisk, fordi jeg vet av erfaring tidligere at jeg ikke vil ha det sånn. Da får jeg oppleve det, og vil derretter ønske å ta opp kampen igjen. I pausen vil jeg også gjøre masse jeg har brukt som motivasjonsfaktorer mens jeg har vært her.
Jeg vil reise, jeg vil være med venner, jeg vil på ferie, jeg vil være sammen med Lars, jeg vil gå turer, jeg vil være sammen med familien min. Mest av alt, jeg vil være hjemme, være Frida.
Jeg lengter sånn etter det, og det er det som er så vanskelig for meg akkurat nå. Det med å velge den smarteste veien. Den veien dere vil jeg skal gå. Jeg vet det er det riktige, og kanskje blir det slik at jeg ender opp på den veien uansett. Men mest av alt lengter jeg sånn hjem nå, at alt jeg ønsker er å komme hjem så fort som mulig. Å opprettholde vekten blir en selvfølge, for det må jeg for å beholde plassen min på Levanger. Der kommer jeg inn kun på BMI 17. Det er så mange feller, det er så mange feller som spiseforstyrrelsen legger frem. Jeg er fortvilt, fordi jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.
Fremover går det uansett... hvilket tempo er opp til meg.
~Frida~
Jeg har så lyst å bare dra hjem, men jeg vet at slik som ting er nå, ville det vært umulig. Hvordan det vil bli når jeg er på BMI 17, vet jeg heller ikke. Kanskje er jeg motivert for Levanger da.
Det er så mange spørsmål, og så få svar.
Er det jeg eller anoreksien som vil hjem?
Hva vil jeg oppnå med pausen jeg snakker om? Eller hva vil anoreksien eller bulimien oppnå med den?
Skal jeg dra rett til Levanger etter oppholdet her? Eller skal jeg være hjemme noen uker for å ta en pause?
Skal jeg opp i vekt raskt, eller langsomt?
Skal jeg kaste opp, skal jeg trene?
Vil jeg bli frisk? Hva er frisk?
Det er så mange spørsmål, og som sagt, så få svar. Jeg blir helt fortumlet av det.
Tankene går frem og tilbake og plutselig blir det en destruktiv handling ut av det hele. Så baller det på seg. Jeg føler at jeg enda ikke har tatt et valg. Jeg vet ikke hva jeg vil. Jeg vil bli frisk, men jeg vet ikke hvordan vei jeg skal gå. Skal jeg gå snarveien, som er veldig smertefull? eller den langsomme, som også er smertefull? Hvor lang tid vil jeg bruke på dette?
En ting er sikkert. Jeg er ferdig behandlet her på østmarka når jeg når BMI 17. Da overføres jeg til frivillig paragraf. Etter det venter Levanger. Jeg er så utrolig forvirret, fordi jeg er så sliten og lei av å kave og slite hele tiden. Jeg vil bare hjem nå. Jeg er lei av alt sykehus og behandling. Jeg er lei av å styres av spiseforstyrrelsen. JA, jeg vet at spiseforstyrrelsen kommer til å være sterk når jeg er hjemme, men det vil igjen være en motivasjonsfaktor for å bli frisk, fordi jeg vet av erfaring tidligere at jeg ikke vil ha det sånn. Da får jeg oppleve det, og vil derretter ønske å ta opp kampen igjen. I pausen vil jeg også gjøre masse jeg har brukt som motivasjonsfaktorer mens jeg har vært her.
Jeg vil reise, jeg vil være med venner, jeg vil på ferie, jeg vil være sammen med Lars, jeg vil gå turer, jeg vil være sammen med familien min. Mest av alt, jeg vil være hjemme, være Frida.
Jeg lengter sånn etter det, og det er det som er så vanskelig for meg akkurat nå. Det med å velge den smarteste veien. Den veien dere vil jeg skal gå. Jeg vet det er det riktige, og kanskje blir det slik at jeg ender opp på den veien uansett. Men mest av alt lengter jeg sånn hjem nå, at alt jeg ønsker er å komme hjem så fort som mulig. Å opprettholde vekten blir en selvfølge, for det må jeg for å beholde plassen min på Levanger. Der kommer jeg inn kun på BMI 17. Det er så mange feller, det er så mange feller som spiseforstyrrelsen legger frem. Jeg er fortvilt, fordi jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.
Fremover går det uansett... hvilket tempo er opp til meg.
~Frida~
Abonner på:
Innlegg (Atom)