møtereferat og tingenes tilstand

Vel, det er mandag. Veiedag og møtedag. Denne mandagen ble litt annerledes enn jeg trodde.
Vekten har akkurat passert 40-grensa. Det var litt overaskende, med tanke på helgen. det har ikke gått så bra med maten, men det viste seg at det ikke hadde så stor betydning. Jeg er over 40 kg igjen og hurra for det.
Vel, så enkelt er det ikke. Ambivalent til tusen, forvirret som bare det.
Jeg prøver å tenke at det er POSITIVT! fordi Frida vet at det er det.
Ellers har jeg en ny behandler, siden den faste legen min har ferie. Denne gangen en psykolog. Egentlig synes jeg det var veldig greit. Da blir det mer fokus på det psykiske enn det fysiske. Jeg føler virkelig jeg fikk mye ut av samtalen i dag. Vi snakket veldig mye om hvilke følelser jeg har. Det at jeg føler meg skitten når jeg har mat i magen. Det at jeg må kaste opp, trene og spise isbiter for å føle meg ren igjen. Det at hvis alle tvangstankene mine handler om at når jeg utfører handlingene, føler jeg at jeg har "kontroll" og dermed blir "ren".
Er jeg skitten, kommer angsten. Vi snakket mye om motivasjon, fokus og mål.
Jeg fikk sagt mitt. At fokuset må ligge på at mat er medisin, og at jeg trenger den for å oppnå vektkravet for å komme meg til Levanger for å bli frisk. Veien er lang og tung, og jeg mener det er mulig å gjøre den lettere.
At jeg fks får endret litt på det kontrollbehovet ved at jeg endrer dagene mine litt og at jeg får mer ansvar og får hjelp til å smøre min egen mat. Det vil gi meg en følelse av kontroll. Det er vertfall bedre enn å kaste opp, trene og knaske isbiter hele dagen. Dette er komplisert og sikkert vanskelig for mange å skjønne, men for meg er det viktig å kjenne at jeg mestrer og har kontroll OVER sykdommen min. Derfor tenker jeg at hvis jeg får et krav på at jeg skal gå opp 0,7 kg i uken, får hjelp og råd i forhold til matmengde, støtte og hjelp før og etter maten og fokus på målet, er viktig. Opp i vekt må jeg uansett, og det handler om å gjøre det minst mulig vondt og vanskelig. Angsten er vond, ingen tvil om det. Jeg er forferdelig redd for den. En dag må jeg møte den. Det er også sikkert.
Fram til torsdag blir det mye fokus på dette med å bruke oppfølgingstiden til å jobbe med tanker og følelser og motivasjon. Så blir det et nytt evalueringsmøte da for å finne ut om jeg er klar for mer ansvar.

Resten av kvelden skal jeg nyte med Lars som kommer klokken 6 og henter meg.
~Frida~