mandag 31. januar 2011

Svar på Spørsmålsrunden DEL 1

Først vil jeg bare si takk for alle spørsmålene. Jeg håper svarene mine er utfyllende og forståelige.
Jeg svarer i flere deler, denne delen mest om spiseforstyrrelsen og min historie. 

- Vet du hva som gjorde at du fikk spiseforstyrrelser?

Det er veldig vanskelig å si eksakt hva som gjorde at jeg fikk spiseforstyrrelser. Jeg tror det var mange grunner til det. Den viktigste årsaken var vel dårlig selvbilde, og spiseforstyrrelser var på en måte en negativ konsekvens av det. Hvis jeg omformulerer spørsmålet litt til hva som gjorde at jeg utviklet spiseforstyrrelser blir det litt lettere å svare på. Dårlig selvbilde har jeg egentlig alltid hatt så lenge jeg kan huske, men jeg har liksom alltid klart å ”kompansere” det dårlige selvbildet med å gjøre ting jeg var flink til. På den måten klarte jeg å ha det ganske bra, selv om selvbildet var dårlig. Jeg gjorde egentlig alt mulig, og har alltid vært ei jente som alltid var aktiv og sosial. Jeg satt aldri alene og gjorde ingenting. Jeg var flink til alt, både på skolen, i idrett, sosialt og ellers, og det var jo positivt, tenkte jeg og alle andre. Det ingen visste(inkludert meg selv) var at denne følelsen av at jeg måtte være flink til alt, var for å fylle det tomrommet med dårlig selvbilde. Etter hvert som jeg nærmet meg 10-11 årsalderen begynte det å komme utfordringer med venner, skole, det sosiale, idretten, gutter osv. Jeg hadde problemer med venner som var misunnelige fordi jeg var så flink til alt, og umodne og barn som vi var på den tida, var det mye sjalusidrama som gjorde sterkt inntrykk på meg og mitt allerede dårlige selvbilde. Samtidig hadde jeg en håndballtrener som hakket meg i nakken konstant, og gav med skylden for ting som ikke var min skyld. Det handlet om henne, og ikke meg. Men jeg tok til meg alt. Til slutt følte jeg at alle de tingene jeg var flink til, ikke var gode nok. Jeg var ikke bra nok. Forventningene jeg hadde til meg selv var for høye, og jeg klarte ikke å takle det på noen måte. Jeg klarte ikke å akseptere at jeg ikke var flinkest. Tomrommet med dårlig selvbildet ble større, og jeg måtte finne en annen måte å fylle det på. Siden jeg ikke følte meg bra nok, begynte jeg å lete etter feil ved meg selv. I en alder av 11 år, fant jeg ut at jeg var for tjukk(noe jeg absolutt ikke var). Jeg begynte å slanke meg. Og følelsen av å meste slankingen fylte tomrommet. Jeg var flinkest til det. Etter hvert ble dette det eneste i livet mitt som betydde noe for meg, og all treningsgleden, skolearbeidet, vennene og det meste ble gradvis svekket, mens anoreksi begynte å blomstre. Folk reagerte veldig rundt meg. Ikke vennene mine, de fikk det som de ville. De fikk den populære, flinke og glade jenta ned i bakken. Familien min derimot fikk se gladjenta si forsvinne inn i en monstersykdom, skolen var bekymret, for opplevde også å miste en elev som hadde vært en stor ressurs for både det sosiale og faglige. Mange var glade i meg, for jeg var liksom gladjenta. Den gladjenta var i starten av 11 årsalderen alvorlig syk, så underernært, så utbrent, så sliten, så deprimert, at jeg stupte. Jeg klarte meg, fordi jeg ble sendt på sykehuset.
Det var vel egentlig den beste forklaringen jeg kunne gitt, Men jeg klandrer ingen. Jeg klandrer ikke vennene mine heller, fordi vi var i en vanskelig alder og var umodne og ulært. Dette var ingens skyld.
gladjente med bulimi
Frisk gladjente, 11 år


- Hva slags behandling har du fått? Og hva får du nå?

Jeg fortsetter fra forrige spørsmål. Jeg ble innlagt på barneklinikken på st. Olavs Hospital 12 år gammel. Der gikk mesteparten av behandlingen ut på å få meg opp i vekt med kostlister, veiinger, blodprøver og diverse samtaletimer med en barnepsykolog. Jeg gikk opp noen få kg, og ble sendt hjem igjen. Legene mente dette ville gå over. Men anoreksien blomstret for hver dag hjemme, og jeg ble på nytt sendt til sykehus i all hast. Sondeernæring i mange måneder for å få meg opp i vekt. På den tiden husker jeg at jeg brukte alle muligheter jeg hadde til å forbrenne, forbrenne og forbrenne. Jeg var på barneklinikken i noen måndter, helt til legene mente at de ikke kunne hjelpe meg mer, fordi jeg ville ikke ha hjelp.
Barne og ungdomspsykiatrisk klinikk Lian var neste stopp. Med en farlig lav vekt, mente de at de kunne hjelpe meg. Jeg lurte dem trill rundt med mine anorektiske knep(trodde jeg), var der i to måneder, null mat, farlig lav vekt.
Sykehuset neste. 2 måneder sengeligende nesten i koma med sondeernæring og drypp for å få opp vekten. Begynte gradvis å spise litt selv. Jeg var der i 6 måneder, før jeg ble sendt til Bup Lian igjen.
Denne gang på en behandlingspost/langtidspost. Jeg var på vei opp i vekt, jeg ble friskere og friskere. Men utviklet en del andre ting, som alvorlig selvskading, selvmordsforsøk, tvangstanker og angst. Jeg var mange runder på sykehuset på grunn av overdoser. Noen tok nesten livet av meg. Vekta begynte å gå ned igjen, farlig langt ned, og jeg tok en ny overdose. En overdose som kunne kostet meg livet.
Men det gikk bra. Resten av behandlingen foregikk på akkuttposten på Lian. Jeg var der i over et år. Men der også, overdoser, selvskading,  tvangsforing, og jeg gikk omsider opp i vekt, begynte å spise så smått. Ble sendt hjem.
Hjemme var jeg i en periode på to måneder, der jeg spiste absolutt ingenting, men foreldrene mine trodde jeg spiste. Vekta raste. Jeg fikk beskjed om at en ny innleggelse ventet meg hvis jeg ikke begynte å spise iløpet av to dager. Samme natt tok jeg en overdose med mange forskjellige medisiner, jeg ble sendt på sykehus. Tilstanden var meget alvorlig. Med så lav vekt, ødelagt lever, svekket hjerte, et blodsukker som måtte holdes stabilt i flere dager på grunn av all insulinen jeg tok, og blodprøvene viste at jeg aldri kom til å overleve. Legene forberedte foreldrene mine på å ta farvel med jenta si. Et mirakel ingen kan forklare skjedde. Kroppen min ble bedre over de neste to ukene. Jeg var fremdeles dødssyk med en BMI på 12, så jeg ble overført til akkuttposten igjen. Der var jeg i ett år, tvangsforing, sonde, litt mat, og jeg gikk gradvis opp i vekt. I skjul utviklet jeg bulimi. Og kom litt en vekt som var forsvarlig å bli utstrevet på. Så jeg ble utstkrevet med bulimi.
Etter det har jeg gått til poliklinisk behandling på BUP, og gjør det fremdeles. Jeg tilbringte tiden fra jeg var 12 år til jeg var 15 år på sykehus.
14 år, st. olav
Rimelig sliten kropp, 12 år gammel


Bup Lian første runde, 12 år

jula 2005,12 år, besøk av DDE på barneklinikken




-Vil du fortelle litt om behandlingen du gjennomgår nå?

Som sagt går jeg en gang i uken til en psykiater på bup poliklinisk. Der jobber jeg veldig med følelser, prøve å trosse spisemønsteret, angst, tvangstanker og tanker. Mye samtaleterapi for å prøve å holde meg stabil, frem til jeg skal på Levanger.

-Hvor lenge har du vært syk?

Jeg ble syk da jeg var 11-12 år og er nå snart 18 år – dvs. ca 6 år.

-Du virket så bra i en periode, hvorfor gikk du tilbake til gamle spisemønster?

Alt virket kanskje bra, men jeg hadde bulimi. Bulimien tok seg av vonde følelser, og jeg fikk leve. I en periode på to år faktisk. Samme bulimimønster som gjorde at jeg fikk tid til venner, skole, kjæreste og andre ting jeg hadde lyst til.
Men på et hvis tidspunkt var jeg så fylt av skam, vonde følelser, oppgitthet og fortvilt over meg selv og bulimien, pluss at jeg så hvor mye det påvirket familien min. Jeg bestemte meg for å bryte bulimimønsteret. Men alt gikk feil, anoreksien slo tilbake og har slått meg i bakken igjen.

Alt var veldig bra

-Har du fått noe svar fra Levanger? Og tror du at du klarer å ta i mot hjelpen der?

Jeg har skrevet et innlegg om det her, som jeg mener kan gi mer utdypende svar.

-Følger du en bestemt kostliste? hvis ja, hvordan ser den ut?
Jeg følger ikke en kostliste nå, jeg er mer eller mindre fanget i et veldig deskruktivt spisemønster. Hva jeg spiser vil jeg ikke skrive noe om, pga trigging. 

- Hva motiverer deg med tanke på å kjempe deg ut av sykdommen?

Først og fremst er jeg utrolig lei av å ha det slik. Sykdommen har tatt den viktigste delen av barndommen min, nemlig der man utvikler seg og finner seg selv. Jeg vet ikke hvem jeg er, hva jeg liker, hva jeg mener. Sykdommen har tatt fra meg ALT. Samtidig ser jeg hva disse årene har gjort med mine kjære, og bare det gjør meg enda mer sint på sykdommen. Jeg vil ikke ha det slik, jeg vil leve slik som andre 17 åringer, men det kan jeg ikke, fordi jeg har en alvorlig sykdom som hindrer meg i å leve, være og snart eksistere. 
Jeg vil ikke la den ta mer fra meg, for jeg vet at med mine egenskaper og ressurser(som har gjemt seg litt i det siste) kan jeg nå drømmene mine. Drømmene mine er min motivasjon. Jeg har så mye jeg har lyst til å gjøre, oppleve, og være fri sammen med kjæresten min. Og i de drømmene eksisterer ingen monstersykdom.
Den har mange ganger holdt på å tatt livet av meg, men jeg har hatt englevakt, derfor tror jeg det er en mening med at jeg fortsatt lever. Jeg skal nemlig nå drømmene mine. 
Og jeg skal bli fri, og akkurat nå, er det motivasjon nok til å kverke den spiseforstyrrelsen som nesten kverker meg. 
dessuten, har jeg veldig mye håp


Håper dere fikk noen svar. Jeg har en ganske tøff historie, og jeg er veldig ærlig her. Så les den med respekt.
Jeg svarer på de andre spørsmålene deres i morgen? De handler mer om familie, kjæreste, framtid osv.
Gleder meg, de er litt mer gledelige. 

<3

~Lea Amalie~

9 kommentarer:

  1. Der måtte jeg rett og slett tviholde på tårene mine.
    Utrolig sterkt å lese dette, kjære deg.

    Jeg vet ikke engang hva jeg skal si. Bare vit at jeg heier på deg. Takk for at du delte dette med oss lesere - det står det stor respekt av. Og som jeg har sagt før og sier igjen; du er NYDELIG.
    Tusen gode og store klemmer til deg.

    SvarSlett
  2. Veldig sterkt å lese. Vet ikke helt hva jeg skal si, det er så trist og leit at du har blitt fanget i dette. Jeg håper virkelig at du kommer deg ut og blir frisk! Og det tror jeg også at du kommer til å klare, jeg har tro på deg<3 Mange varme klemmer og gode tanker fra meg til deg:*

    SvarSlett
  3. Nadia:
    Tusen takk for det, det betyr mye for meg:)
    Vit at jeg heier på deg også<3

    SvarSlett
  4. Karianne:
    Det er jo trist og leit å være fanget i spiseforstyrrelsens klør, det vet både du og jeg alt om. Og jeg er enig med deg, jeg skal klare dette, fordi jeg ønsker det. Jeg er sikker på at du også finner din vei ut. Vi fortjener begge å leve livene våre. <3
    klemmer tilbake<3

    SvarSlett
  5. jeg tuller ikke når jeg sier at dette er noe av det sterkeste jerg har lest i mitt liv. jeg har ikke ord for å beskrive hvor sterkt det rører meg, og hvor mye av det som bringer fram alle verdens følelser i meg. det er fysisk vondt å tenke på hvor mye du har vært gjennom, hvor mye du har slitt og kjempet, og ikke minst hvor mye respekt det står i at du deler det med oss. kunne skrevet en kommentar på hvert eneste innlegg, men enkelte ganger aner jeg ikke hvordan jeg skal formulere et budskap som kan nå fram til deg uten at det blir en helt wierd sammensetning..
    ønsker deg ALT godt her i verden, og for all del at du klarer å kjempe deg ut av dette for godt en gang. jeg er helt sikker på at du kan ta rotta på spiseforstyrrelsen bedre enn du noen gang kunne tenkt deg, og det står jeg fast på. FYYYYF du er sterk, og virkelig noen jeg ser opp til <3
    stoooor klem

    SvarSlett
  6. Marie:

    1. jeg griner, fordi du rører meg også. Jeg bare skriver det jeg jeg husker fra det helvetet jeg har vært igjennom, og ordene dine gir meg en bekreftelse på at spiseforstyrrelsen har gjort dette med meg, og faktisk at jeg fortjener å få det bedre. Det er vanskelig for meg å tenke noe spesielt over alt som har skjedd med meg, fordi følelsene mine er ødelagte og helt på jordet. Jeg har vært gjennom helvetet, men det har gitt meg mye positivt også.
    Jeg har sett de mørkeste sidene, jeg har sett hva små ting kan gjøre med folk, jeg har sett det verste, og det har fått meg til å bli et nytt menneske. Jeg ser at alle mennesker er verdigfulle og fortjener det aller beste, Jeg setter pris på små ting, Jeg har lært hvor viktig det er å være seg selv og stå for sitt. Og jeg vet hvor vanskelig det er å finne sin plass her i verden og finne seg selv, men i bunn og grunn er det det viktigste for å få det bra og være trygg.
    Trygghet er det viktigste.
    Jeg er ganske på jordet enda, for å si det sånn, men jeg selv om jeg er fanget bak mange år med spiseforstyrrelser og andre vonde ting, vet jeg at jeg kan klare å komme meg ut, fordi jeg vil det.
    Jeg vil ikke være der jeg er nå, og jeg finne ut hvem jeg er, leve drømmene mine, og ikke minst være fri.
    Jeg vil vise folk hvor viktig det er å være seg selv, være ærlig og trygg, og ikke la seg påvirke av alle andres negative holdinger og problemer.
    Mirakler har skjedd med meg, og jeg håper fortsatt på dem. Men det neste miraklet skal jeg selv være med på å forme. Jeg skal gå veien. Jeg skal bli frisk.

    Dette ble sikkert veldig rotete mn<3

    Uansett kjære Marie. Ordene dine betyr veldig mye for meg, og alt du skriver kommer inn i hjertet mitt. Du er helt unik du også, og du er like sterk.
    Du kjemper mot store monstre du også, og du gjør en helt fantastisk jobb. Jeg er stolt over deg, for jeg VET HVOR JÆVLIG VANSKELIG DET ER!
    Jeg ønsker deg alt godt også, fordi du fortjener det. Fordi du er du<3
    Takk søte venn<3

    SvarSlett
  7. Nå måtte jeg bare kommentere. Jeg har sniktittet på bloggen din en liten stund, men har ikke villet at du skulle vite det. Av hensyn til deg. Men nå klarte jeg ikke å holde meg lengre, håper du kan tilgi meg det...

    Når jeg så det bildet av deg i den grønne dressen sittende i senga, husker jeg så inderlig godt mitt første møte med deg. Da du kom til innleggelse på utredningsposten rett fra sykehuset. Du var så lita. Så ung. En liten fugleunge som nektet å spise. Jeg husker også det første måltidet du skulle spise sammen med meg. Som du sleit, jente! Som fagperson var det utrolig utfordrende å skulle hjelpe ei som absolutt ikke ville hjelpes. Du har vært i tankene mine titt og ofte. Og det gleder meg å se at du har kommet så langt som du har. For du har det! Selv om du sliter nå, så er tankene dine og viljen din noe helt annet enn det du startet med. Det jeg er lei meg for er at vi (les helsevesenet) ikke har klart å hjelpe deg raskere slik at du kunne fått oppleve en frisk ungdomstid. Men gråt ikke over spilt melk. Den tiden får du aldri tilbake. Men du kan leve nå! Du er enda for ungdom å regne! ;) Krum nakken, stå på, ikke gi deg før du har ditt eget liv i hendene fullt og helt! Jeg vet du kan klare det. For din viljestyrke er enorm, det har du vist så mange ganger før. Jeg tenker på deg og ønsker deg masse lykke til på Levanger og i tiden fremover!

    SvarSlett
  8. Lene:
    Lene, du lene:)
    Jeg kan vel ikke si annet en at jeg er veldig takknemmelig og rørt over at du kommenterte. Det betyr mye for meg<3 takk, tusen inderlig takk:)

    huff, ja. Den tida var jeg så godt som bare fanget. Sykdommen var så sterk. Men selv da hadde jeg håp. Husker du alle tegningene på veggen min? Alle tegningene om oppdal, håndball, stratos, is, sommer og friskhet? Det var min måte å overleve på. Men huff, som jeg slet. Og gud, så redd og ensom jeg følte meg.
    Men likevel, det var personer der som hjalp meg.
    Du blant annet. Du er en herlig person lene, og du var ikke bare en miljøterapeut for meg. Jeg husker godt at jeg så inni øyenene dine, og jeg så omsorg, hvor mye du ville hjelpe meg og fortvilelse over at det ikke gikk. Jeg husker du tok gitaren og fyllte hele meg med din herlige og crazye sang. Jeg husker en kveld vi snakket fransk eller no? hehe, du er herlig.
    Uansett, herlige mennesker fikk frem de friske faktorene i meg i alle de årene jeg var på Lian.
    Det er slike personer som ikke bare er helsepersonell, men de er mennesker også.

    Jeg ble utskrevet fra Lian da jeg var 15. Og de årene jeg har vært hjemme har jeg hatt det kjempe gøy. Du aner ikke hvor mye jeg har opplevd. Men bulimien har styrt meg til tider. Og når jeg med godt mot skulle utfordre spisemønsteret og bulimien, slo anoreksien fort til igjen.
    Jeg er tilbake der jeg var, Men denne gangen har jeg så mye håp, så mye drømmer, en fantastisk kjæreste og viljestyrke. Jeg skal bli frisk.
    Men som du kanskje leser i bloggen min, er jeg ganske langt ned for tida. kroppen nærmer seg en farlig vekt, og jeg er fastlåst.
    Om en uke skal jeg på akuttposten for å få hjelp til å holde vekta og bryte litt destruktive mønster fram til jeg skal på Levanger.
    Jeg håper bare ikke denne uken er en uke der anoreksien får tatt for mye av Frida, og jeg detter helt tibake. Men jeg kjemper, jeg kjemper hele tiden. :)

    Takk for at du kommenterte Lene:) jeg setter enormt pris på det. Og det er helt greit at du leser og kommenterer videre om du føler for det.
    Du er en person som alltid vil bo i hjertet mitt. For meg er du et herlig menneske, fargerik og fantastisk på alle mulige måter.
    Stor klem til deg<3

    SvarSlett
  9. Tårene renner nedover ansiktet mitt, snørra står ut av nesa og hodet er stappfullt av tanker om deg og sykdommen din. Dette er mitt første besøk på bloggen din, men absolutt ikke det siste. Kommer til å følge med deg i kampen mot trollene, og heie på deg alt jeg makter!
    For en dame! Stå på Frida!!!

    SvarSlett

gode ord dør sist