torsdag 29. mai 2014

hold ut

Dette er kjipt. skal ikke si hva det går ut på.. bare at det er kjipt...
Hvorfor må jeg gå gjennom dette?
hold ut - Det blir bedre i morgen!

~Frida~

onsdag 28. mai 2014

Jeg er Frida

Noen ganger er jeg redd for kreftene som finnes i meg. Når jeg tenker på hva de har fått meg til å gjøre, blir jeg skremt. De rundt meg vil kanskje si "Frida har endelig skjønt alvoret" liksom. For meg handlet det aldri om å skjønne det. Jeg gikk hele veien med en angst på at jeg aldri ville komme til meg selv igjen etter en dissosiasjon, fordi jeg hadde tapt kampen mot stemmene, mot kreftene. Jeg kjente selv hva jeg gikk å kjempet mot hver dag, og jeg var overbevist om at jeg kom til å tape, at jeg kom til å dø til slutt. Jeg tenker på alt kroppen min har vært gjennom. Jeg tror det er fler enn meg som er overasket over at den har tålt det. Mamma har sagt til meg at hun tvilte aldri på at det kom til å skje noe forferdelig en dag hvis ikke noen skjønte alvoret og satte ned foten, spørsmålet var bare når det kom til å skje. Ble jeg fanget opp i tide? Egentlig ikke... Fordi det jeg har utsatt kroppen min for i dissosiativ tilstand er egentlig umenneskelig. Det burde ha gjort så vondt at det er egentlig umulig at jeg skulle ha vært tilstede når det har skjedd alle gangene. Jeg var innlagt over flere måneder og var reimet fast i en seng på hender, føtter og mage fordi de mente at det var for risikabelt for meg å være løs. Sannheten er at det kanskje stemte i en av tjuefire timer av døgnet, mens jeg lå i reimer hele døgnet, og fikk ikke en sjanse igjen. Jeg fikk bare høre at basert på tidligere erfaringer, skader du deg bare hvis vi slipper deg løs.
hvor lenge skulle jeg ligge der å råtne da? før noen grep inn? sannheten er at jeg råtnet. Inni meg råtnet jeg, og jeg ble sykere av det. Jeg ble mer desperat og veldig redd... Det å være reimet fast døgnet rundt over så lang tid gjorde noe med meg. Jeg tryglet og bad om at de skulle slippe meg løs, og gi meg en sjanse til å ta gode valg. Men jeg fikk ikke. Da måtte jeg hjem. Jeg fikk ikke være løs på åpen avdeling. Da skadet jeg meg bare uansett, så det var ikke aktuelt. Jeg fikk høre at jeg bare skadet meg på sykehus, og at den livstruende selvskadingen var helt bevisst, og at jeg hadde kontroll hele tiden. Det den jævla legen ikke fikk inni hodet sitt var at jeg egentlig dissosierte. Jeg rømte fra virkeligheten og situasjoner som ble for vonde, og gikk inn i gamle minner, gamle traumer som gjorde vondt i sjelen, og at jeg måtte slippe smerten ut fysisk der og da. Dette mente de da at jeg hadde kontroll på, og jeg fikk derfor ingen behandling heller. Så da stod vi der da, jeg og mamma, alene med dette. Det var egentlig en dødsdom hver eneste gang vi ble sendt hjem. Jeg gjorde så godt jeg kunne på den tiden, men det som skjedde med meg var jo utenfor min kontroll. Jeg skjønte hva som skulle til. Jeg måtte bare la dissosieringen komme, for å så få hjelp til å lære meg å ta kontroll, slik som vi holder på med nå. Men det fikk jeg ikke... jeg bare lå der. som en umulig gjenstand. Jeg følte meg som det, og derfor forsvant jeg. igjen.

Jeg er egentlig veldig glad for at det er over, og at saken min nå blir fulgt opp, og at jeg ivertfall får den hjelpen jeg trenger for å bli frisk... Dette kommer nok alltid til å være med meg, men jeg kommer til å lære meg å ha kontroll over det, slik at jeg kan leve livet mitt uten å være redd for å dø.. for jeg vil ikke dø. Jeg vil leve. Det har jeg alltid ønsket, og jeg har gjort så godt jeg kunne...
Jeg ser i dag at det jeg gjør er godt nok, for gradvis blir jeg friskere. gradvis kjenner jeg at det som fyller meg nå er småe glimt av frida. Den personen jeg er, og er i ferd med å bli... Jeg er en person, og det er veldig viktig for meg. Jeg har alltid vært en person, men jeg begynner nå å føle meg som en. det er en seier i seg selv. Det er en gulrot. Det å kjenne seg tilstede, det å ha verdier og meninger, det å bruke egenskapene sine, det å diskutere noe du brenner for i timesvis, det å stå på mitt, det å kjempe fordi jeg klarer det, det å ikke gi etter, det å være sterk i meg selv... det er gull verdt. Det er premien for alt jeg har jobbet for i ti år- eller egentlig hele livet.
Jeg er Frida

~Frida~

det løser seg

Dagene går litt lettere. Ting begynner å letne litt kjenner jeg. trykket i hodet og den lammende angsten begynner sakte men sikkert å vike litt mer for hver dag... Jeg tror det er en sammenheng med at jeg nå får medisiner som hjelper meg og at jeg nå virkelig jobber og kjemper mer enn jeg noensinne har gjort. Sykdommen har aldri vært så sterk og utartet seg så sterkt, men samtidig holder jeg meg beinhard og prøver å være sterkere enn den. Jeg klarer det mesteparten av tiden, og da er det så herlig, for da kjenner jeg at jeg er sterkere enn demonen som i årevis har styrt meg og sakte brutt meg ned. Jeg kan kjenne på Fridas behov og kjenne etter hva Frida vil gjøre og ta gode valg. Jeg bruker kanskje litt lengre tid enn de fleste, men jeg får det til. Jeg tar de gode valgene. Og når jeg ikke får det til, får jeg hjelp til det. Helt ærlig trodde jeg aldri at jeg skulle få noe som helst hjelp av noen medisiner. Vertfall ikke at de skulle dempe stemmer som har styrt livet mitt i årevis. Men de gjør det. de hjelper.
Hva betyr egentlig hjelper? For meg er det både skummelt og greit samtidig at stemmene blir mindre intense. Det betyr at jeg må forholde meg til verden på en ny måte. Jeg må faktisk kjenne på følelser som kommer. Og det er utrolig skummelt. Jeg er jo vant til å fortrenge følelser eller ikke forholde meg til dem ved å flykte fra dem på destruktive måter. Jeg er jo vant til å høre lilleFrida rope følelsene mine til meg.. Det har liksom vært min ting siden jeg var 5 år gammel...

Dissosoiasjon! det er det som foregår for tida. Det har egentlig foregått over mange år, men det er først nå det har fått et navn. Det er nå vi vet hvordan vi skal forholde oss til det...

Dissosiasjon er en slags forsvarsmekanisme. Det er en måte å flykte fra virkeligheten og nåtiden på. Det er en måte å forsvinne ut av situasjonen og eksistensen som er vond på.
Når angsten herjer i meg, begynner det. Hjernen beskytter meg mot angsten ved å rømme fra den. Dette skjer utenfor min kontroll, og jeg får enten psykogene anfall eller så blir jeg skikkelig fjern og vet ikke hvor jeg er eller hvem jeg er(snakker ofte i tredjeperson, fordi det er stemmer som styrer), og sansene spiller deg puss som at eks synet blir ekstremt tåkete. Dette er ekstremt ubehagelig å oppleve, så det kommer ofte flere anfall etter hverandre... men det går over.. heldigvis... det går over, så kommer jeg til meg selv igjen, men det tar tid. noen ganger flere timer...

Over til noe annet. I dag har jeg hatt besøk. Endelig fikk jeg ha besøk av Thina, min beste venninde. Vi koste oss med is i solveggen og fikk prate masse. Så sang jeg og spilte til henne. Thina er en person jeg er så glad i, og som jeg er sjeleglad jeg har i livet mitt... Jeg vet du leser dette thina, og du er verdens beste... Etter besøket dro jeg til solsiden en tur. måtte ta noen ærend. Fant meg et par sko på farten, så da ble det enda mere sko på meg. Jaja, jeg trenger det, fordi føttene mine har merkelig nok vokst etter jeg gikk opp i vekt. Jeg har gått opp en størrelse.

Jeg overlever dagene her på et vis. Jeg prøver så godt jeg kan, og håper det er godt nok til at jeg snart får komme på plass på dpsn igjen. Det er der jeg vil ha behandlingen. Det tok faktisk to uker før jeg klarte å senke skuldrene her igjen, men nå går det mye bedre og jeg får mye mer å fylle dagene mine med. Det er godt... Jeg prøver å ta imot all hjelpa jeg kan få nå, for jeg har  så lyst å bli frisk.

Jeg har også kommet så langt i år at jeg får fullført skolen, endelig. Jeg bestemte meg for at det var noe jeg virkelig skulle fokusere på i år, og jeg har nådd målet mitt. Jeg får standpunkt i alle fag. Ikke nok med det. Jeg får toppkarakterer i alle fag, uten å ha vært på skolen. Det føler jeg at jeg må prøve å klappe meg på skuldra for. Jeg har en avtale med skolen. Jeg er vanlig elev, og følger undervisningen på Itslearning, og får prøver og innleveringer tilsendt. Dette har fungert veldig bra.
Jeg vet ikke hvordan det blir neste år. Det blir jo litt spesielt siden det er siste året, men lærerne mine betrygget meg på at vi skulle få det til på et vis, så jeg senker skuldrene der også...

alt ordner seg.. Jeg ser jo det.. Jeg kan slappe av, fordi alt ordner seg, og det finner løsninger på det meste, man må bare være åpen for det.
~Frida~

tirsdag 27. mai 2014

link til facebook- sangvideo

Jeg vet ikke om dere får til å komme inn på denne linken, fordi jeg vet ikke om facebookprofilen min er åpen. Men her har dere en liten videosnutt, med en fin sang... litt dårlig lyd da..

https://www.facebook.com/photo.php?v=10152381823180971 
~Frida~

samtale mellom friskeFrida og sårbareFrida

Hvordan føler du deg Frida?

- Jeg er veldig delt. Egentlig er jeg lei meg. Jeg er lei meg for at jeg ikke lever livet mitt som jeg egentlig ønsker.

Men du er jo i ferd med å få det livet du ønsker deg

- ja, men det livet jeg har levd har ikke vært som jeg har ønsket, og alt jeg har opplevd har laget store sår inni meg. De bare verker og verker. Jeg angrer sånn på valgene jeg har gjort. De har fått så fatale og triste konsekvenser for meg og mange andre. Jeg er så lei meg for det. Jeg har sabotert og ødelagt så mye, og det har gjort at jeg har mistet så mye som jeg egentlig ønsker å ha opplevd eller ønsker å ha i livet mitt.

- Frida, hva kjenner du akkurat nå?

Jeg har lyst å gå å kaste opp alt jeg har, fordi jeg føler meg skitten og har angst. Stemmen beordrer meg meg til å gå å kaste opp. Den sier at det hjelper mot smerten.

Hvilken smerte er det du kjenner på da?

- skittenheten er egentlig et sår som brer seg over hele kroppen min, får hjertet mitt til å banke fortere enn vinden, så blir kroppen min lammet, og jeg blir fjern. Jeg får en følelse av hjelpesløshet, skam, skyld. Jeg vil ikke være skitten, jeg vil være ren.

Men du sa jo at du hadde kontroll over stemmene?

- Jeg har det. Jeg vet at jeg ikke skal kaste opp nå. Jeg vet at Frida ikke ønsker å kaste opp. Jeg vet at skittenhetsfølelsen ikke er reell, men jeg føler meg skitten likevel, og det er så grusomt. Jeg kan ikke la andre røre meg og jeg må vaske meg hele tiden. Pluss at det er den lammende angsten som herjer i hele kroppen.

 hvorfor er det bare jeg som blir skitten når jeg spiser?


Det er en forskjell mellom følelsene dine og handlingene dine. Det at du spiser gjør deg ikke skitten. Det er en løgntanke Frida. Det stemmen forteller deg er løgner. Det er usanne sannheter som stemmen har fortalt deg så mange ganger i forbindelse med mat, at du har integrert det i deg. Du må integrere andre sannheter i deg selv, og erfare at det er det som er virkelig og reelt.


- jeg vet det, men det gjør så inderlig vondt. Alt jeg kjenner er skam, skittenhetsfølelsen og skyld, så hører jeg den lille jenta hyle.


 Er den lille jenta meg?


Den lille jenta er en stemme hjernen din og kroppen din skapte da du var barn, fordi du ikke tillot deg å kjenne på følelsene dine. Du fortrengte følelser og behov så lenge at kroppen din måte finne en måte å ventilere følselsene dine på. Det er nok derfor den lille jenta kom til deg. Den lille jenta representerer følelsene dine.


-Men jeg blir redd når jeg hører henne. hun også høres redd ut.


men tror du ikke at du var redd da, som barn. Tror du ikke at du er redd når følelsene kommer til deg. For det er det som skjer. Følelsene dine kommer til deg.


-Ja, Så jeg må la den lille jenta være der?


Du må lære deg å kjenne på følelser på nytt. som et lite barn må du kjenne og erfare hvilke følelser som kommer i ulike situasjoner, så må du akseptere at de kommer, og ikke bli redd. Til slutt blir du ikke redd, og du kan være i stand til å føle på følelsene du hører.


- men hvordan vil verden min være uten stemmene?


Først vil den være skummel og ukjent, fordi du er alene, så vil du se at det er virkelige stemmer som vil hjelpe deg og lede deg på de riktige veiene. Det er ikke som å bli sluppet midt på havet milevis fra land. Verden vil etterhvert bli god for deg, fordi da har du livet ditt frida. Da er det bare deg i kroppen din og du kan kjenne deg sterk i deg selv. Da er du frisk og klar for å møte verden. Da er du fri.


-Hva er frisk?


 Frisk er når du er i stand til å stå imot de destruktive kreftene i deg og ikke handle destruktivt på vonde følelser. Frida, du vil kjenne når du er frisk, fordi det vil være helt annerledes. Du vil kjenne at det er du som bestemmer over kroppen din og dermed livet ditt. Du vil kjenne at du sitter i førersetet og kan kjøre dit du vil. Verden ligger for dine føtter, og når du er frisk er det ingenting som hindrer deg i å gå ut i den.

-hvor vil egentlig stemmene og sykdommen føre meg?

Sykdommen din vil at du skal dø Frida, og det er ikke det du ønsker. Du ønsker å bli frisk og bli fri fra sykdommen. Men den prøver å hindre deg Frida. Du blir taklet på dine mest sårbare øyeblikk og dradd ned i mørket, fordi du blir fortalt at du er svak.. det er da du ikke skal vise deg svak Frida, fordi hvis du gjør det blir du svak. Det er da du må være sterk Frida. Sterk...

-Er jeg sterk eller svak da?

Du er egentlig sterk når du klarer å stå imot de onde kreftene, og er sjefen og tar gode valg, men samtidig er du svak de øyeblikkene du faller for løgnene som sykdommen serverer deg. Men det er normalt og bra at du noenganger faller, fordi da lærer du at du ikke skal gjøre falle i samme situasjon neste gang. Det er akkurat som en immunforsvaret vårt. cellene husker mikroorganismer og bakterier når de kommer for andre gang, og da de hvite blodcellene hva de skal gjøre for å ta knekken på inntrengere. lær på dine feil og ta knekken på stemmene og tankene du Frida.

- kommer jeg til å dø?

Frida er sterk, og du har vært gjennom veldig mye. kroppen din har overlevd ting man egentlig ikke skal overleve. Men en dag sier kroppen din stopp den også, og da er det for sent. Men du har fortsatt sjansen Frida. Verden og livet er fortsatt en mulighet for deg, så hvis du velger det hver dag, kommer du ikke til å dø pga denne sykdommen. Da kommer du til å bli sykepleier.

- kan jeg hjelpe andre da? Jeg har så lyst å bidra å hjelpe andre når jeg blir frisk.

Selvfølgelig kan du hjelpe andre. Du har jo en erfaring som mange ikke har, og du vet hvordan det er å ha en dødlig alvorlig sykdom, samtidig vet du av erfaring hva som hjelper i forskjellige situasjoner. Det er bra. Men du må bli frisk først. du kan ikke hjelpe andre før du hjelper deg selv. Du må hjelpe deg selv nå og fokusere på å bli frisk først, så kan du bli sykepleier.

- hva kan jeg fortelle med historien min?

du har en historie å fortelle Frida. Du har opplevd ting en 21-åring ikke skal oppleve, som noen andre også kanskje opplever. Det er da du kan dele dine historier om ganger du har mestret, slik at du kan hjelpe andre med å fortelle noe om hva som kan hjelpe. Samtidig kan du forhindre at djevelske sykdommer vokser til i unge jentekropper. Du har beskrevet hvordan det hele begynte, og kanskje gjør det foreldre mer obs. Boka di kommer til å hjelpe mange.

- Jeg føler meg ikke som en person egentlig, jeg bare eksisterer.

Når man har vært så syk så lenge som deg, og det er andre krefter enn deg selv som styrer kroppen din, kan du noenganger føle deg som en annen person. samtidig har sykdommen vært så stor del av deg såppas lenge at det er vanskelig for deg å skille dine behov enn dens behov. Men når du blir sterkere enn sykdommen blir selv-følelsen mye bedre...tro på det, du kommer til å bli frida igjen...

-kommer jeg noen gang til å bli lykkelig?

lykken kommer til å komme til deg hvis du gir slipp på mørket, og slipper inn lyset. Da vil hjertet ditt være fyllt av andre ting enn sykdom. Da vil du føle deg fri til å gjøre som du vil. da vil du sprudle fordi at du er fri... lykkelig!

-Jeg angrer sånn på alle de dårlige valgene jeg har tatt.  Jeg har jo mistet så mye, og forårsaket så mye hos andre. Jeg er så lei meg for det.

Du var veldig syk frida, og den beste måten du kan bli vinne tillitt igjen er å bli frisk og kjempe...
verden svikter deg ikke, det er bare at du må ta imot den med åpne armer og godta at det kommer oppturer og nedturer.

-Jeg vil bare bli fri!

Du kommer til å bli det Frida. Hold ut nå og kjemp. Ta gode valg og gå på riktig vei, så skal du se at friheten kommer til å fylle deg litt etter litt, plutselig er du på toppen av fjellet..
Ha tro på det...

husker dere butterflyproject?
~Frida~

mandag 26. mai 2014

shopping og "ståa"

halla på dere!

her går det bra. Jeg klarer meg, og mestrer mer og mer for hver dag som går. Det tror jeg at jeg klarer fordi jeg bestemmer meg for det. Det å bryte bulimimønsteret var tøft, men det var egentlig litt prøve-og-feile-prosjekt. Jeg måtte finne min måte å komme meg gjennom dagen på uten å trigge frem sykdommen. Da mener jeg spiseforstyrrelsen da.. jeg sliter fortsatt veldig med dissosiering.
Men jeg tenker at hvis jeg driver å dyrker bulimien, trigger det veldig frem dissosiering, og da kan jeg være fjern og "borte" i timesvis og ha masse anfall. Men samtidig er det jo på en måte en måte jeg kan regulere følelser på, og den minst skadelige av mine "metoder" å regulere følelser på er nettopp bulimien. Men det beste er jo å få det ut på normalt vis. Men siden stemmene i meg forteller meg at det er ulovlig å kjenne og vise følelser(fordi det er svakhet), så er det vanskelig. Jeg har også en stemme inni meg som viser meg hvilke følelser jeg har. Ei lita jente(som er meg) som jeg kan høre hyle, flire, le og gråte. Jeg kan se for meg meg selv som barn sitter å smiler, eller gråter(noe jeg sjelden gjorde). Det var ikke lov. Jeg tror det var derfor jeg fikk denne såre røsten inni meg. Fordi jeg ikke klarte å vise følelsene mine, kom stemmen og skulle senere fortelle meg hvilke følelser jeg har til enhver tid.
Uansett så jobber jeg veldig med spiseforstyrrelsen og dissosieringen nå, pluss at jeg er veldig passet på med tanke på hva som skjer når jeg dissosierer. slik må det være nå, men jeg har begynt på medisiner som skal hjelpe meg, og jeg kjenner faktisk at det begynner å bli bedre. Jeg kjenner at jeg tar lettere kontroll og jeg klarer å komme meg fortere etter anfall...

For to dager siden brøyt jeg bulimimønsteret. Det var egentlig ganske stort for meg.. Det er ikke mange gangene jeg har klart å gjort det med hensyn å fortsette etter brytingen med å spise etter en kostliste, og viktigst av alt, beholde... maten skal være i kroppen, inn til cellene og forsyne kroppen med energi.. Jeg prøver å tenke og fokusere på hva maten egentlig er. Altså fokusere på rene FAKTA! ta den, jævla spiseforstyrrelse, fakta faen, slå den!! Du kan også slå at jeg tillater meg spiser sjokolade og is når jeg vil! jeg bestemmer!

siden jeg har jobbet så hardt med mitt, og dermed holdt ting litt mer stabilt, har jeg endeeeelig fått litt mer gulrøtter her inne... Jeg vet at dette er noe dere tar som selvfølger, men for meg som har vært innlåst halve livet, er dette veldig gledelig... Jeg får ha min kjære Mac hele dagen og kvelden nå. Og i dag har jeg endeliiig fått meg en skikkelig shoppingtur på City Lade. Nå er alle jogge-svarte-klærne byttet ut med fine sommerklær, så nå kan bare varmen fra sola komme å skinne på meg, så skal jeg skinne jeg...På city Lade i dag, slo vi på stortromma og kjøpte oss softis..

jeg sa det til personalet på vei hjem fra shoppingen.. " Tenk, for 2-3 år siden måtte dere reime meg fast å tvangsfore meg, og nå sitter vi her å koser oss med softis sammen"... De var dessidert enige.

Jeg prøver å fokusere på hvor langt jeg egentlig har kommet nå. Jeg møter jo gamle kjente her, fordi jeg er på samme post(A4) som jeg var da jeg ble innlagt på grunn av alvorlig anoreksi, og ei som jobber her sa det til meg i går: "du er friskere enn du noensinne har vært i hele ditt liv, men sykdommen i deg har samtidig aldri vært sterkere"... Det er på mange måter sant.. Det sier bare at jeg er vanvittig sterk akkurat nå, for sykdommen er veldig sterk. Det er vanvittige krefter som settes igang noen ganger. Det ville nok sjokkert hver og en hva som egentlig har skjedd med kroppen min pga dissosieringen... Men det er fortid. Dagen i dag(som jeg kan gjøre noe med) og fremtiden, er det viktig at jeg fortsetter å jobbe så bra som jeg gjør nå, selv om jeg blir lei, deppa, forbanna, sint eller rasende.... Følelsene skal kjennes på! Dissosiering kan skje på mange måter. Det er en slags forsvarsmekanisme mot smerte, altså vonde følelser eller minner eller angst eller noe lignende. så det slår inn når man blir følelsesmessig aktivert(i høy grad). Mine former for dissosiering er at jeg blir veldig veldig fjern og alt blir helt tåkete rundt meg. jeg klarer ikke å tidfeste noe eller si noe om hvor jeg er, og jeg er helt speisa, pluss at det er da jeg er til fare for meg selv, fordi stemmene er veldig intense og dominerende, og det er da jeg er svak og gir etter. Den andre måten som som oftest skjer er psykogene anfall, de anfallene jeg har fortalt om tidligere.

Jeg fikk også vite at jeg kan ha besøk av bestevenninda mi denne uka. Det blir kjempeherlig å møte henne igjen. Vi skal kose oss!

Ellers har jeg det bra, ting går riktig vei, så dette kommer nok til å ende BRABRA!

ellers går det mye i musikk.. Jeg skriver og komponerer og spiller andre sanger.. HVER DAG! så jeg håper ikke personalet blir lei av meg.. Jeg får de med på sangen, så det går fint... heh..


Så må jeg fortelle dere om noe fantastisk. Jeg har blitt tante igjen! Verdens fineste lille store Alfred har kommet til verden, og vi er så glade for det. Han er skjønn. Jeg har til og med fått holdt han. Gleder meg til å bli bedre kjent med den lille krabaten.
nydelige alfred, tante er stolt over deg! og glad i deg!

~Frida~

lørdag 24. mai 2014

JEG TOK KONTROLL

I dag tok JEG kontrollen tilbake! og det føles herlig! mestring er en gull verd følelse som fyller kroppen med lykke! Endelig sier jeg bare....

Det har egentlig vært en veldig tøff dag. Vertfall første del av dagen. Den gikk med på å spise måltidene mine... spiste maten og var fornøyd, overbevist om at jeg skulle klare hele pakka, altså spise og beholde... men nei, etter måltidet kjørte sykdommen på full rulle, og jeg klarte det ikke.. jeg klarte ikke å stå i kjøret, selv om jeg egentlig visste at det ikke var noe problem for meg... ergo, det endte med at jeg leverte både frokost, lunsj og middag rett i dass, rett og slett...
Mellom måltidene var jeg mest fjern og ville bare overspise mer, men jeg har selv sagt til personalet at jeg ikke ønsker at de skal gi meg muligheten til det. så da ble det slik.. ingen overspising...
Etter middagen sovnet jeg utenfor baderomsdøra av utmattelse...

Etter det hadde jeg anfall og dissosierte, men så brukte jeg og de som jobber her mange tekniker for å få meg tilbake, og når jeg endelig kom tilbake hadde jeg en veldig lang og god samtale med personalet.. det gjorde utrolig godt, og vi fikk snakket ut om mye... jeg føler meg veldig mye bedre nå..

Så klarte jeg å levere fra meg noe jeg ikke skulle ha...

faen, jeg må skrive fort, må levere inn dataen til nattevaktene kommer....

poenget mitt er at jeg i dag har tatt mange gode valg.. kanskje det viktigste er at jeg klarte å bryte bulimimønstret og heller spise et måltid jeg klarte å beholde... i tillegg har jeg spist litt sjokolade og drops... kryss i taket! Det føles herlig å få slippe å henge over do å spy pizzabit etter pizzabit...
Jeg klarte det...

Resten av kvelden har jeg drevet å spilt inn musikk jeg selv har skrevet og komponert...utrolig godt å få til det endelig.. nå er det bare å produsere...

Jeg er så glad for at jeg har greid å ta kontroll over så mange ting i dag.. fordi det har mye å si for hva som skjer fremover...

nå skal dataen inn, snakkes i morgen!


~Frida~

djevelen på min skulder

Det er morgengry, sola har så vidt stått opp... jeg har stått opp.. magen rumler, den vil ha mat, men hodet vil ikke... Ambivalence in my mind!
Jeg har en spiseplan å forholde meg til, og den er rimelig streng, men så har det seg sånn at livet mitt er kontrastfyllt. alt eller ingenting, svart eller hvitt, ja eller nei. åpen eller lukket.... all mat eller ikke mat... jeg klarer liksom ikke å forholde meg til en mellomting. noe som irriterer meg fordi jeg tror det å ha funnet mellomtingen ville gjort livet mitt mer stabilt. Jeg vet at den mellomtingen sannsynligvis ville vært med på å gjøre meg friskere, fordi det verken trigger anoreksien eller bulimien. Men så er det den berømte angsten da, som jeg er så livredd for. som jeg frykter og ikke klarer å gjøre noe med. angsten som jager meg til jeg ligger på gulvet å rister i full spenning...Angsten som jeg tror jeg dør av... og jeg vil ikke dø! Jeg vil heller ikke ha det slik som jeg har det nå... Jeg vil bli fri fra dette!

djevelens mørke røst jager håpet 
djevelens mørke røst krever min sjel
jeg danser i mørket, og finner ikke den riktige vei
jeg vil bare danse i frihet og aldri bli lei
hvor er lysets gleder som skal fylle mitt hjerte?
mitt hjerte er bare fyllt av smerte

djevelens røst hvisker at jeg er skitten og uren
og alt Frida ønsker er å være pen
pen nok til å føle seg bra
og en selvtillitt som ingen kan ta.
hvor er den glade lille pike?
hun skjuler seg, i frykt for at ingen vil henne like.

djevelens røst jager meg til mørkets hall
han lusker rundt meg og roper på meg med sitt kall
klyper meg rundt hjertet hvis jeg mislykkes i noe
da kommer han i nakken min med sin klo
hvorfor må jeg eksistere i dette?
når jeg kan leve i det lette?

himmelen rundt meg er fyllt av en stjernehimmel
jeg ser opp, for den virkelige verden gjør meg svimmel
himmelen blinker stjernerne så klart
om ett minutt er minnet så svart
sykdommen jager meg
så jeg finner ikke riktig vei

jenta har en drøm hun vil sette i fri
og hun har all verdens tid
men hun er fanget i sin egen kropp
aldri er det nok, aldri en stopp
hun vil bare slippe det
men virkeligheten klarer hun ikke å se.

fanget i egen kropp med en djevel i hodet...
sliten... lei... deprimert... vil/vil ikke...
faen faen faen faen i helvete!


Spiseforstyrrelser er noe herk. Det tar fra deg alt. Tid, krefter, energi, konsentrasjon, kropp og sjel, og deg selv..etterhvert forsvinner en selv...
så kommer deperesjonen. depresjonen av å være tilskuer på sidelinja i eget liv hvor du står å ser på at en djevelsk sykdom styrer kroppen din...

du blir borte.. du forsvinner, fordi det er ikke lenger du som kontrollerer kroppen din...
vingen du prøver å fly med er brukket, føttene du skal gå med er bundet, og hendene dine er styrt av djvelen.. så du står fast, fanget, du klarer ikke å leve livet ditt... du prøver å være sjef, men mislykkes, fordi noe i deg er sterkere enn deg.. du prøver, dag etter dag, år etter år, et helt liv...
verden rundt deg blir betydningsløs..alt som betyr noe er hva som skjer med kroppen din..
alt som betyr noe er kontroll... du mister alt i livet ditt, fordi du velger sykdommen.. fordi det er det eneste alternativet som lyser opp foran deg, og den eneste stemmen du hører er dens. Den brøler til deg når du ikke vil høre, og hvisker til deg når du er sårbar... du er fanget uansett...

Jeg er fanget uansett...

hjelp, noen hjelp meg å ta kontroll!

hvor kastes ballen? i mål? bak mål? hvor Frida?

~Frida~

fredag 23. mai 2014

spiseforstyrrelsens stemme sier:

hvordan går det med mat og spiseforstyrrelsen for tida egentlig?
helt i bånn, helt kaos, helt fucked up, rett og slett...
Jeg sliter med å spise og beholde, og jeg sliter med enorme søtsug. Det som er litt vanskelig er at noen av de som jobber her er veldig strenge når det kommer til maten, mens andre tenker ikke over det og er "vant" med mitt forhold til mat.

Jeg står opp hver dag med en sterk vilje om å følge en spiseplan som jeg har nedskrevet og har skrevet under på, så følger jeg den helt til jeg kommer til middag eller kveldsmat. Etter det kommer følelsene og jeg føler jeg må regulere dem med overspising og oppkast, samtidig er anorektikeren i meg veldig streng. For noen uker siden var det ikke noe problem for meg å spise eks to knekkebrød med pålegg, men nå brøler stemmene i hodet bare ved et tygg, tre stemmer brøler og jeg blir desperat. Jeg blir fortalt at jeg er skitten, at jeg eser ut, at jeg er et forferdelig menneske som er utrolig svak som faktisk skittner meg til på den måten(ved å spise). Men de fleste gangene når jeg spiser er jeg overbevist om at jeg kommer til å klare å holde på det, og da er jeg sulten, så da ber jeg på mine knær om å få mat, og hvem kan nekte et menneske mat da? dette er vanskelig for de som jobber her altså... så er jeg ferdig, og helvetet begynner... det ender alltid med at jeg står å brekker meg til alt er borte...
Jeg prøver å fortelle de som jobber her at jeg ikke skal ha noe mer enn det som står på lista mi, men når jeg er desperat etter mat er det sykdommen som snakker, og den er veldig lur og overbevisende. selv jeg blir overbevist, og den klarer å overbevise personalet, gang på gang....
Men jeg tar på meg all skyld.. dette er min egen skyld. det er jeg som mister kontroll...

jeg hater at det er slik, for jeg prøver så hardt. men jeg må bare ærlig innrømme at det å komme hit til en lukket avdeling trigger frem spiseforstyrrelsen veldig... jeg har omtrent overspist og kastet opp hver dag siden jeg forlot DPSn. Alt av følelser kom egentlig ut av kontroll når jeg dro derfra. Jeg savner det trygge vante miljøet hvor jeg turde å eksponere meg for det meste, fordi jeg visste at jeg ville få hjelp og støtte, og var dermed trygg... Jeg savner å ha åpne dører. Jeg takler låste dører dårlig...

Jeg skulle ønske jeg klarte å regulere maten bedre. Jeg prøver så godt jeg kan, men det er så sterke krefter inni meg, og jeg blir helt forvirret og veldig redd av det hele, så det ender med at jeg bare løser det hele med en kort prosess... kaste opp maten, kaste opp følelsene, kaste opp angsten....

men hvordan føler jeg meg etterpå? etterpå er det også et helvete.. . da kommer skammen, skylden, den dårlige samvittigheten... fjernheten.. stemmene som sier at jeg forstatt er skitten fordi jeg i det hele tatt puttet mat inn gjennom munnen. stemmene som sier at jeg ikke er verd noen verdens ting. jeg er da et usselt svakt og dårlig menneske... ingen er glad i meg...


når jeg skriver dette høres det jo veldig ulogisk ut... hvorfor skal noe så naturlig som å spise mat få meg til å føle meg sånn...?

Jeg tror det har noe med at jeg som 11 åring løste problemene mine og følelsene mine med mat, og slanket bort smerten fra det jeg opplevde. nå etter ti år har kiloene kommet på kroppen min igjen, ergo, jeg er skitten, uren, ødelagt, stygg og ekkel... det er slik det føles å bo i kroppen min, så jeg skammer meg... hvorfor skammer jeg meg? det var ikke jeg som gjorde noe galt, men det forferdelige og dramatiske bor i min kropp og eksisterer i meg... det som skjedde ødela Frida og mitt selv... jeg ble fratatt kontroll over egen kropp, etterhvert lot jeg sykdommen fylle meg og styre meg, og det har den gjort i ti år nå...
Jeg står fortsatt over do å brekker meg etter at jeg har spist mat... hvorfor kan jeg ikke bare slutte? og hva skjer hvis jeg slutter? jeg har en følelse av at sårene inni meg kommer til å bli så store at jeg dør.. jeg tror jeg kommer til å dø av angsten... likevel om jeg har eksponert meg og vært gjennom helvetet med å stå imot mange ganger før, så forsvinner ikke redselen eller tanken om at jeg en dag kommer til å dø av angst og det følelseshelvetet som foregår inni meg...

Men så har det seg sånn, at jeg har lært at følelser og mat er to forskjellige ting. At ingen dør av følelser eller angst. Det er hvordan man løser angsten man kan dø av.. ergo, dette ligger i mine hender.. så lenge kroppen min bare puster og holder ut kommer jeg ikke til å dø..


hva er jeg redd for? Innerst inn er jeg redd for at jeg skal bli så skitten at ingen er glad i meg, at ingen kan gi meg en klem... Frida trenger klemmer hver dag... Frida trenger omsorg, og når jeg er skitten, tenker jeg "hvem hæler å gi et skittent svakt menneske som meg en klem eller holde meg i hånda?"

slik tenker jeg, og slik forteller stemmene meg at det er. Som sagt, sykdommen er overbevisende, og jeg tror på det den sier til meg...

Denne sykdommen er et helvete. man føler seg fanget. fanget i et evig destruktivt tankemønster som blir til destruktive handlingsmønster...

Det eneste jeg føler har hjulpet meg er trygghet og strenge rammer rundt meg ang. mat...
samtidig det å få mer og mer ansvar litt etter litt... Ansvaret og valgene må taes av meg, men man trenger veldig mye råd, hjelp, støtte og veileding for å få det til...
Jeg har det rundt meg, men det er veldig vanskelig å hjelpe meg når jeg har så sterke motsettende krefter som sier det motsatte av det jeg vil...

dette er vanskelig og forferdelig trist...
~Frida~

torsdag 22. mai 2014

kropp

kropp.... Det er egentlig en fantastisk ting det. Tenk på hvor utrolig fantastisk det er hvordan kroppen er satt sammen og hvordan den samarbeider for å fungere. Den reparerer, den puster, hjertet slår, den produserer. Den er som en fabrikk, og alt startet med et mikroskopisk egg. et egg som skulle bli akkurat deg. Tenk hvor heldig man egentlig er som ble valgt ut av milioner av egg og fikk gaven livet.
Er ikke egentlig det en stor grunn til å åpne gaven man har gått å bruke den?

Man bruker kroppen sin til å komme seg gjennom livet. Til å oppleve ting, til å mestre ting, til å se, høre og kjenne. Man kan til å med føle. Mange forskjellige følelser. Men dette foregår i hodet, og hodet og kroppen samarbeider også. Man kan kjenne i kroppen en psykisk følelse. ja livet kan være herlig...


men er det egentlig alltid slik? er man egentlig så heldig når man føler at livet bare butter imot hele veien? Man tar som regel det som kommer, og kommer styrket ut av det hele, men likevel, når livet blir sånn over mange år, er det verdt det da? hvilket liv har man da, når man bare lever i mørket?
Man har  også da et liv, fordi man har også da et valg, flere valg faktisk. men først må man ta et valg om å velge livet, og ta rotta må mørket som jager deg. Man har som regel et mål med livet sitt. man har som regel noen ønsker eller drømmer om hvordan man ønsker livet skal være. Men vi er alle avhengige av håp og styrke for å nå drømmene våre....

jeg begynte å snakke litt om kroppen...siden den er så fantastisk, ønsker ikke alle da å beskytte den og være glad i den? ønsker vi ikke alle å være god å pleie den, slik at den er god tilbake og samarbeider med oss resten av livet? ønsker vi ikke å elske kroppen vår slik at vi har det bra?

selvfølgelig, men det er ikke alltid det er slik. Jeg fikk et vanskelig forhold til kroppen min da jeg var bittelita. Min kropp var annerledes enn de andres trodde jeg. Jeg trodde ikke eller følte ikke at min kropp var verd noen ting, og dermed kunne jeg ikke være snill med den. Den var ikke min egen, den var ukjent. Jeg ville at den skulle bli min, så jeg gjorde den min, med hjelp av sykdommen. sammen fant jeg en ny kropp, men den var heller ikke bra nok, og det ble heller ikke jeg som eide kroppen. Jeg bare eksisterte et sted inni den. Det å ha en tynn og mager kropp var det mye trøbbel med, og jeg fikk ikke til å gjøre noen ting, så mestring ble det lite av. Men jeg var vertfall tynn, og det var alt som betydde noe da. Jeg har enda ikke i dag en godt forhold til kroppen min. Den er fortsatt fremmed. Den er full av arr, og det synes jeg er synd. Jeg vil ha tilbake kroppen min som den var.
Blir jeg noengang glad i kroppen min? Det er vanskelig å si, men jeg håper det, virkelig.
Det å gå å føle seg skitten og uren hele livet blir vanskelig. Jeg vet jo at det handler om følelsene mine og ikke kroppen min, men det henger jo sammen det også.
jeg ønsker mer enn noe annet å finne en vekt jeg kan trives på, som samtidig ikke er farlig for meg...
balansegangen der er skummel for spiseforstyrrede.men det går ann...
Samtidig har jeg fått mange plager etter mange år med selvskading og spiseforstyrrelser. Det er ikke noe gøy å være beinskjør og skikkelig dårlig form i en alder av 21 år + mange andre plager som jeg ikke trenger å brette ut om her...

Jeg skrev litt tidligere at det er viktig å være snill med kroppen sin og ikke svikte den, for da vil den til slutt, en dag svikte deg også. Jeg husker jeg skrev et innlegg den gangen jeg hadde leversvikt. Jeg skriver at jeg skulle gjort hva som helst for å få en sjanse til, fordi da skulle jeg dø. Jeg skulle på transplantasjonslista, og der og da visste jeg at jeg kom til å dø før jeg noengang fikk ny lever. Men så fikk jeg en ny sjanse...

hvor ble det av viljen til å kjempe, og hva gjorde jeg med sjansen min?
~Frida~

epilepsi og psykogene anfall - hva er det?


kroppen stenger ut Frida
Frida svinner langsomt ut av egen kropp
Verden blir tåkete og ukjent
kroppen rister
hjertet banker fort, fort, fortere... dunk, dunk, dunk...
hjertet rives i stykker av fortvilelse og angst
Frida forsvinner
omverden forsvinner
En ny verden starter
En verden som foregår i mitt sinn
jenta hyler, sykdommen brøler, S-stemmen psyker ned
KAOS
Frida forsvinner
kroppen styres av noe "annet". 
kontroll, borte!
verden svartner
Fridahjertet flykter
Frida ligger nå på gulvet og ristet, spenner seg bakover i bue.
hele kroppen er spent, hver muskel rister 
Frida er lammet... 
hold ut, pust... det ender..
pust lettet ut.. verden er fortsatt tåkete og rar...
hjertet banker raskere igjen...
frida forsvinner igjen..
kroppen spenner seg igjen, og går opp i bue...
kramper, rister... 
la det gå over, hold ut!
hold ut frida, det går over....
anfall på anfall... 
plutselig svartner alt og hele kroppen blir slapp igjen..
Svett, varm og stiv, utslitt og utmattet..
Frida sovner...lenge..
Fred, igjen...



frida våkner, og skjønner at det hele er over...
I forkant av dette var kroppen min full av angst. sårene på innsiden verket og smertet...
stemmene brølte, hylte og psyket meg ned...
"du er ikke verd noen ting", "du er skitten", "du er ubrukbar", "ingen er glad i deg"...

Jeg blir fjern, og dissosierer. Frida forsvinner.... hva er det som er så vanskelig og fælt at jeg ikke klarer å eksistere i min egen tilværelse. Angsten blir for stor, følelsene blir for voldsomme. Det piper i ørene og verden blir utrygg. Jeg får ikke puste... kroppen knyter seg. Jeg flykter... hvorfor klarer jeg aldri å stå i dette...??

Dette med dissosiering er utrolig vanskelig, og gjør meg veldig fortvilt. Jeg blir veldig fjern og desperat etter å få angsten til å forsvinne, derfor blir jeg destruktiv. Jeg mister kontroll over kroppen min og det er noe annet som styrer den. Jeg har ingen ønsker om å skade meg selv. Jeg vil være Frida og at ønskene mine, verdiene mine og holdnningene mine skal gjelde hele tiden.

Hva er det som trigger frem dette hver dag? Dette er jo daglig. Jeg blir så fortvilt. Jeg har jo ikke kontroll over min egen kropp. Det er helt forferdelig å være vitne til at jeg selv ikke klarer å styre kroppen min. Det er veldig fortvilende og ekkelt.

Men jeg jobber med saken. Når jeg har det slik vet personalet hva de skal gjøre. De skal få Frida tilbake til virkeligheten. De snakker imot stemmene mine, og er bestemt og forteller meg at jeg har lov til å komme tilbake, jeg er sjefen over stemmene, og jeg har kontroll, stå imot... så holder de meg i hendene. De snakker til Frida, ikke stemmene... Frida kommer alltid tilbake heldigvis. Da er jeg ofte fjern enda og verden er ukjent og skummel. Da er det oppmerksomhetstrening som gjelder. Da fokuserer jeg på smaken på tyggisen i munnen, da ser jeg hvilken farge jeg har på genseren min. Da hører jeg hvilke lyder jeg hører. Da kjenner jeg at noen holder hendene mine. Da ser jeg plutselig sakte men sikkert verden igjen... Da er jeg trygg, da er det over... Frida er tilbake...


Sliten!!


Det jeg daglig slite med er noe som heter PNES(psykogene-non-epileptic-searces). Det en er slags forsvarmekanisme for den grad 3 av angst. Det er en slags dissosiasjon. Men det jeg opplever er at jeg dissosierer og har PNES-anfall samtidig. Psykogene anfall kommer når angsten blir for høy, og det blir for mye for kroppen og hjernen å takle det, så den kobler rett og slett ut og man får en blackout. Det ligner veldig på epilepsianfall, bare at det ikke er styrt av hjernen på en måte. Dette er en reaksjon på angsten. Det er en måte å håndtere angsten på, helt ubevisst. man har ingen kontroll når dette skjer. Anfallene kommer plutselig og kan vare veldig lenge. I det siste har anfallene mine vart i alt fra 30 min til 1 1/2 time. Tidligere hadde jeg et langt anfall, men nå har det blitt sånn at jeg får mange korte anfall etter hverandre. Og da er jeg helt ubevisst og fjern. Disse anfallene er ikke farlige. Det eneste man må passe på er nakken og hodet og at man ikke faller og slår seg. Men hos meg er det litt spesielt, fordi jeg har operert så mange ganger i magen, og når jeg får anfall, går jeg bakover i bru, og da strekkes magen og sårene. Det kan være farlig, siden det er så slitt og porøst vev på magen, så personalet prøver å legge meg på ryggen og holde meg nede og rett i kroppen under anfallene. Det kan være vanskelig, fordi kroppen spenner seg helt fast og jeg er stiv som en stokk. Så det er vanvittige krefter som brukes av kroppen min. Så de må ofte være flere når jeg har anfall...


Da jeg var 17 hadde jeg mitt første epilepsianfall. Jeg lå i sengen min her på A4, og skulle akkurat til å begynne med sondemat. Jeg hadde kjent at jeg hadde rykninger i kroppen hele dagen. plutselig sto jeg i full spenning i bue i sengen og øynene mine rullet bakover, det skummet av munnen min og jeg hadde kramper og urinavgang. Etter dette ble jeg henvist til en nevrolog. Da måtte jeg gjennomføre en EEG-undersøkelse av hjernen.
Da så jeg slik ut :
dette er ikke meg da, men det er slike elektroder man må ha på seg.
Det fant epileptisk aktivitet, så jeg fikk diagnosen Epilepsi og begynte på kepra(antiepileptisk medisin).
Men anfallene fortsatte, og jeg fikk noen nye typer anfall, så jeg gjentok undersøkelsen. Denne gangen ble jeg innlagt og måtte gå med slike elektroder på hodet i tre døgn. De fremprovoserte anfall med hjelp av lys og lyder, og jeg rakk å få to forskjellige anfall på de tre dagene. Epilepsianfall og psykogene anfall(PNES-anfall). PNES-anfall kan ikke medisineres, men det kan epilepsi, så nå går jeg på orfiril, og det har hjulpet meg veldig... De er også stemningsstabiliserende. psykogene anfall kan man få bukt med, men det krever ganske intensiv eksponeringsterapi og angstbehandling.
Slik som det er nå, må jeg bare ha disse anfallene. Alternativet til anfall en gang om dagen er ganske dårlig, så det forblir bare slik nå...

Jeg håper jeg får bukt med dette etterhvert, det trenger jeg blandt annet for å kunne kjøre bil...

håper dere skjønte litt om dette med epilepsi og psykogene anfall og forskjellen på det.

~Frida~

tirsdag 20. mai 2014

en lykkelig slutt

Sola skinner der ute, sommer kommer, ekorne danser i barnåler, den reduserte russen gjør seg klar til eksamener, familier spiser spagetti og pølse sammen, nydelige babyer kommer til verden. liv kommer og noen liv går...

mitt liv går ikke i den forstand, det er bare at tiden av livet mitt bare går i fra meg... Jeg sitter nok en gang inne på et isolat på Østmarka. Jeg har nettopp hatt samtale med behandler, og han gir meg bare triste nyheter. At reglene må fortsette å være så strenge som de er nå for å ha sikkerheten i fokus med tanke på hvordan tilstanden min er når jeg er dissosiativ(veldig fjern og en ustabil tilstand). Det som er realiteten er at jeg 23 timer i døgnet er "normal" og stabil, mens jeg har ca 1 time hvor jeg er fjern. Da jeg var på A3 var det også slik, men da lå jeg i reimer hele døgnet i 4 1/2 måned. Her på A4 får jeg vertfall gå løs og utenfor huset på området. Men likevel da, så er det en veldig stor overgang med alle disse reglene her inne fra hva jeg er vant til på DPSn. Men jeg vet de prøver å legge til rette for at jeg skal ha det så bra som mulig, samtidig som de tenker veldig mye sikkerhet. Og det er jo en bra ting.
Hvis dere har fulgt litt med på nyheter de siste dagene, ser vi at mange har klart å begå selvmord innenfor akuttpsykiatrien pga ulike feil som har blitt gjort. som oftest fordi de ikke har fått tett nok oppfølging, eller at de har blitt overflyttet og nødvendig informasjon ikke har blitt gitt. eller at det rett og slett har blitt gjort feil behandling. Det er vanskelig å skjønne at mange må dø på denne måten. Det er jo ofte ikke et reelt ønske om å dø det handler om. Jeg tror at de ønsker å leve, men livet blir av og til så vanskelig at man ikke ser noe håp eller annen løsning. De er veldig syke, men samtiidig tror jeg den friske delen av dem ønsker å leve livet sitt... De får det bare ikke til, og i akutte faser trenger de jo hjelp til å rett og slett overleve. I slike situasjoner er det ikke rom for noe prøve-feile-metode... da skal liv reddes, så kan man ta alt det andre senere...
Slik er det til meg også nå... Jeg har absolutt ikke noe oppriktig ønske om å dø. tvert imot, jeg vil absolutt leve livet mitt. Jeg vil ha et friskt liv. Men jeg skal innrømme at jeg har hatt det så tungt og vondt at jeg ikke har sett noen annen løsning enn å ende mitt liv, og jeg har prøvd. Men jeg har alltid blitt fanget opp, heldigvis. Det er jeg veldig takknemlig for i dag.

Det jeg synes er vanskelig, er å være vitne til min egen krig, uten å ha muligheten til å gjøre noe noen ganger. Det som kalles dissosiasjon... Jeg har heldigvis kommet over den fasen nå, men jeg hadde jo en periode på et år hvor jeg skadet meg så alvorlig mens jeg dissosierte at jeg måtte opperere magen 42 ganger... Det er et under at jeg overlevde alt sier kirurgene. De sier til meg at jeg både er et vandrende mirakel og har en mercedes-kropp...Det tror jeg også, men fra nå av skal jeg være snill mot kroppen min og ta vare på den. Det er jo den jeg skal ha resten av livet... Jeg gleder meg til å forme den som jeg vil også. Snart får jeg kanskje begynne å trene igjen, og da vil jeg ha muskler og være normalvektig samtidig... Nå har jeg ikke trent på 1 år pga de alvorlige mageskadene... Men nå er det to måneder siden det har skjedd noe alvorlig, og da er det kanskje greit å trene forsiktig snart...
Jeg vil ha en normal kropp som klarer å gjøre alt jeg ønsker å gjøre i livet. Det er ikke snakk om å gå tilbake til å være anorektisk vertfall... Jeg har fått erfart at det å ha en normalvektig kropp er gull verdt både fysisk og psykisk. Man klarer mer og er sterkere mentalt. Det er også et valg jeg har tatt. Det å ha en frisk kropp. Og det innebærer mange ting. både spise nok og riktig, trene regelmessig, ta vare på kroppen og pleie den, og være snill med den. Jeg tror nok at hvis man gjør det, blir den psykiske helsen bedre også.
hvis man vil bli frisk fra spiseforstyrrelsen må man gi slipp på den anorektiske kroppen. Fordi med den anorektiske kroppen henger det med anorektiske tanker, tvangstanker, vrangforestillinger og syke tanker... Så man kan ikke få begge deler. Det går ikke ann å få et helt friskt liv med en anorektisk kropp. Det å bli frisk handler også om å gå veien med å gå opp i vekt, til friskvekt... Det er ofte det som er det vanskeligste hos mange spiseforstyrrede. Mange føler seg uvel og utilpass i en normalvektig kropp. I mitt tilfelle handler det om at jeg ikke føler meg fra nok og at jeg føler meg skitten... Men det vet jeg nå ikke handler om kroppen min, det handler om følelsene mine, og det er to forskjellige ting... Men det tok ti år å forstå dette. Nå har jeg forstått det, og nå handler det om å akseptere det og integrere det i meg selv. Kroppen får lov å ha en BMI på 20-21. Det er ikke farlig slik som følelsene mine forteller meg. Det er en av mange av sykdommens løgner... Jeg trodde jeg skulle bli lykkeligere for hver kilo jeg gikk ned, men jeg ble aldri lykkelig for jeg ble aldri tynn nok. Til slutt visner kroppen og hjertet slutter å slå. kroppen klarer å kjempe mot sykdommen lenge, men så lenge du fortsetter å svikte kroppen, vil den en dag også svikte deg. Dette er en kamp mange står i over flere år, og de tar ikke til fornuft fordi hjernen ikke fungerer pga undervekten. I mitt tilfelle måtte jeg tvangsfores fra BMI 9-10 til BMI 17 før jeg klarte å samarbeide om ernæring. Hos meg handlet det om å unngå angsten som kom av at jeg følte meg skitten når jeg hadde mat eller drikke i kroppen. Da næringen ble tvingt inn i kroppen min måtte jeg finne andre måter å ventilere ut følelsene mine på. tvangstanker og tvangsritualer ble løsningen. Hvis jeg gjennomførte ritualene mine ble jeg ren, og ble kvitt skittenhetsfølelsen. Jeg kunne trene hele døgnet, mellom alle måltider og hele natten. Så vekta gikk ikke opp. Behandlingen min gikk ut på at vekta skulle opp 700g i uka, og hvis vektoppgangen ikke kom, ble sondematmengden økt med en gang. Vi holdt på i flere måneder før jeg begynte å skjønne at jeg måtte slutte å kompansere næringsinntaket med treningen og oppkast. Vi var til slutt opp i nesten 4000 kcal pr døgn.
Jeg ble helt utslitt og utmattet og forferdelig deprimert under denne perioden. Sykdommen styrte kroppen min og jeg var bare en autopilot som kjørte fullt tempo hele døgnet. Vekta gikk ikke opp.
Jeg skrev mye om min fortvilese over hva jeg skulle gjøre her på bloggen under den tiden. Hjernen fungerte ikke, fornuften var borte og kraftig forstyrret, helt til jeg fikk beskjed om at hvis jeg ikke sluttet å kaste opp og trene kom hjertet mitt til å stoppe snart, pga all belastningen og at kaliumverdiene var så alt for lave pga alt oppkastet... Så fikk jeg ikke lov til det lenger, og jeg fikk fastvakt hele døgnet. Da måtte jeg finne en ny ventil, som da ble selvskading. Jeg måtte straffe meg selv for at kroppen min ble "skitten" igjen(vekta gikk opp). På det stadiet var kropp og følelser ett, mat og følelser var ett, og selvskading og følelser var ett... Hvor var Frida? Alt som var igjen av Frida var bare en utmattet underernært kropp. Jeg husker hvor deprimert jeg var. Jeg gråt hele tiden. Det å bli reimet fast mens jeg ble tilført næring gjennom en sonde, ble for meg det samme som å bli utsatt for overgrep igjen. Dag etter dag over flere år...

Men jeg måtte ta et valg. Jeg måtte forstå at maten ikke handlet om det samme som jeg opplevde da jeg var 11 år gammel... Jeg måtte lære meg å skille mellom de to tingene. Derfor begynte jeg å fokusere på hva mat egentlig var. Jeg måtte lære meg å spise på nytt og skjønne hvorfor jeg måtte spise. Maten var medisinen min. Den beste medisinen min mot sykdommen. Jeg sa til meg selv at jeg fortjente maten og at den var bra for kroppen min. Hvis jeg spiste ble kroppen min glad, og når jeg ble vant til det, kom jeg også til å bli glad. Men det var vanskelig. Det å på egen hånd helt selv tilføre kroppen min selv mat, var for meg tortur. Det kostet meg blod, svette og tårer bokstavlig talt. Jeg gjorde meg selv skitten, og da måtte jeg straffe meg for det også. Skitten, Skyld, Skam... Den Alvorlige selvskadingen begynte. Men denne gangen i en tilstand ute av kontroll. I en tilstand hvor hendene mine ble styrt av noe "annet", hvor jeg ikke hadde noen mulighet til å stoppe. Derfor skadet jeg meg nesten til døde mange ganger. Det er utrolig at det gikk bra alle gangene, siden jeg var så nære ved å dø så mange ganger. Indre blødinger for det meste, så jeg måtte oppereres, som sagt skjedde dette 42 ganger. Det er kanskje feil av meg å skrive dette og være så åpen om faktisk hva som foregikk, men jeg tenker at det er en sammenheng i det hele. Det at jeg skader meg så alvorlig, handlet om noe som skjedde med meg da jeg var yngre, som den dag i dag jager meg psykisk som jeg gjør til noe fysisk.
Men så må jeg si da, at jeg har blitt bedre. Fordi jeg møtte mennesker som tok imot meg med åpne armer og behandlet meg som Frida. De tok sykdommen på alvor og gjorde tiltak som skulle gjøre at jeg var trygg... Etter hvert klarte jeg å stole på disse menneskene, og deretter klarte jeg å høre på deres stemmer istede for sykdomsstemmene. Jeg stolte på dem, og de nådde inn til Frida. Helt til  jeg gradvis ble sterkere og klarte å ta kontroll. Jeg kan si i dag at jeg prøver alt jeg kan å unngå disse alvorlige selvskadingsepisodene, og jeg samarbeider om å redde mitt eget liv. Jeg kjemper for livet mot en djevelsk sykdom, fordi jeg vil så inderlig bare være Frida. Frida som er frisk og fri. Frida som er sykepleier og hjelper andre mennesker som har sykdommer som kontrollerer dem. Jeg vil gi en hjelpende hånd til andre syke, slik at de kan blomstre de også... Min bestevenninde kaller meg blomsterpiken. Jeg har visnet og visnet gang på gang, men jeg har alltid blomstret igjen. Jeg tror det er meningen at jeg skal være en blomst som kan spre næring og håp til andre visne blomster slik at de også kan blomstre. Det er ønsket mitt... Den beste medisinen man kan gi til et sykt menneske er håp.
Det å tilføye håp i hjertet til noen kan få noen til å kjempe, og det er nettopp det man trenger for å klare å stå i kampen mot friskhet. Man trenger styrke til å kjempe... Så vi trenger alle støttespillere som gir oss håp... støttespillerne går ikke veien for deg, men de hjelper deg, motiverer deg, gir deg håp og går dermed med deg...

Hvis jeg reflekterer litt over hva sykdommen egentlig er for meg, er han en psykisk morder. Den leder deg på feil vei, i feil retning, mot feil mål.... Det er bare det at det er så vanskelig å se det noen ganger. Fordi man lar seg lure av løgnene, og man etterlever løgntankene som sykdommen serverer. Og når man først har begynt, klarer man ikke å stoppe. Selv om man egentlig ikke ønsker det, er man fanget inni en syk evig runddans av destruktivitet som bringer deg lengre og lengre fra målet. Noen ganger så langt at det er for sent. Noen syke mennesker dør fordi de mister seg selv. Heldigvis er leger, psykologer og sykepleiere mm. så flinke i dag at de noen ganger å nå inn til den friske delen og styrke den delen, holde fast i den og slipper den ikke før den har vokst seg stor og sterk.


Jeg tenker på hvor mye fint som finnes i denne verdenen, så det er så syns at man skal la en sykdom styre livet ditt inn mot et helvete hvor det finnes bare smerte og mørke.... Alle har vel muligheten til å velge livet. Noen bruker bare litt lengre tid på å fine nok styrke til å kjempe seg tilbake til livet... Men jeg vet at det umulige er mulig, bare man tror nok på det. Vil man noe nok, når man målet sitt...

Jeg vet hvilket liv jeg vil ha. Jeg vil være Frida fri og frisk, som er sterk nok til å ta gode valg for meg selv. Jeg vil være Frida som er sjef i eget liv og gjør akkurat det hun vil, som realiserer drømmer, som setter gode tanker og hensikter ut i virkelighet, som hjelper andre mennesker, som blir mamma og mormor og oldemor. Jeg vil sitte igjen som en gammel dame og smile fordi jeg vet innerst inn at jeg har levd livet mitt. Jeg vil vite at da jeg var 21 år klarte jeg å gi slipp på det som i utgangspunktet skulle ha frarøvet meg sjansen til å bli lykkelig gammel. Jeg vil vite at jeg har hatt det fantastisk i livet mitt. Jeg vil vite at livet er en berg og dalbane, men at det er oppturene som skal styrke deg i nedturene. Jeg vil vite at jeg gjorde alt jeg ønsket og gjøre i livet mitt, selv om det var ti år hvor jeg var syk. Jeg vil vite at jeg tok igjen alt det tapte. Jeg vil vite at jeg jobbet i mange år som kreftsykepleier, intensivsykepleier, sykepleier på nyfødt intensiv og derretter ble jordmor og brakte mange nye sjeler til verden. Jeg vil vite at jeg var vitne til fantatsiske ting som skjedde. Jeg vil vite at jeg mestret mye. Jeg vil vite at jeg den dagen jeg sitter der har all verdens grunn til å smile, for da er jeg lykkelig. Da er jeg i sola. Og da kan jeg gå inn i lyset... DA, men ikke nå...


Min historie har en lykkelig slutt....
~Frida~

søndag 18. mai 2014

sacrifice


A sacrifice you make today 
Will never ever be gone
A sacrifice you make today 
Will soon be passed on

A sacrifice you make today 
Will stay in many hearts
A sacrifice you make today 
Help many play their parts

A sacrifice you make today 
Will never be forgotten
A sacrifice you make today 
Will never be mistaken

A sacrifice you make today 
May even change history
A sacrifice you make today 
May be kept in someone’s memory

A sacrifice you make today 
Might light someone’s day up
A sacrifice you make today 
Might fill someone’s dry cup

A sacrifice you make today 
Will always be treasured
A sacrifice you make today 
Will always be remembered 
ofring er et ord jeg sjelden bruker, men et ord det nå er på tide å bruke. I løpet av livet må vi alle ofre noe. kanskje for å få det bedre selv, eller at andre skal få det bedre. eller rett og slett fordi det ikke er bra for deg og andre. Ofring kan føre til selvbefrielse. man kan sette seg selv fri. Men når man ofrer noe, kjenner man det. Det blir en sorg og sårhet fordi man mister også noe som kanskje betyr eller har betydd mye for deg. Selv om det som oftest kommer noe godt ut av det, blir det et slags savn.
et sår i hjerte...


Men slike valg er veldig viktig for at man noen gang skal klare å gå videre eller skal gå en annen vei.
ofring kan på mange måter etterlate seg en sorg. en sorg etter det kjente og vante, eller sorg fordi du har mistet noe eller noen, eller sorg fordi du må leve uten det eller den man har ofret.


grunnen til at jeg tar opp dette, er fordi jeg står i et slikt veikryss nå. Jeg har stått i samme veikryss før, men har aldri klart å ofre noe, med hensikt i å få et annet liv. Det jeg snakker er sykdommen min. Er jeg villig til å gi slipp på den? ofring handler om å gi slipp...
I ti år har jeg levd i sykdommens verden og fulgt alle ordre og veileding. Den har vært som en kritisk destruktiv veileder for meg, men har bare laget trøbbel for meg. og det er alltid jeg, Frida som har måttet tatt konsekvensene av valgene jeg har tatt med hjelp av sykdommen.
For meg er sykdommen en person, den har et navn og et ansikt og en kropp. Men den er ikke menneskelig. En av grunnene til at sykdommen har blitt en person, er at jeg aldri ville at den skulle være en del av meg, fordi jeg skammet meg over den. samtidig har den blitt en person fordi den har en stemme og en kropp. Men jeg vet at den bor i meg. Jeg vet at det er jeg som HAR en sykdom, og det er noe jeg må lære meg å forholde meg til. Hvis jeg skal bli frisk må jeg erkjenne at den er en del av meg, for å så kjempe for at det er jeg som skal ha kontrollen. Jeg tror man må ofre sykdommen for å bli frisk. Man må ta et valg om å ikke velge den. Jeg har måttet ofre mange ting FOR sykdommens skyld, som har resultert i at jeg har mistet mye. Både medmennesker i form av venner og kjæreste, dyrebar tid som barndom og ungdomstid, opplevelser, og muligheten til å leve som et ekelt individ, evne å være normal og sterk i meg selv. Det å ha levd med den sykdommen jeg har levd med i over ti år, har gjort noe med identiteten min og selvet mitt. Det er ikke bare Frida som bor i meg, og når det samtidig bor en demon som rakker ned på deg og forteller deg hvor svak, skitten, ussel, fæl og ubrukbar man er til enhver tid bryter det ned all selvfølelse og selvtillitt som kan bo i et menneske. Ingenting er bra nok. Når man har oppnådd et mål er det alltid feil eller kunne blitt gjort bedre, så da er det bare å gå igang med et nytt mål. en evig kritisk djevel sitter på skuldra og psyker deg ned... Frida er aldri bra nok!

HANDLINGER! VALG! av tankene som kommer er noe man må være bevisst på 24/7 på veien til å bli frisk. Når man har en tanke blir den ofte satt til handling, og da har man et VALG. hva velger man? velger jeg å lytte til sykdommen og handle destruktivt, noe som vil føre deg på feil vei, på bærtur, på ville veier uten kontroll. Eller velger man å være sjef, herre over eget liv å ta gode valg for seg selv?
Velger man valgene som vil føre deg frem, så når man målet. Og på veien til målet blir man foret med mestring. Ofte er veien tung og bratt og inneholder mange feller som kan få deg til å falle eller snu, men det er da man må heve hodet, stole på seg selv, og være sterk. skritt for skritt mot målet...


så hva velger jeg å gjøre? vi har kommet til år 10 med sykdommen, år 10 med helvete, år 10 hvor Frida bare er en kropp som sykdommen styrer. Blir år 11 likedan? eller blir år 11 til år 1 av et nytt liv fordi jeg har ofret sykdommen. Da har jeg sluttet å ofre meg til sykdommen. sluttet å gi oppog søke til sykdommen. sluttet å gå på feil vei. År 1 kan bli året hvor Frida klarte å strekke ut hendene sine til de som ønsker å hjelpe, etter å ha avvist sykdomsordrer som stadig blir servert. Det er snakk om å velge livet, fremfor døden. For det jeg gjør når jeg ofrer meg til sykdommen, er å ofre mitt eget liv. Da dør frida. Da dør drømmene. Da dør fighteren. Frida vil bare være et minne, og mange vil kanskje huske meg som den syke. mange vil kanskje huske Frida. den utadvente, energiske, syngende, sprudlende, festglade, skoleflinke, omsorgsfulle og glade Frida. Jeg håper det er slik folk tenker at Frida er. At frida ikke bare er syk. Jeg ER FRIDA MED en sykdom. Jeg er ikke en sykdom.... livet eller døden?
VALG!!!

Og når jeg først har tatt valget om å ofre sykdommen, så må jeg fortsette å velge livet hver dag, hver time. handlingene jeg setter til verden viser om jeg er Frida eller sykdommen. Handlingene er enten friske eller syke... Jeg tror  som sagt man mentalt må ofre sykdommen på en måte slik at man føler seg sterk nok til å ta riktige valg hele tiden. Eller ty til sykdommen når vonde følelser blir aktivert.


Det handler om å overgi seg selv til omverden noen ganger. Det å stole på at de kan hjelpe deg med å ta de gode valgene som er så viktig. hjelpende hender som hjelper deg opp når du faller, og som går sammen med deg på veien tilbake til det gamle livet, eller det nye livet... Men det er en selv som må strekke ut hånden, ingen kan tvinge deg til å velge. De kan bare hjelpe deg til å velge riktig.


Jeg har skrevet dette mange ganger før, men jeg er så takknemlig for at jeg lever i dag. Jeg er takknemlig for at de som har hjulpet meg har fokusert på at jeg er Frida med alle egenskapene mine. For de har også blitt tatt vare på. Selv om jeg har latt sykdommen styre hendene mine i mange år, så fikk de fleste til å nå inn til Fridas ønske. Og hennes ønske har alltid vært å bli fri fra sykdommen. mange vil kanskje si "off,stakkars jente som du har slitt". Men det er ikke slik jeg ser det. Jeg har hatt et tøft liv ja, men jeg har aldri vært den personen jeg er i dag hvis jeg ikke har fått de erfaringene jeg har fått. Jeg er rik på erfaringer som jeg kan bruke videre. Og de valgene jeg har  tatt og utfordringene jeg har møtt på har alltid lært meg noe, og samtidig styrket meg som person. Jeg har alltid et valg jeg også, selv om jeg noen ganger har veldig liten mulighet til å ta kontroll og gode valg. Da får jeg hjelp til å ta gode valg. Det livet jeg har levd har gjort meg til den personen jeg er i dag, og den personen jeg er i dag vil hjelpe andre til å ta gode valg, samtidig som jeg fortsetter selv å ta gode valg.

Det jeg sliter veldig med er de dårlige valgene jeg har tatt, som har fått så fatale konsekvenser. Ikke bare for meg selv, men også for andre. Men mest meg selv. Jeg har sabotert så utrolig mye for meg selv. og jeg har tatt valg over tid som har gjort at jeg har mistet mye som har vært veldig viktig for meg, Frida.
Det blir kanskje feil at å si at sykdommen har tatt det fra meg, men det er valgene jeg har tatt som er påvirket av sykdommen som har gjort at jeg har mistet mye. Og når man mister noe, blir det et tomrom i hjertet. En sorg, uansett hva det er. Man angrer på valgene sine. JEG angrer... men så vet jeg at uansett hvor mye jeg ønsker å forandre fortiden, så går det ikke ann å forandre den. Jeg kan bare gjøre noe med dagen i dag, og fremtiden. Og jeg kan glede meg og være takknemlig for at jeg fortsatt får en fremtid, og det er opp til meg hvordan fremtiden blir, og det er da de gode valgene kommer inn...




Jeg har så mange ting i livet mitt som er verdt å leve for, og fremtiden forblir jeg nysgjerrig på. Det er valgene du tar som gjør deg sterkere. I mitt tilfelle er det en krig jeg må gå gjennom før jeg tar et valg. slik er det alltid. krig etter krig, dag etter dag... men jeg lærer og jeg mestrer og jeg blir sterkere. Frida blir større og sykdommen blir mindre, fordi jeg gir den mindre plass. Jeg fyller livet mitt med de tingene jeg vil. kjærlighet, venner, familie, sang, skole og utdanning, drømmer etc.. så ser jeg mulighetene. verden er full av muligheter, man må bare se etter dem og derretter gripe dem... alle mulighetene du griper vil berike livet ditt, på godt eller vondt... Det bestemmer du og jeg!


Ofring! gi slipp! velg drømmene og livet og fremtiden!

Lytt til hjertet!

Ofre!!! overgi deg nå Frida!!

Ta imot hendene, Frida!

Og befri deg selv! slutt og ofre deg selv! sett deg selv fri!

Så får du livet! du når toppen av fjellet!
og smiler...

Gi denne jenta tilbake muligheten til å leve livet sitt. Hun har vokst, er blomstrer hver dag, nå må du la henne skinne igjen! hun ønsker så sterkt å skinne! slipp henne fri!
VELG LIVET!

~Frida~

lørdag 17. mai 2014

dikt, bilder og stemmene

Lille Frida hyler i natt, høyere enn noensinne
hun er redd fordi hun vet at djevelen vil vinne
lille Frida ønsker bare å danse fritt
og gå rakrygget gjennom livet sitt
men på hennes vei lurer mørket og bratte stup
når hun først faller, faller hun i store djup
så reiser hun seg og forstsetter å gå
snart oppdager hun at hun går i runddans, 
for hun gikk akkurat fordi et sted hun nede lå.
men denne gang gikk hun forbi og over, 
og innimellom er lilleFrida trett og sover.
Men fred i hodet sitt er det ikke
og det er lite som skal til før lilleFrida skal bikke
Hun har sett djevelen og døden selv
etter det har hun låst seg inne i låste hvelv.
Fordi Lillefrida vil ikke ende sitt liv
For hun har så utrolig mye giv
Frida vil danse og danse
og vandre rundt og sanse
For hun vet at livet har mange skatter
nå hyler hun ikke, det er bare latter... 




hun prøver å overleve, men alt hun klarer er å sveve
hun svever mellom døden og to ulike liv
samtidig søker hun mot og ekte driv
hun vet ikke hva som er rett og galt
fordi verden hennes er svartmalt
hjertet hennes brister 
mens kroppen hennes rister
hvilken vei vil hun gå?
hva er riktig for henne nå?
lyset venter, mens mørket jager
og all trøst blir veldig mager
Fordi egentlig ønsker hun å være den sterke
Men sårene hennes bare fortsetter å verke
hva gjør hun med smerten i hjertet?
hun prøver å rense hjertet sitt
men hun sier bare "hvorfor får jeg ikke livet mitt?"
hun vil bare leve, og elske det
og føle at alt går henne med.
så vær nysgjerrig å ta en titt
og dans, dans gjennom livet ditt....


Kjære Sykdommen

Nå er det ti år siden du kom snikende inn i livet mitt. Du brukte skitne manipulerende triks for å få det til. Du fikk meg til å føle at jeg trengte deg. Det gjorde du klart for meg, at jeg ikke kom til å klare å få bort den indre smerten alene. Så du hvisket stille til meg at du skulle hjelpe meg, og livet mitt skulle bli perfekt. Jeg skulle bli perfekt, og det var akkurat det jeg ville. Du fortalte meg at jeg da var en skitten drittunge som var stygg og ekkel. Jeg fortjente ikke å ha det bra. Jeg var ikke verd noen ting. Det var da du kom inn i livet mitt sykdommen. Det var da jeg hørte din stemme for første gang. Da jeg var i en sårbar posisjon pga mye vondt jeg hadde opplevd. du kunne hjelpe meg med smerten min hvisket du. Jeg hørte på stemmen din, fordi jeg trodde på deg. Jeg trodde deg! Etterhvert så jeg resultater, både innvendig og utvendig. Jeg likte dette. Jeg hadde gjenntatt kontrollen jeg så voldsomt hadde mistet eller blitt fratatt. Jeg var herre over egen kropp fordi jeg klarte å gjøre fantastiske ting med den. Jeg klarte å la være å spise og bli tynnere, og samtidig opplevde jeg har trykket på innsiden avtok. Men så begynte du også å bli sint på meg hvis jeg ikke adlød ordrene dine. Jeg ble redd deg. Sinne er min svakhet, og det visste du, ikke sant? Hviskingen ble til brøling, og jeg følte meg fanget i en verden som var totalt ute av kontroll, men jeg fortsatte, og jeg visste ingenting om hvor dette ville føre hen, eller hvilke konsekvenser dette innebar. Det jeg gjorde hjalp, og det var alt som betydde noe for meg. Kontroll!
En vårnatt opplevde jeg noe forferdelig dramatisk som ingen skal bli utsatt for. Dette satte fart på prosessen, fordi etter denne hendelsen rakket du på meg og brøt meg ned psykisk. MIN SKYLD, SKITTEN, SKAMME SEG! stemmen din skapte følelser inni meg, og de har vært der i ti år nå. 
Du tok ifra meg alt du, og selv om du innvitere meg inn i din verden, så var det et helvete. du tok bort meg selv og mine verdier. Du forandret meg og gjorde meg syk. 
Du har nesten lurt meg i graven mange ganger, men jeg har englevakt. Det er meningen at jeg skal leve.


stemmen din jager meg. Du rakker ned på meg hele tiden. 

Det er tre stemmer i hodet. Den ene beskrev jeg i det første diktet. Jeg tror den stemmen er følelsene mine. Den kom da jeg var fem år, da jeg opplevde noe følelsesmessig vanskelig. Jeg klarte ikke å føle pga av det som skjedde, så det kom en jentestemme av ei lita sårbar jente. hun hyler, gråter, ler og skratter. Jeg tror stemmen og den lille jenta er Frida og det hun uttrykker er følelsene som jeg enda ikke har lært meg å uttrykke. 

Når alle tre stemmene holder på, blir det krig i hodet mitt. Jenta hyler, sykdommen brøler mens den ander stemmen hånflirer av meg. Jeg blir så redd, selv om jeg er vant til dette. Jeg er bare så lei av dette. Jeg vil være bare Frida. 


Livet har bydd på mange utfordringer for meg de siste årene, men alt jeg har opplevd har jo på et eller annet vis påvirket meg og gjort meg sterkere. når man utsettes for ting både på godt og vondt, lærer man jo på det og er bedre rustet til å takle det senere.
Spiseforstyrrelsen har gjort at jeg har vært veldig langt nede til tider, og det var en lang stund jeg var sikker på at jeg skulle dø. Og det ville jeg egentlig ikke. Men når det ikke er en selv som styrer handlinger og tanker lenger, er det en forferdelig følelse av hjelpesløshet og motløshet som fyller en. Jeg hadde vertfall mange ute-av-kroppen-opplevelser hvor jeg opplevde at det var noe annet som styrte kroppen, og det var kanskje ikke spiseforstyrrelsen som var verst der. Den alvorlige selvskadingen er nok verre, for den er dødlig. Det å være vitne til at "noe" torturerer din egen kropp uten at man selv får til å stoppe det, er helt forferdelig. Det er en lammende følelse i kroppen, og man kjenner at man har skadet kroppen så ille, at det er like før man dør, uten at ønsket om å dø er der. når det blir så ille at man trenger å fraktes i Sea King til Trondheim og blir møtt med fullt traumeteam og rett på operasjon.
Det var heftige tider dette, og slik var det lenge og ofte. Jeg klarte ikke å ha kontroll. på denne måten mistet jeg nesten livet mange ganger, fordi en sykdom inni meg gav meg ordrer og styrte kroppen min. 
dette var fælt for både meg og de rundt meg. Det var ikke et spørsmål om jeg kom til å dø, spørsmålet var når.

Jeg er så glad jeg har kommet over dette nå. Når jeg lå på sykehuset gang på gang trodde jeg aldri at jeg skulle klare å komme meg over dette. Jeg trodde jeg skulle dø! og jeg ville ikke det. 

Derfor er jeg veldig takknemlig over at jeg får så god hjelp. hjelp som fungerer, og det er herlig!

En hånd som strekker seg etter en annens
mens den andre torturerer
hjelp henne! hun dør!
hun vil løpe vekk, men føttene er bundet
hun vil slå, men hendene er bundet
hun vil fly, men vingene er skadet
kjære engler, hjelp henne bort
hun dør, hun forsvinner, hun glir inn i himmelriket
kjære engeler, vil dere ta imot henne?
kjære engler, vil dere at hun skal være på jorden?
kjære engler, ser dere hva hun ønsker i hjertet sitt?
ser dere at hun strekker hånden sin? 
vil ha en hånd, hun vil leve
vi ser det, vi ser henne, vi ser hjertet banker
hjertet slår, hun puster
så vidt...

~Frida~