torsdag 30. juni 2011

Torsdag ettermiddag

Jeg ville bare at denne dagen skulle gå rimelig fort, slik at permisjonsdagen kom så fort som mulig. Og hva er vel mer koselig enn besøk fra lille Aurora, søstersen og svogeren min, for å så dra på City Lade og shoppe litt?!
Ja, jeg er shoppinggal. Neida, jeg har bare kommet til et punkt hvor jeg begynner å finne meg selv litt. Gamle slitte barneklær og ungdomsklær skal byttes ut, på samme måte som at et sykt liv skal bli et friskt liv. Jeg er i ferd med å finne meg selv. dessuten synes jeg at jeg fortjener å unne meg litt ekstra etter alle disse tøffe månedene.

Ellers har jeg brukt dagen på å pakke ned alt jeg har omtrent. Det er hjemme jeg skal ha tingene mine, så får jeg heller pakke med meg bare det jeg trenger. Jeg regner med å få flere permsjoner fremover. vertfall nå som vekten er over den magiske "40 kg -grensa". En ting er sikkert, jeg skal gjøre ALT for at denne permsjonen skal  bli vellykket og frisk, og jeg GLEDER MEG. jeg har alt klart. Jeg har skrevet en konkret plan for hele permsisjonen, slik at jeg på best mulig måte får til å gjennomføre den bra. Kostlisten er også pakket ned.

Når det kommer til måltidene i dag var middagen ekstra vanskelig. Jeg slet med rett og slett se på maten. Den vokste og vokste sammen med angsten. Jeg klarte det ikke, så det ble sondemat i dag.
På kveldsmaten hadde jeg en kjempe koselig hjelpende dame som jeg liker kjempe godt ved min side, som gjennom hele måltidet fortalte meg at for hver bit jeg putter i munnen, for hver smule jeg velger å putte i munnen og ikke slippe på fatet, for hver tvangstanke jeg klarer å trosse, for hver bit, VELGER JEG livet.
Det er akkurat det jeg trenger å høre. Når anoreksitrollet driver og romsterer i topplokket og forteller meg om at brødskiven skal smuldres opp, smøret er fetende, jeg legger på meg, jeg er fæl, jeg er svak som spiser etc, er det DA jeg trenger å høre slikt og at JEG er sjefen.
Takk skjønne "hjelper" for jobben du hjalp meg gjennom på kveldsmaten. Jeg skal gjøre som du sa. Legge meg i kveld og tenke på hva jeg klarte i kveld. Jeg klarte til og med å samle alle smulene som anoreksitrollet fikk meg til å smuldre på fatet på en gaffel og putte den i munnen.

1-0 til FRIDA!

Nå GLEDER JEG MEG PÅ PERMISJON
~Frida~

Er dere spent?

Jeg sto på vekten i morges! den hvite boksen var avgjørende. Tallene som sto på den hvite boksen og om jeg hadde oppnådd vektkravet var avgjørende for hvordan helga mi skulle bli.

800 g NED på fire dager!
WHOT?
NEEEI! ¨
jeg gråt! jeg var livredd. Alt var planlagt! Alt var klart for tidenes helg hjemme i Lensvika. Jeg gledet meg som en unge. Jeg skulle jo på kibneb-festival. Jeg skulle jo hjem. Vekta skulle jo vise opp, og ikke ned. Jeg har jobbet hardt for dette. Jeg har pint meg gjennom hver eneste måltid. Jeg har kjempet for å holde fokus på permisjonen og at jobben jeg gjør avgjører om jeg får den.
Jeg var livredd og motløs da jeg gikk av vekten. Alt var gått i vasken. all glede i hele verden forsvant for meg. Mørket innvandret meg. Det ville ikke bli permisjon på meg nå som vekta hadde gått ned så mye.

Spent gikk jeg inn på samtalerommet med kontakten min og legen min i hælene.
Livredd og spent satt jeg med armene rundt beina i fosterstilling og kviet meg for hva som ville komme ut av munnen på legen. Først snakket vi litt om hvordan det har gått de siste dagene, og om ettermiddagen i går, der jeg hadde to runder med oppkast. Noe som helt sikkert var avgjørende for vektnedgangen jeg har hatt.
Og at vi på mandag måtte sette oss ned å se på kostplanen og aktiviteten. jeg måtte være forberedt på eventuelt opptrapping på kostplanen. Det var greit, og jeg skjønner den.
Så kom det. Svaret jeg ville høre! " Permisjonen synes vi du fortjener likevel, siden du har jobbet så hardt i så mange uker nå. Vi tror det vil gjøre deg bare godt å få komme litt bort og få litt motivasjon igjen"
Det var som musikk i mine ører. JEG SKAL PÅ PERM! JEG SKAL HJEM!

Jeg gleder meg som en unge. Jeg gleder meg så utrolig mye. Alt skal bli så bra. Jeg skal gjøre ALT som skal til for å få til en perfekt permisjon. Alt skal bli fortreffelig bra. Det skal bli fantastisk. Jeg gleder meg sånn til å sove i min egen seng, treffe vennene mine igjen, på fest, treffe folk igjen, være hjemme der jeg hører til.

Dagen i dag skal fylles med pakking,for her er det mye klær som skal bli med hjem. Jeg har ikke vært hjemme på snart 5 måneder. Det er utrolig lenge. Det er alt for lenge. Men nå skal jeg heldigvis og takk og lov få lov til å dra på min første hjemmepermisjon <3

JEG GLEDER MEG!!!!
~Frida~

onsdag 29. juni 2011

vekt

Jeg føler meg tom. Jeg klarte ikke middagen i dag. Jeg føler meg redd. Vekten i morgen er avgjørende. Jeg føler meg tappet for energi. Anoreksitrollet herjer der oppe i hodet. Jeg er sliten av å kjempe. Kjempe for å holde fokus på festival festival festival! håper inderlig at vekten viser positivt i morgen.
~Frida~

Tur ut i finværet









~Frida~

tirsdag 28. juni 2011

Shoppingtur hurra, kveldsmat nesten krise

Hvordan skal jeg si ettermiddagen min har vært? FABELAKTIG!
Jeg fikk snakket ordentlig med kontakten min om at jeg virkelig trengte noe annet å tenke på, noe friskt å fokusere på, noe frida liker. Jeg kjente at anoreksitrollet hadde et hardt grep om meg og at jeg slet med å finne fokuset mitt, og ikke minst holde på det. Anoreksien er fortsatt sterk. den prøver seg hele tiden. Jeg mister litt fokus, og da hjelper det å gjøre ting Frida liker.
Denne gang ble det en liten shoppingrunde på City Lade. Hennes & mauritz hadde jo salg over hele butikken, så der var det vertfall 1 stk frisk Frida som gikk amok. Jeg fant UTROLIG mye fint. Jeg er kjempe fornøyd.
Det er noe annet å dra på shopping og handle klær når man har litt kjøtt på beina. Det ser faktisk fint ut på kroppen og klærne henger på. Men Frida ønsker seg nok enda litt mer kjøtt på beina. Jeg ser at jeg fortsatt er alt for tynn. Jeg vil ha en veltrent kropp på rundt BMI 19-20.

Jeg sliter veldig med å holde fokus. Det er lite som skal til for å vippe Frida av pinnen og bli overstyrt av anoreksitrollet. Det var det som skjedde i kveld. Eller det var vertfall ikke min feil. Et dramatisk kveldsmåltid ble det vertfall. Alt dreide seg om en liten skrivefeil. En skrivefeil som også kan kalles "slash" eller "eller". Det er snakk om Ett glass drikke. Jeg får velge mellom juice eller biola på kveldsmaten, men ble servert begge deler i kveld. En vrang sykepleier satt fast på sitt og hva som sto på lista, mens jeg ble hysterisk og redd for at alt kom til å ende med et sondemåltid. Det ville vært et nederlag for meg. At brødmåltidene som alltid går så bra skal ende med sondemåltid. Det ville vært tidenes nederlag for meg etter en så fin ettermiddag hvor jeg virkelig har koset meg masse. Det endte ikke med sondemåltid. Jeg fikk panikk, kastet opp, de ringte og undersøkte om det biolaglasset, og jeg fikk en ny sjanse. Så i dag er alle måltidene inntatt av Frida.

Ellers er jeg litt bekymret for vekten min. Jeg er så livredd for å miste permisjonen min. Det ville vært verdens undergang. Derfor prøver jeg alt jeg klarer time etter time å holde fokuset på målet og holde anoreksitrollet i bur. Det er vanvittig tøft. Det er vanvittig slitsomt å hele tiden ha fokus på målet, når anoreksitrollet kjemper med nebb og klør om all plassen i hodet mitt. Noen ganger merker jeg ikke selv at hodet mitt fylles med anoreksi-gift, og plutselig er jeg "på kjøret" igjen. Det er vanvittig hardt å kjempe hele tiden. Jeg gleder meg virkelig til å på permisjon nå. Jeg trenger å være Frida igjen. Derfor har jeg i morgen tenkt å ha en "føre-var-dag" med at jeg er ekstra lite i aktivitet, slik at vekten garantert er i boks, pluss at jeg heller er på pluss-siden enn på minussiden før helgen. Jeg kommer nok til å bruke ekstra mye energi i helga, siden jeg skal være med på så mye. Jeg håper bare så inderlig at ALT går etter planen nå, og at jeg får den permisjonen.
Jeg gleder meg også til at humør, tanker og uro og angsten slipper taket og at jeg blir mer stabil. Det er slitsomt å fungere som en Jo-Jo hele tiden.
~Frida~

Tirsdagsmiddag i boks!

Jeg klarte det! jeg klarte middagen i dag. Jeg spiste 1 1/2 fiskekake og to små poteter.
Da jeg skjelvende gikk til spisesalen i dag, hadde jeg nesten gitt opp å klare å gjennomføre måltidet. Jeg var forberedt på nok et nederlag, og dermed et sondemåltid. Anoreksitankene hadde allerede begynt å sirkulere i topplokket og jeg holdt på å miste fokus et øyeblikk. Anoreksitrollet hadde nesten klart å overbevise meg om å ikke spise, så få sondemat som skulle kastes opp. Jeg satte meg ved matbordet, endret tankene mine. Dette så faktisk overkommelig ut. Middagen kunne jeg klare å spise. Det var en posjon jeg kunne klare å spise.
For meg er det å mestre utrolig viktig. Det at jeg i dag kan legge meg å tenke på at jeg faktisk har klart alle måltidene i dag, er en mestringsfølelse som jeg virkelig skal forankre langt inni hjertet mitt. Jeg klarte å overvinne anoreksien! JEG har vunnet alle kamper i dag. Det er fortsatt en kamp etterpå. Det er da jeg skal velge å LA VÆRE å trene eller kaste opp. Det er da jeg må være sterk og fokusere på permisjonen i helgen.
Jeg har jo en time med utgang, hvor jeg kan gjøre hva jeg vil. Kanskje jeg tar meg en tur til butikken, kanskje jeg drar på aktivitetsrommet og maler litt. kanskje jeg bare går tur. Jeg vet ikke helt hva jeg har lyst til. Kanskje får jeg mast meg til en liten shoppingrunde på city lade.
Jeg kjenner jeg trenger litt friskt innputt for å få tankene på litt friskere linjer nå. Denne dagen skal gjennomføres på en så frisk måte som mulig. Denne dagen skal være frisk!

Det tenker jeg er viktig for meg fremover. Det å hele tiden få friskt innputt og se friskt liv.
Det vil nok øke motivasjonen min også. Jeg trenger motivasjon hele veien.
Helgepermisjonen er jo selvfølgelig en stor motivasjon for meg, men når jeg mister fokus litt, er det viktig med en frisk påminning om hva som venter meg der ute. Friskt innputt er utrolig viktig for å få Frisk-Frida i gang og  til å kjempe videre.
En ting er sikkert. Jeg skal på festival!
~Frida~

mandag 27. juni 2011

Fra svak til sterk

Etter dagens gigantiske fantastiske fargerike gull-nyhet om at jeg får permisjon til å dra på festival-permisjon til helga har humøret vært på tja.. hva skal jeg si? TOPP! Jeg kjenner en slags lettelse inni meg. Jeg kjenner at jeg får det til. Jeg kjenner at troen på at jeg faktisk kan bli frisk, og skal bli frisk begynner å forankre seg i meg. Troen har gått veldig opp og ned i perioder,det skal være sikkert og visst. Da jeg kom hit var jeg nesten død. Jeg var så langt nede som det går ann å komme. Det var nesten ikke noe igjen av jenta som så inderlig ville kjempe sin livs kamp på Levanger. Det var nesten ikke igjen noe av Frida. Anoreksien tok nesten livet av meg, og jeg var som jeg da beskrev en anorektisk autopilot som ikke hadde sjangs til å takle ansvaret jeg ble pålagt her. Jeg ville så gjerne, men klarte ikke å være sterk nok mot anoreksitrollet. Dette pågikk over flere uker. Motgang etter motgang. motbakke etter motbakke. kjeller etter kjeller. mørke etter mørke. Troen på at jeg kom til å bli frisk var så godt som borte. Mine rop om hjelp, som var i destruktive handlinger og farlige for meg og kroppen min skjedde ofte. Jeg ville at kontrollen skulle tas fra anoreksimonsteret som herjet og styrte og slet meg fullstendig ut. Jeg ville slippe å velge. Dette var vel i den perioden jeg ble kastet ut på ukjent farvann med bånd rundt hender og føtter, og ble pålagt et ansvar om å komme meg i land. Dette var vel etter den kritiske fasen, og da jeg hadde alt ansvar selv. Jeg kunne skrevet mye om dette, det var en tøff kamp. hver dag var et helvete. Hver dag var jeg bare en anorektisk autopilot som så inderlig ville ut av helvetet, men som ikke fant styrke til å løsne på båndene rundt hender og føtter og svømme seg i land.
En ting er sikkert. Troen min var ikke sterk. Men alle rundt meg hadde troen på meg. DERE hadde troen på meg. Dere passet på troen for meg, når jeg trengte det.

på min 18 årsdag fikk jeg en avlegger av kontaktsykepleieren min her.
En avlegger jeg fikk ansvar for å gi næring til, og passe på at den fikk blomstre seg vakker.

Jeg har passet på å gi den næring. 
Den har slitt litt i perioder. 
Men i det siste har den begynt å blomstre.
Se så vakker den har blitt
Se som den har blomstret. 

Jeg har fått troen tilbake. Jeg har blomstret. Jeg føler styrke. Jeg føler meg sterk. Jeg føler at jeg skal klare dette. Jeg har fått troen tilbake, og har fått smakt litt på livet igjen. Frida-glimtet blomstrer for hver dag, og det ser jeg og kjenner jeg selv også. Jeg kjenner at jeg mer og mer ønsker meg tilbake til livet. Jeg kjenner at jeg mer og mer ønsker å kjempe meg ut av dette. Jeg er sterkere og jeg har troen. Anoreksitrollet er sterkt, men jeg er også sterk. Jeg kjenner at jeg kan klare dette. Jeg kjenner lettelse over at drømmene mine virkelig skal bli virkelige. Drømmene mine skal oppfylles. Jeg skal bli fri.

~Frida~

GLEDESTÅRER!!!

jadda, vektkravet var nådd og vel så det. Det betyr at hvis jeg fortsatt har gått opp innen torsdag, blir det festival og overnattingsperm på meg i helga :D Jeg tror det var første gang jeg faktisk gråt av glede når jeg så at vekten var gått opp. herregud, jeg får på festival. Jeg skal på festival! jeg tror jeg hopper i taket!
ALT SKAL GÅ BRA TIL TORSDAG! jeg skal kjempe som aldri før. den permisjonen skal jeg ha!
punktum! gå å legg deg anoreksitrollet. Her er det jeg som styrer showet!

Ellers ble det gjort en del endringer. Jeg hadde gått opp over 0,7 kg - og får dermed mer aktivitet. En halvtime ekstra aktivitet ute på ettermiddagen. Altså 1 time på ettermiddagen.
Jeg har heller ikke fastvakt lengre. Jeg føler meg rimelig trygg på at det skal gå ganske bra. Jeg har store planer for å få den permisjonen som nesten er i boks. Og flere permisjoner blir det jo etterhvert også. Jeg har masse å se frem til nå. Alt de krever av meg her er at jeg går opp 0,7 kg i uken. Det skal jeg klare. Jeg er så godt i gang nå. jeg har så mye å se frem til. Jeg er blitt lovet spa neste uke hvis alt går etter planen også.

Jeg er kjempe fornøyd med tja.. det meste. Etikett: lyspunkt :D
~Frida~

søndag 26. juni 2011

mandagsgruing og besøk i bilder

I morgen skal det avgjøres. I morgen skal jeg stå på den hvite boksen igjen, og få vite hvordan ting blir videre. Jeg får vite om jeg får på festival. Jeg håper inderlig at jeg får det. Det ville betydd så utrolig mye for meg.
Jeg er så spent.
I dag har jeg forresten klart ALLE måltider. Men pga at jeg er så spent på morgendagen og at anoreksien har vært ganske sterk, vet jeg ikke om jeg klarer å være stolt eller glad?
Jeg fikk også overaskelsesbesøk av pappa, søsteren min og mitt kjære tantebarn. Det var så utrolig herlig og tilbringe ettermiddagen med dem. Jeg fikk muligheten til å være litt "Tante FRRRida" igjen, og den følelsen var herlig. Vi lekte litt og gikk en liten tur i finværet. Vi tok Masse bilder.




































































~Frida~