mandag 28. februar 2011

Takk kjæresten min- som varmet opp hjertet mitt igjen.

Det er rart... Merkelig...vidundelig..
Ambivalensen, følelsene og angsten mørklegger det meste. Noe jeg fikk uttrykt i det forrige innlegget mitt. Men hallo.. Jeg er Frida. Jeg er ikke anoreksi. Den Fyller kanskje hele meg og mitt hode, men den fyller ikke hjertet mitt. Jeg klarte ikke å la være å skrive dette innlegget.
I all håpløsheten fikk jeg en varm melding fra min kjære i sted. Han minnet meg på hva jeg har i meg. Hva jeg skal jobbe for. Det er lett å glemme det når ting er som nå. Men jeg kjente det i hjerte mitt da jeg leste ordene hans. I hjerte mitt finnes fortsatt drømmen vår, håpet mitt og troen min. Det kan ikke sykdommen ta fra meg.
Kjærligheten fra min kjære er nok til å fylle hjertet mitt med drømmen, håp og tro. Jeg har det i meg.
Jeg har fortsatt hjertet mitt. Det var utrolig viktig for meg å skrive dette nå, med tanke på reaksjonen min når jeg leste meldingen fra kjæresten min isted. Jeg gråt, fordi jeg trodde jeg var fortapt. Jeg gråt fordi jeg ble så lettet, fordi jeg kjente at han fylte hjertet mitt med tro, håp og kjærlighet.
Jeg har det i meg. 

Takk kjære for at du stadig fyller hjerte mitt med tro, håp og kjærlighet. 

Jeg skriver ofte om tro, håp og kjærlighet og om hvor viktig det er. Noen synes kanskje dette er klisje og rart.
Men jeg i min situasjon nå, er faktisk beviset på hvor viktig det er. Jeg overlever på det nå.
                                                                                                                                            
Jeg tenkte jeg skulle prøve å utdype dette med hva Tro, Håp, drømmer og kjærlighet betyr for meg. 

~Tro~
Hele tiden mens jeg har vært syk har jeg alltid hatt troen på at ting kan bli bedre. Ikke hele tiden selvfølgelig, men jeg har alltid hatt en tro på at det går ann å komme seg ut av dette. Jeg tror at hvis man har drømmer er det mye lettere å tro. Jeg tror at hvis man har et mål er det lettere å tro at det er mulig å bli frisk. 
Med mine drømmer som mål har jeg Troen på at jeg blir frisk. 

~Håp~
Håpet mitt har vært sterkt, fordi jeg har hatt tro på at jeg kan nå målet mitt. 
Håp på at ting blir bedre.
Håpet mitt og ønsket mitt om å nå drømmen min og bli frisk har vært min måte å komme meg gjennom vanskelige perioder. Jeg tenker på drømmen og målet så mye at jeg er villig til å gå gjennom hva som helst for å komme dit. 
Jeg har Tro håp og drømmer, og det takker jeg kjæresten min for. 
han gav meg det. 

~Kjærlighet~
Hvis ikke kjærligheten hadde kommet til meg, hadde jeg verken hatt tro eller håp eller drømmer. 
Jeg hadde hatt sykdommen og et liv med den. 
Kjærligheten til meg og min kjære er så sterk, 
at den til å med nå klarer å fylle en anorektisk Fridas hjerte med tro og håp. 
Jeg trodde aldri det var mulig å finne denne kjærligheten.
Det var nok skjebnen som fulgte oss sammen.
Vi er ment for hverandre.
Og vi har en drøm som jeg og han skal oppfylle. 

~Drømmen~
Drømmer er viktig. I mitt tilfelle livsviktig. Jeg har jo pratet masse om den drømmen jeg har. 
Så jeg kan jo skrive litt om drømmen til kjæresten min og meg. 
Drømmen min er å bli sykepleier. Jeg vil jobbe med barn som enten er premature eller har kreft. 
Drømmen til kjæresten min er å bli lege. (noe han absolutt passer til han og han er til for)
Når vi er ferdige utdannet skal vi finne et perfekt hus i Trondheim som vi skal innrede med farger, liv, og glede. Vi skal ha et hjem der frihet er en viktig ingrediens. Vi skal ha et trygt og varmt hjem som bare er vårt.
Så skal vi stifte familie. Vi skal ha TRE(han vil ha to) barn. 
Når jeg og kjæresten min snakker om drømmen vår, drømmer vi oss bort.
Hvordan vil barna våre se ut? hvilke gardiner skal vi ha? Han vil ha et eget eksklusivt kontor vertfall.
 Hvordan arbeidsdagene våre blir? Hvordan hverdagene våre vil være. etc.
Det som er så spesielt med denne drømmen er at når vi har nådd drømmen vår,
Vil jeg være frisk og fri, vi kan være sammen, vi er frie og vi skal leve. 
Det er utrolig mye mer jeg kunne fortalt om drømmen, men det kommer nok etterhvert.
Jeg og kjæresten min sin drøm, er min største motivasjonsfaktor for å bli frisk. 

Tro, håp, drømmer og kjærlighet er viktig, folkens. 
I dag er den for meg livsviktig. 

Tusen takk kjære, for at du fylte hjertet mitt igjen. 

Nå blir kvelden litt enklere å holde ut.

Pust - hold ut - pust

hanging in there...

Det er vel kortversonen om hvordan jeg føler meg. Og det er vel godt nok akkurat nå. Det å holde ut.

Jeg er utrolig forvirret og redd fordi jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Tanker om innleggelsen og det å starte å utfordre dette store stygge monsteret som nå holder på å ta de siste friske bitene av meg, gir meg en angst som vel...forvirret og redd. Det er skremmende hvordan jeg nærmest kjenner anoreksien fylle meg overbevisninger om at jeg er flink jente når jeg har latt det gå så langt. Jeg snakker om at anoreksien serverer gode følelser og en slags frihetsfølelse fordi jeg er tom og ren. Jeg er faktisk helt tom. Samtidig skammer jeg meg over at disse ordene skrives av meg, fordi jeg ønsker slett ikke at det skal være slik. Men det er slik det er nå. Jeg føler meg fri, ren og at jeg har kontroll. Jeg har fred fra anoreksien fordi jeg er flink. Det er en skremmende tanke, hvis jeg tenker fra den siden som er igjen av fornuft. Det er vondt å tenke på hvor langt dette har gått. Jeg kjenner at både motivasjonen og viljestyrken min svekkes for hver time. Jeg vil ikke innlegges, jeg vil slippe å gå gjennom det helvetet jeg snart skal igjennom. Samtidig er ønsket mitt om å bare VÆRE FRISK så inderlig stort, og jeg vet at det kommer til å komme tilbake når jeg får hjelp til å bli litt sterkere igjen. Men akkurat nå, er jeg så utrolig  forvirret og redd og jeg klarer ikke å ha noen som helst forventninger til hvordan de neste dagene blir. De blir tøffe, og det vil bli mye følelser og angst.
Anoreksien kommer til å ta frem sine smertefulle verktøy når jeg begynner å utfordre.
Tanken på hele greia gjør meg motløs. Men jeg vet det blir bedre etterhvert. Det vet jeg.
Jeg klarte å være ærlig med behandleren min på bup om mine tanker og følelser angående innleggelsen.
Det at jeg ikke har kontroll på noe, og ikke har noen anelse om hva som kommer til å skje når følelsene skal ut. Reddselen min og angsten min. Alt. Han formidlet mine ord til behandleren jeg skal ha på behandlingsposten, så nå vet de det vertfall.
Jeg snakket forresten med dem i dag. Fikk høre litt om hvordan de har tenkt opplegget å sånn.
Det har blitt lagt veldig til rette for meg. Det er jo kjempe bra, men samtidig blir jeg utrolig redd og får dårlig samvittighet, fordi jeg føler jeg ikke fortjener det fordi jeg omtrent kan forestille meg hvordan ting blir der. Jeg kommer delvis til å være et monster. En sykdom. Men han jeg snakket med var veldig forståelsesfull og var klar på at dette var min sjanse, det er nå jeg skal begynne og de skal hjelpe meg så mye de kan på veien.
I morgen skal jeg og pappa dra dit på et forvernsmøte for å få litt mer informasjon og avklare ting litt nærmere. Så blir det innleggelse på onsdag.

Dagen i dag har mest gått til å prøve å pakke litt. Det er vanskelig å pakke. for hver genser eller for hver bukse som pakkes i bagen minner meg på hvordan ting var før, min fortid og om fremtiden. Samtidig blir jeg trist over at jeg er nødt til å pakke en bag fordi jeg må innlegges fordi jeg trenger hjelp. JEG VIL VÆRE FRISK. Ellers prøver jeg å holde angst og tanker litt på avstand med hjelp fra tv, data og film.
Jeg må bare prøve å holde ut. Det er det beste jeg kan gjøre nå. Puste og holde ut.

~Frida~

søndag 27. februar 2011

To dager- overlevelse...

Det har vært litt av ei helg..


Jeg var veldig i tvil om jeg det var lurt å spise noe annet enn det jeg pleier. Altså nesten ingenting, men matsuget tok fort overhånd så fort Pappa og stemoren min dro på hyttetur.

Hjemme alene. Masse mat i kjøleskapet. Angst? skal jeg? skal jeg ikke? Bør jeg? kan jeg? ja, selvfølgelig.
Jeg endte med å tilbringe 4 timer på kjøkkenet og badet å pine den stakkars kroppen min. Tre ganger i løpet av disse timene mistet jeg følelsen i føtter og bein, og det svartnet sakte for meg. våknet over stolen, og første tanke var å fortsette med det jeg holdte på med før kroppen tok "timeout". Jeg var livredd under hele seansen. Men jeg måtte bare fortsette. Sykdommens klør ville straffe meg enda hardere hvis jeg ikke gjorde det. Jeg gråt gjennom hele seansen, med tanken på at jeg ikke lenger kan kontrollere noe, og tanken på at jeg plutselig kan kollapse. Jeg var livredd. Når det endelig tok slutt og jeg fikk kavet meg bort til sofaen for å få igjen farge, blodsiruklasjon og blodtrykk, kom jeg på at jeg måtte spise noe for å få opp blodsukkeret. Jeg gråt enda mer, og tvingte meg selv til å gå i kjøleskapet å hente et halvt eple som jeg fikk presset ned.
Mens jeg lå på sofaen, innså jeg hvor fortapt jeg er. Hvor stor anoreksien er nå, og at Frida skriker etter hjelp. Jeg var hjemme alene, livredd.

Litt senere på kvelden gikk jeg ned på badet for å fikse meg opp litt for kvelden som skulle tilbringes med min kjære. Speilbildet mitt gjorde meg enda mer redd. Jeg så ut som et lik. Like redd og fortapt, begynte jeg å dekke det matte ansiktet med masse sminke. Fikk kledd opp meg litt med litt farger, og så fikk jeg en telefon fra min kjære redning.
 Redning? JA. Det kan dere lese om her.
Kvelden videre var magisk. helt magisk.

Når natten omsiden kom, var mr. anoreksi ganske aktiv igjen.
Kort fortalt: Jeg kysset kjæresten min god natt, og satt resten av natten i stuen, fordi jeg ikke fortjente søvn.
Anoreksien var klar på sitt: Ingen søvn på Frida i natt. Hun skal sitte i stua fyllt med straffen sin.
Jeg ville så inderlig bare gå å legge med sammen med kjæresten min og sove. Jeg ville bare drite i anoreksien, men hver gang jeg prøvde kom angsten. Så jeg satt hele natten i stua, mens kjæresten min lå å sov.
Skjønner dere hva jeg mener med at jeg er fortapt?
Når klokken nærmet seg ni på morgenkvisten fikk kroppen nok. Den sovnet. Jeg ble vekket av min kjære,smilende over at jeg hadde fått noen timer søvn likevel. Dette var klokken 13.00.
Angsten var påskrudd gjennom hele morgenen, så jeg klarte ikke å være "tilstede" og kommunisere ordentlig med kjæresten min så mye. Frustrerende for oss begge. Jeg ville gjerne vise han hvor glad jeg var for at han var der, og for den fantastiske gaven jeg fikk i går. Men ingen Frida var tilgjengelig.
Når han dro utpå formiddagen, var jeg så utrolig sint på spiseforstyrrelsen at jeg raset rundt som tulling som etterhvert skiftet til angst. Anoreksien fikk sørget for at jeg fikk tømt hele systemet for både resterende mat, vann og "nr-2-varer" med avføringspiller. Jeg var tom. Helt tom for alt.
Tom av Frida, full av anoreksi.
Nå ligger jeg i senga mi. klarer ikke å reise meg i frykt for å falle, drikker litt, noen turer på do.

Jeg ligger å tenker på at Nå er det like før anoreksien har klart det. Jeg er bare anoreksi, og jeg har ikke sjangs til å trosse noe som helst. Jeg bare ligger her, og håper at noen kan snart kan komme å hjelpe meg, før jeg dør. Jeg kan ikke gjøre noe. Det er to dager til innleggelse.
Jeg har ingen kontroll på følelser og handlinger når angsten topper, jeg er maktesløs, kroppen min skriker etter hjelp. Hva som skjer de to neste dagene vet jeg ikke. Jeg skal prøve å trosse, jeg skal overleve.
Siden anoreksien er så sterk, klarer jeg heller ikke å be pappa om å kjøre meg til bup i kveld.
Så de to neste dagene handler om overlevelse.

  • Overleve angststormene uten å rømme i form av piller og selvskading. 
  • Overleve med å trosse, for å  få i meg nok væske og litt grønnsaker. 
  • Overleve med å snakke med pappa når jeg trenger trøst.
  • OVERLEVE!
Jeg har dem alle..
Jeg skjønner ikke hvordan jeg kunne la dette gå så langt. Jeg sitter her med en "bmi" på 13, og skal innlegges om to dager. Jeg visste ikke at det ville gå så langt at anoreksien faktisk har gjort mitt liv til noe som nå handler om liv og død. TO DAGER TIL! 






~Frida~

En fantastisk vakker gave fra min kjære i ord og bilder... (rørt)

Følelsene beskriver jeg etterpå. Først beskriver hva som skjedde denne lørdagskvelden. 

I kveld kom kjæresten min som planlagt for overnattingsbesøk den siste helga jeg er hjemme, før innleggelsen.
Når han kommer opp i oppkjørselen, ringer han meg for å spør om jeg vil bli med på en kjøretur.
Til forbauset pakket jeg mobilen i lomma og stakk ut.
Det første som møter meg når jeg setter meg i bilen er et sete dekket med et deilig pledd. Når jeg setter meg inn i bilen ser jeg bilder meg og han fra en herlig sommerferie og tider vi har hadde det bra hengt i bilruta, så ser jeg en vakker blomst ved siden av meg. Den blomsten jeg hadde i hånda da vi sang Fields of gold sammen på Fylkesmønstringa i fjor. Jeg hadde frysninger i hele kroppen og tårer i øynene. Hva er dette, tenkte jeg.
Jeg fikk beskjed om å lene meg godt tilbake i setet og nyte bilturen. Så setter han på den fineste og vakreste musikken jeg vet om. Gråten kommer med en gang, og jeg forstår hva kjæresten min holder på med.
Gjennom hele bilturen farer tanker om alt vi har opplevd sammen, kjærligheten vår, drømmen vår, veien jeg snart skal begynne på, og livet vi skal dele sammen. Jeg sa ingen ting gjennom hele bilturen. Jeg bare nøt hver en tanke, hver sang, hvert øyeblikk.

Når bilturen nærmer seg slutten, kjører vi inn på parkeringsplassen der den gamle barnehagen vi gikk sammen i var. Jeg skjønte ingen verdens ting, og hadde ingen aning om hva som kom til å skje nå.
Han går ut av bilen, og ber meg sitte igjen. På veien ut ser jeg han tar med seg noe. Så går han noen meter foran bilen til en snøhaug og ordner meg noe. Jeg ser ingenting siden han står med ryggen til, men plutselig ser jeg et glimt av en flamme. Han snur seg og går mot meg. Bak han ser jeg han har tent en fakkel. Han kakker på ruta mi og jeg åpner. Han gir meg et kort. Kortet er svart og har et sølvsymbol for TRO på. På baksiden står det " Tro, styrke, du har det i deg".
Nok en gang henter han en ny fakkel og tenner på ved siden av den andre, kommer og kakker på ruta mi og gir meg et nytt kort.
 Kortet har denne gang symbolet for HÅP. På baksiden står det "Håp, drømmer, du har dem".
En siste gang tenner han en siste fakkel ved de to andre, setter seg i bilen og gir meg et siste kort.
Et svart kort med et hjerte på. Symbolet på kjærlighet. Jeg snur kortet og leser " Kjærlighet, frihet, vi har den, vi skal leve den". Så sier han: " Du sa en gang at alt du trenger er tro, håp og kjærlighet. Du har det rundt deg og i deg"
Jeg bare gråter og gråter og klarer ikke å si noen ting. Så Tar han frem ei bok som jeg laget til han for en stund siden. I boka er alt bra bilder, dikt, brev, tekster laget av min kjærlighet til han. Han leser første noen linjer fra boka " Første gang jeg lekte med deg var på den humledissa i barnehagen vi begge likte så godt...", så sier han, " tar jeg ikke helt feil, var den humledissa rett der borte ved faklene".
Jeg gråter bare og klarer fortsatt ikke å si noen ting. Vi fortsatte å se gjennom boken, leste litt, så på bildene og småpratet. Derretter måtte selvfølgelig jeg ta litt bilder av alt dette, selv om jeg personlig tror det ikke er mulig å glemme det.
Etter bildeseansen og fortsatte vi kjøreturen hjemover. Der fikk jeg beskjed om å lene meg godt tilbake i sofaen, mens han skulle fikse noe småtteri. Hvor mye bedre kan det bli? Hvordan kan han gi meg mer tro, håp og kjærlighet og gode følelser som renner over nå?
Vel, det klarte han fint å gjøre. Jeg fikk utlevert to gaver. Den ene var en brev, men det var ikke til meg. Det var et brev skrevet fra kjæresten min til sykdommen min, noe jeg skal lese senere. Den gaven som var til meg var nydelig innpakket i sølvpapir. Jeg åpnet den og fant en nydelig maleri som han har malt til meg.
Det var masse farger, var nydelig og jeg forstod budskapet med det med en gang. I alle fargene var det en sterk menneskeskikkelse med hendene kraftig plantet til jorden. "han skal alltid være der for meg", sa han.
Til slutt, tok han opp gitaren. Og spilte Freebird til meg.
Jeg var mer målløs og gråtende enn mulig.

BESKRIVELSEN GJENNOM BILDER:

Jeg ble som sagt plassert i en bil

Med dette foran meg...
Faklene- Tro, håp og kjærlighet
FRIDA HAR TRO, HÅP OG KJÆRLIGHET






sammen..



Wiiih, gave... Til meg, og til.. Spiseforstyrrelsen.. 
Meg først.. "hmm..hva er dette for no?"

TNÅÅÅÅÅH!
Veeldig veldig rørt og overakset og GLAD!
Målløs..

Dette er helt utrolig. Jeg hadde aldri i verden drømt om at jeg skulle få en så fin gave av en gutt som åpenlyst elsker meg så mye, på dette tidspunket. Jeg gråt gjennom hele "turen", jeg var målløs.
Jeg klarte ikke å si noe som helst fordi jeg følelsesmessig var dypt rørt.
Jeg kan ikke få takket mine kjære nok for at han gav meg noe så spesielt når jeg trengte det mest.
Jeg vet hvorfor han gjorde det. Han ville nok sikre og sette sterke spor i hjerte mitt, som absolutt overstridet monstersykdommen i kveld, og vise at vår kjærlighet er sterkest. Dette er et minne jeg alltid vil bære i hjertet mitt. Dette er et minne jeg skal bruke som motivasjon i krigen mot spiseforstyrrelsen.
Jeg har det i meg. Jeg har Tro, håp og åpenlyst kjærligheten.
Takk kjære, for at du er den du er, og for at du elsker meg så høyt. En dag når jeg blir hel, skal jeg helhjertet rope at jeg jeg elsker deg like mye tilbake. I kveld elsker jeg deg mer enn ord kan beskrive.

Jeg var temmelig målløs og satt ut en god stund, og det er ikke rart.
Men resten av kvelden fant snakket vi selvfølgelig en del. Utrolig godt å være så ærlig og kunne snakke med han om alt. Jeg føler meg så trygg og jeg føler at han passer på meg. Jeg trenger det nå.
Men smågal som vi er, fant på ut at vi skulle prøve å finne på noe crazy.
Vi satte på herlig musikk, tok oss en tur ut på verandaen og fant fram en Malboro(av alle ting).
hehe, nyte siste dagene i frihet fullt ut, ikke sant? ( Jeg har sluttet, for lenge siden)

helt klare meninger om den saken...

fornøyd jente



looking for some help out there?

Nei, ikke før onsdag

Vel, fuck alt, vi tar en røyk

mmm... virkelig, det var æsj..
....
Takk for en Fantastisk gave, kjæresten min. Takk for en fantastisk motivasjon, håp og kjærlighet. 
"Så sto de der alle tre, Tro, håp og kjærlighet. Men størst av alt er kjærligheten"
~Frida~

lørdag 26. februar 2011

Å smile til seg selv i speilet og deretter livet..

Noen ganger tenker jeg "hvordan skal jeg noen gang klare å bli glad i meg selv?".

Tanken på å være glad i seg selv, akseptere seg selv og bare kjenne at det faktisk er godt å leve livet som den personen man er, er en fjern tanke. Men det er en god tanke.
Jeg klarer liksom ikke å forestille meg hvordan det er å stå opp med et smil om munnen, tusle til badet og se seg selv i speilet og være like fornøyd og smilende når man forlater badet. Jeg skjønner at alle har noen ting de ikke er fornøyde med på kroppen sin eller generelt i livet sitt, men de aksepterer det og har det like bra likevel. Det finnes ting som betyr mer.
Tenårene og ungdomstida er vel den tida der det er vanskeligst å akseptere ting ved seg selv. Det er så mange ting som påvirker og hjernevasker og forteller alt om hvordan man skal være og hvordan man ikke skal være, hva som er akseptert og hva som ikke er akseptert. Til slutt begynner man å tro på det. Det er ikke vanskelig å se på en tenåring at det er umulig å ikke bli påvirket. Bare se på hvor mange ganger klesstilen eller holdningene og væremåten forandrer seg i tenårene. Man gjør alt for å finne sin plass i samfunnet, i vennegjengen, på skolen og blant folk generelt. Huff, det er ikke rart tenårene er vanskelige.
Til slutt finner man sin plass, man finner seg selv, og man aksepterer seg selv sakte men sikkert.
Men det er noen som aldri gjør det. Det er så mange som sliter med at de ikke klarer å akseptere seg selv og være glad i seg selv, fordi de hele tiden prøver å være en annen. De prøver å være den de ønsker å være.

Det å finne seg selv er jammen ikke lett. Det å bli glad i seg selv er enda vanskeligere.

Personlig synes jeg det er trist å tenke på hvor mange som faktisk sliter med dårlig selvbilde.
Jeg sliter jo med det selv, og har egentlig alltid gjort det. Jeg har så lenge jeg kan huske letet etter funnet feil ved meg selv, fordi jeg så inderlig ønsket å være som de rundt meg. Jeg hadde en perfekt kroppsfigur i hodet mitt allerede som åtteåring. Jeg husker jeg var så utrolig misunnelig på vennene mine som lignet på den figuren, og jeg fikk mer og mer fokus på det, enn de egenskapene og ressursene jeg faktisk hadde som person selv.
I andres øyner var jeg flink til alt. Men det var min måte å fylle det tomrommet jeg hadde inni meg, når jeg kjente på mitt sterke ønske om å være en annen en den jeg var.
Og det var vel slik det hele med slankingen begynte.

Jeg mangler så utrolig mye av de viktige utviklingene som et menneske bør ha vært igjennom på når de er på min alder. Jeg vet ikke hvem jeg er. Spiseforstyrrelsen har tatt alle de årene og all utviklingen fra meg.
Derfor blir det enda vanskeligere å finne seg selv og bli frisk. Det er en enorm jobb som krever alt fra meg, og jeg vet ikke hvem jeg er engang. Det virker umulig. Men jeg vet det går ann.
Jeg lever på drømmene mine, håpet mitt og målet mitt. Jeg har en utrolig fantastisk familie og en kjæreste som elsker meg, og jeg har masse venner som støtter meg. Samtidig vet jeg at jeg har egenskaper og ressurser i meg som jeg kan bruke til å finne meg selv også. Det blir tøft, men jeg skal virkelig gjøre alt for å klare det.

Tenk hvis en dag kan våkne med et smil om munnen, og smile til meg selv i speilet, og deretter smile til livet...
Da er det verdt det. Den dagen er det verdt det...
~Frida~

fredag 25. februar 2011

Blandede følelser

Helg! endelig helg? vet ikke... Jeg tror det er bra:) ja, vi fokuserer på det.

Kom akkurat hjem fra Bup.
Fikk masse ny info om innleggelsen i neste uke. Følelsene er litt blandet.
Hvis jeg snakker fra min friske side, høres opplegget veldig bra ut. Jeg får faktisk plass på behandlingsposten på onsdag. De var veldig villige til å få til de beste løsningene for meg og mine behov, og har allerede satt i gang planleggingen. Jeg får et tilbud der behandlingsposten og akkuttposten samarbeider, slik at jeg får best mulig rammer rundt meg. Først og fremst skal jeg være på behandlingsposten, så er akkuttposten der når jeg trenger det. Legen min på Bup(der jeg går poliklinisk nå) var veldig klar på at JEG skulle få være med å medvirke oppholdet så fremst jeg var i stand til det, og det var de positive til. Så det er bra. Det høres bra ut, og alle er fornøyde.

Så fra min syke anorektiske monsterside. Kall det hva du vil. Den er livredd. Den er vettskremt. Den gjør alt den kan for å stoppe denne prosessen. Den vil at jeg skal si NEI TAKK, jeg klarer meg fint. Den forer meg med angst og manipulerende tanker og prøver å hjernevaske meg.

Derfor har jeg veldig blandede følelser akkurat nå.
På slutten av samtalen i dag, fant jeg, pappa og legen min ut at vi verken skulle snakke eller fokusere på hva som skal skje neste uke. I helga skal jeg kun gjøre det jeg har lyst til sammen med kjæresten min. Alt som handler om behandling og innleggelse tar vi når mandagen kommer.
I helga skal jeg kun fokusere på helg, friske ting og avslapping.
Det var egentlig en bra løsning, og jeg skal virkelig prøve det.

Ellers har jeg fått hjem kjæresten min igjen, og han kommer til meg i kveld. Vi skal se film og kose oss.
Gleder meg til å tilbringe litt tid sammen med han igjen.

Så, nå er det bare å legge tankene til side, og fokusere på HELG og friske ting.
Vi har litt planer i helga, så da er det heldigvis litt lettere.

~Frida~

Frida ønsker seg plutselig...

Etter at jeg fant ut at jeg faktisk kan kjøpe meg til jeg virkelig har lyst på, har jo de etterlengtede tingene dukket opp stadig i hodet mitt. 
Det er mange av tingene mine som for lenge siden burde blitt oppdatert, som for eksempel dataen min. Huff, den er sliten stakkars.

I tillegg har jeg kjempe lyst på dette:
Det har hele 14,5 Megapix, og det er kjempe bra til å filme med. 
Just what i need.
Det koster bare 990kr
                                                                                                                  
Når det kommer til den absolutt nye pc-en jeg trenger, har jeg plukket ut en perfekt en til en rimelig pris.
Jeg blir jo snart 18 år, og som kanskje noen har fått med seg, får jeg en ide, må det skje med en gang. 
Så jeg tenkte å spørre min kjære Far om en bursdagsgave på forhånd. tihi.. 
Hvis ikke, må jeg bare overføre penger fra sparekontoen eller låne penger av han. 
JEG ØNSKER MEG VIRKELIG DISSE TINGENE! og det er en god følelse. 

Vis større bilde1.999,-


HP CQ10-500 BÆRBAR PC
Liten og kul 10"
Denne tynne og lette HP Compaq CQ10-500 er en stilig mini-PC som du kan ta med overalt. Med Intel Atom-prosessor, 10,1" skjerm, 1024 MB minne og 160 GB harddisk. Kos deg med imponerende video og digital lyd, eller chat med venner via det integrerte webkameraet. Med en tykkelse på mindre enn 3 cm og vekt på 1,21 kg kg får den enkelt plass i en ryggsekk eller dokumentmappe.


  • Intel Atom prosessor N455
  • Intel GMA 3150
  • Tastatur i 92% full størrelse
  • 2-i-1 integrert digitalmedieleser
  • Windows 7 Starter

                                                             
PERFEKT TIL FRIDA!

Så i morgen skal en litt smiskende og snill pike-Frida spørre sin kjære far som heldigvis for meg er veldig gavmild for tida. hihi..

God natt! <3
~Frida~

torsdag 24. februar 2011

Rastløs ambivalent-dag...

Ah, har en rastløs følelse inni meg. Jeg klarer liksom ikke å kjenne etter hva det er.
Angst, tanker, følelser, anoreksi,bulimi, urolighet?
Jeg vet ikke... Det er frustrerende, jeg har prøvd å gjøre litt småting, men siden jeg ikke har noe energi er det begrenset hva jeg kan finne på. 

Hvis jeg skal prøve å beskrive tankene mine, så er de egentlig bare ambivalente og rotete.
Jeg kjenner et enormt sug etter å spise mat, men anoreksistemmen er sterkere, og jeg er redd for at hvis jeg slipper bulimitrollet til, vil jeg få et ganske heftig angstanfall, og hva gjør jeg da? Ting er så rotete i hodet at jeg har ikke kontroll på noe av det jeg gjør eller kan finne på å gjøre i angstsituasjonen.
Men likevel, jeg vil ha mat. Kroppen vil ha mat. Men hodet vil ikke.
Det som gjør anoreksien enda sintere er at vekta ikke går ned. Fornuften min vet at det sansynligvis er vannvekt, men for anoreksien er det tallet som teller.
Ellers tenker jeg selvfølgelig på innleggelsen. Jeg vet ikke helt hva jeg tenker om den, fordi jeg klarer ikke å forholde meg og sette meg ned å tenke over det. Jeg bare slipper bekymringen. Hva som gjør at jeg klarer det, er jeg jammen ikke sikker på.
I morgen er det ny time til legen for en sjekk forresten. Kanskje det vil hjelpe meg litt til å få tankene litt mer ryddig.
Uff, rastløs, tankefull og tanketom og ambivalent. En slik dag i dag...

Noen som har noe tips til noe jeg kan finne på? 
~Frida~

onsdag 23. februar 2011

Humletur til Oppdal...

Oppdal- så klart!


Jeg og pappa bestemte oss litt impulsivt tidlig i dag for å kjøre til Oppdal. Jeg er har vel omtrent tilbringt alle mine vinterferier og påskeferier oppgjennom årene og oppveksten, og jeg kan vel ikke si annet enn at Oppdal er en av de få plassene jeg føler meg fri, lett og fyllt av herlige følelser. Skiturer, slalåm, sol, fjellluft, grilling og hyttekos.
Det er oppdal.

Jeg kledde meg godt, fordi det alltid er ganske kaldt på fjellet(ofc) og begynte å pakke litt til bilturen vår.
Kamera + kameralinsa mi, varmeflaska, drikke, klær, tyggis, og .. salat. Men så kom jeg plutselig på at i den sterke sola, må man jo ha solbriller.. hehe, her kommer den litt komiske delen. Det ble litt stress på slutten, så jeg tok de første solbrillene jeg fant i skuffa mi, gikk ned og begynte å kle på meg, tok en rask titt i speilet, og fikk latteranfall... haha, Det at kroppen min har krympet litt i det siste, har en del negative konsekvenser, men i dag fant jeg en litt komisk en gitt...
Hva skal jeg si? 

Jeg siterer min kjære pappa " Frida, du ser ut som en..hehe..humle".
Greit for meg, jeg kjørte humlestil i dag. 

Bilturen til Oppdal var herlig. Sola skinte hele dagen, og jeg kjente fjelllufta fylle meg etterhvert som vi kom nærmere mitt kjære Oppdal. Det var deilig å være der igjen. Jeg tok masse bilder av det etterlengtede landskapet som stadig dukker opp i hodet mitt, og motiverer meg til å komme med på beina og tilbake. 
slalåmbakke..savn<3

fjelllandskap i nerskogen





SOL!
Herlig følelse gjennom hele kjøreturen. Takker Pappa for at han drar med meg på ting han vet gjør meg godt.
Men følelsen av en liten tristhet var også tilstede. Det er vondt å være syk, når man ser hva man går glipp av. Jeg og pappa snakket en del om det, og vi fant ut at det skulle være en motivasjon for meg framover. 
Jeg kan stå slalåm igjen, Jeg kan nyte herlige ferier i mitt herlige fristed med grilling, kos og sol. 
Jeg kan virkelig det... 

Før vi dro hjem dro vi innom en kjøpesenter på Oppdal. Kikket litt i butikkene, mest på slalåmutstyr for min del. Jeg bare savnet det sånn. Men pappa var der for meg og minnet meg på at "en dag...".
Så kom vi selvfølgelig over Handling av mat. DETTE var utfordrende for meg. Jeg fikk lyst på alt, og hadde problemer med å klare å fokusere helt. Jeg fantaserte om de deilige måltidene jeg kunne spist. Alt var så billig også. ah, dumme spiseforstyrrelse. 
Hadde jeg vært frisk, og tilbringt vinterferien min her på oppdal, som jeg burde ha gjort, Kunne jeg spist det jeg ville, uten å tenke... Det hele endte i en rimelig rask butikktur fordi jeg var potteforbanna. 
Etterpå kjørte vi hjem, jeg sov av meg det verste sinnet, og ble litt bedre i humør etterpå. 

Nå ligger jeg i senga mi og slapper av, og velger å fokusere på det positive med turen:-)
Motivasjonsfaktor og en fin opplevelse!
pluss at jeg må le litt over at jeg har gått rundt som en humle i hele dag..tihi..

Hva har dere gjort i dag? 

~Frida~