tirsdag 18. februar 2014

motløshet

hei alle sammen!
Jeg er ikke i så godt humør nå. Jeg trodde alt skulle ordne seg nå, og at jeg skulle få riktig hjelp. Så blir jeg lagt inn på A3 hvor jeg var i nesten 5 måneder i belter. Det er mye jeg kunne sagt om den behandlingen jeg fikk, men velger å la være. Det er nok at fylkeslegen vet hvordan behandlingen foregikk, men poenget mitt er det, at jeg trodde at jeg skulle få slippe å komme hit til dette stedet igjen. minnene sitter i kroppen. Angsten herjer hele tiden og jeg føler meg skikkelig utrygg.
Jeg ble lovd at jeg skulle få rett hjelp nå, for min type problematikk, så skjer dette. Jeg er så lei meg og skuffet og forvirret at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg har fått behandling i ni år, men aldri rett hjelp. Det var kanskje når jeg var på Levanger for ett år siden og Dpsn som virkelig hjalp meg og behandlet meg som et menneske. Jeg var trygg der, og da gikk det ann å behandle meg også. Det viktigste i en behandling er at man er trygg. Ellers kommer man ingen vei.
jeg er så lei av å være syk nå, og jeg skjønner jo at det er jeg som må ta tak i livet mitt hvis jeg skal bli frisk. sannheten er at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre.  Jeg var elleve år når jeg ble syk, så jeg vet ikke hvordan det er normalt å reagere på følelser og tanker. Jeg sliter veldig med impulsivitet og handler ofte på automatiske tanker. Det er ikke noe jeg ønsker å gjøre. De bare kommer og jeg vet ikke hva som får de til å komme heller. Jeg vet bare at jeg ikke vil ha det slik lenger. Jeg er møkklei, og orker ikke dette livet lenger. Jeg har så lyst å klare å fullføre skolen i år, og komme meg inn på sykepleien så fort som mulig. Jeg vil ha friske tanker, ikke disse dystre negative destruktive tankene hele tiden. Det er forferdelig frustrerende og destruktivt å gå å tenke bare svart hele tiden.
Men jeg må innrømme at jeg virkelig innerst inne ble lettet og glad da jeg fikk beskjed om at jeg skulle få hjelp fra ullevål og dpsn igjen. det er slik at man får helst ikke være på dps når man sliter med det jeg gjør, og de fra ullevål skal komme å snakke med meg, ikke motsatt mest sannsynlig.

for å være helt ærlig skulle jeg ønske jeg fikk plass på levanger igjen, for jeg sliter sånn med spiseforstyrrelsen nå. tvangsspising mer spesifikt. Jeg er motløs og redd og skuffet over alt, og ser snart ikke noe håp. Jeg som hadde fått håpet tilbake. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. om jeg skal skrive meg ut herfra, eller om jeg skal være til oppbevaring her. Ingen av delene er uansett ikke bra for meg.
noen som har noen råd til meg.?
~Frida~

lørdag 15. februar 2014

østmarka neste, SF og kveldstanker mm.

Jeg sitter i sofaen på sykehuset nå. Det er nest siste kvelden her, og har vært her i to uker nå. Jeg synes jeg må skryte av den gode hjelpen jeg har fått her. De er gode mennesker og flinke leger og sykepleiere, og jeg har følt meg trygg for første gang på lenge, og det har vært godt, for da har jeg fått hvilt meg godt. Ingen kaos i hodet og følelsesmessige sammenbrudd. Så takk for oppholdet Orkdal Sykehus kirurgisk avd.

På mandag reiser jeg videre. Det er bestemt at jeg først skal tilbake til østmarka, men mest sannsynlig til A4(den posten jeg fikk behandlign for SF). Det er egentlig en lettelse av  jeg ikke skal dit jeg var før. grunnene til det vil jeg ikke legge ut om her. ville bare gi en liten oppdatering om hvor jeg befinner meg i verden.

I dag satt jeg å tenkte på hvor mye livet mitt har tapt seg. Jeg ble syk som elleveåring, men hadde fortsatt livskvalitet i livet mitt. Jeg hadde glede i hjerte mitt. så ble jeg så frisk at jeg kunnee være hjemme i 2009-2011. Jeg hadde de beste årene i livet mitt. Jeg fullførte grunnskolen med glans, gikk på fester, hadde masse venner, kjæreste, familie etc. Jeg strålte som en blomst igjen. Jeg levde livet, selv om jeg slet med bulimi. Jeg hadde noe å stå opp om morgenen for, og jeg koste meg med livet mitt og var fornøyd. Nå har jeg ingenting. Jeg ser at den djevelske sykdommen har tatt ifra meg absolutt alt. Alt jeg har igjen nå er familien min, noe jeg er enormt takknemlig for. fordi jeg holdt på å miste den også. Jeg mistet en utrolig fantastisk kjæreste som jeg elsket over alt på jord. Jeg er aldri ute med venner lenger, og jeg er bare alene. Jeg har sosial angst, så kommer meg aldri ut på noen aktiviteter lenger, og jeg har ikke ork til å eksponere meg heller. Ikke er det noen behandlingsplasser som vil ta imot meg heller, på grunn av at jeg har en så alvorlig selvskading. Så da blir jeg sendt hjem eller lagt i belter da, og da kommer jeg ikke lenger. Jeg går i en destruktiv sirkel hvor alt negativt bare gjenntar seg om og om igjen. Jeg begynner å bli motløs og lei nå. Jeg er så trist og lei meg for alt jeg har gått glipp av, og for at jeg ikke kan få være en frisk ungdom. Jeg er jo menneskelig, så det finnes grenser for hvor mange år jeg klarer dette uendelige destruktive livet. Jeg savner sånn å være den jenta jeg var. livsglad, energirik, lykkelig, sprek, energisk, utadvent og viljesterk og sta. Jeg hadde alt i livet mitt til å få et godt liv. Jeg var et friskt menneske. Hva skjedde, spør jeg meg selv om noen ganger. Det er først nå at jeg har innsett at skylden ikke er min egen. Det var mennesker som utsatte meg for krenkelser og hendelser ingen mennesker i hele verden fortjener å bli utsatt for, og det ødela meg. Det sugde ut alt liv og gnist inni meg. Og en lumsk, jævlig og livsfarlig sykdom flyttet inn i meg. Den kunne gjøre meg lykkelig igjen hvisket den til meg. Den hvisket løgner til meg, og fikk meg til å tro på dens sanneter. Dens syke sannheter og løgner ble mine, og jeg lot aldri noe annet menneske komme inntil meg med sine sannheter. All fornuft og vett var borte. Jeg var inne i min egen boble. Der har jeg vært i ni år nå. Jeg prøver å komme ut. Jeg prøver virkelig hardt å be om hjelp, be andre mennesker banke virkelige sannheter og "leveregler" inn i hodet mitt, men jeg faller i fellene til sykdommen gang på gang.
Det er så slitsomt, for jeg vil så gjerne være normal. Jeg vil bare leve livet mitt. Jeg ser vennene mine reiser både utenlands og andre steder i Norge for å studere og leve ut drømmen sin. Mens jeg gang på gang faller i gamle mønster og forblir i den onde sirkelen min.
Skulle jeg prøvd hardere? hva skal jeg gjøre?
Det ligger så mye skam i sykdommen min. i spiseforstyrrelsen altså, så det er vanskelig å skrive om det her. Det begynte med anoreksi, så bulimi, og nå sliter jeg med både anoreksi, bulimi og tvangsspising. Jeg lurer på om noen har noe tips til meg? Jeg vil ikke spise all dem gjørma av mat jeg pakker innpå hele døgnet. Jeg er faktisk over normalvekt nå, noe jeg opplever som helt forferdelig og vanskelig. Jeg er ikke vant til det, og jeg gjemmer meg bort i store klær og vil ikke gå ut. Jeg er så redd for å bli avslørt. jeg er så redd for at folk skal tenke at jeg er svak som spiser så mye.
Jeg vet det høres helt rart og teit ut, men slik fungerer det i topplokket mitt.  Og jeg er er så lei av å ha det slik. Hvorfor kan jeg ikke bare spise et normalt måltid, beholde det, og ikke tenke mer og heller ikke spise masse godteri fordi jeg har begynt å spise. Det fungerer slik at hvis jeg spiser et eller annet på morgenen, så har jeg en  tvangstanke som sier at jeg må forsette å pakke innpå resten av dagen, og da er det gjerne veldig usunne ting som is, drops og kjeks. og da spiser jeg normale måltider i tillegg. Det er forferdlig. Jeg vil ikke plage dere mer med dette, men jeg lurer bare på om det er noen der ute som har noen råd til meg ift tvangsspisingen? Jeg trenger virkelig hjelp til det.

Her ble det mye pjatt om spiseforstyrrelsen min, men jeg trengte å få det ut.
jeg fikk en kommentar om jeg ville legge ut diagnosene mine. Noe jeg synes er litt vanskelig, for jeg sliter med å innrømme noen av dem selv. Men kanskje det kommer frem senere.
Jeg kan vertfall si at jeg muligens har en tilknyttningsforstyrrelse i bunnen, noe som kanskje var grunnen til at jeg fikk spiseforstyrrelser. En tilknyttningsforstyrrelse kommer av at man ikke har fått dekt omsorgsbehovet som barn. Det var ingenting i veien med barndommen min. Foreldrene mine var toppers, og jeg har verdens beste foreldre. Det er bare at noen barn er født med et veldig stort behov for oppmerksomhet og omsorg. Så hvis de ikke får dekt det behovet og opplever avvisning på noen måte, kan man få tilknyttningsforstyrrelsen. Jeg fikk vel bare det mer og mer mens jeg var i behandling også, hvor jeg ble knyttet meg til behandlere og sykepleiere hver gang jeg var på et sted, så ble jeg avvist og sendt videre. Dermed ble jeg mer og mer tilknyttningsskad. Når man er tilknyttningsskad er det slik at all oppmerksomhet er god oppmerksomhet, så jeg fikk vel det dekt ved å gjøre alt motsatt av det jeg fikk beskjed om, saboterte behandlingsopplegg og løy om mye. Det er typiske ting å gjøre når man har en tillknyttningsskade. Jeg er jo ikke et barn lenger, men skaden er der fortsatt, for jeg har aldri fått noe hjelp for den. Jeg var så redd for at foreldrene mine skulle tenke at de ikke gjorde oppveksten min god nok. Sannheten er at de var veldig gode foreldre, men det var jeg som var født med problemet.
I tillegg ligger det mye frykt i forbindelse med en slik lidelse. Noen kan være redde for å bli avvist, krenket, eller noe så lite som å bli konfrontert. I mitt tilfelle er jeg livredd for å bli konfrontert, avslørt og det å få kjeft eller ris. Det er det verst tenkelige i verden for meg. Hvis det skjer, tenker jeg automatisk at jeg har gjort noe galt, og da blir jeg skuffet og sint, og vender sinnet og skuffelsen mot meg selv, noe som tidligere har endt med selskading som sulting, bulimi eller alvorlig selvskading(vil ikke utdype det noe mer). så det var litt mer personlige ting om meg.
har dere noen spørsmål, så er det bare å spørre.

så, jeg sitter her i sofaen, rastløs og smertepåvirket, redd for fremtiden, og lei av alt. Er det noen der ute som har noen gode råd å komme med til meg, så blir jeg veldig glad og takknemlig.


~Frida~

onsdag 12. februar 2014

on the road again

hei alle sammen.!

beklager at jeg ikke har skrevet på en stund. Det er mye som har skjedd, og jeg har ikke hatt internett før nå eller vært i form. Som sagt har mye skjedd. For to-tre uker siden var jeg så motløs at jeg ikke ante hva som ville skje med meg. Jeg klarte ikke å se at livet skulle bli bra for meg. Jeg hadde ingen håp og tro på at jeg skulle klare å bli frisk. Jeg visste at veien til å bli frisk ville bli humpete og ujevn, men at ting skulle bli så vanskelig ante jeg ikke.
Jeg har jo gått i en negativ fallende sirkel et års tid nå, hvor alt har gått imot meg. Jeg har gått ett skritt frem, og tre tilbake hele veien. Det har vært utrolig frustrerende for både meg og familien min. Når skal det komme et lite lysglimt liksom? Jeg har vært inn og ut fra østmarka det siste halve året og ting har bare blitt verre og verre, uten å skulle utdype det noe mer. Hovedsaken er at østmarka ikke var noe bra for meg. behandlingen de kunne tilby var noe av det verste jeg har vært med på, og det så heldigvis familien min også etterhvert. Så jeg slapp å dra dit, selv om det egentlig var det eneste stedet jeg var trygg mot den forferdelige sykdommen jeg har. Behandlingen de tilbydde meg var egentlig en typisk siste utvei, bare for å holde liv i meg i deres øyne. Men det var liv i meg, og jeg har faktisk følelser også. Jeg opplevde det traumetisk å være der. Jeg følte meg som et oppbevaringsobjekt, så jeg skrev meg ut, gang på gang. Men så gikk det ikke bra hjemme heller. "nissen er alltid med på lasset" som man sier. sykdommen herjet i meg uansett hva jeg gjorde og tenkte. Til slutt endte jeg opp med å handle på de destruktive tankene som sykdommen gav meg, selv om jeg ikke ville. Jeg følte at det ikke var noe valg. Jeg vet at jeg har valg som alle andre, men når man har en slik sykdom som jeg har, er det ikke tilfellet at man føler at man har valg. alt skjer på impuls, og man handler på impulsive destruktive tanker med en gang fordi det føles riktig. utrolig rart, men det er slik det er.

så nå ligger jeg i en sykehusseng på Orkdal sykehus St.Olav og venter på at kroppen skal heles, slik at jeg kan dra videre i behandlingsprossesen. Det blir mest sannsynlig at jeg drar til Orkdal Dps, før jeg skal videre til ullevaal for mer spesialisert behandling der. Jeg er utrolig spent. Det er mye å jobbe med fremover nå. Jeg har fått avklart mye i det siste. både i forhold til hvorfor jeg ble syk, diagnoser og behandling. En ting er sikkert, det er utrolig viktig at jeg samarbeider fremover.
man kan se for seg at jeg er en bil. hvis jeg blir bedt og annbefalt om å svinge til høyre, så kan jeg ikke svinge til venstre eller fortsette rett frem. hvis jeg blir bedt om å stoppe eller senke farten, kan jeg ikke gasse på fremover. det har jeg gjort mye de siste årene. Det ligger litt i problematikken min. Jeg gjør det motsatte av det jeg blir bedt om. Jeg føler en slags kontroll når jeg gjør det. Jeg vet ikke hvorfor, jeg vet bare at den eneste behandlingen er å gjøre som jeg får beskjed om, selv om det føles feil inni meg.

uansett, nå håper jeg at jeg snart får riktig hjelp. jeg vet jo at jeg føler meg trygg på Dpsn, og at jeg kjenner folkene som jobber der godt, og det er veldig viktig for behandlingen, så det blir nok bra. jeg er mer spent på behandlingen på ullevål. Det blir spennende.

vel, det var en liten update fra min verden.
~Frida~