fredag 26. september 2014

velkommen Frida - til orkdal DPS- og etterhvert til livet

hei jeg heter Frida Johnsen, vanlig pasient på orkdal DPS. Det føles herlig å skrive det denne gangen. jeg har akkurat lagt meg etter en veldig tøff kveld, men får ikke sove, så jeg tenkte å skrive litt til dere om hvordan den første uka mi på det forhåpentligvis suksussfulle behandlingsoppholdet har vært.
Jeg dro fra akuttpost 4 tidlig onsdags morgen i forrige uke. for meg var det kjempetøft. jeg hadde øynene fulle av tårer både fordi at jeg skulle forlate en fantastisk gjeng som har hjulpet meg så vanvittig mye. De har gått gjennom ting sammen med meg slik at jeg har blitt en trygg, friskere og bedre person. jeg har blitt den personen jeg er i dag. så hvem er jeg i dag? og hvem møter DPSn?
når jeg ankommer orkdal dps er jeg verken psykotisk, full av bandasjer eller fjern. Det kommer ei energisk smilende frisk og sunn frøken i høye hæler og pent sminket. håret har visst blitt rødt siden forrige gang, og mye lengre, pluss masse krøller. Jenta har mistet veldig mange kilo, men ser fortsatt ut som en frisk ungdom. både i kroppen, fargene, klærne og sminken. tanken streifet meg, trenger jeg egentlig et opphold her da? jo, jeg gjør nok det. jeg sliter fortsatt jeg også, men jeg har kommet mye mye lengre enn da jeg dro herfra for snart fem måneder siden. og det er den jenta som har brukt sommeren på å ta tilbake livet sitt DPSn møter.
et liv som nesten har gått tapt utallige mange ganger pga psykoseorganisert selvskading. google it! jeg vet heller ikke hva det er. jeg vet bare at det er sånn det er å være meg.
Jeg er som en vanlig 21 gammel jente. shopper, sminker meg, leker med klær og stil, leser anatomi, fysiologi og sykdomslære mesteparten av tiden jeg sitter iløpet av dagen, jobber hardt for å henge med... jobber veldig hardt... spiser så mye hun klarer og kjemper seg gjennom angststormene som kommer.. for de kommer på kveldene. Det er da man kan stille spørsmålstegn. Det er da jeg går fra denne friske jenta jeg  har beskrevet til å være helt ødelagt av angst, angsten får meg til å bli fjern, for det er så vondt, den får meg til å dissosisere fordi situasjonen blir for vond å være i. Den får kroppen og hjernen min til å flykte inn i psykogene anfall som får kroppen min til å spenne alle musklene i hele kroppen mens kroppen står i full bue. pust pust, det går over. For angst er ikke farlig. men likevel må jeg ha noen til å passe på meg når det er slik. For hvis ingen er der, forsvinner frida, og sykdommen og stemmene tar over, og det er da det skjer psykoseorganisert selvskading... det blir vel rettere å si at da skjedde psykoseorganisert selvskading, for i sommer har jeg lært meg teknikker som skal hjelpe meg til å ta kontrollen tilbake. Så jeg gjør det, selv om det er noe av det verste jeg noensinne har opplevd. Det er så vondt og ubehagelig, men thou, ikke farlig.

sånn er det noen kvelder nå også, mens noen kvelder har jeg det bra, veldig bra, og dagene går kjempebra. så jeg må bare fortsette å kjempe, jobbe mot målene mine og ta en time av gangen.
Jeg gjør så godt jeg kan, fordi jeg har et inderlig ønske om å få til dette. jeg har lyst å bli frisk.

De første dagene her var jeg veldig utrygg og redd. Jeg klarte liksom ikke å falle til ro, det var så mange tanker, følelser, undringer og spørsmål, mye uro...hva gjorde jeg med alt dette? jeg puttet det i do. Det var trygt. JEg bruker spiseforstyrrelsen litt mer nå for å klare å forholde meg til ting.
 men jeg skjønte fort at det ikke gikk å holde på sånn. så jeg gjorde store grep. fra å kaste opp totalt 40 ganger i døgnet til bare 2. det har jeg gjort de tre siste dagene. så har jeg begynt å lese skole igjen, jeg er på stua og er sosial, jeg blir med på aktivtiteter, jeg er med i alle grupper og undervisning og i samtaler. jeg snakker mer med personalet. For jeg trenger hjelp.
De to siste dagene har vært tøffe på kvelden. jeg tenker at det er fordi jeg eksponerer meg ift spiseforstyrrelsen. Det skaper noe i helvete til angst som fører til mye uro inni meg og alt jeg forklarte tidligere i innlegget.

Så akkurat nå ligger jeg her og klarer ikke å sove, fordi jeg er så lei meg for noe som skjedde i dag.
psykoseorganisert selvskading. jeg har ikke skadet meg, selvskadet på armene mine på flere år, så hele senkvelden ble tilbringt på akutten, vi ventet på legen som skulle sy igjen kuttet. jeg klarer ikke å tilgi meg selv. armene mine har jo blitt så fine, heldigvis ble det sydd fint, så det kommer ikke til å bli et stort arr, men likevel. det skjedde, og jeg hadde null kontroll i den situasjonen. da var jeg langt borte.... angsten herjet inni meg, så der ville jeg ikke være. psykoseprganisert selvskading, men selvfølgelig mye mindre farlig selvskading enn det som har vært før. men likevel... jeg er veldig veldig lei meg....

så nå tror jeg at jeg skal avslutte dette veldig på kanten ærlige innlegget, og prøve å sove, for i morgen kommer en ny dag, jeg gleder meg faktisk til i morgen. håper noe løsner.
bare spør hvis dere lurer på noe, men hvis det gjelder for personlige ting, kommer jeg til å svare i egen melding.

god natt, krysser fingrene for en bedre dag i morgen.
~Frida~

tirsdag 16. september 2014

Takk A4 - nytt skritt nå

Da har jeg kommet til min siste kveld på Østmarka. Utrolig rart å skulle dra fra denne plassen som har vært mitt hjem siden tidlig i mai. Da jeg kom hit var jeg veldig syk, og jeg kunne ikke ane hvilke utfordringer som ventet meg. Men for min egen skyld beviste jeg at det umulige var mulig. Jeg har gått gjennom mange kriger og gått seirende ut. Jeg har kjempet hardt, og hver gang har det vært verdt det. utrolig mye mestring på en slik reise. Utrolig mange sterke øyeblikk.
Denne gangen har jeg fått hjelp til å få kontakt med meg selv, og det for første gang på ti år.
Jeg var livredd for alt som kaltes følelser. Så ble jeg gradvis venn med følelsene, og i dag er de naturlige for meg. Jeg aksepterer dem, og jeg er glad for at jeg har dem. Et liv uten er veldig kjedelig, i motsetning til de sterke øyeblikkene jeg har fått kjent på hva følelser er. sterke og svake. store og små. De har alle vært viktige for meg, og fått meg til å føle meg levende på en helt ny måte.
Jeg føler meg menneskelig. Det er normalt å hulkgråte av og til, og etterpå sitte igjen med en følelse av at man er utslitt og TOM... Sånn er det til meg også nå, og det er så deilig. Det er godt å være vitne til at jeg også får normale reaksjoner på ulike situasjoner. Mine automatiske handlinger eller tanker er ikke lenger destruktive. Ja, de er der, men jeg velger sunne ventiler for å få ut følelsene mine. Jeg klarer det nå.
Jeg har fått til et kjempebra samarbeid med personalet og behandlerne denne gangen, og det har ført til at jeg har blitt kjempemye friskere. Jeg har nådd mange mål. De har nådd mange mål. Jeg har aldri vært så frisk som jeg er i dag. Så jeg vil takke alle de fantastiske menneskene som jobber på akuttpost 4 på østmarka. Takk for at dere har vært så tålmodige med meg og aldri gitt opp. Det er noe jeg er ekstremt takknemlig for. Jeg hadde ikke levd i dag uten.
Det skal være et videre samarbeid med østmarka hvis jeg trenger det, for det er meningen at jeg skal bli frisk denne gangen, uten å falle tilbake. Aldri mer tilbake. Og hvis jeg tar noen skritt tilbake igjen, skal jeg tilgi meg selv, stable meg opp på beina og begynne å gå videre igjen. Jeg har valgt livet. Jeg vil leve.
I morgen drar jeg til Orkdal DPS. En ny epoke venter. nye utfordringer og nye inntrykk og omgivelser. Det blir så bra. Jeg er veldig veldig spent, så ønsk meg lykke til.
~Frida~

torsdag 11. september 2014

livets faser.

ulike faser... Er det noe jeg har skjønt, så er det at vi går gjennom forskjellige faser i livet. selv vi som er syke går gjennom ulike faser. I løpet av min sykdomshistorie har jeg gått gjennom mange faser. både gode faser og dårlige faser. Men jeg skjønner nå at alle fasene har vært viktig. Alle fasene har gitt meg lærdom og erfaring. noen faser har selvfølgelig vært viktigere enn andre eller gitt meg mer enn andre. Andre faser har kanskje gitt de rundt meg mer enn at jeg har fått så mye ut av fasene.
De ni første årene i sykdomshistorien min handlet i bunn og grunn om å overleve, men jeg måtte gå gjennom dette for at jeg skulle komme dit at jeg ville ha en endring. At jeg selv ville gå på friskveien. At jeg bestemte meg for at jeg var sterk nok til å bli frisk, eller at jeg skulle bli sterk nok til det. Så kom den fasen at jeg skulle omsette livendringønsket mitt i virkelighet, og det måtte jeg gjøre hver dag. Dette startet da jeg dro til Levanger. Etter ni år med tvangsbehandling var jeg klar for å selv ta ansvar for å ta vare på meg selv og sørge for tilfriskning selv med god hjelp og støtte. Jeg gikk inn for det. Og det klarte jeg veldig bra. I ettertid forstår jeg at min alvorlige spiseforstyrrelse dekket over andre utfordringer(kall det diagnoser). Så da kom en ny fase etter det. Kanskje den verste. Traumer, angst, ufordøyde følelser og tanker over mange år resulterte i en ny alvorlig tilstand. Ett år med livstruende selvskading i grensepsykotiske episoder. Hvordan kunne vi forstå hva dette var?
nei, ingen forsto, vi var bare fortvilte, fordi vi skjønte alle at dette kom til å ende livet mitt hvis vi ikke fikk riktig hjelp. Om ikke jeg fikk riktig hjelp. Etter lang tid, fikk jeg heldigvis det, og en ny fase begynte. Jeg hadde aldri et dødsønske, og var selv dypt fortvilt både over det som hele tiden skjedde med meg, og fordi ingen forsto meg. Dette var en periode på ca ett år hvor det var mye motløshet, håpløshet, fortvilelse og angst. Jeg var livredd, fordi jeg skjønte ikke hva som skjedde med meg. Jeg forstod ikke hvorfor jeg i ubevisst tilstand kunne gjøre slike ting mot meg selv. Jeg klarte bare ikke å skjønne. Jeg hadde så mange spørsmål, men ingen svar. Dette var en fase.
Men så fikk jeg riktig hjelp, og en ny fase begynte. fasen hvor jeg med hjelp av andre hver dag skulle berge livet mitt. Det ble satt inn strenge sikkerhetstiltak over flere måneder, fordi jeg trengte det.
Jeg fikk tid og ro til å jobbe med dette, og gradvis fikk jeg mer og mer kontroll over denne fæle tilstanden jeg så ofte havnet oppi. Vi klarte det. Vi fikk kontroll, og etterhvert fikk jeg kontroll.
De siste månedene har det vært en kamp hver dag, men jeg har klart det. Jeg har overlevd, og det var det eneste målet mitt og andres en lang stund.
Men minnene fra tiden før, sitter støpt på cellenivå. Det forsvinner ikke. Angsten for at det skal komme tilbake forsvinner ikke.
Hvis man sammenlikner meg med for tre måneder siden og nå, vil man se at jeg har blitt et menneske.
Jeg har verdier, friske tanker, Jeg beviser at jeg mestrer ting for min egen skyld, jeg kjemper hver dag for å ta gode valg. Jeg har lært meg nye ventiler for å få ut følelsene mine når de oppstår. Jeg straffer meg ikke over å kjenne på følelser lenger. Jeg godtar dem. Jeg kjenner meg veldig trygg på meg selv og kjenner at jeg er sjefen og klarer å ta vare på meg selv. Den største forskjellen er at jeg har blitt venn med meg selv. Jeg er glad i Frida, og klarer å være snill med meg selv. Jeg prøver å gi kroppen min mat og drikke hver dag, jeg pleier kroppen min, jeg gjør ting jeg liker, jeg trives.
En annen stor forskjell som jeg merker mest av alt er at jeg har kontakt med følelsenen mine. De siste dagene har det vært mye gråting. Jeg er veldig sårbar merker jeg. tårene kommer fort, og jeg kan hulke og gråte meg helt tom. Og det er fantastisk godt. Jeg elsker å gråte, det er så godt etterpå. følelsene kommer ut, uansett hvilken følelse det er. Så kjenner jeg glede, engasjamang, spenning, verdier og lykke også.

Det er så mye som er vanskelig, men samtidig så mye godt også.
Faser. Jeg må bare tenke at alt er faser, for da vet jeg at de både kommer og går over.

~Frida~