søndag 31. juli 2011

Jeg har tatt et valg

helgen har vært tøff på mange måter. Jeg har slitt en god del med anoreksitanker og tvangstanker, og har vært for sliten av å trosse, og i tillegg sliten av å utføre. Jeg er på vei inn i en ond sirkel igjen. Jeg føler det på meg. målet mitt blir ikke nådd hvis jeg lar dette fortsette. Jeg må sette ned foten med en gang. Jeg må stoppe opp og tenke hva jeg egentlig vil. jeg har to valg, og JA, begge gjør like vondt.
1. fortsette å adlyde anoreksitrollet og bli værende her på østmarka
2. Ta et valg om å gjøre alt som skal til for å bli frisk(ere)

Jeg må uansett igjennom dette, og jeg er så utrolig lei av å være her. Jeg er så utrolig lei av å ikke få leve, Jeg er så utrolig lei av å bli styrt av anoreksitrollet. Jeg er så utrolig lei av å utsette.

Jeg sier som Egon Olsen. "jeg har en plan". Fra i morgen av begynner jeg for fullt med fokus på vektoppgang. Dvs samarbeide om alle måltider, spise det jeg klarer og ta imot sondemat, ikke trene eller kaste opp, og ligge eller sitte rolig hele dagen(e) i en god stund fremover. Jeg tror det kan bli veldig vanskelig for meg å gjennomføre "hvilemoduset" hvis jeg spiser selv. Det er mye mat som skal spises, og det at jeg føler meg mett og oppfylt til ørene hjelper ikke akkurat. Kanskje er det bedre å spise litt og få resten i sonden, slik at jeg slipper å føle meg så oppfylt. Det er også mer kalorier i sondematen enn det er på kostlisten min, så da vil vektoppgangen sansynligvis gå raskere også.

Jeg vil så inderlig ut å leve nå. Jeg er så sliten og lei av dette "livet" som bare er sykt sykt sykt og atter sykt. Hvor har det blitt av Frida? Det er henne jeg må finne nå. Da må jeg starte med en gang. NÅ er det jammen meg på tide å SLUTTE å utsette. Nå begynner jeg, nå har jeg tatt et valg.

Hva trenger jeg? Støtte, motivasjon, venner, familie, dere og min kjære.
Det vil bli vanvittig tøft, men jeg skal klare det. gjennom skal jeg uansett.

Hva synes dere?
~Frida~

lørdag 30. juli 2011

anoreksiboblen

Det er slitsomt å hele tiden jobbe med å ha riktig fokus. Tanker om å utsette mer har stått i hodet mitt i hele dag. Jeg kan vente til mandag, tenker jeg. jeg kan utsette trossingen til mandag og begynne på nytt derfra. Det med å ha fokus på at jeg må ha maten i magen for å nå målet mitt er vanskelig. Jeg faller stadig tilbake på gamle tanker og ritualer. Dagen i dag har vært tøff. Anoreksien har forgiftet hjernen min med masse anoreksitanker og jeg har derfor vært lite mottakelig for noe som helst hjelp fra personalet.
Jeg har levd i min egen lille anoreksiboble. Der inne er alt trygt og rolig. Selv om alt der inne er basert på løgner og hjernevaskede tanker. Jeg vet det, jeg vet det så inderlig godt.
MEN, vertfall fra mandag av så er det full jobbing. NULL anoreksihandlinger, bare fokus på rask vektoppgang slik som planlagt.
~Frida~

fredag 29. juli 2011

angsten

Maten ligger i magen. Maten er spist. Maten er på vei til alle kroppens celler. Maten er medisin!

Huff, hvor fæl denne angsten skal være. Jeg skulle ønske jeg bare kunne få sluppet dette.
Anoreksien roper og brøler om at jeg må kvitte meg med maten, at jeg må trene.
Jeg kan og skal ikke. Jeg må bare stå i dette. Jeg må bare ta meg sammen og være sterk.
Gjennom må jeg uansett. Det er bedre å bare la det fare. La angsten komme, la angsten herje, la følelsene komme. Jeg skal nemlig videre. Jeg skal bli frisk. Da må jeg gjennom dette. Jeg må bare holde ut dette.

Angst er ikke farlig. Den er ubehagelig, men den dreper meg ikke. Hold ut!
Det vil komme bedre dager. Det vil bli bedre. Jeg kommer til å bli friskere. Jeg kommer til å klare dette.
Jeg er sterk. Jeg er sterkest! Anoreksitrollet kan gå å legge seg. JEG ER STERKERE!


~Frida~

tanker om fremtiden

Nå har jeg bestemt meg. Jeg skal gjøre alt som skal til for en rask vektoppgang. Jeg er lei og sliten av å være her nå. Jeg vil hjem nå. Jeg vil hjem og leve og samle motivasjon til jeg skal til Levanger.
Kommer dette fra Frida eller kommer det fra spiseforstyrrelsen?
Fra mitt innerste, det kommer fra hjertet mitt. Jeg savner hjemmet mitt, jeg savner venner og familie, jeg savner kjæresten min, jeg savner å leve. Anoreksien har fått tatt nok av livet mitt nå. Jeg er så sliten og lei av alt.
Det kommer til å bli tøft. Det å se kroppen forandre seg så raskt, og samtidig godta det. Men jeg har et mål om hvordan jeg vil kroppen min skal være, og for å komme dit må jeg trosse ABSOLUTT ALLE anorektiske impulser fremover. Jeg må kjempe og kjempe imot anoreksien og konsentrere meg om TRE TING!
1. Samarbeide med måltider
2. Ikke kaste opp
3. Ikke trene

Det vil bli tøft. jeg vil få gode og dårlige dager. Men likevel kan jeg sitte igjen med en følelse av at ting går fremover og at jeg er i ferd med å bli friskere. For hver dag jeg gjennomfører slik som planlagt, jo nærmere målet mitt er jeg.

~Frida~

til ære for en god venn

kjære Sondre


jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Da jeg fikk den forferdelige meldingen om at du var savnet på utøya var det mange som ble redde. I timesvis var mange hjerter fyllt med håp for deg. at du skulle komme tilbake til oss. Nå som vi har fått vite at du har gått bort, er hjertene til alle sammen fyllt av sorg.
Du var en fantastisk gutt Sondre. Du var så full av liv, engasjement, omsorg, glede og kreativitet. Du var fantastisk.
Du er dypt savnet av mange. Det vet jeg. Du vil alltid ha en plass i hjertene til alle.
Hvil i fred kjære venn. Jeg håper du har det bra der du er nå.


~Frida~

tanker og update

jeg har tilbringt tre døgn på skjermet avdeling. tre døgn hvor anoreksitrollet ble revet fra kontrollen. Tre døgn hvor alt var et helvete. Årsaken til at jeg ble sendt dit er sammensatt og sikkert riktig, men det å bli fratatt all kontroll var rett og slett et helvete for anoreksien. For meg var det godt. Det var akkurat det jeg trengte for å stabilisere følelser,tanker og handlinger. Jeg trengte at noen tok fullstendig kontroll over anoreksien, når jeg ikke klarte det selv.

i løpet av disse dagene har jeg tenkt litt. Jeg er forferdelig sliten av å kjempe nå. Jeg skulle ønske det fantes en pauseknapp. Jeg har lite motivasjon og vilje til å jobbe så mye, fordi jeg er så lei og sliten. Jeg tenker på å bare gi meg over. Gi alt for å få til en rask vektoppgang til bmi 17. Da vet jeg at jeg kommer til å være mye friskere enn nå. Jeg husker hvordan jeg følte meg på den vekta. jeg var fornøyd, selv om det er litt for lite. Når jeg når bmi 17 blir jeg overført fra tvang til frivillig sansynligvis. Da vil jeg ha en pause. Pause vil si å være hjemme og slappe av, gjøre alt jeg kan for å holde vekten stabil på bmi 17 og samle motivasjon til å fortsette kampen på Levanger. Jeg trenger motivasjon og styrke. Jeg tror at det blir for tøft å bli overflyttet rett fra østmarka og til Levanger. Jeg vil hjem og kjenne litt på livet. Kanskje får jeg en del motgang fra både anoreksitrollet og bulimitrollet, og det siste jeg vil er å havne tilbake til slik det var, så det vil også være en motivasjonsfaktor til å dra videre til levanger for å få hjelp.
Målet er at jeg skal bli frisk. Jeg må bare ta den tiden jeg trenger.
Men herretter skal jeg ikke la det gå en dag hvor anoreksien skal få styre. herretter styrer jeg, og fokuset er vektoppgang
~Frida~

mandag 25. juli 2011

fortvilt

Jeg blir så oppgitt. Jeg vil ha hjelp, men får ikke den hjelpen jeg ber om. Jeg sier jeg trenger å ha noen rundt meg hele tiden som støtter meg, gir meg bekreftelser på hva som er riktig og ikke, som får frem Frida og ikke anoreksitrollet, som hjelper meg å stå i de vanskelige følelsene. Jeg får ikke det, fordi de mener jeg selv skal klare å ta ansvar, fordi de mener jeg selv skal klare å be om hjelp, fordi de mener jeg selv skal klare å stå imot anoreksitrollet som herjer i meg. Vel, jeg sier klart i fra til dem at jeg ikke klarer det. Ikke enda. Jeg sier at jeg trenger hjelp til å komme ordentlig i gang.
De sier at det ikke er noen sammenheng i det jeg sier. På den ene siden sier jeg at jeg vil ha fastvakt, på en annen side sier jeg at jeg vil ha åpen badedør og mindre oppfølging. JA! selvfølgelig. FORDI det er to sider av meg. Den friske Frida vil ha fastvakt, og Anoreksitrollet vil ha åpen badedør og mer spillerom.
Er det så vanskelig å skjønne? At jeg er ambivalent til tusen og ikke klarer å snakke i fornuftig sammenheng når anoreksitrollet av og til overtar munnen min.

Hva vil jeg? Jeg vil bli frisk jeg. jeg vil ha hjelp til å bekjempe anoreksitrollet, jeg vil ha hjelp til å ikke høre på anoreksitrollet når det forteller meg sine løgner. Jeg er ikke skitten, jeg er ikke uren selv om jeg har mat i magen. Jeg kan hvile meg selv om jeg har mat i magen. Jeg fortjener maten og trenger den for å bli frisk. Slike ting trenger jeg å høre HELE TIDEN! Jeg vil få ut følelsene på en frisk måte, jeg vil male og tegne, gråte og grine ut følelsene. Jeg vil kjempe mot anoreksitrollets tvangshandlinger, Jeg vil få full opplæring i hvordan kroppen fungerer og hvordan kroppen bruker maten som drivstoff, jeg vil ha gruppeterapi, jeg vil ha et opplegg som fungerer.

Jeg sitter på østmarka på en akuttpost. Ingen her har kompetanse på spiseforstyrrelser. Jeg føler jeg ikke blir hørt. Jeg føler meg som at jeg svømmer og svømmer med mange redningsbåter rundt meg, men de vet ikke hvordan de skal redde meg opp fra vannet. Jeg føler meg fortapt.

Er det rart jeg er fortvilet? jeg trenger svar
~Frida~

feil fokus igjen

jeg er forvirret og redd. Jeg er fortvilt og sint.
forvirret fordi jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Jeg er så ambivalent som aldri før, jeg klarer ikke å opprettholde det friske fokuset jeg i går hadde. Jeg klarer ikke å tenke at mat er medisin og at jeg trenger den for å bli frisk. Jeg klarer ikke å tenke at jeg skal bli frisk.
Redd fordi jeg er forvirret og fortvilt over situasjonen. Tankene ligger i anoreksiens klør. Jeg ligger i anoreksiens klør.
fortvilt fordi ting faller tilbake så fort. Hvorfor kan jeg ikke ha en indre kraft som hele tiden holder meg i sjakk, holder følelsene og styrken min i sjakk og på riktig fokus? Jeg skulle jo begynne nå. Jeg skulle jo begynne på friskveien min. hvorfor faller jeg tilbake?
sint er jeg fordi jeg ikke får det jeg ber om her. Jeg sier jeg vil ha fastvakt/støttevakt slik at ikke anoreksien får spillerom. Vekten var gått ned til 40 kg igjen i dag. Jeg kan ikke havne under. Men nå er jeg tilbake i samme gamle ritualer som før. sondemat og oppkast.
Sint er jeg også på meg selv, som ikke kjemper for livet, når så mange mistet sitt i oslo og på utøya. Jeg føler meg som en egoistisk liten drittunge som bare driver å tuller. Jeg føler meg fortapt.
Hva skal til for at jeg skal klare å spise og legge på meg?
Tanken om å lure meg selv opp i vekt ved å tenke på at jeg kan altids gå ned igjen hvis jeg ikke føler meg bra. Grunnen er at jeg vet jeg kommer til å føle meg bra og fornøyd når jeg går opp litt i vekt. En vekt på 47-50 kg er målet mitt, og jeg vet jeg trives der. Det vet jeg av erfaring og jeg husker jeg følte meg fornøyd på den vekten. Da vil jeg ikke ønske meg tilbake.

Spørsmålet nå handler om hvordan jeg skal klare å komme meg tilbake på riktig spor. Jeg klarer det ikke alene. Jeg trenger hjelp 24/7 til å stå imot anoreksien. Jeg trenger støtte og hjelp til å ta friske valg fremfor anorektiske.

Beklager at jeg  klager. Jeg vet at tankene burde vært på helt andre ting nå som landet er i sorg.
Jeg måtte bare få dette ut av kroppen og hodet.
~Frida~

lørdag 23. juli 2011

dagen i dag

Dagen  i dag har vært utrolig tøff. Først kan jeg vel begynne med å si at jeg har klart å spise måltidene i dag. TIL OG MED MIDDAG(!) jeg har ikke klart å spist et måltid på over en uke.
Jeg vet ikke helt hva jeg føler. Jeg burde være stolt, men følelsen av straffen fra anoreksien kjenner jeg sterkere. Anoreksien kjemper HARDT imot, og det har gjort at kvelden min har vært utrolig vanskelig.
Men jeg har klart å gjort jobben min.
Jeg har kjempet meg gjennom angstanfall og anorekitanker og trosset tvangstanker!
Men jeg merker hvor utrolig mye anoreksien prøver å ta kontroll.
Ved kveldsmaten fks skulle jeg få prøve å smøre maten min selv. Det gikk ikke så bra for å si det sånn.

Akkurat nå er jeg veldig ambivalent. Jeg er forvirret. Vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Jeg skulle ønske at all kontroll ble tatt i fra anoreksien, slik at jeg hadde sluppet å tatt disse valgene som er helt forferdelig vanskelig å ta. Jeg får vel bare akseptere at ting kommer til å gå litt skeis innimellom i starten.
Jeg skulle ønske jeg klarte å tenke at i morgen er nye muligheter, men  anoreksien prøver hardt å kjempe imot nå. Det er vanskelig å holde fokus på de riktige tingene.

Uansett vil jeg avslutte dette innlegget med å dele hva jeg har klart i dag.

*Jeg har klart å begynt å spise!!!
*Jeg klarte å hvile meg etter lunsj(til og med sove)
*Jeg klarte å la være å kaste opp
*Jeg klarte å fylle ut kognitiv-terapi-skjemaet
*jeg klarte å snakke om følelsene og tankene mine
*jeg klarte å ta et STORT skritt : SPISE MIDDAG!
*Jeg klarte delvis å hvile etter middag
*Jeg klarte å la være å kaste opp etter middag, og gå tur istedenfor.
*jeg klarte å spise kveldsmat.

Dagens jobbing er nesten fullført.
~Frida~

Fridas Friskbok side 1

jeg har laget meg en motivasjonsbok- en Fridas friskbok. Der skal jeg kun skrive positive og friske ting jeg klarer hver dag og ting som motiverer meg. Ja, altså bare friske positive ting. Det å fokusere på det friske jeg klarer vil være med på å styrke det friske og den friske delen av meg.

Første side: MOTIVASJON

MAT ER MEDISIN- som Frida trenger for å bli frisk!
*maten må ligge i magen for at kroppen min skal få næring, slik at tankene blir klarere og friskere, og jeg sterkere 
*Jeg må opp i vekt for å bli frisk
*Jeg kan stole på at jeg kun går opp 0,7 kg i uken med kostplanen min.
*Jeg fortjener maten
*Jeg må opp i vekt og nå BMI 17 for å komme til Levanger.
*Når jeg spiser maten selv, velger jeg livet - bit for bit.
*For hvert kilo jeg går opp, jo mer Frida blir jeg
*Jeg er sterkere enn sykdommen når jeg tar friske valg.
* Jeg er sjefen! jeg bestemmer! Anoreksien får IKKE styre meg
* For hver tvangstanke jeg trosser, dess lettere blir det for hver gang.
*Når jeg trosser sykdommen, er jeg et skritt nærmere å bli frisk.
*For hvert kilo jeg går opp, jo mer frihet og muligheter får jeg.
*jo friskere jeg blir, jo mer får jeg ut av dagene og livet.
*For hver dag jeg kjemper og tar friske valg, dess mindre tid av livet mitt lar jeg sykdommen ta
*Jeg fortjener å leve. Jeg fortjener å ha det bra og være fri.
*Jeg fortjener å være hovedpersonen i mitt liv
*Jeg har vært syk i 6 år. 6 år med motgang- nå fortjener jeg medgang.
*For å bli frisk må jeg hver dag gjøre jobben min - spise, hvile og trosse.
* jo friskere jeg blir, jo nærmere er jeg å finne meg selv.
~Frida~

ny start

det har vært en tøff natt for oss alle. Alt som har skjedd i oslo er en tragedie som berører oss alle. sender all omtanke og medfølelse til de nærmeste. Det er helt forferdelig å tenke på at noe så tragisk har skjedd.

For min del har natten også vært tøff. Jeg har tilbringt den på st.olav. I desperasjon for hva jeg skulle gjøre gjorde jeg noe dumt. konsekvensene ble en natt på sykehus. Det er ikke det viktige her. Det viktigste er at alt går bra med meg nå. Jeg sliter. Jeg sliter noe voldsomt med å velge hvilken vei jeg skal gå. Ambivalensen mellom friske Frida og Anoreksitrollet sliter meg konstant ut.
Jeg har innsett at det ikke hjelper å vente lenger. JEG må ta et valg om å slutte å utsette.
Hvis jeg noensinne skal oppnå mitt største ønske, nemlig å bli fri fra anoreksitrolllet, må jeg kjempe imot det NÅ, og slutte å utsette. Det er mitt valg. MITT VALG! jeg må ta valget.
For å klare å begynne på noe så skummelt som å slutte å kaste opp og slutte å trene og begynne å spise selv, må jeg bare hoppe i det, stå i angsten og ta imot hjelp. Jeg må gi slipp på kontrollen nå.

Alt jeg ønsker er å bli frisk. Da må jeg sette meg ved matbordet, velge å spise selv, velge livet, bit for bit.

Alt jeg trenger fra dere lesere nå, er støtte. Støtte til Frida mot anoreksitrollet, bekreftelser på at det jeg gjør er riktig, og at dere heier på meg.

stor klem til dere alle.
~Frida~

torsdag 21. juli 2011

fortid og fremtid

vekten går sakte men sikkert oppover, og jeg ligger fortsatt på riktig side av 40kg-grensen.
Men følelsene og tankene er slitsomme. Jeg sliter mye med ambivalens i forhold til hva jeg skal gjøre og hva jeg vil. Jeg vil jo bli frisk, men anoreksien vil ikke la meg begynne. Jeg bare utsetter og utsetter det å ta i mot hjelp. Jeg kjører fortsatt i rundkjøring og prøver å ta et valg. Det er alltid vanskelig før man skal ta et valg som forandrer på så mye, som igjen fører til at jeg må gjøre endringer. endringer er skummelt og utrygt. Endringer er ukjent farvann. Endringer er tøft og vanskelig. Men for at det skal bli forandringer må JEG gjøre endringene som skal til. Jeg må bare hoppe i det, gi fra meg litt av kontrollen og gjøre som jeg får beskjed om og stole på opplegget.
hvem sa at dette kom til å bli enkelt? Det er en kamp, det er helt sikkert.

Jeg tenker tilbake på den tida jeg bodde hjemme og slet med bulimi, men samtidig levde et ganske normalt liv. Jeg savner det friske jeg hadde da. Jeg har vært syk i 6 år, og det var nok da jeg var på mitt friskeste. Jeg hadde venner, gikk på skole, dro på fest, spilte handball, fikk meg kjæreste...
Det var så mange friske faktorer. Jeg savner de. Men samtidig husker jeg fortvilelsen og skammen over bulimien. Jeg husker alt den hindret meg i å gjøre. Jeg valgte ofte bulimien overfor venner fks.
Jeg valgte ofte bulimien overfor Lars. Det var det som fikk meg til å innse at jeg måtte ta opp kampen og bli frisk. Fordi jeg ønsket sånn å bli fri og frisk fra det som reduserte livskvaliteten min.
Jeg valgte å prøve å bryte bulmimønsteret. Mye ble feil, og jeg ble raskt fanget i anoreksiens klør igjen.
Jeg tenker på hvordan bup og sykehuset kunne la det gå så langt. Jeg var nærmest død da jeg kom inn hit på østmarka. Veien  opp har vært forferdelig tøff og vanskelig. rett og slett et helvete. Vektoppgangen har jeg ikke kommet halveis på enda engang.
Jeg har en lang vei igjen å gå. Jeg har en tøff kamp foran meg. Frisk skal jeg bli uansett.

Så hvorfor utsette kampen mer?
~Frida~

tirsdag 19. juli 2011

rundkjøringen

Se for deg at du kjører i en rundkjøring dag inn og dag ut, rundt og rundt. Den ene veien du kan kjøre mot er anoreksiens vei. nedover altså, som til syvende og sist vil ende med døden. Den andre veien du kan kjøre mot er en ny bulimisk hverdag. Det er flere slike veier som er spiseforstyrrelsens veier. Så er det en vei mot livet.
Hver gang du passerer avkjørselen til livet går det ekstra fortere fordi det er flere ting som drar deg mot de andre  avkjørslene. Du vil ta av og kjøre mot livet, men kjører likevel bare rundt og rundt i rundkjøringen.

Ville du ikke blitt forvirret?
hva skal til for at jeg skal ta et valg?
~Frida~

valg

det er tungt og vanskelig og være Frida for tiden. Jeg slites imellom av ambivalens.
Tankene dras mellom det syke og det friske hele tiden, og jeg sliter med å velge handlinger ut i fra tankekaoset som er i hodet mitt. Anoreksien er veldig sterk og jeg sliter med å holde fokuset friskt og mot målet.
Føler at jeg er skikkelig i gjørma. Men det er jo slik det er, og det er jo slik det kommer til å være også, hvis jeg ikke gjør noen endringer selv. Hvis jeg ikke trosser anoreksien, vil det fortsette å være slik som nå. Er det det jeg ønsker? Nei, jeg ønsker fremgang. Problemet mitt er at jeg er så utrolig redd for angsten. Jeg går snart inn i mitt syvende år som spiseforstyrret, og har aldri turt å konfrontere angsten. Jeg har aldri trosset spiseforstyrrelsen på en helhetlig gjennomtenkt måte og med en grunn.

Når det er slik, er det på tide å ta et valg. og det er nok derfor ting er så vanskelige nå. Jeg er i ferd med å ta et valg.
~Frida~

mandag 18. juli 2011

utsettelse av kampen

vil du se inni mitt hode?

Tror ikke det. Jeg tørr ikke å vise deg det. Jeg skammer meg sånn. Skammer meg over hva jeg bruker livet mitt på. skammer meg over at jeg lar en djevelsk sykdom bestemme hvilke tanker som skal tenkes. Jeg kan riktignok velge å velge de bort. Jeg kan velge å tenke andre tanker. Jeg kan endre fokus. Jeg skammer meg over at jeg lar dagene gå forbi, mens alle som er meg kjær går å venter på meg. Jeg kan snu. Jeg kan endre vei. Jeg kan endre fokus. Hvorfor skal det være så vanskelig. Fordi en ting er sikkert. JEG VIL! Jeg vil så inderlig bare klare det.
Dere vet det. ikke sant? Alle der ute? Dere vet at jeg vil. Dere har sett inni mitt hode, dere har sett inni mitt hjerte. jeg har vist dere håpet og drømmene mine. Jeg har fortalt dere mitt største ønske. At jeg vil bli fri.
Så hvorfor skal det være så vanskelig da? Hvorfor skal det være så vanskelig å stålsette viljen i riktig retning og hodet og tankene i riktig fokus og velge å kjempe mot det vonde isteden for å utsette(!) det i frykt for smerten som vil komme? fordi det er nettopp det som skal til for at jeg skal få ønsket mitt oppfylt.
Så enkelt, og så vanskelig er det, som min mor ville sagt.

Ordet er utsettelse. Utsettelse av livet. Utsettelse av tid. min tid, mitt liv, meg. Utsettelse av å bli og være meg. Utsettelse av å være fri. For det å "være" i den forstand at jeg er FriskFriFrida i forhold til å "være" som nå, er to forskjellige ting. Det er som dag og natt. Det å være nå, er bare tungt og trist, så hvorfor utsette mer?
Ordet er utsettelse! Hvorfor utsette kampen?
~Frida~

møtereferat og tingenes tilstand

Vel, det er mandag. Veiedag og møtedag. Denne mandagen ble litt annerledes enn jeg trodde.
Vekten har akkurat passert 40-grensa. Det var litt overaskende, med tanke på helgen. det har ikke gått så bra med maten, men det viste seg at det ikke hadde så stor betydning. Jeg er over 40 kg igjen og hurra for det.
Vel, så enkelt er det ikke. Ambivalent til tusen, forvirret som bare det.
Jeg prøver å tenke at det er POSITIVT! fordi Frida vet at det er det.
Ellers har jeg en ny behandler, siden den faste legen min har ferie. Denne gangen en psykolog. Egentlig synes jeg det var veldig greit. Da blir det mer fokus på det psykiske enn det fysiske. Jeg føler virkelig jeg fikk mye ut av samtalen i dag. Vi snakket veldig mye om hvilke følelser jeg har. Det at jeg føler meg skitten når jeg har mat i magen. Det at jeg må kaste opp, trene og spise isbiter for å føle meg ren igjen. Det at hvis alle tvangstankene mine handler om at når jeg utfører handlingene, føler jeg at jeg har "kontroll" og dermed blir "ren".
Er jeg skitten, kommer angsten. Vi snakket mye om motivasjon, fokus og mål.
Jeg fikk sagt mitt. At fokuset må ligge på at mat er medisin, og at jeg trenger den for å oppnå vektkravet for å komme meg til Levanger for å bli frisk. Veien er lang og tung, og jeg mener det er mulig å gjøre den lettere.
At jeg fks får endret litt på det kontrollbehovet ved at jeg endrer dagene mine litt og at jeg får mer ansvar og får hjelp til å smøre min egen mat. Det vil gi meg en følelse av kontroll. Det er vertfall bedre enn å kaste opp, trene og knaske isbiter hele dagen. Dette er komplisert og sikkert vanskelig for mange å skjønne, men for meg er det viktig å kjenne at jeg mestrer og har kontroll OVER sykdommen min. Derfor tenker jeg at hvis jeg får et krav på at jeg skal gå opp 0,7 kg i uken, får hjelp og råd i forhold til matmengde, støtte og hjelp før og etter maten og fokus på målet, er viktig. Opp i vekt må jeg uansett, og det handler om å gjøre det minst mulig vondt og vanskelig. Angsten er vond, ingen tvil om det. Jeg er forferdelig redd for den. En dag må jeg møte den. Det er også sikkert.
Fram til torsdag blir det mye fokus på dette med å bruke oppfølgingstiden til å jobbe med tanker og følelser og motivasjon. Så blir det et nytt evalueringsmøte da for å finne ut om jeg er klar for mer ansvar.

Resten av kvelden skal jeg nyte med Lars som kommer klokken 6 og henter meg.
~Frida~

søndag 17. juli 2011

tanker...

Jeg føler meg litt nedstemt og tom. Skulle ønske at ting gikk mer etter planen enn det har gjort i helga. Jeg er litt forvirret egentlig. Forvirret over hele situasjonen min. forvirret over tankene mine. forvirret over hvordan sykdommen tar kontroll hele tiden. forvirret over hvor fort tiden går og aldri kommer tilbake.

Sommeren er godt i gang, og jeg kaver fortsatt i gjørma enda. jeg skulle ønske at jeg hadde fått mer ut av sommeren enn jeg har gjort hittil. Det er vel veldig opp til meg det da. Alt er egentlig opp til meg, og jeg vet det.
Det er vanskelig. Mange har forventninger til meg, og jeg prøver å følge opp. det å følge opp er det samme som å kjempe. Jeg kjemper hver dag for å følge opp til forventningene, men det er ikke lett. Kanskje er forventningene jeg har til meg selv tøffest?

Det er ikke bare mørkt for tiden heller. Det er mange lyspunkt. Nettopp fordi jeg får gjøre mer ting jeg liker. Mamma, pappa og Lars får lov å ta meg med ut å smake på livet. Det er så utrolig viktig for å bevare Frisk-Frida og for motivasjonen. det er mange feller og hull å falle i på veien, så motivasjon og styrke trenger jeg massevis av.
ellers savner jeg livet. jeg savner frihet og det å være hjemme. Jeg gleder meg virkelig til jeg får komme hjem igjen. forhåpentligvis frisk(ere) denne gang.
~Frida~

lørdag 16. juli 2011

bytur og positivt fokus

Hvordan skal jeg begynne dette innlegget? skal jeg begynne med det som er positivt eller negativt? skal jeg fokusere på det som er positivt eller negativt? er dette er positivt eller negativt innlegg?
Vel jeg kan vel vri og vende på det meste av ord, men denne ettermiddagen har vertfall vært positiv.
Kjæresten min kom å hentet meg halv seks og tok meg med ut i det friske livet. Været bekreftet at det er sommer. sola skinte som aldri før. Varmen tillot meg å bruke sommertøyet mitt. humøret var(var!) så som så, men ble endret seg raskt når min kjære stod på døren klar for en liten lufterunde.
Vi bestemte oss for å dra til byen og se på livet. Mye liv var det, og det var herlig og komme seg ut og bort fra østmarka. Det er lenge siden jeg har vært i byen nå, så det var også herlig. Herlig å bare være sammen med og omgitt av friskt liv og røre. Siden det er lørdag stengte butikker kl. 18, så det var litt kjedelig, men jeg tror nok pengboken min var glad for det. Jeg har en tendens til å gå litt amok når det er salg, og det har jeg gjort nok i det siste.
Vi gikk heller en tur nedover nordre gate og litt rundt omkring i byen, til vi tilslutt endte opp på Marinen. Der satt vi i solsteken og koste oss en liten time. Det var så godt å bare sitte å slappe av, nyte tilværelsen og ikke tenke på verken mat eller tid. Vi koste oss med andre ord.







Vel, dette ble et postivt innlegg dette?
Positivt fokus er viktig når ting er vanskelige. 
Jeg velger å tenke på det postitive som har skjedd meg i dag. 

~Frida~

dagboknote 16.juli

Anoreksitanker! tvang! angst! hodet er fullt av det. jeg er så forvirret og redd. Jeg kjente virkelig at jeg hadde riktig fokus før helgen. Jeg hadde troen på at jeg kom til å klare det. I løpet av fredag formiddag hadde anoreksien alerede klart og overbevist meg om hvordan helga skulle bli. NULL MAT, TRENING og OPPKAST!
Altså alt det motsatte av det jeg burde gjøre. jeg blir så fortvilt. alt er liksom feil. feil størrelse på glasset, brødskiven er for tykk, for mye pålegg, for mye paprika og egg etc. Jeg er så lei.
jeg hadde jo begynt på friskveien. Det skal altsålite til for at jeg mister alt fokus. Jeg trenger noen eller noe som holder meg på rett kjør hele tiden. Nå klarer jeg ikke å spise i det hele tatt. Sondemat hele tiden. Jeg vet jeg bare utsetter alt nå. Hvorfor må jeg utsette?
har jeg ikke brukt nok av tid på denne sykdommen? har ikke anoreksien tatt nok tid av livet MITT? hva er jeg redd for? hvorfor må jeg hele tiden utsette?
Fordi endring er skummelt. endring er ukjent for meg. Det å følge sykdommen's ordre gjør meg trygg og rolig. Hva skjer hvis jeg utfordrer slik som jeg gjorde i 1 1/2 dag? angst? lettelse? uro?motstand?
sikkert alt det. jeg er redd for endringer. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til ting eller hva og hvordan jeg skal gjøre ting. Sykdommen har styrt meg så lenge at jeg vet ikke av noe annet.
Denne helga kommer til å gå rett i dass. Bokstavlig talt. Jeg håper inderlig at jeg kommer ordentlig igang igjen på mandag.
~Frida~

fredag 15. juli 2011

takknemmelighet

Har du noen gang tenkt over hvor heldige vi er som bor i Norge?

Tenk deg å ikke ha tilgang på rent vann. Tenk deg å ikke spise mer enn noen skjeer med korn i uken. Tenk deg og oppleve naturkatastrofe etter naturkatastrofe, orkaner, tsunamier, oversvømmelser etc. Tenk deg daglig se folk bli skutt midt på gata. Tenk deg å ikke få beholde dine egne barn.

Jeg kunne fortsatt i evigheter. Det er så alt for mange som ikke er takknemlige for alt vi har her i Norge. Vi får gå på skole, vi får helsehjelp, vi har nok penger, vi har nok mat og rent vann, vi har muligheter ut av en annen verden, vi har utrolige ressurser. Ikke minst har vi rettigheter. Vi har et system hvor hver og en kan føle seg trygg på at man blir tatt vare på uansett situasjon.

grunnen til at jeg tar opp dette er litt fordi jeg føler litt på dårlig samvittighet. Jeg er nok ikke den eneste anorektikeren som har følt på dette. Barn sulter i afrika. Jeg har brukt 6 år på å ikke spise, eller spise og kaste opp. Er det rart jeg har dårlig samvittighet når jeg tenker på alle som jobber dag inn og dag ut for å få rent vann og nok mat til å såvidt overleve?

Vi har mye å være takknemlige for folkens.
~Frida~

tro, håp og kjærlighet

Anoreksitrollet prøver seg hele tiden. Ambivalente følelser er slitsomt. Jeg er forvirret og redd. Det er kanskje ikke så rart nå som jeg er på ukjent farvann. Nå gjelder det bare å ikke ro tilbake til det gamle. Dette er nytt og skummelt, og det er ikke rart jeg faller litt. Alt jeg må gjøre er å reise meg igjen. Det er det eneste alternativet for meg. Fordi tilbake skal jeg ikke. Tilbake er feil vei. Nå har jeg begynt og kursen skal stakes av Frida rett forut.
Det vil være bølger, det vil være feller, det vil være bakker, men jeg kan ikke gi opp av den grunn.
Jeg har selv valgt å gå inn i denne kampen, og jammen skal jeg komme ut av den seirende til slutt.

Det handler om å ha tro på at man klarer det. Går jeg rundt å tror at jeg IKKE klarer det, gjør jeg ikke det. Hvis jeg av hele mitt hjerte tror på at jeg kan klare det, klarer jeg det. Da har jeg allerede tatt det valget om at det skal gå bra. Utfordringen min nå er å hele tiden ha troen. Det å bevare troen i en anorektisk storm er vanskelig. Det er da man må bruke kjærlighet fra andre. Altså kraft. Kraft til å kjempe og tro.

håpet er også viktig. Det å ønske. Men man må ha tro, og man må ha kraft/kjærlighet.

Jeg har det i meg og rundt meg. Jeg har tro, håp og kjærlighet.
Jeg må bare bruke de på riktig måte. Det er verktøyene mine.
~Frida~

Motivasjon og riktig fokus

-          Vektoppgang for å bli frisk og nå målene mine
-          MAT ER MEDISIN!
-          Kroppen trenger mat
-          Maten skal være i magen
-          Jeg fortjener maten
-          Fokus på mestring av måltidene
-          Kroppen trenger hvile
-          Frida blir sterkere av mat og hvile
-          Spiseforstyrrelsens tanker er ikke sanne.
Motivasjon:
-          -Storåsfestival
-       -   SPA
-        -  Ferieturer
-       -   Skole
-        -  Hotellhelg med lars
-         - Hitra
-        -  LEVANGER (regionalt kompetansesenter for spiseforstyrrelser)
-        -  Over 40kg-grensa
-          -Reise
-          -Få mest mulig ut av sommeren
-         - VELG LIVET
-        -  Det å kjempe mot tvang og angst vil føre til mindre angst og tvang etter hvert
-       -   Ikke kaste bort mer tid på å være syk

frisk-veien

Jeg er lettet. Jeg har virkelig kommet igang ordentlig på frisk-veien nå.
I går brukte jeg hele dagen på å hvile meg og samle krefter til en ny dag i dag. Jeg klarte å spise alle måltider selv. til og med middag(!) Maten ble beholdt og treningstvangen trosset. Jeg takker min kjære mamma for all støtte i går, og en meget ivrig, herlig og fantasisk kontaktpleier som virkelig har støttet meg og motivert meg.
Hun har laget et belønningssystem som går ut på at for hver gang jeg oppnår et mål eller trosser en tvangstanke får en strek. 10 streker gir et klistermerke. Når 6 klistermerker er nådd får jeg dra på SPA :-D
Det hjelper. Det hjelper å tenke på at for hver gang jeg ikke kaster opp, ikke trener etc er jeg et skritt nærmere delmålet med SPA. I løpet av en dag kan jeg "tjene" 20 streker faktisk.
Hun har også laget en ny "Frisk-veien"-plakat til meg. Jeg setter utrolig pris på alt hun gjør for meg.

Det jeg har klart de i dag og i går er jeg litt stolt over. Jeg har kommet over ei kneik, men det føles heldigvis lettere nå. Jeg har begynt på veien min. Og lettelse-følelsen er der.

Utfordringen er å holde riktig fokus i helga. Unngå å høre på spiseforstyrrelsen og heller be om hjelp når tankene blir sterke og dominerende. Jeg skal bli frisk nemlig.

~Frida~

torsdag 14. juli 2011

begynt på veien

"nå har du akkurat begynt å leve livet ditt igjen Frida. Hvordan føles det?"

Det føles lettende, herlig. Jeg klarte å spise igjen etter mange dager med sonde. Jeg valgte å putte brødskiva i munnen. Det var i hovedsak det møtet handlet om i dag. At jeg må velge og ta mer ansvar. En forferdelig vanskelig beskjed å få slengt i trynet, men som er sant. For hvis jeg vil bli frisk, må jeg velge å kjempe. Da må jeg velge å ta ansvar for meg selv. Vekten var gått ned ganske mye de siste ukene. Jeg er under 40kg-grensa. Ergo: tankene er veldig anorektiske og destruktive. Jeg bad omtrent om fastvakt.
Men istede skal jeg i dag gjennomføre alle måltider, ligge i sengen i hele dag for å drepe all treningstvang, lage et belønningssystem med belønning/gulerøtter for å ha delmål å jobbe mot, og lage et grunnlag for at de neste dagene og ukene skal bestå av tilfriskning. Det er tøft, men det er nå jeg må kjempe for livet mitt.
hvor mange dager, uker, måneder og år skal jeg la anoreksien ta? none!

I ettermiddag kommer mamma og skal være sammen med meg. De er i hovedsak ikke så gira på å gi meg fastvakt, men jeg mener at jeg trenger å ha noen sammen med meg for å klare å gjennomføre dette.

Veien min. Endelig er jeg på riktig kjør igjen. Og vet dere hva? Jeg kjenner en aning av lettelse.
~Frida~

onsdag 13. juli 2011

!

Frida-styrke!
Jeg trenger deg. Jeg trenger deg så sårt, så mye mer nå enn noen gang.

~Frida~

Frida speaking

Jeg sitter å funderer på hva jeg skal skrive. Når jeg skal skrive et nytt innlegg står det alltid "~Frida~" før jeg begynner å skrive. Det er meg det. Jeg er Frida. Det er så rart å tenke på, fordi jeg føler meg absolutt ikke som Frida nå om dagen. Jeg føler meg mer eller mindre som en fortapt sjel styrt av anoreksi. Bare midlertidlig fortapt. For jeg har ikke tenkt å gi opp. Jeg har ikke tenkt å gi opp drømmer og liv til spiseforstyrrelsen.
En dag skal jeg føle meg fullt og helt som Frida igjen.

Det at jeg føler meg så fortapt og motløs for tiden er fordi anoreksien er veldig sterk. ønsket om å bli frisk er like sterkt, men jeg er ikke sterk nok til å stå imot alle tvangstanker og tvangshandlinger. Jeg ønsker så inderlig å bare få til å følge opplegget, gå opp i vekt, bli friskere, gå opp 6 kg slik at jeg kommer meg til Levanger, bli glad igjen, bli Frida igjen.

I morgen er det veiing og møte igjen. Jeg har tenkt å be om hjelp! Jeg håper bare de er villige til å gi meg den hjelpen jeg trenger. Jeg vil ha og trenger fremgang nå. Jeg trenger hjelp til å ta kontroll over spiseforstyrrelsen igjen.Jeg makter ikke å gå å kjenne på at den har fått tatt nok en dag av livet mitt. Nå må jeg slutte å utsette, og begynne å jobbe. For skal jeg en dag bli fri, må jeg utfordre og kjempe mot det som hindrer meg i det.
~Frida~

tirsdag 12. juli 2011

dagboknote

jeg er så vanvittig sliten. Jeg har bare lyst å gi opp alt. Alt føles så håpløst. Anoreksien er så sterk hele tiden. Jeg vil bare at noen skal hjelpe meg å ta kontroll. Jeg skal gjøre jobben, men jeg trenger å ha noen sammen med meg som støtter og motiverer meg. Jeg vil virkelig ta imot hjelp, men anoreksien nekter meg det. Jeg vil så inderlig få fremgang nå, og jeg vil opp i vekt og videre til Levanger, men jeg er så fanget i tvangshandlinger og tvangstanke og syke tanker. Jeg føler meg skitten når jeg har mat i magen. Jeg føler at maten bare legger seg utenpå kroppen min med en gang. Jeg spenner kroppen og har ikke sjanse til å slappe av og hvile meg. Isbitspisingen min har tatt helt av. Jeg spiser isbiter og fryser hele tiden. Jeg er så lei av å fryse. Jeg er så lei av å aldri hvile. Jeg er så lei av å trene og kaste opp. Jeg er så sliten. Jeg vil ha hjelp. Jeg trenger bare noen  sammen med meg til å hjelpe meg å redusere eller kutte ut de anorektiske handlingene. Jeg vil samarbeide. Jeg merker så utrolig godt at vekten går ned. Tankene mine blir bare sykere og sykere. Det er så fælt å tenke på, for jeg vil så inderlig bare bli friskere og friskere og jobbe med ting. Jeg vil kjenne mestring og at jeg har kontroll på sykdommen, men da trenger jeg hjelp i starten for å kkomme igang. Jeg trenger hjelp til å endre tankene mine, handlingene mine og fokuset mitt.
Jeg vil fokusere på at jeg hver dag skal gjøre en jobb, at maten er eneste medisin og at jeg fortjener den, at jeg er sjefen og har kontroll over spiseforstyrrelsen. Jeg vil kjenne mestring og lettelse over at jeg for hver "arbeidsdag" blir friskere og er ett skritt i riktig retning mot målet mitt. Men da trenger jeg hjelp. hjelpen må være der hele tiden for meg, for jeg er for svak til å be om den selv. Jeg er så vanvittig sliten og lei. jeg vil ha hjelp. Jeg vil komme meg opp og ut av denne onde sirkelen. Jeg vil ha positivt fokus og bli glad igjen. Jeg føler meg så deprimert og trist. Jeg trenger hjelp til å bli mer Frida igjen.
~Frida~

valg

jeg er sliten og lei nå om dagen. forferdelig sliten og lei.
Jeg ønsker så sterkt å bare finne litt styrke og motivasjon til å fighte skikkelig imot sykdommen, men jeg er så motløs og deprimert hele tiden. Jeg blir så sint, fordi jeg vil, men klarer ikke.
Jeg har så lyst at noen skal komme å ta fra anoreksitrollet all kontroll, alle valg, slik at jeg slipper å kjempe imot alene. Slik at det eneste jeg kan gjøre er å følge opplegget, uansett hvor vanskelig det blir. Fordi nå vil jeg ha fremgang. JEG VIL BLI FRISK! vektoppgang må skje uansett, og maten må ligge i magen for at det skal skje. hvorfor skal det være så vanvittig vanskelig? hvorfor kan jeg ikke bare gjøre som jeg får beskjed om? Kanskje det er nettopp det jeg må gjøre nå. koble ut alt, og bare være. holde ut angsten og bare fokusere på å eksistere. Jeg tenker alltid "tar det i morgen". utsettelse med andre ord. hvor lenge skal jeg utsette? Jeg har mål jeg skal nå. hvorfor motarbeide dem?
Jeg gjør ikke annet enn å spise isbiter, fryser, trener, kaster opp og sover. Det er livet jeg har nå. Er det livet jeg ønsker? nei! Nei! aldri i verden!

jeg må ta et valg.
~Frida~

mandag 11. juli 2011

jeg vil

Jeg sliter.
Jeg vil så inderlig ha fremgang og bli friskere nå. Jeg vil komme meg opp i vekt og videre til Levanger. Jeg er lei av å ha det slik som jeg har det. Jeg er utrolig forvirret av alle tankene som farer rundt i topplokket til enhver tid. Jeg er utrolig ambivalent og har delte følelser som gjør meg enda mer forvirret. Jeg føler jeg har alt for mye ansvar. Jeg klarer ikke å stå imot sykdommen. Tvangsritualer og tvangstanker styrer meg helt, og jeg er ikke sterk nok til å la være. Jeg bare må. Det er så innviklet og komplisert, så jeg kan ikke forklare det på noen annen måte enn at jeg bare må følge tvangstankene. Jeg er så utrolig lei av det. Jeg vil bestemme. Jeg vil velge hvilke tanker jeg skal ha i hodet mitt. Jeg vil velge hva jeg skal fokusere på. Jeg vil velge hva jeg GJØR!

Men jeg klarer ikke... Sykdommen dominerer. Jeg trenger noen sammen med meg hele tiden som gir meg støtte, bekreftelser på at jeg gjør fremskritt og riktige valg, motstand mot sykdommen, at de har kontrollen, og som motiverer meg til å stå i dette. Jeg klarer ikke annet enn å bare følge tvangsritualene når jeg er alene.

I dag ble det i hovedsak fokusert mest på å få stoppet de bulimiske tendensene mine. Hva med anoreksien? Skal den bare forsvinne? OH NO! Den forsvinner ikke bare av seg selv. Jeg blir ikke sterkere når spiseforstyrrelsen blir fratatt kontrollen. Da blir den bare sterkere og utrykker seg på andre måter.
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vil bare bli frisk, men jeg finner ikke styrke.
~Frida~

møtereferat og tingenes tilstand

300g ned i dag. Pilen peker feil vei både fysisk og psykisk for tida. Det fysiske kommer av det psykiske. Og det psykiske er ikke så bra. Jeg sliter enormt med tvangstanker, ambivalens, angst, deperesjon og anorektiske tanker, pluss en del bulimiske tendenser. Jeg ønsker å finne det riktige fokuset. Jeg ønsker å være motivert. Jeg ønsker å gå opp i vekt og bli friskere, men jeg føler meg så utrolig fanget i alle tvangsritualer og angsten som anoreksien bringer med seg. motivasjonen er på bunn. Jeg føler meg så trist, sliten og lei. Jeg vil ikke at det skal være slik, og jeg har problemer med å akseptere denne nedturen. Jeg har mest lyst å gi opp hele greia, vertfall etter møtet i dag. Jeg hadde forventet meg at noen endelig skulle ta fra spiseforstyrrelsen ALL kontroll, så jeg hadde sluppet å ta valg til jeg blir litt sterkere. Jeg balanserer på 40 kg nå. Er jeg under, er det ingen tvil om hva som er sterkest inni meg. Jeg vil ha hjelp til å komme meg litt opp. Jeg hadde ventet meg FASTVAKT! minst.
Den eneste endringen er at jeg ikke lenger får lov å overspise.

Jeg hadde ventet meg en følelse av lettelse i dag. Fordi at noen endelig skulle hjelpe meg. Hva hjelper det å begrense bulimien, når anoreksien fortsatt er for sterk? ikke stort. Det er liksom ingenting som hjelper når jeg ligger på 40kg og er sliten og lei og umotivert + deprimert. Hva har jeg å kjempe med da?

Dette blir nok tidenes klageinnlegg. Jeg bryr meg ikke, jeg er bare ærlig. Jeg klarer i det minste å være ærlig skriftlig.
Kanskje er dette bare en dårlig dag. kanskje kommer en bedre dag i morgen.

~Frida~

søndag 10. juli 2011

om helga, update og mandag

Denne helga har vært tøff. Jeg har slitt mye med spising. Både den ene og andre veien.
Skammen og uroligheten har vært konstant. Jeg føler at jeg har mistet all kontroll. Jeg føler at anoreksien og bulimien tar over og styrer og river i meg, og bare fyller på med angst og uro. Jeg er bare så forvirret og urolig. Jeg føler at jeg har mistet grepet og kontrollen på alt. Skammen over at jeg har en del bulimiske tendenser igjen er stor, og er vanskelig å skrive så mye om. Nadia har beskrevet skammen veldig bra i dette innlegget. 
For meg er det vanskelig å fortelle noe om det nå. Jeg er for forvirret.

I morgen er det veiing og møte. Jeg vet at det imorgen vil bli mange endringer i forhold til behandlingsopplegget mitt.Dette er noe jeg ønsker selv. Rammene rundt meg er for løse til at jeg kan klare å ta kontroll over spiseforstyrrrelsen selv nå. Jeg trenger mere hjelp. I helga har jeg kun fått sondemat, og har nesten ikke gjort annet enn å overspist og hengt over doskålen. Jeg er så forvirret. Jeg trenger mere hjelp, og jeg må si jeg nærmest gleder meg til at kontrollen blir tatt i fra spiseforstyrrelsen. Den river og sliter i meg.
Det er en tøff kamp, men jeg vet det er verdt å kjempe for. Jeg kjemper jo for å få livet.

Det har også blitt litt snakk om levanger i det siste. Plassen er der og venter på meg. Jeg må nå 46 kg. det er 6 kg. Det må jeg klare!
~Frida~

om helga, update og mandag

Denne helga har vært tøff. Jeg har slitt mye med spising. Både den ene og andre veien.
Skammen og uroligheten har vært konstant. Jeg føler at jeg har mistet all kontroll. Jeg føler at anoreksien og bulimien tar over og styrer og river i meg, og bare fyller på med angst og uro. Jeg er bare så forvirret og urolig. Jeg føler at jeg har mistet grepet og kontrollen på alt. Skammen over at jeg har en del bulimiske tendenser igjen er stor, og er vanskelig å skrive så mye om. Nadia har beskrevet skammen veldig bra i dette innlegget. 
For meg er det vanskelig å fortelle noe om det nå. Jeg er for forvirret.

I morgen er det veiing og møte. Jeg vet at det imorgen vil bli mange endringer i forhold til behandlingsopplegget mitt.Dette er noe jeg ønsker selv. Rammene rundt meg er for løse til at jeg kan klare å ta kontroll over spiseforstyrrrelsen selv nå. Jeg trenger mere hjelp. I helga har jeg kun fått sondemat, og har nesten ikke gjort annet enn å overspist og hengt over doskålen. Jeg er så forvirret. Jeg trenger mere hjelp, og jeg må si jeg nærmest gleder meg til at kontrollen blir tatt i fra spiseforstyrrelsen. Den river og sliter i meg.
Det er en tøff kamp, men jeg vet det er verdt å kjempe for. Jeg kjemper jo for å få livet.

Det har også blitt litt snakk om levanger i det siste. Plassen er der og venter på meg. Jeg må nå 46 kg. det er 6 kg. Det må jeg klare!
~Frida~

lørdag 9. juli 2011

tre retninger

Jeg føler jeg må skrive noe. problemet er at jeg vet ikke hva jeg skal skrive. Jeg er så forvirret og ambivalent og befinner meg på et stadium på veien min som kalles veiskille. Jeg må velge hvilken vei jeg må gå. Jeg trekkes i tre retninger. Jeg kan velge å stå på stedet hvil, altså der jeg er nå. Som min mor sa, vil ting fortsette å være slik som nå hvis jeg velger å ikke endre på noe. Det ønsker jeg jo ikke. Jeg vil ikke ha det som nå. Den andre retningen er anoreksiens vei. ned ned ned. bort fra livet. seier til anoreksien! NEI! aldri! men det er den retningen som stadig drar så hardt i meg og gjør meg så forvirret. Av og til hadde det bare vært lettest å bare gi etter.
Den tredje veien er den vanskeligste. Veien mot livet. veien der jeg må rive hver eneste anorektiske og bulimiske klør fra meg og mitt liv og kave meg fremover i motbakker. Men som jeg sa. Det er den eneste veien mot livet. mot målet mitt. mot friheten. Det er mange endringer som må gjøres. Det er en ting som er sikkert. For å få endring må man gjøre endringer. Jeg må bare få takke min kjære mamma, fordi det er nettopp henne dette med de tre retningene kom fra. Takk for at du er så ærlig med meg mamma. Du får opp øynene mine og får meg til å kjempe.

Men sant er det. jeg står i et veiskille nå. Jeg rives mot flere retninger og er i ferd med å ta et valg. Jeg vet hva jeg kommer til å velge. Spørsmålet er bare hvor lang tid jeg skal bruke på å ta valget. og jeg vet at når jeg først har tatt valget, vil det bli lettere. Da vil jeg kjenne på lettelse igjen. lettelse over at jeg har valgt.
lettelse over at jeg er på riktig vei.
~Frida~

elefanter, steiner og pizzaer og umuligheter

Kan du se for deg at du skal putte en elefant inni ei fyrstykkeske? eller at du skal svelge en stein? eller at du skal løpe 100 km/t baklengs?
Nei... det går bare ikke. Det er umulig!
jeg gjør akkurat noe nå som for meg er umulig. jeg sliter litt med bulimiske tendenserr for tida, noe jeg skammer meg over, og som i dag ble fortalt ut av min munn osv. Det kan jeg skrive litt om senere.
poenget mitt er at jeg tilfeldigvis kom over østmarkas lørdagspizza..jadda, jeg spiste og spiste..hørte en pleier mumlet noe, mn var mest opphengt i pizzaen. da jeg som planlagt skulle levere de seks pizzastykkene, ble jeg stoppet.
"du har oppfølging i 1 1/5 time, siden du valgte pizza istede for vanlig kvelds"

PANIKK PANIKK PANIKK!!!

jeg har svelget en stein, elefanten er i fyrstikkeska og jeg løper 100 km/t baklengs!
skyt meg!

~Frida~

fredag 8. juli 2011

update og tanker

dagen i dag har vært litt annerledes. Jeg skulle nemlig på gastroskopi for å sjekke hvordan det sto til i spiserør,magesekk og tynntarm etc. jeg måtte derfor faste fra midnatt i går. jeg fikk derfor sove ekstra lenge i dag. utrolig deilig. Jeg har måtte stått opp før åtte i flere år nå. Deilig å endelig kunne sove til jeg våkner. Jeg tok en deilig dusj og stelte meg litt ekstra. Litt fotpiling og ansiktsmaske etc.
Det var deilig å slippe å tenke på måltider. Jeg slapp jo to måltider i dag. Det vet jeg er negativt i forhold til morgendagen. Jeg sliter veldig med å gjøre ting anderledes dagen etter. Det kommer til å bli vanskelig å ha fire måltider i morgen, når jeg bare har hatt to i dag. Det blir en kamp. En ny rutine må inn.

undersøkelsen gikk ganske greit. Det var veldig ubehagelig må jeg si. En to-tre cm tykk slange ned spiserøret og helt ned til tynntarmen er ikke akkurat godt. De fant en del rifter som skader av oppkast. Det er en konsekvens av hva denne forferdelige sykdommen gjør. Jeg fikk beskjed om at det eneste som hjelper mot smerter og sure oppstøt er å slutte å kaste opp. JEAPP!

Ellers er ting ganske vanskelig for tida. Jeg sliter med å bestemme meg. Ambivalensen er konstant. Anoreksien river og sliter i meg, og får meg til å holde vekta nede og tvangstanker. Det er slitsomt å ha det slik. Jeg tenker for og imot og prøver å finne styrke,motivasjon og vilje til å bestemme meg. Bestemme meg for å ta opp kampen for alvor MOT sykdommen, ta imot hjelp og begynne å jobbe for å bli  frisk.
Det er alltid vanskelig før man tar slike valg. Man veier for og imot. Jeg blir overbevist av en forferdelig sykdom ved tanker, syn, følelser om at jeg må høre på den, mens JEG Frida vil bare bli frisk og fri.
Jeg vil stå opp om morgenen og gjøre en jobb som skal føre meg til friskhet.

Jeg har 6 kg igjen å gå opp før jeg får komme til Levanger. Det er jo det jeg ønsker. Det er jo det som i hovedsak var planen. Det er det JEG og alle andre har ventet på så utrolig lenge. Jeg må bare finne styrken og Frida-viljen til å komme meg opp dit nå. Jeg må bestemme meg.

Ellers blir det ingen permisjon på meg denne helga. Vekten står, og dermed ingen perm. Ting er veldig ustabilt for tida, og jeg må jobbe med å stabilisere og få ting litt i gang før jeg får flere permsisjoner.
Ellers vil jeg takke alle som gjorde permisjonen forrige helg så utrolig bra. Det betydde så utrolig mye for meg. Takk

God helg
~Frida~

torsdag 7. juli 2011

opp i lyset

Jeg kommer meg ikke videre. Vekten beveger seg ikke. tankene er de samme. motløsheten og skammen er like stor. Kontrollbehobet vokser. Anoreksien holder et fast grep rundt meg.

Hvorfor kan jeg ikke bare gjøre som jeg får beskjed om? hvorfor kan jeg ikke bare følge opplegget?
Hva godt oppnår jeg ved å høre på anoreksitrollet? Hva oppnår jeg ved at jeg ikke hører på det? Er det verdt det? funker det? er jeg sterk nok?
Jeg er forvirret. Det er så mange spørsmål og så få svar. Jeg tørr ikke å lete etter svarene. Jeg er redd for å bli skuffet eller å falle. Det er så vanskelig å be om hjelp også. Jeg vil så gjerne ta imot hjelp til å klare å følge opplegget. Jeg får faktisk muligheten til å være med å bestemme veldig mye selv nå. Kanskje er det for tidlig. Anoreksien tar veldig mye av den biten føler jeg. hvem er det som egentlig bestemmer? jeg eller anoreksien?

Jeg er bare så sliten og lei av å ha det slik. Jeg prøver å tenke på at jeg MÅ endre fokus nå, men jeg bare utsetter og utsetter. Hva med alt jeg vil oppleve i sommer? Jeg har jo så mye jeg vil oppleve og gjøre. Hvordan skal jeg få til det, hvis jeg ikke blir friskere og tar kontroll over spiseforstyrrelsen?
Jeg må bare bestemme meg. bestemme meg for å ta kontroll, ta ansvar og ta imot hjelp til å kjempe hver dag, hver time, hvert måltid, mellom hvert måltid, hele tiden. Jeg må ta tak i de hendene som strekker etter meg, og vil løfte meg opp i lyset. Jeg befinner meg i mørket langt langt nede. For å komme meg opp i lyset må jeg ha hjelp.
~Frida~

onsdag 6. juli 2011

kjærligheten

" Så stod de der de tre. Tro, håp og kjærlighet. Men størst av alt er kjærligheten"

Det er rart hvor sterk kjærligheten kan være. Jeg har vært så heldig å få funnet den. Jeg tror at når man først har funnet den eller at kjærligheten har ført to sammen, vil den blomstre så lenge man passer på å kjenne på den og ikke gir slipp på den. Den kan være skummel og utrygg også, fordi det gjør noe underlig med en. Det kan være ukjente følelser som man ikke vet hvordan man skal takle. Det kan forandre på ting, og forandringer er alltid skummelt. I mitt tilfelle forandret kjærligheten livet mitt. Jeg var fanget i mørket, da skjebnen førte meg opp i lyset og jeg fikk møte kjærlighet. Siden da har den bare blomstret. Siden da har jeg blomstret.
Men i mitt tilfelle har kjærligheten fått motstand. En djevelsk sykdom som oppfatter kjærligheten som en trussel.
Kjærligheten er så sterk at den er sterkere enn sykdommen min. Derfor har det til tider vært en kamp både for meg og Lars. Sykdommen har stått imellom oss. Men så tok jeg et valg. Jeg valgte kjærligheten. Jeg valgte å kjempe mot sykdommen. Verktøyene mine er nettopp tro, håp og kjærlighet. Jeg har det i meg.
Min kjærlighet til Lars er så sterk. Min største motivasjonsfaktor er å tilbringe resten av livet mitt med han. Det er det kjærligheten som holder troen og håpet oppe.

Min kjære sendte meg dette i kveld. Det sier litt.
Jeg ELSKER deg Lars Daniel <3
------------------------------------------------------
Du skal vite noe

Du skal vite noe som du egentlig vet men som du ikke alltid klarer å se klart mens du klatrer mot toppen av fjellet, Frida.

Sykdommen er så ufattelig stygg om den blinder deg totalt for gevinsten og lyset som ligger der framme og venter på deg..
Hvordan kan du, som er så sterk og så inderlig vil bli frisk, tillate sykdommen å gjøre det? Hvordan kan du glemme livet som venter på deg, Frihetens sang, lykken, selvtilliten, familien, kjæresten din som vil ofre alt for deg og elsker deg, venner, reiser, musikk og ikke minst Frida? Jenta med de grønne øynene, den skjønne jenta som skal bli til en helt utrulig nydelig kvinne? Du kan ikke tillate sykdommen å få deg til å glemme dette, Frida. Det er en grunn til at du nå i livet ditt står i mørke og nåler. Grunnen, som er drivkraften din ut av helvetet er at du skal få leve fullt ut i TRO, HÅP og KJÆRLIGHET. Det er de tre som skal bære Frida's liv. De tre og inget annet. Fordi Frida er lagt av disse tre. 

Du er en heltinnene, Frida. Og heltinner taper ikke. Så om du ikke vet om du kommer til å klare dette, om du tror du vil være fanget i spiseforstyrrelsens klør resten av livet ditt, om du tror du vil forbli ulykkelig skal jeg gi ett enkelt svar på alle disse røde spørsmålene, som er en sykdoms siste skrik om å få styre deg.. Svaret er NEI. Du kommer ikke til å leve med anorexi og bulimi svidd fast i legemet ditt resten av livet. Nehei.. Det er hva sykdommen forteller deg når du viser deg svak for den. Når du føler deg klar av og være sterk, og redd og urettferdiggjort fordi du aldri får hvile, aldri får fred med mindre du følger en syk kommando, skal du huske og tenke 1 ting. Det vil ikke være sånn for alltid. Du vil få hvile deg. Du vil få puste. 

Hva ligger i ordet "frisk", Frida? 
Det varierer fra person til person. En person kan være frisk, men ikke ha det bra. Men personen kan gjøre noe for å få det bra. Personen kan kjempe for å føle seg fri. Kjempe for friheten. 
Det som setter deg in en spesiell situasjon er du kjemper for å bli frisk, ikke sant? Og når du den dagen blir FRISK, vil du også bli FRI. Når du har bekjempet sykdommen, vil du oppnå ett friskt liv- og FRIHET. Du i din spesielle situasjon, vil få igjen for alt blodet du nå ofrer, Frida. Når du når toppen av fjellet vil du se på livet gjennom andre øyne enn en vanlig mann i gata.

Når du kjemper i mot sykdommen din er du nærmere Toppen av fjellet. Du har vel ikke glemt at veien som virker umulig faktisk er mulig? Ikke la sykdommen fortelle deg noe annet, den har i grunn ødelagt nok for deg i løpet av disse 6 årene, synes iallefall jeg. Gjør ikke du? 

Jeg spurte hva "Frisk" betydde. Jeg synes det er så godt å tenke på en frisk Frida.. Det er en Frida som har det så mye bedre enn nå at det er vanskelig å forestille seg det.
Tenk det! Hva gjør og ER Frida som frisk? latterlig at sykdommen prøver å fortelle deg at du er ingenting uten den egentlig.. At det går an å ty til så usanne påstander er kvalmt. Forferdelig synd om du tror på dem, disse påstandende som sykdommen serverer. Det er dumt fordi de hindrer deg i å gå rett vei. Uansett- Frida som frisk! Det skal jo skje, fordi du vil det. 

"Hun våkner om morgenen i sitt eget hus, innredet av sin egen kreativitet og kjærlighet. Hun våkner ved sin Lars, som hun sammen med, er sterkest i verden. Hun griper dagen i Frihet, hun utfolder seg, hun elsker og blir elsket."
Resten av historien kan du fortsette med selv, fordi Frida gjør akkurat som hun vil i den historien. Historien som skal bli livet ditt, i Frihet. Det livet får du om du vil ha det. Og jeg vet da at du vil ha det, Frida...

Hva er det som skjer når du går deg bort, lar deg forføre av spiseforstyrrelsens destruerende tilbud? Hva er det som skjer når du må adlyde spiseforstyrrelsen?

Du vil bli Frisk. Du vil bli frisk fordi du har ALT og vinne på det. Men jeg tror du glemmer hvor mye du vil bli frisk. Du glemmer hvor inderlig stor den kraften som ligger i det ønsket er. For det er den kraften du må bruke. Du glemmer hvor STERK du er, Frida. Du faller i fellen hvor spiseforstyrrelsen lar deg tru den er sterkerer enn deg. Det er dumt fordi den er ikke det. Jenta med gnisten i de grønne øynene kan hvis hun vil ta i bruk verdens største kraft, som ligger i ønsket om å bli frisk. Og hun har tro, håp og kjærlighet, som hun skal bygge det nye livet sitt på. 

Ta i bruk styrken, Frida. 

Jeg gleder meg like mye som deg til den dagen du blir frisk

♥

din sjelevenn

~Frida~

riktig og feil fokus?

Jeg merker jeg sliter mye med å ha riktig fokus for tida. Jeg rives i anoreksitrollets retning, og orker ikke lenger å kjempe imot. Jeg faller i dens feller hele tiden. Veien er full av hull nå. Og jeg har bind for øynene. Jeg ser ikke gevinsten og lyset som ligger langt der fremme å venter på meg når jeg har fullført veien. Jeg ser ikke alle hendene som strekker seg til meg og vil veilede meg bort fra hullene. Jeg hører ikke heiagjengen min, fordi anoreksitrollet brøler så høyt. Jeg bare faller og faller og faller i hull hvor depresjoner, angst, uro, anoreksi og skam herjer meg i stykker og tapper meg for styrke og mot til å reise meg igjen.

Jeg ønsker så inderlig å finne riktig fokus. Jeg ønsker virkelig det. Jeg ønsker å stå opp hver dag, klar for å gjøre arbeidsoppgavene mine, jobbe med motivasjon, rose meg selv for jobben jeg gjør, få gulerøtter som får Frida til å ville fortsette å kjempe, kjenne mestring, samarbeide og ta i mot hjelp fra de som vil hjelpe meg her, legge meg om kvelden og tenke at nok en arbeidsdag har ført meg ett skritt i riktig retning. ett skritt nærmere frihet og friskhet og målet mitt.

Men det virker liksom som om de ikke gjør så mye for å hjelpe meg her heller. Kanskje er jeg for dårlig til å si hva jeg trenger. Jeg trenger at Frida heies fram og fullfører jobben. jeg trenger støtte og omsorg. Jeg trenger å bli påmint hvorfor jeg gjør dette og motivasjon. MASSE MOTIVASJON! jeg trenger å godta at kroppen min forandrer seg. jeg trenger å være trygg på at maten jeg spiser kun gir bensin til å fungere, og en vektøkning på 0,7 kg i uken.

Jeg får liksom ikke til å begynne. Jeg bare utsetter. Jeg vet ikke hvor jeg befinner meg, hvor jeg vil, hva jeg gjør, hvorfor jeg gjør som jeg gjør. jeg har ikke kontroll. Jeg kjenner skam. Jeg kjenner nederlag fremfor seieren. Jeg er trist og motløs. Hvordan skal jeg klare å finne styrke til å endre tankegangen min og finne det fokuset jeg ønsker? JO, jeg må BESTEMME MEG for det!
~Frida~

ambivalent

Jeg er så utrygg. Jeg føler på meg at noe holder på å skje. En intens uro og angst bygger seg opp inni meg, men jeg vet ikke hvorfor eller hva det er. Jeg er redd. Reddsel for å falle tilbake. Reddsel for at ting skal bli slik for alltid. Reddsel for å aldri finne troen og håpet tilbake når jeg mister det. Reddsel for å miste meg selv.

Anoreksitrollet er stort og sterkt, og gjør mye motstand. Jeg er ambivalent og har delte følelser og tanker om alt. Jeg blir så forvirret av det. Jeg vet ikke hva som er reelt eller ikke. Er jenta jeg ser i speilet slik som jeg ser henne? Er det mye smør på brødskiva? har jeg lagt på meg? Ønsker jeg å ta imot hjelp? Vil jeg opp i vekt?
JA NEI JA NEI JA NEI!!! VET IKKE... Det er et evig slit å ha det slik. Anoreksien tvinger meg til å lure og trikse med maten, kaste opp, trene... jeg vil ikke. Men den kontrollfølelsen jeg får ved å gjennomføre handlingene gjør meg rolig. Da er anoreksitrollet fornøyd, og kan gi meg fred. Hvis jeg kjemper imot det, blir det er såkalt anoreksistraffhelvete med uro og angst. Hva er jeg redd for? Anoreksien er ikke en person som kan skade meg. Jeg har mange folk som vil hjelpe meg her, så hvorfor ikke være ærlig og ta imot hjelpen og la de kjempe med meg. Jeg er så forvirret. samtidig er det så mye jeg så gjerne skulle ha fortalt, som kan hjelpe meg, men som jeg ikke klarer å formidle. Jeg skammer meg over det. Jeg kjenner på skam. Hvorfor?
~Frida~

tirsdag 5. juli 2011

hender å ta tak i

Jeg er liksom så tom for ord for tida. Tom av ord, men full av følelser som vil ut. Jeg føler som at jeg holder på å sprenges. Jeg føler meg som en tikkende bombe. Hva blir smellen denne gang?
Jeg sliter, men jeg prøver. Jeg sliter med  å holde på de riktige tankene. Troen på at ting faktisk vil bli bedre er svak til tider. Jeg sliter med å klare å fokusere på målet mitt og at jeg skal bli frisk. Kontrollen klarer jeg heller ikke å gi fra meg. Jeg føler meg som et garnnøste som spinner rundt og rundt i luften, og som aldri treffer bakken eller stopper og spinner. Jeg føler meg alene og ensom på ukjent farvann på leting etter mål og mening.
Jeg føler meg trist og lei, fordi jeg ikke klarer å ha det riktige fokuset. Fokuset jeg ønsker  å ha er at jeg hver dag skal gjøre en jobb som vil føre meg til friskhet, og at jeg skal få hjelp til det.
Fokuset mitt nå er sterkt knyttet til anorektiske tanker, tristhet, motløshet og oppgitthet. Jeg ønsker å endre fokus. Jeg vet det er mulig. Jeg vet det går ann å endre tankegangen sin. Men det er ikke lett, og man må virkelig ønske det. Jeg har masse hjelp rundt meg, det er hender overalt, men jeg må ta tak i hendene og bruke de. Jeg tror det kommer. Jeg tror på at det er mulig. Selv om ting føles forferdelig vanskelig, har jeg fortsatt troen inni hjertet mitt. Jeg vil bli frisk, og det er det viktigste.
Målet mitt nå, er å endre fokus og ta imot hjelp. For det er fælt å ha det slik som jeg har det nå. Det er uutholdelig å gå å holde alt inni seg, når det er så mye som vil ut. Ambivalente følelser river og sliter. Jeg vil ha hjelp til å velge å tro på de friske tankene. Jeg prøver å si til meg selv at jeg er sterk. Jeg prøver så hardt hele tiden. Men jeg må bare ta imot hjelp nå.
~Frida~

herlig med besøk

Jeg hadde kjempekoselig besøk av Thina og Ask i dag. Det var herlig og treffes igjen. Det er så lang tid siden sist jeg traff thina. Og denne gang hadde hun med lille Ask. Verdens søteste gutt. Vi trillet en liten tur, ellers var vi bare på rommet og koset oss. Jeg og Ask ble gode buddies vi :) Jeg fikk også en kjempe fin gave av de. Et tro-håp- og kjærlighetsmykke. Det satte jeg utrolig pris på.




















tusen takk for at dere gjorde dagen min så bra.
~Frida~