torsdag 24. mars 2011

djises! - Jojo-frida/anoreksi

En ny sjanse... 
Jeg var så heldig at engler våket over meg de dagene på sykehuset, der mitt liv fort kunne tatt slutt. En smertefull og langvarig død. Jeg skulle ikke forlate livet enda. Jeg hadde for mye å leve for og så mye igjen å oppleve. Jeg hadde jo ikke fått levd og opplevd friheten jeg ønsket så sterkt. De dagene var dager fyllt med en enorm angst og reddsel for at spiseforstyrrelsen virkelig hadde klart det. Den hadde klart å tatt over hele mitt liv, min kropp og meg. Men siden alle disse vidunderlige englevaktene jeg har rundt meg, passet så godt på meg, og selvfølgelig de fantastiske menneskene som gjorde alt som sto i sin makt for å hindre at livet mitt skulle ta slutt, fikk jeg en ny sjanse.... Jeg fikk en ny sjanse til å leve. Jeg fikk en ny sjanse til å kjempe mot monsteret som nesten tok livet av meg, for å så få livet og friheten igjen som gevinst. Jeg overlevde. 
I ettertid har det ikke akkurat vært lett. Leverskadene var enorme, og har medført utrolig mye smerter og andre fysiske plager. Heldigvis er den på bedringens vei, og jeg har fortsatt sjansen min. 
Jeg har aldri hatt så mye motivasjon, vilje og håp som de dagene jeg ventet på svar om leveren ville overleve, om jeg ville få en ny sjanse. Jeg var FRIDA. 

Jeg blir lei meg og skuffet av meg selv noen ganger. Jeg føler meg så svak. Sykdommen er så sterk, og hjernevasker meg med sine løgner. Jeg faller... Henter frem alt jeg har av vilje og motivasjon, og reiser meg og kjemper imot, men så faller jeg igjen... Reiser meg og faller... 

Jeg blir sint på meg selv, men jeg vet jo at dette er ikke min feil. Jeg vet at det ikke er Frida som legger igjen knekkebrødet på tallerkenen uspist. Jeg sitter jo der i en time å prøver å tvinge det i meg, fordi jeg vet at det er det knekkebrødet som vil gjøre at jeg vinner. Det er ikke jeg som setter på en "alt går bra her"- maske når jeg innerst inn skriker etter hjelp. Det er ikke Frida som sier at hun har spist når anoreksien nektet meg det.

Jeg må bare godta at det vil være slik. Jeg kjemper mot et monster som er mektig og stort, og som fortsatt ønsker å ta mitt liv. Men djises! jeg vil så inderlig leve. JEG VIL LEVE! 

Ambivalens... utrygge rammer... tanker... motløshet... anoreksitiske handlinger... Svak! Sterk! 

Jeg er som en jojo, noen timer er humøret bra, og jeg klarer å fullføre måltider med glans, andre timer er jeg nedtrykt bak en tung mur som spiseforstyrrelsen tråkker på, og måltidet blir ikke spist.
Jeg er ambvalent, redd, forvirra, spiseforstyrret.

Tanker surklerer, angsten er konstant, men drømmen og håpet og viljen min har jeg trygt i hjertet mitt. Tanken på det livet jeg skal leve i frihet og muligheter, sammen med kjæresten min gjør meg sterk. 

Det er dager igjen til jeg skal på Levanger. Jeg er livredd. Jeg håper bare så inderlig at de kan hjelpe meg, og at jeg klarer å møte opp med ut utgangspunkt med blanke ark, nytt sted, nytt opplegg, ny start, KAMPEN!
JEG SKAL KJEMPE MOT monsteret. Jeg håper jeg klarer å ta imot den hjelpa jeg så sårt trenger.
Jeg vil så inderlig få brukt den sjansen jeg var så heldig å fikk. Jeg vil så gjerne leve!


~Frida~

tirsdag 22. mars 2011

sannheter....

Halleluja... jeg er så sliten... Føler jeg begynner alle innlegg med disse ordene for tiden. Men det er faktisk slik realiteten i Fridas kropp og sjel er. Dødssliten. 

Klarer liksom aldri å finne ro i kroppen eller hodet. Det er konstant et eller annet som surkler og går, og gjør følelsene og tankene mine K.A.O.T.I.S.K.E (!) Jeg dras i to retninger hele tiden. Jeg kjemper for livet MOT et monster som har styrt meg og livet mitt siden jeg var 11 år gammel. Men det monsteret bor i meg, i hodet mitt, i tankene mine, i handlingene mine, i alt. Derfor dras jeg ut av fokuset mitt ganske ofte, og gjør bare anorektiske handlinger. Når man først har begynt å rulle ballen, ruller den fort og baller på seg mens den ruller. Så må jeg stoppe opp og tenke over hva i HELVETE jeg driver med, som gjør alt det motsatte av det jeg skal gjøre for å få stoppet dette monsteret. I slike stunder er jeg monsteret. Og når jeg oppdager det, blir jeg motløs.
Hvordan skal jeg noen gang bli frisk? hvordan skal jeg noen gang bli Frida? Vil jeg få leve drømmen min? Vil jeg gi opp? Hva skal jeg gjøre? slike spørsmål dukker opp i hodet mitt. Jeg er rett og slett utrolig forvirra til tider.
Når ballen har begynt å rulle, er det vanskeligere å holde fokus på at jeg går på veien til frisk, fordi det er så forferdelig vanskelig å godta og faktisk akseptere at ting går opp og ned, og i tillegg all grublingen om at det er på tide å legge kortene på bordet. Angsten min inneholder så mye mer enn hva som har blitt sagt ut av min munn.
Sannheten er ikke fullstendig fortalt. Jeg vil, men anoreksiballen ruller.
Jeg vil så innmarri bare si til hjelperne hva som foregår i hodet mitt, og at jeg er sterkt preget av anoreksien. Mye mer enn de tror. Og det er så slitsomt.
 Løgner, lureri, tull, ball, rot. fack!
Jeg vil fortelle om så mye om  hvordan jeg egentlig har det, men anoreksien lar meg ikke...
Grunnen til at jeg er sliten er ikke uventet. ALT sykdomspreget jeg må gjøre i løpet av en dag, alle lurerierne og løgnene og maskene i løpet av en dag, alle tankene og reddselen.... Det slipper ikke ut.
Jeg vil, Men nå er sykdommen sterk. Og jeg klarer ikke å godta det, så jeg spiller flink jente og "fullfører" hele kostlisten, og vekta går opp. '
NEI! det gjør jeg ikke, og vekta går ikke opp. Den raser NED!
Hvis jeg skal beskrive hvordan ting står til med kroppen nå, er det relativt dårlig.
Det gjør meg livredd. Jeg veier mye mindre enn de tror, jeg spiser mye mindre enn de tror, jeg har tanker jeg ikke har delt, jeg har tvangsritualer, jeg føler meg fortapt.

Så nå sitter jeg her da. Det er i underkant av en uke til jeg skal starte min livs største kamp på Levanger, En bmi som nærmer seg 12, og lurer på hva jeg skal gjøre. Er jeg fortapt? skal jeg fortelle om mine hemmeligheter? skal jeg legge kortene på bordet? skal Jeg gi opp? skal jeg TA IMOT HJELP?
 Ja, Hvis jeg vil bli frisk, så må jeg det...
JEG VIL BARE BLI FRISK! JÆVLA DRITTSYKDOM!
~Frida~

mandag 21. mars 2011

bah...

Frida er SLITEN og LEI. . . 


slik føles det vertfall etter denne dagen. Det har vært en slitsom dag med mye angst, tanker, kjemping og motløshet. Hva gjør man på slike dager? Jo, man holder ut, tenker at morgendagen blir bedre, lar hjelpere holde hånda di og stryke deg på ryggen, tenker på hva man får igjen for å holde ut og kjempe, snakker med mamma på telefonen, tenker på sin kjære, snakker med behandlerne om alt som foregår i det rotete hodet.... OG maler et maleri med masse farger!

Slike dager er jeg dessverre ikke forruten. Men jeg har faktisk gjort alle de tingene som står ovenfor i dag.
Jeg har gjort alt for å holde ut denne dagen på best mulig måte, og det har jeg faktisk klart. Sliten og lei, det er jeg. Men halleluja, det må vel være lov? Jeg fikk vertfall noe positivt ut av dagen. Jeg har malt et bilde.

Ble faktisk ganske fornøyd. Farger er viktig! Farger er muligheter!

Ellers går dagene. I går var jeg på kino med min kjære. Det var virkelig kjempe koslig. Det var deilig å gjøre noe Friskt før jeg skulle tilbake hit. Det var utrolig vanskelig å måtte gå av her, mens kjæresten min kunne kjøre hjem. Vi ble stående lenge og si hade. Til og med tårer kom frem og trillet langs kinnene mine under hadekosen som jeg aldri ville skulle ende. Det er tøft å tenke på at man ikke er i stand til å ta vare på seg selv og være hjemme. Det er utrolig vanskelig å innse og takle følelsen av at man faktisk trenger hjelp.
Enda verre er det å faktisk godta at ting er som de er, og det å kjempe er det eneste som kan hjelpe.
Kvelden i går var også vanskelig. Jeg gråt i over en time fordi jeg var så lei meg for alt. Jeg ville bare være med hjem og slippe å kjempe sånn. Jeg er rett og slett utrolig sliten.
Men jeg klarte meg. Jeg er gjennom både gårsdagen og i dag. Nå gjelder det bare å tenke på at jeg MÅ fokusere på at i morgen er det en helt NY dag med nye muligheter, blanke ark, valg etc....
Bildet er tatt i går etter kinoen. Skikkelig oppstashet og greier. Takk gud for sminke og smykker sier jeg bare.  hehe...

Ellers vil jeg takke for utrolige hilsninger og tilbakemeldinger. De betyr så mye.  <3

Nå er det nattata her forhåpentligvis.

~Frida~

søndag 20. mars 2011

Vil du bli sponset?

Vil du ha bloggen din sponset? 
Registrer deg her da vel :) 


Jeg kom tilfeldigvis over denne siden, og det skal nok visstnok være ganske lett å få bloggen sin sponset fra den siden. De samarbeider med sponsorer som gjerne vil sponse blogger som ikke nødvendigvis ligger på topplisten.
Registrer deg om du vil bli sponset..

God søndag folkens
~Frida~

Når jeg ser meg selv i speilet nå....

...BLIR JEG REDD! LIVREDD!


Dette er ikke et innlegg for å trigge, understreke anoreksien, irritere andre etc. Dette er et innlegg om hva jeg ser når jeg ser meg selv i speilet. Fordi det gjorde jeg i dag. 
Frida så en jente som hadde en kropp som var mer eller mindre skjellet og beinrangel. Jeg prøve litt klær, og jeg blir bare redd når jeg ser hva spiseforstyrrelsen gjør med kroppen min.

Jeg ei jente som er livredd for å dø, livredd for alt av som handler om Levanger, livredd for maten som er medisinen til å bli frisk, livredd for å ikke klare det, livredd for og være fanget for evig, livredd for å miste de jeg er glad i, livredd for at spiseforstyrrelsen skal være hovedpersonen i mitt liv, livredd for at den jenta jeg ser i speilet vil gi opp...
Hun ser en kropp som er bokstavlig talt rassert av en spiseforstyrrelse i 6 år. Speilbilet viser ingen "spiseforstyrrede løgner" i dag, Jeg ser virkeligheten. Derfor blir jeg livredd.
Fordi i virkeligheten ser jeg ut som en utsultet afrikabarn eller en krigsfange. Det er vertfall ikke pent, det er bare motbydelig og skummelt. Jeg vil ikke være slik, fordi jeg vil ha en kropp som er sterk og sunn, og som kan leve.
Spiseforstyrrelsen forteller meg at dette er bare tull. Selvfølgelig vil jeg være slik som nå, og helst noen kg til ned altså. For meg virker det å gå ned noen kg til, selve dødsdommen.

Jeg vil virkelig komme ut av dette. Og det finnes bare en vei å gå for å få det jeg ønsker.
Veien innebærer å kjempe mot et monster, som igjen har verktøy og løgner som serveres på gullfat ganske ofte. I tillegg må man kjempe mot en angst større enn noen kan bære alene. Det trengs en spesiell og tilrettelagt behandling av folk som har kjempet med jenter som har hatt slike monster inni seg før. Levanger trengs.
  Det er en uke igjen.
En uke til jeg skal kjempe hardere enn sykdommen. En uke til 3.verdenskrig.
En utsultet og utmattet kropp, skal bli sunn og frisk- ved hjelp av min største angstfaktor - Mat.
Jeg er livredd. Livredd for spiseforstyrrelsen. Livredd for meg selv...

Jeg vil så inderlig LEVE og bli fri!

~Frida~

lørdag 19. mars 2011

Home SWEET home...

Halleluja, jeg er hjemme... <3<3<3 
På permisjon visstnok, men bare det å få være hjemme litt er for meg
 F.A.N.T.A.S.T.I.S.K  G.O.D.T ! (!!!)
Velkommen hjem Frida... 
Pappa kom å hentet en Flink Frida med frokost i magen klokken NINULLNULL. 
Jeg var selvfølgelig ferdigpakket allerede dagen før, og kunne ikke kommet meg fort nok ut døra. hehe
På bilturen hjem sovnet jeg ofc, (bivirkning av medisiner er den såkalte hangoveren) men jeg fikk fort kviknet til når vi ankom Orkanger for litt innhandling til helga. Det var litt rart å være der, jeg kjente angsten litt for at noen kjente skulle dukke opp. Jeg vil liksom ikke at noen skal se meg slik jeg ser ut nå. Den beste beskrivelsen er vel skjellett eller spøkelse! Men jeg jobber med saken. 
Jepp, for vi handlet inn alt jeg trengte for å fortsette kampen mot monsteret hjemme. 

-Melon, Bønner, Skinke, Egg, Knekkebrød, Fisk, Kylling, Frukt, Grønnsaker, Scampi, Salat, Saft OG pepsi ma ofc... Fliink!

Jeg fikk også kjøpt meg en deilig kosedrakt :D
Nå sitter jeg hjemme i senga mi og nyter hjemmetilværelsen. Har akkurat spist Lunsjen min, og kjenner det skal gå bra med resten også. DET SKAL DET!
Jeg har masse planer for permisjonen, så mat trenger jeg vertfall for å få gjennomført alt.
I kveld kommer min kjære på besøk, og vi skal kose oss hele kvelden med film og pledd. Bare jeg og han, uten spiseforstyrrelsen. Slik det skal være <3

Når det kommer til utfordringene og angsten, er jeg forberedt, men jeg har mine kjære rundt meg som gjør det trygt og godt for meg. Jeg tror ikke det skal bli noe problem. Det er verre når jeg må tilbake tror jeg.
Planen er å være hjemme helt til i morgen ettermiddag, så skal jeg og kjæreste Lars på kino før vi returnerer til BUP Lian. Jeg gleder meg masse til alt.

Nå er det bare å nyte hjemmetilværelsen og sola! Finne Frida-kraft og gjøre det så godt jeg kan.

Ønsker dere alle en herlig helg og kos dere masse! 
Minner om SPØRSMÅLSRUNDEN!

~Frida~

torsdag 17. mars 2011

SPØRSMÅLSRUNDE!

Jeg tenkte kanskje det var på tide med en ny spørsmålsrunde :)

Så SPØRSMÅLSRUNDEEEE!

Spør om hva enn du måtte lure på... Jeg skal prøve å svare på alt :)

Stor klem <3
~Frida~

onsdag 16. mars 2011

Masse Masse ord... + en rød trå

Noen dager er tyngre enn andre... Noen timer er bra, andre er fantastiske, noen er uutholdelige, noen er triste og deprimerende, noen er greie og de fleste er vanskelige... Slik er det vel bare. Det å kjempe mot det monsteret man som tidligere har fått frie tøyler i kroppen min og livet mitt. Jeg kjemper imot det, men det vet akkurat hvordan mine svakheter og punkter for å felle meg ligger. Det vet akkurat hvordan min motivasjon raskt skal erstattes med angst og anoreksitanker og tvangstanker.
Jeg faller litt... Reiser meg... Faller igjen... Reiser meg...Faller...Faller... Prøver å reise meg... Holder ut i en pinefull angst og tilværelse der monsteret kjemper for å få plassen sin tilbake. Jeg holder ut, og tenker på alt som skal fylle spiseforstyrrelsens plass. Jeg prøver å tenke på målet og drømmen min. Jeg tenker på alle som heier på meg, Frida, Og på familien min som så sårt har måttet se jenta si kave med en forferdelig sykdom i alle disse årene. Mest tenker jeg på min kjære, og det livet vi har foran oss. Innimellom blir jeg minnet på at jeg faktisk mest av alt må gjøre dette for min egen del, og det gjør jeg jo også. Jeg vil virkelig finne meg selv. Utvikle mine egenskaper som så lenge har vært skjult. Kanskje jeg til og med har noen som enda ikke er oppdaget. Mest av alt vil jeg kjenne frihet. Friheten og roen til å kunne velge. Det å ta valg ut i fra hva JEG har lyst til og ønsker, og ikke ut i fra tvangsritualer og tvangstanker og spiseforstyrrelsens behov. Jeg vil velge.
Jeg vil leve. Jeg vil så inderlig veldig veldig veldig mye bare LEVE!
Tro meg, jeg har sett livets mørke sider, og det har gitt meg mye som jeg er glad for å ta med meg videre, men mest smerte. Mest tid og opplevelser. Mest store deler av mitt liv. Mine ungdomsår.

Dumme jævlige sykdom. Jeg skal nok gi deg en saftig smak av hva smerte er. Den smerten du har gitt meg og mine kjære, skal jeg gi deg ved å sakte men sikkert kjempe imot deg og skvise deg ut av MITT LIV, MIN KROPP! 

Det er utrolig tøft! Jeg har aldri hatt det så vanskelig i hele mitt liv. Anoreksien er sterk, og jeg må hele tiden være sterkere, med hjelp selvfølgelig. Men gud, hvor vanskelig og tungt det er. Det å kjempe seg ut av dette er jammen meg ikke gjort på null komma niks. Det er vertfall sikkert.
Jeg er livredd. Livredd for hva sykdommen vil fylle i angsten de neste timene, de neste dagene. Alltid. Jeg er aldri trygg. Angsten kan fylles med det meste fra sykdommen nå for tiden, nettopp fordi den gjør alt for å felle meg. Jeg klarer ikke å styre angsten, men jeg kan få hjelp til handligene ut i fra angsten.
Men når man er vant til tanken på å ikke ta imot noe som helst hjelp fra noen og "jeg skal klare alt selv jeg", er det vanskelig å ta imot hjelp noen ganger. Heldigvis kjenner jeg at når jeg kjemper imot sykdommen, er det et ganske stort rom som må fylles med omsorg, støtte, motivasjon og kjærlighet. Det rommet har blitt brukt til mye postitivt i det siste.
Mest i forhold til familien min og kjæresten min. Sykdommen står ikke mellom oss lenger, Den jobber jeg hardt hver dag for å holde i sjakk, og dermed er det masse rom for god og etterlengtet kjærlighet, kos og omsorg fra både mamma, pappa og kjæresten min. Det er så godt å bare ligge i armkroken deres og kjenne at det er lov å være svak. Det å bare få varme, kjærlighet og omsorg. Bare få....
Sykdommen har ikke tillatt det på 6 år. Jeg har ikke følt meg så trygg i armkroken til mamma siden jeg var var lita jente. Og det er så godt. Endelig!

Føler alt som kommer ut av meg nå, er veldig rotete. Men jeg skriver bare som jeg tenker...

Denne uken har jeg forresten hatt masse besøk, og det er så utrolig godt. Ingenting gjør meg bedre enn å være sammen med mine kjære. Det er så trygt og godt, og det gir MEG så mye. Ord kan ikke beskrive hvor takknemlig jeg er for at de er i livet mitt. ALLE SAMMEN!

I morgen er det veiing og behandlingsmøte. Jeg kjenner at jeg gruer meg litt. Masse tanker rundt det, men klarer liksom ikke å sette helt ord på det. Jeg tror jeg bare må ta det som det kommer. Jeg skal også prøve å male et bilde i morgen. Et bilde som skal fylles med farger og drømmene mine, som jeg kan se på når ting er tøft og ting stritter imot. Har mange bilder i hodet, så det er nok lurt å ta frem mine kunstneriske evner igjen, og få bildene ned på maleriet.

Ord...ord....ord....ord om tanker og ting... dette ble rotete dere!
Vel, ønsk meg lykke til i morgen. Nå er det nattata her i huset/bygget/instutisjonen...What ever! det går ikke ann å føle seg hjemme her uansett....
GOD NATT <3
~Frida~

mandag 14. mars 2011

fighting...

I dag har jeg vært på forvernsamtale på RKSF Levanger.
Det gikk ganske greit egentlig..
På møtet fortalte jeg om alt som har skjedd siden sist jeg var der, og hvordan jeg hadde det nå. At jeg var innlagt på Bup frem til jeg skulle dit. Jeg var livredd og full av angst under hele møtet. Jeg var livredd for at de ville si at de ikke kunne hjelpe meg. At jeg var for syk. At det ikke var håp for meg. At motivasjonen min ikke var sterk nok. Jeg gråt, jeg snakket, jeg lyttet og var veldig aktiv under hele møtet. Jeg tror nok de forsto hva jeg ville frem til. Jeg vil ha hjelp. Jeg vil ha deres hjelp.
Litt lettet og roligere ble jeg når de fikk frem at et behandlingsopplegg der venter på meg. De har troen på at de kan hjelpe meg. AH, jeg er lettet, men samtidig livredd. Etter min oppsummering av den siste måneden fikk jeg en nøye beskrivelse av behandlingsopplegget. Alt høres helt fantastisk ut, og akkurat hva jeg trenger. Men når de  begynte å snakke om kostplan og brødskiver, normale middagsposjoner, hvile, næringsdrikker, BMI 20...
Angst! ANGST! ANGST! spiseforstyrrelsen grøsser...
Jeg viste angsten min, og jeg snakket om den. Jeg sa at de aldri måtte sende meg hjem før jeg var friskere. De må ikke gi meg opp, uansett hvor mye jeg vil ønske å gi opp i løpet av behandlingen. Jeg klarer ikke tanken på å dra hjem til det jeg har levd med i 6 år. Et helvete i en spiseforstyrret hverdag. ALDRI IGJEN! jeg vil så inderlig bare bli frisk og leve, være fri! Jeg er så sliten, utmattet, lei, sint, frustrert og livredd.

Jeg prøver å tenke på alt jeg har foran meg i livet. Jeg har livet. Hver dag er en gave, man vet aldri hva man får. Jeg vil våkne om morgenen med et smil om munnen og ikke tenke på annet enn at en ny dag venter. Den tanken skal ikke være negativ og vond, slik som nå. Den skal fylle meg og jeg skal føle meg fri til å utnytte dagen til akkurat det jeg vil. Jeg og min kjære. Vi skal leve.

Det prøver jeg å tenke på, men det er ikke så lett når man sitter med et monster som brøler og skriker og styrer, og aldri gir deg ro. Jeg jobber og kjemper alt jeg klarer for å holde meg i tøylene og drømmene mine, og tar imot hjelp til å holde ut angsten. Angsten som konstant ligger og pirrer, og som stadig blusser seg opp og gjør situasjonen og tankene mørke og triste. Det er da jeg gråter, prøver å puste, snakker og tar imot omsorg fra de menneskene som vil gi meg det. Det er da jeg virkelig må holde fast, uansett hvor tungt og vanskelig det er. Det handler om å kjempe for livet mitt nå. Alternativet er å dra hjem, bli fyllt av spiseforstyrrelsen og depresjon, som sakte men sikkert vil ta ifra meg livet.
Det skal ikke skje, for jeg vil leve.

Derfor er det ikke annet å gjøre... Kjempe, holde ut og kjempe enda hardere i de tøffeste stunder. Mine kjære er utrolige. Det må jeg bare få sagt. Det har aldri vært så godt å ha dem rundt seg. De gir meg så mye, mye mer enn de aner, og det betyr så utrolig mye for meg akkurat nå. Jeg er evig takknemlig for at jeg har dem. Mine foreldre er utrolige, slik som de alltid har vært. De er her for meg uansett. Hvis jeg trenger motivasjon, ringer jeg dem og de fyller jenta si med kjærlighet, håp og styrke igjen.
Kjæresten min er den sterkeste jeg kjenner. Han er min helt. Han kjemper med meg, og gir meg alt jeg trenger akkurat nå. Ord kan ikke beskrive hvor godt det er å vite at han er min, og at han skal være det resten av livet. Jeg elsker han virkelig, nå mer enn noen gang.

Jeg kjemper for livet...
~Frida~

søndag 13. mars 2011

søndag...

Søndag, søndag, søndag... samme hvilken dag det er.
Ting er like tungt. Jeg må gjennom den samme kampen, de samme krigene uansett.

Det var så utrolig deilig å være hjemme i går. Jeg fikk slappet av skikkelig og kost meg. Det ble utrolig vanskelig å komme tilbake hit, når jeg aller helst bare ville vært hjemme sammen med familien min. Mer enn noe annet.
Det er utrolig vanskelig å være her, når jeg tenker på kampen jeg har foran meg og står i, så tenker jeg på det friske livet, og jeg ønsker det så sterkt. Så kjenner jeg angsten, som konstant ligger å pirrer og forstyrrer, og som blusser seg opp til det maksimale hver gang det nærmer seg måltid, og under måltid. Det er lett å tenke tanker som at det er umulig. Det er ikke mulig for meg å få det livet jeg vil ha. Kampen er for tung å kjempe.
Heldigvis vet de rundt meg og de jeg er glad i hva som får Frida tilbake på banen, så kjemper jeg videre.
Det er slik det må være nå. Jeg må ta ett måltid, en time, en dag i gangen og fokusere på målet mitt.
Uansett angst, uansett redsel, uansett motstand. Jeg vil ikke gi flere måneder og år til spiseforstyrrelsen som allerede har tatt fra meg så mye av livet mitt. Det er et monster, og jeg må kjempe imot det, slik at jeg kan bli Frida og fri. Det er målet. Drømmene mine er målet. Å bli hel, føle meg hel og fri og leve.

Likevel er det utrolig vanskelig for meg, som har vært vant til å takle alt selv, i klørne til dette monsteret, å ta imot og be om hjelp når ting blir for tøft. Det er tungt å akseptere at jeg ikke er i stand til å ta vare på meg selv og faktisk trenger hjelp. Det er en treningssak og det handler om å akseptere og godta det.
Det er tungt, utrolig tungt, men jeg må bare kjempe...

Heldigvis kommer kjæresten min på besøk en tur i dag. Det betyr selvfølgelig mye akkurat nå. Det er så godt å ha han her, og bare la han fylle meg med kjærlighet, omsorg og drømmer. Jeg gleder meg.
~Frida~

lørdag 12. mars 2011

HJEMME heeeele dagen...

Jeg er hjemme på permisjon, og herlig er det. Derfor vil jeg skrive et lite innlegg mens alt føles slik. For å lese det senere, og kanskje bruke det som en motivasjon. Det trenger vi mye av nå for tida.

Pappa kom å hentet meg klokken ni, da var jeg rimelig klar og redan på perminsjon, med frokosten i magen.
Det var så deilig å bare sitte å slappe av hele bilturen hjem og tenke på at jeg hadde hele dagen foran meg.
Vi stoppet litt her og der for å handle det som trengtes til dagen, og dra deretter HJEM...HJEM HJEM HJEM!

Nå sitter jeg på rommet mitt. Gud, som jeg har savnet det. Det er så godt å bare være her igjen. Alt rundt meg er mine egne ting, senga mi er like god og fantastisk. Tv-en min. MITT!
Litt senere kommer søsteren min og mitt fantastiske tantebarn på besøk. Gleder meg skikkelig til å se dem igjen. Det er en stund siden sist. Vel, det var vel tirsdag kveld, men da var tankene mine fanget på det som skulle skje senere på kvelden. I dag er jeg Frida, og jeg skal kose meg med tantejenta mi.
Så skal jeg hjem til mamma en tur, og være i mitt andre hjem. Gleder meg enormt til å bare være der også.

Følelsen av å være hjemme er så god, så trygg, jeg vil aldri dra tilbake igjen, men jeg vet bedre enn som så. Jeg kan ikke kjempe her hjemme. Det går bare ikke, så kampen fortsetter på behandlingsenheten på Lian, og deretter Levanger. Slik er det bare, så får jeg heller bare nyte dagen og permisjonen her hjemme i dag, og hente motivasjon til å fortsette.
Første mål er å gjennomføre et måltid klokken 12. Det skal nok gå bra. Vi satser på det.

Sola skinner, også inni meg.
Ha en fin dag alle sammen... :)
~Frida~

fredag 11. mars 2011

trygg og god kveld takket være min kjære

Jeg vil begynne med å si at min kjære gjorde kvelden min trygg, god og fantastisk.
Det var så utrolig godt å se han igjen. Jeg kan ikke beskrive det med ord.
Det er utrolig ensomt og trist å sitte her dag inn og dag ut og bare kjempe og kjempe, og kjenne savnet etter et etterlengtet liv, savnet etter "hjemme", savnet etter ro i kroppen. Kjempe og kjempe...
Derfor var det bare helt utrolig godt å ha besøk av min kjære. Han fyllte nok en gang hjertet mitt med varme, motivasjon, håp, trygghet og drømmer. Det var så trygt og godt å bare ha han der. Han holdte hånda mi i timesvis, og fortalte meg om alle de fantastiske tingene vi har fremom oss. Jeg ville aldri slippe hånda hans.

Jeg fikk også en luftetur ut i kveld. Det var så fint å se herlig liv, masse folk, butikker, og drikke te og prate i friskt liv. Det gjorde så godt. Jeg vil så innmarri bare være frisk.
Jeg har en så utrolig tøff kamp foran meg, og er i en. Alt friskt jeg klarer nå motiverer.

takk kjære, for at du gjorde kvelden min så bra og trygg, og fyllte meg med drømmen vår og kjærlighet.

Akkurat nå driver jeg å pakker litt klær og ting, for i morgen skal jeg nemlig hjem på permisjon i noen timer.
Jeg gleeeeeder meg sånn. Det blir så godt å bare være hjemme igjen. Jeg skal kose meg og hente så mye motivasjon som jeg bare klarer.
Nå venter en deilig dusj i ny lavendelsåpe. kjæresten min vet hva jeg liker, og kjenner meg for godt. Han er utrolig.

Håper dere har det bra <3
~Frida~

torsdag 10. mars 2011

Keep on fighting...

Det er tungt å være Frida nå om dagen...
Det er tungt å være så langt borte fra alt kjent og kjært, og forholde seg til kun en ting. Det å kjempe mot en spiseforstyrrelse som aldri gir seg. Jeg har konstant ambivalente følelser, og humøret veksler utrolig ofte. Jeg vil så gjerne klare alt, fordi jeg vil så gjerne være frisk. Derfor er det ekstra tungt, når spiseforstyrrelsen innimellom er sterkere enn meg og blokkerer alt fokus på det jeg skal ha fokus på nå.. Heldigvis svinger det som jeg sa, og jeg har gode timer, og dårlige timer. Jeg fokuserer konstant på å prate med behandlerne om alt som foregår i hodet mitt, og da hjelper det litt å komme på rett kjør igjen. Jeg er 100 % ærlig om alt hele tiden, og det er så godt å tenke på at de kjemper med meg, FRIDA!
De dårlige stundene mine gråter jeg litt, fordi jeg er redd. Blir litt motløs og tunge tanker fyller meg.
De gode stundene bruker jeg til å gjøre ting jeg liker og som får  meg til å fokusere på det positive og målet mitt.
Det er en tøff kamp. Det er det ingen tvil om. Men på tross av dårlige stunder, klarer jeg med hjelp fra både personalet her, og mine kjære hjemme, og kjempe mot monsteret.

Jeg vil så inderlig inderlig inderlig veldig veldig bli frisk.
HELDIGVIS og takk og lov for det, JEG får dra hjem på permisjon i noen timer i helgen. Jeg gleder meg masse til å få se noe annet. Noe friskt. Noe som motiverer meg. Jeg gleder meg til å være hjemme der jeg hører til. Så kommer kjæresten min på besøk i morgen også. Det blir UTROLIG godt å se han igjen. Jeg savner han så inderlig.

Ellers vil jeg med hele mitt hjerte takke alle for gode ord og tilbakemeldinger. De hjelper så mye <3
fikk ut i sola en tur i dag

Jeg fortsetter kampen i morgen. Nå er det på tide å få seg litt søvn(forhåpentligvis)

~Frida~

onsdag 9. mars 2011

sperrer?

Tung dag...

Jeg kjemper på. Jeg vil så innmarri klare dette, og det skal jeg også.
Men når spiseforstyrrelsen innvanderer hodet innimellom, er det ikke lett å være like positiv. I dag ble det litt sånn. Jeg er jo så motivert, og jeg vil klare alt, jeg gjør alt jeg kan for å gjennomføre det jeg skal. Tenke positivt og tenke at maten er medisinen min. Når spiseforstyrrelsen setter sine klare sperrer og jeg ikke slipper igjennom for å klare det jeg så gjerne vil, blir jeg bare skuffet, motløs, redd og sint. Jeg begynner å tenke tanker om at jeg aldri vil bli frisk, at kampen er for stor, at jeg aldri vil nå målet mitt. Jeg blir rett og slett livredd. Jeg er livredd.
Heldigvis er det mange personer rundt meg som støtter meg, og jeg fikk snakket ordentlig ut etter mitt lille angstanfall i dag.
Det vil stritte imot, men det er da jeg må bruke munnen og snakke om alt, slik at jeg får hjelp til å komme på riktig spor og tanker igjen.
Jeg vil så gjerne, og jeg vil kjenne på den enorme motivasjonskraften jeg har HELE TIDEN. Men jeg må bare finne meg i at spiseforstyrrelsen prøver å sette sperrer. Jeg hadde vel ikke forventet meg noe annet heller. Jeg er litt sterk/svak.

For meg er det viktig å tenke på alt jeg klarer nå, og ikke tenke på alt jeg ikke klarer. Jeg klarer mye, og kjemper hele tiden. Frida- stemmen ber ofte om hjelp, og da er det heldigvis god hjelp og få.
Jeg gir meg ikke.

<3
~Frida~

tirsdag 8. mars 2011

Walkin on my road... one step!

Da har jeg endelig fått installert meg litt her på Bup, der jeg i utgangspunktet har skulle vært for en uke siden.
Jeg er på plass, og har fått pakket ut litt og kommet litt til rette på rommet mitt. 


Det er rart og være her, siden jeg omtrent bodde her i 3 år liksom. 
Men det er jo helt annerledes nå.
Jeg er en helt annen person i dag, enn jeg var for 3 år siden da jeg var her sist.
  Jeg har helt andre mål. Jeg er faktisk her for å få hjelp denne gangen. (!)
Det er så rart å ”samarbeide” med behandlerne... Rart, men utrolig godt. 
De er her for meg hele tiden og er veldig støttende. 
Målet med oppholdet her er å stoppe vektnedgang, og selvfølgelig å starte litt med å begynne å venne meg til det å spise mat igjen. Så er det jo å få døgnrytme og slikt på plass. Rett å slett stabilisere hele meg og min situasjon litt slik at jeg er litt sterkere til jeg skal på Levanger.

Jeg har fått en liten kostplan som jeg skal prøve alt jeg kan for å klare. Det er vanskelig enda. Jeg sliter med å få ned all maten enda, og det er det mange grunner til. En grunn er jo klar. Spiseforstyrrelsen! 
Men en annen ting er jo Leverskadene som enda henger med meg. Jeg har mye vondt og har en del fysiske plager som gjør det enda vanskeligere å spise. Men jeg spiser så mye jeg bare klarer til hvert måltid og jeg kjemper på alt jeg har. I dag har jeg nesten klart å spise alt som var på kostlista, og det første dagen. Det er bra. Jeg er mest glad for at jeg klarte å spise litt middag. Det er liksom verstingen, så litt middag i Frida's mage gjorde godt både for kroppen og den lille Frida-mestringsfølelsen. tihi...

Jeg tar blodprøver ganske ofte, og de er fortsatt ganske påpasselige med puls og blodtrykk. Jeg håper blodprøvesvarene i morgen fortsatt viser at pilen peker i riktig retning i forhold til leveren min. 
Håpe håpe!
Ellers er jeg utrolig sliten og utmattet, så jeg hviler mye. Spiser og hviler og venter på at energien skal komme litt tilbake. Sånn følelsesmessig er jeg som en jojo. Angsten hopper opp og ned sammen med humøret. Men det er vel ikke annet å forvente heller. Jeg bare håper jeg klarer å få UT noen følelser snart. Jeg vil gråte litt.  Det er utrolig godt å ha de rammene jeg har og de flinke folkene som støtter meg rundt meg. Ikke bare i forhold til angst, spiseforstyrrelse og måltider etc...
Men fordi det er fort gjort å føle seg litt ensom, trist og alene så langt borte fra mine kjære. 
Jeg savner ”hjemme” og alt som er hjemme. Familie, venner og kjæresten min. 
Når jeg får energien litt tilbake blir det godt å få litt besøk fra dem. Kanskje litt permisjoner etterhvert.
Men nå er det kun fokus på Spising, hvile, støtte, kjempe på og stå imot. 
Veien min har begynt, og jeg går på den nå...
Ready for fight...
Så har jeg jo fått et kjempe koslig rom :) 



motivasjon på veggen

Sliten og trett og litt ironisk smiling, og litt lei... men kjemper på!

Tenker på dere der ute<3

mandag 7. mars 2011

Back on track - en begynnelse

I skrivende stund kan jeg gledelig meddele at jeg får fortsette på min vei i dag.
Jeg er så lettet. Siden blodprøvene har snudd, og legene tror at den positive utviklingen vil fortsette i samme retning, får jeg dra til Lian i dag. Det er forsvarlig å dra dit, siden det også er sykehus liksom.

Jeg er så innmarri glad, jeg kan ikke beskrive det.
Tenk at jeg får en sjanse til! Det er et mirakel, så nå er det bare å fortsette og håpe på at alt går bra.
Det vil ta tid, og det er ikke over enda, men  det er bedre. Alt som er bedre er bra, ikke sant?

Jeg stråler som ei sol btw :-D
Det vil komme utfordringer, det er jo klart. Jeg har jo ikke begynt på det som er vanskelig og det som er hovedproblemet mitt. Krigen mellom meg og spiseforstyrrelsen!
Men jeg er veldig veldig veldig motivert.


~Frida~

søndag 6. mars 2011

en liten oppdatering

Jeg regner med de fleste har lest mitt forrige innlegg. Det var et innlegg, men jeg liker å kalle det budskapet mitt.
Jeg er glad jeg valgte å dele det med dere. Denne bloggen er jo min vei ut av spiseforstyrrelsen, og jeg holder fast på at ved at det det jeg at jeg valgte å være åpen om min tilstand nå var riktig.

Først vil jeg si tusen takk for alle støttende ord og tilbakemeldinger jeg har fått. De betyr utrolig mye for meg akkurat nå. Det er helt utrolig å lese alt som kommer ut av dere vakre mennesker.
Jeg vil også si at jeg setter enormt pris på alle de gode vennene jeg har hjemme. Jeg har fått så utrolig mye gode ord og håp fra dem de siste dagene. Jeg gråter av glede for hvert ord jeg leser. Venner har alltid betydd så enormt mye for meg, og det å vite at de venter på meg når jeg kommer tilbake, gir meg så utrolig mye akkurat nå. Jeg gleder meg så enormt til å bli frisk. Jeg gleder meg så enormt til å kjenne at kroppen min skal bli sterkere slik at jeg kan leve igjen. Jeg gleder meg sånn til å leve. Ingen ord kan beskrive hvor stor motivasjon jeg har nå, og det har vennene mine og familie og ikke minst min fantastiske kjæreste gidd meg.

Når det kommer til hvordan ting står til med leveren min og blodprøver nå, så har blodprøvene vist at ting holder på å snu litt i positiv retning igjen. Det går litt opp og ned med leveren, men det gir seg ikke. Den kjemper for meg nå. Når jeg fikk den nyheten i dag, ble jeg så utrolig lettet. Jeg håper bare det fortsetter i samme retning nå. Blodprøvene i morgen tidlig vil forhåpentligvis gjøre meg enda mer lettet.

Mange lurer på hvordan det blir med meg fremover siden ting er litt forandret. Tiden vil vise. Hvis ting går som  vi håper, vil jeg vel etterhvert kunne fortsette på min vei, men det vil nok være mer fokus på det fysiske og leveren fremover. Jeg skal til Levanger uansett, spørsmålet er bare når.
Jeg skal bli frisk fra spiseforstyrrelsen, det er vertfall sikkert.
Motivasjonen min til å bli frisk har aldri vært større enn nå.

I dag var pappa og kjæresten min på besøk til meg. Jeg har klart og gå litt igjen, og bare det gjør underverker. Det er så utrolig godt å kjenne livsgnisten og håpet mitt så sterkt. Jeg er så målbevisst som det går ann å bli. Jeg håper mer enn noensinne på å få begynne på min vei.
Jeg gleder meg sånn til å bli frisk.


Dagene mine går stort sett med på venting i denne stolen.
Blodprøver, blodprøvesvar, litt spising, medisiner, legevisitt, besøk og venting venting venting.
litt lei av å vente 
tatt i dag. begynner å få igjen litt normal hudfarge:)

store ting skjer. Jeg har vært på gåtur med mine to kjæresten i hver hånd :)

tihi..
Jeg vil dere skal vite at jeg tenker på dere der ute. Håper dere har det bra:-)
Husk ny uke, nye muligheter:)

~Frida~

mitt hele og fulle budskap - Og sannheten bak

Hvordan forklarer man andre noe som man i årevis har benektet for seg selv, men som man har forstått gjennom erfaringer og konsekvenser, som igjen foregår i skrivende stund og er både for vondt og skremmende til å akseptere.

 Samtidig ønsker jeg ingen å havne i samme situasjon, selv om det har fått meg til å innse ”den mørke dødsengelsykdommen’s” dypeste mening, mål og ønske for meg og min kropp.

Den vil ta hver eneste centimeter av hjernen og kroppen, hver tanke og siste ord på hver avgjørelse, hver time og hvert sekund av dagen(e), hver tåre vil den erstatte med sine forvrengte løsninger og få deg til å tro på dem. Alt som tidligere har vært ditt blir dens. Dag etter dag – uke etter uke- år etter år. et liv.

Til slutt sitter man igjen med en kropp og et hode som bare vil kunne gjøre en ting. Den ene tingen som hele tiden har vært den djevelske sykdommens mål. Det eneste du gjør er – å dø.

Budskapet mitt er enkelt, men vanskelig og forstå. Spiseforstyrrelser tar liv. Den tok nesten mitt.
----------------------------------------------------------------
Først vil jeg bare si at jeg vil dere skal lese hele dette innlegget. Det ender godt.
----------------------------------------------------------------

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte eller slutte, fordi jeg er ikke gjennom enda. 
Jeg kan vel begynne der dette startet. 

På tirsdag kveld. 
Anoreksien hadde forberedt tidenes angrep med angst, kaostanker, ambivalens, fortvilelse og en skikkelig mikset godblanding anoreksitanker. Her skulle all tilfriskning stanset. Ingen Frida skulle begynne på noen vei mot noe som helst friskt. Uaktuelt. Jeg ville. Jeg ville mer enn noen gang. Jeg var klar til å ta imot det som kom og dra meg gjennom helvetet etter helvetet etter helvetet for å så komme ut på den andre siden av virkeligheten. Til friskhet. Jeg var klar. 
Og jeg ville så inderlig, men gradvis ble anoreksiens bomber sluppet på meg, jeg ble bombet ned gang etter gang. Jeg har aldri opplevd noe lignende i hele mitt liv. Det var helt uutholdelig. Til slutt måtte jeg gjøre det. En tanke som bare har vært en tanke, måtte bli handling. En handling som egentlig var veldig harmløs og ikke spesielt farlig for vanlige kropper. 
For min kropp som allerede var utsultet både på utsiden og innsiden, og var mye sykere enn noen hadde antatt, var denne handlingen dråpen som fikk min kropp til å gi opp. 
Den siste uken hjemme var nok til å gjøre de utroligste skader innvendig. Jeg var svakere enn antatt, kroppen min var svakere enn antatt. Jeg handlet ut i fra en følelse som fylte en utslitt sjel. Følelsen av å se seg selv svelge smertestillende tabletter i strigråt og angstkaos og tvang av en djevelsk sykdom, og kjenne alt av håp, drømmer, kjærlighet, frihet og kontroll forsvinne for hver pille. Det ble ikke mange smertestillende tabletter, fordi jeg utmattet besvimte på senga. Alt var borte. ALT!

Det å fysisk og psykisk kjenne, se og føle at sykdommen tok fra meg de siste bitene jeg hadde av meg selv, ved at jeg måtte gå gjennom den kvelden, var det verste jeg noen sinne har opplevd. 
Jeg hadde ingen kontroll. Og jeg visste det. Likevel ble jeg lettet når jeg kjente at jeg begynte å sovne etter noen få smertestillende. Det er ikke tablettene jeg vil få frem her. Det er hva spiseforstyrrelsen gjorde med min kropp og mitt hode OG MITT LIV, og hvilke konsekvenser det har fått for meg akkurat nå.

For jeg våknet onsdag morgen, og det visste jeg at jeg ville gjøre også. De smertestillende tablettene ville bare gjøre meg litt dårlig tenkte jeg. Var jeg heldig ville jeg sluppet å tenke på mat pga kvalme. Jeg våknet av et smertehelvete uten like. Jeg våknet av følelsen av å ikke ville våkne fordi jeg kjente at noe var alvorlig galt. Pappa kom glad og fornøyd opp på rommet mitt for å vekke meg. Jeg var sønderknust bare ved tanken på å fortelle han at jeg var dårlig. Men jeg fikk frem at jeg trengte hjelp, og at han måtte ringe bup og fortelle at jeg var dårlig. Vi fikk beskjed om å komme med en gang, men at vi skulle stikke innom sykehuset for å ta litt blodprøver. Pappa måtte nærmest bære meg og spybøtta ut i bilen og kjøre i hast til sykehuset for å ta blodprøver. Jeg klarte i halvsvime å formidle at jeg trengte en lege, noe som heldigvis fort ble oppdaget når vi ankom sykehusets fire vegger.

Alt jeg husker etter det er stemmer, lys, kulde, frost, stikk etter stikk over hele kroppen, smerte, kvalme, piping, kaos og at jeg ikke skjønte noen ting av hva som skjedde rundt meg. Jeg bare lå der.

Alt jeg kan si i ettertid mens jeg sitter her fastkoblet til en hjerte-og pustemonitor i veggen, avhengig av glukose intravinøst fordi kroppen min ikke klarer å omdanne det jeg spiser til glukose til hjernen, slik at den kan fungere. Og en medisin intravinøst som jeg har hatt kontunierlig helt siden onsdag, og som jeg ikke kan kobles fra, fordi da gir levra mi opp. Jeg er gul, jeg har gigantisk mage i forhold til resten av kroppen pga levra, Jeg har store smerter, jeg har et blodprøvebilde som er preget av spiseforstyrrelsen og av en lever som ikke fungerer. Kroppen fungerer ikke uten lever. Det er helt sykt hvor langt dette har gått.

 Alt jeg kan si er at jeg i disse døgnene jeg har vært her, har innsett at spiseforstyrrelser tar liv. 

De første dagene måtte de nærmest tvangsmedisinere meg med glukosen(kalorier), som holdte levren og hjernen i gang, fordi spiseforstyrrelsen var så sterk. Jeg klarte heldigvis å velge å ta imot, og nå gjør jeg det for alt det er verdt. Jeg spiser litt selv til og med. Jeg gjør alt for å få levra mi frisk.

 Jeg ville gjort alt ALT ALT for å fått en sjanse til. 
Tenk på hvor heldige dere er. 
Dere har muligheten til å velge hva kroppen deres skal være og i hvem sine hender den skal ligge i. Spiseforstyrrelse eller ikke. 
LEV SUNT, TREN, kjenn at kroppen fungerer. 
Jeg skulle gitt alt for å få en ny sjanse.

I Fire dager har leververdiene mine bare blitt forverret og forverret, og ting så ganske mørkt ut. Jeg har aldri hatt det så vanskelig i hele mitt liv. Tenk at spiseforstyrrelsen har gjort dette mot kroppen min og meg. helt ærlig, jeg ante ingen fare. 
Heldigvis har blodprøvene begynt å vise antydninger til forbedring, og akkurat nå går de litt opp og ned. Og alt som ikke er bare forverring er bra i min situasjon. Jeg tar blodprøver tre ganger daglig for å sjekke, og det er like spennende hver gang. Legen har snakket med rikshospitalet, der de har maks peiling på alt som har med lever og transplantasjoner og leversvikt og slikt. De mener at jeg har grunn til å være håpefull for at det går bra, selv om det vil ta tid. Og det er jo bra. Det er jo ingen garanti, men det er vertfall masse håpefulle tanker her.

Jeg har aldri mer håpet mer på å få lov til å begynne på veien til å bli frisk fra spiseforstyrrelsen. Jeg har aldri mer ønsket å kverke spiseforstyrrelsen som nesten tok livet av meg. 
Jeg håper så inderlig at dette går bra, at jeg får en sjanse til nå. At jeg slipper å stå på venteliste for ny lever, for å så gå gjennom en levertransplantasjon og et langt sykehusopphold.
JEG VIL SÅ INDERLIG BLI FRISK NÅ!
jeg vil så gjerne bare leve, puste, være...
før jeg ble gul x) Bamsen jeg fikk av min kjære<3


 Ta vare på kroppen og livene deres, før noe monster kommer og tar begge deler. 
-----------------------------------------------------------

Dette innlegget skrev jeg i går kveld. Det jeg har vært gjennom de siste dagene har fått meg til å innse hvor mye jeg vil leve, hvor mye jeg fortjener å leve og at jeg skal få leve. Det å oppleve så nært at man faktisk ikke vet om ting vil gå bra, gjør noe med en. For meg har dette vært noe som virkelig har fått meg til å ville begynne på veien mot frisk. Det er helt utrolig hvor mye syke tanker og virkeligheter som plottes inn i hodet når spiseforstyrrelsen tar styring. Når jeg tok meg selv i å nærmest nekte å ta imot den behandlingen som ville holde liv i meg, fordi den inneholdte kalorier, ER DET ILLE. Nå har jeg fått næring rett til cellene siden onsdag, og helt ærlig så tenker jeg MYE klarere og friskere. Samtidig fikk jeg en gledelig nyhet i sted. Blodprøvene mine er litt bedre i dag, og jeg har aldri vært så glad i hele mitt liv. Jeg er så utrolig glad for at jeg får en ny sjanse. Den sjansen skal jeg bruke til å bli helt frisk, og deretter begynne å leve. Jeg håper bare at neste prøve er like positiv. Jeg sitter fortsatt fast i veggen her, og medisinen og glukosen fortsetter som før. Det beste er at jeg spiser tre måltid selv også, og jeg koser meg. Det er ikke mye mat, men jeg koser meg med den.

De neste dagene er det vel bare å håpe på at leververdiene går ned og ikke opp, og ta det som det kommer.

Jeg skriver ikke om dette for at jeg ønsker noe som helst medfølelse eller for at det er synd på meg etc.
Dette er en advarsel! Jeg tok blodprøver en uke før dette skjedde, og ingenting kritisk viste at ting kunne endre seg så raskt. Når jeg kom inn på sykehuset var blodprøvene mine som følge av lite mat, veldig dårlige.
Det kan raskt endre seg. Og JA, det kan hende hvem som helst. Selv meg, selv deg.
Så tenk på dette som en motivasjon til å ikke la spiseforstyrrelsen ta fra dere livene deres.
Livet skal leves av DERE!

~Frida~

Et budskap

Hvordan forklarer man andre noe som man i årevis har benektet for seg selv, men som man har forstått gjennom erfaringer og konsekvenser, som igjen foregår i skrivende stund og er både for vondt og skremmende til å akseptere.

 Samtidig ønsker jeg ingen å havne i samme situasjon, selv om det har fått meg til å innse ”den mørke dødsengelsykdommen’s” dypeste mening, mål og ønske for meg og min kropp(og andres).

Den vil ta hver eneste centimeter av hjernen og kroppen, hver tanke og siste ord på hver avgjørelse, hver time og hvert sekund av dagen(e), hver tåre vil den erstatte med sine forvrengte løsninger og få deg til å tro på dem. Alt som tidligere har vært ditt blir dens. Dag etter dag – uke etter uke- år etter år. et liv.

Til slutt sitter man igjen med en kropp og et hode som bare vil kunne gjøre en ting. Den ene tingen som hele tiden har vært den djevelske sykdommens mål. Det eneste du gjør er – å dø.

Budskapet mitt er enkelt, men vanskelig og forstå. Spiseforstyrrelser tar liv. Den tok nesten mitt.
...........................................................................................................


Dette innlegget inneholder mer- utrolig mye mer....
Jeg legger det ut når jeg føler meg klar for det. 

I mellomtida jeg tenker på dere alle sammen. Mine kjære medkrigere, mine kjære venner. Dere betyr alt.
Medkrigere, KJEMP, KJEMP FOR LIVET! 

Venner, jeg savner dere!
Jeg savner dere så inderlig. Jeg savner følelsen av å være sammen med dere, for nå innser jeg hvor mye spiseforstyrrelsen har tatt ifra meg av tid, stunder og opplevelser sammen med dere. Jeg savner oss. Og jeg gleder meg til å møte dere igjen<3 




~Frida~

lørdag 5. mars 2011

en hjertelig takk...

Hei alle sammen <3

Først vil jeg bare takke for ALLE de utrolige vakre og gode hilsningene,tilbakemeldingene og kommentarene jeg har fått fra dere. Dere aner ikke hvor tårene trillet når jeg sjekket kommentarene i sted. Dere er fantastiske, og ordene deres er gull verdt for meg. De kommer inn i hjertet og bli de. så igjen TAKK<3 dere betyr alt, og jeg håper inderlig at alle sammen har det bra/levelig/fantastisk/greit/ok(dere skjønner tegninga).

Ellers vil jeg også si at jeg lever. Jeg har det bra. Jeg gir dere en mer utfyllende oppdatering etterhvert.
Jeg føler jeg trenger å tenke litt mer klart før jeg legger ut om ting nå.

Dere er i mine tanker. <3
og hei, TRO HÅP KJÆRLIGHET DRØMMER
~Frida~

tirsdag 1. mars 2011

veien er klar..er jeg?

Angst til tusen. Ambivalent til tusen. Redd til tusen...
Tumblr_lhaluj8a4c1qb1zneo1_500_large
we<3it
Alt er lagt til rette for meg. Veien er klar.
Nå må jeg bare holde ut angsten, ambivalensen, tankene og følelsene og sykdommens overbevisninger over natten. Puste, holde ut, ikke gi etter...Så er det å begynne å kjempe. kjempe for livet..
Gud, la meg klare det...

~Frida~

Bagen er pakket...

Jeg er endelig ferdig med pakkingen. 
Kanskje litt tidlig siden det enda er en dag igjen til innleggelsen. Men jeg regner med at jeg verken får tid eller er i  humør og form til å pakke fornuftig i morgen, Så jeg gjorde unna det i dag. 

En ny bag pakket med klær, lesestoff, toalettsaker, Frida-ting og en ny dagbok. 

Jeg skriver dagbok, og har gjort det ganske lenge. Jeg synes det er er lettere å forstå alt som foregår i hodet mitt, når jeg bare skriver ned alt jeg tenker og føler. Samtidig hjelper det meg litt fordi jeg får alt ut og på papiret i boken. Så kan jeg lukke boken og la det være der. Som sagt tittet jeg litt i boken som jeg har skrevet i dette året. Det var utrolig rart å lese hvordan jeg tenkte i de forskjellige fasene. Det er vertfall rart med tanke på hvor stor forandring det er i forhold til hvordan jeg tenker nå. Det er ganske interessant å bla tilbake, man kan lære litt av det også. Så jeg er glad for at jeg skriver dagbok. 
Nå rotet jeg meg litt bort her. poenget mitt er at jeg har lukket den gamle dagboken, pakket en ny dagbok i bagen. Ny start, ny fase, nytt alt(prøver å tenke positivt i all gjørma her).
CLOSED
Ny start

Jeg har også pakket litt motivasjon i bagen min.
Ting jeg har fått fra min kjære. Litt bilder og ting som betyr mye for meg.
Siden det kan være vanskelig å holde motet oppe, kan jeg jo bare titte litt på motivasjonen min og prøve å hente litt.
Tro, Håp og kjærlighet

Det nydelige bildet kjæresten min har laget til meg

Blomsten som inneholder så mye historie

Den skal jeg fortelle en gang. Kanskje i en sang?
Pakkingen er gjort unna. Nå er det bare å fortsette å holde ut, så drar jeg og pappa til behandlingsposten på møtet i morgen tidlig. Etter det får jeg bare ta ting som de kommer. Fortsette å holde ut. 

Jeg har gitt opp håpet om å få sove noe som helst i natt. Jeg har ikke sovet ordentlig på mange døgn. 
Så i natt er handler det vel også om å holde ut. Det er vel det eneste positive jeg kan gjøre.
Anoreksien er sterk. Jeg er fanget og maktesløs. Så da må jeg bare hoooolde ut.
Prøve å ikke la angsten ta av og gjøre noe dumt. 
Satser på film, pepsi max og snus. 

Wish me luck tomorrow! I NEED IT! huffamei,for et liv..

~Frida~