mandag 14. mars 2011

fighting...

I dag har jeg vært på forvernsamtale på RKSF Levanger.
Det gikk ganske greit egentlig..
På møtet fortalte jeg om alt som har skjedd siden sist jeg var der, og hvordan jeg hadde det nå. At jeg var innlagt på Bup frem til jeg skulle dit. Jeg var livredd og full av angst under hele møtet. Jeg var livredd for at de ville si at de ikke kunne hjelpe meg. At jeg var for syk. At det ikke var håp for meg. At motivasjonen min ikke var sterk nok. Jeg gråt, jeg snakket, jeg lyttet og var veldig aktiv under hele møtet. Jeg tror nok de forsto hva jeg ville frem til. Jeg vil ha hjelp. Jeg vil ha deres hjelp.
Litt lettet og roligere ble jeg når de fikk frem at et behandlingsopplegg der venter på meg. De har troen på at de kan hjelpe meg. AH, jeg er lettet, men samtidig livredd. Etter min oppsummering av den siste måneden fikk jeg en nøye beskrivelse av behandlingsopplegget. Alt høres helt fantastisk ut, og akkurat hva jeg trenger. Men når de  begynte å snakke om kostplan og brødskiver, normale middagsposjoner, hvile, næringsdrikker, BMI 20...
Angst! ANGST! ANGST! spiseforstyrrelsen grøsser...
Jeg viste angsten min, og jeg snakket om den. Jeg sa at de aldri måtte sende meg hjem før jeg var friskere. De må ikke gi meg opp, uansett hvor mye jeg vil ønske å gi opp i løpet av behandlingen. Jeg klarer ikke tanken på å dra hjem til det jeg har levd med i 6 år. Et helvete i en spiseforstyrret hverdag. ALDRI IGJEN! jeg vil så inderlig bare bli frisk og leve, være fri! Jeg er så sliten, utmattet, lei, sint, frustrert og livredd.

Jeg prøver å tenke på alt jeg har foran meg i livet. Jeg har livet. Hver dag er en gave, man vet aldri hva man får. Jeg vil våkne om morgenen med et smil om munnen og ikke tenke på annet enn at en ny dag venter. Den tanken skal ikke være negativ og vond, slik som nå. Den skal fylle meg og jeg skal føle meg fri til å utnytte dagen til akkurat det jeg vil. Jeg og min kjære. Vi skal leve.

Det prøver jeg å tenke på, men det er ikke så lett når man sitter med et monster som brøler og skriker og styrer, og aldri gir deg ro. Jeg jobber og kjemper alt jeg klarer for å holde meg i tøylene og drømmene mine, og tar imot hjelp til å holde ut angsten. Angsten som konstant ligger og pirrer, og som stadig blusser seg opp og gjør situasjonen og tankene mørke og triste. Det er da jeg gråter, prøver å puste, snakker og tar imot omsorg fra de menneskene som vil gi meg det. Det er da jeg virkelig må holde fast, uansett hvor tungt og vanskelig det er. Det handler om å kjempe for livet mitt nå. Alternativet er å dra hjem, bli fyllt av spiseforstyrrelsen og depresjon, som sakte men sikkert vil ta ifra meg livet.
Det skal ikke skje, for jeg vil leve.

Derfor er det ikke annet å gjøre... Kjempe, holde ut og kjempe enda hardere i de tøffeste stunder. Mine kjære er utrolige. Det må jeg bare få sagt. Det har aldri vært så godt å ha dem rundt seg. De gir meg så mye, mye mer enn de aner, og det betyr så utrolig mye for meg akkurat nå. Jeg er evig takknemlig for at jeg har dem. Mine foreldre er utrolige, slik som de alltid har vært. De er her for meg uansett. Hvis jeg trenger motivasjon, ringer jeg dem og de fyller jenta si med kjærlighet, håp og styrke igjen.
Kjæresten min er den sterkeste jeg kjenner. Han er min helt. Han kjemper med meg, og gir meg alt jeg trenger akkurat nå. Ord kan ikke beskrive hvor godt det er å vite at han er min, og at han skal være det resten av livet. Jeg elsker han virkelig, nå mer enn noen gang.

Jeg kjemper for livet...
~Frida~

4 kommentarer:

  1. Stå på, fineste!
    Det varmer godt å se at du kjemper! Å se at du tar i mot og får hjelp! <3

    SvarSlett
  2. Du e så sterk og god <3 Æ e stolt av dæ!!! Den styrken din må du ta vare på, for den e det ikke alle som e heldig å har!

    SvarSlett
  3. Det er kjempe hardt! Det skal det også være (dessverre) for veien tilbake er tung, om den er lett har du gått feil vei....

    Levanger virker flinke og kompetente, håper virkelig de er det i praksis også<3

    tenker masse på deg kjæreste nydelige <3

    SvarSlett
  4. Btw en vakker dag ska du lær mæ å flett kinaflette! For I can`t do it :P

    SvarSlett

gode ord dør sist