onsdag 27. mars 2013

ukjent farvann

huff, har hatt en forferdelig dag i dag. jeg kan vel egentlig si at jeg har hatt en forferdelig dag fordi sykdommen har vært fly forbannet, og sykdommen bor jo i meg, så jeg har ikke hatt det godt.
det hele handler om at kroppen min forandrer seg, og for meg er det nytt og skummelt. jeg har bodd i en anorektisk undervektig kropp så lenge og det har vært trygt og godt, og det har tilfredstilt den djevelske sykdommen som bor i meg. kroppen min forandrer seg, og det er mye som skjer for tida. Det har vært mye å takle, og jeg har hatt en ganske intensiv bulimiperiode nå. Det har ført til at vekta har skytt i været, og det viste seg på veiingen i dag. over 2 kg opp på en uke. Det er helt forferdelig vanskelig å takle. jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det. sykdommen raser i meg. Jeg, Frida bør klare å tenke at dette er ett skritt i riktig retning, men det er vanskelig å takle, fordi det ikke skjer på riktig måte. Jeg vil ikke gå opp i vekt av overspising og bulimi. Jeg vil eie kiloene jeg går opp. jeg vil ha kontroll på vektoppgangen. I bunn og grunn handler dette vel også om at jeg må gi slipp på barne/anoreksikroppen. plutselig popper det både pupper og rumpe og lår ut. Det er nytt og fremmed. Jeg føler meg fremmed i egen kropp. Det er ikke min kropp.
Samtidig har jeg vært vant til å la sykdommen styre alt og meg, og det å ikke ha kontroll er plutselig forferdelig vanskelig. jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til det. Jeg vil jo ha en frisk kropp, men jeg vil få en frisk kropp i kontrollerte former.
en annen ting jeg tenker mye på er hvorfor skal jeg dra til Levanger hvis jeg har en frisk kropp? jeg føler meg ikke syk nok. jeg vet det er en feil tanke, men den tanken dominerer meg veldig nå. Jeg vil mer enn gjerne ha all hjelp jeg kan få til å bli frisk av spiseforstyrrelsen, men den tanken ødelegger for meg. Det er fire uker til jeg skal på levanger nå. følelser er et kaos inni meg. jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg eller hva jeg skal tenke eller gjøre. jeg trenger en pekepinn eller et sted å gjøre av følelsene mine. jeg blir litt oppgitt. vanligvis har jeg skulle flyktet til selvskading for lengst, men jeg har holdt ut gjennom vel og mye nå, og jeg akter å fortsette med det. jeg skal ikke flykte. så hvis det er noen der ute som har gode råd til en fortvilet meg, så tar jeg gjerne imot?
~Frida~

onsdag 20. mars 2013

former og klær

åh det er så gøy å shoppe klær  nå! Jeg har jo både pupper og rumpe og lår til å fylle klærne med nå, så det er spennende og herlig, og litt skummelt, mn mest bra :)
Det var jammen meg tøft å se kroppen forandre seg i starten, men nå begynner jeg å bli vant til å ha en kropp med litt former. Jeg har et godt stykke igjen, men jeg er hvertfall på riktig vei. Jeg må bare tenke at det er en del av å få et friskt liv, det å ha en frisk kropp, så det må jeg bare akseptere. akkurat no føles det ganske greit. tørr ikke å kjøpe meg så mye bukser og slikt, siden jeg er på vei opp i vekt, men det er likevel morsomt at buksene jeg har sitter bedre nå. Jeg synes det er spennende jeg, og jeg prøver å bevare den følelsen, og skyve alle sykdomstanker unna.

~Frida~

tirsdag 19. mars 2013

til kjæresten min

kjæreste helten min
ville bare skrive et innlegg om deg og meg, og hvor takknemlig jeg er for at du fortsatt er i livet mitt. For tre år siden traff du noe i meg, og jeg i deg, du tok en del av meg, og jeg av deg. Du gav meg hjerte ditt, og jeg mitt. I de tre siste årene har du kjempet så sterkt kjære. Du er den sterkeste personen jeg kjenner. du har kjempet gjennom død og liv, smerte etter smerte, lengsel etter lengsel, fordi du har hatt tro og håp. kjærligheten har vi klart å bevare på våre spesielle unike måter. Vi har klart å knust isvegg etter isvegg for å nå inn til hverandre. Bare for at vi elsker hverandre så høyt.
Vi har en drøm. Vi har levd på den drømmen så utrolig lenge nå. hver kveld har vi begge tenkt på den, og hver dag har vi begge kjempet for at den en dag skal bli virkelig. hver dag kjemper vi.
Det har vært mang en kamp, mange vegger, mange bakker, mange smerter, men du har holdt ut kjære, og jeg er så stolt over deg. Det krever litt av en styrke for å stå støtt i denne stormen. Si meg, hvor får du styrken fra spør jeg deg ofte. Du sier alltid "fordi jeg vet at du en dag blir frisk". Du har troen så sterkt kjære, og det gir meg også tro og håp. Det gir meg styrke. Du sier "når" og ikke "hvis". Du sier at det blir verdt det, og jeg tror deg. Derfor kjemper jeg også.
For tre år siden var vi bare et kjærestepar. veien vi har gått har hatt mange humper og hull, og jeg har fallt mange ganger, men likevel har du stått støtt og ventet på at jeg skulle reise meg igjen, slik at vi kan gå videre. jeg har fallt så utrolig mange ganger, men du har uansett sett solen der fremme og vist meg den, du har klart å fylle meg med det lyset, og gjort meg sterk igjen. ingen gjør meg så sterk som deg.
Du er så fantastisk kjæresten min. Du stråler av liv, du oser kjærlighet, du representerer alt friskt jeg har i livet mitt. og jeg er så takknemlig for det.
takk for at du er du. Takk for at du fortsatt kjemper med meg. Vi har hverandres ord på at vi en dag skal realisere drømmen vår. Vi går begge på veien dit nå. Jeg går på frisk-veien, du går sammen med meg, og vi har begge nøkkelen til livet. Jeg må bare velge det fullt og helt.
kjære, du har vært så redd mange ganger. Du har en hard konkurent som har holdt deg tilbake. sykdommen min er en djevel som har tatt så mye av meg fra deg. Det er beundringsverdi å se hvor hardt du har prøvd og prøver å vinne meg, for du klarer det jo. Utallige mange ganger har du knust isvegg og nådd inn til meg. uansett situasjon. Du tok en spesiell plass i hjertet mitt for tre år siden, og du klarer å fylle hele meg med kjærlighet og liv. Det vi har er så spesielt at vi kan mestre hva som helst.
jeg husker når vi lå sammen på taket den varme sommerkvelden. "godbye, and our life can start" sa vi til sykdommen. Jeg var fanget den gang også, og jeg hadde bestemt meg for å bli frisk. Veien tok en voldsom kronglete sti, og veien har blitt tøff og hard, men veien har blitt vår vei nå, som den var den gangen. Jeg har de to siste årene vært voldsomt fanget. Jeg har blitt tatt i fra deg, nesten tatt av døden, men likevel har du stått støtt, fordi du vil ha tilbake jenta di. fordi du vet at det blir verdt det. fordi du elsker drømmen vår mer enn noe annet, og fordi du tror på den. Jeg tror på deg. Drømmen blir en realitet. Men lenge har jeg tvilt, men nå tror jeg igjen. Jeg har noen ganger glemt hvor sterke vi er, og glemt hvor fint livet er når vi lar kjærlighet og glede fylle det. Du viser meg det gang på gang.
Du vet at denne jenta velger livet. 

her er jenta du forelsket deg i. Vi vet begge at hun skal bli hel igjen. Vi vet begge at vi skal få livet.

 vi har vært gjennom så utrolig mye kjære. Jeg vil du skal vite at du har reddet livet mitt mange ganger, bare ved å ha vært der og bevart tro, håp og kjærlighet. Du gir meg en grunn til å kjempe hver dag. Du gir meg styrke og mot. Jeg er så sterk når jeg tenker på oss sammen.




ingen flere fall nå kjære. Veien foran oss er fremtiden vår. Jeg velger deg nå. Jeg velger livet.

Sammen skal vi vinne. 
Jeg skal kjempe for oss og livet vårt.
Du skal få jenta di tilbake.
 jeg elsker deg




~Frida~

mandag 18. mars 2013

tenketanker rundt litt av hvert

Huff, det går opp og ned og opp og ned, og heldigvis opp igjen. Det er tunge tak å ta for meg. Jeg befinner meg i en fase og på et sted jeg aldri har vært før. Jeg er såppas langt opp i vekt(bmi 15) og samtidig på riktig vei mot frisk. Jeg er der at det viktigste av alt er å holde ut følelsene UTEN Å FLYKTE. før har jeg alltid flyktet fra følelsene. nå står jeg i dem, og det er fryktelig tungt. Jeg må tørre å ha mat i magen. Jeg må tørre å kjenne på skittenhetsfølelsen etter jeg har spist. Jeg må tørre å be om hjelp. Jeg må gjennom følelsene. Jeg må åpne munnen min og snakke. Den eneste måten å bli frisk på, er å ta fatt i problemene. slik er det jo med alt når man er syk. har man brekt en fot, er det i foten problemet ligger, og man må ha gips for å bli bra. har man en infeksjon, trenger man antibiotika for å bli bra. Slik er det hos meg også. For å finne ut av problemet trenger jeg å grave dypt i følelsene også. Man må inn til roten for å bli bedre.

Når jeg har litt tunge dager, slik som nå, har jeg som regel litt tunge tanker. Jeg tenker ofte "jeg kunne like gjerne vært død" og "hva er vitsen", så tar jeg meg selv i å tenke slik og blir litt sint på meg selv. At jeg kan tenke sånn. Jeg skal være glad jeg er i live. Jeg har vært døden nær så utrolig mange ganger. Det er et mirakel at jeg lever enda. leger og kirurger har gitt meg opp. De sa at jeg ikke kunne bli frisk. De sa at jeg bare måtte sendes hjem og bli en pleiepasient. Jeg kom nok ikke til å leve stort sett lenger. Det var før jul.
Takket være et utrolig behandlingsteam her på Orkdal DPS lever jeg i dag. De har reddet livet mitt.
Jeg husker jeg satt på sykehuset nyopperert for 20. gang og fikk beskjeden om at jeg var gidd opp.
Men de på DPS¨n hadde tro på meg. De ville prøve mer. Takk og lov for det.

I dag har jeg gått opp 5 kg siden da. Jeg spiser og går opp i vekt. Jeg kjenner på følelser. Jeg skader ikke meg selv lenger, jeg ber om hjelp. Jeg får til å være Frida sammen med kjæresten min igjen. Jeg mestrer mye
og går på riktig vei. Jeg jobber knallhardt hver dag for å tenke riktig og ta riktige valg, slik at jeg har best mulig utgangspunkt til behandling på Levanger. pjoh, jeg lever. Det skal jeg være takknemlig for.
Det er litt vanskelig å tenke at jeg skal være takknemlig hele tiden, men jeg prøver hvertfall å tenke at det vil komme en dag hvor jeg skal tenke hvor bra det var at jeg nettopp valgte å ha dette fokuset jeg har og kjemper for å ha. fordi en dag vil all kjempingen være verdt det. En dag er jeg frisk og kan leve livet mitt, istede for å flykte fordi alt er så vondt. en dag har jeg et liv som gjør at jeg smiler mer enn jeg gråter. Gråte vil jeg selvfølgelig gjøre også, men det fordi det er naturlig å gråte.

åh, som jeg gleder meg til å gråte igjen. Jeg har ikke grått på lenge, men jeg vet at tårene kommer snart. Det blir så godt å bare slippe alt ut ved å GRÅTE! å den lettelsen etterpå. Jeg trodde aldri jeg skulle si det, men jeg gleder meg virkelig til å gråte.

pjoh, det er mange tanker i hodet for tida. Det er bare fem uker igjen til jeg skal på Levanger. Sykdommen er ikke akkurat glad for det, og prøver seg for halve livet å få fritt spillerom. Den får meg til å tenke usanne ting som: mat er farlig, jeg er tjukk, jeg er skitten, jeg er ikke tynn nok for behandling osv. de tre første tingene er jeg relativt vant til å tenke, så de vet jeg hvordan jeg skal forholde meg til.
Når det gjelder mat har jeg en del tenketanker jeg har lært meg å tenke som jeg har nedskrevet. Hver gang jeg sliter med å tenke riktig rundt mat, leser jeg: mat er liv, mat gir energi, mat gir friske tanker, jeg fortjener mat, mat er godt for kroppen min som jeg skal ha resten av livet, mat gir næring og en friskere kropp. og det samme tenker jeg når jeg føler meg skitten etter å ha spist. Jeg prøver  tenke at de kiloene jeg har gått opp og skal gå opp, er muskler, og kilo ny Frida, nødvendige kilo for å nå målene mine. Kilo som gjør at jeg kan gjøre normale ting som å shoppe i ungdomsavdelingen, trene, være sosial, gå tur, være med kjæresten min, reise, bli mor, bli  sykepleier osv.
Så har vi den tanken om at jeg ikke er tynn nok og syk nok for behandling på Levanger. Den tanken har jeg hatt før, og jeg har erfaring om hva den tanken kan gjøre med meg og situasjonen min. Jeg står nemlig i ett veiskille hver eneste dag helt til innleggelsesdagen på Levanger kommer. Jeg kan velge å fortsette i riktig retning og holde meg stabil, eller jeg kan velge å gå den veien jeg gikk sist gang, og rett og slett ble for syk til behandling. Da må jeg tenke meg godt om hva som er riktig å gjøre.jeg må fokusere på målene mine og velge vei hver dag. hva fører meg mot målene mine? hva gjør meg godt? hva gir livsglede her og nå, for jeg lever jo nå også. hva er bra for meg nå?
Det er hard jobbing hver dag, men på kveldene kan jeg legge meg i sengen med god musikk på ørene og tenke at jeg er ett skritt nærmere et godt liv. jeg må bare fortsette å ta de riktige valgene.
~Frida~

lørdag 16. mars 2013

en pike kjenner smerten drar henne ut av virkeligheten
en smerte hun ikke kan bære
en pike kjenner en større hersker herse med henne
en hersker som hun ikke kan styre
en pike føler en intens tvang til å følge en syk vei
en vei som fører henne feil vei
en pike kjenner tusen tårer inni kroppen
tårer som ikke kommer ut
en pike dras mot en annen verden
en verden hun som føler seg utrygg
en pike roper høyt
men det er bare hun selv som kan høre
en pike prøver å danse
men føttene er bundet
en pike vil smile
men hjertet er fullt av smerte
~Frida~

torsdag 14. mars 2013

en felle

jeg har hatt en veldig tøff dag i dag. Kjenner det er tøft å være Frida i dag. Jeg har blitt enig med behandleren min at jeg bare skal overspise og kaste opp i helgene. overspising er den eneste ventilen jeg har akkurat nå. Jeg trenger å øve meg til jeg skal på Levanger, for da blir det helt slutt med å bruke spiseforstyrrelsen.
Mange tenker sikkert "hvorfor har jeg fått lov å overspise?" Grunnen er at jeg det siste halvåret har blitt med både anoreksi, bulimi og alvorlig selvskading. Det har vært i alvorlige grader alle tre, og vi har måttet prioritere å få bort de mest dødelige faktorene. anoreksien og selvskadingen er definitivt farligst. Jeg har fått ut følelser, overlevd på disse tre tingene i mange år, så det er liksom ikke bare å ta bort alt heller. Så da ble det så vi ikke fokuserte så mye på overspisingen. Jeg har jobbet knallhardt med å få bort både anoreksien og selvskadingen og har kommet delvis i mål der, og bulimien har jeg prøvd og feilet litt, men har som regel endt opp med å overspise og kaste opp i "planlagte forhold". eks 1 gang hver kveld.
Jeg føler at bulimien hjelper meg å overleve, men kjenner at det er noe jeg virkelig må jobbe med nå. Jeg må finne andre måter å håndtere følelser på. Jeg skal jo lære meg å leve uten det, så jeg må teste meg selv litt. Jeg må gi slipp. Men det er ikke lett. Når jeg unngår det, dukker følelsene opp og jeg vil gjøre som jeg har gjrot før, nemlig flykte fra dem. Men det går ikke. Jeg må bare holde ut og stå i det. problemet er at jeg føler meg tvingt til å gjennomføre det. Det er så sinnsykt tvangsbelagt. Jeg føler jeg bare må liksom. hva skjer hvis jeg ikke gjør det? Jeg vet ikke, jeg kan ikke huske hva som skjer, men følelsene kommer ut på ett eller annet vis. Psykogene anfall, angst, sinne og raseri, tvang osv.
Det er ekstra tøft i dag fordi jeg ikke har hatt mulighet til å gjennomføre ritualene mine. Det føles helt forferdelig. Jeg vil bare flykte og flykte. Jeg prøver å tenke hva som får meg til å ville det. Vel, det er nytt dette med følelser, og det er lettest å bare følge samme trygge spor som før for å takle dem, ha kontroll på dem osv. Det er en knallhard jobb å eksponere og trosse, og det krever kompetanse, trygge rammer og masse viljestyrke. Jeg lurer meg selv litt med å tenke at jeg bare kan vente med det til jeg kommer til Levanger, men jeg vet jo at det vil ikke bli noe lettere der. Jeg har bestemt meg for å ha best mulig utgangspunkt når jeg kommer til levanger, og da må jeg jobbe med bulimien også. Det jeg er redd for er at jeg skal falle tilbake på andre plan, og så bli sykere. Jeg husker sist jeg skulle på Levanger. Da hadde jeg nøyaktig samme problem. bulimi. Så jeg prøvde å kutte ut bulimien. Det som skjedde var at jeg fallt rett tilbake på anoreksien, og ble kjempesyk igjen. Det var lang tid til jeg skulle innlegges, for lang tid. Det var da jeg endte opp på østmarka, sykere enn noen gang før, døden nær.
Forskjellen fra da og nå er jo at jeg allerede har den erfaringen om at anoreksien vil prøve seg, pluss at jeg er mye sterkere nå. likevel føles det utrolig skremmende å prøve å kutte bulimien nå, for jeg er livredd for å falle tilbake og bli for syk til når jeg skal legges inn på Levanger. Jeg vet at Levanger er den store sjansen min nå, og jeg må ta godt vare på den. Det er en stor del av meg som sier at jeg er ikke syk nok, ikke tynn nok, og det var den tanken som ødela for meg sist gang. Jeg ser hvilken vei dette går. Det ligger en trygg og farlig vei foran meg, det er sykdommens lurevei, som jeg har gått før.Jeg kan bare ikke falle i samme felle igjen.
Men det som er vanskelig er å finne en måte å holde ut på til jeg skal på Levanger. Jeg må finne en overlevelsesmåte.

Tar gledelig imot råd og tips:)
~Frida~

onsdag 13. mars 2013

en magisk frisk kveld

Jeg flyr.. jeg svever... det etterlengtede tomrommet inni meg er fyllt med en herlig frisk kveld sammen med kjæresten min. Det er så herlig. Jeg har hatt det så utrolig bra. Alt gir mening. Det har vært så utrolig lenge at jeg har hatt en tom håpløs følelse. Jeg har glemt hva glede er. Jeg har glemt litt hva jeg egentlig kjemper for. Jeg blir litt sint på meg selv på hvordan jeg kan tillate meg å glemme livet, når livet kan være så bra. Men igjen, hvorfor bruke tid på å være sint?
Jeg tenker at det er ikke rart jeg har gått med en slags sorg inni meg fordi jeg ikke har det bra. jeg har gått i ni år og vært fanget. i forskjellige grader selvfølgelig. Akkurat nå kan jeg klare å tenke på hvor forferdelig vill det går ann å gå seg bort i syke veier. Det er så trist. Jeg synes det er så fælt at det skal være slik. Det går jo ann å ha det så bra. Det krever bare en solid dose med viljestyrke og gode retningslinjer på riktige valg. Så krever det at man vil. Sånn virkelig vil helt inni seg. Jeg gjør det nå, og det føles herlig. Det er slik en befreiende følelse. I kveld har jeg følt meg fri. Det har ikke vært noen humper eller isvegger som skal brytes. Jeg har kunnet gjort akkurat hva jeg vil, sammen med kjæresten min. å det er så utrolig godt å vise han at jeg har det godt inni meg. Jeg har gått i hele kveld å hatt en ivrig glede inni meg. Jeg har delvis sprudlet i hele kveld. Jeg har ikke hatt det så bra på lang lang tid.
Jeg må bare si at det finnes mange måter å flykte i forskjellige typer rus for å takle følelser. Jeg har flyktet fra følelsene mine totalt i mange år. Da flykter jeg ikke bare fra vonde, men også gode. Livet er både godt og vondt. Jeg har smakt smerte, men endelig får jeg litt glede også, og det er fordi jeg har valgt å kjenne på følelser igjen. Livet er vondt og godt. Man må ta hele pakken. Men i bunn og grunn er det verdt det når man får slike gode opplevelser som jeg har fått i kveld. Det var så kjempegodt å få glede inn i kroppen igjen. Det gir håp, styrke og en sliten kropp fightermodus igjen. Det var bare så utrolig godt å få en frisk dag sammen med sin kjære igjen. Det er så lenge siden nå. Det er så givende og betyr så mye. Det er akkurat hva vi trenger for å holde oss på matta og sterke. For styrke får vi aldri nok av. Det er litt av en kamp vi står i og har stått i lenge, så det er godt å kjenne at det er verdt jobben.

her sitter jeg som en energifyllt solstråle og bare vil dele hvor glad og lettet jeg er, og glemmer helt å fortelle hva vi har gjort. Vel, jeg tok bussen inn til Trondheim, gikk og shoppet litt i butikkene. Tro meg, det var herlig å shoppe. Hvorfor? Jo, jeg kunne endelig gå rakrygget forbi barneavdelingene og direkte til voksenavdelingene og ungdomsavdelingene. Jeg prøvde og kjøpte klær som satt på en mye friskere og sunnere kropp. 5 kg opp i vekt føltes plutselig herlig. Den følelsen skal jeg ta godt vare på, for den er sjelden. Jeg så til og med at jeg har masse å gå på, så jeg vet hva jobben min blir fremover. Fokus på å få en enda friskere og sunnere kropp blir jobben fremover nå. Det er målet til friske Frida.
Etter en liten shoppingrunde kjøpte jeg meg en herlig kaffe før jeg fikk treffe Lars. Jeg så i øynene hans at det var en stor glede å se jenta si så frisk igjen. Gjensidig glede. Vi spaserte bare litt rundt og pratet og kikket litt i butikker. En følelse av frihet fyllte oss begge tror jeg. Det gjorde utrolig godt.
Vi fikk være kjærester igjen. Så dro vi på kino og så filmen beautiful creatuers. Det var serriøst den beste filmen jeg har sett på leenge. Det var som å få klare retningslinjer for fremtiden. Vi kunne sette oss inn i filmen helt utrolig, og kjenne oss igjen veldig. Jeg fikk tårer i øynene flere ganger. Den traff så utrolig bra hele veien.
jeg og Lars satt nærmest å lo etter filmen, fordi vi kunne se på hverandre hva vi tenkte gjennom hele filmen. Vi kjente oss sånn igjen, selv om filmen handlet om hekser og magi. I bunn og grunn handlet det om at valgene vi tar har konsekvenser og er det som fører oss frem i livet. Vi kan velge vei, så er det mye som kan møte oss. Hva som møter oss avhenger av valgene våre. En ting er sikkert. kjærligheten er sterk. Annbefaler filmen på det sterkeste.

I dag har jeg fått vært Frida igjen. Det har vært så herlig at jeg måtte dele det med dere. Jeg er fyllt opp med guts og motivasjon igjen. Nå vet jeg en flott måte å få givende energi til å fortsette kampen. livets rus kaller jeg det. Ingenting er så friskt og sunnt som det. Jeg takker min kjære for en magisk kveld. I kveld kan jeg sovne med et smil om munnen og en herlig følelse inni hjerte mitt.
~Frida~

tirsdag 12. mars 2013

en felle - men jeg snudde

ett øyeblikk trodde jeg jeg var gitt opp. Jeg trodde jeg hadde tapt. Jeg trodde alt skulle skje på nytt, alt det vonde. Jeg trodde sykdommen hadde vunnet og at det var meningen at jeg skulle være fanget for alltid. 
Jeg trodde det var meningen at jeg skulle være den syke frida, og at jeg ikke ville få sjansen til å bli frisk, at døden snart ville ta meg. Jeg trodde... Jeg ville bare gråte.

Fem timer før dette skjedde sto jeg på vekta. I morges. Tirsdagsveiing. Tallet viste at jeg hadde gått opp over 1 kg denne uken. En del av meg fikk sjokk og ville kaste hele boksen i veggen og bare rase, mens en annen del av meg klarte å tenke med fornuft at det ikke er rart at jeg har gått opp med tanke på hvordan forrige uke var. det var mye slurv, mye stress og overspising, mange ukloke valg osv.
jeg har snakket litt med behandleren min om det, og vi ble enige om at jeg skal prøve å stabilisere vekta litt nå, frem til jeg skal på Levanger. jeg har kommet til ett punkt hvor vektoppgangen begynner å bli tung, og det krever litt kompetanse og ordentlige rammer før jeg kan fortsette. Fortsette opp det skal jeg, for jeg Frida liker det som skjer. Jeg er i ferd med å bli ny.

I dag skulle jeg også til Trondheim på st. Olav å skjekke hvordan ståa var med epilepsien. Altså ta EEG.
Behandleren min ble med meg, så vi fikk snakket ordentlig om vektoppgangen og om endringer denne uken.
så kommer vi til sjokkbeskjeden som fikk meg til å føle håpløshet.
Jeg er nå på et stadie hvor jeg er desperat etter ordentilig hjelp for spiseforstyrrelsen. I dag skulle vi få dato på innleggelse. og det fikk jeg. OM SEKS UKER!
bah, jeg ville bare gi opp. Den første reaksjonen min var grufull. De hadde jo sagt at jeg skulle få komme før påske. Jeg hadde begynt å gjort meg klar for kamp. Så må jeg vente i seks uker til før jeg får begynne. Hvordan skal jeg klare å holde motivasjonen oppe?
Dette er nøyaktig det samme som har skjedd før. Enten er jeg for syk, eller for frisk. så går det for lang tid, så er jeg for syk til å få behandling. Dette ligner på akkurat den samme runddansen som jeg har gått i i snart NI år.  Jeg ville gi opp. Jeg ville ha en enkel løsning, så jeg søkte i mitt slitne hode etter en løsning.
selvskading, uaktuelt. droppe hele levanger og prøve å gjøre livet mitt litt bedre her hvor jeg er. tja, da får jeg være tynn, jeg får fullført skolen dette året, jeg får sommeren hjemme. Jeg hadde mange gode argumenter for å bare være der jeg er nå. Men etter en stund innså jeg at dette var en av fellene til sykdommen. Dette var enn av de enkle sykdomsveiene som ledet meg i feil retning.

-Jeg prøvde å finne en annen løsning. Jeg psykte meg opp og klarte å snu tankene mine. Selvfølgelig vet jeg hva jeg skal gjøre. Jeg skal holde ut. Jeg skal på levanger om seks uker. Jeg skal klare å vente. Jeg skal fortsette den gode utviklingen jeg har hatt. Jeg skal holde meg stabil. Jeg skal klare å ha samme utgangspunkt som jeg beskrev for behandlerne på møtet i går. Jeg skal klare å holde motivasjonen min oppe.

hvorfor? Vel, grunnene er mange, men i hovedsak at jeg virkelig vil bli frisk. Og det skal jeg klare!

~Frida~

mandag 11. mars 2013

forvernsmøte på Levanger

Jeg var på Levanger på forvernsmøte i dag. Jeg var kjempenervøs. Blir alltid redd når jeg skal møte nye mennesker. Hva tenker de om meg? dømmer de meg? synes de jeg er for tykk til å være her? Synes de jeg er dum? er jeg for frisk eller for syk? hvorfor skal de hjelpe meg liksom?
Slike tanker kommer dettende inn i hodet mitt. Jeg blir liksom litt likegyldig, men i dag var jeg sterk. Jeg sa klart å tydelig fra hva jeg var der for, og hva jeg ville ha hjelp til. Jeg føler jeg fikk formidlet mitt, og jeg tror de fikk den informasjonen de trengte for å ta meg inn. Jeg får svar i morgen. Jeg er kjempespent.
det er jo tross alt fremtiden min det er snakk om. Det er  første gang jeg virkelig engasjerer meg ordentlig for noe liksom. Legen spurte meg i dag " ja, er det dette du vil da, vil du bli frisk?". Jeg måtte virkelig tenke meg om, men jeg kjente at det var et stort og viktig spørsmål. Ja, sa jeg. Jeg er kommet for å bli frisk denne  gangen. Jeg kjenner det er sant helt inni hjertet. Jeg er klar for å bli frisk. Jeg er klar for å gi slipp. Jeg har ikke vært der før, det kjenner jeg. Dette er nytt, og jeg synes det er spennende. Jeg er i ferd med å bli kjent med meg selv. Den nye Frida. Jeg kjenner ikke henne helt. Det er så stort for meg å kjenne på at jeg tørr å lete etter nye sider ved meg selv. sider som har vært bedøvd av spiseforstyrrelsen. I rusen av spiseforstyrrelser bedøves følelser, også de gode. alt har en tendens til å gå på autopilot. Jeg er lei av å gå på autopilot. Jeg vil kjenne hvordan det er å leve.Og ja, da må jeg bare akseptere at smerte hører med. Jeg forventer ikke blomster og idyll, Jeg forventer bare at jeg KJENNER at jeg lever. Jeg vil ikke være likegyldig. Jeg vil ha verdier og meninger og holdninger. Jeg vil vite hva jeg vil og hvilke mål jeg vil strekke meg etter. Så når jeg vet det, vil jeg ha styrke til å gjøre det, til å oppfylle ønsker og mål og drømmer.

Dette går riktig vei. Jeg er på riktig vei nå. Det skal bli verdt det. Kampen foran meg blir tøff, men jeg prøver å tenke positivt og at jeg gleder meg til å få ordentlig hjelp. Jeg gleder meg til å mestre. Jeg synes det er spennende.
~Frida~

søndag 10. mars 2013

søndagfealing

blæh...Søndager er forferdelige syns jeg. Det er liksom dagen før mandag og ny uke, hvor jeg tenker at jeg skal gjøre alt mye bedre, så ender jeg opp med å bruke søndagen til å slippe sykdommen løs å herje fritt. jeg tenker at "i morgen" skal jeg gjøre det bra, så det spiller ingen rolle hva jeg gjør i dag. Det er her jeg gjør feil, for det blir ikke lettere selv om det er mandag. Det er nå jobben må gjøres. Det er mange tanker for tiden. I morgen skal jeg på møte på Levanger, noe jeg er veldig spent på. Det kommer flere fra Levanger dit, hvor vi skal diskutere hvordan behandlingen min skal bli.
Jeg har også fullt opp med å følge kostplanen, noe jeg gjør veldig bra synes jeg. jeg slurver litt her og der,spesielt på middagen. jeg gleder meg til jeg skal slippe å bestemme hvor mye som skal ligge på tallerkenen en stund. Det er så vanskelig å legge på mat. Jeg begynner å tenke kalorier og div med en gang. jeg har hvertfall bestemt meg for en ting. når jeg kommer på Levanger skal jeg spise ALT på kostlisten.
men så har vi denne overspisingen da. jeg sliter litt der altså. Det er ikke slik at jeg har så mye behov for overspising, det er mer tvang. jeg føler det er noe jeg bare MÅ gjøre. jeg kan ikke forestille meg å ikke gjøre det. jeg må bare gjennomføre det, selv om jeg ikke vil det. Det er så vanskelig. -men jeg tror det blir lettere når jeg får litt mer mat på kostlisten. Jeg vet jo at det blir mer mat når jeg kommer til levanger.
Jeg er virkelig spent på møtet i morgen. har så mange spørsmål. -det går nok greit tenker jeg.
ønsker alle en fin uke :)
~Frida~

veien videre

Det er sol ute. snøen er fastspeket i bakken, og det er antydninger til bar bakke på veien. vårfølelse. Det er en god følelse. en ny vår kommer. Det er så godt når den kommer. man får liksom en følelse av lettelse. Jeg gjør i vertfall det. Man kjenner at vinteren sakte gir slipp. kanskje det er det som er så godt. ting bare skjer uten at man selv må gjøre noe. Alt blir automatisk bare bedre.
Slik er det ikke med endringer ellers. Da må man gi slipp. Da må man gi slipp på det ene, for at det andre skal komme til. Det kan gjelde mange forskjellige ting. vi har alle sikkert noe som gjør at vi stangnerer littegrann, eller mye, men som er trygt, kjent og vant. Det handler om å gi slipp.

Så hvordan går det for tiden? Vel, jeg sliter med å gi slipp. Jeg sliter med å gi slipp på barnekroppen som jeg  har blitt så vant til å ha. kiloene jeg legger på meg representerer for meg skittenhet. skittenheten og skyld som jeg slanket bort da jeg var lita jente. Det er vanskelig å prøve å gjøre kiloene til noe annet, men jeg prøver virkelig. Jeg prøver å gjøre kiloene til sunne muskler. Jeg prøver å tenke at kiloene er en del av en ny Frida. At kiloene bidrar til en frisk kropp, og at det er viktig at jeg har en frisk kropp for å nå målene mine. Jeg vil jo bli mamma en gang i tida, og jeg skal jo bli sykepleier. i bunn og grunn, jeg skal jo bli frisk, og da trenger jeg disse kiloene. men det er tungt, ja det er det. sykdommen i meg hater det, og gir meg skumle følelser. grøss og gru! hvordan kan jeg la noe så forferdelig som å ese ut skje? hvordan kan jeg frivillig påføre meg skittenhet? slike ting... Men jeg prøver med mitt delvis friske hode å tenke friske ting om vektoppgangen. Jeg tror det blir litt bedre når jeg kommer på Levanger. Der vet de nok hva de skal si for å få de riktige tankene på plass. Det blir nok bra for meg å komme dit. denne gangen reiser jeg på Levanger for å bli frisk. Tidligere var det for å få et avbrekk fra tvangsbehandlingen. jeg var kjempesyk sist gang jeg var der. jeg var døende og balanserte på dødsleiet. nå er jeg mye friskere, jeg spiser etter en kostplan og jeg er kjempemotivert.
som dere sikkert skjønner er det fortsatt krig inni meg. sykdommen er ikke særlig begeistret for valgene mine, men det kan jeg heller ikke regne med da. Den vil jo aller helst vinne, aller helst ha meg død.
Jeg gleder meg til å dra til Levanger for å mestre. De første dagene vil nok bli beintøffe, men ettervert vil jeg kjenne at jeg mestrer opplegget. Jeg må bare gå på den riktige veien. jeg må følge spillereglene, jeg må ta imot hjelp, jeg må følge opplegget, jeg må gi slipp for å slippe inn nye mestringsstratergier. Da vil jeg mestre, og være sterkere enn sykdommen.

ellers lurer  jeg på om noen har  noen friske motiverende tanker og ord i forhold til det å gå opp i vekt?
Det hjelper når det kommer fra noen andre også. Jeg har selvfølgelig mange motivasjonsfaktorer, men vil gjerne ha flere.

~Frida~

torsdag 7. mars 2013

veien



Veien til friheten
Veien til et bedre liv
veien til et liv
En vei bare jeg kan gå for å oppnå friheten jeg så sterkt ønsker
Veien er målet
På veien vil jeg møte motstand, kamper,kriger, motløshet.
På veien vil jeg møte smerte og vonde følelser
På veien vil jeg nok ofte ønske meg bort
Se på veien
Ser du alt grønt som så nydelig skinner opp veien?
Grønt som er kjærlighetens farge
Alt grønt er fyllt med kjærlighet fra alle som støtter meg og holder meg oppreist mens jeg går
Alle som kjemper med meg
Alle som heier på meg
Alle som har kjærlighet for meg
Alle mine kjære
Grønt er kjærlighet
I kjærligheten er det styrke,tro og håp
Det skal fylle meg med styrke 
Jeg vil møte motgang
Det vil bli smerte
Det vil komme nederlag
Men jeg er omringet av Tro, håp og kjærlighet
Veien er det bare jeg som kan gå
Mine kjære kan gå den med meg. 
I enden av veien er det frihet.
I enden av veien begynner livet
I enden av veien er jeg Frida.
I enden av veien er jeg fri...

~Frida~

viktige ord


Jeg sitter på stua på DPS`n nå. Har akkurat hatt samtale med legen her. Vi snakket om mange ting, men det er en ting jeg sitter igjen med som jeg vil dele. Jeg tenkte på et bilde jeg laget for mange måneder siden. Jeg hang i en rød snor snurret sju ganger rundt hele kroppen min. Jeg var totalt fanget. Jeg var dradd inn i en verden og en tilværelse som skulle ende med døden. Alt var svart og jeg var bare et håpløst tilfelle. Det eneste som foregikk inni meg var kontroll, fortrenging av smerte, smerte, følelseskaos, selvskading og høy angst. Alt jeg ville var å flykte hele tiden. Kaoset og smerten var konstant, og det første innfallet mitt var alltid å flykte. En tid flyktet jeg med sult og vektnedgang. Da hadde jeg «kontroll». Da var jeg flink nok, god nok. Jeg mestret å være sykelig tynn. Det var min rus. Men kroppen min tålte ikke rusen. Jeg balanserte på dødsleiet lenge, og en dag satte heldigvis noen foten ned og reddet livet mitt. Noen løsnet den røde snoren som jeg var surret inn i med tvang og styrke, og gav kroppen min næring igjen. For meg, som på den tiden bestod av stort sett bare sykdom, var dette en forferdelig tid. Jeg hadde ikke kontroll. Noen tok fra meg kontrollen. Jeg fikk ikke ha rusen min. Jeg fikk ikke fortrenge smertene. Noen påførte meg skittenhet med tvang. Dere skjønner sikkert hva jeg mener. Det føltes som et overgrep, og det skjedde hver dag i mange måneder. Jeg fikk ikke være ren. Jeg gikk opp skitne kilo, som jeg tidligere hadde slanket bort. Jeg hadde jo slanket bort skittenheten og smertene, og hadde kontroll på dem. Det var helt forferdelig. Jeg var i en egen verden. En verden der mat var gift, kilo på kroppen var skittenhet på min kropp, kontroll var min rus. Det var en tøff kamp, og jeg prøvde hele tiden å flykte fra følelsene. Neivel, jeg fikk ikke kontrollere livet mitt med anoreksi, så jeg måtte finne en annen måte å få ut følelsene og smerten på. Selvskading ble det eneste svaret jeg fant. Alvorlig selvskading. Selvskading som krevde mye av den stakkars kroppen min. Det var smerte, bare smerte. Jeg skadet meg selv fysisk for at noen andre kunne smertelindre mine fysiske smerter med smertestillende. Jeg ble avhengig og skadet meg bare mer og mer for å få smertestillende. Jeg gjennomgikk over tjue operasjoner på ett år. Jeg skadet meg stygt og sitter igjen med en mage med et langt tykt arr, pga at de har åpnet meg så mange ganger. Jeg var desperat. Jeg gjorde helt forferdelige ting mot meg selv for at noen skulle reparere meg igjen. Men egentlig var det den psykiske smerten jeg ville smertelindre.
Så har vi bulimien da. Hvordan skal jeg beskrive den? Vel, det er vel følelsen av å kunne tiltrekke seg alle vonde følelser ved å skape angst ved å spise enorme mengder kaloririk mat, og kontrollere de følelsene ved å kaste dem opp igjen. Dette skaper en utrolig avhengighet, noe det også gjorde for meg, og gjør for meg. Jeg kunne holde på hele natten, hele dagen. Følelsene tok aldri slutt. Det ble bare mer og mer kaos inni meg, og jeg følte jeg måtte kvitte meg med følelsene. Kampen mot følelsene var og er tøff. Men jeg begynte dette innlegget med at jeg tenkte på det bildet jeg lagde for noen måndter siden. Jeg tenkte på hvor fanget jeg følte meg. Jeg tenker på den røde snoren som var surret sju ganger rundt meg. I går hadde vi billedterapi her på Orkdal DPS. Jeg tegnet hvordan jeg følte meg. Jeg tegnet meg selv, delt på midten. Jeg var halvt rød og halvt grønn. Rød representerer sykt og grønn friskt. Jeg hadde også en rød snor rundt føttene mine som trakk meg mot den evige syke runddansen og alt det syke. Men det var bare tre runder rundt føttene mine. Er jeg mer fri? Har jeg kommet lenger? Har jeg gått frem på friskveien min? Det er utrolig mye sorg i den personen jeg tegnet. Sorg over tapet av så mye av livet mitt. Sorg over all smerten jeg har påført meg selv og mine. Sorg over håpløshet. Men jeg må nesten fortelle om resten av bildet også. Jeg gikk på friskveien. Den var nokså humpete og bratt, men jeg hadde en enormt stor folkemasse ved siden av meg på veien som sendte meg glede, motivasjon, styrke, håp, tro og kjærlighet og drømmer. Jeg kunne også se på bildet at i enden av veien var det ingen humper og det var sol og lyst der. Føttene mine var bundet, men jeg sto vendt mot målet mitt, altså i riktig retning. Bildet representerer kampen min. Alle de valgene jeg hver dag må ta. De riktige valgene må tas hver dag for at jeg skal komme meg frem, og jeg har masse godt ved siden av meg, inni meg, og i fremtiden. Jeg tenkte meg om når jeg lå i sengen min etter middagen i dag. For ett halvt år siden kunne jeg aldri klart å ligge i senga etter å ha spist middag. Jeg hadde ikke klart å spise middagen en gang. Da ville det ha vært full krig inni meg, og jeg hadde flyktet enten ved å kaste opp eller ved å skade meg. I dag spiser jeg seks sunne måltider for dagen, jeg trener for å føle meg bedre, jeg snakker om smerten inni meg, og jeg jobber mot å være best mulig stand til å gjennomføre en helhetlig behandling av spiseforstyrrelsen på Levanger.
Jeg har gått mange skritt, men jeg har fortsatt mye igjen for å nå målene mine. Men nå jobber jeg vertfall hver dag med å ta gode friske valg som er både bra for meg nå og i fremtiden. Ja, jeg er fortsatt fanget. Jeg er avhengig av å ha en slags rus eller en kontroll på følelsene mine. Men jeg vet at hvis jeg noen gang skal kunne se ned på føttene mine og se at det ikke er en rød snor rundt dem, må jeg gi slipp på den. Jeg må gi slipp på den spiseforstyrrede verdenen og lære meg å leve på nytt. Det er så mange ting jeg må lære meg. Jeg var bare ei lita jente på 11 år når jeg ble syk. Jeg har tapt masse, men har dog en stor erfaring med meg som har formet meg som person. Jeg oser av ett eller annet. Mange sier jeg er spesiell. Hva som befinner seg inni meg vet jeg ikke, men jeg gleder meg til å finne det ut. For å slippe frem Frida må jeg gi slipp på spiseforstyrrelsen. Det er det jeg skal jobbe med på Levanger. Jeg skal lære meg livets spilleregler, jeg skal finne meg selv, jeg skal få et nytt forhold til mat. Mat skal ikke representere følelser. Jeg skal lære meg at det er to forskjellige ting.
Sykdommen prøver fortsatt å få meg til seg på den evige runddansen sin som jeg har gått på i snart ni år nå. Halve livet mitt faktisk. Det handler om å ta det tunge steget fra det, og gi slipp, gå videre. Noe jeg er veldig motivert til å gjøre, men likevel føles det vanskelig, fordi sykdommen har på mange måter «hjulpet» meg gjennom tøffe perioder i livet mitt. Den har beskyttet meg fra en enorm smerte fra ting jeg har opplevd. Derfor føles det trygt å gå i dens spor, på veien den legger frem for meg. Jeg slipper å kjenne på følelser. Men jeg vet at jeg må en eller annen gang konfrontere følelsene og smerten. Jeg må jobbe meg gjennom de, og tilgi meg selv for all skyld jeg har påtatt meg opp gjennom årene. Jeg har følt enormt skyld til alt som har gått galt i både mitt liv og andres liv. Jeg å tilgi meg selv og gi slipp og gå videre. Ingenting var noen gang min skyld. Og den eneste som kan ta det til seg for at jeg skal bli frisk, er meg.
Jeg har valg hele tiden. Hvilken vei vil jeg gå på? Vil jeg fortsette på den veien jeg har gått i ni år og flykte fra følelsene, eller vil jeg videre og bli frisk og leve livet mitt?
Jeg vil bare at alle rundt meg skal vite at jeg er enormt takknemlig for at jeg har dere. Spesielt mine foreldre og min kjæreste. De har hele veien holdt håpet oppe og vært sterke og holdt Frida i live. De har hele veien realitetsorientert meg når det trengtes, og latt meg drømme når det trengtes. De har gitt meg mot og styrke til å kjempe meg gjennom mang en kamp. Jeg er evig takknemlige for at jeg har dere i livet mitt. Det krever en enorm styrke til å være pårørende gjennom det helvete vi har vært gjennom. Jeg elsker dere, og en dag skal vi tenke det vi alltid har sagt. DET BLE VERDT DET!

Jeg tenker tilbake på når jeg nettopp hadde blitt syk eller når ting sto på som verst i fjor. Huff, så fælt. Og jeg tenker på alle de stakkars små jentene som er i samme situasjon nå. Jeg vil bare si til dem at livet er så mye bedre enn en fremtid med sykdommen. Jeg vet at den føles som en venn nå, men om noen år vil dere se tilbake og sørge over valgene som ble tatt. Jeg mener alle har et valg I DAG. Vi kan alle velge livet. Vi kan alle velge hvilket fokus vi vil ha og hvilke mål man vil jobbe mot. Vi kan alle velge hvilken vei vi vil gå eller hvilken vei vi ikke vil gå. Vi har et valg, hele tiden.
Tenk det, vi kan få akkurat det livet vi vil ha.
Jeg skulle gjerne skrive flere ord om flere meninger og tanker, men nå venter en ny jobb foran meg. Mat. Kroppen trenger mat for å leve, og jo, jeg vil jo leve. Derfor vinner jeg denne kampen. 

~Frida~

onsdag 6. mars 2013

still fighting

Først vil jeg bare si tusen takk for alle gode tilbakemeldinger og kommentarer i det siste dagene. Det gjør utrolig godt å ha så gode lesere som dere altså :)

Jeg fikk et spørsmål om jeg kunne skrive et innlegg om vekt og speil, og hvordan livet hadde vært uten.
jeg kan ikke svare for alle, kun meg selv.
Altså vekten og speilet er jo en av de tingene jeg har fått dekt mitt kontrollbehov på. Antall kilo har vært betydningsfullt for alt i livet mitt. tallet på vekta påvirker hele meg og følelsene mine. når det kommer til speil har jeg til tider holdt på å knuse mange. jeg har ikke sett det reelle bildet i speilet, så jeg  har måttet lært meg å stole på de rundt meg og realitetene rundt min vekt. undervektig betyr undervektig, og sykdommens speilbilde forvirrer meg.
jeg husker en periode jeg var helt kontrollfreak og veide meg hele tiden. Det påvirket meg gjennom hele dagen. veide jeg mer var humøret fælt og angsten høy, og veide jeg mindre følte jeg meg flink og at jeg hadde kontroll. Det var fælt å ha det slik. Jeg følte at jeg måtte tømme meg på alle slags måter for å veie minst mulig før veiing. Det var helt sykt. Jeg hadde et sykelig forhold til kropp og vekt.
Men nå derimot, har jeg kommet mye lengre. jeg veier meg en gang i uken, og prøver å tenke at antall kilo ikke har noe med min verdi som menneske å gjøre. Jeg er meg, og kroppen min er min bil som jeg skal bruke gjennom livet. Jeg må passe godt på den, og gi den næring. Jeg må sørge for at bilen min har det best mulig. at den er sunnest mulig. Jeg må være snill med den. Mat er medisin og mat er en nødvendighet. Det er en realitet.
Nå følger jeg en kostplan som gjør at jeg går litt opp i vekt hver uke, noe som gjør at jeg har et kjempegodt utgangspunkt til jeg skal på Levanger. Kroppen min er sterkere denne gang, dermed er jeg også sterkere. Denne gang er det jeg som sitter i førersetet og skal peile meg inn på riktige spor. Jeg har mange nye verktøy i verktøykassa mi, og jeg er sterkere enn sykdommen. Så tenker jeg ofte på at dette er det som må gjennomføres for at kroppen min skal ha det best mulig fremover.
Når jeg tenker på Levanger, gleder jeg meg til å komme igang, men jeg gruer meg til veiingene og vektoppgangen, og det å se meg selv i speilet. For denne gangen må jeg faktisk tåle å stå på vekta eller foran speilet å se at kiloene går opp, og jeg må akseptere det. Så må jeg tenke fornuftig da, at det er en del av det å bli frisk, å bli kvitt djevelen på skuldra som snart har tatt ni år av livet mitt. skal jeg virkelig la et tall styre livet mitt. Jeg har ett liv! Skal jeg kaste bort det med å konstant ha kontroll på kroppen min og vekta mi?
Det blir et kjipt liv, et liv jeg ikke ønsker. Jeg vil være fri fra den negative runddansen. Jeg vil ha en frisk kropp som gjør mer enn å sove eller bare spise og kaste opp. hvilket liv er det? Det er det livet jeg har levd siden jeg var elleve år. Nå er jeg snart tjue år. Livet har gått videre, nå må jeg også det. Det er på tide å gi slipp. Jeg følte meg ødelagt, knust i tusen biter. De siste månedene har vi lagt på plass noen brikker, men det er mange igjen. Men jeg kan se konturene i hvordan livet mitt kommer til å bli, så lenge jeg fortsetter å legge på plass de riktige brikkene, eller river istykker noen brikker. Jeg velger.og jeg har håp. masse håp.
~Frida~

lørdag 2. mars 2013

en frisk kropp

Jeg føler meg forferdelig. Kjenner godt på kroppen min at jeg går opp i vekt. Det er selvfølgelig en delt følelse, men det er sykdomsfølelsen jeg er mest vant til å kjenne på og som kommer først inn. Jeg prøver å tenke at det er positivt, men jeg klarer liksom ikke å la være å kjenne på skittenhetsfølelsen som sitter som støpt og har gjort i mange år når jeg kommer over 40 kg. Jeg vet med fornuften min at det er muskler og nødvendige kilo jeg går opp, men likevel er skittenhetsfølelsen så sterk.
Det føles rett og slett helt forjævlig(unnskyld uttrykket), men uansett må jeg bare lære meg å holde ut og kjenne på følelsene. Det er tross alt når jeg er i følelseshelvetet at jeg kan endre følelsene og tankene mine. Det er når følelsene er der at jeg kan endre dem. Jeg må bare godta kiloene. Det er jo litt spennende også. følelsene kan jo være spennende. Jeg kan velge å tenke slik. Dette er et forsøksprosjekt. mitt prosjekt om å bli frisk. En ny Frida. Frida med en voksen normal kropp. Wæh, det er skummelt. forferdelig skummelt. så skummelt at jeg ikke klarer å holde det i sjakk inni meg. Å det er NÅ det er SÅ VIKTIG at jeg ikke gjør som jeg alltid har gjort. FLYKTE! For å unngå å fortsette i den negative evige sykdomsrunddansen må jeg gå videre. Jeg må bruke friske mestringsstratergier for å takle dette. jeg har det i meg. ja, det er nytt og skummelt, men det er BRA! Det er bra for fremtiden min og for livet mitt, for helsa, for drømmene mine, for meg. Hvorfor skal jeg leve i en barnekropp da? godt spørsmål. Det spør jeg meg selv om, og da finner jeg ingen gode grunner for det. Det er bare et behov jeg hadde som barn. å være tynnest og flinkest. Da var jeg bra nok. Men livet har gått videre nå. Det må jeg også. Jeg må gå videre. Veien er lagt foran meg nå. Det er bare for meg å unngå å gå på de fristende enkle sykdomsveiene. alle står på sidelinja og heier på meg, jeg kan velge å høre på dem, for de vil meg godt og at jeg skal bli frisk. de leder meg fremover mot målene mine. Går jeg på omveiene til sykdommen og lytter til den, kommer jeg ingen vei. sakte men sikkert mister jeg alt jeg har i livet mitt, jeg mister venner, familie, kjæreste, meg selv, livet. jeg dør. Det er det sykdommen vil oppnå. Så derfor velger jeg å gå opp denne tunge bakken nå. Ja, det er for jævlig, men det skal bli bedre, for jeg kommer til å forandre meg på så mange områder mens jeg går på frisk-veien. Jeg kommer til å bli sterkere, og sykdommen svakere. Jeg kommer til å finne meg selv og mine verdier.
Så kiloene føles ekle og forferdelige ut nå, men det vil føles bedre. Jeg må bare gi slipp på barnet i meg og gå videre. Det er tungt, nytt og skummelt, men det må til for at jeg skal bli frisk.

er dere fortsatt med meg, kjære lesere? setter pris på noen gode ord innimellom. Er dere der?
klem fra meg.
~Frida~