torsdag 31. mars 2016

Jeg må stå

Frida12år:"jeg gleder meg sånn til alt dette er over. Jeg vil være den friske frida" Frida 14år: "livet mitt er bare sykdom. Jeg er ingenting annet,selv om jeg vil være alt annet" Frida15år: "kjære Gud. Hjelp meg. Jeg klarer ikke mer. Jeg er så sliten. Jeg er så trist. Slipp meg fri." Frida16år: "La meg få tilbake meg selv. Jeg er fanget av mine mørkeste sider. Men alt er håpløst fordi jeg klarer ikke å sette meg selv fri" Frida17år: "Er det noen mening med at jeg skal lide slik. Jeg føler jeg dør mer og mer for hver dag. Jeg lurer på hva det er som gjør at jeg likevel våkner hver dag." Frida18år: "Jeg lurer på om jeg noensinne vil kjenne glede i hjertet mitt igjen. Det er ingenting som tyder på det. Hvorfor har jeg fått dette livet? Hva har jeg gjort for å fortjene det?" Frida20år: "Det finnes så mange sår i sjelen min. De vil ikke gro. Det virker som at fortiden min nå begynner å jage meg. Sårene har vært bedøve av sult, smerten og tall. Hvordan skal jeg gi slipp på det som holder fortidens smerte i sjakk?" Frida21: "Gi meg et tegn på at jeg skal fortsette å kjempe? Uansett hvor vondt,uansett hvor mørkt, uansett hvor ensomt, uansett hvor håpløst, er det noe inni meg som forteller meg at jeg ikke kan gi opp. Selv om det ikke gir noen mening,må jeg lytte til det." Frida22: "I dag kjente jeg følelsene mine. Jeg har ikke følt på 10 år. Det skremmer vettet av meg. Men likevel kjennes det ut som det skal være der. Men det gjør vondt enda. Jeg vet jeg på et eller annet vis må komme meg gjennom dette." Frida, i dag: "I dag har jeg grått hele dagen. Jeg tror jeg slapp ut tårer som jeg har holdt tilbake i et tiår. Det føltes slik. Jeg trodde jeg skulle drukne. Men likevel følte jeg meg mer lettet for hver tåre jeg slapp ut. Det virket forresten som det aldri skulle stoppe, og for første gang i hele mitt liv var det greit. I dag lærte jeg at det gjør godt å gråte." ..................... Jeg har brukt dagen må å se tilbake. Jeg prøver å finne en mening. Men jeg forstår nå at den meningen jeg leter etter ikke enda har kommet. Den venter i fremtiden et sted. Som jeg alltid har gjort må jeg tro på at det skal være en mening med alle prøvelsene. Alt jeg har blitt nøtt til å erfare alle disse årene. Jeg har alltid vært redd for følelser. I dag skjønte at det er følelsene våre som gjør at livets øyeblikk gir oss noe. Gode eller vondt. De gir oss et eller annet. Jeg står nå foran en sjanse til å lære meg hvordan jeg skal leve med følelser. Jeg har erfart at et følelsesløst liv egentlig ikke er det samme som å leve. Jeg vil lære,så jeg kan leve. Jeg kjenner at angsten biter hardt nå. Jeg tror kroppen min skjønner hva jeg snart skal gjennom. Men uansett hva det er,så har jeg bestemt meg. Det er vanskelig å bevare troen og håpet etter så mange år med motgang. Jeg vet bare at dette er noe jeg må gjennom,uansett hvor vondt det blir. Alt jeg trenger å føle nå,er hvor lei og sliten jeg er av å leve slik jeg gjør. Det er nok. Så jeg håper at jeg står. Jeg må stå. ~Frida~

søndag 27. mars 2016

Info om bet-behandlingen

Jeg har fått noen kommentarer og spørsmål om hvorfor det tar så lang tid for meg å starte bet-behandlingen. Det er det et enkelt svar på. Vestre viken avd. Lier (tidligere blakstad) tar egentlig ikke imot gjestepasienter fra andre helseregioner. De gjorde heldigvis et unntak fordi de har tro på at de virkelig kan hjelpe meg. Men,på grunn av at de er pliktige til å ta imot pasienter fra egen helseregion før meg,har ventetiden vært lengre for meg. De har også flyttet fra Blakstad til Lier. Jeg fikk beskjed i sommer at jeg hadde fått plass. Og nå ser det ut som at det blir innleggelse om to uker,altså 12.april. Mens jeg har ventet har jeg hatt flere videosamtaler med leder Didrik heggdal og noen av de andre som jobber der. Så jeg har blitt litt kjent med de,og de har blitt litt kjent med meg. Behandlingen varer i hovedsak rundt tre måneder. Jeg har bevisst tatt et valg om at jeg ikke vil vite så mye om selve behandlingen, for da vet jeg at jeg hadde kommet til å grue meg mer. Men nok informasjon til å vite hva jeg kaster meg inn i har jeg fått. En ting er sikkert. Det er midt i blinken for meg og min problematikk. Jeg forventer ikke mirakler. Det er jeg som må gjøre jobben, og med hjelp og støtte tror jeg at jeg kommer til å bli en frida som er mye mer selvstendig og som kan bli mye friskere. ~Frida~

lørdag 26. mars 2016

Nok en høytid

Jeg har påskeegg. Jeg har en orkide på bordet mitt. Mn påskestemning kan jeg ikke kjøpe. Glede i hjertet kan ikke kjøpes i form av gjenstander. Jeg savner den spesielle stemningen man får i høytider. For meg i dag betyr høytid økende stress,påminnelser,savn og sorg. Sorg over at ting er som de er,og savn av sånn som det var. For jeg husker hvordan det var. Jeg husker at påske betydde å dra til Oppdal med familie og venner,stå slalåm,gaukrenn der vi kledde oss ut og gikk på ski på jakt etter godis. Og når jeg var litt eldre handlet påske om slalåm og afterski med masse festing med gode venner. Jeg var alltid supersosial og elsket å bli kjent med nye folk. Jeg var ofte den som havnet på bordet og synge for full hals etter musikken,sprudlende glad og ikke en bekymring. Jeg var frisk. Nå er jeg syk. I dag ligger jeg ned bredd i senga mi og ser ut vinduet på sola som alle er så glad for. Men ikke jeg. Jeg er ikke glad. Jeg er fanget. Og jeg hater det. Ikke alle har påskestemning... Jeg har påskeegg. Et forsøk på påskestemning,Mn egentlig er det en påminnelse om alt som egentlig mangler. Jeg tror aldri jeg har vært så lei som nå. Om to uker er jeg igang med kampen. Det er store forventninger. Jeg har også det. Mn troen på at det skal bli bedre varierer. Det blir sånn når man. Har vært fanget så lenge. Det blir vanskelig å tro at noe skal endre seg. Selv om jeg vet at ting kommer til å endre seg. Jeg har en stor sjanse. Og jeg skal bruke den for alt det er verd. Mn først må jeg komme meg gjennom denne høytiden. Så tar jeg en dag i gangen... Og håper at det er noen som nyter påsken. God påske... ~Frida~

fredag 25. mars 2016

Fordi jeg tror jeg fortjener det

Skammen tar stor plass. Den fyller meg. Både inni og utenpå. Hvorfor skal jeg bære denne evige skammen? Hvorfor skal den ødelegge meg? Hvorfor tenker jeg at jeg ikke fortjener å spise,hvile, drikke, være varm, ha det behagelig,ta en plass i denne verden. Hvorfor må jeg fryse,stå,være sist,sitte alene,ha det vondt,sulte,unngå folk,unngå omsorg..Bare fordi jeg tenker at jeg ikke fortjener det. Man stoler automatisk på følelser og tanker,og styres av det. Det er bare så vondt og ensomt å ha det sånn. Jeg er så sliten og ødelagt av å bære den altoppslukende skammen. Jeg er sliten av å styres av følelser og angst. Nå er det to uker igjen før jeg er på vei inn i den store kampen. Dagen før bursdagen min Jeg er så utrolig redd. Mn jeg gleder meg sånn til å bli mer glad i meg selv,bli hel...så jeg kan sette meg selv fri fra dette marerittet. ~Frida olivia ~

fredag 11. mars 2016

En måned igjen..

En måned igjen! Jeg må helt ærlig si at jeg er livredd, spent,gruer meg og har tusen spørsmål. Hvor er jeg om fire måneder? Er jeg sterk nok? Hva om jeg mislykkes? Hvordan blir dagene mine på vestre viken? Fortjener jeg dette? Vil det hjelpe meg? Hva om det ikke går? Frykten har en tendens til å skape slike katastrofetanker som igjen skaper store spørsmål som igjen gjør meg enda mer redd. Jeg får beskjed om å prøve å vekke den nysgjerrige frida og stiller andre spørsmål. Hvor langt har jeg kommet om fire måneder? Hvordan blir livet mitt etter denne kampen? Hva vil jeg fylle livet mitt med når jeg endelig gir slipp på spiseforstyrrelsen og får lært meg å håndtere alle indre sår,traumer, følelser og snudd tankemønster? Hvem vil jeg være? Dette er veien å gå.. selv om jeg er redd,spent og gruer meg...dette er veien min. De har virkelig tro på at jeg skal bli bedre. Noen dager tror jeg på det,andre ikke. Det er vanskelig å tro på at noe skal forandre seg når man er så fanget og har vært det halve livet. Jeg skal bli så sterk at jeg blir sjef i mitt liv. Veien dit blir knallhard, men det vil jo bli verdt det prøver jeg å si til meg selv. Jeg vil plassere skylden for mine indre sår der de hører hjemme. Så jeg kan sette meg selv fri. En måned igjen.. ~Frida~