fredag 29. april 2011

endring?

Dagen i dag startet med en uventet veiing og blodtrykksmåling. Dvs at jeg ikke hadde noen mulighet til å jukse på noen vektoppgang. Men det trengtes ikke, fordi jeg hadde nemlig gått opp litt i vekt.
Den første følelsen(e) som kom var panikk, frustrasjon, anorektisk-manglende-kontroll-følelse og sinne. Hvordan er det mulig? grunnen til at vekta viste såppas mye i dag har nok mye å gjøre med at jeg har tilbringt to dager på sykehuset med intravinøst behandling pga veldig forstyrret elektrolytter og blodprosent. Mye væske med andre ord. Jeg har ikke gjort annet enn å tisset i dag for å si det sånn. Vekta var ureel, men ikke fordi jeg hadde jukset. Blostrykket mitt og pulsen er ikke å skryte av. hjertet mitt har det ikke bra for tiden.
Siden jeg sliter med tvangstanker om å kaste opp, er kaliumen og natriumen ganske lav. Det er visst ikke bra for hjertet mitt. Men hjertet slår enda det... heldigvis.

Jeg hadde også en interessang samtale med legen min i dag. Han kom inn under oppfølgingstiden og spurte om jeg ville bli med ut på spasertur. WHOT? JEG? ut å gå? Gjerne!
Spaserturen var fyllt med en del ærlige utalelser fra legen sin side om min situasjon.
Det at jeg motarbeider friskprosessen og lurer og jukser gjør at kroppen min, spesielt hjertet blir svakere.
Han informerte meg om konsekvensene av det jeg gjør, og spurte meg direkte om jeg egentlig ville dø. Jeg fikk beskjed om at det var det som kunne skje hvis jeg ikke klarer å slutte å kaste opp. De vil selvfølgelig ta daglige blodprøver for å følge med kaliumen og natriumen for å passe på, men de kan ikke hindre meg i å kaste opp. Han spurte meg om jeg virkelig ville utsette meg selv for så stor fare at hjertet faktisk kan stoppe.
Om jeg vil fortsette dag inn og dag ut å ta den risikoen om å dø fra mine kjære, miste livet, dø...
Jeg vil jo ikke det. Jeg vil bli frisk. Men forvirret og redd ble jeg etter denne samtalen.
Jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal gjøre eller hvordan jeg skal klare å slutte å kaste opp og trene.
Kroppen kommer til et punkt der den sier stopp. Jeg må trosse før det.

Jeg har brukt dagen på å tenke litt på hvordan jeg skal klare å komme meg over kneika med å beholde maten og ikke minst magesyren. Jeg har vertfall klart å trent relativt mye mindre i dag.
Jeg har prøvd å tenkt tanken på å akseptere å gå opp i vekt. jeg har prøvd å finne en løsning.
Det jeg har kommet fram til er at jeg har skrevet en slags kostliste over mat jeg kan klare å holde på i løpet av en dag. Dvs en kostliste med vanlig mat. Ikke sondemat. Det er ikke mye, men jeg har tenkt å prøve å legge frem forslaget på mandag. En kostliste på litt mindre kalorier enn det jeg får i sondemat, slik at jeg kan klare å beholde maten, pluss at jeg kan bevise for meg selv og behandlerne at jeg kan klare å gå opp i vekt med den mengden mat. Jeg skal ikke trene eller kaste opp det. Jeg skal be om en uke med den kostlisten.
En uke til å bevise at jeg kan klare å gå opp i vekt med den mengden mat. Hvis jeg ikke går opp i vekt, har jeg bevist for meg selv at jeg trenger mer mat for å gå opp i vekt + at jeg har begynt å spise + at jeg skjønner at jeg trenger maten. Det er en løsning som jeg tror kan hjelpe meg til å komme over kneika.
Det eneste problemet er at behandlerne her er så "firkantede" og strenge på at jeg skal ha så så mange kalorier og at et bestemt opplegg skal følges osv, så jeg er ikke så sikker på at jeg får igjennom forslaget mitt. Jeg får vente å se. Noe må gjøres. Jeg trenger å kjenne at ting går litt fremover nå.
Jeg vil bli frisk. Jeg klarer ikke mer av denne konstante "kommer-ikke-videre-følelsen".
JEG håper....
~Frida~

knopper, blomster og russebesøk

Knoppene har begynt å spire...

Blomstrene har begynt på blomstre....

Har jeg? Når vil jeg begynne å blomstre?
Tiden vil vise...
----------------------------------

I dag har jeg hatt besøk av mamma og kjæresten min.
Utrolig godt med besøk på en kjedelig fredag.
Siden jeg har gått opp litt i vekt, får jeg sitte litt mer ute i sola i helga. Noe jeg selvfølgelig har benytet meg mye av.
Da kjæresten min kom på besøk i ettermiddag fikk jeg meg litt av en overaskelse..
Bare se her:

Lars er nemlig russ...

En musikktalentfull russ visstnok.

Det var utrolig godt å hoppe i armene på Lars igjen. Det er en uke siden sist jeg så han nå. Vi fikk en kjempefin ettermiddag sammen. Trilletur, prating, sang og gitar og kosing.
Heldigvis kommer han innom meg en tur i morgen også.



Jeg tror jeg blomstret litt i dag.


russejente?


tja, det har vel vært en fin dag dette...

tirsdag 26. april 2011

morgendagen får komme...

Sola skinte litt for meg i ettermiddag. Heldigvis.
Mamma var på besøk hos meg også. Jeg har brukt kvelden på å tenke over morgendagen. Mamma har vært hos meg hele tiden. Vi fikk jobbet litt med motivasjonsboken min og fikk snakket om en del ting.
Morgendagen med sondeøkning kommer, ingen tvil om det.
Det blir en tøff dag, men jeg får prøve så godt jeg kan å stå i det.

som sagt, sola skinte og mamma var hos meg i kveld. Er så inderlig glad i henne.
Takk kjære mamma for at du er den du er.
Takk for at du motiverer meg og forteller meg om at jeg en dag skal bli frisk.
Takk for at du gir meg all kjærlighet og omsorg.
Takk for at du gjør meg trygg.
Jeg er så inderlig glad i deg.


Ellers må det nevnes at jeg har fått ny data. Kjempeherliiig:D
Den gamle datan min ble nemlig ødelagt pga sondemat og biolasøl XD
Takk gud for at de erstatter den her på sykehuset. Realt!

Sola skinner enda... hjertet banker enda... jeg lever enda...
morgendagen får bare komme... hvordan den enn nå blir.
~Frida~

motløs...

Jeg klarte å være ærlig i dag. Jeg klarte å fortelle om tvangstankene mine til kontaktsykepleieren min. Jeg fortalte at dagen er fyllt opp av tvangsritualer og tvangshandlinger, og at jeg ikke hadde sjangs til å stå imot. Siden jeg ikke går opp i vekt og ikke følger den vektøkningskurven som de skal ha meg til å gjøre, økes heller sondematen, enn å prøve å hjelpe meg å få kontroll over aktivitetsnivået. Det er slik opplegget er. Går jeg ikke opp i vekt, blir det flere kalorier. Slik ble det i dag også. Jeg prøvde alt jeg kunne å si hva jeg trengte for å komme over denne kneika, og at det ikke kom til å bli noe lettere dersom sondematen øktes igjen. Det blir bare enda en ond sirkel som jeg må slite med. Men jeg har ikke gått opp i vekt(suprise), og dermed blir det flere kalorier fra i morgen av.

Jeg blir så sint og lei. Hvorfor kan de ikke høre på hva jeg sier. Jeg får mer enn nok kalorier. Det  er tvangstankene og anoreksien de må hjelpe meg med. Jeg trenger hjelp til å styre den.

Jeg blir litt oppgitt. Jeg vet jeg må opp i vekt, og de mener dette er den beste måten å gjøre det på. Jeg må liksom finne ut selv at jeg ikke skal trene og forbrenne. Vel, det er det eneste som står i hodet mitt for tiden, så det blir litt problematisk du. Jeg klarer ikke å trosse tvangstankene alene. Jeg trenger så mye hjelp, støtte, motivasjon og omsorg som jeg kan få hvis jeg skal klare det. Kanskje trenger jeg å bli fratatt all kontroll også.

Jeg vet at dette innlegget delvis kommer fra min anorektiske side, men mellom linjene så er det bare en fortvilet Frida som prøver å finne en måte å overleve dette på. Jeg vil bli frisk. Jeg vil bli fri. Men hvordan veien blir til er en annen sak. Jeg blir litt motløs av og til. Hvordan er det mulig å komme så langt ned?
Hvordan er det mulig at en sykdom skal invandere et uskyldig liv, og ta så stor plass. Den vil ikke slippe.


~Frida~

vårtegn

Se hva jeg fant i dag ^^,)

En nyspiret hvitveis klar for vår

en knopp som så gjerne vil blomstre seg like vakker som hvitveisen

~Frida~

Tvangstanker og tvangshandlinger må trosses...

Jeg er møkkalei av alle tvangsritualer og tvangshandlinger nå. Jeg tar meg selv i at anoreksien hele tiden øker og øker. Jeg orker ikke mer! jeg er så sliten og lei av det. Det er ikke så lett å trosse tvangstanker når man står helt alene med en monstersykdom i hodet,  og ikke klarer å fortelle noen av behandlerne om det, i frykt for å bli stoppet. Angsten som kommer hvis jeg trosser er den jeg er redd for. Jeg har angst for å få angst. Jeg vet det blir tøft og jævlig, og tanken på all motstanden fra anoreksien er det som hindrer meg i å skrike ut om hjelp.

Jeg hadde en god samtale med min kjære i sted. Jeg fortalte hele greia. Det var utrolig godt å være ærlig med han. Det har vi lovet hverandre. Vi var begge enige om at noe måtte gjøres, før jeg går i gulvet av all forbrenningen som sykdommen skal ha meg til å gjøre iløpet av en dag. Jeg må formidle.
Hvis jeg noensinne skal bli frisk, så må jeg si fra. Angst til tusen bare ved tanken.
Det å trosse angst og tvangstanker som er så sterkt, får meg til å grøsse. Det kommer til å bli steinhardt.
Jeg kommer til å trenge utrolig mye støtte og hjelp og motivasjon for å ikke forsvinne i anoreksiens motstand.
Jeg kommer til å trenge mine kjære som må holde fast i Frida, motivere meg og passe på meg.

Jeg trenger så mye for å klare dette. Første skritt er å be om hjelp. På en måte som jeg ikke har gjort før.
På en ikke-destruktiv måte. Gjennom dagboken min eller ved å snakke.

Det er tøft. Men jeg vet innerst inne at det er det eneste riktige å gjøre. Kroppen min tåler ikke mer.
Frida forsvinner. Frida vil jo bli fri og frisk. Hun trenger hjelp til det. Det må bare aksepteres. Jeg kan ikke klare å bekjempe anoreksien alene, når den er så sterk. Jeg må akseptere angsten som kommer, og få hjelp til å takle den på best mulig måte. Jeg må godta at kroppen trenger næring og hvile. Jeg må trosse.
Hvis jeg ikke klarer det, blir det gjort likevel. Det er jo best at jeg er mest samarbeidsvillig og klarer å stå i det selv. Det er jo tross alt min kamp.
JEG ER STERK!

JEG VIL BLI FRI!

jeg skal klare det!

~Frida~

Fridas song

Hør på denne fantastisk fine og spesielle sangen.
Den er skrevet av ei unik og meget spesiell jente til meg.
Tenk å bli skrevet en sang om! Jeg har ikke ord.
Jeg kan ikke beskrive med ord hvor rørt jeg ble da jeg hørte den første gang. Det er liksom meg hun synger om. Og innholdet i sangen er rett og slett MEG.
Jeg er kjempe takknemlig for den.
LYTT!
http://www.youtube.com/watch?v=5T4vUJDlXwU

Tusen takk kjære venn, for en nydelig sang.

~Frida~

mandag 25. april 2011

Frida? hvor er du?

I dag regner det. Hvor ble det av sola?
Den kommer vel igjen og lyser litt for meg igjen.
Grått og trist.
kjære sol, lys bittelitt.

Jeg sliter med å komme noen vei. Det er en indre uro inni meg som ligger å pirrer og gnager konstant. Greit nok det. Jeg forventer ikke noe annet heller. Men det er det at jeg ikke vet hva som ligger og gnager. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg hele tiden skal gå å kjenne på denne uroen og angsten. Hva er jeg redd for?
Jeg er lei. Tvangstanker og tvangsritualer fyller hver time, hvert minutt... Jeg er så lei av å gjøre dem. Enda mer lei er jeg av at jeg ikke klarer å trosse. Det faller ikke inn engang. Det går liksom ikke opp for meg før i ettertid. Hodet klarner når jeg er ferdig  med "arbeidsdagen". Jeg blir så utrolig sliten og lei av alt og hele opplegget.

Jeg savner viljestyrken og motivasjonen min. Jeg savner å klare å kjempe imot det som skal kjempes imot, for å så vite at jeg er ett skritt nærmere målet mitt. Jeg savner å drømme om målet mitt. Jeg savner valg og frihet. Jeg savner meg selv. Jeg føler meg delvis død eller ikke-levende.

Det er tungt å være meg om dagen. Jeg føler at anoreksien er så sterk at jeg holder på å forsvinne. Det er smertefullt og vondt, fordi jeg ser det selv. Jeg ser at jeg for hver dag faller inn i nye ritualer og gjør mer av dem. De gjør meg så utrolig sliten og utmattet. Jeg motarbeider frisk-prosessen. Sykdommen lar meg ikke ta noen valg, og nekter meg alt som kan gjøre meg friskere eller bedre. Dette gjelder blant annet motivasjon. Jeg klarer ikke å finne tilbake til motivasjonsfaktorene som tidligere var det eneste som fikk meg til å kjempe.
Jeg føler meg så alene og svak foran den store stygge ulven. Jeg er redd. Jeg er sliten og trett.
skal man gi opp? Hva er det å gi opp når man er innesperret på en akkuttpost der en sondepumpe holder liv i deg? Hvordan kan jeg gi opp når jeg vet at mine kjære fortsatt kjemper og holder fast i drømmene og håpet mitt. Hvordan kan jeg gi opp når jeg vet at jeg innerst inne finnes og ønsker så inderlig å bli frisk.
Jeg tenker på alle som heier på meg og alle som også er med i min kamp. Jeg vil greie dette for deres skyld. Jeg ER for deres skyld nå.
Jeg må bare finne en måte å styrke Frida på. Jeg trenger meg selv.

~Frida~

søndag 24. april 2011

besøk

Nok en sommerdag...herlig!
Jeg fikk besøk av pappa og co i dag. Det var kjempe koslig, og jeg fikk til og med sitte ut lenge når det var så varmt. Pappa hadde med hunden min Keiki også, Så hun deltok på trilletur(wihu). Det var så godt å kose og klemme på henne igjen.








~Frida~

lørdag 23. april 2011

fri?

Jeg gleder meg til den dagen jeg kan kjenne at jeg lever. Jeg gleder meg til den dagen jeg kjenner at jeg er fri.
Jeg er lei av å bare være, gjennomføre og overleve. Sannheten er at angsten min for å trosse anoreksiens våpen, altså IKKE bare gjennomføre, er ikke til å overleve. Slik kjennes det. Det er for vondt.
Den virkelige sannheten er at den eneste veien til å nå den dagen jeg så inderlig ønsker, er gjennom å overleve et helvete med trossing.

Jeg vil så gjerne skinne igjen, jeg vil kjenne glede, jeg vil kjenne gode følelser.
Jeg vil stå opp om morgenen med et smil, ikke en sondepumpe og økende angst og anoreksibrøl.
Jeg er lei av å være anoreksien's slave. Jeg er lei av å gjennomføre og gjøre tvangshandlingene.
JEG VIL VÆRE FRI!

Det er ikke rart jeg blir litt oppgitt og lei, eller hva?
Jeg tenker på vennene mine som sannsynligvis er ute å lever max i påskeferien, mens jeg sitter her og kommer ingen  vei.
Vel, en dag... en dag...
~Frida~

Vårdag og mammabesøk

gud for et herlig vær. I dag har det virkelig vært en ordentlig vårdag. Sola har skinnet og varmet i hele dag. Det kan ikke beskrives med ord hvor godt det kjennes når våren endelig er her. Det blir virkelig satt pris på, selv for en i min situasjon. Jeg har sittet litt ute på terrassen i dag. herlig.

Mamma har også vært på besøk. Det var kjempe godt å treffe henne igjen. Jeg savner virkelig å ha henne rundt meg. Hun er liksom den eneste som faktisk klarer å "bosse" og være litt sjef overfor sykdommen. Etter at hun begynte å dra hjem, har sykdommen liksom fått blomstret i alle retninger. Jeg savner bekreftelsene på at jeg "FÅR LOV" til å slappe av, bruke farger, være ærlig, gråte, være sint etc. Sykdommen lar meg ikke få lov til slike ting. Jeg trenger tilatelse/bekreftelse på at det er riktig å gjøre som jeg vil, og ikke sykdommen. Jeg trenger å kjenne meg trygg. Det får jeg av mamma. Hun er helt utrolig. Hun vet alltid hva Frida vil, trenger og ønsker. Hun vet også hva som foregår i hodet mitt til enhver tid og situasjon.
Nå føler jeg meg som en anorektisk autopilot som bare gjennomfører dagene...
Oppi alt dette her da, så var det faktisk utrolig godt med sol i dag. håper virkelig det fortsetter.
Jeg brukte et kvarters tid til å prøve å forhandle om å få trille til REMA 1000 for å kjøpe snus, tyggis og kryssord, og siden det var så varmt i været, spiller det vel ingen  rolle om jeg sitter i en rullestol eller på en terrasse i 15 minutter. Jeg får nemlig ikke være ut mer enn 15 knappe minutter. Jeg får ikke fryse, for å forbrenne unødige kalorier(lol). Siden det var så varmt og godt ute i dag, måttå jeg prøve å forhandle litt.
Regler er regler. Det ble ingen REMA-tur på meg. Men vi fikk en liten trilletur til ladestien da.
Det er en helt utrolig utsikt der. Man kan se utover hele sjøen og høre fuglekvitter. Det minner meg om sommerdager hjemme. Det å våkne av at fuglene kvitrer og lyset slipper inn når mamma kommer å vekker meg klokken 12 på formiddagen med å åpne verandadøren og slippe inn frisk sommerluft. En ny dag venter... AH, jeg savner det. Jeg savner å kunne slappe av og ha ro inni meg. Jeg savner å være fri. Jeg savner å være Frida.

Frida!!!


Se den nydelige utsikten!



tihi..meg og mamma <3

min kjære vakre mor... eller ozzy ozborne?


lufteturen var herlig. Etterfulgt av fot- og håndmassasje og gode mammaord.


~Frida~

fredag 22. april 2011

nøtteliten

I dag er den første dagen hvor man virkelig kan kjenne at våren er kommet for fullt.
Sola har stått på og varmet i hele dag, fuglene kvittrer, lufta er varm og frisk....

Jeg dro ut på trilletur i dag også jeg. Denne gangen fikk jeg tatt masse fine bilder. Deriblandt av en liten kar som hadde forsvunnet fra mamman sin. Lille nøtteliten var så snill at jeg fikk tatt mange fine bilder av han.








jeg fant også en del andre nydeligheter ute








~Frida~

kjære lesere

Jeg grubler  litt over det innlegget jeg la ut i går, der jeg beskrev hva som faktisk har foregått den siste måneden, og litt om hvordan ting er nå og fremover. (Innlegget finner du her.)
Jeg luer på om det er riktig  av meg å blogge nå. Ting er veldig ustabilt for tiden.
Denne bloggen handler jo om min vei ut av spiseforstyrrelsen, og den heter "the truth", så jeg mener vel at det er greit å få med det meste. Jeg føler ikke at jeg trenger å skjule noe.
Hva synes dere?

Jeg holder forresten på med spørsmålene fra spørsmålsrunden, men det tar litt tid. dere kan fortsatt stille spørsmål på denne siden.
Vil igjen takke for fantastiske tilbakemeldinger. Det er ikke alltid jeg husker å svare, men dere skal vite at de blir lest og godt gjemt i hjertet mitt.

~Frida~

sitat

"Hvis vi ikke hadde noen vinter, ville ikke våren vært så deilig; hvis vi ikke av og til møtte motgang, ville gode tider ikke være så velkomne.''
Jeg må bare tørre å tro på at dette vil gå bra. Våren er jo  her, sola skinner..
Jeg vil skinne som sola !
 
 
~Frida~