lørdag 12. juli 2014

verdens beste opptur! hurra!

Det er lenge mellom jeg skriver for tiden merker jeg. Det handler nok om at jeg er mye opptatt. Det er mye som skjer i livet mitt for tiden. store ting. Riktignok er det ikke så mye innhold for et vanlig menneske i sin beste alder, men for meg med tanke på hvor langt ned jeg har vært, er alt som skjer utrolig. Det ene friske valget etter det andre, og masse gode valg. Jeg ser at jeg har kommet mange skritt lengre på veien. Jeg tar skritt som er viktige hver eneste dag. Det handler i hovedsak om at jeg gir kroppen min næring, jeg trener, jeg snakker, jeg kjefter, jeg gråter... mest av alt snakker jeg, og jeg kjenner at dette har blitt min nye ventil. Jeg snakker om det vonde og såre og forbudte, jeg åpner meg, og jeg opplever å sammen med flinke folk klare å sortere ting, jeg klarer å plassere ting der de hører hjemme, jeg klarer å skille tankene mine fra frisk og syk, jeg klarer å omprogramere tanker, jeg tørr å tenke annerledes, og de siste dagene har jeg endelig turt å sette tanker til handling. Jeg utfordrer angsten min. Jeg som i årevis ikke har turt noenting fordi jeg har hatt angst for angsten min. Jeg har vært redd for å føle på følelser. Jeg har ikke visst hvordan jeg skal håndere det. jeg har ikke stolt på meg selv. jeg har ikke trodd på meg selv. Men andre har tro på meg, og det er jeg så takknemlig for. De har riktignok presset meg litt i det siste, og det har heldigvis fått positivt utslag. Jeg har i sinne utsatt meg for ting jeg har vært livredd for. Jeg har utfordret angsten på mange mange forskjellige måter. Det jeg har opplevd er at følelser ikke er farlig. Og det har jeg måttet erfare selv før jeg klarte å tro på det. Det er nok det eneste som funker. man kan ikke tro på det før man virkelig gjør det. OG NÅ GJØR JEG DET!
Det som er litt morsomt er at jeg har blitt litt "hekta" på det. Jeg merker at jeg vil ha flere utfordringer, og jeg har kommet skikkelig i gang med ekte eksponering. Jeg må virkelig understreke at jeg får mye hjelp til dette. Kriser er det og blir det, men jeg ser at det er IKKE FARLIG. Jeg ser at jeg klarer å mestre det, og det er det som er så viktig. Jeg har til og med kommet dit at jeg rett og slett totalt overser løgntankene sykdommen kommer med. Sannhetene jeg har trodd på i årevis har nå blitt til patetiske utsagn som en stemme i hodet mitt formidler, men jeg hører ikke på den. Fordi jeg hører på de rundt meg. For å klare å gjøre dette, måtte jeg gi slipp. JEg måtte gå bort fra sykdomstankene og gjøre det mest skremmende jeg vet om, det som setter i gang den verste angsten og de verste følelsene, og det som får anoreksien til å brøle av desperasjon. Jeg har måttet spise mat. Jeg har måttet erstattet en overskyet sult med konstant metthet og kvalme. Jeg har måttet tilført kroppen min det sykdommen min forteller meg er skitt og gift. Jeg har gått å følt meg så skitten at jeg ikke lar noen ta på meg. Det var tøft. Det jeg opplevde var at når hjernen min fikk næring, ble tankene friskere. Eller rettere sagt var det lettere å tenke friske tanker og omkoble fokuset angående mat. En liten uke hard jobbing, og jeg er som et nytt menneske. Det jeg får høre av folk rundt meg er at jeg utstråler, at jeg er full av energi og smiler, at jeg er ekte og gir av meg selv, at jeg faktisk til og med er emosjonelt stabil. I dag fikk jeg til og med høre at jeg til og med er helt utrolig mye til stede både kognitivt og emosjonelt. I dag fikk jeg høre at jeg var FRIDA. Jeg har hatt en helt utrolig fin dag i dag. Det er helt utrolig mye prosesser som foregår i hodet mitt. Jeg føler jeg er i et vendepunkt. Jeg føler jeg har fått svar på mange spørsmål. Svarene har ligget i meg selv. Jeg har bare måttet tørre å lete dem frem. Jeg bruker rett og slett mye av tiden på å bare tenke. Jeg er i en tenkeprosess. Det jeg tenker er helt nye tanker. Jeg tenker at jeg er utrolig heldig som har fått den hjelpen jeg har fått som i dag er i stand til å sitte her å skrive dette. Jeg tenker at livet er utrolig spennende fylt med masse muligheter som jeg kan bruke til akkurat det jeg vil. Jeg kan bli akkurat den jeg vil, det jeg vil. Og jeg vet hva jeg vil. Jeg vil ha livet. Før tenkte jeg at livet var rosenrødt og perfekt. Men jeg skjønner i dag etter en lang prosess at livet går opp og ned for alle. Vi er mennesker alle sammen som opplever dårlige dager og gode dager, fuckings krisedager og himmelske luksusdager hvor man er verdensmester. Jeg har lenge lurt på hvordan jeg skal klare å komme meg gjennom livet. Jeg tror jeg har funnet svar. Jeg skal ta en dag i gangen og leve her og nå. Så vet jeg at jeg kan gjøre mye godt ut av noe som er vondt eller vanskelig bare med hvilket fokus jeg har, bare med å velge hvordan jeg ser på det på. Jeg kan velge hvordan jeg skal håndtere det. Og jeg tenker at det er slike ting jeg skal lære meg fremover nå. For nå er jeg der at jeg har skjønt greia, jeg må bare lære å erfare. Og jeg har begynt. Jeg er i gang.
Det jeg startet med var å sette meg et mål, gå inn for fullt for å oppnå det og gi alt. Jeg trodde på meg selv og bestemte meg for at jeg skulle klare det. Jeg aviste totalt tanken KANSKJE klare det, og gikk inn for å SKULLE klare det. I dag møtte jeg dagen, og jeg har møtt absolutt alle utfordringene for å få innfri dette målet jeg hadde satt meg. Selve målet var selv en utfordring, men det var noe friske frida ville. Hvis dere ser for dere en apatisk emosjonelt ustabil pasient med daglige dissosiative episoder med kontunierlig observasjon til ei glad og sprudlende fargerik ung jente i sommerbrun hud og kjole, som en hel dag bare slapper av på cafe og er sosial og drikker kaffe, brus, smotie og spiser is, wraps, og wokaway, og bare shopper og koser seg og føler seg fri. Det er faktisk slik det har vært og er nå.
I dag har jeg tilbringt hele dagen i sommervarmen i fantastiske trondheim på cafeer og shopping med min kjære mamma. Kjære mamma, jeg vet du leser dette. Det var så utrolig godt å gi deg dette. Det å få være Frida sammen med deg igjen. Det har jeg lengtet etter. Det gjorde vi i dag.
En del av greia var en piercinggreie jeg har hatt en greie for å bare må prøve. bare så det er sagt.
Jeg avsluttet dagen med fantastisk jordbær fra hjembygda og vaniljekesam.
Digg dag! herlig!
I morgen skal jeg på tross av at jeg er utrolig stiv i hele kroppen løpe i trapper i en hoppbakke etterfulgt med bading. Gleder meg!
Kjenner gulerøttene kommer i kø fremfor meg her. Og det er digg.

Men så vet jeg da, at alt går opp og ned, og at det ligger i min problematikk at det går veldig opp og ned. Men jeg er mer moden til å takle utfordringene og jeg vet hva jeg vil. Jeg må bare ikke glemme det. Jeg må bare bruke disse verktøyene aktivt. Jeg har en arbeidsdag hver dag fremover nå, og jeg er motivert. Vi snakker om at gevisten kommer litt hver dag. Jeg har faktisk kommet dit at jeg lever. For livet er ikke svart hvitt. Jeg er i livet nå. Jeg lever nå. Selv om jeg er syk, så er jeg også frisk.
Så jeg avslutter her med å si at jeg er takknemlig. Jeg er fornøyd og glad. Jeg er normalt sliten og kjenner jeg må lade opp til en ny dag i morgen. Jeg kjenner meg som et menneske. Dette er kanskje første gang. Jeg vil også si at jeg for første gang føler meg veldig følelsesmessig aktivert på mange områder. veldig rar men positiv opplevelse... jeg elsker dette! måtte dette fortsette!
~Frida~

4 kommentarer:

  1. Dette var fortjent! På høy tid. Gratulerer^^

    SvarSlett
  2. Ååå Frida. Elsker å lese dette innlegget. Er veldig glad på dine vegne. Dette fortjener du så veldig. Stå på videre. Jeg har troa på deg. Du kommet til å møte på mange utfordringer fremover, men når de kkommer så vet du allikevel at du kan klare og komme gjennom det og at det igjem vil komme bedre tider. For slik er det i en bedrings prosess. Fremgang, glede, håp og tro. Men også nedturerer der man kanskje kan miste motivasjonen og troa igjen. Meeeen du kommer til og klare dette. Du jobber så bra med deg selv nå. Vær stolt av deg selv Frida :-) kjempe klem til deg fra vibeke L

    SvarSlett
  3. Heie på dæ :-D

    siv

    SvarSlett
  4. Jeg kjenner deg ikke, Frida, men sitter med tårer i øynene fordi jeg er så glad på dine vegne! Dette har du fortjent!
    Jeg vil bare understreke det du allerede har sagt, at det går opp og ned. Du må fremdeles jobbe! Men nå har du tydeligvis fått en smakebit på hvor herlig livet kan være, og det må du bruke som motivasjon i tyngre tider! Stå på, Frida, du er fantastisk!

    SvarSlett

gode ord dør sist