torsdag 13. april 2017

jeg og hestehoven

I dag mens jeg satt på trappa å ventet på mamma, senket jeg skuldrene og tok et stort magadrag, da jeg kjente den deilige vårlufta. jeg tillot meg å slippe bekymringer og smerte, og fokuserte på å bruke sansene mine på å være tilstede i nuet. der satt jeg på trappa. myset med øynene mens jeg kjente sola skinne mot ansiktet mitt. jeg tittet rundt meg, og fikk øye på noe som fikk meg til å tenke. tre meter foran meg så jeg en vakker hestehov. den hadde kjempet seg frem der den sto å skinte i asfalten. den minnet meg litt om meg selv. så tenkte jeg på at i dag var fødselsdagen min. jeg tenkte på at for akkurat 1 år siden i dag var min første dag på bet. jeg tenkte på at for akkurat 6 måneder siden i dag ble jeg utskrevet for første gang på årevis. jeg tenkte på hvor ange ganger jeg tenkte tanken "dette er umulig", og hvor mange ganger jeg selv slo gjennom asfalten og gjorde det umulige. jeg tenkte på alt jeg har klart dette året. 
jeg tenkte på alle de tøffe takene og hvordan jeg kjempet så hardt, hvordan jeg endelig var på riktig sted og at jeg blomstret til tross for at jeg måtte gjennom asfalten, akkurat som den hestehoven foran meg. 

jeg smilte, og klappet meg selv på skuldra, 
mens jeg satt der å tittet på hestehoven, kjente jeg endelig litt håp igjen.
etter en lang tung vinter, kommer en lettelse av at det er vår. nå blir ting litt enklere igjen.

jeg har tilbringt mesteparten av de siste månendene inne. så iløpet av bilturen hjem til lensvika, da jeg så alle hestehovene langs asfaltveien kjente jeg lettelse og håp. 

gratulerer med et vellykket år. 
hvem hadde trodd at jeg skulle sitte på trappa mi å oppleve dette øyeblikket når jeg så tilbake på dette året? 

ikke mange, men heldigvis noen. heldigvis hadde noen tro på meg og gav meg den fantastiske sjansen på bet.
tusen hjertelig takk for at dere trodde på meg. 
dere vet hvem dere er

~Frida~

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

gode ord dør sist