mandag 31. mars 2014

livets fasit? hva er livet? hva er døden? svarene finnes i ditt hjerte.

hei alle sammen. Jeg merker jeg alltid starter innleggene mine med det. hehe.
Jeg skriver sjeldnere nå for tida. Jeg vet ikke helt hvorfor. Jeg har vel kanskje skrevet nok for et helt liv. pluss at jeg har veldig mye å gjøre. Fra jeg står opp om morgenen til jeg legger meg om kvelden er holder jeg på med ett eller annet. Det er mest skolearbeid jeg holder på med. lesing lesing og lesing, prøver og oppgaveskriving. Men det er godt å være i gang igjen, og jeg synes det er kjempe spennende å diskutere fag med helsepersonellet rundt meg. de har jo vært gjennom alt dette før, så jeg har fantastiske lærere rundt meg døgnet rundt. Men jeg kjenner at perfeksjonisten sitter på skuldra hele tiden og forteller meg at jeg kan gjøre bedre, men nå har jeg kommet dit at jeg heller prøver å lytte til de rundt meg som sier at det jeg presterer er godt nok. Det er vanskelig å tro på det, men etter en god prat og en nøye vurdering av mine egne prestasjoner blir vi som regel enige om at det jeg klarer å prestere på skolefronten akkurat nå, er godt nok. Hva kan man forvente da? jeg er jo ikke frisk. For noen uker siden lå jeg passiv i reimer døgnet rundt og hadde kun en tanke i hodet. Jeg har kommet langt nå, selv om hver dag er en kamp. Jeg kjemper mot gamle fæle minner, sterke stemmer og bilder i hodet. Jeg prøver hele tiden å fortelle fastvakten min om hva stemmene forteller meg. når jeg deler dem, blir de ikke så farlige lenger, selv om de fortsatt er intense. Det er mange runder iløpet av en dag. Vi driver mye med realitetsorientering og tilbake-til-virkeligheten-20014-orienteringer for å si det sånn. Så blir jeg veldig lei innimellom og oppgitt over hvor håpløst jeg føler alt er. hvorfor kan jeg ikke bare få lov å være frisk? Det er så urettferdig at det hele tiden skal være ett eller annet. Jeg vil ha fred og ro. Det får jeg til innimellom, men så snubler jeg igjen, og har noen dårlige øyeblikk, før jeg reiser meg igjen. Men det må sies at jeg får utrolig mye god hjelp. Jeg føler meg 100% trygg her på DPSn. I mine dårlige øyeblikk er det selvsagt vanskelig å kjenne på tryggheten jeg er så sterkt avhengig av, så da må jeg kjempe meg tilbake til meg selv med hjelp av personalet. De er der for meg hele tiden. Jeg er aldri alene. Mange ville kanskje tenkt at det må være utfordrende å aldri få privatliv og være alene, men i min situasjon har jeg blitt så vant til det, at det er nesten vanskelig når jeg er alene igjen. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg kunne vært en selvstendig og sterk person som klarer å ta valg og avgjørelser som er bra for meg selv både på kort og lang sikt. Det er ganske sårt å være 20 år og være så hjelpetrengende hele tiden. Jeg ser vennene mine reiser verden rundt og er glade og fornøyde studenter nå, mens jeg sitter stuck i min egen syke verden. slike tanker har jeg ofte, og de eskalerer gjerne og utvikler seg til motløshet og håpløshet. Det er lett å svartmale absolutt alt og tenke destruktivt om alt. Det er urettferdig at noen må slite så fælt og ha det så vondt. Men innimellom har jeg mine stunder jeg også. stunder hvor jeg er 100% tilstede og koser meg. Det er for eksempel når jeg sitter med gitaren i hendene og synger for full hals. Eller får koselige meldinger fra venner eller bekjente. eller når man blir satt pris på av andre mennesker. eller når man har gode samtaler med fantastiske mennesker. eller når jeg får 5-er eller 6-er som karakter på en oppgave jeg har jobbet hardt med. disse tingene har jeg i livet mitt jeg også, og det er så godt. Jeg prøver å tenke at det er så mye postivt jeg kan fylle livet mitt med fremover. Jeg kan faktisk fylle det med hva jeg vil. Jeg kan bli den personen jeg vil. Jeg kan få oppleve det jeg vil. Jeg har mulighet til å få akkurat det livet jeg vil. Men da må jeg fortsette å gå på RIKTIG vei, ikke snu eller gå en annen vei. Ikke adlyde stemmene. Ikke la motløsheten fylle hjerte mitt. Det er så mye annet jeg kan fylle hjertet mitt med. Og jeg gleder meg til jeg finner det. Det finnes så mange ting man kan fylle ensomheten og tomme rom i hjertet med. Man må finne lyset som skal erstatte mørket. Men da må man ville det med hele seg. Sommer, kjæreste, tantebarn, sang, musikk, skole, gode ord, sommerfugler, gode smaker, gode samtaler, vakre mennesker, gode nyheter. Man har et valg hele veien. Velger man lyset eller mørket? Nå har jeg blitt voksen, og selv om alle de traumatiske opplevelsene jeg har opplevd oppgjennom årene sitter klistret fast i hjernebarken min som superlim og på cellenivå, så har jeg faktisk et valg. Jeg kan velge å rett og slett slutte å la fortiden min prege meg og livet mitt. Jeg kan ta et valg om å gå videre. Gå videre til lyset og forlate og ta avstand til mørket en gang for alle. Jeg vet det vil være der og lure i buskene for alltid, men det handler om å ta kontroll over eget liv og egne følelser, og ikke minst handlingene som man velger å iverksette av egne følelser og tanker. Jeg må gi slipp på barnet i meg. Jeg må gi slipp på smerten som i årevis har fått styrt alt i livet mitt. Jeg har vært så redd. Jeg vil heller dø og forlate jorda enn å sitte alene med smerten og sårene mine. Hvis jeg har planer om å fortsette og bli værende på jorda og samtidig få et godt liv mens jeg er her, så må jeg tørre å stikke hull på den ballongen hvor smerten og sårene mine sitter, og få det ut av kroppen og systemet. Da er det igjen helt avgjørende at disse uutholdelige greiene kommer ut på riktig måte. Det er vel det som skjer med meg akkurat nå. Jeg har ingen muligheter eller svært liten mulighet til å ty til mestringsstrategier som gjør at jeg flykter fra alt, og jeg blir tvingt til å faktisk kjenne på følelser og all helvetes smerte. Der og da tror jeg jo at jeg holder på å dø av angst, og er helt overbevist om at dette kommer til å rase rett til helvete. Ihvertfall ender jeg i helvete med tanke på all faenskap som kommer ut av kjeften på meg når følelsene raser inni meg. Den store forskjellen fra før er vel at jeg lar ikke følelsene bare rase INNI meg lenger, de kommer faktisk ut. Det er mye sinne, mye gråt av sorgen og såre øyeblikk. som regel er dette så intenst at jeg blir fjern og forsvinner fra denne virkeligheten.

Nå høres kanskje ut som jeg konstant går å lider, og sånn er det jo ikke. Jeg har jo gode øyeblikk, ja til og med gode hele dager. selv om mørket lusker, så har jeg kontroll. Jeg er sjefen over hva jeg vil slippe inn og ut mesteparten av tiden. Men når jeg ikke klarer å ta gode valg og er helt "speica" får jeg god hjelp til å holde ut, selv om jeg i daværende tilstand er meget uenig i det som foregår.

Jeg prøver å fortelle meg selv at jeg skal overleve dette. Jeg har lyst å være jenta som overvant sykdommen og klarte å gi slipp. Jenta som fant veien til lyset og som lever i det. Jenta som fokuserer på at sola skinner, og som endelig selv kan tro på at hun selv skinner som sola som hun skrev i en sang at hun så sterkt ønsket å gjøre. Jenta som kjempet så hardt at hun oppnådde drømmen sin og ble sykepleier og som i en dag i fremtiden hjelper mange syke skjebner til å nå lyset de også. Jeg vil en dag få oppleve min lykkeligste dag i livet hvor jeg går opp kirkegulvet mot min nye prins, og kort tid etter vil jeg oppleve å ha mitt eget kjære barn på brystet. Der og da føler jeg for første gang morskjærligheten og skjønner fullt og hellt hvorfor mamma aldri gav meg opp. Jeg lever hver dag og føler endelig at jeg er på toppen av livet mitt. En dag mange lykkelige år senere sitter jeg med barnebarnene mine på fanget og forteller om mitt fantastiske liv. Jeg forteller dem sannheten om livet, for der og da har jeg funnet den.

tenk det! dette kan bli mitt liv. Men det er kun hvis jeg velger at det skal bli det, og foreløbig leder jeg kampen. men det er forbanna jevnt, så jeg må passe på. hvert skritt i riktig retning er like viktig.

Siden jeg har vært i sykehusverdenen lenge, har jeg jo møtt mange triste skjebner. Jeg har til og med opplevd å miste noen fordi de tapte kampen mot en alvorlig sykdom. Jeg har fulgt vennene mine til graven. Det å se et menneskets lys sakte slokne, er noe av det tøffeste jeg har opplevd. Det er så urettferdig og vondt. Vi fikk jo livet i gave og mange lever det også, men så blir livet plutselig frarøvet dem. Det er ingenting som er føles rettferdig i en slik situasjon. Jeg har også selv levd med tanken om at "det" skjer ikke meg. Men her sitter jeg, 20 år gammel og har opplevd mere livskriser enn en 90-åring. Jeg glemmer aldri den gangen jeg helhjertet bestemte meg for å ta mitt eget liv. En grusom følelse av sorg fylte hver centimeter av kroppen min. Jeg følte jeg ikke hadde noe valg. Jeg følte at jeg ikke fortjente å leve livet mitt, og at jeg måtte dø. Jeg har aldri grått så mye som de øyeblikkene. Jeg hadde så lyst å leve, men jeg hadde fått dødsdømmen, og jeg ventet på å henrette meg selv. Jeg visste samtidig at snart ville lidelsene ta slutt for min del, men tanken på all sorgen jeg kom til å etterlate meg gjorde forferdelig vondt. Det gjorde at jeg klarte å forbli på jorden litt ekstra tid. Jeg glemmer aldri dødsangsten, og følelsen av å sakte kjenne mitt eget liv renne ut av meg. Det var for sent og angre, og jeg fikk for første gang se døden i øynene. Men jeg hadde englevakt. En engel reddet meg, og gav meg en ny sjanse til å leve. Etter det jeg overlevde, var det ikke vanskelig å komme frem til konklusjonen at det var en mening med at det gikk bra. Jeg skulle leve. Frida skulle leve. I dag er jeg takknemlig for dette. Jeg fikk en sjanse til. Etter det har jeg valgt veien tilbake til livet. Men den har vært tung å gå, og jeg har ramlet utallige ganger. Men det er da det er så fantastisk at det finnes mennesker som bærer håpet for deg og lyser opp stien du skal gå, når alt er mørkt og vondt. Jeg har lært at uansett hvor langt du har gått i feil retning eller på feil sti, kan du snu. Du kan finne tilbake til den riktige veien. En ting er sikkert, livet gir deg aldri opp før man gir opp selv. Men det er dessverre tilfeller hvor vakre mennesker med store drømmer og en enorm livsglede, blir fratatt sitt eget liv totalt. De kjemper og kjemper, men kroppen kjemper imot deg. vakre mennsker blir til skinnende stjerner på himmelen. vakre mennesker går rundt på jorden i en åndelig skikkelse og passer på alle de er glade i, sørger for at alt er bra, før de seiler videre inn i sitt fredfulle drømmeparadis, himmelen. Jeg synes det er alt for urettferdig at uskyldige mennsker skal dø, så jeg klarer ikke å tro annet enn at de havner på et godt sted til slutt hvor de finner fred og frihet som de ikke fant på jorden. Hvis det ikke fantes en himmel, hva er meningen da? hvorfor ender noen mennesker opp med å dø da? Det er jo ikke rettferdig. nei, jeg tror på himmelen. Det finnes mange sjeler som flyr og vandrer i himmelen, og venter på oss, men de har ett ønske, og det er at vi lever vårt liv fullt og helt mens vi har det dyrebare livet her på jorda. Vi mennesker må hjelpe hverandre slik at vi klarer det. Vi må hjelpe hverandre slik at vi klarer å leve et så godt liv som mulig. Vi må hjelpe oss selv med å ta gode valg. For det er opp til oss selv hvordan vi vil at livet vårt skal se ut. Det er dessverre mange mennesker på jorda som ikke har det bra. Det er så mye fælt som skjer i verden. krig, sykdom, skillsmisser, krangel, terror... jeg har ikke ord. Hvorfor skulle vi mennesker ha et ønske om å ødlegge et annet liv. For en ting er sikkert, om vi er jente eller gutt, lang eller kort, tynn eller tykk, glad eller trist, frisk eller syk, ensom eller sosial.. vi har da alle lik verdi, og vi fortjener da alle et godt liv. Det som er så synd er at det er så mange mennesker som dessverre tar en rekke feil valg her i livet som igjen fører til at vi ender på feil vei. mange velger bort lyset. Fordi også lysets vei har tornestier. også lysets vei har dype hull i bakken. Fordi også i Lyset er det mørke. Det er noe vi bare må akseptere å leve med. Det som er viktig er hvordan vi mennsker velger å fokusere på livet. fokuserer vi bare på det som er mørkt og trist er det stor sjans for at det er nettopp det som kommer til å fylle oss. Men velger vi å fokusere på livets skatter, på gode mennesker som gir oss noe, på det vi mestrer fremfor feilene vi begår, på bakkene vi bestiger fremfor bakkene vi faller, på det som gjør at vi synes det er godt og meningsfylt å leve, til slutt kan man sitte som et krøkete og eldgammelt menneske på et gamlehjem, lykkelig og fornøyd over det vi har opplevd og klart å utrettet i livet vi har levd. Er ikke det noe vi alle egentlig ønsker? Det å kjenne at "jeg levde livet mitt til det fulle og hele". Hvis det er det du ønsker, så synes jeg at du nå skal stoppe opp på veien din, og tenke deg om. Tenk på alt du har i livet ditt som du er og bør være takknemlig for. Tenk på alt du har opplevd og alt du ønsker å oppleve. Tenk på alle menneskene som du har rundt deg som er glade i deg og som du er glad i. Tenk på hva i livet ditt som gjør at du stangerer, og tenk deg godt om hva du bør gjøre med det. Tenk på hvem du vil være som person, og hvilke signaler du vil sende ut til andre. Tenk på hva du kommer til å bety for noen og hva du betyr for noen. Tenk på hva du vil endre i livet ditt som kommer til å gjøre at du får det bedre. Tenk på hva du vil med livet ditt... for du lever bare en gang.

Jeg sier ikke at jeg sitter med alle svarene eller fasiten om hvordan man får et godt liv. Jeg sier bare det hjertet mitt forteller meg på vei til lyset gjennom livet, etter å ha levd i mørket i mange år. Jeg vet bare en ting. Livets muligheter er mange, og det er opp til deg om du vil ta dem..
~Frida~

lørdag 22. mars 2014

livet er en gave - ta vare

hei alle sammen
jeg ligger i senga mi på dpsn og hører musikk jeg selv har laget. Det får meg til å mimre tilbake på alt som har vært og alt jeg har opplevd. Jeg har kommet til et sted i meg selv hvor jeg kjenner at jeg er sterk nok til å tenke litt tilbake, gråte litt over det, smile litt over alt det rare og alt det fine. En ting er alt jeg har lært oppgjennom årene jeg har vært syk. Jeg har lært mye om hvor viktig det er å tenke at man er sjef i eget liv, at man hele tiden har valg som er helt avgjørende for hvordan livet ditt blir videre. jeg har hatt mange runder og mange har vært oppgitt over at ingenting har kunnet hjulpet meg, men til slutt så gikk det opp for meg at jeg må tenke over konsekvensene av det jeg gjør. konsekvensene for meg har vært store og alvorlige, ikke bare for meg, men for mange rundt meg. konsekvensene av valgene jeg har tatt har gjort at jeg har mistet mye dyrebart i livet mitt. Jeg har mistet mye tillitt til mennesker jeg er glade i, jeg har mistet mange sjanser som andre har gitt meg, jeg har mistet venner og kjæreste. det verste er nok å miste tillitt og kjærlighet. Det er noe vi mennesker er så utrolig avhengige av å ha. Vi trenger å kjenne at vi har noen rundt oss som bryr seg og tar vare på oss, vi trenger kjærlighet og omsorg, og få høre at andre er glade i oss. vi trenger tillitt fra andre. tillitt gir forventninger og at man kjenner at man har et ansvar til å ikke bryte den tilliten. Jeg har brutt tilitten til mange, og det gjør meg vondt. gang på gang har jeg sviktet. Jeg vet egentlig ikke helt hvorfor. Jeg liker å tro at det er en del av sykdommen min. bekymringen er at det er en del av meg, Frida.
De desperate ordene fra sangene mine hører jeg i bakgrunnen nå. Det er mye sorg i ordene. men mest av alt er det ord fra hjertet som sier unnskyld til mine kjære og mine venner og til verden. Jeg er så lei meg for all smerte min sykdom har forårsaket. Så mye angst og reddsel og bekymringer til mange. mange har vært redde, mens jeg har kavet videre i min egen sykdomsboble i så mange år. Frida har vært borte, og det er jeg så lei meg for. Jeg er lei meg på vegne av alle rundt meg, men også for meg selv. vil jeg noen gang klare  å tilgi meg selv? Det som er bra er at jeg har klart å kommet litt ut av boblen min, og begynt å lytte. Jeg snakker og lytter om hverandre dagen lang nå, fordi jeg endelig føler meg trygg og får god hjelp. Det er så godt å få ut all smerten, bekymringene og tankene gjennom munnen i form av ord, og ikke skade meg selv fordi det gjør så vondt å holde alt inni meg. jeg lover dere, det er mye som skal ut. Det er så mange spørsmål som søker svar, og endelig gjennom mange timers prat med fantastiske mennesker her på dpsn får jeg svar. Jeg tilegner meg ny kunnskap hver eneste dag, og jeg synes det er så spennende. Mamma har spurt meg i lang tid nå, Frida, er du ikke nysgjerrig på livet? hva som finnes inni deg og hva du kan utrette? svaret har i lang tid vært nei. Men nå endelig synes jeg det er fantastisk spennende å snakke, lytte og diskutere. Det er spennende å eksponere meg selv og bli kjent med meg selv og min identitet. Den dagen jeg forstod at jeg kunne bli akkurat den jeg vil, ble jeg så glad. I det siste har jeg begynt å bruke resursene mine. Jeg synger og spiller gitar for andre, jeg snakker om erfaringene mine til andre, jeg tegner, skriver dikt og jeg klarer til å med å gjøre skolearbeid igjen. Det er så deilig. Jeg lærer, jeg er som er svamp, trekker til meg alt. Jeg er sulten på livet. Det eneste som mangler nå er at jeg kommer meg på beina og blir fysisk aktiv igjen, men jeg vet at det er noe som kommer til å ta tid, for kroppen min er temmelig herjet etter alle operasjonene jeg har vært gjennom de siste årene. kroppen er sliten, og det må jeg akseptere. selv om jeg gjerne skulle ha løpt maraton, kan jeg ikke gjøre det enda. men jeg vet det kommer.
Nå er målet mitt å komme skikkelig i gang med skolen igjen, og fullføre(for en gangs skyld). Og det skal jeg klare.
Dette har jeg kanskje ikke fortalt før, men jeg er over gjennomsnittet opptatt av kreft, og har lest alt av bøker det går ann å lese om det. Når jeg blir ferdig sykepleier skal jeg jobbe med kreft. Jeg vet ikke hva det er med menneskene som opplever å få kreft, men jeg tror det gjør noe med dem. Det å få en alvorlig sykdom gjør at man ser livet på en annen måte. man lærer å se skattene på veien, og det er det jeg beundrer ved dem. makan til livskraft og ståpåvilje som kommer frem. jeg tror at når man må ta frem uante krefter til å kjempe, så gjør man det. de, og jeg kjemper for livet. Jeg kjenner meg igjen i dem. Det som er så fantastisk er at mange blir friske, det som er synd er at mange dessverre taper kampen, men de etterlater seg dype spor i hjertene til folk. de glemmes aldri.
sannheten om livet vet ingen, men en ting er sikkert. man har fått livet i gave og man får det bare en gang. man vet aldri når det tar slutt, så lev livet ditt, og lev det sammen med dem du er glade i. livet er uforutsigbart. ta vare på det.

Det er rart, for ordene mine kommer fra hjertet denne gangen. Det er så mye jeg har lyst å gi, men dette var alt for denne gang. takk
~Frida~

fredag 14. mars 2014

å begynne å spise igjen

hei på dere!
har hatt en litt tung dag i dag. siden jeg ikke spiser, og ikke har gjort det på lenge, begynner jeg å bli ganske dårlig. Alt er et ork. Så psykologen min kom ned på rommet mitt i dag og sa at det ikke kunne fortsett slik. hvis jeg bryter ned kroppen min igjen nå, kommer ikke jeg til å være i stand til å ta imot behandlingen de tilbyt meg her. så det sier seg selv. Jeg må altså begynne å spise igjen. Så i kveld satte jeg meg ned å skrev en kostliste, så dro vi ut å handlet inn. så imorgen starter jeg. Men jeg er redd. Jeg er redd for både hvordan kroppen, hodet og sykdommen kommer til å reagere. en ting vet jeg, mer mat, mer gråt. og det er kanskje like greit. jeg har tusen tårer som jeg gjerne skulle fått ut jeg, så det blir bra. BRA, men tøft. Jeg har klart det før, og jeg skal klare det igjen.
Men jeg må bare skrive litt om hvor fort man egentlig blir fanget i anoreksiens klør igjen. en uke uten mat, og tankene mine er helt hysteiske bare jeg nærmer meg mat. når kroppen er tom for mat, er jeg også tom for følelser. Men jeg skal klare det. Ingen flere utsettelser nå.
~Frida~

onsdag 12. mars 2014

orkdal dps

hei alle lesere!
Nå er det veldig lenge siden jeg har skrevet, og mange lurer sikkert på hva som skjer, har skjedd og hvor jeg er nå. Vel, det er veldig mye som har skjedd de siste to ukene. Etter mye om og men, ble jeg endelig plassert på Orkdal DPS igjen, noe som jeg er veldig glad for og takknemlig for. De som jobber her har enda ikke gitt meg opp. Jeg har i lengre tid følt meg både motløs og som et håpløst tilfelle, men nå kjenner jeg for første gang på lenge at håpet er tilbake i hjertet mitt. Jeg får veldig god hjelp her, og jeg kjenner meg mer og mer trygg for hver dag som går. Jeg har fastvakt døgnet rundt nå, og det er det mange grunner til. Den største grunnen handler vel mest om sikkerhet. Jeg har og har hatt en tung periode hvor jeg dissosierer mye, og da er det ikke trygt for meg å være alene.
Jeg er litt usikker på om jeg skal dele dette med dere, men samtidig ønsker jeg at dere skal forstå.
når jeg dissosierer opplever jeg å gå tilbake til tre andre personligheter. de tre personlighetene har opplevd ulike traumer eller vanskelige ting. dissosiasjon handler om at man i mange år har lagt lokk på følelser, så hjernen har rett og slett lært seg å koble ut fordi ting blir så vanskelig. Så når jeg dissosierer går jeg enten tilbake til ei jente på fem år. Da er jeg redd og engstelig og helt stille. Da er personalet raskt ute med å prøve å roe meg ned og trygge meg. min andre personlighet er 11-åringen som opplevde noe veldig traumatisk. Det er når jeg er i den tilstanden at det blir farlig, fordi jeg kjenner på de samme smertene og kroppslige reaksjonene som jeg gjorde den gang, og angriper der smerten sitter. Der og da kjenner jeg ingen smerte og har lav smerteterskel, og jeg angriper meg selv. Dere skjønner sikkert at dette blir alvorlig når jeg er alene. Den tredje personligheten er en sint person. jeg tror at den personen er et resultat av alt sinnet jeg har holdt inne i alle årene. Det er mye stress i kroppen når dissosiasjonen foregår, og jeg er mye redd. Det personalet prøver å gjøre er å fortelle meg hvem jeg er, hvor gammel jeg er og at jeg er trygg. dette kan vare noen timer, men som oftest blir det såppas tungt for kroppen og hjernen og stressnivået blir så høyt at jeg enten besvimer eller får anfall. Anfallene jeg får er helt ufarlige så lenge personalet passer på at jeg puster godt nok, for som oftest spenner jeg kroppen så mye at jeg puster veldig overflatisk.
Dette er kanskje uintressangt, men det er kanskje nødvendig for å skape mer forståelse.

Det har vært noen tunge måneder, både for meg og familien min. Mamma har opplevd å få meg hjem fra sykehuset, men så har det skjedd noe alvorlig, og jeg har endt opp på sykehuset igjen. i det siste har ting og tilstanden min vært veldig alvorlig, siden dette er vanskelig å kontrollere tingene jeg sliter med, men nå begynner ting å roe seg.
Jeg begynner å bli lei nå, kroppen er sliten etter mange alvorlige operasjoner og styr. hjernen er sliten av alt som har foregått rundt meg og inni meg, men jeg har ikke gitt opp. Jeg gir meg aldri. Jeg vet hva jeg vil skjønner dere. Selv om jeg har mistet mye, både av meg selv og de rundt meg, har jeg ikke mistet drømmene mine.. Jeg er fortsatt fast bestemt på å bli sykepleier. Jeg gleder meg sånn til den dagen jeg er ferdig sykepleier. Da skal jeg heise flagget, ja jeg skal til og med spise kake. Drømmene som bor i hjertet har vært motivasjon for meg, men jeg merker at det er vanskelig å gjøre enkelte ting. Jeg merker for eksempel at det er veldig vanskelig å spise. Tidligere har jeg brukt selvskadingen for å få ut følelser, men nå som jeg blir så godt passet på og det ikke lenger er en mulighet, kommer et nytt symptom. nå virker det som at jeg kontrollerer følelsene mine ved å ikke spise igjen. Jeg må virkelig prøve å snu dette, for nå har det gått en uke uten mat og minimalt med drikke. Jeg må lytte til hjertet og ta et valg. For legene har sagt at hjertet mitt og kroppen min ikke klarer en runde til i anoreksiens klør som undervektig. så uansett hvor vanskelig det blir, må jeg prøve å få hjelp til å snu det før det er for sent. jeg merker det jo veldig godt, siden jeg nesten besvimer hver dag.

ellers må jeg bare skrive noe om hvor takknemlig jeg er for at jeg ikke er gitt opp av orkdal dps og familien min. Det så ganske svart ut for livet onsdag for to uker siden da jeg ble hentet i luftambulanse og kjørt i full hast til trondheim. Selv om kroppen min har vært gjennom dette mange ganger, gir den ikke opp, og den gav ikke opp da heller, så det må være meningen jeg skal leve siden jeg har overlevd og sitter her i dag. Det er meningen jeg skal leve livet mitt. Sist jeg var her på orkdal dps fikk jeg veldig bra hjelp, og det får jeg nå også. Dere skal vite at jeg har det bra og får god hjelp og føler meg trygg. Det er utrolig godt å endelig klare å senke skuldrene, slippe bekymringene og bare slappe av og hvile. både jeg og mamma har vært på vakt. sykdommen har vært farlig det siste året. Men nå går det bedre, og jeg får hjelp. Jeg kjenner at håper vokser litt mer for hver dag. i går tok jeg til og med frem gitaren og sang for de andre pasientene her. Jeg koste meg, og det var godt å gi av seg selv. Jeg er jo en giver. Jeg har alltid vært slik. Jeg vil gi av meg selv. fremover har jeg tenkt å lære meg nye mestringsstratergier for å takle ting og kanskje være på forkant før anfall og dissosiasjon. Så må jeg gjøre noe med spiseforstyrrelsen. jeg vet jo at den bare vil føre meg til graven, slik den nesten har gjort mange ganger, men jeg vet at Frida vil noe annet. Hun vil bli frisk og hjelpe folk.

Jeg vil bare si at jeg leser alle kommentarer jeg får av dere, og setter pris på det. både de gode omsorgsfulle ordene og realitetsorienteringen og kritikken. Selv om jeg er sårbar skjønner jeg noen ganger at det er vanskelig for andre å sette seg inn i min situasjon. Det er derfor jeg prøver å forklare litt.
dere husker sikkert at jeg snakket litt om ullevål. Jeg har sendt søknad og jeg og psykologen min driver å gjør opptak av intervjuer om meg selv og sykdommen. Det er rart å gå tilbake og tenke på fortiden når hun stiller spørsmål, men det er ganske greit også, for da blir jeg mer bevisst på hvordan ting var, og fremgangen jeg har hatt. Jeg gikk jo fra å være veldig syk og aldri snakke om følelser, nå tegner jeg, skriver jeg, gråter, maler, synger og snakker jeg jo som er foss om følelser, selv om det er vanskelig. Men nå skal det gå fremover, uansett hva som skjer. Det er jeg veldig klar over. Denne gangen skal jeg gå gjennom. Denne gangen skal det gå bra. Jeg skal vinne tilbake livet mitt, vennene mine, skolen, meg selv og tillitt. Jeg gleder meg sånn til å bli glad igjen, fordi jeg er jo egentlig ei jente som elsker livet. Jeg gleder meg til å bryte ned den syke grunnmuren som jeg har bygd opp gjennom ti år, og begynne på en ny grunnmur og finne ut hvem Frida er. Jeg vil rett og slett begynne å bruke ressursene mine og evnene mine og bli den beste utgaven av meg selv som jeg klarer å være.

takk for at dere leser, kommenter gjerne, da blir jeg glad.

klem fra Frida
~Frida~