tirsdag 30. juni 2015

premierefest for filmen tung jakke

Jeg har totalt glemt å skrive hvordan premierefesten for filmen tung jakke var. Jeg,mamma og mormor kjørte til Oslo på torsdag og sjekket innpå et fantastisk hotell.jeg nøyt hvert sekund av hotelltilværelsen hvertfall. Er det ikke det man skal gjøre da? McDonald's var nærmeste nabo til hotellet,så det ble noen runder dit også. Det har kommet en ny mcflurry med twix nå..himmelsk.
uansett,på fredag våknet vi til seriøst den beste hotellfrokostn jeg har opplevd,og etter det føyk vi med t-banen til Oslo sentrum. En dag med sightseeing og cafebesøk senere sto vi klare foran den røde løperen. Jeg fikk treff noen av de andre som deltok i filmen. Herlige,unike og spesielle mennesker,historier og ansikt og skjebner i ett og samme rom sitter å ser et verk som en fantastisk dame og regissør har laget. Vi satt vel å gråt alle sammen. Det var så utrolig sterkt både for oss og pårørende. Jeg vil bare si at jeg synes vi er modige,for denne filmen skal møte en verden med mye stigma mot psykiske lidelser. Jeg er sikker på at den er til stor  hjelp til få bort tabuet. Jeg må få takke regissøren for å ha blitt plukket ut til dette prosjektet og at jeg fikk delta. Jeg har opplevd mye på denne reisen. Jeg håper også du klapper deg selv på skuldra for jobben du har gjort liv iren.
Takk

~Frida~

søndag 28. juni 2015

til alle unge jenter der ute. er dette lykke?

Hvor glamorøst er det egentlig? Hvem ønsker å leve livet sitt på den måten jeg gjør? Er det verdt det,bare for å være tynnest? Jeg kan love dere unge jenter der ute at det er alt annet enn lykke å ha en spiseforstyrrelse.
man taper alt. Det å bruke hvert sekund på å tenke på mat som kroppen skriker etter. Det å måtte avlyse hyggelige jentekvelder med venner fordi mat er en del av programmet. Det å lyve dine nærmeste eller alle rett oppi trynet etter du har spist,for å finne en unnskyld til å snike seg på do for å kaste opp. Det å få visakortet avvist fordi pengene hele tiden tar slutt,for ja,tusenlapper flyver rett i dassen bokstavelig talt. Det å være så utmattet at du besvimer etter å ha overspist og kastet opp i timesvis. Det å sitte på do hele dagen etter å ha inntatt masse avføringstabletter fordi du følte deg skitten. Det å være så lav i vekt at hjernen din er hjernevasket nok til å tro at mat er gift og er farlig. Det å være så underernært at du må legges i reimer å tvangsforing med sonde. Det å være innlagt i årevis. Det å gå glipp av viktige ting fordi du er for opptatt med å tilfredsstille sykdommen. Det å måtte gi opp ting du elsket å gjøre. Det at sykdommen alltid kommer først.
Jeg kunne skrevet flere ting,men her er hvertfall noen sannheter om hvordan det er å ha en spiseforstyrrelse. Det jeg har nevnt her er hvordan det er å ha en spiseforstyrrelse. Veien til å bli frisk er en helt annen sak.. veien tilbake er noe som tar år. Veien tilbake handler om å avsløre sykdommens løgner og eksponere seg,kaste seg ut i ting som skaper et angsthelvete utenkte like. Det handler om å stikke hull på den syke bobla man har vært i i årevis, og forholde seg til virkeligheten istedet.  Veien tilbake handler om gi slipp.
Både på gamle destruktive mønster og det å tilgi seg selv for at man har tatt så mange dårlige valg i så lang tid. Det handler om å stå i sterke følelser uten å bruke sykdommens verktøy for å takle dem. Det handler om bli trygg på seg selv og bli selvstendig uten sykdommen. Det handler om å Bli hel.
jeg ble motivert til å skrive dette innlegget fordi jeg fant flere sider på nett der unge jenter oppsøker syke mennesker og ønsker seg en spiseforstyrrelse. Vel jeg har bare en ting å si til dere. Da oppsøker dere et helvete.
~Frida~

onsdag 24. juni 2015

til sykdommen

Jeg har lyst å gi slipp. Jeg vil ikke leve med deg på nakken lenger. Jeg vil gå rakrygget uten at du gjør veien min så tung å gå. Jeg vil leve livet mitt uten deg. Jeg vil være fri...
du er så sterk, men en dag skal jeg knekke deg, begrave deg og gi slipp..
~Frida~

mening?

Jeg hater sykdommen min. Jeg er drittlei av den. Noen ganger føler jeg at alt jeg er, er sykdom. Fordi alt jeg gjør er sykt. Det føles vertfall slik. Jeg vet jo at jeg er et menneske med mange friske sider også,men det hjelper ikke når sykdommen har et fast grep rundt hele deg slik at føler deg totalt fanget. Dagene mine går ut på å planlegge,handle og gjennomføre og dermed tilfredsstille sykdommen. Sannheten er at jeg har slitt med denne sykdommen så mange år at jeg ikke husker hvordan det er å leve uten. Jeg husker små glimt fra barndommen min. Men jeg husker alt fra da jeg begynte å bli syk. Elleve år gammel. Jeg husker alle gangene jeg har stått på den jævlig viktige vekta og følt at jeg har beseiret alt hver gang vekta har stoppet på tredvetalle, eller tjuetalLett. Hvorfor følte jeg det? At jo mindre jeg veide,jo bedre og mer verdifull følte jeg meg. Tallet på vekta bestemmer alt. Og der er jeg enda i dag. Elleve år etter.
I alle disse årene har jeg følt at Frida har vært fanget langt der inne, mens sykdommen har regjert alt og vært sjefen. Hva har jeg gjort for å fortjene å være slave i egen kropp? Hva har jeg gjort for å ikke fortjene å leve mitt eget liv. Mens jeg har vært fanget i alle disse årene,har verden gått videre. Så jeg sitter å lurer på hvordan jeg noensinne skal klare å bli frisk,bli hel,bli en del av samfunnet,bli meg selv. For det føles som en reise, et skritt, en bøyg som er helt umulig. Men så lurer jeg også på hvorfor jeg fortsatt er her? Hvorfor er jeg i live hvis jeg bare er dømt til å lide, til å tape hver eneste kamp jeg går inn i. Hvorfor lever jeg? Hvis man er kjent med historien ville man tenkt mirakel på mirakel, for det er et mirakel at jeg lever etter alt jeg har vært gjennom. Det må være en mening med at jeg lever. Det er det eneste som holder meg i live akkurat nå. At det er en mening. Hva er meningen med livet mitt? Jeg leter fortsatt etter svar. Jeg leter fortsatt etter meningen. Intil videre får jeg bare fortsette å eksistere,holde ut og ikke minst håpe..
~Frida~

torsdag 18. juni 2015

forandring fryder?

Sitter i nybiler til mamma på vei til Oslo på premierefest av dokumentarfilmen. Sitter å tenker. Jeg tenker på forandringer i alle retninger. Hvor mye som er forandret siden jeg var et barn,eller bare for fem eller ett år siden. både jeg og verden er i konstant forandring. Jeg tenker på hvor skummelt det egentlig er. Både med tanke på å miste noe man aldri får igjen, og det å møte fremtiden. Ingenting er enkelt lenger. Alt er komplisert og det er tøft å leve livet. Sånn er det for alle. Og vi har alle ulike måter å takle det på.
Jeg sitter her etter elleve år i sykehus og er fortsatt like fanget i spiseforstyrrelsen.  Ja,mye er forandret. Men JEG er IKKE sjefen i mitt liv. Og det er trist.
å ha en spiseforstyrrelse tar all energi,tid,penger Osv. Jeg har mistet så mange venner..,opplevelser,skole,øyeblikk,fordi jeg har vært fastlåst i spiseforstyrrelsen min.
Jeg snakker om forandringer. Jeg håper inderlig at jeg og alle andre som trenger hjelpen vi trenger,får det. For selv om livene våre ikke er tatt,lever vi fortsatt ikke. Vi bare går på en syk autopilot.

Jeg har kommet langt på alle disse årene. Og jeg takker kroppen min for at jeg fortsatt har den. Den har kjempet mang en kamp.

I dag håper jeg ekstra sterkt på at jeg klarer dette, så jeg kan begynne å leve.
~Frida~

tirsdag 9. juni 2015

opptur og rød løper.

Hei og hopp.
Her går det fortsatt litt opp og ned,men heldigvis går det mest opp nå. Takket være fantastiske Drea er dagene her mye mer innholdsrike og morsomme. Vi backer hverandre opp og har det kjempeartig sammen. Finner på alt mulig. Hun har også blogg forresten. Drea karlsen.no

Som sagt går det litt opp og ned,men heldigvis er jeg på riktig vei igjen. Jeg sliter veldig med spiseforstyrrelsen for tiden. Det er jammen ikke lett å holde den i sjakk. Jeg må si jeg føler meg rimelig fanget i den nå. Men samtidig kjenner jeg at på andre områder har jeg aldri vært så sterk psykisk som nå. Ja,alt er vanskelig,men jeg står i ting på en helt annen måte nå enn før. Jeg søker mer etter råd og veiledning slik at jeg klarer å ta de riktige valgene,selv om det er en kamp selvfølgelig. Når det kommer til den alvorlige selvskadingsbiten som jeg har slitt så fælt med de siste to årene , har jeg aldri hatt så mye kontroll som nå. Det føles herlig. Jeg går ikke rundt med en konstant angst for at jeg kommer til å forsvinne inn i psykoseorganisert selvskading.
Det betyr at det forhåpentligvis kommer til å bli mer kontuitert behandling her på dpsn også,siden jeg ikke farter mellom dps , sykehuset og Østmarka hele tiden. Det føles vertfall slik at jeg kommer til å mestre å være her nå. Og blir det krise,SKAL JEG klare å be om innleggelse på Østmarka for stabilisering igjen.
Tankene mine ligger på mere positive ting nå. Jeg gleder meg over at det snart er sommer,selv om dem er litt forsinket. Jeg har en fantastisk venninne som jeg kan finne på alt mulig med. Vi har det så gøy sammen. Det er så godt å flire og ha latterkrampe, shoppe,trene, tulle og fJase. Jeg kjenner ordentlig glede noen ganger. Og det er så godt.
Me like.

Når det kommer til videre behandling driver vi å undersøker andre behandlingsmuligheter for meg i landet. Alle er enige om at spiseforstyrrelsen bunner i de fleste problemene mine,og hvis jeg skal bli frisk, trenger jeg å få behandling for spiseforstyrrelsen. En gang for alle.
i mellomtiden prøver jeg så godt jeg kan å kjempe mot monsteret.

Jeg må også nevne at jeg snart skal til Oslo på premierefest. Jeg har nemlig vært med i en dokumentarfilm om psykiske lidelser hvor målet er å få bort tabuet. Kjempeartig.  Filmen kommer nok på tv om en stund også. Regissøren er en fantastisk dame. Må bare si at hun har gjort en fantastisk jobb med dette viktige prosjektet. Vi gleder oss alle til å se filmen på premierefesten. Jeg må vertfall ut å kjøpe fin kjole,for det blir rød løper.

Ha en fin dag alle sammen.
~Frida~

fredag 5. juni 2015

up and go

Det går litt bedre med meg nå. Men jeg må si det var noen tøffe dager i leiligheten som fikk meg til å ramle rimelig hart i bakken. Fem dager uten søvn og mat i kroppen gjør jo at man blir mye svakere. Det er vondt å se at jeg klarte meg så dårlig.
Men samtidig var jo utgangspunktet ganske dårlig og da, så da blir det litt knall og fall.
Men samtidig har jeg lært mye på de dagene jeg var hjemme Og det har gjort noe med meg.
Det å stå helt alene med ansvar for meg selv helt plutselig, blir tøft. Og det ble tøft. Men samtidig klarte jeg å overleve. Det var det som var det viktigste. Den største følelsen jeg fikk når jeg kom tilbake hit til dpsn var takknemlighet. Jeg lærte hvor vanskelig det var å kjempe på egen hånd. Så jeg tenker jeg er heldig som har det hjelpeapparatet rundt meg. De er så tålmodige og flinke alle sammen.
Så jeg er takknemlig, og selv om jeg bærer preg av noen skritt tilbake er det lenge siden jeg har vært der jeg er i dag på mange måter. Så håpet er tent.
~Frida~

mandag 1. juni 2015

fighting for what

Hei
jeg har vært uten Internett lenge nå,pluss at macen min har vært på reprasjon.

Jeg er hjemme nå. Helt alene,uten noe hjelp fra noen. Det har skjedd mye i det siste. Jeg vet ikke hvorfor,men jeg gikk på en smell igjen. 16.mai dro jeg på fest,noe jeg aldri skulle ha gjort. Jeg var alt for ustabil Til at det skulle gå bra. Selvfølgelig gikk det ikke bra. Det hele endte ganske dramatisk og har gjort at jeg har vært på Østmarka siden da. MEN,jeg endte opp på dem avdelingen hvor jeg ble reimer fast 24/7 i fire måneder i fjor. Etter ei uke med superstreng regler og personal og behandler som ikke vet noe om meg og historieen min,ble det krasj hver dag. Så på lørdag klarte jeg ikke mer. Jeg måtte skrive meg ut.
Det gikk jo overaskende lett. En samtale med vakthavende lege,og jeg var fri. Så der sto jeg da. Ett tonn bagasje skulle bæres av en underernært, nyopperert og svak kroppp og jeg skulle komme meg hjem. Jeg klarte det,så vidt.
jeg dro fordi jeg visste at jeg skulle klare to døgn alene fordi jeg ble forsikret å få komme tilbake på dpsn på mandag. Jeg kom meg gjennom helga i håp om å får plass i dag. Da jeg ringte i dag var det ingen plass til meg. Så her er jeg. Ei psykisk ustabil jente som har vært innlagt i flere år,skal klare meg selv.
Greit nok det. Jeg klarer det sikkert en stund,før jeg går på veggen igjen.
fordi å leve i min kropp med mitt hode innebærer timesvis med overspising og oppkast,fordi jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med følelsene mine. Jeg har ikke snakket med noen jeg stoler på på over to uker. Jeg vet at for mange Vil det høres rart ut. Men når man har vært innlagt så lenge og blitt så avhengig av å ha folk rundt meg,er det vanskelig å vite hva jeg skal gjøre nå. Hva hvis angsten tar overhånd og jeg begynner å dissosiere,hva hvis jeg får panikk,hva hvis jeg besvimer fordi jeg er så utmattet og ikke har noe næring i kroppen? Jeg kjenner jeg har kommet til et punkt hvor jeg må ta et valg om hva jeg vil. Fordi hvis jeg vil leve må jeg begynne å kjempe alt jeg har til jeg blir sterkere igjen.
Det er bare at jeg er så lei av å kjempe. Sliten,lei og utmattet. Jeg lurer på når jeg skal få til å gå et skritt fram.. sannheten er vel at jeg har tatt og tar mange skritt frem, men så faller jeg mange skritt tilbake igjen. Og da er jeg like langt.
Jeg skulle bare ønske jeg var frisK i en dag. Bare å få sett hvordan det var. For å ha følt meg fri.

Jeg føler meg som et offer for sykdommen min. Den styrer hele livet mitt.. jeg har selvfølgelig andre sider i meg selv. Men jeg makter ikke..
dette innlegget er nok veldig preget av en blanding av vonde følelser og en dårlig dag.



~Frida~