onsdag 24. mai 2017

En BRABRABRABRA DAG

I dag har det vært en bra dag.
Selv om det har hølja ned med regn!

I morges da jeg sto opp kjente jeg med en gang at formen var bra. Jeg kjente jeg for første gang på lenge ikke var dødssliten bare etter morgenstellet som vanlig, og at jeg ikke sjanglet pga svimmelhet.
Som nevnt tidligere sliter jeg med å holde vekta og få i meg nok mat og drikke, pga at det er veldig lite som blir tatt opp før det kommer i stomiposen. Det gjør at formen blir dårlig.

Men ikke i dag!😁

I månedsvis har jeg gått med joggeklær, men i dag var det friskefrida som bestemte antrekk. Skjørt,strømpebukse og bluse og skjerf med masse farger.
Det var godt å føle seg vel.

Først var jeg en tur til legen.
Jeg grudde meg skikkelig til denne timen fordi jeg visste på forhånd at jeg måtte veie meg.  Og jeg hater å veie meg når noen ser på. Det er så triggende. Pluss at det tallet kan sette i gang så mye som jeg hver dag prøver å kjempe i mot. Pluss at når jeg veier meg blir fokuset mitt på tall og vekt og kontroll. Så er det å ikke handle på alle disse tankene og kreftene etterpå. 
Derfor har jeg jobbet med å slutte med den tvangsritualelignende veiing for meg selv. Men på grunn av situasjonen min må jeg veie meg til legen for å se at vekta ikke går mer ned.

Okey! Nok om det. Tilbake til den bra dagen min.

Etter legebesøket kom kontakten min fra dpsn å hentet meg. ( jeg får oppfølging av    dpsn hjem til meg to ganger i uka).
I dag freste vi til Trondheim. Med full guffe med musikk som vanlig.  Da kjenner jeg at jeg lever. Først dro vi til expert(power) for å se på telefoner.
Heldigvis var det mye tilbud.
Jeg har lenge trengt ny mobil. Jeg har brukt en halvdød gammel iPhone de siste månedene. Og i går tok den kvelden.
Jeg har følt meg utrygg med den telefonen. Jeg må ha en telefon jeg kan stole på. Siden det er den eneste måten jeg kan be om hjelp hvis jeg trenger det.
Heldigvis har expert tilbud om at man kan betale ned telefonen over flere måneder. Takk Gud for det. Det er så dyrt med smarttelefoner.

Så da ble det en Samsung s8. Og JEG ELSKER DEN ALLEREDE!

Etter noen småærend dro vi til slutt innom "mækkæ'rn" .  Jeg pleier alltid å kjøpe wraps og chips. MCDONALDS har definitivt fantastisk gode chips.
Så suste vi tilbake til Orkanger.

Jeg var utrolig nok i fortsatt god form. Vanligvis har jeg ikke orket mer enn en butikk Max.

Så jeg var i god form,godt humør, og fikk ENDELIG ordnet ny telefon, som jeg er kjempefornøyd med.

Etter at jeg kom hjem var jeg overaskende fortsatt ikke sliten, så jeg benyttet sjangsen til å gjøre husarbeid  å pusle litt i leiligheten.

Herlig musikk på full vreng, verandadøra oppe, mens jeg tok en svingom med vaskestaven. Hehe..

Etter en god dusj, satt jeg meg ned å tenkte over hvor bra dagen min har vært og at det er evigheter siden jeg har hatt en sånn dag. Det var så deilig å kjenne på masse gode følelser. 
Jeg trengte en sånn dag nå.

De siste månedene har ikke vært så bra. Jeg har for det meste ligget på sofaen og måttet flykte inn i filmverdenen for å klare å overleve.

Gud, jeg håper inderlig det kommer flere slike dager fremmover😊

onsdag 10. mai 2017

for min egen skyld

hele mitt liv har jeg gjort ting for andres skyld. når jeg har kjempet meg gjennom hver eneste storm, gjorde jeg det for andre enn meg selv. mens jeg har holdt på å drukne i smerte, kjempet jeg for å holde hodet over vannet, for andre enn meg selv. jeg har aldri sagt imot, sattt grenser eller sagt NEI, jeg har bare TÅLT. jeg har bare funnet meg i.. jeg har måttet tilpasse meg.. jeg har måttet skåne. jeg har måttet tatt imot dritt som jeg aldri ville unndet min verste fiende, og selv da fra personer som har traumatisert meg, har jeg tiet, tatt imot, svelget, og aldri gjort en flue fortred....

når jeg ser tilbake, ser jeg at jeg aldri har gjort noe for meg selv. bortsett fra behandlingen jeg var igjennom på bet. der klarte jeg å kjempe meg over stormer som føles umulig. og en  av de tøffe takene var å begynne å leve og gjøre ting for min egen del, lære å sette grenser, si fra, si nei, vise følelser, ta plass i denne verden. jeg klarte å bli delvis hel.

jeg er helt sikker på at bet er det som kan hjelpe meg til å komme i mål.
men jeg er ikke i mål enda.

men jeg har kommet langt. jeg har klart å være selvstendig og utskrevet i snart 8 måneder nå.(minus 14 dager/1 innleggelse). og med tanke på min historie er det et mirakel.

men det har vært en kamp hver eneste dag. det er så mange utfordringer å leve med. noenganger overleve, streve seg gjennom, beseire, forholde seg til,
og det som er så vondt er at jeg føler meg så ensom. selv om jeg har et fantastisk apparat rundt meg nå, og en familie som er der 100 %, så er det jeg som må bære, kjenne, mestre, bestige, velge, føle...
og det er ensomt.

jeg vet ikke om det jeg skal beskrive nå gir mening, men jeg gir det et forsøk.
i det siste har jeg slitt veldig med deprisjon og utmattelse. utfordringene er tøffere enn tøffere.
jeg er sliten og utmattet, og jeg er lei. alt jeg har lyst til å gjøre er å ligge i sofaen min som har blitt min tryggeste base, og gå inn i en annen verden og se serier. jeg gjør det jeg skal. jeg betaler regningene mine, jeg møter opp til avtalene mine, jeg følger opplegget mitt. men resten av tiden er jeg i bobla mi. eller vertfall prøver å være det.
en del av meg føler at jeg er egoistisk. som ikke er den flinke, perfekte personen som "kjemper".
mens en annen del av meg unner meg selv å hvile og se på serier når jeg klarer det. for jeg har aldri klart å unne meg noe sånt eller i det hele tatt klart å koble ut på den måten.
så den delen tillater meg selv å gjøre det. å gjøre aakkurat det jeg selv trenger å gjøre, istede for å være alt andre trenger at jeg er.

det er helt utrolig at jeg skriver denne setningen, men jeg er faktisk litt likegyldig og fir faen innimellom. og det er tvert imot alt jeg har vært før.

så selv hvor rart det høres ut. så er det det jeg trenger fra andre også. jeg trenger å finne ut av dette selv.

jeg vet at jeg kommer til å komme igang igjen. jeg vet at jeg skal tilbake til bet.
men etter 13 år med helvete vil jeg bare hvile og koble ut akkurat nå.

selv om en del av meg føler at jeg svikter alle rundt meg når jeg tillater meg å gjøre det.
for jeg ser at andre vil hjelpe meg. jeg ser at andre vil kjempe for meg.

men dette er min kamp. og jeg er den eneste som kan vinne den. 

så jeg tar meg tid, til å hvile, koble ut, samle energi og krefter, samle mot. mens jeg håper at jeg etterhvert vil klare å koble meg på igjen, og at jeg da er klar til å ta disse umenneskelige valgene og tøffe takene jeg ser jeg har foran meg. 

så jeg tar ibruk et verktøy som jeg har. 

tiden. for min egen skyld. 

~Frida~