onsdag 20. mai 2015

crawl

Hei igjen alle sammen.
og gratulerer med dagen som var,altså 17.mai. Gratulerer til alle russ. Håper alle fikk tidenes feiring.

For min del ble ikke 17.mai -feiringen som planlagt,men starten på 16.maikvelden var herlig. Endelig kunne jeg være normal,selv om jeg ikke har peiling på hva normal er. Hvem i alle dager på denne jorda kan kalle seg normal? Hehe
Vel,for meg betyr normal frisk nok til å leve livet sitt og ta ansvar for livet sitt ut i fra hva som forventes av en ift alder,religion,funksjonsnivå og fysisk og psykisk helse. Jeg kan jo gå dypere også,Mn jeg tror de fleste er enige med meg i dette. Den største forskjellen på frisk og syk ift min og mange andres problematikk,er at man må kunne håndtere tanker og følelser med metoder som er sunne og ikke destruktive, skadelig, saboterende eller at det går utover både den psykiske og fysiske helsa.

I WANNA BE NORMAL!!!

Det var det jeg hadde fått for meg jeg skulle klare,pluss at det var evigheter siden jeg hadde vært på fest.  Så av skuldrene børstet bort alt av klokskap,samvittighet,fornuft, ansvar og tanker om mulige konsekvenser mtp tidligere erfaringer med en miks av alkohol, dårlig form, undervekt, kaldt vær, medisiner osv. Med det utgangpunktet tok jeg et veldig dårlig valg,selv om alt gikk bra på kvelden,fikk det hele konsekvenser for meg samme natt. Nok om det. Jeg har lært. Nå er det bare å begynne på nytt igjen da.

Når det gjelder hvordan det går ellers,er jeg fornøyd med innsatsen min i det siste. Jeg er Mer og mer i leiligheten min,har til og med hatt overnattingsperm to ganger på en uke. Da hadde jeg vært så lenge i leiligheten at det faktisk føltes rart å komme tilbake til dpsn.
Når jeg er hjemme (ah,så herlig å kunne kalle noe hjemme), nyter jeg hvert sekund der. Noen ganger kan jeg bare ligge i den fine stua mi på den deilige sofaen min og tenke over hvor langt jeg har kommet. For elleve år siden flyttet spiseforstyrrelsen inn i meg og Frida ut. i alle år etter det har jeg stått med en fot i grava og vært sykdommens slave.
når jeg ligger på sofaen tenker jeg på alt sykdommen har fått meg til å gjøre med kroppen min. Men likevel ligger jeg der da. Glad og fornøyd og  evig takknemlig. Jeg hadde aldri i verden kommet dit jeg er i dag,uten alle som har hjulpet meg. Dere vet hvem dere er. Spå og si alle har fått en plass i hjertet mitt,Mn det er noen som har vært ekstra spesielle for meg og min tilfriskningsprosses. De som har båret håpet for meg,de som har stått vedsiden av meg å gått veien med meg,de som har pushet meg når jeg ikke har hatt tro på meg selv,fordi de har hatt klokketro på meg. De som har behandlet meg som Frida hele veien og behandlet meg med respekt. De som har vært ærlige og visst meg virkeligheten. Og ikke minst de som ikke har gitt meg opp.







~Frida~