mandag 27. januar 2014

pain is only temporary - pride is forever

hei alle sammen!
Nå er det en stund siden jeg har skrevet. Jeg har vært inne en tur igjen. Jeg møtte veggen sist lørdag og tok ett skritt tilbake. Veien blir til mens man går, og jeg må regne med at veien går litt opp og ned. Jeg fant ut at det å skulle gå rett fra å være innlagt i ni år og helt uten ansvar, med helsepersonell rundt meg hele tiden til å gå til å være hjemme hele tiden uten noen som helst profesjonell hjelp, var et stort sprang. Det var bare det at jeg ønsket så sterkt å mestre mitt eget liv MED EN GANG, og tenkte ikke på alle utfordringene som ville komme. Jeg har klart mye de siste måndtene. Jeg gikk fra et veldig sykt liv inne på A4 østmarka. Jeg var døden nær fordi jeg var så sykt undervektig. Alt i livet mitt handlet om mat, vekt og kontroll. Jeg slapp ingen andre ting eller gleder inn i livet mitt. hele meg var fanget i en anorektisk boble hvor jeg klamret meg fast i kontrollen av å være tynnest mulig, sulte mest mulig, ha mest mulig vondt. Det var for vondt å kjenne på smerten og sårene på innsiden. Men jeg ble tvingt tilbake til livet og smerten min måtte komme frem. Det forsto jeg etterhvert. Jeg forsto etterhvert at jeg ikke fikk lov å la sykdommen drepe meg sakte men sikkert. Men likevel kjempet jeg imot. sykdommen min kjempet imot. Men jeg var livsglad likevel. hjertet mitt var full av drømmer og håp. sakte men sikkert kjempet jeg meg hver dag tilbake til livet igjen. Etter mange år i spiseforstyrrelsens klør måtte jeg gi slipp. Det var en måte å skade meg selv på, fordi den smerten jeg bar på på innsiden var så stor at det var bedre å kjenne på ytre smerte. dessverre har selvskadingen utviklet seg i farlig retning. Det siste halve året har den vært livstruende. Det er på tide å stoppe. Det er på tide å begynne veien tilbake til livet. Jeg må lære meg å ta ansvar for mitt eget liv. Jeg må lære meg å ta vare på meg selv. Jeg har jo forstatt drømmene i hjerte mitt som jeg så inderlig har lyst å nå, og da må jeg kjempe som en helt hver eneste dag nå. Det handler om å ta riktige valg. både små og store valg. alle valgene jeg tar vil påvirke fremtiden min. og det er den jeg må fokusere på nå. Fremtiden og Frida...
Jeg velger å se på den med nysgjerrige øyner. Jeg velger å se på den med friskt fokus.
Jeg har vært innelåst i en syk verden i ni år. som elleveåring ble jeg fratatt livet, og familien min ble fratatt meg. Jeg har vokst opp på instutisjoner og utviklet en syk identitet. Nå er det på tide å finne tilbake til Frida. Jeg har opplevd så mye vondt, men er ikke bitter. Det smerter, men jeg prøver å fokusere på det rundt meg som er vakkert og som gir meg noe godt i hjertet mitt. Det er de gode tingene som skal løfte meg frem og videre i livet. De vonde minnene og sårene på innsiden gjør vondt, men det må jeg bare godta. Jeg har mistet mye, og det må jeg også bare akseptere. Det jeg må fokusere på er at hjertet mitt ikke er fyllt opp av vonde ting, selv om det kan føles slik noen ganger. Jeg har et valg. Jeg kan velge å være bitter og aldri komme meg ut av traumene og minnene, eller jeg kan velge å gi slipp på det og gå videre, ta en dag i gangen og sette pris på de små gleder som livet består av. Det er så mange skatter. Det er mye bedre å kjenne på de gode tingene i hjertet enn all smerten. hvorfor i all verden skal jeg fylle livet mitt med smerte slik jeg har gjort de siste årene? hvorfor har jeg trodd at jeg fortjener bare smerte? hvorfor har hele livet mitt bestått av å flykte fra følelser og indre konflikter? fordi jeg er redd. fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal forholde meg til livet. Jeg prøver så godt jeg kan, men det har ikke vært godt nok. Jeg må rett og slett omprogramere hjernen min. Det programmet jeg har fulgt opp de siste årene har vært veldig sykt. For å bli frisk må jeg fylle livet mitt med friske ting hver dag. og gi slipp...

Jeg har en syk identitet. Men det er ikke noe jeg ønsker å fortsette med. Jeg vil være den beste versonen av meg selv. Men da må jeg bli trygg på meg selv og få selvtillitt. Slutte helt med syk adferd. Ta helt avstand fra sykdommen som har tatt i fra meg livet. Nå tar jeg livet tilbake.

Vel så ble det ett lite skritt tilbake, men jeg gir meg ikke. Jeg skal klare dette. Min største oppgave nå er å holde meg i live. og hver dag velge livet...

Jeg må også bare få si at jeg er veldig takknemlig for alt det gode jeg har i livet mitt. takknemlighet er viktig.

"pain is only temporary-pride is forever"
~Frida~

torsdag 16. januar 2014

nok en bra dag

"man kan ikke gjøre noe med gårsdagen eller morgendagen, kun dagen i dag"

Jeg lever enda. Nå har jeg vært hjemme i tre dager, og hver dag som kommer blir bedre og bedre. Jeg kjenner jeg blir sterkere i meg selv for hver dag og klarer å mestre det jeg skal mestre, og jeg holder ut de vanskelige timene. Alt i alt er det flere gode timer enn dårlige, og jeg klarer alltid å reise meg eller omprogrammere meg når sykdommen prøver å herje med meg. Den får ikke lov.
Jeg går på skole hver dag nå, jeg besøker familien min og venner, i dag har jeg vært på håndballkamp i to timer, jeg har vært på shopping, jeg gjør lekser, SÅ sykdommen får ikke plass i livet mitt. i tillegg har jeg tatt et valg om at jeg ikke vil være med på sykdommens løgner og bedrag lenger. Dette er mitt liv og jeg vil leve det.

Det er trist å tenke på at jeg har mistet ni år av livet mitt til denne sykdommen. Jeg kjenner sorg over det, men det er nok en motivasjonsfaktor til å fortsette med det jeg har startet på nå. Jeg tenker på hvor forferdelig deprimert og apatisk man blir av å være innlagt. hva det gjør med deg som menneske. Det tar i fra deg følelsen og evnen til å mestre eget liv, noe som er veldig viktig for oss mennesker. Vi har behov for å selvrealisere oss, men da må de  grunnleggende behovene som en frisk kropp, mat, hvile og søvn være dekket først. Jeg kjenner at jeg kan klare dette. Jeg har energi og guts til å komme meg gjennom en dag uten å gi opp hele tiden eller være superdeppa. Det er godt å kjenne på. Det å kjenne på at man mestrer å gå skrittene gjennom stormen er BRA! så det er veldig bra for meg å være hjemme og prøve meg litt etter litt, for hver dag som går. Så dette går fint.

En ting jeg tenker litt på er at jeg kommer fra en liten bygd hvor alle kjenner alle, så det er litt pinlig å være elefant i rommet noen ganger. De fleste har jo lest bloggen min, og kjenner til det meste. Men likevel tenker jeg at noen kan lære av bloggen, kjenne seg igjen, søke trøst, finne motivasjon, se at det går ann. også kommer det jo ut bok etterhvert! så da får jeg bare være litt klein og spessi...
Jeg er som jeg er, og historien min er med meg.


~Frida~

onsdag 15. januar 2014

Carpe Diem - første skoledag og update

Chris Medina synger "what are words if you dont mean them when you say them".
Det er så sant. Det kan kanskje ikke sammenlignes med denne sangen, men det fikk meg til å tenke på hvor lenge jeg har sagt og skrevet at jeg skal gjøre forskjellige ting, uten å ha gjort noen endring i livet mitt. Jeg har hatt store drømmer om mye, og i dag tok jeg endeelig første skritt mot drømmen min, nemlig å bli sykepleier. Jeg stod opp halv sju i morges og fikset meg for å dra til skolen. Nå sitter jeg hjemme i stua foran ovnen og kjenner mestring over å ha gjennomført min første skoledag. yey, endelig kunne jeg starte på livet igjen. Etter å ha vært "innelåst" både i mitt eget hode og i sykehusverdenen var det jaggu på tide. Det har vært tøft i dag, det skal jeg innrømme, men det er mye bedre å ha et liv og en slik hverdag som gir en fremtid, enn å ligge i en sykehusseng og være syk.
Det som er mest overaskende er hvor godt hodet og topplokket fungerer. både faglig og sosialt. Jeg har i dag erfart at den gamle Frida fortsatt er der og har guts til å klare det jeg vil og ønsker.
Jeg bestemte meg for å ta en dag i gangen, og ha fokus på at på skolen skal jeg lære. Ingen skulking pga sykdommen. Den får vike. Jeg er sjefen. Den har stjelt nok av livet mitt.

Jeg har altså da lært veldig mye i dag, og jeg har en super klasse og fantastiske lærere. Det er givende å dra på skolen og det er kjempeviktig. Allerede på første dagen fikk jeg begynne på et prosjekt om noe som engasjerer meg veldig mye. Kreft. Jeg har siden jeg ble lagt inn på barneavdelingen som 11-åring visst at jeg vil jobbe som sykepleier, og det å være sammen med kreftpasienter gjorde virkelig noe med meg. Jeg har aldri sett noen mennesker som var så livsglade og energiske som kreftbarn. Det som var tøft, var at dessverre forsvant de en etter en. noen ble ikke friske. De døde, rundt meg, noe som gjorde sterkt inntrykk på meg. Jeg ville hjelpe. Siden da har jeg visst at jeg ville jobbe med kreftbarn.

Men jeg må jo starte et sted. Så nå lar jeg sykdom og alt sykt vike for skole og praksis. Dette er drømmen min, så da hjelper det ikke uansett hvor mye katastrofiske og løgntanker sykdommen serverer meg. Jeg skal bli sykepleier, ferdig med det.

Det er selvfølgelig utfordrende for meg å hoppe rett inn i en ny og ukjent hverdag, men jeg tar utfordringene og kaver meg gjennom, fordi jeg vet det blir verdt det. Det er mye nytt og ukjent, og jeg er redd for mye, men man kan ikke la det være til hinder. Det er mye man kan være redd for her i livet, og man kan ikke stoppe å leve av den grunn. Jeg tror nok jeg blir vant til ting etterhvert. Den største utfordringen i starten er å holde ut, og gi meg selv tid og rom. Jeg er Frida, og jeg bestemmer, så tar vi en dag i gangen.

Min første skoledag på 2 1/2 år gikk altså veldig bra, og jeg sitter nå dødssliten i sofaen og kjenner en liten mestring inni meg. Det er vel bra. Jo, det er perfekt.

Ville bare gi dere en update!


~Frida~

mandag 13. januar 2014

nytt liv

hei alle sammen

nå er det nesten to uker siden sist. Jeg har akkurat kommet hjem til vakre Lensvik igjen. Det ble en tøff start på året for meg, men det har styrket meg veldig. Jeg har lært å bruke ord for å få ut alt som verker på innsiden, og det gjorde godt. Jeg har vært syk i 9 år nå, og jeg har mistet mye. Nå har jeg kjent på kroppen hvor sårt det er å miste noe så dyrebart og jeg vil ikke miste mer. Jeg har fortsatt muligheter til å få det livet jeg ønsker meg, så var jeg så heldig at jeg fikk denne ene sjansen til for å leve. Det er et mirakel at jeg lever enda, og det er jeg takknemlig for. Jeg har bestemt meg for å nå begynne å ta en dag i gangen og prøve å ta vare på meg selv. Jeg skal prøve å leve med andre ord. Det kommer til å bli veldig tøft, for jeg har ikke hatt et normalt liv siden jeg var 11 år, og nå er jeg snart 21 år gammel. På onsdag begynner jeg på skolen igjen. Det betyr at jeg må sove om natten. Det betyr at jeg må stå opp om morgenen og komme meg ivei på skolen. Det betyr at jeg må spise nok mat slik at hjernen får nok næring til å lære. Det betyr rett og slett at jeg må ta ansvar for eget liv. Det er skremmenede, og jeg er livredd. Nå har jeg bodd på instutisjon i åtte år, og plutselig skal jeg klare meg i den virkelige verden. Det er mange spørsmål inni hode. Er jeg god nok? kommer jeg til å klare det? kommer jeg til å sovne om kveldene? kommer de andre til å like meg? vil jeg mestre dette? Alt jeg vet sikkert, er at jeg har så inderlig lyst til å klare det, og at jeg har en stor heiagjeng rundt meg. Jeg vet nok ikke best, så jeg må stole på de rundt meg i starten nå.

Det er mange ting som ikke er bra enda, selv om mye er bedre. Men jeg har virelig bestemt meg for å prøve så godt jeg kan og enda mer. For vi lever bare en gang. Livet er nå, og vi er de eneste som kan leve det. Jeg er hjemme nå, og har en utrolig stor og fantastisk mulighet til å velge livet. Det livet jeg ønsker meg. Det livet som betyr at jeg blir sykepleier og når drømmen min. Jeg ble lagt inn på sykehus som barn, og da visste jeg med en gang hva jeg ville bli.

Siden jeg skal bli sykepleier og hjelpe andre mennesker og få en fremtid, må jeg allerede nå tenke på hva jeg legger ut på nett. Som sagt blir alt jeg skriver her på nettet for alltid, og hvis jeg skal få en god fremtid er det noe å tenke på. Så jeg har bestemt meg for å prøve å ikke skrive så personlige ting fremover. Jeg skal i vertfall skrive bare det positive. hva synes dere om det? Denne bloggen er fyllt av sykdomstanker og sykdom, kanskje jeg skal fylle den med liv fra nå? om hva som foregår i mitt nye liv. For jeg har bestemt meg for at livet mitt skal endres fra nå av. Eller jeg har allerede begynt.
~Frida~