torsdag 22. oktober 2015

Jeg står støtt - kampen nærmer seg

Hei verden.
lite liv på bloggen for tiden, men det er liv i meg altså. Akkurat nå er jeg i Trondheim på Østmarka. Har vært her en stund nå. Ting har vært litt vanskelig, men det begynner og bli bedre nå. Jeg og behandlingsteamet mitt arbeider for fullt at jeg skal være best mulig rustet både psykisk og fysisk til jeg snart reiser til Oslo for. Bet-behandlinga.
I mange år har jeg gått i vonde sirkler som har endt dårlig. Så mange ganger at det såkalte dårlige endepunkt har blitt til pri1 å unngå. Det er det vi alle jobber for å unngå nå. Jeg jobber aktivt med ting etter å ha stoppet opp litt på veien min nå. Jeg jobber aktivt med masse nå,og det er mange baller i lufta. Ting kan fort skli ut, så vi prøver å gjøre ting så trygt som mulig. Vi jobber med å identifisere alt som skjer med meg nå og har skjedd. Utrolig nok står jeg støtt. Selv om alt kriger og herjer inni meg. Men det går bra. Det gjør faktisk det. Jeg er forbanna bestemt for å stå der jeg er nå. Jeg har limt meg fast på stien min. Jeg nekter å falle. Det er nå det gjelder. Mer enn noensinne. Og selv om det er masse som prøver å felle meg,vet jeg hva jeg vil nå. Viljestyrke blir endelig brukt riktig. Endelig får jeg det til. Men dette er nytt og ukjent, og det er i det nye og ukjente jeg kommer til å befinne meg fremover. Jeg prøver å møte det,men selvfølgelig med hjelpen der når jeg trenger det. Dette føles bra.  Veldig bra,skummelt og rart. Men det er greit. Nå handler alt om at jeg skal komme meg til Blakstad trygt.
Jeg kjenner at jeg har et hull inni meg med masse angst, spenning,rastløshet og nysgjerrighet. Så har jeg et annet hull ini meg som jeg driver å fyller på med viljestyrke,mot,krefter, drømmer og mål og mestring, pluss håp og tro. Det er det hullet som skal brukes fremover og hvertfall når jeg kommer til Blakstad.  Når jeg kommer dit skal jeg lære meg å forankre alle løse tråder, alle følelser, alle hendelser i livet mitt inn i en kropp. Min kropp. Og det aller viktigste. Jeg skal lære å beskytte den kroppen og leve i den og med den uansett hva som møter meg i livet. Jeg skal bli hel.
Det nærmer seg, jeg kjenner det på hele kroppen. Men jeg skal være klar. Jeg skal gjennomføre og overleve,slik at jeg kan begynne å leve.
Behandlerne mine fortalte meg klart og tydelig at Blakstad hadde valgt meg på grunn av ressursene mine og meg. De ressursene skal nemlig brukes.
Jeg er så takknemlig for sjansen. Kan ikke beskrives med ord hvor heldig jeg er. Og sjansen skal jeg ta, selv om det betyr krig med store bokstaver. For jeg ser på dette som min eneste sjanse. Jeg er veldig heldig som har så mange som støtter meg nå. Det betyr mye. Det betyr alt.
Snart skal monsteret knekkes. Jeg skal være klar. Intel videre står jeg støtt.
Takk for all støtte.
~Frida~

tirsdag 13. oktober 2015

Respekt, likeverd, medbestemmelse og helhet

Det er mye mangel på kunnskap om psykiatri i somatiske sykehus. Dette er et stort problem for mange. Det finnes sjokkerende historier om fks hvordan selvskadere blir behandlet. I enkelte tilfeller er det så sjokkerende at du vil ikke tro meg.
Jeg tenker på den plakaten som sier noe om hva som er viktig i møte med pasienter.
Likeverd, medbestemmelse,respekt og helhet.
Vi er alle mennesker, uansett hvilken diagnose som står på papiret. Av min erfaring vil jeg si noe om disse fire store ordene som visstnok betyr så mye.
Respekt er vel det jeg som sliter med selvskadingen har fått lite av, og jeg vet jeg ikke er alene om det. Jeg har mange ganger følt meg som ei filledukke som har blitt fikset og sydd igjen. Om det gjør vondt spiller ingen rolle. Doktoren må bare sy igjen fordi det er jobben hans. Doktoren spør ikke hvordan jeg har det, om det er noe som kan hjelpe meg eller om det er noe jeg trenger. Jeg har også blitt sydd uten bedøvelse. Legen tenker nok at siden jeg gjorde denne skaden må jeg da tåle å bli sydd igjen.
en gang skjedde noe som jeg aldri glemmer. Jeg kom inn på sykehuset etter en veldig alvorlig selvskading. Det krevde en operasjon.  Kirurgen(som hadde operert meg før) tror jeg fikk nok. Han kjeftet meg full og skjelte meg ut foran hele akuttmottaket. Derretter ble jeg trillet innpå et rom sammen med en drøss med sykepleiere. Jeg hadde masse smerter og jeg trodde ikke mine egne ører når han i sinne sa han skulle operere meg der og da uten narkose og smertelindring. Sykepleierne holdte meg nede mens legen gjorde jobben. Dette er et traume jeg ikke unner min verste fiende. Før han gikk ut av rommet smilte han og sa "sånn, nå tenker jeg du aldri gjør dette igjen". Dette var altså en lærepenge. Ingen fortjener å bli behandlet slik.
Når det kommer til likeverd føler man seg ikke akkurat verdifull når man blir behandlet sånn.
Dette skjer dessverre hele tiden. Psykiatriske pasienter blir forhåndsdømt og satt i en bås hvor vi ikke fortjener å være. Vi er helt vanlige mennesker vi og og vi er like forskjellige som alle andre selv om vi er psykisk syk.
vi fortjener å bli behandlet akkurat like bra som alle andre.
Helsevesenet må lære seg å se helheten hos oss også. Det er en grunn til at ting er som de er, akkurat som hos somatiske pasienter.
Helsevesenet har mye å lære om psykisk helse. For alle har en.
~Frida~

lørdag 3. oktober 2015

Dont drown in darkness - swim!!

Ingen er perfekte. Ingen klarer det perfekte. Jeg må vel innse at dette også gjelder meg og mine prestasjoner i min kamp. Jeg har brukt det siste døgnet på å grave meg ned bokstavelig talt. Søvnløs i mine egne tankevirvler mest fylt av destruktive tanker, en enorm skuffelse av meg selv og selvhat. Det er rart hvor langt ned man kan komme når disse fæle tankevirvlene starter å kvernet.  Jeg har slitt med spiseforstyrrelser i over elleve år nå. Dvs anoreksi og bulimi. Det er som å være fanget i helvete. Håpløst å komme ut av. Man går bare i samme sirkel og føler håpløsheten tar mer og mer over. Men som jeg har skrevet tidligere har jeg for første gang på alle disse årene klart å befri meg selv fra dette helvete. Det har ikke vært lett. Oppskriften skrev jeg tidligere. Jeg klarte å holde dette gående i en og halv måned. Men det jeg fryktet mest skjedde dessverre. Jeg gav etter for sykdommen. Jeg flyktet i et bulimisk øyeblikk. Det er dette som har kostet meg et døgn med en enorm redsel for å bli fanget i helvetet igjen, skuffelsen over å ha tapt et slag. Nederlaget. Jeg lovde meg selv. Aldri mer. Det at jeg brøt det løftet for meg selv knuste meg. Det var ikke verdt det. Følelsen av rusen i øyeblikket sykdommen regjerer er et null iforhold til å hver kveld legge hodet på puta å smile fordi jeg har vunnet en dag. En dag hvor jeg bestemte. En dag hvor jeg var sterkest. Hver dag borte fra bulimien gav meg en enorm følelse av mestring,frihet og håp. Uansett om det skjedde igjen, innser jeg nå etter å ha gravd meg selv litt opp igjen at jeg må tilgi meg selv for dette og fortsette der jeg slapp. Jeg vet jo at jeg klarer det når jeg vil nok og når jeg vet hva jeg vil fylle dagene mine med og hva jeg ikke vil fylle dem med.
Jeg må vel regne med at dette kan skje innimellom, og at det er de dagene jeg mestrer som teller. Det er de dagene som gir livet mitt mening og som betyr mest.
Det er fantastiske folk rundt meg som har hjulpet meg ut av mitt mørke hode, og jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal la verden rase sammen pga denne hendelsen. Jeg gjør jo så godt jeg kan og jeg lærer hver dag. Som sagt kan jeg ikke forvente perfeksjon. Jeg må gi slipp på den lille jenta i meg som alltid var flink pike og som stadig søkte perfeksjon. Alle gjør feil. Man lærer av feil,hvis man vil. Kanskje faller jeg ikke i samme felle neste gang. Kanskje skal jeg heller klappe meg selv på skuldra for at jeg klarte en så lang periode uten den fengslende bulimien.
Im moving on...
~
Frida~