søndag 9. oktober 2011

siste innlegg før Levanger

Den røde kofferten er pakket og klar. klokken sju i morgen tidlig starter jeg en lang reise. Det tar to timer å kjøre til Levanger. Først venter en samtale med meg, mamma og behandlerne mine. etter det har alt begynt. Jeg er redd. Jeg er livredd. Redd for å trekke meg i siste liten, Redd for å mislykkes denne gang også, redd for å gi meg over å fortsette å la anoreksien styre meg, redd for å kjenne på nederlag av en følelse av å skuffe alle rundt meg, redd for å ikke klare å mestre, redd for sykdommen. Jeg er livredd. Alle forventer dette av meg, og jeg føler et enormt press. Det ville gjort for vondt å la være å dra dit i morgen. Jeg forventer av meg selv at jeg drar i morgen. Jeg forventer av meg selv at jeg skal få rumpa ut av sofaen, brette opp armene og begynne når jeg kommer til Levanger i morgen. Det er den beste løsningen. Det er den vanskeligste veien å gå, men jeg må uansett gå den for å nå målet mitt. Så hvorfor ikke hive seg midt ut i det store ukjente havet? Det vil være forferdelig, det vil gjøre vondt, jeg vil få panikk, men det er da jeg må ta tak i hendene som vil hjelpe meg. Jeg må tilgi meg selv for alle disse årene, for all smerten min sykdom har medført hos så mange, for meg selv. Jeg fortjener å gi meg selv denne sjansen. Jeg fortjener å gi meg selv en sjanse til å vinne tilbake det livet jeg er så heldig å enda ha fått beholdt. Det er et mirakel at jeg enda sitter her på tross av alt den stakkars kroppen min har vært gjennom de siste sju årene. Jeg har ikke flere sjanser. Kroppen er ikke så sterk at den tåler så mye mer. Jeg vet aldri når det sier stopp. plutselig kan det skje. Jeg vil jo ikke forlate livet. Jeg vil jo ikke dø. Jeg vil leve. Da må jeg velge livet. Da må jeg velge å begynne å leve, overfor å overleve. Det er som å balansere på et rekverk på en høy bro. plutselig kan jeg gli utfor, og da er det for sent. Nå er det hender som strekker seg etter meg for å hjelpe meg til å ta riktig valg for å så vende tilbake til livet. Nå må  jeg passe på at de hendene får et godt tak slik at jeg ikke glir utfor likevel. Det kan når som helst være for sent. Dette dreier seg om livet mitt. Mitt liv.

kofferten er pakket og klar. er jeg klar? Det må bare skje uansett.
Jeg blir uansett tatt vare på nå. Om det blir på Levanger eller om det blir på DPSen. Jeg skal uansett begynne å gjøre grep nå. Det har jeg lovt min kjære og det har jeg lovt meg selv. Selv om anoreksien er uhyrlig sterk nå og jeg er svak, prøver jeg. Jeg kan ikke tillate å falle igjen nå. Jeg balanserer på knivblader. Det er min jobb å ta ansvar å ta vare på meg selv ved å la meg selv få hjelp. Det er ingen fremtid å være i anoreksiens klør. Jeg skal jo bli frisk. Jeg skal jo bli sykepleier og hjelpe andre, Jeg skal jo reise jorda rundt sammen med Lars og drikke nydelig vin i Venezia, Jeg skal jo stifte familie og få barn, Jeg skal jo løpe i en blomstereng fri som fuggelen, Jeg skal jo leve. Jeg har så mange drømmer og planer som jeg vil få frem og ut i lyset. Jeg har så mye jeg vil gi til andre, og ikke minst til mine nærmeste. Jeg har så mye kjærlighet å gi til min kjære, og han har så mye å gi meg. Jeg har et liv. Jeg har valg. Jeg velger å satse, så får jeg be til gudene vet at jeg skal finne styrke til å klare dette. Det vil gjøre vondt, men vondt gjør det uansett. Jeg må tørre å kjenne på smerten. Kjenne på følelsene, utfordre angsten. Jeg må våge å kjempe mot min største frykt. Jeg må prøve, og om jeg ikke klarer det denne gangen, skal jeg ikke gi meg. Jeg må bare kjempe. kjempe for livet.

Jeg vil gjerne benytte annledningen til å takke alle sammen for en utrolig støtte og utrolig mange hjelpende og støttende kommentarer. Dere har virkelig hjulpet meg på så mange måter. Det er jeg evig takknemlig for. Det er Frida takknemlig for. Frida starter nå på en ny reise, hvor den nå ender vil vise seg. Målet er å bli fri. Så enn hvor lang denne veien måtte bli skal jeg ikke gi meg før målet er nådd.

Takk.

( Det er ikke tillatt å blogge under oppholdet på Levanger, så dette innlegget blir mitt siste før jeg drar i morgen. dere kan treffe meg på facebook. takk for at dere følger min reise. )

Ingen vet hvordan dette kommer til å ende, men en ting er sikkert. Det er nå det begynner!
~Frida~

lørdag 8. oktober 2011

motivasjonsøkning

Da var jeg hjemme igjen etter et fantastisk herlig besøk hos Lars. I går var jeg hele dagen i Trondheim. Først tok jeg og mamma båten inn til byen, drakk morgenkaffe på torget og koste oss og gikk å kikket litt i butikker. Jeg klarte å hive meg på en kaffe latte etterhvert, noe som gav meg en liten energidytt til å kose meg til ekstra. Jeg var til psykologen på østmarka for siste gang. Vi fikk jobbet kjempe bra med mye forskjellig føler jeg. Vi snakket blandt annet om konsekvenser av anoreksi,bulimi og hvis jeg skulle ta et nytt intox. det var skremmende å se hvor farlig det egentlig er. Vi laget også et motivasjonshjul hvor jeg gav alt som betyr noe for meg i livet en prosent, plusset sammen og sammenlignet det med hvor mye anoreksien betyr for meg. Resultatet viste at anoreksien tapte lett for å si det sånn. 90%-10% til livet! Jeg føler jeg fikk mye ut av denne samtalen, og den gjorde godt. Så tuslet jeg ut av østmarka forhåpentligvis for siste gang. ut i livet. tilbake til byen for å treffe kjæresten min. Vi tok en deilig kaffe sammen på sats før vi dro til Stubban(der han bor).
Vi koste oss kjempe mye med fyr i peisen, leiefilm, lys, pledd og hverandre. Det var herlig å få litt alenetid sammen med kjæresten min igjen. Det er lenge siden vi har kunnet være bare Frida og Lars sammen. Og jeg trengte det også, for når jeg dro derfra i dag hadde jeg det godt inni meg. han får meg til å føle meg trygg. han får meg til å føle meg som Frida. Vi fikk snakket mye sammen om drømmer, håp, framtid og Levanger. Det gjorde godt.

I dag når jeg kom tilbake til lensvika med båten ventet et spent tantebarn på kaia. Hun hadde tegnet en kjempefin tegning til meg. Vi har kost oss masse i dag og fått litt tantetid sammen. Vi har også snakket om at Tante Frida skal på sykehuset igjen. Vi ble enige om at det var greit og at tante skulle bli frisk.
Hun er så herlig. Hun er min viktigste vitaminpille i livet.

Nå er det lørdagskveld og jeg er utslitt etter to fine dager med mine kjære rundt meg. resten av kvelden skal jeg kose meg hjemme og prøve å fokusere på alt disse to dagene har gitt meg og bruke det som motivasjon. Det er viktigst nå. I morgen er det å begynne å pakke den røde kofferten min igjen.
Motivasjonsboka, friskboka og motivasjonsbilder er allerede pakket ned.
I morgen skriver jeg et siste innlegg før jeg drar på Levanger på mandag.

Ha en fortsatt fin lørdagskveld alle sammen.
~Frida~

torsdag 6. oktober 2011

tanker før Levanger

Det begynner å bli ganske kjedelig å gå hjemme om dagene. Det eneste jeg gjør er omtrent å se på tv, tenke, vente på at mamma skal komme hjem fra skolen og slappe av. Jeg lengter veldig etter noe mer. Jeg skulle virkelig ønske at jeg kunne begynt på skolen igjen nå. Da hadde det nok blitt lettere å putte noe næring inn i kroppen også. Jeg begynner virkelig å grue meg til Levanger nå. Det er ikke mange dagene til jeg står der igjen. tvilende om hvordan oppholdet blir, hvor langt oppholdet blir, hvordan jeg takler ting, hva som kommer til å skje med meg osv. Det er en veldig tøff og knallhard behandlingsprosess for å si det sånn. Man skal ville med hele seg for å klare det. Man må virkelig ønske å bli frisk og jobbe for det hver dag, hver time, hvert sekund. Man må jobbe knallhardt hele tiden. ved minste unntak og brudd på kontrakten blir man sendt hjem på tenkeuke, og også der må man jobbe knallhardt og følge opplegget. Jeg vet virkelig ikke om jeg er klar for dette nå. Jeg føler jeg gjør dette for alle andre. Jeg skulle ønske at jeg hadde funnet styrke, motivasjon og mot nok til å virkelig ville gjøre dette for meg selv, for min egen skyld. Men jeg har bestemt meg for å prøve. prøve å være åpen for å ta imot hjelp. Det kan jo skje mirakler på den prøveuken. Det skremmer meg med tanke på at det ikke kan gå bra denne gang, men tanken på at jeg kan komme tilbake trygger meg. Jeg trenger ikke å gjøre dette nå. Jeg kan bruke lengre tid på å finne min styrke til å gjennomgå denne behandlingen. Jeg vil jo bli frisk, men jeg må bruke den tiden jeg trenger. jeg vil jo fortsatt bli fri og 100% frida.

i helgen skal jeg bruke tiden sammen med Lars. Jeg vet han vil gi meg styrke til å velge riktig. Det har alltid gjort, og jeg elsker han for det. Han er så fantastisk.
~Frida~

tirsdag 4. oktober 2011

my truth

Jeg er så forvirret, redd, nervøs og rastløs. Alt går til helvete med mat og vekt her hjemme, så det er en trygg tanke å vite at jeg skal på Levanger på Mandag. Jeg er redd. Livredd. Fra å være innlagt dødssyk på en akkuttpost på østmarka hvor jeg ble fratatt all kontroll og alt ansvar i nesten 7 måneder, til å stå på egne bein og ha alt ansvar selv og ha forventninger og press på deg til å ta riktige valg, ER TØFT!
Det verste er å ta valg. Det er lettere å heller bli liggende på sofaen og følge anoreksistemmens ordre og trusler, enn å gå imot å utsette meg for angst og følelser som jeg er livredd og ikke har noen verktøy til å håndtere. Jeg har angst for dette, og det er derfor det er så vanskelig å GJØRE det motsatte som anoreksien sier, eller bare "gjøre det" som dere sier jeg skal gjøre. Jeg vil gjøre det, jeg vil høre på alle rundt meg som vet bedre enn meg nå, jeg vil leve og det er det jeg vil få hjelp til når jeg kommer på Levanger. Mitt store problem blir å tørre å prøve å stå i det. Det er som å utfordre seg til duell som man vet kommer til å tape gang på gang, helt til man finner ut knepene til utfordreren og lærer seg hvordan man skal kjempe imot. Men da må man tørre å tape gang på gang. Man må tørre å begynne.

Jeg kan jo si litt om hva jeg sliter med også. Jeg opplever anoreksien min i stemmer. stemmene kan være høye og intense og gir ordrer, instrukser og trussler. Det kan være ordrer som at jeg må gjøre ting på en bestemt måte, må gjøre noe i en bestemt rekkefølge, ikke spise, overspise og kaste opp, sulte meg en dag, trene osv. Anorektiske handlinger rett og slett. Det kan også være andre ting som om at hvis noe blir vanskelig og tungt får jeg instrukser om hva som vil hjelpe. Jeg blir overbevist om at dette vil hjelpe og at dette er riktig. Det kan være ting som intox, stikke av og skade meg selv. Jeg har også en tvangstanke om at hvis jeg har fått en instruks, må jeg følge den. Hvis jeg ikke gjør det jeg "får beskjed om" kommer truslene. De kan også være veldig forskjellige. De kommer som oftest i tanker som "hvis du ikke gjør det, skjer det" eller "hvis du ikke gjør det, blir jeg ...." ellr "hvis jeg ikke gjør det, kommer jeg til å føle meg ... og bli ..." alt dette er veldig overbevisende for meg. Det verste er når jeg begynner å se ting. Det er jeg livredd for. Det jeg ser tror jeg er anoreksiskikkelsen.
Jeg skal ikke beskrive hva jeg ser, men det kan være utrolig skremmende. Derfor har jeg angst for å ikke følge ordre, trusler og anorektiske handlinger. Jeg er så livredd for hva som kommer til å skje. Det som har skjedd tidligere hvis jeg har prøvd å kjempe imot er alt fra dissosiasjon, at jeg ser ting, få panikkangst, besvime av angstanfall osv. Det som skjer når jeg dissosierer er at jeg får inn i en slags film i  meg selv hvor jeg ser/gjenopplever vonde minner eller ser ting jeg frykter mest i verden. At noen jeg er glad i dør, at jeg får i meg masse mat og ikke klarer å kaste opp, at jeg eser ut, atjeg blir fratatt all kontroll gjennom forskjellige ting osv. Som dere skjønner er det mange ting som gjør at det er vanskelig for meg å "utføre handlinger" imot sykdommen min. Jeg har rett og slett sykelig angst for å gjøre det på grunn av alle disse tingene.

Det jeg er redd for når jeg kommer til Levanger er enten at jeg skal stenge meg inne og adlyde anoreksiordrene fordi jeg ikke tørr, eller at jeg tørr å utfordre og at jeg skal påvirke de andre pasientene på noen måte. Fordi siden jeg hører stemmer, og hvis jeg går imot stemmene blir de høyere og mer intense. Da kan jeg rope det stemmene sier. Det kan være upassende ting som "JEG ER SKITTEN!", "JEG ER FEIT OG MÅ GÅ NED I VEKT","JEG BLIR SKITTEN AV Å SPISE OG MÅ KASTE OPP FOR Å BLI REN IGJEN". sånne ting kan jo virke litt forstyrrende når andre i samme situasjon sitter å skal spise mat fks.
Det jeg også vet er at hvis jeg IKKE gjør som jeg skal, ikke følger opplegget
 og pasientavtalen(en avtale mellom pasientene om at alle må spise opp
all maten og beholde den) er at jeg også da påvirker de andre pasientene negativt. Så uansett hva jeg gjør, kommer jeg til å påvirke de på en måte, og det er vondt for meg, fordi jeg vil ikke ødelegge eller gjøre det vanskelig for dem på noen måte. Jeg vil ikke være en forstyrrende faktor som bare påvirker dem negativt. Jeg vil klare opplegget og bli en del av en gruppe som jeg forhåpentligvis skal tilbringe mange måneder og en vanskelig tid med.

Det er vanskelig å takke ja til behandlingen, men enda vanskeligere å takke nei. Så jeg har bestemt meg for å prøve. Så vet jeg jo at hvis det ikke går denne gangen, har jeg alltid en ny eller flere nye muligheter senere. Det jeg mener er at jeg må være veldig motivert og klar for endring for å klare å få til dette. Og det er jeg også redd for. At jeg ikke er lei nok og motivert nok til å klare å gå gjennom en så tøff behandlingsprosess enda. Kanskje må jeg føle enda mer på hvor håpløst og forferdelig det er å dele livet mitt og tildels bli styrt av en spiseforstyrrelse. Jeg må føle at jeg vil ha en endring i livet mitt og være villig til å gjøre hva som helst for å få det. Hva som helst vil da bli Levanger. Jeg føler liksom ikke at jeg er der nå, men at jeg gjør dette for alle jeg er glad i. Jeg vil ikke at de skal lide lengre. Jeg vil at de skal ha det bra. Men hvis jeg gjør dette for alle andre blir alt en løgn. Jeg har jo drømmer og planer som JEG vil oppleve, og da må jeg være i en tilstand hvor jeg er villig til å gjøre dette for meg selv, for å finne meg selv uten spiseforstyrrelsen.

grunnen til at jeg vil være så åpen med dere om dette, er fordi jeg vil dere skal forstå litt nærmere om hvordan ting egentlig er for meg og hvordan jeg opplever min spiseforstyrrelse. Det er komplisert og vanskelig. Men deres kommentarer og tilbakemeldinger har hjulpet meg så utrolig mye. Dere har snakket til FRIDA, og det betyr så mye for meg.

en annen ting er at det ikke er tillatt å blogge gjennom oppholdet på Levanger, så da blir det desverre en bloggepause.

takk.
~Frida~

mandag 3. oktober 2011

Forvernsamtale på Levanger

Jeg kan vel begynne med å si at jeg har vært på Levanger på forvernsamtale i dag.
En nervøs og avkreftet Frida gikk spent inn på forvernsamtale i frykt for hva hun ville gå ut med friskt i minne etter en time. Det var et langt møte. Jeg fikk delt det jeg ville og var ærlig om alt. Alt vil si alt fra hvordan jeg ligger ann fysisk iforhold til vekt og matinntak, motivasjon, tanker og følelser, forventninger i forhold til behandlingen, tanker i forhold til hvorfor jeg vil prøve på Levanger igjen og tanker generelt. Som sagt, jeg fikk lagt mitt på bordet, og fikk til svar at de tror de kan hjelpe meg. om det er riktig tidspunkt for meg nå, vil vise seg iløpet av prøveuken. Det de var veldig klar på er at hvis jeg ikke er klar for behandling nå, er ikke alt håp ute. Det var egentlig det jeg ville høre også. At det er håp for meg. For jeg føler selv at det ikke er det. De sa at det var vanlig i noen tilfeller, og at det er vanlig at man går noen runder før man blir så klar som man kan bli til å finne verktøy og styrke til å begynnne en behandlingsprosess. Det krever knallhard jobbing hele tiden. Man må være kjempemotivert for jobben. Jeg føler jeg gjør dette for alle rundt meg og at jeg ikke har alle verktøyene jeg trenger, men jeg er veldig villig til å prøve. Kanskje er det bare en liten brikke som mangler for at jeg skal snu tankene mine. kanskje krever det lengre tid. Kanskje finner jeg min brikke på Levanger. Kanskje finner jeg ut at jeg må finne flere brikker ute i livet. Tiden vil vise. Jeg prøver. Livredd er jeg. Men heldigvis vil de gi meg en plan B, hvis ikke plan A går akkurat nå. Uansett vil jeg få hjelp nå, og det er jo både en trygg og utrygg tanke. Endring og forandringer er skummelt, men det må til hvis man vil ha endring. Vil jeg nok nå? Tiden vil vise. Som sagt, jeg prøver.
~Frida~

søndag 2. oktober 2011

feil vei

Denne dagen har vært en tenkedag digrader. Jeg har tenkt og tenkt, prøvd å gjøre tanker til handlinger, prøvd å vurdere tanken på at jeg faktisk KAN VELGE å prøve å bryte tvangstankene. grunnen til at jeg ikke gjør det er komplisert og så vanskelig at jeg ikke engang skjønner det selv. Jeg føler meg ødelagt fra innsiden og ut, og føler på mange måter at det å bli frisk er umulig. Det er tungt å gå å kjenne på. Det er faktisk så tungt at jeg ikke tørr å begynne. Jeg er så utrolig redd for å kjenne på følelser. Hvorfor er jeg det? Hvorfor er det så skummelt og vanskelig å kjenne på følelser, og hva er det som gjør at jeg ikke tørr å stå i dem? Jeg har vel blitt så vant til å takle følelser gjennom spiseforstyrrelsen og destruktive handlinger og gang på gang overbevist meg selv om at hvis jeg gjør det på den måten eller sånn, så løser det seg jo. Når jeg får slike tanker klarer jeg faktisk å overbevise meg selv så sterk at det faktisk føles riktig. Når jeg tenker på tankene mine og tankegangen min innser jeg hvor syk jeg egentlig er, og at jeg trenger profesjonell hjelp. hjelp innebærer knallhard jobbing og at jeg MÅ kjenne på følelser. Derfor trekker jeg meg hele tiden. Jeg blir aldri klar til å ta opp kampen liksom. Jeg bare utsetter og utsetter. Jeg lar bare anoreksien få stjele dagene mine. Jeg ligger utbrett på en sofa og drikker lightbrus og kaffe hele dagen og velger å kjenne på sultfølelsen, fremfor å brette opp armene og kjempe. Samvittigheten min for at alle jeg er glad i må være vitne til dette, er så utrolig vond og motivasjon i seg selv. Jeg vil klare dette for de rundt meg. Hvorfor kan jeg ikke for en gangs skyld tenke at jeg må gjøre dette for meg selv. det er så utrolig vanskelig siden jeg alltid har gjort ting for andres skyld, alltid passet på at alle andre hadde det bra, alltid sørget for at alle andre hadde det bra. Da hadde jeg det bra. Det er en løgn. Jeg lever på en løgn, og jeg hater det.

det som er skummelt oppi alt dette er at for hver dag jeg gir til anoreksien nå, blir jeg mer og mer svak. Jeg blir mindre rustet til å finne de verktøyene jeg trenger for å klare dette selv. Jeg skulle ønske jeg klarte å skru av hodet mitt, og gjøre de riktige handlingene jeg må gjøre for å bli bedre, men sannheten er at jeg er full av tvangstanker og angst og tørr ikke å gjøre noe som helst. Jeg tørr bare å forholde meg til det trygge. Sannheten er at jeg ikke føler meg trygg. Jeg er livredd og i dyp sorg. Jeg er likegyldig og nesten apatisk, og det skremmer meg. I dag kjente jeg første tegn til at jeg ikke har spist på over en uke. svimmelhet. 1-0 til anoreksien, og jeg hater hva det gjør med meg. Det er trist å si det, men det gir meg en slags rusfølelse. 2-0 til anoreksien. Dette begynner å akselerere feil vei. Nå må jeg virkelig ta tak i meg selv og skjerpe meg. I 7 år har jeg kjempet for livet, jeg har dødd mange ganger, jeg har kjempet for å bli frisk, jeg har gidd opp og reist meg igjen. Det skal jeg jammen meg klare nå også. Jeg har lovt kjære sterke Lars at vi skal dele livet sammen. At vi skal bli fri. Da må jeg sette meg selv fri.
~Frida~

jeg er Frida!

Det er rart å være Frida nå om dagen. Fra å bo innesperret i en boble/psykiatrisk akkuttavdeling til å bli kastet inn i virkeligheten og den friske verdenen er veldig forvirrende på mange måter. Det har ikke helt gått opp for meg at jeg er hjemme og skal fortsette å være hjemme. Det er så utrolig rart å tenke på.
Samtidig er det utrolig godt å være hjemme. Jeg kjenner at jeg suger til meg alt som er friskt og vanlig. bare det å gå på butikken og treffe folk og si hei gir meg en herlig følelse. Bare det å hente posten er rart. Det å stå opp i eget hjem, ordne seg for en ny dag uten å vite hva den bringer er herlig. Jeg føler meg litt fri. Dagen i dag har vært utrolig vanskelig. Jeg sliter enormt med å bryte tvangstanker rundt mat og drikke, jeg sliter med å få i meg det rett og slett. Jeg har ikke spist annet enn tyggis på en uke nå, og det gjør noe med alle som er glad i meg. De vil jo hjelpe meg, men jeg klarer liksom ikke å bryte gjennom å ta imot hjelp. Jeg klarer ikke å bryte tvangstankene og stå i angsten. Jeg tørr ikke å satse enda, og det provoserer og bekymrer de rundt meg. Det er vanskelig for dem å se anoreksien slite og rive så sterkt i meg og ikke kan gjøre noe med det. Det er mange konflikter og diskusjoner for å si det sånn.

Oppi alt dette styret har jeg vertfall et mål. Jeg skal bli frisk. Jeg skal leve. Det er en lang vei å gå for å komme dit. Tanken på alt jeg må gjennom får meg til å ville gi opp med en gang.
Alle rundt meg sier til meg "du prøver ikke en gang". Sannheten er at jeg prøver. Jeg prøver å holde ut alle destruktive tanker, Jeg prøver å takle alle kriger og kamper inni meg på friske måter, jeg prøver å være ærlig og snakke om følelsene og tankene mine, men det er vanskelig når folk rundt meg er så oppgitte over at jeg ikke spiser.
Som sagt, målet mitt er ikke å bli tvangsinnlagt igjen og havne tilbake til der jeg var, og jeg vet at jeg balanserer på knivblad nå. Jeg og alle rundt meg vet hvor lett jeg kan falle tilbake. Men med hånden på hjertet er det faktisk ikke det som er målet mitt nå. Målet mitt er å bli frisk. På veien dit må jeg ha delmål. Jeg må peile ut en vei som jeg kan klare å gå på. Jeg må ikke la meg lure av anoreksien. Jeg må unngå å falle tilbake til destruktive løsninger. Jeg må være sterk. Alle tror det er bare å gjøre det. gjør handlingen. spis mat! Men for meg er det utrolig vanskelig akkurat nå. Jeg har så utrolig mange tvangstanker og rutiner og en veldig sterk angst rundt det å spise mat. Dette høres galskap ut, og jeg vet det er det. Men all galskapen og tvangshandlingene er inngrodd i meg etter 7 år i en spiseforstyrret boble og fra barndommen min. Det er så utrolig mye jeg må jobbe med. Det å jobbe seg ut av dette er målet mitt, men da må jeg finne min måte å gjøre det på. Jeg har innsett at jeg må akseptere tvangstankene og at anoreksien er så sterk, og samtidig finne ut hvordan jeg kan finne min vei ut av dette. Det er vanskelig for alle å tro på meg, fordi alt høres så anorektisk ut og det vet jeg.
Men målet mitt er å en dag bli frisk, og da må jeg gjøre det på en måte som føles riktig for meg.
Jeg må finne min vei ut av dette. Derfor har jeg lagt en plan som tilfredstiller anoreksien og tvangshandlingene til en viss grad, en plan hvor jeg må være knallhard og holde meg på riktig side, en plan hvor jeg må holde fokus og ikke falle, en plan hvor jeg må balansere på knivblader.
planen er å holde meg på riktig side av 40-tallet, holde meg stabil der med en kostliste som jeg kan klare å holde. Så må jeg finne den manglende motivasjonen jeg trenger for videre behandling. Den motivasjonen jeg trenger er blandt annet å bli så drittlei av spiseforstyrrelsen at jeg igjen ber på mine knær om hjelp til å få endring, få friskt innputt og motivasjon og friskt mot til å kjempe, bli mer frida og finne ut at jeg vil ha et friskere liv som ikke inkluderer spiseforstyrrelsen osv. Jeg tror det vil ta tid, og jeg tror det vil bli vanskelig, men målet mitt er å en dag bli frisk og da må jeg bare gjøre det jeg føler er riktig for meg, være sterk og ikke la meg lure av anoreksien og finne de verktøyene jeg trenger for å kjempe meg gjennom en behandling. Det er planen min. Jeg har gjort en avtale med Lars og meg selv at jeg ikke skal under 40 kg. Det løftet skal jeg klare å holde. Ikke bare for de rundt meg, men for meg selv også. For første gang i livet mitt, gjør jeg dette for meg selv, og det føles riktig.
Det kommer til å bli vondt og vanskelig, men jeg skal klare det fordi jeg vil bli frisk.

Den første dagen jeg var hjemme turte jeg ikke engang å gå ut av huset, den andre dagen klarte jeg å gå på butikken. I dag har jeg lett gått på butikken og snakket med folk, jeg har snakket åpent og ærlig med de rundt meg. Jeg har vært til søsteren min på filmkveld. Jeg har vært på fest og møtt masse folk og snakket med mange. For to dager siden var dette helt utenkelig for meg å gjøre. Det viser hvor fort det er å komme seg inn i friske rutiner og den friske verdenen igjen, fordi med hånden på hjertet kan jeg si at jeg i kveld har vært Frida igjen. Det føles herlig. Jeg har fått massevis med friskt innputt og motivasjon til å velge livet i kveld. Det er så herlig å bli behandlet som Frida, og ikke en sykdom.
For det er jo det jeg er. Jeg er Frida.
~Frida~