torsdag 28. februar 2013

visst har jeg kommet meg helskinnet gjennom denne dagen også. første dag med kostliste, første dag uten BP, første dag i resten av mitt liv. Jeg har bestemt meg nå. Men det betyr ikke at det er lett. Det er dog en tøff kneik med å bestemme seg for noe stort, men etter det venter flere bakker som må bestiges. Jeg har tatt et stort skritt i dag. jeg har mestret mye. jeg har spist alle måltider, jeg har spist karbohydrater og fett, jeg har spist normal middag(panert fisk, poteter og grønnsaker), jeg har trent, jeg har beholdt all maten og ikke og ikke kastet opp, jeg har mestret selvskadingstrang +++, jeg har bedt om hjelp og støtte.
Det meste har gått etter planen. Det har vært en tøff kveld i kveld. jeg har både hatt angstanfall, psykogent anfall og dissosiert. sykdommen prøver hardt å felle meg. men jeg faller ikke. Jeg skal klare dette
~Frida~

nytt kapittel

ja, her går det litt opp og ned. hver dag er en kamp, men jeg er sterk og jeg prøver å ta de riktige valgene. bulimien har herjet veldig mye i det siste. Det er en overlevelsesmekanisme jeg har brukt så mange år, og den eneste måten jeg klarer å "overleve" på. Så finn deg en ny da, tenker du sikkert. jo, det er det jeg prøver på, men da må jeg gi slipp. Jeg må gi slipp på en ventil som jeg har støttet meg på i mange år. Mat er noe helt annet for meg enn hva som er normalt. Mat er følelser. Jeg spiser dem, helst de verste, så kvitter jeg meg med dem etterpå. Men det er ikke bare de vonde følelsene som forsvinner. Det er også glede, mestring, lykke etc. jeg blir nummen. Etter jeg har overspist og kastet opp sitter jeg igjen som en nummen kropp med stor skam. Vil jeg virkelig være det? Vil jeg ikke heller føle mestring og glede inni meg. for å bli frisk må jeg visstnok kjenne på følelser. Det er mange tunge, men det er også mye godt. Så kan jeg lære meg å takle de vonde følelsene på konstruktive måter.
Jeg føler meg egentlig veldig trist og deprimert for tida. Jeg synes det er vondt å tenke på det livet jeg har nå. Jeg tenker på det livet jeg kunne hatt. Jeg tenker på hva jeg har gått glipp av. Men heldigvis er jeg kommet dit at jeg har sluttet å tenke så mye. Jeg har begynt å handle. Jeg vil bli frisk nå. Jeg er møkkalei av å være syk og ha det slik. Jeg vil lære meg å leve- ikke overleve. Derfor har jeg nok en gang begynt på en kostplan og begynt å trene forsiktig + at jeg snart vil få plass på RKSF Levanger. Mange tenker sikkert: "ja, men det har du jo prøvd". Ja, det har jeg. Men da var jeg på langt nær klar for noe som helst behandling. Jeg var dødssyk og sykelig anorektisk. Nå klarer jeg å spise, jeg har modnet, jeg er eldre og friskere på mange måter. Og det viktigste, jeg VIL helhjertet bli frisk. Alt ligger til rette for at jeg kan bli det nå.
Frida-puslespillet skal taes til et helt annet nivå. Jeg er ferdig med å utsette. Jeg er klar for kamp.
Jeg vil ha et nytt liv. Jeg nekter å la spiseforstyrrelsen ta mer av livet mitt.
Jeg føler på mange måter at jeg er et puslespill  på tusen brikker som ligger spredd hit og dit, og bulimien er det eneste som holder meg sammen. Det eneste som får meg til å føle meg levende. Men nå skal jeg lære meg nye mestringsstratergier og klare å være sjefen over livet mitt, og legge brikkene på plass sakte men sikkert. Det blir verdt det.
~Frida~

lørdag 23. februar 2013

update

Jeg kjenner en stor sorg inni meg. Sykdommen har holdt meg fanget i sin verden, eller fengsel i snart ni år nå. Den har tatt så mye fra meg. Sorgen innebærer også en sorg for alle rundt meg. Sykdommen har skapt så mye smerte for de som er glade i meg. mye har måttet blitt ofret. Det har gått opp og ned i mange år nå. mine kjære har ikke visst om jeg kommer til å leve eller dø. Det har vært både opp til meg, eller til kroppen min. livet eller døden. Den sorgen jeg snakker om er der nok fordi jeg har vært fanget i en syk verden og mistet så mye. jeg mangler mye for å være "Normal". Men det jeg sitter igjen med er en stor erfaring, som jeg vet jeg kommer til å bruke når jeg blir frisk. Det er mye jeg må lære meg for å kunne leve normalt, men det er utrolig mange verktøy jeg har måttet finne for å ha overlevd. Jeg har prøvd og feilet utallige mange ganger, og lært utrolig masse. Ja, jeg har utrolig mye bra som jeg skal bruke både til å bli frisk og senere, men jeg er ikke frisk. jeg sitter fortsatt i spiseforstyrrelsens helvetes verden, og jeg kommer jammen ikke ut.

hvis jeg fks bestemmer meg for å ikke overspise en dag, kjenner jeg at jeg blir kjempedeprimert og full av angst. Sykdommen hvisker og tisker og kommer med sine løgner, og åpner en dør for meg. går jeg inn dit forsvinner smerten. jeg har gått inn dørene til sykdommen i mange år nå. Jeg tørr aldri å gå forbi. gå videre. jeg klarer ikke å gi slipp. Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å overleve en dag uten å ty til sykdommens metoder. Jeg tørr heller ikke å finne det ut. Jeg bare utsetter og utsetter, som jeg har gjort i mange år nå.

Jeg er så langt fra å nå målene mine. Det er så mye jobbing som gjennstår. Det er så mange bakker som må bestiges, så mange følelser som må kjennes på. jeg vil så inderlig bli frisk. Jeg er møkklei av dette livet. Jeg vil kjenne kraften fra inni meg til å kjempe, slik at jeg går på veien mot målene mine. Jeg prøver å leve nå også, men kjenner at alt er feil. Jeg er ikke hel. Jeg føler meg ikke god nok. Jeg er ikke frisk. og hvordan takler jeg det? jeg trøster meg med mat. Den trygge måten. slik er den evige runddansen.

Jeg kjenner at livet mitt mangler så mye. hvem er jeg? hva er viktig for meg? hva vil jeg med livet mitt?
Det er så mange spørsmål. Jeg lengter sånn etter svar. Så er det store spørsmålet, hva skjer videre nå?
Er jeg klar for behandling? ja, jeg er klar. hvor skal behandlingen være? uvisst. hva gjør det med meg? Jeg er ambivalent til tusen og er kjemperedd. Jeg skulle ønske alt var ferdigsnekret og klart og et perfekt behandlingsopplegg for meg. Det er så mye jeg må jobbe med. Det er så mye jeg må eksponere meg for.
jeg er heldigvis der at jeg ikke trenger å gå så mye opp i vekt, og jeg føler at det er greit å gå opp noen kilo til. Jeg er veldig motivert for å få en frisk kropp. Det er mye begrensinger med å ha en undervektig kropp. Det er ikke verdt det. jeg vil opp i vekt. Jeg har allerede kastet alle "anoreksi-klærne" mine. jeg har kjøpt klær på voksenavdeling, noe jeg ikke har gjort på veldig lenge. De er litt store, men da ser jeg hva som trengs for at de skal passe. Jeg er veldig motivert for å få en friskere og sunnere kropp.
med tanke på fremtiden er det vertfall viktig. jeg vil jo ha barn, jeg skal bli sykepleier osv.

så, det var en liten oppdatering. Mye på hjertet.
igjen vil jeg bare takke familien min, kjæresten min og behandlerne mine for en utrolig støtte. jeg er så takknemlig. dere er utrolige.



~Frida~

tirsdag 19. februar 2013

en liten bakke

har det ekstra tøft for tiden nå. Sliter egentlig på mange plan. Sykdommen er en plagsom liten djevel som dytter borti meg uansett hva jeg gjør hele tiden, hele døgnet. Det er slitsomt fordi jeg har så fæle drømmer. underbevisstheten min lager skrekkfilmer av drømmer rundt alt jeg har angst for. Det er helt forferdelig og sliter meg helt ut. så hadde jeg en sprekk i selvskadingen igjen. Jeg har ikke gjort noe siden jul, så det var litt nedtur. Jeg blir så oppgitt når det skjer. Jeg mister fullt og helt kontroll. Så er det så mange skritt tilbake og så mye som settes igang. Jeg får bare tenke at jeg har en ny start og nye muligheter til å mestre nå.

Ellers har behandlingen av spiseforstyrrelsen blitt satt litt på vent. Noe jeg ikke har valgt selv. behandlerne mener jeg trenger en pause og tenke meg litt om hva jeg vil. Jeg vil jo egentlig bare bli frisk. Jeg er møkkalei av å ha det livet jeg har. Jeg lengter sånn etter en endring. Jeg vil ha behandling for spiseforstyrrelsen. et ordentlig opplegg. Men aller først må jeg finne tilbake styrken i meg selv til å kjempe videre. Det skal være et møte snart hvor flere behandlere skal møtes og finne ut hva som er riktig behandling for meg fremover. Det blir spennende å se hva som blir bestemt. Uansett vet jeg innerst inni hjertet mitt hva jeg vil.

Jeg lurte på om noen av dere har noen gode råd å komme med i forhold til overspising og oppkast. altså å unngå det. Det er jo en slags avhengighet det også. Jeg klarer liksom ikke å unngå det. Det er som et grunnleggende ekstremt behov jeg har. Jeg vet jo at det er min måte å unngå følelsene mine på. en måte jeg har brukt i mange år. Da er det utrolig vanskelig å unngå det. Så om  noen har noen råd å komme med, blir jeg glad.

Dette innlegget gir kanskje litt håpløshet, men jeg har fortsatt håp. Jeg vet at jeg skal bli frisk. Dette er bare en tung bakke på veien min. Men jeg må gå den. Jeg må bare prøve å finne de riktige verktøyene for å komme meg til topps.
~Frida~

lørdag 16. februar 2013

hva er egentlig livet? hva er tiden`? og hva med fremtiden.
så msange spørsmål, så få svar
~Frida~

søndag 10. februar 2013

 hej alle sammen. beklager sen oppdatering. det har vært noen tøffe dager, så har ikke fått til så mye blogging dessverre.

jeg har tenkt mye de siste dagene. jeg har virkelig tenkt.Dere skjønner, jeg er litt på bærtur med mange ting, og trenger å hente meg inn igjen. jeg står i et veiskille, og jeg ser hva sykdommen har gjort med alle rundt meg som har støttet meg i snart ni år. i det veiskillet jeg står er det to veier. på den ene veien har jeg alle rundt meg med meg og veien går mot å bli frisk. på den andre veien lever jeg et ensomt og sykt liv i spiseforstyrrelsen klør. valget er lett, men veien er vanskelig å gå.
det er denne smerten da. man må liksom bare akseptere at den er der, så kan man lære seg ulike tratergier for å takle den. jeg skulle ønske jeg klarte å gråte. det hadde vært så utrolig godt å bare fått ut alle følelser innimellom ved å gråte.jeg har ikke grått skikkelig på mange år.
i all denne smerten prøver jeg å kjenne på takknemligheten jeg har for ting som er bra i livet mitt.
kjæreste, mamma og pappa, familie, venner, skole, og et enormt støtteapparat rundt meg. det vil hjelpe meg til å velge riktige valg for å bli frisk.

så nå står jeg i dette veiskillet. jeg velger riktig, jeg bare gruer meg til veien, men gleder meg til utfallet.
~Frida~